Nintendo har
mange kjente og kjære spillfigurer på samvittigheten. Mario og gjengen er uten
tvil de mest kjente, men også figurer som Donkey Kong, Link, Samus og Fox
McCloud er navn mange spillere anser som en viktig del av livene sine. Blant
alle disse finner vi Kirby, en rosa ball-formet skapning som har evnen til å
sluke fiendene sine og overta egenskapene deres.
Til å
begynne med var Kirby-spillene bare nok en serie spill i rekken av
plattformspill, en sjanger Nintendo selv var med på å standardisere gjennom Super Mario Bros. Om man så mellom
fingrene på de sukkersøte bakgrunnene og fargetemaene, var det ingenting som
tilsa at Kirby-spillene var ment for et yngre spillpublikum. Det er imidlertid
denne rollen Kirby i større og større grad har inntatt de siste årene, og det
nyeste spillet til Wii U, Kirby and the
Rainbow Paintbrush, er intet unntak i så måte.
På jakt etter fargene
Fordi
Kirby-spillene nå til dags retter seg særlig mot den yngre skare, er historien
også denne gangen tonet ned og fortalt gjennom en kort åpningssekvens uten
dialog. Kirby opplever at fargene i Dream Land plutselig blir borte, noe som
også resulterer i at alt og alle i Dream Land stopper opp. Ut av en portal i
skyene flykter en levende malekort (som ifølge Wikipedia visstnok heter Elline)
fra to skumle hender, som tydeligvis har en finger med i spillet. Elline
gjenoppvekker Kirby ved å gi ham fargene tilbake, og sammen drar de to ut på
reise for å sørge for at fargene kan komme tilbake til Dream Land.
Jeg skulle
ønske Nintendo turte å gjøre mer ut av historien i slike spill. Motivet bak
fargeforsvinningen forblir uklar, det samme er Ellines rolle i det hele. Det
spiller i utgangspunktet liten rolle, og de som faller for spillet vil nok
gjøre det uavhengig av hvor veletablert handlingen er eller ikke. Samtidig
kjenner jeg at det ikke kunne skadet spillet eller serien.
Knallsøtt ytre
Det mest
iøynefallende ved Kirby and the Rainbow
Paintbrush er uten tvil den grafiske stilarten. Kirby-spillene har alltid
vært søte av natur, men denne gangen har utviklerne i HAL Laboratory virkelig
overgått seg selv. Hele spillet ser ut som om det er formet i modellkitt, noe
som gir spillet et unikt og lekent preg. Det hele er så detaljert og
velutviklet at det skal godt gjøres å forbli en surpomp etter å ha sett lenge
nok på den grafiske stilen.
Lyden er det
heller ikke mye å trekke ned på. Her er tonene lekne og lystige, og man kjenner
fort humøret stiger et par hakk av å lytte til hva spillet har å tilby. Det er
på ingen måter revolusjonerende eller nyskapende, men oppleves likevel som et
positivt bidrag til spillet. Og da bør det trekkes frem, for i møte med dette
spillet er det fort gjort å bli altfor negativ.
Når én faktor ødelegger alt ...
For så snart
en ser forbi det sukkersøte ytre, oppdager man at Kirby and the Rainbow Paintbrush har mange problemer som til slutt
ender opp med å gjøre opplevelsen frustrerende.
Kirby and the Rainbow Paintbrush er en oppfølger til DS-spillet Kirby: Power Paintbrush fra 2005. I
dette spillet ble Kirby forvandlet til en ball uten armer og bein i en malerisk
verden, og spilleren måtte bruke tegnefunksjonaliteten til DS for å tegne ruten
Kirby skulle bevege seg i. Til DS fungerte dette meget godt. Men når
spillmekanikken kopieres over til Wii U-formatet, byr det på en lang rekke
problemer.
Vi får aldri
noen logisk forklaring på hvorfor
Kirby denne gangen bare kan bevege seg i form av en ball, selv om det er veldig
tydelig at han fortsatt har armer og bein (har han bare blitt lat?). Vi må bare
akseptere at så lenge Kirby allierer seg med Elline, må han pent finne seg i å
oppføre seg som en ball og la Elline male ruten han skal rulle langs. Dette
gjøres ved å tegne på skjermen på Wii U Game Pad, og der man tegner vil det
komme regnbuefargede bånd som enten brukes til å styre Kirby eller stikke
kjepper i hjulene for fiendene hans.
Det man
sitter igjen med etter fem timers spilling (for lengre tid tar det heldigvis
ikke å spille gjennom herligheten om man bare er litt effektiv), er at det som
fungerte på DS ikke nødvendigvis fungerer like godt på Wii U, selv om man har
mange av de samme toskjermsløsningene på Wii U som på DS/3DS. Når
kontrollsystemet utelukkende består av å bruke styrepennen på Game
Pad-skjermen, ender man til slutt opp med å se mer på Game Pad-skjermen enn på
TV-skjermen. Resultatet er at man ikke får tatt inn over seg den herlige,
grafiske stilarten i all den sjarm og prakt, for som kjent er Game Pad-skjermen
langt ifra den skarpeste og mest detaljerte skjermen i teknologibransjen.
Det som er
langt mer frustrerende er at kontrollsystemet sjelden er presist nok. Altfor
ofte opplever en det som høyst problematisk å få Kirby til å gå/rulle og
oppføre seg slik man vil, fordi det er vanskelig å være presis nok med
tegningen. Spillet blir aldri spesielt vanskelig, men altfor ofte ender man med
å miste liv eller dø fordi kontrollsystemet rett og slett ikke gjør det du vil.
Og det er en av de sterkeste fy-fy man kan gjøre i spillutvikling i min bok.
Opptil fire
spillere kan spille sammen i spillet, og de tre andre spillerne deltar ved
hjelp av Wiimote-kontrollere. Disse får da ta spillet inn over seg i all dets
prakt via TV-skjermen, og slipper sågar unna med et enklere kontrollsystem. Det
er en forskjellsbehandling det er til å grine av.
Burde vært bedre
Så snart det
positive førsteinntrykket av Kirby and
the Rainbow Paintbrush gir slipp, oppdager man raskt at dette er et spill
med store problemer. Et håpløst kontrollsystem fjerner all moroa spillet kunne
hatt å by på, selv om det fortsatt ville vært i det enkleste laget. Spillet
blir dessverre et tydelig eksempel på at det som fungerte godt på én
spillplattform ikke nødvendigvis lar seg overføre til et annet. Kirby and the Rainbow Paintbrush kunne
og burde vært moro, men med et håpløst kontrollsystem blir spillet vanskelig å
anbefale.
Score: 5/10