fredag, februar 27, 2009

Takanobu's Tokyo Tales: En måned igjen.

Fra i dag av og jevnlig fremover introduserer World of Ingar en ny blogpost-serie, kalt Takanobu's Tokyo Tales. Kort og godt kommer Tokyo Tales til å handle om den kommende Japanturen til meg selv og fem av mine venner.



Japanturen 2009 blir en spennende affære. Den finner sted mellom 27.mars og 13.april, og bringer seks unge norske menn med noe(?) nerdete interesser til nerdenes hjemland. I Japan skal de gjøre på så mangt. Her skal det spises, drikkes, bades (i varme bad, selvsagt), sees baseballkamper og severdigheter, noe moderat shopping og ellers bare kulturopplevelser.
Hovedbasen vår blir å finne i Kobe, men 8.-12.april kommer vi til turens kanskje mest spennende del: Tokyoturen. Spennende, fordi jeg selv har aldri vært i Tokyo før og skal veilede fem andre utlendinger i byen. Men taxi er heldigvis billig i Japan, og jeg har en kontakt der jeg korresponderer hyppig med om dagene, så som jeg pleier å si: Det ordner seg på et vis.

Følg med fremover på Takanobu's Tokyo Tales. Neste gang skal det skrives om opprinnelsen til navnet Tokyo Tales.

PS: Egen tag skulle gjøre det enda lettere å finne igjen postene ved nødvendighet.

onsdag, februar 18, 2009

Magnifive: Post Concertem.

Mitt hode har vært fylt av så mangt i det siste, og skrevet flere lange poster på blogen (som her og her). Eksamen har ikke gjort situasjonen så mye bedre. Men noen ord om hvordan den mye omtalte(?) Magnifive-konserten er vel på sin plass.

Konserten ble holdt 9.februar 20:00 i auditoriet på Fjellhaug. Nå skal det sies at auditoriet der ikke er det beste stedet i verden å holde en konsert: Akkustikken faller som død til jorden, og setene der er vonde for de stakkars publikumerne. Men det var best å ha det der rent praktisk sett: Da kunne vi rigge i god tid i forkant, vi hadde en ordentlig scene og kunne ordne med backstage. Ekstra stor takk går til Kai og Svein Jarle for frivillig innsats på rigge- og lydfronten. Hvor mange timer av sine liv de gav avkall på tilsammen vil jeg helst ikke spekulere i engang.

Vi var noe spent på hvor mange som ville komme på konserten. To av fire bibelskoleklasser var i utlandet, i tillegg til at vi hadde glemt å få opp plakater i Misjonssalen o.l. Men inntektene kom tilsammen på 2053,50 kr, hvilket jeg vil si er svært bra. Det er faktisk mer enn vi fikk inn i fjor. Minsteprisen var 30 kr, men jeg mistenker at noen gavmilde sjeler gav mer.

Konserten var delt inn i en white og en black-del, hvor musikk av hvite artister og musikk av svarte artister var lagt til hver sin bolk (jaja, jeg vet at rød-og.gul-og-hvit-og-svart ikke er akseptert terminologi lenger, men jeg føler det blir litt påtatt å si lavt-pigmenterte-mennesker-musikk og høyt-pigmenterte-mennesker-musikk. Sue me!). Før black-delen tok til var det tid for kostymeskifte og hudsminke. En liten titt på konsertens låter er på sin plass, i riktig rekkefølge (artist - låt):

White
-Jars of Clay - Work.
-Toto - Pamela.
-Pillar - Rewind.
-Hellbillies - Finaste Eg Veit.
-Toto - I Will Remember.
-Pauseinnslag: Bare Egil Band - Sangen om å være forelsket/Ti Lagate/Aksepterad (kun med Hallvard og meg selv, mens de andre skiftet).
Black
-Earth, Wind & Fire - Fantasy (m/gjesteartistene Espen Kvamme på sax og Andreas Ruud på kongatromme).
-Michael Jackson - Smooth Criminal (m/gjestevokalist Niran-Jan Murugesh).
-Stevie Wonder - I Wish (m/gjesteartist Espen Kvamme på sax).
*Ekstranummer: Rammstein - Sonne (m/gjesteartist Ingrid Helene Johansen på backing-vokal, og hvor Even og jeg byttet bandroller: Han på tangent, meg selv på vokal).
*Bonusnummer: Toto - Hold the Line (som vi bare hadde øvd på en gang før bare på gøy).
*Ønskereprise: Earth, Wind & Fire - Fantasy.

Bildemateriale fra konserten er det litt tynt med, ihvertfall fra min side. Er det noen som tilfeldigvis skulle ha, er det bare så ifra - vi er svært interesserte. Videoopptakene ble bare halvveis vellykkede; bare halve konserten ble tatt opp, dvs black-delen pluss ekstranumrene. Kan hende noe vil bli lagt ut etterhvert; hvis det skjer, vet dere at dette er stedet dere får vite det.

lørdag, februar 14, 2009

Chrono Trigger.


Noen vil kanskje si det er ikke riktig av meg å anmelde et spill jeg ikke har fullført ennå. Det er en sannhet med modifikasjoner. Jeg har tross alt spilt Chrono Trigger en gang før på *host*emulator*host* til Super Nintendo (SNES). Men gjenutgivelsen som nå har kommet ut til DS har jeg ennå ikke spilt ferdig, nei. Likevel føler jeg at jeg spilt nok av den nye utgaven til å kunne gi en anmeldelse av spillet. For Chrono Trigger fortjener all den gode omtalen den kan få.

Chrono Trigger kom for første gang ut i 1995 på SNES, og ble kun sluppet i Japan og Nord-Amerika. Senere ble spillet sluppet på Playstation 1 i 1999/2001, hvor den eneste vesentlige forskjellen i spillet var noen anime cut-scenes som var lagt til i spillet her og der (disse er uten tale, og gir derfor ikke stemme til noen av karakterene). Igjen ble Europa glemt. Når spillet den 6.feb i år ble sluppet ut på DS i Europa, er det altså Europas første møte med et av spillhistoriens mest omtalte JRPG-spill (Japanese Role-Playing Game).

Da Chrono Trigger ble laget i 1995, var Squaresoft og Enix fremdeles to selvstendige selskaper. Idag er de bedre kjent som Square Enix. Men Chrono Trigger kan på mange måter kalles det første Square Enix-spillet, der utviklere fra både Final Fantasy (Squaresoft) og Dragon Quest (Enix) gikk isammen om å lage et spill. En av dem fra Enix var ingen ringere enn konseptdesigner Akira Toriyama, mest kjent i Vesten som skaperen av Dragon Ball. Et slikt team blir det magi av.


Chrono Trigger er et spill som handler om tidsreiser. Hovedpersonen Crono (interessant nok betyr χρόνoς nettopp tid på koinégresk) fra år 1000 A.D. blir vitne til at hans nyvunnede venninne Marle ved et uhell blir sendt tilbake i tiden ved hjelp av venninnen Luccas nye maskin. Den uredde Crono følger selvsagt etter, noe som blir begynnelsen på et eventyr gjennom tid og diverse tidsaldre, en reise som skal strekke seg fra år 65.000.000 B.C. til 2300 A.D og til tidenes ende (betegnelsene B.C. og A.D. blir likevel ikke brukt slik vi ville gjort det, ettersom flere tidsaldre er mer avanserte enn i virkeligheten). Spillet begynner med at Crono og Lucca prøver å forhindre at Marle "ikke blir født" som følger av et bestefarparadoks, men spillet skal snart vise seg å ta en annen retning. Når de tre vennene ved et nytt uhell havner i det post-apokalyptiske 2300 A.D. og lærer om dommedags inntreffelse i år 1999 A.D., året da vesenet Lavos steg opp fra jordens indre og lot det regne ild og svovel fra himmelen. Crono og vennene gir seg dermed i kast med å bruke sin mulighet til å reise i tid til å redde verden fra den kommende vrede i 1999 A.D.

Da Chrono Trigger kom ut i 1995, var det på mange måter et vidunderspill for sin tid. Grafikken var klar og suveren til 16-bit å være, gameplayet var innovativt, musikken overraskende god og med en knakende god historie. Alt dette sitter ennå i spillet, og tidens tann har ikke rukket å slite på noe annet enn grafikken.

Grafikken er som sagt kanskje det mange spillere i dag vil trekke ned på. Men 16-bitgrafikken fungerer fremdeles utmerket, og særlig på DS. Det er greit at DS har mulighet til å gjenskape 3D-spill som Super Mario 64, men teknisk sett er DS underlegen PSP når det gjelder grafikk. Da synes jeg faktisk det er bedre at et 16-bitspill får en liten pixelpussing og blir klar til gjenbruk. Det passer rett og slett bra på den håndholdte maskinen, og Chrono Trigger ser således nesten bedre ut på DS enn den gjorde på SNES (men dette kan selvsagt også skyldes mindre skjerm).


Gameplayet er også fullt brukbart, og gir en fin balanse til kampene. Chrono Trigger låner Active Time Battle-systemet fra Final Fantasy IV (FFIV), hvilket vil si at hver spiller har en måler som viser når det er vedkommendes tur til å angripe. Dette gir stadige kamper hvor det ikke er mye rom for lange tenkepauser og somling, noe som opprettholder konsentrasjonen og aktiviteten i spillingen. Den store forskjellen fra FFIV er at i Chrono Trigger er fiendene som vandrer rundt omkring alltid synlige, og tilfeldige kamper er derfor ikke tilfelle (selv om noen fiender kan ligge i bakhold). Chrono Triggers kampsystem kan best oppfattes som en kombinasjon av kampsystemene i FFIV og FFXII. Ikke dårlig, med tanke på at FFXII kom ut elleve år senere.

Musikken i Chrono Trigger er mildt sagt gledesspredende. I motsetning til mange JRPG av denne typen hvor Squaresoft var involvert, er musikken i Chrono Trigger ikke laget av Nobuo Uematsu - bortsett fra noen få spor. Istedenfor er det Yasunori Mitsuda som skal ha æren for å ha skapt de minneverdige tonene i dette spillet. Her er flere sjangre og musikkstiler representert: Man har acid jazz, basstunge kamptema, melankolske toner og et svært bra introduksjonstema. Musikken fra den siste kampen mot Lavos er også verdt å nevne.


Men som med alle JRPG er det også slik med Chrono Trigger at det er historien som er det viktigste. Et godt JRPG-spill kjennetegnes av en god og engasjerende historie, og her er Chrono Trigger i toppklassen. Historien om vennene som reiser gjennom tiden for å redde verden fra dens undergang er ikke bare underholdende. Den engasjerende, rørende og utrolig fascinerende på en gang. I forhold til sin tid var den også svært original, og selv i dag kan man si at Chrono Trigger står i en særklasse når det gjelder historie og historieformidling i JRPG-verdenen (og spillverdenen for den saks skyld). Man kan klage på mangel på realisme, men er det ikke nettopp det spill er? En fantasiflukt inn i det utrolige, umulige og episke? Chrono Trigger er i hvert fall spillet som vil overbevise deg om dette.

Det er ikke mye som er annerledes på DS-utgaven i forhold til originalen. Man kan velge å spille spillet i klassisk eller DS-stil, og dette har bare med hvilken skjerm man vil ha hva slags informasjon på. En ekstra dungeon skal visstnok være lagt til mot slutten av spillet. Den mest merkbare forandringen er trolig språket til karakteren Frog: Der han originalt hadde en veldig arkaisk, shakespearisk engelsk, har han nå et mer lettfattelig og vanlig språk. Personlig synes jeg dette er synd, men det gjør lite for det totale gameplayets del. Om man vil kan man også når man vil besøke et ekstraområde kalt Arena, men området har ingenting med historien å gjøre og kan derfor ignoreres helt (takk sier nå jeg).

Har Chrono Trigger tålt tidens tann? Uten tvil. Kan det fremdeles konkurrere om å være et av spillhistoriens største og beste spill? Absolutt. Hvordan et spill som dette kan ha unngått å få Europarelease før nå er fremdeles et mysterium. Men i det minste har Europa endelig fått spillet, og godt er det.

torsdag, februar 12, 2009

Jade Empire: Special Edition.


I dag kunne et langvarig ønske gå i oppfyllelse. Endelig kunne jeg plassere Chrono Trigger i spillhylla. Da jeg har forstått det slik at forskjellene rent spillmessig er minimale, vil nok en anmeldelse komme i nærmeste fremtid. Men det er viktig å ta tingene i sin riktige rekkefølge. Altså bør jeg skrive noen ord om Jade Empire først.

Jade Empire ble opprinnelig gitt ut i 2005 og er produsert av Bioware, samme selskapet som har gitt oss drømmespillet Star Wars: Knights of the Old Republic (KOTOR) og fjorårets sci-fi-tittel Mass Effect. Men Jade Empire er ikke sci-fi slik som mange andre Bioware-spill, men mer en slags østeninspirert fantasyfortelling. Rollespill er det likevel, et action-preget et sådan.

Handlingsmessig befinner vi oss i det store Østens rike Jade Empire, styrt av et guddommelig keiserdynasti (parallellene til opptil flere østlige riker i vår egen historie er lette å se, særlig om man har noe innsikt i daoisme/taoisme og konfusianisme). Du spiller stjerneeleven ved en kampsportskole; en foreldreløs som har levd alle sine tjue år på denne skolen og perfeksjonert kampsportens kunst sammen med din barndomsvenninne Dawn Star. Det fredelige landsens liv skal derimot snart bli forstyrret. Den statskontrollerte organisasjonen The Lotus Assasins oppdager at din læremester er Sun Li the Glorious Strategist, en mann antatt død i tjue år og keiserens bror. Sun Li blir overmannet og tatt til fange, landsbyen brent til grunne og du står igjen med to kompanjonger og bestemmer deg for å ta opp jakten på The Lotus Assasins for å redde din mester og hevne landsbyen. Du finner også nokså snart ut at keiserens høyre hånd, den enigmatiske Death's Hand, leder The Lotus Assasins og har mest sannsynlig større makt enn det hans posisjon skulle tilsi. Ditt tokt blir snart fokusert på å avsløre Death's Hands planer, styrte The Lotus Assasins og frigi imperiet fra Death's Hands tyranni.

De som har tidligere erfaringer med Bioware, vet godt at historien i spillene deres fort kan vende seg i uante retninger. KOTOR står fremdeles for meg som spillhistoriens kanskje beste eksempel på plot twist. Jade Empire er ikke noe unntak. Historien utfolder seg gradvis etterhvert som man spiller, og tar uante(?) retninger. Men fordi jeg ikke er en som vil ødelegge spillopplevelsen til folk, lar jeg det være med det.

I KOTOR kan man ta valg som vil lede deg nærmere The Light Side eller The Dark Side og the Force, eller god/ond om du vil. Jade Empire har et lignende system, hvor "gode" valg leder deg nærmere The Path of the Open Palm, mens "onde" valg leder deg nærmere The Path of the Closed Fist. Jeg setter "gode" og "onde" i hermetegn, for vi lærer i begynnelsena v spillet at det moralske skillet er av og til ganske tynt. Lar du være å drepe en fiende, vet man jo ikke hva han kan finne på senere. Men tendensen i spillet er klinkende klar: Velger du å meie ned alle som står i din vei og oppfører deg som en skikkelig drittsekk, tar det ikke lang tid før du er mester av The Path of the Closed Fist. Den flytende moralen føles nokså "svada-isk," og fungerer derfor ikke like bra som den gjorde i KOTOR.

Gameplayet er mer actionbasert enn i KOTOR, hvilket gjør kampene mer dynamiske, krevende, vanskeligere og mer spennende. I løpet av spillets gang lærer man seg flere kampteknikker, og man kan velge å spesialisere seg på dem man vil. Dette fungerer bra, og er en klar forbedring fra KOTOR, hvor kampene gjerne kan bli litt stive og statiske. Her er unnvikelse, bevegelse, blokkering og angrep noe man må veksle fint imellom for å klare å vinne en kamp.


Romantikk er det også rom for underveis. Som mannlig karakter kan man velge mellom prinsessa av keiserriket eller barndomsvenninna, eller man kan velge å kjøre i feil fil om man vil. Jade Empire trekker ikke dette like langt som Mass Effect har gjort (og som det ble et aldri så lite mediestyr om), men i motsetning til KOTOR får man i det minste se noe denne gangen (uten at det blir noe seksuelt over det). Om man vil kan man jo blåse i hele greia, eller man kan ta en fransk en og kurtisere beggge to på en gang. Valgmuligheter er jo som kjent en viktig bestanddel i Bioware-spill.

Selv om mye positivt kan sies om Jade Empire, er det likevel noe som skurrer. Det kan være noen av de uinteressante sidekarakterene. Det kan være den noe repetative musikken. Det kan være noe med historien som oppleves som uengasjerende. Eller det kan være alt dette. Man føler at Bioware har kopiert veldig mye fra KOTOR og gjort det om fra Star Wars til Østen-setting, men da mister man også mye av sjarmen som KOTOR hadde nettopp fordi det var Star Wars. Det hele hjelper ikke når Death's Hand har svært mye til felles med Darth Vader. Kanskje det er mangel på originalitet som skaper dette helhetsinntrykket. Eller det kan være alle faktorene jeg har nevnt så langt. Jeg har tro på det siste.


Jade Empire gjør mye riktig. God grafikk, interessant setting, (til tider) god humor, god lengde på spillet (ca. 20 timer) og Biowares tilbud av valgmuligheter er noe av dette. Men noe nytt KOTOR er ikke Jade Empire, verken settingsmessig (ikke overraskende) eller i det totale perspektiv (kanskje noe mer overraskende). Spillbart? Ja, men med visse forbehold.

mandag, februar 09, 2009

I kveld.

I kveld skjer det endelig. Kl. 20:00, auditoriet på Fjellhaug, øvre inngang. Magnifivekonserten finner endelig sted.



Vi kan friste med låter fra artister som Toto, Michael Jackson, Stevie Wonder, Rammstein og mye mer. Kommer du?

PS: Vi skal ta opp konserten i kveld, og blir det et bra opptak har vi tenkt tanken om å lage en DVD. Sånn hvis det skulle være interesse for det.

onsdag, februar 04, 2009

One Piece VS Naruto

Folk som ikke har snøring på hva anime er, ikke bryr seg eller som rett og slett ikke har interessen: Denne posten er ikke for dere. Om du derimot er av den typen som ønsker å bli interessert i anime, allerede er interessert eller kanskje er blodfan av en av/begge seriene jeg skal skrive om: Følg med. Her er den lenge lovede og omsider nedskrevne posten om Japans kanskje to største animeserier som går, og hvorfor den ene er bedre enn den andre. Det er duket for:



Naruto:
Plot: Den unge og foreldreløse ninjagutten Naruto er en urokråke som alltid har vært et utskudd i landsbyen Konohagakure. Naruto finner i begynnelsen av serien ut at grunnen til dette er at inni han er den nihalede demonreven (Kyuubi) forseglet, og folk er rett og slett redde. Naruto er derimot en besluttsom fyr, og setter seg sitt livsmål: Ved å bli Hokage - landsbyens leder (og dermed også den sterkeste av ninjaene) - skal han gjøre seg fortjent til alles oppmerksomhet og anerkjennelse. Serien handler om opplevelsene Naruto og hans venner opplever på hans vei til å Hokage.
Positivt:
+ God start på serien: Serien viste potensial i begynnelsen, og det er de første story archs som er mest spennende, slik som Chuunin Exam Arch.
+ Persongalleriet: Varierte og spennende karakterer. Flere av disse har utviklet seg etterhvert som karakterene har blitt eldre, de fleste i en positiv retning. Med et såpass variert persongalleri er det noen i serien alle kan ha som en favoritt.
+ Bakgrunnshistorie: Historien til flere av karakterene kan være ganske så trist. Her er det mye dramatikk og elendighet. Sasukes historie er kanskje best i så måte.
+ Kamp: Enkelte av kampsekvensene i serien er engasjerende og godt fortalt. Serien er en ninjaserie, men har mest blitt en slags kung-fu-combined-with-magic-serie. Da er det kamphandlingene som ofte står i fokus, og noen av disse er underholdende.
+ Musikk: Musikken skal også ha pluss, særlig tidlig i serien.
Negativt:
- Naruto selv: Naruto er ikke bare en urokråke og (som oftest) fullstendig tett i pappen. Han lærer heller aldri. Så godt som alle teknikkene til Naruto er til bruk i nærkamp, men fyren selv er elendig i nærkamp. Naruto har evnen til å dra energi fra demonreven han har forseglet i seg, og selv om han sier selv at han ikke vil gjøre dette, gjør han det likevel. Det er bare å innse at Naruto gjør seg dårlig som helt. Utviklingen av ham som karakter tar altfor lang tid, og det virker nesten aldri som om han blir sterkere - idet han har lært seg en ny superduper-teknikk, kommer det alltid noen som får teknikken til å virke enkel.
- Tidsbruk: Naruto-serien er langdryg. Altfor langdryg. Mye tid går til repetisjon, unødvendig pjatt, analyse av fienden, retroperspektiv-scener osv osv. Inefffektiv historiefortelling, med andre ord.
- Fillers: Fillers er animeepisoder som er laget utenom mangahistorien, som en ofte lager for at mangaen skal få et forsprang på animeen. Problemet i Naruto er at 1/3 av episodene er fillers. Fillers er som regel alltid dårlige, og når historieformidlingen allerede er treg og ineffektiv (se forrige punkt), sier det seg selv med så mange fillers at det er langt mellom kvalitetsepisodene.
- Musikken: Musikken har tapt seg i serien, særlig etter at Naruto Shippuuden begynte og komponisten Toshio Masuda ble byttet ut til fordel for Takanashi Yasuharu.
- Progresjon: Det blir etterhvert i serien litt for lik progresjon i handlingen. Naruto treffer en fyr ingen andre liker; fyren har en trist bakgrunnshistorie; Naruto sier "Jeg forstår deg;" fyren blir satt helt ut og vet ikke hvordan han skal handle; Naruto får en ny venn og de slåss sammen mot slemmingen.
- Kamp: Kampsekvensene kan være et tveegget sverd. Utover i serien føler man at om man ikke har sett dette før i serien, så har man sett noe tilsvarende i Dragon Ball. Folk trener seg sterke, det kommer en ny trussel der skurken er supersterk, hvilket gjør at heltene må trene enda mer og blir enda sterkere. Joda, det er mange likhetstrekk mellom Dragon Ball og Naruto.

For enda mer om Naruto, både godt og vondt, henviser jeg herved videre til Morghus' post om serien.

One Piece:
Plot: Piraten Gold Roger hadde alt verden kan tilby: Makt, rikdom, berømmelse. Ved retterstedet kunngjorde han at han hadde gjemt sin enorme skatt, One Piece, og at den som fant denne med rette kunne arve tittelen piratkongen. Vår helt Monkey D. Luffy er én av de mange som jakter på denne skatten. For å bli piratkonge må man også ha et konge mannskap, og Luffy allierer seg underveis med sverdmesteren Zoro, navigatøren Nami, mekanikeren Usopp, kokken Sanji, legen Chopper osv osv.
Positivt:
+ Karakterene: Om flere av karakterene er gode i Naruto, er det ingenting imot hva One Piece kan tilby. Her er mangfoldet komplett, og utvalget er rikt. Både blant helter og skurker er det svært forskjellige typer som trer inn. Man kan rett og slett ikke unngå å sitte og flire av flere av dem underveis. Godt stemmeskuespill hjelper selvsagt.
+ Bakgrunnshistorier: Naruto har triste historier å fortelle. Det er likevel ingenting imot One Pieces historier. Så godt som alle hovedkarakterene har nitrist bakgrunn som kan skape en melankolsk og empatisk følelse hos de aller fleste. Men til tross for sin bakgrunn og sin elendighet har alle karakterene lært å gå videre i livet, istedenfor å bare sture og bli enten en total drittsekk eller emo.
+ Progresjon: One Piece har en fast og god progresjon. Det er bra, for enkelte story archs kan bli veldig lange, som Enies Lobby. Men til tross for sin lengde er det fremgang i historien, med lite repetisjon og få unødvendigheter. Mangelen på fillers kan også ha noe med dette å gjøre.
+ Humor: One Piece er en serie stappet med humor. Noe er humoren er av en internasjonal art (som slapstick), mens innimellom går det mer på japanske ordspill (som tekstere gjør så godt de kan for å oversette). Naruto har også sine humorelement, men prøver nok å være en mer seriøs serie innimellom. One Piece tar ikke seg selv så alvorlig, noe som er med på å skape en god stemning i serien.
+ Setting: One Piece er satt til sjørøvernes tid. Dvs at det meste av verden i One Piece består av hav. De forskjellige øyene rundt omkring er nokså isolerte og har store variasjoner seg imellom. Det beste rent settingsmessig er likevel djevelfruktene (akuma no mi). Djevelfruktene gir den som spiser den unike krefter og evner, men vedkommende mister samtidig evnen til å svømme. Ironisk nok er de fleste som har spist slike frukter enten pirater eller marineoffiserer. Hovedpersonen Luffy, f.eks., har spist Gomu Gomu no mi/Gummifrukten, som gjør han til en gummimann. Broren Ace har spist Mare Mare no mi/Flammefrukten, som gir kontroll over ild. Andre frukter igjen er bare fullstendig banale eller gir null mening, som Doa Doa no mi/Dørfrukten (kan gjøre hva som helst til en dør) eller sverdet Funk Freed som "spiste" Zou Zou no mi/Elefantfrukten.
+ Musikk: Musikken i One Piece har et ganske annet preg enn musikken i Naruto. I Naruto er det større bruk av orientalske og østlige instrumenter og stilarter. I One Piece er det mer en vestlig klassisk/soundtrack-følelse over musikken, med mer typiske orkesterinstrumenter. Dette skaper en helt annen stemning som passer serien ganske bra.
Negativt:
- Progresjon: Progresjonen i serien kan av og til kjennes langdryg. Det skjer ikke ofte, men det forekommer. Heldigvis er disse episodene kortvarige.
- Dragon Ball-inspirasjon: Mange serier kan lett falle inn under denne båsen. Naruto gjør det med glans. One Piece unngår det noe, om enn i mindre grad. Aller tydeligst er kanskje likheten mellom hovedpersonene Luffy og Goku. Begge er enkle, naive (les: dumme?) sjeler med en overmenneskelig apetitt. Fokuset på store kamper er et annet element. One Piece har likevel en dypere strømning som Dragon Ball aldri kunne skimte med.