Folk som ikke har snøring på hva anime er, ikke bryr seg eller som rett og slett ikke har interessen: Denne posten er ikke for dere. Om du derimot er av den typen som ønsker å bli interessert i anime, allerede er interessert eller kanskje er blodfan av en av/begge seriene jeg skal skrive om: Følg med. Her er den lenge lovede og omsider nedskrevne posten om Japans kanskje to største animeserier som går, og hvorfor den ene er bedre enn den andre. Det er duket for:
Naruto:
Plot: Den unge og foreldreløse ninjagutten Naruto er en urokråke som alltid har vært et utskudd i landsbyen Konohagakure. Naruto finner i begynnelsen av serien ut at grunnen til dette er at inni han er den nihalede demonreven (
Kyuubi) forseglet, og folk er rett og slett redde. Naruto er derimot en besluttsom fyr, og setter seg sitt livsmål: Ved å bli
Hokage - landsbyens leder (og dermed også den sterkeste av ninjaene) - skal han gjøre seg fortjent til alles oppmerksomhet og anerkjennelse. Serien handler om opplevelsene Naruto og hans venner opplever på hans vei til å
Hokage.
Positivt:+ God start på serien: Serien viste potensial i begynnelsen, og det er de første story archs som er mest spennende, slik som Chuunin Exam Arch.
+ Persongalleriet: Varierte og spennende karakterer. Flere av disse har utviklet seg etterhvert som karakterene har blitt eldre, de fleste i en positiv retning. Med et såpass variert persongalleri er det noen i serien alle kan ha som en favoritt.
+ Bakgrunnshistorie: Historien til flere av karakterene kan være ganske så trist. Her er det mye dramatikk og elendighet. Sasukes historie er kanskje best i så måte.
+ Kamp: Enkelte av kampsekvensene i serien er engasjerende og godt fortalt. Serien er en ninjaserie, men har mest blitt en slags kung-fu-combined-with-magic-serie. Da er det kamphandlingene som ofte står i fokus, og noen av disse er underholdende.
+ Musikk: Musikken skal også ha pluss, særlig tidlig i serien.
Negativt:- Naruto selv: Naruto er ikke bare en urokråke og (som oftest) fullstendig tett i pappen. Han lærer heller aldri. Så godt som alle teknikkene til Naruto er til bruk i nærkamp, men fyren selv er elendig i nærkamp. Naruto har evnen til å dra energi fra demonreven han har forseglet i seg, og selv om han sier selv at han ikke vil gjøre dette, gjør han det likevel. Det er bare å innse at Naruto gjør seg dårlig som helt. Utviklingen av ham som karakter tar altfor lang tid, og det virker nesten aldri som om han blir sterkere - idet han har lært seg en ny superduper-teknikk, kommer det alltid noen som får teknikken til å virke enkel.
- Tidsbruk: Naruto-serien er langdryg. Altfor langdryg. Mye tid går til repetisjon, unødvendig pjatt, analyse av fienden, retroperspektiv-scener osv osv. Inefffektiv historiefortelling, med andre ord.
- Fillers: Fillers er animeepisoder som er laget utenom mangahistorien, som en ofte lager for at mangaen skal få et forsprang på animeen. Problemet i Naruto er at 1/3 av episodene er fillers. Fillers er som regel alltid dårlige, og når historieformidlingen allerede er treg og ineffektiv (se forrige punkt), sier det seg selv med så mange fillers at det er langt mellom kvalitetsepisodene.
- Musikken: Musikken har tapt seg i serien, særlig etter at Naruto Shippuuden begynte og komponisten Toshio Masuda ble byttet ut til fordel for Takanashi Yasuharu.
- Progresjon: Det blir etterhvert i serien litt for lik progresjon i handlingen. Naruto treffer en fyr ingen andre liker; fyren har en trist bakgrunnshistorie; Naruto sier "Jeg forstår deg;" fyren blir satt helt ut og vet ikke hvordan han skal handle; Naruto får en ny venn og de slåss sammen mot slemmingen.
- Kamp: Kampsekvensene kan være et tveegget sverd. Utover i serien føler man at om man ikke har sett dette før i serien, så har man sett noe tilsvarende i Dragon Ball. Folk trener seg sterke, det kommer en ny trussel der skurken er supersterk, hvilket gjør at heltene må trene enda mer og blir enda sterkere. Joda, det er mange likhetstrekk mellom Dragon Ball og Naruto.
For enda mer om Naruto, både godt og vondt, henviser jeg herved videre til
Morghus' post om serien.
One Piece:
Plot: Piraten Gold Roger hadde alt verden kan tilby: Makt, rikdom, berømmelse. Ved retterstedet kunngjorde han at han hadde gjemt sin enorme skatt, One Piece, og at den som fant denne med rette kunne arve tittelen piratkongen. Vår helt Monkey D. Luffy er én av de mange som jakter på denne skatten. For å bli piratkonge må man også ha et konge mannskap, og Luffy allierer seg underveis med sverdmesteren Zoro, navigatøren Nami, mekanikeren Usopp, kokken Sanji, legen Chopper osv osv.
Positivt:+ Karakterene: Om flere av karakterene er gode i Naruto, er det ingenting imot hva One Piece kan tilby. Her er mangfoldet komplett, og utvalget er rikt. Både blant helter og skurker er det svært forskjellige typer som trer inn. Man kan rett og slett ikke unngå å sitte og flire av flere av dem underveis. Godt stemmeskuespill hjelper selvsagt.
+ Bakgrunnshistorier: Naruto har triste historier å fortelle. Det er likevel ingenting imot One Pieces historier. Så godt som alle hovedkarakterene har nitrist bakgrunn som kan skape en melankolsk og empatisk følelse hos de aller fleste. Men til tross for sin bakgrunn og sin elendighet har alle karakterene lært å gå videre i livet, istedenfor å bare sture og bli enten en total drittsekk eller emo.
+ Progresjon: One Piece har en fast og god progresjon. Det er bra, for enkelte story archs kan bli veldig lange, som Enies Lobby. Men til tross for sin lengde er det fremgang i historien, med lite repetisjon og få unødvendigheter. Mangelen på fillers kan også ha noe med dette å gjøre.
+ Humor: One Piece er en serie stappet med humor. Noe er humoren er av en internasjonal art (som slapstick), mens innimellom går det mer på japanske ordspill (som tekstere gjør så godt de kan for å oversette). Naruto har også sine humorelement, men prøver nok å være en mer seriøs serie innimellom. One Piece tar ikke seg selv så alvorlig, noe som er med på å skape en god stemning i serien.
+ Setting: One Piece er satt til sjørøvernes tid. Dvs at det meste av verden i One Piece består av hav. De forskjellige øyene rundt omkring er nokså isolerte og har store variasjoner seg imellom. Det beste rent settingsmessig er likevel djevelfruktene (
akuma no mi). Djevelfruktene gir den som spiser den unike krefter og evner, men vedkommende mister samtidig evnen til å svømme. Ironisk nok er de fleste som har spist slike frukter enten pirater eller marineoffiserer. Hovedpersonen Luffy, f.eks., har spist
Gomu Gomu no mi/Gummifrukten, som gjør han til en gummimann. Broren Ace har spist
Mare Mare no mi/Flammefrukten, som gir kontroll over ild. Andre frukter igjen er bare fullstendig banale eller gir null mening, som
Doa Doa no mi/Dørfrukten (kan gjøre hva som helst til en dør) eller sverdet Funk Freed som "spiste"
Zou Zou no mi/Elefantfrukten.
+ Musikk: Musikken i One Piece har et ganske annet preg enn musikken i Naruto. I Naruto er det større bruk av orientalske og østlige instrumenter og stilarter. I One Piece er det mer en vestlig klassisk/soundtrack-følelse over musikken, med mer typiske orkesterinstrumenter. Dette skaper en helt annen stemning som passer serien ganske bra.
Negativt:- Progresjon: Progresjonen i serien kan av og til kjennes langdryg. Det skjer ikke ofte, men det forekommer. Heldigvis er disse episodene kortvarige.
- Dragon Ball-inspirasjon: Mange serier kan lett falle inn under denne båsen. Naruto gjør det med glans. One Piece unngår det noe, om enn i mindre grad. Aller tydeligst er kanskje likheten mellom hovedpersonene Luffy og Goku. Begge er enkle, naive (les: dumme?) sjeler med en overmenneskelig apetitt. Fokuset på store kamper er et annet element. One Piece har likevel en dypere strømning som Dragon Ball aldri kunne skimte med.