Et av årets største spillmesser er atter en gang over oss. E3 2012 er i dag et faktum. Jeg har tidligere skrevet litt om tanker og forhåpninger til messen, og selv om det meste står ved lag må jeg innrømme at jeg er noe mer spent på messen nå som den er i ferd med å begynne.
Nintendo har allerede tjuvstartet litt på messen og viste oss i natt en teaser-videopresentasjon av Wii U. Den kan sees her (en aldri så liten advarsel er på sin plass: Sometimes it's very, very lame...).
De store pressekonferansene braker løs i dag og i morgen. Først ute er Microsoft kl 18:30. Deretter følger EA ikveld kl 22:00 og Ubisoft ved midnatt. For nattmenneskene iblant oss sender Sony sin konferanse kl 03:00 natt til i morgen, og til slutt er det Nintendos tur kl 18:00 i morgen kveld.
Så der har dere mine planer de to neste dagene. Og høydepunktet? Fremdeles mer detaljer om Wii U...
E3 fortsetter sin gang, og både natt til i dag og i kveld har det kommet utrolig mye spennende stoff.
Først: Sony og Ubisofts del, som ble lagt frem i natt norsk tid (og som dermed egentlig tilhører E3 dag 0, men la gå).
Innledningsvis ba Sony om unnskyldning for PSN-krisen som har rådet den siste måneden. Samtidig vitser de om situasjonen, og når alt kommer til alt har jo spillpressen hatt mye å skrive om den siste måneden. "Ingen årsak," var Sonys kommentar til dette.
Sonys nye håndholdte konsoll har lenge vært kjent, og den har herved fått navnet Playstation Vita. Prisen kom mildt sagt som en overraskelse: WiFi-versjon vil koste $249, WiFi+3G-versjon $299. Skarpe øyne observerer at WiFi-versjonen dermed koster akkurat det samme som Nintendo 3DS, til tross for at innmaten på de to konsollene er ganske forskjellige. Spill som LittleBigPlanet, Ruin og Modnation Racers har blitt annonsert. Sony viser dermed tydelig at de vet hvem som er hovedkonkurrenten. Lanseringen vil skje rundt juletider, men om dette også gjelder for Norge gjenstår å se.
Sony lanserer også en Playstation TV på 24" med 3D-støtte. Teknologien sørger for at to spillere kan se hver sin spilleskjerm på samme TV, istedenfor å dele skjermen i to mindre deler slik det er vanlig i dag. Konseptet er like genialt som enkelt, og slikt håper jeg på å se mer av etterhvert.
På spillfronten kommer Sony og EA til å drive et tett samarbeid i tiden fremover, noe som bl.a. vil vise seg i eksklusivt ekstramateriale til PS3-versjoner av multiplattformspill. SSX vil f.eks. få et eksklusiv brett hvor man kan kjøre nedover Fuji-fjellet i Japan.
Team ICO-glade sjeler kan glede seg over HD-samlingen av studioets to første spill, som kommer ut i USA i september. Her på bjerget: Tjaaa...
Ubisoft har på sin side annonsert spill som Brothers in Arms 4, Far Cry 3, Rayman: Origins og et Tintin-spill i forbindelse med de to kommende filmene.
Godbiten i dag har likevel vært Nintendos pressekonferanse, som også kan sies å være høyepunktet blant de fire konferansene så langt. Joda, konferansen hadde sine mangler og kunne vært bedre, men mye ble gjort riktig. Jeg mener, hvor mange pressekonferanser åpner med live orkestermusikk av Zelda-musikk, hvor lovnaden etterpå er at hele verden vil i løpet av 2011 få oppleve Zelda-konserter for å markere seriens 25-årsjubileum. Her har Nintendo tydeligvis lært noe av Final Fantasy-seriens suksess med bl.a. Distant Worlds-konsertene (visste du at Distant Worlds II kan høres i sin helhet på Spotify?).
Noen titler ble annonsert og demonstret under pressekonferansen, særlig til 3DS. 3DS's nettjeneste er nå oppe og går, inklusive nettbutikken deres (skaffer du denne innen vi skriver 8.juni er du dessuten sikret en gratis utgave av klassikeren Excitebike). De fleste av disse titlene kjenner vi fra før, som Star Fox, Mariokart og Super Mario 3D, men også et par nye titler som Tekken og Luigi's Mansion 2 ble annonsert.
Den største nyheten var selvsagt annonseringen av Nintendos nye hjemmekonsoll: Konsollen som tidligere har gått under navnet Café er nå offisielt døpt Wii U. Selve konsollen ble ikke vist frem enda, men flere videosnutter ble vist. Her fikk vi se at den nye kontrollen inkluderer en 6,2-tommers skjerm, noe som bl.a. tillater deg å spille kun på den lille skjermen dersom den store skjermen ikke er tilgjengelig (ypperlig for små husstander med bare en TV, med andre ord). Men skjermen kan også tillate en spiller å bruke et perspektiv som de andre spillerne ikke inkluderes i. F.eks. kan en spiller bruke kontroller-skjermen til å se innenfra et fly, mens en annen spiller ser sin enhet på bakken via TV-skjermen. Fullstendig nytt er jo dette ikke: De som har spilt Zelda: Four Swords Adventure til Gamecube husker bruken av GBA-maskinen til nettopp lignende oppgaver. Men nå skal linja trekkes fullt ut. Lanseringsdato for Wii U ble ikke gitt, bortsett fra 2012.
Nintendo Wii U-håndkontrollen
Hardcore-spillere vil også glede seg over nyheten om Wii U-spill som Darksiders II, Batman: Arkham City, Assassin's Creed og Ninja Gaiden 3. Nei, det er ikke tull. Stortitler som tidligere har vært ekskludert Nintendo får nå endelig innpass på Nintendos maskiner, noe som ofte ikke var tilfelle med både Wii og Gamecube. EA uttalte på konferansen at de gledet seg til det fremtidige samarbeidet med Nintendo, og det er ikke småtteri når man ser på de ti siste årene.
Nintendo Wii U
Jeg skrev godbit først, men det er ikke uten en viss bismak denne godbiten blir servert. Mye av informasjonen vedrørende Wii U var vage, for å si det mildt. Her mener jeg å huske at Nintendo lovet mer info senere i løpet av E3, men konferansen gav oss like mange spørsmål som vi fikk besvart. Den kanskje største bismaken var mangelen på lanseringsdatoer. Mange lovende spill og konsepter ble annonsert i løpet av konferansen, men de fleste fikk bare merknaden "coming 2011" eller "holiday 2011", noe som er altfor lite konkret. Enda mindre lovende for Nintendo var den fullstendige mangelen på nyheter til Wii. Noen klipp og løse ord om Skyward Sword fikk vi da, men absolutt ingen nyheter angående Wii-spill. Har Nintendo valgt å gi opp konsollen allerede, til tross for at den har minst ett års levetid igjen?
Nintendo har likevel klart å overraske, og er det noe jeg liker godt med E3-messen så er det overraskelser. Det er også et godt salgstriks å la publikum sitte igjen med et ønske om mer, og det må vi si Nintendo har klart (forvirrede sjeler taster allerede vilt på diverse internettforum). Alt i alt er jeg derfor fornøyd med dagens konferanse. Nå gjenstår flere spennende dager med E3.
Igjen er spillentusiastenes kombinerte julaften og bursdag over oss. Nok en gang er spillverdens øyne rettet mot Los Angeles, hvor den største spillmessen av dem alle er igang. Det er igjen duket for E3: Electronic Entertainment Expo.
Det vil si: Offisielt begynner ikke E3 før i morgen. Det hindrer likevel ikke flere av de store aktørene fra å tjuvstarte littegrann. I skrivende stund har både Microsoft og EA Games hatt sine pressekonferanser hvor de har vist frem og snakket om en rekke nyheter (og "nyheter"), og just nu holder Ubisoft på med sin pressekonferanse. Sonys pressekonferanse begynner kl 02:00 norsk tid, og Nintendo er de eneste som holder seg innenfor E3-tidsrammen med sin pressekonferanse i morgen kveld.
Så langt har nyhetene fra Microsoft og EA tikket inn, mens Ubisoft akkurat nå holder på (det blir derfor ikke noen oppsummering av deres nyheter nå). Og alt i alt er det få konkrete nyheter vi har fått se.
Microsoft har vist frem en rekke titler som støtter deres bevegelseskontroll, Kinect, men få av dem virker å appelere til hardcore-markedet. EA kan ikke skryte på seg mye de heller. Det vi stort sett har fått er mer info og lanseringsdatoer om allerede kjente spill, som Mass Effect 3, Battlefield 3 osv. Men det er ikke så rent lite, det heller.
Annonseringen av intet mindre enn fire Halo-spill burde få fansen til å dåne av lykke. Førstespillet skal relanseres med oppdatert grafikk, og nyheten Halo 4 vitner om begynnelsen på en ny trilogi. Om denne klarer å holde på seriens kvalitet eller ender opp som en spillversjon av Star Wars New Trilogy gjenstår å se.
Den kanskje mest spennende delen er en demonstrasjon av Mass Effect 3 til Xbox 360, hvor stemmebruk via Kinect blir vist frem. Her kan man bruke stemmekommandoer for å styre dialog og kampsekvenser, noe som ser ut til å fungere relativt bra. Stemmekontroll i et spill er selvsagt ikke noen nyhet; spill som Hey You! Picachu! og Tom Clancy's EndWar har gjort dette tidligere. Samtidig flyter det ikke over av kvalitetsspill som utnytter dette potensialet, og man kan jo håpe at BioWare implementerer en mulighet for dette også i PC-versjonen.
Det nye spillet som fanget min oppmerksomhet mest var Ovestrike, et spill fra Insomniac Games som tidligere har gitt oss Ratchet & Clank og Resistance. Et spill med litt triggerhappy humor kan fort bli underholdende.
Alt i alt, ikke de helt store overraskelsene. Men likevel noen godbiter her og der.
Vel, kjære blogglesere: I morgen, eller nærmere bestemt i natt kl 04:15 går taxien fra Fjellhaug, deretter går turen til Gardermoen, Amsterdam og deretter til Nairobi. Praksisturen har omsider kommet, og det er med gruglede jeg ser frem til denne turen.
Hva jeg gleder meg til: + Farvel til snøen for denne gang. Jeg er mektig lei, og tar 30 grader og høy luftfuktighet anyday. + En helt ny kultur, tankesett og levemåte ligger foran meg. + Min første tur til Afrika overhodet. + Å se at Kenya er mer enn bare fattigdom, nød og elendighet. + Å se nød, fattigdom og elendighet. Det høres kanskje grotesk ut å plassere dette under den positive kategorien, men ettersom jeg aldri har sett skikkelig fattigdom på nært hold tror jeg det kan bli en særdeles lærerik opplevelse for hele meg. + Å se hvordan NLM jobber i Afrika. + Å kjøpe meg hatt og kjøre med Landcruiser over savannen. + Å få litt utdannelse som ikke bare finner sted i et klasserom. + Ny mat, nye mennesker, nye opplevelser - aldri feil. + Å oppleve kenyansk menighetsliv og musikk. Ikke minst det siste. + Å høre på Totos Africa mens jeg faktisk er i Afrika.
Hva jeg ser mindre frem til: - En måned uten skikkelig pianoøving. - Final Fantasy XIII, som jeg har ventet på siden 2006, kom ut på tirsdag. - Å være borte fra klasse og venner. - Å ikke helt vite hva vi egentlig skal i Kenya. - African time. Som japaner vil trolig dette bli det mest utfordrende, men jeg håper og tror at å jobbe med meg selv både før og under oppholdet skal ordne det meste. - Å reise via Charles de Gaulle på veien hjem. Den flyplassen er et mareritt. - Å prute. Jeg er elendig til den slags. - Håper og ber dessuten om at matforgiftningen uteblir.
Kjære venner: Følg med på bloggen, så skal jeg oppdatere denne så godt jeg kan. Hvor mye internettilgang det blir i Afrika er heller tvilsomt, men jeg lover å oppdatere når muligheten er der. Husk også på Kristoffer og meg i deres bønner.
PS: Også andre M3-ere rapporterer fra sine praksisopplevelser. Følg med på Kathrines blogg og les om deres opplevelser i Peru. Mongoliagjengen har, såvidt jeg vet, ikke noen blogg.
For mange spillere på vårt kontinent var det første møtet med Final Fantasy-serien det syvende spillet på den første Playstation-maskinen, noe som gjør at spillet ofte trekkes fram som det beste i serien. Folk som sier dette, har definitivt et poeng. Likevel er det mulig å påstå at de tar skammelig feil. Denne påstanden styrkes dersom man spiller Final Fantasy VI.
Final Fantasy VI ble opprinnelig utgitt på SNES i 1994. I USA ble spillet derimot utgitt under tittelen Final Fantasy III, ettersom visse tidligere titler i serien først ble utgitt på samleplater til Playstation mange år etter deres opprinnelige utgivelsesår (forgjengeren Final Fantasy V var ett av disse). For Europas del var det med Final Fantasy VI som med mange andre SNES-perler: Det ble rett og slett ikke utgitt før mange år senere. I Final Fantasy VIs tilfelle skulle det gå hele tretten år før spillet ble utgitt på Gameboy Advance, en konsoll som gav nytt liv til svært mange SNES-klassikere.
At en JRPG-perle som denne skulle lide en slik sjebne, er på grensen til det kriminelle. Men å vente på noe godt skal som kjent ikke være forgjeves.
The War of the Magi. Final Fantasy VI bringer oss til en steampunk-inspirert verden hvor teknologi, dampkraft og stål har tatt plassen for magi. Tusen år før spillets handling finner sted ble verden endevendt av en altomfattende krig, War of the Magi. Skapninger med evne til å kanalisere magi, espers, ble misbrukt og utbyttet for sine krefter. Som en konsekvens av dette trakk alle espers seg tilbake til en annen verden, med det følge at magi forsvant fra menneskenes verden. Teknologi ble menneskenes nye hjelper, slave og ødelegger.
Når spillets handling tar til, står verden nok en gang overfor magiens trussel. Gestahl-imperiet har på uforklarlig vis gjenvunnet magiens kraft og fusjonert denne med teknologiske våpen, og dermed skapt en hær av såkalt magitek. Gestahl-imperiet og dets hersker ser ut til å ha intet mindre enn verdensherredømme for øye, og verden trues av nok en War of the Magi.
Midt i alt dette våkner den tidligere Gestahl-slaven Terra Bradford opp i småbyen Narshe, reddet av den lokale skattejegeren Locke. Terras krefter er mildt sagt unormale, men selv husker hun ingenting av hennes fortid. Det tar likevel ikke lang tid før hennes jakt på sin egen identitet og fortid blandes sammen med motstandskampen mot imperiets fremmarsj. Terra må dermed samle sammen allierte som kan bistå både henne og motstandsbevegelsen Returners i kampen mot Gestahl, dets keiser og keiserens nærmeste rådgiver, hoffmagikeren Kefka.
En rik historie med fargerike karakterer. Høres historien litt vel lik ut som den man finner i Final Fantasy VII? Kanskje det. Det er nemlig ingen tvil om at Final Fantasy VII hviler tungt på det fundamentet forgjengeren grunnfestet. Samtidig har de to spillene sine interne forskjeller som gjør dem til to svært varierte spillopplevelser. At Final Fantasy VI på mange måter satte standard for JRPG i sin samtid, og for lang tid fremover, er absolutt på sin plass.
For det første er historiefortellingen særdeles god. Spenningskurven er nøye bygget opp. Plottet kan høres svært typisk ut, men selv for JRPG av sin samtid er Final Fantasy VI langt ifra så opplagt som man skulle ha det til. Her er det uventede vendinger, gradvise avsløringer og humoristiske avløsere – alt det som skal til for å bygge en god historie, det være seg en bok, film, musical eller spill. De som spiller i sin stadige søken etter en god historie vil mest sannsynlig ikke bli skuffet over Final Fantasy VI.
Mye av æren for den gode historien skal karaterene i spillet ha. Få er de akkurat ikke: Hele fjorten spillbare karakterer er med i spillet. Noen vil kanskje hevde at karakterene er ekstremt sterotype og dermed kjedelige. Stereotype kan en til en viss grad nikke seg enig i: Her er den flørtende og intelligente kongen, den brautende kampsporteksperten, den staute dog sårbare kvinnelige generalen og den mystiske ninjaen. Samtidig er det noe med klisjeer, nemlig det at de ofte er velfungerende. I Final Fantasy VI er det ihvertfall ingen tvil om at det fungerer strålende. Kjedelige er karakterene ikke: De skarpe, vittige og finurlige dialogene karakterene imellom og samspillet dette skaper burde fjerne alle slike påstander.
Vel, la gå: Et par kjedelige og til dels uinteressante karakterer finnes det blant de fjorten personene man har å velge mellom. Med så stort karakterutvalg er det nesten ikke til å unngå. Samtidig åpner det rike karakterutvalget for at spilleren fort kan velge seg ut noen personlige favoritter, og dermed bare skyve bort de man ikke er like fornøyde med. Friheten til å velge er til stede, selv i et såpass ''lineært'' spill som Final Fantasy VI.
Fornyende og standardiserende. Der hvor Final Fantasy V tilbød et stort, rikt og variert klassesystem hvor man kunne velge og vrake i karakterklasser (eller yrker som det gjerne heter i Final Fantasy), er karakterene i Final Fantasy VI fastlåst til en enkelt klasse hver, et system som tilsvarer det man finner i Final Fantasy IV, Final Fantasy VII og Final Fantasy X. Med fjorten karakterer i spillet betyr det fjorten forskjellige klasser, alle med sine spesielle egenskaper, styrker og svakheter. Kampsystemet i Final Fantasy VI følger ellers Active Time Battle-formelen som kjennetegner alle Sqauresoft sine spill fra tidsperioden: En måler viser når karakteren kan utføre en kommando, men fienden venter ikke på karakterens handling før den selv angriper.
To nye elementer i kampsystemet bidrar til å skille Final Fantasy VI ut ifra mengden. Det første er Desperation Attack, det andre er magi-systemet. Desperation Attack er ekstremt kraftige, fysiske angrep som karakteren kan finne på å bruke automatisk når vedkommende har lite liv igjen. Systemet ble senere videreført i mer organiserte former i Final Fantasy VII under navnet Limit Break. For at karakterene skal lære seg magi, må man utstyre dem med espers; magiske vesener som i tillegg til å lære magi også kan bli påkalt i løpet av kampens hete. Også dette opplegget går igjen i oppfølgeren (materia-systemet), og kom til å sette et langvarig og positivt preg på Final Fantasy-serien.
Det er ikke bare kampsystemet i Final Fantasy VI som satte standard for serien og sjangeren. Også grafikken er verdt å nevne. Grafikken er vesensforskjellig fra den vi ser i forgjengeren, og vet å utnytte samtidens muligheter til det fulle. Spillere som er kjent med Chrono Trigger vil se at i Final Fantasy VI ble mye av grunnlaget for grafikken satt. Detaljnivået er høyt, fargene har i GBA-versjonen blitt klarere og lysere enn i originalen, og scenene hvor man flyr med luftskipet gir et tilnærmet 3D-preg som minner svært mye om SNES-klassikeren F-Zero. Bedre og klarere grafisk nivå enn dette kan man nesten ikke forlange fra SNES-æraen.
Nobuo Uematsus gullalder tar til. Noe av det som kanskje bidrar mest til å heve Final Fantasy VI mange hakk over andre JRPG og andre spill i serien, er musikken og bruken av musikk i spillet. Serieveteran Nobuo Uematsu bidrar med musikken også i Final Fantasy VI, og man kan uten tvil konstantere at spillet innleder gullalderen i mannens karriere, en alder som skulle fortsette tre-fire Final Fantasy-spill fremover. Spillet inneholder utrolig mange minneverdige temaer innenfor varierte sjangre, og her er noe som burde engasjere de fleste spillere med noenlunde musikalsk sans. Her snakker vi western-inspirert pianomusikk, ville trommerytmer med primitiv klang, mystiske bluestoner og endog opera. Sistnevnte bør vies ekstra oppmerksomhet, da spilleren på et tidspunkt må la karakteren Celes trå inn som vikarierende operasangerinne. Sekvensen krever aktiv deltakelse fra spillerens side, som må ''minne'' Celes på hva som er teksten. Sekvensen inneholder ikke bare et vakkert operastykke (som i etterkant er blitt ett av de mest kjente Final Fantasy-musikkstykkene), men er også unik og viser en innovativ bruk av musikk som er fullstendig original for sin tid (og også i ettertid).
Why so serious? Det er allikevel en faktor som setter kronen på verket, som gjør Final Fantasy VI til en sterk kandidat til tittelen ''beste Final Fantasy-spill'' og som setter svært mange andre JRPG-spill i skyggen. Utslagsfaktorens navn er Kefka, spillets hovedfiende. Der andre fiendekarakterer i JRPG-spill bare er uforklarlig onde, hovne, maktsyke eller bare ønsker å skape et ondskapens imperium, er Kefkas motiv for sine handlinger kort og godt at han er splitter pine gal. Med en karakteristisk kaklenede latter, null sans for etiske retningslinjer og en til tider nærmest barnslig oppførsel sørger Kefka for å bli en spillskurk som er verdt å huske, og som får Final Fantasy VIIs skurk Sephiroth til å minne om en sutrende tenåring med identitetskrise. Motivet for Kefkas handlinger kan best beskrives med en replikk fra 2008-filmen The Dark Knight: «Some men just wants to watch the whole world burn.» Kefkas likheter med Heath Ledgers tolking av Joker er slående, og det til tross for fjorten års intervall mellom de to. På toppen av det hele sørger Nobuo Uematsu for å sette kronen på verket med spillets siste kamptema, Dancing Mad. For ja, Kefka er uten tvil gal: Så gal at man umulig kan glemme ham, og så gal at Final Fantasy VI takket være ham blir en uforglemmelig opplevelse, enten man liker ham eller ikke.
En tidløs klassiker. Man kan alltids trekke fram små, negtive trekk ved spillet, som at noen av karakterene er heller uinteressante, at GBA-remaken introduserer få nyheter (bortsett fra noen ekstra espers og en forbedret oversettelse) og at det til tider kan være vanskelig å gå. Men det blir småplukk når man sammenligner det med alt som fungerer med Final Fantasy VI. En god historie. En lekker bruk av musikk. De mange Star Wars-referansene spillet serverer den årvåkne sjel. Et velfungerende, standardiserende kampsystem. De mange herlige karakterene med sine skarpe og vittige dialogsutvekslinger. En grafikk som blåste nytt liv i serien. Det hele gjør ikke bare Final Fantasy VI til et slående bra spill, men også et spill som lett forbigår Final Fantasy VII i kampen om seriens beste spill (selv om andre spill i serien også er verdige tittelen) og som hører naturlig hjemme på enhver liste over «tidenes beste RPG-spill» og «tidenes 50 beste spill.» For ja, så bra er det faktisk.
Sommeren i år kan virke å bli en tid for mye spill og litteratur, det lille jeg har av arbeid tatt i betraktning. Anmeldelsene kan dermed bli mange i sommer. Den første av dem følger allerede nå, ettersom jeg har spilt meg gjennom Final Fantasy V de siste 3 1/2 ukene.
Final Fantasy V kom første gang ut på Super Nintendo (SNES) i Japan i 1994. På den tiden var det ikke alle Final Fantasy-spill som ble utgitt utenfor Japan, og Vesten så spillet for første gang i 1992, ett år etter forgjengeren Final Fantasy IV. Vestens første offisielle møte med spillet var på Playstation i 1999, og GBA-utgaven kom ut i Europa i 2007. Gjenutgivelsene har ikke endret noe særlig på originalspillet, her er grafikken og historien bevart intakt.
Final Fantasy-spillene har sitt særpreg. Helter som redder verden fra ødeleggelse eller utryddelse, sjarmerende karakterer og en historie som driver det hele frem og skaper bånd mellom karakterer og spiller. FFV er intet unntak. I spillet følger vi hovedpersonen Bartz og hans Chocobo-venn Boko, en omreisende eventyrer, som kommer over et meteorittfall. Dette blir starten på eventyret som etterhvert kommer til å involvere Prinsesse Lenna, senile bestefar Galuf, "transvestitten" Faris og Galufs barnebarn Krile. Sammen begir eventyrerne seg ut på ferden for å stoppe verdens fire krystaller fra å bli ødelagt og skape kaos i verden.
Om man sammenligner FFV med sin forgjenger, vil jeg påstå at FFV har mer sjarm over seg enn FFIV. Nå er FFIV et mer alvorspreget spill historiemessig, uten at det gjør noen av spillene dårligere. De har bare en litt annen stil. Æren for sjarmen i FFV kan hovedsaklig tilskrives karakterene, som er en svært så lystig gjeng. En lett omgjengelig tone karakterene imellom, morsomme situasjoner og personligheter gjør FFV-persongalleriet til et morsomt team å spille med. Også andre karakterer bidrar til å trekke opp sjarm- og humorfaktoren, ikke minst den "store" Gilgamesh, en tilbakevendende FF-karakter som her gjør sitt inntog.
I FFIII ble FF-spillere i stor grad introdusert for arbeidsklasse-systemet. Arbeidsklasse-systemet gjør at man velger forskjellige kampklasser (kriger, munk, black mage, white mage, dragoon osv) og går opp i level jo mer man bruker dem. Hver klasse har dessuten sine egenskaper og fordeler/ulemper. FFV gjenintroduserer arbeidssystemet og videreutvikler det. Her velger man en klasse, bruker den i kamp og går nok opp i level til man har mestret "yrket." Jo bedre man mestrer yrket, jo bedre egenskaper kan man videreføre og bruke parallelt med andre klasser. En munk som kan bruke Summon eller Black Magic? Null problem. Om man velger å gå tilbake til "grunnklassen," Freelancer, får man de beste stats fra de klassene man har mestret, og kan samtidig velge alt av utstyr og egenskaper. Kombinasjonsmulighetene er utrolig store (man har 26 yrker å velge mellom), og gir deg som spiller mestringslyst og inspirasjon til å lære karakterene flest mulig yrker og egenskaper før den siste bosskampen.
Grafikken er det ikke mye å si på. Dette er et "tidlig" SNES-spill, med et klassisk ovenfra-og-ned-perspektiv slik man finner det i de fleste RPG-spill fra den tiden (Zelda, Fire Emblem og til dels Chrono Trigger). Det utpreger seg altså ikke noe særlig. Spilletiden er svært passelig: Jeg ble ferdig på ca 30 timer, uten betydelig store mengder continues og uten å ha tatt absolutt alt av side quests i spillet (men jeg har tatt de fleste og viktigste). Musikken er noe varierende. Igjen er det FF-veteran og mester Nobuo Uematsu som står for musikken. Noen av melodiene er svært repetative og kjedelige, mens andre går inn i overklassen når det gjelder FF-musikk. FFV introduserer oss som sagt for karakteren Gilgamesh, og med han får vi også servert musikktemaet Battle on the Big Bridge (også kjent som Clash on the Big Brigde og Battle with Gilgamesh, et tema jeg kan fremføre på piano). Videoene på slutten gir en smakebit av Gilgamesh-musikken.
Den store skuffelsen i FFV er bossen, eller den siste bossen for å være eksakt. Exdeath er en klassisk spillskurk som bare er ute etter å ødelegge alt, skape kvalm og kontrollere en-eller-annen überkraft som vil gi ham nærmest guddommelige egenskaper. Han skiller seg ut fra hovedpersonene i spillet med det at han er en totalt uinteressant karakter, uten glød, sjarm eller originalitet. Til gjengjeld er han den enkleste sistebossen jeg noen gang har spilt mot i et RPG-spill, noe som heller ikke trekker opp.
FFV stiller seg i den lange rekken av FF-spill som gjør serien til det den er: En av verdens fem bestselgende spillserier. FFV er med på å trekke serien opp til denne velfortjente posisjonen. Hvor i rekkefølgen av FF-spill spillet plasserer seg får bli en meningssak. Dårlig er det ihvertfall ikke.
Førsteutkastet til hjemmeeksamen i Markusevangeliet er ferdigskrevet, to døgn før innlevering. Hvilket gir meg plenty med tid til korrekturlesing. Og samtidig gir det meg tid og overskudd til å sammenfatte årets E3-messe, de beste nyhetene og de største overraskelsene.
Jeg kommer helt garantert til å glemme ett eller annet, men skal her prøve å få med det meste. Så får andre kommentere i kommentarfeltet hva de savner.
-Først og fremst kom det mange spennende presentasjoner på hardware-fronten, ikke minst fra Microsoft og Sony. Det var strengt tatt bare et spørsmål om tiden før de to selskapene på en eller annen måte kopierte Nintendo Wiis kontrollsystem, hvor kroppsbevegelser er vel så viktig som å trykke på knapper. Sonys bevegelsessystem overrasker meg fint lite. Sonys nye kontrollsystem, hvor kontrollsystemet beveges for å plukke opp ting, svinge utstyr osv, virker for meg som en blåkopi av det Wii innførte i 2006. Sonys kontroller er kanskje mer presise enn Wiis, men likevel svært lite innovativt. Da er Microsoft mye mer originale med sitt Project Natal. Project Natal fanger opp kroppsbevegelser med kameraet sitt, selv små bevegelser som føtter, fingre osv. Den kan også gjenkjenne ansikter og til og med stemmer. Med Project Natal er det godt mulig at Microsoft har skutt gullfuglen. Men originale kontrollsystemer til tross: Det er bruken av dem i spill som teller. Kule kontroller hjelper lite hvis spillene er dårlige. Her har Sony og Microsoft fremdeles en hard fiende i Nintendo.
-Nintendo kom for andre året på rad med svært få nyheter. Wii-kontrollen blir snart mer presis takket være Motion Plus, men dette visste vi allerede. Facebook på DSi er heller ikke akkurat den store nyheten for mitt vedkommende. Derimot hadde de mye spennende å komme med på spillfronten, noe jeg kommer tilbake til under. Oppfordringen til Nintendo er likevel denne: To år på rad har de nå presentert svært lite nytt på E3-messen. Etter årets innsats fra Sony og Microsoft er de nødt til å komme med noe stort til neste år.
Men så var det spillene, da. Og du verden så mye godt vi har å se frem til det neste året og to.
-Nintendo hadde mye bra å annonsere. Jeg nevner i fleng: New Super Mario Bros. Wii, Super Mario Galaxy 2, Golden Sun DS, Metroid: Other M, Wii Sports Resort, Resident Evil: The Darkside Chronicles, No More Heroes 2 og Kingdom Hearts 358/2 Days, bare for å nevne noe. Noen av spillene har vi visst om en stund, som Kingdom Hearts, Resident Evil og Wii Sport Resort. Da var de gledeligste nyhetene for mitt vedkommende Super Mario Galaxy 2 og Golden Sun DS. Førstnevnte er et av de spillene jeg har kost meg mest med på lang tid, og toeren ser ut til å følge samme trend, ikke minst på den fantastiske musikalske fronten. Golden Sun er nok mer ukjent for de fleste, men her jeg kan opplyse om at de to Golden Sun-spillene til GBA var noe av det beste man fikk av rollespill til konsollen. Golden Sun skal også ha æren for å virkelig ha introdusert meg for RPG-sjangeren, lenge før Final Fantasy og Chrono Trigger kom inn i min bevissthet. Serien var for bra til at det ikke skulle komme mer enn bare to spill, og jeg ønsker serien hjertelig velkommen tilbake.
-Mulitkonsoll- og PS3-messig har vi mye lekkert å se frem til. Assassin's Creed 2, Heavy Rain, Monkey Island, Final Fantasy XIII og det uventede Final Fantasy XIV, Metal Gear Solid: Rising, Metal Gear Solid: Peace Walker, The Last Guardian og et nytt Castlevania-spill utviklet i samarbeid med Kojima Productions (teamet bak Metal Gear Solid-serien). På denne lista var de største overraskelsene Metal Gear Solid-spillene og ikke minst Final Fantasy XIV, som kom som lyn fra klar himmel (ikke minst fordi utviklerne Square Enix allerede holder på med tre Final Fantasy-spill). Bare synd at FF XIV blir et online multiplayer-spill, for da forsvinner min interesse med en gang. Da er Metal Gear Solid-spillene en mye mer gledelig nyhet. Det var en stund snakk om at Metal Gear Solid Rising skulle bli Xbox-eksklusivt, men heldigvis kommer spillet også til PS3 og PC.
Den størse skuffelsen med årets E3 var Nintendos manglende annonsering av et nytt Zelda-spill til Wii. Vi har tidligere fått hint om at det er under utviklig parallelt med Spirit Tracks til DS (som jeg allerede har uttrykt skepsis over). Helt uten informasjon er vi likevel ikke: Nintendo har gitt oss følgende teaser-poster: Hvem er karakteren ilag med Link på plakaten? Er det en Zora-prins? Et helt nytt vesen fra en ukjent rase? Inkarnasjonen av Master Sword? Spekulasjonene flommer på nettet, og selv synes jeg sistnevnte teori er mest logisk. Plakaten avslører ihvertfall at det nye spillet viderefører den artistiske stilen fra Twilight Princess, noe som er svært gledelig.
La meg se om jeg klarer å få dere med på et tankeeksperiment som inneholder et japansk ordspill, og som ble en gjennomgangsspøk for oss under Japanturen.
På 80-tallet var det et japansk boyband som var større enn alt annet. De kalte seg 光GENJI - Hikaru Genji, som betyr den lysende Genji (Genji er hovedkarakteren i Historien om Genji, verdens første roman). Hikaru Genji var heller ulikt det meste av boyband slik vi kjenner det fra 90-tallet. Likhetene er der absolutt - man samler sammen en bunt med good-lookin' guys som ikke spiller noe instrument (dermed er tittelen band på slike grupper feil), og skaper dem om til en promoteringssuksess. Og jentene digger dem, så de selger og blir uten tvil store. Den fremste forskjellen mellom vestlige boyband og Hikaru Genji var at sistnevnte var kjent for å stille opp på scenen ikledd hotpants...mens de samtidig gikk på rulleskøyter.
Dere tror det ikke før dere får se det, så værsågod.
Så langt Hikaru Genji. Hvorfor trekker jeg frem disse?
Det har seg nemlig slik at ett av de første ordene gutta lærte seg på turen var gaijin, en forkortelse for gaikokujin som betyr utlending. Det tok dermed ikke lang tid før vi fant ut at ved å bytte ut Genji med Gaijin kunne vi skape en stor publikumsuksess verden aldri før har sett makan til.
Jeg presenterer for dere promobildene for det kommende store boybandet: Hikaru Gaijin, eller De Lysende Utlendinger om du vil.
Hvilken stil vi skal kjøre har vi ikke helt bestemt oss for. Hotpants er utelukket; det er jo allerede brukt. Og ja, det er bare å begynne å smiske med oss allerede, så skal vi huske på dere når vi er kjente superstjerner i Japan.
Så ble det endelig annonsert i dag på Game Developers Conference: Det neste spillet i Zelda-serien. Spillet heter The Legend of Zelda: Spirit Tracks og er til Nintendo DS.
Førsteinntrykket mitt er, tro det eller ei, bare så som så. Dette skyldes to ting:
For det første hadde jeg forventet annonseringen av et nytt Zelda-spill, men jeg hadde håpet at plattformen skulle være Wii og ikke DS.
For det andre er den grafiske stilen i spillet og gameplayet (slik vi kan bedømme det ut ifra traileren) veldig likt Phantom Hourglass. Og jeg ble ikke særlig begeistret for Phantom Hourglass. Jeg holder PH for å være et av de svakeste spillene i serien.
Men når det gjelder Zelda, vet vi at vi kan alltid bli positivt overrasket. Det er bare å vente i spenning og med forhåpninger. Det blir spennende å se om spillet dessuten følger historien fra Phantom Hourglass - og dermed også dens forgjenger, The Wind Waker - eller om vi får en helt ny historie.
Som tidligere lovet kommer her en ekstra presentasjon av det tredje hotellet vi skal bo på. Det vil si, vi vet ikke helt eksakt hvilket hotell det er eller hvor det ligger. Men vi vet hva slags hotell det skal være. Det er snakk om et kapselhotell/Capsule Hotel.
Kapselhotell er, såvidt jeg vet, et særjapansk fenomen (sammen med Love Hotels, men jeg kan forsikre dere om at vi ikke under noen omstendighet har tenkt oss på et slikt et). Derfor regner jeg med at det krever en aldri så liten forklaring.
Et kapselhotell kan beskrives som et hotell hvor selve rommet kun består av et lite avlukke på 1 X 1 X 2m. Man finner også som regel flere av disse avlukkene stablet oppå hverandre. Assosiasjonene til en oppbevaringsboks er med andre ord svært lette å trekke. Inni "rommet" har man ofte TV, radio, dimmelys, vekkerklokke o.l. Pysj og toalettsaker kan være inkludert, men det er ikke alltid en garanti. Ellers pleier slike hotell å ha noen fellesareal som bad, oppholdsrom, lobby, bagasjeoppbevaring etc.
Idéen med kapselhotell er i utgangspunktet å tilby et sted å sove for forretningsfolk som ikke rakk siste toget hjem. Da trenger man jo stort sett ikke annet enn en seng, så hvorfor ikke gjøre senga til selve rommet? Hva annet trenger man egentlig et hotellrom til, når Japan tross alt tilbyr det beste innen offentlig bad til en billig penge?
Om noen fremdeles skulle være forvirret over hvordan et kapselhotell ser ut, kan dere ta en kikk på denne presentasjonsvideoen. Akihabara Capsule Hotel ser forøvrig ut til å være et aktuelt hotell for oss siste natta i Tokyo, ettersom Akihabara er en sentral del av Tokyoturen.
Følg med på Takanobu's Tokyo Tales. Neste gang tenker jeg å skrive om Akihabara, en bydel i Tokyo som ifølge mine egne ord må betegnes som "nerdenes Mekka."
Skrivelysten er omsider tilbake. Dermed er det på tide å skrive om den siste tidens spill, siden jeg har lovet diverse venner både i øst og vest å gjøre dette. Siden jeg er et systemmenneske, begynner jeg med det spillet jeg ble først ferdig med, nemlig Final Fantasy VII (FFVII).
FFVII er på mange måter en kultklassiker innenfor spillmiljøet. Du skal ikke ha spilt lenge før du hører om Final Fantasy-spillene, og blant dem blir ofte FFVII trukket frem. Er dette spillet fra 1997 så bra som folk påstår?
FFVII kjennetegnes ved at det er det første av FF-spillene som har en "moderne" setting, istedenfor den klassiske middelalder-fantasy-settingen spillene hadde hatt så langt (og som veldig mange rollespill fremdeles har). Nettopp settingen er et av spillets sterkeste sider. Den store industribyen og dystopiet Midgar er et nydelig eksempel på hvordan en mørk, hyperindustrialisert og totalitær industriby skal se ut. I dette mørke dystopiet er det megakorporasjonen Shinra pumper ut livskraften i planeten for å gjøre det om til energi. I denne settingen er det terrororganisasjonen AVALANCHE, med Cloud Strife i rekkene, dukker opp. Men, som med alle andre FF-spill, så er denne introduksjonen til handlingen bare toppen av isfjellet/skallet på eplet/atmosfæren på kloden (kall det hva du vil).
Karakterene i spillet har jeg særdeles sansen for. Så godt som alle karakterene du kan spille som er likandes på sin måte. Du har de røffe, sympatiske, stilfulle og de som bare er tøffe på alle måter. At karakterene er gode gjelder dog ikke bare de spillbare karakterene. Også skurkene og andre NPCs er bunnsolide. Ja, så gode er mange av karakterene at man kunne laget film av dette (hei, vent litt, det har de jo allerede gjort!). Fremst i denne rekken står selvsagt überskurken Sephiroth, spillantagonisten som trolig har det tøffeste musikktemaet i spillhistorien. Sephiroth er akkurat så hensynsløs og sprøyte gal du håper en spillboss skal være. I tillegg blir hele vendettaen mot ham ganske personlig utover spillets gang (da tenker jeg selvsagt på denne spoilerscenen).
Musikken er en annen styrke i spillet. Nobuo Uematsu er vel strengt tatt genial, det har jeg aldri vært i tvil om. I FFVII får han virkelig vist hva han duger til, med en herlig variasjon av sjangre. Sephiroths kamptema har jeg allerede trukket frem, og på det generelle plan har spillet svært passende og engasjerende musikk. Selvsagt går man lei av noen av temaene, men slik er det nå engang med repetativ musikk.
Spillet er likevel ikke perfekt. Det grafiske er en ting. FFVII er svært varierende på grafikk. Det er vesentlig forskjell på grafikken i mellomsekvensene og i selve spillet. Dette ødelegger noe av flyten i spillet, det ødelegger noe av spillfølelsen. Akkurat på dette punktet glimter jo Legend of Zelda: Ocarina of Time til, og med tanke på at Ocarina of Time bare kom ut ett år senere synes jeg sammenligningen er vel begrunnet. En annen ting er ustabilitet. FFVII var et tidlig spill på Playstation, og det merkes dessverre. Ustabile discer, konsoll-barnesykdommer og denslags må bare trekke ned, da det ødelegger helhetsinntrykket. Her var kanskje jeg uheldig som fikk låne et spill som kanskje hadde noen hakk i seg, men likevel trekker det ned. Det tredje og siste er helhetsinntrykket av spillet. For til tross for at FFVII er genialt, gir den meg ikke den samme følelsen som FFX gjorde. Noe av grunnen er kanskje at enkelte av oppdragene i FFVII rett og slett føles unødvendige i forhold til historiens progresjon. Et annet element som kan være årsak til dette er at jeg føler at siste halvdel av spillet ikke er like engasjerende som første halvdel.
Er FFVII bra? Definitivt. Hører det hjemme blandt spillhistoriens høydepunkt? Absolutt. Er det best av FF-spillene? Her vil nok meningene variere, men i mitt sinn er svaret nei. Nest best, ja, men i kampen mot FFX taper FFVII. Om den beryktede remaken - dersom den noen gang kommer - får bukt med de overnevnte problemene, kan jeg heller ta en ny vurdering.
