tirsdag, desember 23, 2008

Final Fantasy IV DS.


Jeg har lovet tidligere å servere en anmeldelse av Final Fantasy IV til DS. Og siden jeg nå likevel sitter her hjemme uten noe bedre å finne på (bortsett fra å lese Ringenes Herre eller spille Fire Emblem: Shadow Dragon, uten at noen av delene nødvendigvis er ufornuftig), kan jeg jo skrive den nå.

Final Fantasy IV er på ingen måter noe nytt spill. Opprinnelig kom spillet ut til Super Nintendo (SNES) i 1991. Originalen ble, såvidt jeg vet, ikke utgitt i Europa, og første release av spillet kom med en Playstation-samlepakke først i 2002. Deretter kom en nokså-tro-til-originalen-remake til Gameboy Advance i 2006, som jo var en plattform som var vitne til mang en re-release av SNES-titler. Spillet jeg har spilt igjennom er den remaken som skiller seg mest ut fra originalen, både grafisk sett og noe innholdsmessig sett, selv om historien og hovedhandlingen er bevart intakt.

Verdenen i Final Fantasy IV er delt inn i seks riker (i det minste ved første øyenkast, selv om spillets gang viser at det er mer i verden enn det man tror). Det mektigste riket, militærstaten Baron, har ved spillets begynnelse begynt et militærtokt for å sikre seg verdens krystaller (som i alle Final Fantasy-spill har krystaller også her en viktig rolle). Lederen for Barons luftskvadron, Cecil, stiller spørsmål ved formålet for aksjonene, og blir degradert. Sammen med sin venn Kain får Cecil et annet oppdrag. Under oppdraget blir Cecil klar over at noe er galt med Baron og dens konge, og dermed er det duket for å sette ting på plass igjen. Det hele blir etterhvert et oppdrag for å redde verden fra dens undergang (oi, den har vi aldri hørt før!). Hovedtemaet til tross, så er også underliggende tema som anger, oppgjør og vennskap like så sentrale og vel så viktige som hovedtemaet.

Nå er kanskje ikke historien den mest originale på jord, men vi må huske på at vi har med et JRPG-spill fra 1991 å gjøre. Og klisjéene til tross, så fungerer historien ganske bra. En ting er at det å redde verden er ganske klisjébefengt i spillsammenheng, men som jeg sier: Det kommer også litt an på hvilken verden du faktisk skal redde. Om karakterene og stedene du støter på underveis er totalt ufordragelige og frastøtende, er det jo ikke særlig motiverende å redde verden. Heldigvis er det hele pakket inn i en erkejapansk setting som Square Enix pleier å gjøre i beste stil.

Underveis i spillet får vi også servert cutscenes med stemmeskuespill, et område der Square Enix avdeling English har bedret seg betraktelig de siste årene (noen som nevnte Tidus og FFX?). Utseendemessig er det altså ikke mye å utsette på spillet, selv om jeg fremdeles synes det er slemt av Square Enix å servere en FMV i begynnelsen som ikke svarer til in-game graphics.

Karakterene i spillet bør jeg skrive litt mer om. Det spesielle i FFIV er hvordan karakterene kommer og går underveis. Det er bare Cecil som er fast karakter gjennom hele spillet. Dette skaper litt ekstra dynamikk og og persondrama, som gir spillet litt ekstra dybde, samtidig som det gjør at man må vurdere hvordan man skal utvikle karakterene sine. Relasjonene karakterene imellom har også mye bra å by på, her blir en servert både humor, dramatikk og romantikk. Karakterbygging er tross alt det som skiller et bra RPG fra et dårlig, så dette området er viktig. De som fokuserer på dette området vil ikke bli skuffet.

Musikken er kanskje det området i FF-spillene jeg legger mer vekt enn andre. Ikke så rart egentlig, siden det var musikken som fikk meg til å spille FF. Nobuo Uematsu har gjort mye bra med dette spillet, ikke minst når det gjelder kamptemaene og bosstemaene. Ekstra pluss skal han også ha for Chocobo-temaet i spillet (som du hører her). Likevel er det også mye kjedelig musikk i FFIV, som de fleste overworld-temaene og dungeon-temaene. FFIV markerer ikke Uematsus høydepunkt, selv om det er noen minneverdige øyeblikk i spillet musikalsk sett (Black Mages har også noen gode variasjoner av FFIV-musikk, som her og her).

Kampsystemet kan også nevnes til slutt. Her har det blitt gjort noen endringer i DS-versjonen, og da hovedsaklig med tanke på Augment-systemet. Kampene er turbaserte med en Active Time Battle-touch. I tillegg kommer som sagt Augments. Augments er i FFIV egenskaper man kan gi karakterene sine, og som kan ha forskjellige funksjoner (mens Focuslader opp din fysiske slagkraft, senker Cry fiendens forsvar). Dersom du fordeler Augments riktig, kan du dessuten få nye og særdeles gode Augments senere i spillet (hint: Finn en god Walkthrough på nettet for å få en oversikt over dette). Vanskelighetsgraden i spillet ligger på et ganske passelig nivå: Ikke så altfor vanskelig, og man går bra opp i level underveis i spillet med tanke på motstanden man møter på.

Alt i alt er FFIV mer enn godkjent. Det er klassisk JRPG i en ny og tidsriktig klesdrakt, uten at det har gått utover hovedspillet. Har du en DS er FFIV et sikkert kjøp. Det er, i mine øyne, bedre enn FFIII og vesentlig bedre enn FFXII: Revenant Wings (som for øvrig var heller dårlig).

onsdag, desember 03, 2008

Bildegalleri: Mario Kart-FM

Flere bilder fra Mario Kart-FM (Fjellhaugmesterskap) har omsider kommet. Deler noen av dem:

Her ser vi hvordan det hele var lagt opp, med Mariokart 64 til høyre og Mario Kart Wii på de to andre skjermene til venstre.


Treningsøkt og instruksjon før selve FM tok til.


Sekretariat var det også. Proft skulle det være.


Her er vi i semifinalen. Observer bibelskolens heiagjeng i bakgrunnen.


Når spillet er igang, er det full konsentrasjon. Om jeg husker riktig var det et ganske nervepirrende løp, ihvertfall frem til den siste runden...


Og her er vi i finalerunden. Bane: Rainbow Road, N64-versjon.


Seier. Steffen står klar i bakgrunnen til å ta imot seiersklemmen. Thomas nyter en spe applaus fra heiagjengen.


Bildet sier vel sitt...(it's staged, people).


Noen god vinner har jeg vel aldri vært kjent for å være...


...men vi er da venner likevel.



Misp etterlyste flere detaljer rundt min (beryktede) deltakelse i Mariokart 64-NM. Det er egentlig ikke så mye å fortelle, men for at posten ikke bare skal bli en bildepost kan det være greit med en historie som utspant seg for lenge siden i en galakse langt, langt borte...

Om jeg husker riktig, ble det i 2000 (eller i 1999; årstallet må jeg sjekke opp når jeg kommer hjem) arrangert et NM i Mariokart 64. Arrangementet fant sted på forskjellige steder i landet. Opplegget var som følger: Kjør Time Trial på banen Mario Raceway. Den som får best tid på det lokale arrangementet vinner den lokale premien. De 20 beste tidene havnet så på ei liste på nettet, som ble stadig oppdatert. Tilfeldigvis(?) hadde det seg slik at jeg var på besøk hos farmor og farfar da en av rundene ble arrangert i kjøpesenteret like over veien. Jeg deltok, og kom på en lokal 2.plass, kun slått av en annen sent på dagen. 2.plass var nok til at jeg i ei ukes tid lå som nr. 18 på topp 20-lista, men rykket snart ned. Moro var det likevel, og tross alt er det ikke alle som har deltatt i Mariokart 64-NM.

lørdag, november 29, 2008

Om Fjellhaugturneringer.

Årets to miljøarbeidere på Fjellhaug (nye stillinger fra i år av) gjør en fin jobb når det gjelder sosialiseringen på bygget. F.eks. ble det på torsdag arrangert Fjellhaugturnering i Mario Kart. Etter noen samtaler om hvordan det skulle gjøres, ble det enighet om at rundene skulle spilles både på Mario Kart 64 og Mario Kart Wii. Innledende og avsluttende runde på N64, resten på Wii. Slik skulle en finne ut hvem som virkelig var den store Mariokart-spilleren på Fjellhaug.

Og for å gjøre en lang historie kort: Jeg vant. Endelig kom altså min NM-deltakelse i Mario Kart 64 i 2000 omsider til nytte for noe.

Noen dårlige bilder følger, flere kommer kanskje senere når jeg får snakket med C.E. i idrettsklassen.

Mye folk.

Det var også mulighet for å spille Mario Kart Wii utenom turneringen.

Mario Kart engasjerer, ingen tvil om det. På storskjermen i bakgrunnen skimter vi Mario Kart 64 - det store nostalgispillet for mange.

Premien.

torsdag, november 13, 2008

Magnifive Strikes Back.

Trodde du at Magnifive var borte for godt bare fordi vi ikke har hatt flere opptredener siden vår store konsert i februar?

Tro om igjen. Idag øvde denne gjengen for første gang på flere måneder.


Grunnen til den lange pausen har ikke vært interne stridigheter, utbrytere eller kommersiell fiasko. Eller, på en måte er stikkordet utbryter ikke helt feil. Vår tidligere trommis Øyvind Hodneland fikk innkalling til militæret og måtte takke for seg. Dermed har vi vært på desperat jakt etter en ny trommis. I helga klarte endelig Hallvard å få et positivt svar fra Yngve Giljebrekke, vår redningsmann. Dermed har Magnifive omsider konstituert seg på nytt. We're back in town, baby!

Hva har vi øvd på? Jeg kan røpe at Stevie Wonder var dagens artist. Når blir konsert? Det kommer vi tilbake til, men stedet du får vite det først er på denne blogen. Følg med.

For nostalgiens skyld kjører jeg litt mimrebilder fra den forrige konserten. Åh, som jeg gleder meg til den neste:-)







søndag, november 02, 2008

De siste spill, 3/3: Metal Gear Solid 2: Sons of Liberty

Siste post i den siste ukas spillserie blir om det siste spillet jeg har gjennomført, nemlig Metal Gear Solid 2: Sons of Liberty. Mitt første møte med Metal Gear Solid-serien kom egentlig ganske sent, nærmere bestemt i fjor. Da spilte jeg Gamecube-remaken av Metal Gear Solid, som opprinnelig kom ut på den første Playstationmaskinen. Førsteinntrykket var særdeles bra, for å si det sånn. Spillet var helt etter mitt hjerte: Et snikespill med en tøff hovedperson, der du strent tatt ikke må drepe noen som helst dersom du ikke ønsker det for å klare spillet. Ikke helt ulikt Splinter Cell-serien, for dem som kjenner den. Den store forskjellen er likevel Metal Gear Solid-seriens (MGS) tendens til å ha et sterkt fokus på teknologi, etikk, eksistensialisme, filosofi og undring over hva som gjør et menneske til et menneske. Spillene ligger dessuten, med alle sine mellomsekvenser (cut scenes), nærmere film enn spill på mange måter. Vi snakker altså om cinematiske spill.

Men nok om MGS på det generelle plan. Hva med selve MGS2?

Metal Gear Solid 2 finner sted to og fire år etter hendelsene i MGS1. PÅ nytt snakker vi infiltrering av terrorist-befestede områder, hvor lederskapet består av superskurker med paranormale evner eller sære egenskaper (uten at sistnevnte er paranormale). Spillet begynner bra. Igjen får vi kontrollere den store spillhelten Solid Snake (bildet), mannen som er klonet av historiens beste soldat og som elsker å bruke pappesker til å gjemme seg. Igjen er det kampene mot de fryktinngytende kampmaskinene Metal Gear som står i fokus, denne gangen Metal Gear Ray som er produsert av US Marine. Men, som alltid i MGS, så er dette bare begynnelsen på noe som skal vise seg å være langt mer komplekst og innviklet. Ikke helt ulikt historien i de fleste Final Fantasy-spill, altså.


Så langt alt vel. Men så, ca to-fire timer ut i spillet (ut ifra hvor flink og effektiv du er), skjer den store omveltningen som fikk MGS-fansen til å splitte seg. Vi snakker pro-Raiden og con-Raiden. For ut i spillet gjør vi plutselig et hopp to år lenger frem i tid (til 2009), og nå er det ikke Solid Snake vi får spille som lenger. Faktisk får vi ikke spille som Solid Snake resten av spillet. I stedet dukker den nye figuren Raiden (bildet) opp. Og la oss konstantere det først som sist: Raiden er ikke akkurat Solid Snake, snarere tvert imot. Han er en fersking som ikke har anelse om hva det er han driver med, og som langt ifra har samme stilen som Solid Snake. Personlig sitter jeg igjen med en halvveis følelse av å ha blitt snytt, som bare fikk spille innledningsvis som Snake. I begynnelsen mislikte jeg bare Raiden, selv om jeg fikk kanskje noe mer sans for ham utover i spillet ettersom har gir mer og mer uttrykk for å ha bein i nesa han også.

Raiden satt til side, så er MGS2 akkurat slik det skal være. Mye tøff teknologi. Sniking. Utrolig gode karakterer. Et plot som stadig utvider seg. Fabelaktig musikk fra Harry Gregson-Williams (en av bakmennene til The Rock-soundtracket). Og den mest intrikate komnspirasjonsteorien du har vært borti siden du første gang hørte om Frimurerne og Illuminati. Alt stemmer, rett og slett. At spillutvikleren Hideo Kojima er blitt et av spillindustriens største navn er vel fortjent.

Når jeg spilte MGS2 kunne jeg selvsagt ikke la være å tenke på denne stripa fra en av mine yndligsnettserier, Megatokyo. Det får bli konklusjonen på dagens skriverier.

tirsdag, oktober 28, 2008

De siste spill, 2/3: Star Wars: The Force Unleashed


Det var nærmest ikke måte på hvor begeistret jeg var når jeg endelig fikk kloa i Star Wars: The Force Unleashed i september. Endelig skulle jeg få spille et spill der jeg kunne gå fullstendig bananas med The Force ("kraften" blir et litt for tamt begrep, så i denne posten holder jeg meg til det engelske originalbegrepet), uten å måtte tenke på konsekvenser om man var/ble snill/slem. Svarte spillet til forventingene? Tja...

Star Wars: The Force Unleashed (TFU) er uten tvil et av spillhistoriens mest forventede spill, sett i Star Wars-sammenheng. Kunne vi endelig forvente et spill på høyde med Knights of the Old Republic, der grafikken var pimpet opp til det superbe? For fysikkmotoren i spillet har det vært mye snakk om. Her skulle alt kunne ødelegges, og her skulle enhver ødeleggelse opptre på en naturlig måte. Plukker du opp en Stormtrooper skal han selvsagt famle etter nærmeste stedet han kan ta tak i. Eller, slik er det i det minste på promovideoene. Sjelden har jeg blitt mer snytt for fysikk enn i tilfelle TFU.

For å ta det "mest uvesentlige" først, grafikken. (grafikken er selvsagt ikke det viktigste i et spill, men det betyr litt likevel). Vi har som sagt blitt lovet grafikk og grafikkmotor uten like, og ikke fått det. Kan hende dette ikke er tilfellet på PS3 og X360; det må jeg få testet ut selv ved en anledning. Men grafikken i Wii-utgaven er rett og slett på mange måter elendig. Det ser rett og slett ikke ut som et Wii-spill. OK, greit, i selve spillsekvensene er grafikken adekvat. I klippscenene ser grafikken derimot ut som et spill fra Gamecubes tidlige alder. Vi snakker detaljløse konturer, platte farger og elendige ansiktsuttrykk (om vi i det hele tatt kan snakke ansiktsuttrykk i det hele tatt, disse endres jo så godt som aldri). Fysikkmotoren er heller ikke den store saken som jeg hadde håpt på. Angivelig er fysikkmotoren i Wii-utgaven kuttet ned til en tredjedel av PS3/X360s, og det merkes. Ødeleggelsene blir fort repetative, i de tilfeller ting faktisk lar seg ødelegge. For første gang på lenge misunner jeg nesten de som har PS3/X360 og som kan kjøpe dette spillet med høydetaljert grafikk.

På den andre siden får Wii-spillerne ta del i to svært gøyale ting: Historien og bruk av the Force. Den første får alle TFU-spillere ta del i, den andre blir ekstra moro for Wii-spillere. Historien er faktisk ganske underholdende, engasjerende og velplassert i Star Wars-universet. Å spille som Darth Vaders hemmelige lærling, hvis eksistens er ukjent for alle, blir fort en underholdende affære. Husk: En Sith må før eller siden svike og forråde, både sin mester og sin lærling. Med tanke på dette er det synd at spillet er ferdig på under ni timer (ja, det er meget kort).

Det mest gledelige med Wii-utgaven er likevel den unike muligheten til å leke deg med the Force. Sving Wiimote for å bruke lyssabel. Trykk inn en knapp og sving Wiimote, så slenger du lyssabelen inn i motstanderen. Slå Nunchuck-kontrollen inn mot TVen for å bruke Force Push. Trykk på Force Lightning-knappen rett etterpå for å zappe Stormtroopers med Force Lightning. Her er det åpent for muligheter. Greit nok, presisjonen er ikke alltid like god, og lyssabelfektingen bærer preg av repetisjon som følger av Wiis begrensninger. Men at det slår ren button mashing, det er det ingen tvil om.

I tillegg har Wii-utgaven av TFU en multiplayermodus der man duellerer mot hverandre. Jeg har ikke prøvd denne selv enda, men det sies at denne skal være veldig dårlig. Det er visstnok nærmest ingen forskjell hvilken karakter du velger, og at det hele bare blir kaotisk ganske fort. Time will show.

Star Wars: The Force Unleashed er til tider et underholdende, til tider et frustrerende spill. Historien, ålreit bruk av Star Wars-musikken og Wiis muligheter for å bruke the Force bidrar til det første. Grafikken og elendig kontroll av kameravinkel bidrar til det andre. Resultatet blir at spillet ikke ble helt den store gleden som jeg hadde håpt. Med det sagt, så kan likevel spillet anbefales. Bare vent til det synker litt i pris. Mens du venter på det kan du jo spille Knights of the Old Republic, som fremdeles sitter trygt på tronen som tidenes beste Star Wars-spill.

mandag, oktober 27, 2008

De siste spill, 1/3: Final Fantasy VII

Skrivelysten er omsider tilbake. Dermed er det på tide å skrive om den siste tidens spill, siden jeg har lovet diverse venner både i øst og vest å gjøre dette. Siden jeg er et systemmenneske, begynner jeg med det spillet jeg ble først ferdig med, nemlig Final Fantasy VII (FFVII).

FFVII er på mange måter en kultklassiker innenfor spillmiljøet. Du skal ikke ha spilt lenge før du hører om Final Fantasy-spillene, og blant dem blir ofte FFVII trukket frem. Er dette spillet fra 1997 så bra som folk påstår?

FFVII kjennetegnes ved at det er det første av FF-spillene som har en "moderne" setting, istedenfor den klassiske middelalder-fantasy-settingen spillene hadde hatt så langt (og som veldig mange rollespill fremdeles har). Nettopp settingen er et av spillets sterkeste sider. Den store industribyen og dystopiet Midgar er et nydelig eksempel på hvordan en mørk, hyperindustrialisert og totalitær industriby skal se ut. I dette mørke dystopiet er det megakorporasjonen Shinra pumper ut livskraften i planeten for å gjøre det om til energi. I denne settingen er det terrororganisasjonen AVALANCHE, med Cloud Strife i rekkene, dukker opp. Men, som med alle andre FF-spill, så er denne introduksjonen til handlingen bare toppen av isfjellet/skallet på eplet/atmosfæren på kloden (kall det hva du vil).

Karakterene i spillet har jeg særdeles sansen for. Så godt som alle karakterene du kan spille som er likandes på sin måte. Du har de røffe, sympatiske, stilfulle og de som bare er tøffe på alle måter. At karakterene er gode gjelder dog ikke bare de spillbare karakterene. Også skurkene og andre NPCs er bunnsolide. Ja, så gode er mange av karakterene at man kunne laget film av dette (hei, vent litt, det har de jo allerede gjort!). Fremst i denne rekken står selvsagt überskurken Sephiroth, spillantagonisten som trolig har det tøffeste musikktemaet i spillhistorien. Sephiroth er akkurat så hensynsløs og sprøyte gal du håper en spillboss skal være. I tillegg blir hele vendettaen mot ham ganske personlig utover spillets gang (da tenker jeg selvsagt på denne spoilerscenen).

Musikken er en annen styrke i spillet. Nobuo Uematsu er vel strengt tatt genial, det har jeg aldri vært i tvil om. I FFVII får han virkelig vist hva han duger til, med en herlig variasjon av sjangre. Sephiroths kamptema har jeg allerede trukket frem, og på det generelle plan har spillet svært passende og engasjerende musikk. Selvsagt går man lei av noen av temaene, men slik er det nå engang med repetativ musikk.

Spillet er likevel ikke perfekt. Det grafiske er en ting. FFVII er svært varierende på grafikk. Det er vesentlig forskjell på grafikken i mellomsekvensene og i selve spillet. Dette ødelegger noe av flyten i spillet, det ødelegger noe av spillfølelsen. Akkurat på dette punktet glimter jo Legend of Zelda: Ocarina of Time til, og med tanke på at Ocarina of Time bare kom ut ett år senere synes jeg sammenligningen er vel begrunnet.
En annen ting er ustabilitet. FFVII var et tidlig spill på Playstation, og det merkes dessverre. Ustabile discer, konsoll-barnesykdommer og denslags må bare trekke ned, da det ødelegger helhetsinntrykket. Her var kanskje jeg uheldig som fikk låne et spill som kanskje hadde noen hakk i seg, men likevel trekker det ned.
Det tredje og siste er helhetsinntrykket av spillet. For til tross for at FFVII er genialt, gir den meg ikke den samme følelsen som FFX gjorde. Noe av grunnen er kanskje at enkelte av oppdragene i FFVII rett og slett føles unødvendige i forhold til historiens progresjon. Et annet element som kan være årsak til dette er at jeg føler at siste halvdel av spillet ikke er like engasjerende som første halvdel.

Er FFVII bra? Definitivt. Hører det hjemme blandt spillhistoriens høydepunkt? Absolutt. Er det best av FF-spillene? Her vil nok meningene variere, men i mitt sinn er svaret nei. Nest best, ja, men i kampen mot FFX taper FFVII. Om den beryktede remaken - dersom den noen gang kommer - får bukt med de overnevnte problemene, kan jeg heller ta en ny vurdering.

søndag, oktober 12, 2008

Terminator: The Sarah Connor Chronicles


Det er ikke lenge siden jeg første gang så Terminator-filmene. Faktisk har jeg bare sett dem en gang hver, og det innenfor det siste halvannet året (takket være Hallvard og Even). Likevel må jeg si at jeg snart ble fascinert av konseptet: Menneskeheten står på randen av utryddelse. Maskiner driver utryddelseskrig mot menneskene. Frigjøringshelten John Connor står frem. Maskinene bruker sitt nye våpen, tidsmaskinen, til å sende en maskin tilbake i tid for å drepe frigjøringshelten før han blir en helt. Frigjøringsbevegelsen sender tilbake sine egne for å beskytte den store helten. Kiss kiss, bang bang! Osv osv.

Egentlig er historien i Terminator ganske enkel. Man kan også diskutere hvor logisk holdbar hele konseptet egentlig er. Det kan også diskuteres hvorvidt fremtiden egentlig vil bli forandret ved å forandre fortiden, eller om det vil oppstå en parallell tidslinje (gjerne kjent som bestefarparadokset). Dette er kompliserte tema som utdypes ytterligere i andre filmen, som Déjà Vu og Twelve Monkeys (sistnevnte en perle av en film). Det som likevel gjør Terminator så bra, er hvordan James Cameron under produksjonen av de to første filmene valgte å nærmest gi blaffen i alt dette. Terminator er filmer som er lagd for å være tøffe. Punktum.

Terminator har det siste året fått en ny oppsving med tv-serien The Sarah Connor Chronicles (SCC). Dette skjer som en slags oppvarming til gjenopplivelsen av filmserien, som kommer med et nytt tilskudd neste år, Terminator Salvation (med Christian Bale som John Connor og uten Arnold i noen av rollene). Mange er skeptisk til om Terminator lar seg lage uten Arnold. Dette er vel noe av det SCC prøver å vise faktisk er mulig.

Handlingen er lagt til mellom Terminator 2 og 3. Sarah og John Connor er på stadig flukt fra eventuelle terminators som måtte komme fra fremtiden. Judgement Day, som de i toeren kjempet for å forhindre, har likevel ikke blitt forhindret. Judgement Day er bare utsatt fra 1997 til 2011. Fremtiden er altså ikke endret nok. Dette fører til at to nye terminators blir sendt til fortiden fra 2029 - en "god" terminator ved navn Cameron (spilt av Summer Glau, se bildet), og en "ond" i Garret Dillahunts skikkelse. For å fullføre kanselleringen av Judgement Day tar Cameron med seg John og Sarah med i tid fra 1999 til 2007. Dermed er det duket for jakten på Skynet, datamaskinen som i 2011 erklærer atomkrig mot menneskeheten. Forvirret?

Serien har absolutt et potensiale. Det er en spennende historie de kunne fortalt. Dessverre skjer ikke dette i serien. Der Terminator var full av enkel men god 80-tallsspenning, og der hvor Terminator 2: Judgement Day var en særdeles god actionfilm med imponerende spesialeffekter, er SCC ingen av delene. Det hele begynner nokså greit, men etterhvert blir det bare klart hvor lite serien har å stille opp med. Historieprogresjonen er lite spennende, og det er sjelden du har brydd deg mindre om menneskehetens skjebne. Det er også altfor mange hull i serien, hull som de ikke har lovt vil bli tettet igjen med den kommende filmen.

Det som kanskje er mest trist, er likevel rollebesetningen. Med den kultstatus Terminator-serien har fra gammelt av, er det store sko skuespillerne i serien skal fylle. Og det er her det hele ramler sammen. Lena Headley klarer på ingen måte å levere som Sarah Connor; hun er ikke i nærheten av Linda Hamiltons originale tolkning engang. Enda verre er Brian Green i rollen som Kyle Reeses bror, Derek (altså Johns onkel). Makan til uengasjert og monoton fyr skal du lete lenge etter - han er endatil verre enn Orlando Blooms rolle i Kingdom of Heaven. Det eneste lyspunktet slik sett er Summer Glau (bildet) som "snill" terminator, men selv om Summer er en god skuespiller på et generelt plan (alle som har sett det som kanskje er min favorittserie, Firefly, vet hva jeg snakker om) passer hun bare ikke inn som en terminator. Hun har rett og slett ikke terminator-ånden/aurauen/feelingen/kall-det-hva-du-vil, selv om en får herlige Serenity-flashback å se kampscenene med henne. Men det er dessverre ikke nok. Selv for Terminator-fansen blir dette for lite og for enkelt. Vi vil ha mer av det som gjorde Terminator bra i utgangspunktet.

Kan Terminator klare seg uten Arnold? SCC gjør i hvert fall ikke det. Det blir spennende å se om Terminator Salvation gjør en bedre jobb. Jeg velger å ikke avskrive den filmen før jeg har sett den, men må innrømme at SCC har gjort meg en smule mer skeptisk.

torsdag, september 25, 2008

Dagen derpå...

Dagen igår var fin den. I dag kjenner jeg derimot på en følelse av dagen derpå. Følelsen av sukkerkick som sakte slipper taket og etterlater seg en trøtt kropp. Følelsen av å ha lagt seg så altfor, altfor sent i går (1:00 AM, nokså sent til meg å være). Følelsen av å lage middag selv igjen (ok, greit, det slapp jeg faktisk i dag, siden jeg spiste på Fjellhaugkjøkkenet).

Dagen igår brakte mye bra med seg. Sol. Johannesevangeliet i sola. Middag servert foran meg. Mange gode mennesker som kom innom på den lille samlingen jeg hadde (som derav ikke ble så liten likevel). Flotte gaver.

Nok prat.

Plutselig har jeg fått en...eeeh...palme!..på rommet mitt. Lampe fulgte med.






Great success!

onsdag, september 10, 2008

Om ptolemeerne og selevkidene.

Har du savnet et teologirelatert innlegg? Har du ekstra interesse for historie? Eller går du bare i M2 og kjedet deg til døde under presentasjonen til Per Olav og meg og fikk ikke med deg en ting? Frykt ikke, her kommer et lite historisk sammendrag fra mellomtestamentlig tid: Her har du bakgrunnen for tempelinnvielsesfesten, også kjent som hannukah.



  • 334 f.Kr.: Alexander den Stores erobringstokt tar til. Slaget ved Tyrus år 332 gjør at det jødiske riket faller under gresk styre. Helleniseringen av middelhavsområdet tar til.
  • 323 f.Kr.: Alexander den Store dør, hans rike blir splittet mellom fire av hans generaler: Ptolemaios (Egypt), Selevkos (Syria/Persia), Kassander (Makedonia) og Lysimakus (Trakia). Judea havner under ptolemeisk styre. Mest kjent av de ptolemeiske herskerne er antakelig Cleopatra VII, også kjent uten noe "referansenummer". Men at Cleopatra var gresk og ikke egyptisk vet da alle vi som har lest vår Donald Duck & Co. opp gjennom årenes løp.
  • Ptolemeerne (blått på kartet) satset på å styrke den staten de allerede hadde, og brukte mest ressurser på å utvikle en stabil statsforfatning. Selevkidene (gult på kartet), på sin side, hadde det geografisk største riket av de fire, og satset således på å stablilsere seg militært og gjerne utnytte den militære styrken til ekspansjon.
  • Ca. 198 f.Kr.: Antiokus III vinner slaget ved Panium. Selevkidene overtar styret i Judea.
  • 175 f.Kr.: Antiokus IV Epifanes blir selevkidenes hersker. Antiokus hadde det som skulle til for å være en ekte diktatorisk hersker: Skruppelløs og eksentrisk.
  • 174-171 f.Kr.: Jason (hebr. Josva) kjøper seg til vervet som yppersteprest. Jason var for økt hellenisering av jødesamfunnet, og fikk bl.a. bygget et gymnasium. Dette ble derimot ikke noen særlig suksess: I et gymnasium trente menn nakne, noe som i seg selv var forkastelig for jødene. I tillegg ble jødene regelrett mobbet av grekerne fordi de var omskåret. Mange jøder gikk endog gjennom en operasjon for å ''reversere'' omskjærelsen (ikke spør hvordan) – en praksis som fremdeles eksisterte i Paulus' tid (1.Kor 7,18: Den som ble kalt som omskåret, skal ikke trekke forhud over. Og den som var uomskåret da han ble kalt, skal ikke la seg omskjære).
  • 171 f.Kr.: Menelaus kjøper seg til yppersteprestvervet for en større pengesum enn Jasons. På dette viset ble det klart at vervet som yppersteprest gikk fra å være en arvelig stilling innen levittslekten til å bli en kjøpsstilling. Kort tid etter prøver Jason å røve til seg vervet og makten i Jerusalem med militærmakt, men blir knust av Antiokus IV.
  • Parallellt med striden om yppersteprestvervet i Jerusalem, dro Onias II, sønn av den forrige ypperstepresten Onias I, til Egypt. Her fikk han bygd et i Leontopolis rundt 160 f.Kr. Templet stod til 73 e.Kr, tre år lengre enn det ordinære templet, men hadde problemer med å bli anerkjent blant egyptiske jøder som en ekvivalent til Jerusalemtemplet.
  • 169 f.Kr.: Antiokus IV plyndrer templet i Jerusalem for å fylle på det syriske skattkammeret, som var tomt etter flere års krigføring.
  • 167 f.Kr.: Plyndringen ble derimot ingenting mot de antijødiske tiltak Antiokus IV iverksatte to år senere. Et Zevs-alter settes opp på brennofferstedet i templet, hvor svin ble ofret. Dødsstraff for å omskjære og holde sabbaten. Alt dette var for å få en mer homogen selevkidisk kultur. Men flere jøder motstilte seg dette. En av dem var Mattatias og hans sønner, iblant dem Judas makkabeeren.
  • 164 f.Kr.: Etter lengre opprør mot den syriske okkupasjonsmakten, vinner Judas makkabeeren tilbake templet, og innfører en åttedagers høytid der ofring skjer i samsvar med loven. Dette blir kjent som tempelinnvielsesfesten. Pga tronarvingsstrid som følge av Antiokus IV Epifanes' død samme år, ble selevkidene og jødene enige om en avtale: Religiøst selvstyre mot anerkjennelse av syrisk herredømme.
  • "Epilog", 70 e.Kr.: Romeren Titus inntar Jerusalem for å stanse det pågående jødiske opprøret. Templet blir ødelagt, jødene fordrevet.
Hvem sa at teologi og/eller historie trenger å være kjedelig? Forhåpentligvis burde også 1.Kor 7,18 få en dypere mening for flere etter dette.

Kilder:
  • Lohse, Eduard: The New Testament Enviroment (1975). Nashville, USA: Abingdon.

  • Schüber, Emil: The History of the Jewish people in the age of Jesus Christ, vol I (1973). Edinbough, Storbritannia: T. & T. Clark LTD.

  • Kart: Wikipedia.

søndag, september 07, 2008

WALL-E

Pixar har klart det igjen. De har laget nok en vakker barnefilm som fengsler både små og store, og som vokse kan se med god samvittighet selv om det er barnefilm. De gjorde det med filmer som The Incredibles og Rottatouille. Nå har de jammen meg gjort det igjen med WALL-E (og ja, det skal skrives med store bokstaver).

700-800 år frem i tiden er jorda forlatt. Gigantselskapet Buy n Large skapte et uforestillbart bruk-og-kast-samfunn. Dette førte til en overforsøplet jord som ble ubeboelig. Så Buy n Large tok like gjerne og sendte alle sammen ut i verdensrommet mens en rekke WALL-E (Waste Allocation Load Lifter Earth-class)-roboter ble igjen for å rydde opp. Men disse har etterhvert sluttet å fungere. Igjen surrer og rydder bare en enkelt robot: Vår WALL-E, en liten rydderobot som ikke har hatt de helt store mulighetene til å sosialisere seg og som har en liten samlehobby på si (han kaster f.eks. en diamantring, men blir svært så fascinert av boksen ringen befant seg i og beholder like gjerne den). WALL-E gjør ikke stort annet enn å rydde på jorda, men en dag dukker scannerroboten EVA (Extraterrestrial Vegetation Evaluator) opp. Og moroa kan ta av.

Det er utrolig hvor bra en film Pixar har klart å lage når man tenker på at omtrentlig halvparten av filmen er uten dialog. For robotene "snakker" ikke i filmen, de lager bare noen lyder som får det til å høres ut som at de snakker (evt ler, roper e.l.). Slik sett er det moro å se hva Pixar kan gjøre ut ifra ren situasjonskomedikk og -handling, ansiktsuttrykk (i den grad roboter har ansikter) osv. Det er den språkløse handlingen som preger store deler av filmen. Ikke helt ulikt komikere som Mr.Bean, bare for å ta et eksempel.

Pixar skal også ha skryt for å ha laget et fremtidsscenario som både sees og kjennes realistisk ut. Animasjonene er det ikke noe å si på, det er like vakkert som i Rottatouille. Når man ser skyskraperhøye søppelhauger skulle man ikke tro det var animasjon, men et virkelig fremtidsbilde av vår verden. Stikket i siden til bruk-og-kast-mentaliteten skal de også ha skryt for, selv om tanken om en megakorporasjon som nærmest kontrollerer all verdensaktivitet ikke er særlig ny (did someone mention Shinra?).

Det skal sies at WALL-E henter idéer og poenger fra flere filmer. Men dette oppleves ikke som plagiering, snarere heller som en kreativ måte å gjøre det til sitt eget på. I tillegg er det flere gode referanser i denne filmen for sånne som meg som liker slikt. 2001 - A Space Oddesey-parallellene er temmelig klare. Stemmen til computeren i moderskipet til menneskene, Axiom, er ingen andre enn Sigourney Weaver. Det er, som sagt, mye å hente her for de voksne også.

WALL-E er sjarmerende, tøff og vakker. Og har den tøffeste dameroboten (eller fem-bot, som det heter i Futurama) du noensinne har sett. EVA er ikke bare en scannerrobot, hun har også en plasmakanon og løser en rubiks kube på under fem sekunder. Denne filmen fastslår bare det jeg pleier å si: Pixar er de som gjør at Disney har et snev av magi igjen i seg. Takk og lov for at de ikke gir seg med det første.

5/6? 6/6? Ett av to er sikkert riktig.

Foto: Filmweb.no

mandag, august 25, 2008

Sommerens spill.

Sommeren er definitiv over for min del. Nå er det 5.Mosebok og Johannesevangeliet som gjelder for min del. Derfor er det på tide å se tilbake på noe av de kulturelle inntrykk jeg har fordøyd i sommer. Første post blir om sommerens spill. Deretter følger bøker og til sist musikk (tror jeg).

Fire Emblem: Radiant Dawn (plattform: Wii).
Ah, Wii-spillet jeg ventet på så lenge. Likevel tok det litt tid før jeg kom igang med det (pga tidsnød). Kunne spillet innfri mine forventninger, som oppfølger til ett av de bedre Gamecubespill?
Ja, jeg vil påstå spillet innfrir, selv om det ikke er like bra som forgjengeren. For det første er det rett og slett for langt. Etter endt gjennomspilling hadde jeg 51 aktive spilletimer, og det er bare den spilletiden som er lagret (altså ikke medregnet continues). Med fire historiebolker som utover spillet blir gradvis mer vevd sammen, er det mer enn nok å holde styr på. Derimot liker jeg hvordan figurene i de forskjellige historiebolkene etterhvert blir tvunget til å slåss mot hverandre, slik at du nærmest kan teste hvor godt du har trent dine forskjellige figurer. Dernest er spillet litt for likt forgjengeren rent grafisk. Noen forandringer er det gjort, men ikke de helt store endringene.
Positivt sett er det derimot at historien, med sine utrolige vendinger og kompleksiteter, er svært engasjerende. Dette er ett av varemerkene til Fire Emblem-spillene, og gjør således dette spillet til et trygt kjøp. Forutsatt at du har spilt forgjengeren, vel å merke, for ellers kan spillet bli mer forvirrende enn det som godt er.

Final Fantasy XII: Revenant Wings (plattform: DS).
Final Fantasy XII var en av de siste store titlene til PS2, og selv spilte jeg gjennom det i vår. PS2-spillet var bra, men hvordan ville den portable oppfølgeren utarte seg?
FF XII: RW er i det store og det hele en skuffende opplevelse. Bortsett fra noen vakre - men akk så få - cut-scenes nå og da, er grafikken merkverdig dårlig. Pixlene lar seg bokstavelig talt telle, og det burde være unødvendig på en DS. I tillegg er spillet ikke et rollespill i tradisjonel FF-forstand, men heller et slags strategispill. Påkall vesener som skal slåss for deg, kjør på fremover mot fienden og håp på det beste. Noe system er det jo, men det letteste er rett og slett å kjøre alle sammen inn i en mølje. Ikke mye taktiske finesser, med andre ord. I tillegg er spillet stort sett altfor lett. Det er egentlig bare siste bossen som er noe vanskelig og tidkrevende, alle andre klarer man stort sett på første eller andre forsøk. Så egentlig kan man bare spare seg for tiden det tar å spille gjennom spillet (ca. 30 timer), det er rett og slett ikke verdt det (derimot må jeg si at jeg gleder meg til dette FF-spillet til DS).

Ellers har det blitt spilling av spill som Mario Kart Wii og Super Smash Bros. Brawl. Og akkurat nå holder jeg på med nok en gjennomspilling av The Legend of Zelda: Ocarina of Time. Men det skal jeg heller skrive mer om en annen dag.

mandag, august 18, 2008

595.

En liten innsidetitt på min nye residens, Fjellhaug rom nr.595:

Bed, games and music.

Rommet i sin "helhet" (dvs så mye som jeg fikk inn på ett bilde av gangen).

Skrivebordet. Her vil de fleste fremtidige bloginnlegg bli skrevet.

My new pride and joy in life. Yamaha Clavinova CLP240.

Samme skjønnheten fra en annen vinkel.

Kvalitet.

Dette vil bli flittig brukt fremover. Svært fornøyd.

Pene, pene tangentene.

onsdag, august 06, 2008

Om messianske tegneserier.

Under UL i forrige uke kom jeg over den noe omtalte(?) Manga Messias (Manga Messiah på engelsk og Messiah på japansk, heretter forkortet MM). Som navnet tilsier formidler den Bibelens evangelier i det japanske tegneserieformatet. Morsomt at jeg skulle finne denne boka under UL, ettersom første gang jeg leste om prosjektets spede begynnelse var under UL i Fredrikstad i 2005 (MM kom ut på engelsk i 2006). Glad som jeg er i manga tok jeg en sjanse og kjøpte denne boka. Så er spørsmålet: Hvordan er Manga Messiah?

Det skal nevnes innledningsvis at jeg allerede har et sterkt forhold til evangeliets budskap i tegneserieformat, da i Peter Madsens penselstrøk i boka Menneskesønnen. Jeg sier tegneserie, men akvarellserie passer vel bedre om den boka. Som dere kanskje allerede har skjønt, vil selvsagt MM og Menneskesønnen herved bli noe belyst i forhold til hverandre.

Først MM. Det første som slår meg er at serien er i farger. Dette er til en viss grad uvanlig for manga, men ikke uhørt. Det at produksjonen er iverksatt at et amerikansk forlag kan kanksje forklare grunnen til dette. Viktigere er det derimot at MM er ført i streken av japanere, noe som (i mine øyne) gjør det til genuin manga. Streken er på mange måter ganske så klassisk manga-stilen. Hår i alle regnbuens farger, klare øyne (men ikke så veldig store, slik manga ofte er kjent for), ekstremt overdrevne ansiktsuttrykk, samt en dramatisk strek er alt inkludert. Visuelt sett er den altså godt gjennomført. Det må likevel påpekes at MM har mye dialog i forhold til de rent "praktiske" handlingene. Selvsagt er dette nødvendig i et prosjekt hvor hele evangeliet skal komprimeres slik at bibelfremmede kan forstå det, men i en typisk manga er det sjelden med så lange og fyldige dialoger. Så det spørs hvordan japanerne vil motta dette.

I den norske utgaven reagerte jeg ganske snart på språkdrakten. Den norske utgaven av MM er gitt et veldig lett, uformelt og nytt språk. Dette gjør at de "direkte" sitatene fra Bibelen er svært sprikende i forhold til hvordan vi er vant med dem. Om dette er bare noe som har skjedd gjennom Hermons norske oversettelse eller om dette ligger til grunn fra den engelske utgaven av, vet jeg ikke. Det jeg vet er at når jeg leser den japanske utgaven, er språket på mange måter mer av en karakter man er vant til å lese i en vanlig bibel, uten at det gjør MM tung å lese (noe forenklet er den selvsagt). Dette kan like gjerne ha med et ordfattig norsk språk som svak grunntekst å gjøre. De som evt leser den engelske utgaven er velkommen til å berike meg mer om dette.

MM får frem den bibelske dramatikken, og evangeliet står klart. Det er stort å lese om bergprekenen, Jesu taler mot fariseerne og om korsfestelsen. Slik sett scorer MM full pott; den innfrir prosjektmålet sitt med glans. Det at Bibelhenvisningene står nederst på siden kan også bidra til økt Bibelinteresse.

Så noen sammenligninger mellom MM og Menneskesønnen. Det er særlig to punkt jeg vil trekke frem. hvorav det første er humor. Til tross for sine andre kvaliteter må det kunne sies at Menneskesønnen inneholder lite humor. Under lesningen av MM er det flere ganger jeg har trukket på smilebåndet og humret for meg selv. Man får rett og slett inntrykk av at det å vandre med Jesus må til tider ha vært en oppmuntrende opplevelse. Og det tviler jeg ikke et sekund på at det må ha vært, samtidig som det må ha vært usigelig spennende og til tider dramatisk. Det andre punktet er den visuelle stilen på Djevelen, Satan, under Jesu fristelse i Matt 4. I Menneskesønnen ser Satan ut som et mørkt negativ av Jesus, og symboliserer da The Dark Side (som man vil si det på fint på Star Wars-sjargong). I MM er derimot Satan et kuttekledd vesen med mørke vinger. En fallen engel, rett og slett, og det er jo slik Satan ofte beskrives i teologisk sammenheng. Begge skildringene er svært gode, og gir hver sin dybde til Satans karakter. Det må også trekkes frem at når Satan prøver å friste Jesus i Getsemane fra å fullføre den frelsesgjerning han er satt til, svarer Jesus med å knuse hodet på en slange med foten sin, en klar henvisning til den første av alle Messiasprofetier i 1.Mos 3:15. Hvor mange som kommer til å ta denne koblingen er en annen sak, men det er ihvertfall en artig detalj å ta med.

Det er morsomt å se hvordan to såpass like prosjekt som MMog Menneskesønnen kan ende opp så forskjellig. Der MM nærmest er for fyldig, er Menneskesønnen mye mer snever i sitt utvalg. Det er selvsagt også vesentlig forskjell rent visuelt mellom dem to, så hvilket av de to seriebøkene man vil foretrekke vil avhenge av smak. Personlig holder jeg en knapp på Menneskesønnen: Madsens akvareller bringer frem en dramatisk dybde i Jesu liv som MM mangler. Begge kan dog absolutt anbefales varmt. Hvilken man velger kommer alt i alt an på hvilken stilart man er mest komfortabel med.

Men hvem sier at man må velge? :-)

NEXT - Forlaget bak Manga Messiah.
Peter Madsens nettside.
Manga Lifes anmeldelse av Manga Messiah.

søndag, august 03, 2008

UL i bilder.

Jeg skammer meg. Så mange dager på UL, så få bilder. Det meste er fra turen til Preikestolen på onsdag, så dere får heller nøye dere med det.

















I morgen er det på jobb igjen. Jeg er trøtt nå, og skal tidlig opp. Derfor denne ordfattige posten. Vi får se hvordan det blir de neste dagene.