Star Wars: Alphabet Squadron

Det er mange komponenter som sikrer at Star Wars har sitt klare og unike særpreg. Lyssabler. Jediriddere. Droider. Bisarre raser fra fjern og nær. Gigantiske og totalt upraktiske dommedagsvåpen. Listen er ganske lang, men mange vil være enige om at romskipene er en sentral del av Star Wars-opplevelsen. Ikoniske romskip som Millenium Falcon, X-Wing, TIE Fighter og Slave I har for lengst blitt en del av den generelle populærkulturen, som med sine særegne lyder og ytre design lett kan kjennes igjen i mengden.

Til tross for dette er det få deler av den utvidere Star Wars-kanon som omhandler pilotene av disse romskipene som er en så sentral del av Star Wars. I den gamle kanon hadde man riktignok flere alternativ, som X-Wing-bokserien, Rogue Squadron-spillserien og de klassiske PC-spillene X-Wing og TIE Fighter, for å nevne noe. I den nye kanon har det derimot vært forbausende lite stoff å finne for dem som liker å dykke dypere ned i livene til Star Wars-pilotene. Med Alphabet Squadron, den første boka i en planlagt trilogi av Alexander Freed, har man endelig rettet på denne mangelen.

I Alphabet Squadron blir vi tatt med til tiden etter Return of the Jedi. Den andre Dødsstjernen er sprengt i fillebiter, Opprørsalliansen er den seirende nye makten i galaksen og nye tider er i emning. Betyr dette at Imperiet legger seg og gir seg uten kamp? Slettes ikke. Mange fraksjoner innenfor Imperiet tviholder på kampen mot Opprørsalliansen, og ingen av dem er mer dødelige enn Imperiets 204. TIE Fighter-skvadron, bedre kjent under det fryktede navnet Shadow Wing. For å imøtekomme trusselen fra Shadow Wing blir en sammensatt gruppe ved navn Alphabet-skvadronen med en rekke særegne individer satt sammen av etterretningsagenten Caern Adan. Det er ikke en skvadron som er uten kontroverser, for piloten som blir utpekt som leder av Alphabet-skvadronen er tidligere TIE Fighter-pilot Yrica Quell, som tjenestegjorde i nettopp Shadow Wing før hun hoppet av.

Boka er forbausende fri for mange typiske Star Wars-elementer. Her er ingen Jedi eller Sith, få referanser til Kraften, og lyssabler og overnaturlige evner kan du se bort ifra. I stedet er fokuset på fotfolket som gjør mesteparten av arbeidet og offeret i galaksen. Denne gangen er det pilotene i Star Wars som får komme til syne, og dette preger også hele boka. Dette gjør at boka har visse paralleller med for eksempel den første Battlefront-boka, som fokuserte på en gruppe fotsoldater. Her er det mange og lange skildringer av diverse manøvrer, tekniske detaljer om farkoster og flyteknikk og lignende. Hvis du noen gang har ønsket å leve deg inn i hvordan det er for en pilot å fly en X-Wing eller en annen Star Wars-farkost, er dette ei bok som absolutt kan være verdt å sjekke ut.

All den tekniske terminologien gjør at boka tidvis er tung å lese, og noen vil muligens falle av underveis. Samtidig er dette også bokas største styrke, da dette gir ei bok proppfull av detaljer som også gir en grad av realisme. Fokuset skal være på hvordan det er å være en pilot i Star Wars-universet, og den følelsen sitter man også igjen med gjennom hele boka. Det hjelper også at Alphabet-skvadronen består av en sammensatt gjeng med svært ulike bakgrunner og fortider. Det er ikke en like fargerik gjeng som dem vi møter i Aftermath-trilogien, men det er mer enn nok her å like.

Alphabet Squadron er ei Star Wars-bok som kanskje ikke er for alle, og en anbefaling av denne boka kommer an på hvilke preferanser man har når det gjelder Star Wars-elementer som helhet. Det er også et spørsmål om hva slags bøker man foretrekker. Likevel er det mye ved Alphabet Squadron som underholder, og det er ei spennende bok med rike skildringer av cockpit-livet i galaksen langt langt borte. Selv har jeg alltid vært mer fascinert av skipene enn pilotene som styrer dem, men Alphabet Squadron er likevel et fascinerende dypdykk i en del av universet jeg i utgangspunktet har tatt for gitt.

Dødsstjerner: 4/5

For mine tidligere anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, ta gjerne en kikk på følgende poster: Aftermath, Aftermath: Life Debt, Aftermath: Empire's End, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, Ahsoka, Catalyst, Thrawn, Guardians of the Whills, Rebel Rising, Battlefront: Twilight Company, Battlefront II: Inferno Squad, Leia, Princess of Alderaan, Phasma, Canto Bight, Last Shot, Most Wanted, Thrawn: Alliances, Resistance Reborn og Force Collector.

Star Wars: Force Collector

I The Hithchiker’s Guide to the Galaxy nevnes det at “Space is big. You just won't believe how vastly, hugely, mind-bogglingly big it is. I mean, you may think it's a long way down the road to the chemist's, but that's just peanuts to space.” Dette festlige sitatet kan også være nyttig å ta med seg inn i møte med en annen romsaga, nemlig Star Wars. Som publikum tenker vi fort at begivenhetene i Star Wars er kjente og selvsagte for alle som bor i galaksen langt, langt borte, men faktum er at i en så stor galakse er det helt naturlig at informasjon ikke når frem, blir forvrengt eller går tapt. Dermed er det fort gjort at visse begivenheter kun beskriver sannheten «from a certain point of view», og at historier om våre helter og fiender fort glir over i myter, legender og tapt informasjon.

Dette perspektivet tjener som et bakteppe for Star Wars-romanen Force Collector av Kevin Shinick. Her får vi en historie satt til tiden etter at Imperiet har falt, men der mange av begivenhetene vi kjenner fra filmene om Luke Skywalker og kompani rett og slett ikke er kjent for allmennheten. Det setter sitt preg på hvordan vanlige beboere i galaksen tolker historien basert på informasjonen de har til rådighet.

I boka følger vi den unge tenåringen Karr Nuq Sin. Karr er på mange måter som tenåringer flest, men én særegenhet skiller ham ut fra alle andre. Hver gang han tar i en gjenstand som har hatt en nær tilknytning til en Jedi, en Sith eller noen andre som har vært i nær kontakt med mennesker sensitive til Kraften, får han et kraftig anfall og syner om hva disse gjenstandene har «sett» og «opplevd». Karr opplever dessuten at de synene har ser gir ham informasjon om Jediridderne og klonekrigen han ikke finner andre steder, og blir besatt av tanken på å finne sannheten. Sammen med den opprørske datteren av en Førsteorden-offiser legger han ut på en uvanlig reise for å spore opp flere gjenstander, komme under huden på galaksens historie og lære sannheten om Jedi og Kraften å kjenne.

Force Collector er en bok som står på egne bein. Den følger egne rollefigurer som er unike for historien, og den er ikke spesielt tett knyttet opp til noen av filmene. Derimot er dette en bok som fokuserer på hvor fort historier om store begivenheter kan forsvinne ut i periferien, og hvor viktig det er med gode førstehåndskilder til begivenhetene for at historien skal bli videreformidlet til kommende generasjoner. Den viser på en fin måte hvordan store rollefigurer som Luke, Han og Leia kan bli myteomspunne skikkelser, og ikke minst hvordan vanlige yngre mennesker som Rey og Finn kan vite så lite om begivenhetene som brakte Imperiet ned.

Boka er krydret med referanser til tidligere Star Wars-begivenheter og skildrer dem fra øyevitneperspektiv. Det er det samme perspektivet vi som filmseere har, men denne gangen får man historien fra litt andre vinkler. Dette gjør at vi noen ganger får litt mer informasjon om enkeltpersoner eller enkeltbegivenheter, noe som oppleves som en fin bonus for Star Wars-kjennere.

Bokas store svakhet er imidlertid at den hviler tungt på historier som allerede er fortalt. Den fungerer bra som en historie om historie, men bokas egen historie er det litt verre med. Karr, venninnen Maize og droiden RZ-7 er ikke verdens mest spennende trio, og selv om historien deres aldri er dårlig mangler den det lille ekstra som skal til for å løfte den opp til det eksepsjonelle nivået.

Star Wars: Force Collector ender opp som en helt grei Star Wars-bok. Den er verken fabelaktig eller forferdelig, og lander som en frittstående bok som plasserer seg midt på treet. Det er en fin Star Wars-bok å lese når alt annet er lest, men det er ikke boka som bør stå øverst på prioriteringslista hvis man er nysgjerrig på Star Wars-bøker.

2,5/5 Dødsstjerner

For mine tidligere anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, ta gjerne en kikk på følgende poster: Aftermath, Aftermath: Life Debt, Aftermath: Empire's End, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, Ahsoka, Catalyst, Thrawn, Guardians of the Whills, Rebel Rising, Battlefront: Twilight Company, Battlefront II: Inferno Squad, Leia, Princess of Alderaan, Phasma, Canto Bight, Last Shot, Most Wanted, Thrawn: Alliances og Resistance Reborn.

Star Wars: Resistance Reborn

Etter å ha gått gjennom nesten hele 2019 uten å lese en eneste Star Wars-bok (fordi jeg i stedet viet min lesetid til The Wheel of Time), var det på tide å gjøre noe med dette da det nærmet seg en ny filmpremiere. Mot slutten av 2019 tok jeg derfor opp igjen prosjektet mitt med å lese alle bøkene som kommer ut i den nye Star Wars-kanon, og jeg begynte dermed like gjerne med den ferskeste boka på det tidspunktet, nemlig Resistance Reborn av Rebecca Roanhorse.

Resistance Reborn tar for seg handlingsforløpet like etter The Last Jedi (også kjent som Episode VIII). Motstandsbevegelsen har så vidt overlevd slaget mot Førsteordenen på mineralplaneten Crait, men står igjen med brukket rygg. Styrkene er knapt nok flere enn at de får plass om bord Millennium Falcon og noen ekstra X-winger. Behovet for en motstandsdyktig motstandsbevegelse er imidlertid større enn noen gang, og dermed begynner kampen for Leia, Poe, Rey og Finn for å samle allierte på tvers av galaksen og bygge opp igjen Motstandsbevegelsen på nytt.

Det første som slår meg mens jeg leser boka er at forfatteren har en livlig og lettfattelig penn. Resistance Reborn er Roanhorses første Star Wars-bok, men det skulle man ikke tro ut ifra hennes kontroll med kildematerialet. Roanhorse behersker Star Wars-universet med største selvfølgelighet, og det tar ikke lang tid før man virkelig sitter dypt fengslet i dette nye eventyret i galaksen langt, langt borte. Dialogen er livlig, referansepunktene er mange, og ikke minst er det lettlest og fornøyelig uten å være fordummende.

En av de største styrkene ved boka er at Roanhorse blander sammen et eventyr hvor kjente og kjære rollefigurer møtes. Her snakker vi ikke bare om de mest kjente rollefigurene fra de nyeste filmene. Her snakker vi om birollefigurer fra The Empire Strikes Back, de nyere tegneseriene og bøkene, og til og med spillet Star Wars: Battlefront II. Vi får særlig et nærmere innblikk i familieforholdet mellom en god, gammel X-wingpilot og hans stesønn, noe som også er med på å styrke enkeltscener i The Rise of Skywalker (til tross for at filmen ikke gjør noe stort poeng ut av familieforholdet mellom de aktuelle rollefigurene). Boka bringer leseren til og med på en tur til vrakplaneten Bracca, hvis eneste andre referansepunkt er spillet Star Wars Jedi: Fallen Order,  som ble lansert uka etter boka. Dette betyr at forfatteren ikke bare har hatt god innsikt i eksisterende Star Wars-materiale, men også blitt inkludert i det kommende materialet.

Dessuten gir ikke boka bare et innblikk i Motstandsbevegelsens kamp om overlevelse, den gir også et innblikk i kampen om overlevelse under Førsteordenens styre. En bi-historie forteller om den kjente planeten Corellias status under Førsteordenens harde hånd, noe vi ikke har fått noe særlig innblikk i fra filmene.

Den største svakheten med boka er imidlertid at handlingen i sin helhet ikke føles som den mest relevante for serien i sin helhet. Boka bygger seg opp til et spennende infiltrasjonsoppdrag, men når alt kommer til alt sitter man igjen etter boka og lurer på om dette vil ha noe å si for serien og handlingen i det store og det hele. Når man har sett filmen etterpå er det lett å si «ikke mye» i retroperspektiv, noe som viser at inntrykket jeg satt igjen med etter å ha lest boka (før filmen kom ut) var nokså presis. Boka gir dypere innsikt i liv, tanker og forhold hos enkelte rollefigurer, men mangler likevel noe tyngde for å få den rollen den burde ha.

Resistance Reborn er en Star Wars-bok for deg som ønsker mer stoff om Rey, Poe, Finn og kompani i kjølvannet av The Last Jedi. Vil du vite mer om hva de ulike rollefigurene foretok seg i dagene og ukene etter slaget om Crait, eller ønsker å vite mer om hvordan Poe håndterer sin indre konflikt etter mytteriet i The Last Jedi, er dette en fornøyelig bok som gir deg mer kjøtt på beina. Boka mangler litt for å få den posisjonen og oppmerksomheten den fortjener, men den er fortsatt vel verdt tiden din.

Dødsstjerner: 3/5

For mine tidligere anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, ta gjerne en kikk på følgende poster: Aftermath, Aftermath: Life Debt, Aftermath: Empire's End, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, Ahsoka, Catalyst, Thrawn, Guardians of the Whills, Rebel Rising, Battlefront: Twilight Company, Battlefront II: Inferno Squad, Leia, Princess of Alderaan, Phasma, Canto Bight, Last Shot, Most Wanted og Thrawn: Alliances.

Thrawn: Alliances

Helt siden Disney kjøpte opp Star Wars-lisensen har jeg hatt som mål å lese alle Star Wars-bøkene som kommer ut i den nye kanon (samt noen av de gamle bøkene). Den nyeste boka i rekken kom i august, men det er først nå jeg har tatt meg tid til å lese Thrawn: Alliances.

Storadmiralen Thrawn har en særegen plass i Star Wars-seriens utvidede univers. Det var på mange måter med boka Heir to the Empire fra 1991, den første boka i Thrawn-trilogien, at Expanded Universe i det hele tatt ble en etablert greie på 90- og 2000-tallet. Det hjalp selvfølgelig at den blåhudede og rødøyde Chiss-generalen er kald, kynisk, usannsynlig smart og analytisk av natur, og Thrawn er fortsatt en av de kuleste Star Wars-rollefigurene som ikke har dukket opp i filmene.

Da Disney erklærte at alt det gamle materialet i Expanded Universe ikke lenger var for kanon å regne var det mange som sørget over Thrawns «bortgang.» Heldigvis sørget Disney for å reintrodusere rollefiguren med stort sett den samme personligheten i tredje sesong av animasjonsserien Star Wars: Rebels. I fjor fikk dessuten Timothy Zahn, forfatteren bak Heir to the Empire, skrive en ny bok med Thrawn i hovedrollen. Thrawn: Alliances er den andre boka fra Zahn om den nye Thrawn.

Boka er satt rett etter sesong 3 av Rebels, og forteller om hvordan Thrawn og Darth Vader må jobbe sammen for å utforske en - ja, du gjettet det - uro i Kraften. Boka fortelles over tre tidsperioder. Hovedhistorien er satt til "nåtid" hvor vi følger Vader og Thrawns reise for å kartlegge forstyrrelsen Keiseren har kjent på, og vi får komme tett innpå den anspente relasjonen som hele tiden dirrer mellom de to storhetene i Imperiet. Den andre fortellingen vi følger er historien om den gang Thrawn og Vader møtte hverandre for første gang, bare at den gang var galaksens stormakt en republikk og ikke et imperium, Vader het Anakin Skywalker, og konflikten sto mellom republikk og separatister den mye omtalte Klonekrigen. Den tredje fortellingen finner sted samtidig som den forestående og har Anakins kone Padmé i sentrum. Denne forteller om ekspedisjonen hun la ut på som førte til at Anakin måtte reise på leting etter henne og dermed møtte på Thrawn.

Samspillet mellom de tre historiene løses på kløktig vis, og Zahn viser at han fortsatt mestrer å skrive gode Star Wars-bøker selv tjuefem år senere. Særlig moro er det å lese partier hvor Zahn trer inn i Thrawns indre refleksjoner og Vader/Anakins visjoner som han får gjennom Kraften. Selv om Thrawns evne til å se det infrarøde spektrum og dermed lese kroppsspråk bedre enn vanlige mennesker er av en svært annerledes natur enn Kraften, klarer likevel Zahn å skrive på en måte som viser at Thrawn og Vader er svært like på mange måter, til tross for sine ulikheter og vesensforskjeller.

Noen roligere partier møter vi selvsagt på underveis i boka, og de delene av boka som foregår under Klonekrigen taper etter hvert noe momentum, men alt i alt er dette en av Star Wars-bøkene som befinner seg på den øvre delen av skalaen. Dessuten er den langt bedre enn Zahns forrige bok, som dessverre ble litt tam i lengden. Med Thrawn: Alliances er Zahn imidlertid tilbake i storform, og vi kan bare håpe at mannen fortsatt har mange nye historier å komme med, det være seg om Thrawn eller andre rollefigurer i galaksen langt, langt borte.

Dødsstjerner: 4/5

For tidligere anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, ta gjerne en kikk på følgende poster: Aftermath, Aftermath: Life Debt, Aftermath: Empire's End, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, Ahsoka, Catalyst, Thrawn, Guardians of the Whills, Rebel Rising, Battlefront: Twilight Company, Battlefront II: Inferno Squad, Leia, Princess of Alderaan, Phasma, Canto Bight og Last Shot og Most Wanted.

Star Wars: Most Wanted

Det er mye som kan sies om Solo: A Star Wars Story. Filmen skulle gi oss et innblikk i Han Solos tid som romfarer, smugler og småkjeltring i tiden før han ved en tilsynelatende tilfeldighet tok på seg jobben med å fly Luke Skywalker, Obi-Wan Kenobi og to droider til Alderaan (de nådde ikke frem til destinasjonen sin, for å si det sånn).

Til en viss grad fikk vi dette innblikket, men noen av delene gikk temmelig fort unna. Vi har alltid visst at Han vokste opp på verftplaneten Corellia (her må det skytes inn at Millenium Falcon er en Corellian YT-1300-modell, så Han støtter opp om lokal industri). Dette fikk vi se så vidt i starten av Solo, men det var ikke mye vi fikk vite om Hans Corellia-dager før filmen tok oss videre. Vi fikk heller ikke vite særlig mye om bakgrunnen for forholdet mellom Han og Qi’ra, ettersom filmen tar det som et selvskrevet faktum at det romantiske forholdet mellom de to bandemedlemmene er veletablert på det tidspunktet filmen starter.

Både Hans bakgrunn som gategutt på Corellia og forholdet til Qi’ra er noe av det som på sin side blir utforsket nærmere i boka Most Wanted, den andre av de to bøkene som kom ut i kjølvannet av filmen (den første, Last Shot, var dessverre noe skuffende). Her møter vi de to som unge medlemmer i White Worms, en lokal bande som forsøker å gjøre sitt for å styrke sin kontroll over Corellias underverden. Hierarkiet i White Worms er veletablert, men når det åpnes opp en ledig stilling høyere oppe i systemet øyner gateguttene og -jentene et håp om å skaffe seg et litt bedre liv. Samtidig blir Han og Qi’ra, som på dette tidspunktet ikke kjenner hverandre noe særlig, begge brikker i et spill hvor White Worms-ledelsen forsøker å spille sammen med noen av de største aktørene i den galaktiske underverdenen.

Most Wanted er en enkel og grei bok som forteller om noen fattige, vanskeligstilte barn på en kald og dyster industriplanet i den store galaksen. Den er likevel ikke uten lyspunkter, og det er flere ganger man trekker på smilebåndet av Hans kommentarer, dynamikken mellom Qi’ra strategiske tenkning og Hans improvisasjoner, eller noen av de mer bisarre skruene de møter på underveis.

Vi får et nærmere innblikk i Hans brokete historie, skjønt noe av det fortelles på en slik måte at man må stille spørsmålstegn ved om det er sant eller ikke. Han fornekter seg aldri, men boka gir også noen fine pekepinn på hvordan Han fortid former hans fremtid.

Noen særlig dybde får vi aldri i boka, og i likhet med filmen føles ikke boka som det mest nødvendige tilskuddet i serien. Samtidig er den aldri dårlig, og gir et fint utgangspunkt for den som vil prøve seg på en Star Wars-bok og som har sansen for Han og/eller Qi’ra. Noen umiddelbar klassiker blir den ikke, men det gjør samtidig ikke noe at den er der. Litt sånn som filmen, med andre ord.

Dødsstjerner: 3/5

For tidligere anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, ta gjerne en kikk på følgende poster: Aftermath, Aftermath: Life Debt, Aftermath: Empire's End, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, Ahsoka, Catalyst, Thrawn, Guardians of the Whills, Rebel Rising, Battlefront: Twilight Company, Battlefront II: Inferno Squad, Leia, Princess of Alderaan, Phasma, Canto Bight og Last Shot. 

Last Shot: A Han and Lando Novel

Etter nesten et halvt års pause er tiden på nytt inne for noen nye bøker i Star Wars-kanon. Dette er naturligvis en årsak-virkning-effekt av lanseringen av filmen Solo: A Star Wars Story. Det bør derfor heller ikke komme som en overraskelse at de to nye bøkene lansert denne våren har Han Solo i hovedrollen.

I boka Last Shot: A Han and Lando Novel får vi, slik tittelen antyder, en bok med både Han og Lando i hovedrollene. Det er ikke de unge utgavene av heltene vi møter slik som i Solo-filmen, da handlingen foregår noen få år etter Return of the Jedi. Vi møter med andre ord en litt eldre Han og Lando enn dem vi kjenner fra originaltrilogien, og vi får et lite innblikk i deres liv etter at Den nye republikken har blitt etablert. Mens Han strever med å finne seg til rette i rollen som far til en toåring, har Lando gjort det temmelig godt med å gjøre Bespin til en av galaksens knutepunkter når det kommer til produksjonen av droider. De rolige glansdagene i himmelslottet tar derimot slutt når en mystisk fiende fra fortiden går til angrep på Lando, og eks-general Calrissian må dermed alliere seg med sin gamle partner for å komme til bunns i mysteriet knyttet til en felles fiende.

Det er mange faktorer ved boka som danner utgangspunktet for et godt premiss. Vi møter to av de fremste og mest elskede slynglene i moderne populærkultur, som sammen må jakte på en mystisk fiende fra en mørk fortid. Legg til at deres allierte inkluderer en av Landos gamle flammer og en ewok-hacker (som lett er den beste rollefiguren i boka, kun fordi hun er en ewok og en hacker/slicer), og at en av turene går til et gigantisk fengelskkompleks, og brått har du mye som ligger til rette for en underholdende bok.

Dessverre makter aldri forfatteren å benytte potensialet fullt ut. Selvsagt er Han og Lando seg selv lik, men det er ikke noe revolusjonerende nytt vi ser i boka. Skildringene halter, vitsene er aldri ekstremt underholdende, og plottet i sin helhet fremstår dessverre som temmelig uforglemmelig. Legg til at fortellingen hele tiden hopper mellom fortid og nåtid mellom en rekke rollefigurer, og den arytmiske fortellerteknikken er et faktum.

Det er likevel ikke slik at boka er dårlig. Den er absolutt leseverdig, og ikke minst får man mer stoff om roboten L3-37, Landos følgesvenn vi møtte for første gang i Solo: A Star Wars Story. Mer stoff om birollefigurer er som regel interessant, og et møte med Han som far til lille Ben er også noe flere kan ha glede av. Dessverre makter aldri boka å gjøre seg selv relevant eller interessant i den store og helhetlige kanon.

Last Shot: A Han and Lando Novel er Star Wars-boka man leser dersom man er veldig glad I hovedrollefigurene, vil lese alt av nyere Star Wars-bøker og/eller ikke har noe annet å lese for øyeblikket. Utover det makter aldri boka å hevde seg. Den er ikke dårlig, den er bare uinteressant.

Dødsstjerner: 2,5/5

For tidligere anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, ta gjerne en kikk på følgende poster: Aftermath, Aftermath: Life Debt, Aftermath: Empire's End, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, Ahsoka, Catalyst, Thrawn, Guardians of the Whills, Rebel Rising, Battlefront: Twilight Company, Battlefront II: Inferno Squad, Leia, Princess of Alderaan, Phasma og Canto Bight. 

Star Wars: Canto Bight

Enhver ny Star Wars-film byr på nye og spennende lokasjoner i den fremmede galaksen, og nye lokasjoner betyr alltid en anledning til å fortelle et nytt knippe historier. Hvordan historiene utarter seg avhenger naturligvis av hvilken lokasjon det er snakk om – det ville for eksempel blitt meningsløst å snakke om det yrende aktuelle bylivet på Hoth eller den teknologisk avanserte urbefolkningen på skogsmånen Endor.

I Star Wars: The Last Jedi er kasinobyen Canto Bight en av de nye stedene vi besøker, og dermed sier det seg nesten selv at en bok satt til denne byen omhandler historier om gambling, veddemål og individer som forsøker å trosse dårlige odds for å oppnå høy avkastning. Strukturen i boka Star Wars: Canto Bight er imidlertid noe annerledes enn i de fleste Star Wars-bøker. Her får vi nemlig ikke én helhetlig historie, men fire kortere enkeltfortellinger satt til samme sted. De fire fortellingene er som følger:

• «Rules of the Game» av Saladin Ahmed: Den naive, iherdige og ærlig vaporator-selgeren Kedpin Shoklop har etter 102 år i selskapet blitt trukket som den årlige vinneren av en reise til Canto Bight. Lite vet han at turen kommer til å krysse vei med Anglang Lehet, snikmorderen som etter et århundres arbeid for Syndicate er klar for et siste oppdrag som skal sikre pensjonstilværelsen.
• «The Wine in Dreams» av Mira Grant: Den anerkjente vin-connaisseuren Derla Pidys ankommer Canto Bight i håp om å sikre et eksemplar av en myteomspunnet vin fra et minst like myteomspunnet tvillingpar. En slik vinflaske har naturlig nok flere interessenter, og Derlas mål skal vise seg å bli vanskeligere å nå enn først antatt.
• «Hear Nothing, See Nothing, Say Nothing» Rae Carson: Massøren Lexo Sooger er berømt over hele Canto Bight for sine evner, og selv ønsker han ingenting annet enn å bo i fred med sin adoptivdatter Lula og la sin brokete fortid ligge. Gamle vaner dør imidlertid sjelden, og Lexo må finne frem sin mørkere side når den lokale gangsteren Big Sturg Ganna forsøker å presse ham inn i sin tjeneste i kampen om makten over Canto Bights underverden.
• «The Ride» av John Jackson Miller: Kaljach Sonmi, som jobber ved et av kasinoene på Canto Bight som in-house gambler for å lokke flere kunder til bordene, mister alt han har og blir stilt til regnskap på en og samme kveld. Sammen med tre legendariske brødre må Kaljach gå for sitt livs veddemål (bokstavelig talt) og gjøre noe han aldri har gjort før: Satse alt og stole på blind flaks.

Med fire vidt forskjellige historier fra fire forfattere med hver sin stil sier det seg selv at ikke alt i Star Wars: Canto Bight vil falle like godt i smak hos alle. Hvilken fortelling som passer best for deg vil nok være svært avhengig av den som leser.

Personlig opplevde jeg The Wine in Dreams som den svakeste av fortellingene. Utgangspunktet og premisset for historien er spennende og unik, men gjennomføringen blir etter hvert litt for opptatt av å være mystisk og svevende og mister dermed noe av driven og bakkekontakten en god fortelling trenger. Rules of the Game er trolig den festligste av fortellingene, mye takket være den naive Kedpin Shoklop som oser «bonde i byen» langt vei (ikke et vondt ord om bønder, la det være sagt!). Fortellingen er ikke dårlig, men den blir nok en smule forutsigbar med tiden.

Dermed står vi igjen med The Ride, som er en festlig historie om en gamblers opptur og nedtur, og som må satse alt på ett kort. Å lese hvordan en kalkulert og analytisk gambler må trosse sin natur og satse alt på tilfeldighetene er en fortelling som kun lar seg fortelle i en setting som Canto Bight, og gir et godt innblikk i den absurde kulturen og det eksentriske klientellet som preger byen. Når Hear Nothing, See Nothing, Say Nothing likevel ender opp som min favoritt blant de fire, er det mest fordi jeg er noe svak for kombinasjonen av Star Wars-vesener med absurd utseende, folk med brokete fortid som nå ønsker et stille og normalt liv, og Taken-tilnærmingen hvor personer med lyssky evner nå må ta dem i bruk igjen for å redde sine kjære fra kriminelle.

Det skal også påpekes at Canto Bight er en samlebok hvor jedi, sith, Kraften, motstandsbevegelsen og First Order knapt nok nevnes. Dette er en by man reiser til nettopp for å slippe unna galaksens kriger, konflikter og elendighet, og det er også det vi som lesere får et innblikk i. I et filmunivers hvor man noen ganger kan få illusjonen av at alt dreier seg om de store konfliktene, er det moro å se det hele fra et annet perspektiv.

Star Wars: Canto Bight er ikke den mest essensielle boka i den nye Star Wars-kanon, men den gjør i det minste en langt bedre jobb når det kommer til å presentere galaksens gamblinghovedstad enn det den nyeste filmen gjorde. Det er ikke verst det heller.

Dødsstjerner: 3/5

For tidligere anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, ta gjerne en kikk på følgende poster: Aftermath, Aftermath: Life Debt, Aftermath: Empire's End, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, Ahsoka, Catalyst, Thrawn, Guardians of the Whills, Rebel Rising, Battlefront: Twilight Company, Battlefront II: Inferno Squad, Leia, Princess of Alderaan og Phasma.

Star Wars: Phasma

Selv om jeg er blant dem som likte Star Wars: The Force Awakens meget godt, er jeg ikke blind for at filmen har noen svakheter. En av de største ugjerningene filmen gjorde etter mitt syn, var å introdusere oss for en såpass tøff og hardtslående kaptein som Phasma uten å gi henne mer tid på lerretet eller fortelle mer av hennes historie. Dette er ekstra skuffende når man vet at Phasma blir spilt av Gwendoline Christie, en skuespiller mest kjent for sin rolle som Brienne of Tarth i Game of Thrones og som absolutt kan spille kampscener. Nå lover kinotraileren for Star Wars: The Last Jedi noe mer av dette, så det er lov å håpe.

Om ventetiden frem imot 13. desember skulle bli lang, kan du derimot allerede nå få vite mer om Phasmas bakgrunn og opprinnelse. Vent, stryk det. Boka Star Wars: Phasma er ikke bare ei bok du kan lese, men som du virkelig bør lese om du er sånn noenlunde interessert i galaksen langt, langt borte.

Piloten og spionen Vi Moradi i motstandsbevegelsen er på et av sine oppdrag uheldig nok til å bli tatt til fange av The First Order og brakt om bord skipet Absolution. Her blir hun tatt til side og avhørt i et lukket, bortgjemt rom av Cardinal, en kaptein hvis røde uniform symboliserer at dette er en mann med makt. Cardinals formål med avhøret er imidlertid noe uvanlig, da det han ønsker informasjon om ikke er motstandsbevegelsen eller den nye Republikken, men hans medkaptein i The First Order, Phasma. Cardinal er overbevist om at Phasma representerer en trussel for ordenen, og mener å kunne finne løsningen på problemet i hennes bakgrunn og opprinnelse.

Fortellingen i boka er delt inn i to deler. I den ene delen følger vi historien og dialogen mellom Vi og Cardinal, og hvordan avhøret sakte men sikkert utfolder seg. Her får vi et innblikk i både The First Order og motstandsbevegelsen, men først og fremst hvordan to svært ulike mennesker forhandler med hverandre for å oppnå sine mål. Den andre og langt mer omfattende delen får vi servert gjennom tilbakeblikk, hvor Vi forteller historien om Phasma slik hun har fått den overlevert gjennom sine kilder.

Historien om Phasmas oppvekst og bakgrunn på den ødelagte planeten Parnassos er intet mindre enn overveldende, og er ment for å formidle én eneste ting: Phasma er en som ikke skyr noen midler for å overleve og sikre sine egne vilkår. Dette kommer så til de grader frem gjennom boka, og det som tilsynelatende begynner som en primitiv kamp for å overleve utspiller seg etter hvert til å bli en langt mer komplisert og hensynsløs realitet.

Star Wars: Phasma er uten tvil den mørkeste og mest gritty boka jeg har lest i Star Wars-sammenheng. Det er nesten så en ikke skulle tro at det er Star Wars man leser. Ettersom mesteparten av handlingen i boka følger Phasmas ferd gjennom den ødelagte og postapokalyptiske verdenen Parnassos, er det lite å spore av jediriddere, lyssabler og X-winger. I stedet snakker vi om en brutal og hensynsløs verden som gir deg mer assosiasjoner til Mad Max, Dune, Fist of the North Star og en anelse Horizon Zero Dawn.

Jo mer man leser av Phasma, jo mer trekker deg boka deg inn i en spennende og brutal virkelighet. Samtidig trekker den deg også mer inn i Phasmas psyke, til tross for at man aldri får noen innenfra-perspektiv fra Phasmas side. Detaljene man får servert utover boka gjør at man til slutt sitter igjen med en langt større og dypere forståelse av hvem Phasma er, og man kan ikke annet enn å håpe at fremtidige filmer klarer å skildre langt mer av denne komplekse og truende rollefiguren.

Hvis boka skal trekkes for noe, må det være at den er en smule lang. Dette kan imidlertid forsvares, uten å gå inn på detaljer om hvorfor uten å avsløre for mye av handlingen. En langt mer reell innvending er at den delen av boka som omhandler Vi og Cardinal ikke makter å holde på like mye av spenningen, særlig når man nærmer seg bokas siste del. Det er imidlertid ingenting av stor betydning, og boka makter fortsatt å fengsle deg.

Da jeg satte meg ned med boka, hadde jeg ikke større forventninger enn at jeg skulle få en historie hvor Phasma var hovedrollefiguren. Jeg fikk servert en historie jeg på ingen måter hadde forventet meg, og som jeg langt ifra hadde forventet i en Star Wars-sammenheng. Greit nok at jeg hadde ferie da jeg satte meg ned med boka, men sjelden har jeg lest ut ei bok på så kort tid. Star Wars: Phasma fremstår som en overraskende god bok, og for mitt vedkommende har denne seilet inn som den nye favoritten blant bøkene i den nye Star Wars-kanon.

Dødsstjerner: 5/5

For tidligere anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, ta gjerne en kikk på følgende poster: Aftermath, Aftermath: Life Debt, Aftermath: Empire's End, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, Ahsoka, Catalyst, Thrawn, Guardians of the Whills, Rebel Rising, Battlefront: Twilight Company, Battlefront II: Inferno Squad og Leia, Princess of Alderaan.

Leia, Princess of Alderaan

Leia. Vi kjenner henne som leder, prinsesse, politiker og general. Men hvem var hun før alt dette? Hvem var Leia Organa før vi møter henne i starten av Star Wars Episode IV: A New Hope?

Dette er noen av utgangspunktet for ungdomsromanen Leia, Princess of Alderaan, en av de nyeste tilskuddene i Star Wars-biblioteket. Forfatteren Claudia Gray har tidligere utmerket seg med to glimrende Star Wars-bøker, Lost Stars og Bloodline, hvor sistnevnte også har Leia i hovedrollen, skjønt da som politiker noen år før The Force Awakens. Gray har vist at hun har et solid grep om Star Wars-universet i sine tidligere bøker, og har også demonstrert en forståelse av rollefiguren Leia i Bloodline.

Denne gangen møter vi derimot Leia i den andre enden av tidsskalaen. Gray tar oss denne gangen med til en ung 16 år gammel prinsesse, som ennå har til gode å sende soldater ut i krigen, gi harde ordre og se mennesker ofre livet i kampen for frihet og i troen på hennes lederskap. Kjernen av Leia slik vi kjenner henne - tøff, viljesterk, bestemt, og med en hard men god kjerne - er fortsatt umiskjennelig til stede. Samtidig er det en annerledes Leia vi møter. Vi stifter bekjentskap med en Leia på vei fra barndom til sitt voksne, forhåndsdefinerte liv som kongelig arvtager til Alderaans trone, en sentral planet i galaksen langt, langt borte som i det stille forbereder seg på opposisjon mot keiserens undertrykkende terrorvelde.

Vi får følge Leia på hennes dannelsesreise, en gammel Alderaan-tradisjon hvor den kommende monarken må bevise sin skikkethet gjennom forskjellige prøvelser. Hun får prøve seg på større arbeidsoppgaver både hjemme og i Senatet, sistnevnte gjennom Senatets offisielle ungdomsprogram. Samtidig opplever Leia en uforklarlig forandring i foreldrenes oppførsel, hvor de blir stadig mer distansert fra henne.

Gray har som nevnt vist oss tidligere at hun er i stand til å trenge inn i Leias psyke og forstå rollefiguren på godt vis. Det gjør hun også denne gangen. Vi har i mange år sett Leia i aksjon og tenker vi vet hvem hun er og hvordan hun skal være. Å gå tilbake til hvem Leia var før alt dette er ikke en enkel oppgave, men Gray gir oss en god coming-of-age-historie som er rollefiguren verdig. Det er også moro å lese hvordan Leia sakte men sikkert formes som den politiske skikkelsen hun en gang skal bli, og hennes første møter med Tarkin er preget av spennende dobbeltspill og nerve.

Samtidig er det ikke å stikke under en stol at dette er nok den svakeste av Grays bøker i Star Wars-universet så langt. Det betyr derimot ikke at boka under noen omstendigheter er dårlig, langt ifra. Gray har fortsatt en stålkontroll på Star Wars og nekter å slippe oss ut av galaksen når vi først trer inn i den, noe som alltid gjør hennes bøker fornøyelige å lese. Hun har bare satt lista veldig høyt for seg selv med sine to tidligere bøker, og det gjør at Leia ikke når helt opp til samme nivå. Samtidig er Grays bøker fortsatt blant de bedre du kan lese i den nye Star Wars-kanon, og Leia, Princess of Alderaan er en lettlest og tilgjengelig bok jeg tror mange vil sette pris på.

Dødsstjerner: 4/5

For tidligere anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, ta gjerne en kikk på følgende poster: Aftermath, Aftermath: Life Debt, Aftermath: Empire's End, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, Ahsoka, Catalyst, Thrawn, Guardians of the Whills, Rebel Rising, Battlefront: Twilight Company og Battlefront II: Inferno Squad.

Star Wars Battlefront II: Inferno Squad

Selv om jeg var noe sent ute med å lese Star Wars Battlefront: Twilight Company, gjorde ikke det leseopplevelsen noe dårligere. Man skulle ikke tro at en bok basert på et spill basert på en filmserie ville ha så mye å komme med, men noen ganger blir skepsisen gjort til skamme. Battlefront: Twilight Company var en meget underholdende Star Wars-bok som ga oss et rikt og innsiktsfullt perspektiv i fotsoldatenes liv i den store stjernekrigen, et perspektiv som ofte er underkommunisert i serien. Boken hadde riktignok forsvinnende lite med spillet Battlefront å gjøre, men det skyldes i all hovedsak at spillet ikke hadde noen historiemodus, hvilket betyr at det ikke var noen historie derifra å ta utgangspunkt i når man skulle skrive boken.

Med det forestående spillet Battlefront II er situasjonen imidlertid annerledes. Utviklerne i DICE (pluss Criterion Games og Motive Studios) har hørt på stemmene som etterlyste en skikkelig Star Wars-historie, og vi har blitt lovet en omfattende historie som tar oss med helt fra slaget om Endor og frem til begivenhetene i The Force Awakens. Vi vet ikke så mye om denne historien ennå, men vi vet at hovedrollefiguren vil være imperiesoldaten Iden Versio. Iden er en original figur skrevet for anledningen, og det er derfor naturlig at vi ikke vet så mye om henne på nåværende tidspunkt. Dette gir derimot et meget godt utgangspunkt for den nye Battlefront-boka, som tar for seg nettopp Idens historie.

Iden Versio er en pilot for Imperiet, men er samtidig også mer enn bare dette. Versio-familien har en stolt historie som yrkesmilitære, Iden selv utmerket seg tidlig i sitt kull på akademiet, og ikke minst er Iden en av de ytterst få imperiesoldatene som overlevde ødeleggelsen av Dødsstjernen. Sammen med tre andre eksepsjonelle Imperiesoldater – Gideon Hask, en medpilot og en av de få Iden kan kalle for barndomsvenn; Del Meeko, en fremragende ingeniør; og Seyn Marana, en overvåkningsagent med eidetisk hukommelse og kjennskap til 27 språk – blir Iden håndplukket av sin egen far til en ny spesialenhet: Inferno Squad. Skvadronens formål: Å sørge for at materiale og enkeltpersoner som kan utgjøre en trussel for Imperiet blir innhentet, fjernet eller eliminert.

Utgangspunktet for boka er meget god, ikke minst når det kommer til det å bli bedre kjent med medlemmene i Inferno Squad. Først og fremst er dette likevel Idens historie, og boka gir oss absolutt et godt utgangspunkt for å følge historien til den dedikerte Imperiesoldaten i det kommende spillet. Hennes dedikasjon og prestasjonsvilje kommer av en streng og målrettet oppdragelse, men har også gått på bekostning av Idens relasjoner til sine foreldre. Dette er en del av historien som er spennende å komme på innsiden av, til tross for at det ikke dukker opp noen veldig store overraskelser.

Mangelen på store overraskelser preger dessuten boka i sin helhet. Nesten to tredjedeler av boka er viet til historien om hvordan Inferno Squad går undercover for å infiltrere The Dreamers, en rest av Saw Gerreras ekstremistgruppe, og historien kunne absolutt vært fylt av både spennende tvister og overraskelser. Dessverre blir det hele veldig forutsigbart, og uten en skarp penn og de unike personskildringene klarer ikke Christie Golden å løfte det hele opp over middels.

Golden har en årrekke bak seg som forfatter, og har gjennom årenes løp levert mange bøker til mange etablerte univers, slik som Assassin’s Creed, StarCraft og Star Trek. Star Wars har hun også vært innom tidligere, både i den gamle kanon (Fate of the Jedi-serien) og den nye kanon (Star Wars: Dark Disciple). Hun er med andre ord en erfaren gjenganger innenfor både yrket og sjangeren, men denne gangen når hun ikke helt til topps.

Boka er unektelig lesverdig for dem som vil ha et dypere innblikk i Inferno Squad-medlemmenes liv før Battlefront II lanseres i november, men fremstår dessverre som noe underlegen både sammenlignet med Battlefront: Twilight Company og øvrige bøker i den nye Star Wars-kanon som helhet.

Dødsstjerner: 3/5

For tidligere anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, ta gjerne en kikk på følgende poster: Aftermath, Aftermath: Life Debt, Aftermath: Empire's End, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, Ahsoka, Catalyst, Thrawn, Guardians of the Whills, Rebel Rising og Battlefront: Twilight Company.

Star Wars Battlefront: Twilight Company

Som regel når man besøker Star Wars-universet (eller galaksen langt, langt borte, om du vil) følger vi et sett med helter eller skurker. Uavhengig av hvilken side vi følger i den aktuelle historien, er det som regel noen av toppene for den ene siden vi følger direkte eller møter indirekte. De fleste historiene hvor man følger opprørerne bringer nesten alltid inn noen av hovedpersonene fra filmene, enten som hovedpersoner eller sentrale birollefigurer, og følger man en historie knyttet til imperiet er det ikke rent sjelden historien kobles tett opp til keiseren, Darth Vader, Tarkin eller noen av de andre toppene i imperiet.

Nettopp derfor er det så befriende hver gang man får en historie knyttet til Star Wars hvor man ikke følger denne oppskriften, men i stedet får se noe av den galakseomspennende krigen (evt. krigene) fra fotfolkets perspektiv. I 2005 fikk vi se dette i spillform takket være Republic Commando, et brilliant spill hvor man styrte en spesialenhet med klonetropper. Men selv Republic Commando ga deg inntrykket av å være en elite blant vanlige dødelige, og nettopp derfor er det Star Wars-boka Battlefront: Twilight Company skiller seg ekstra ut. Og det er altså en bok hvor tittelen er basert på et dataspill uten en historiemodus og hvor boka ikke har noe med selve spillet å gjøre, altså.

Battlefront: Twilight Company gir oss et sjeldent innblikk i fotsoldatens perspektiv i den store krigen mellom opprørsalliansen og imperiet i tiden etter at Dødsstjernen blir sprengt i fillebiter. Som bokas tittel indikerer følger vi Twilight Company, som enkelt og greit består av helt vanlige soldater som kjemper opprørsalliansens sak på bakgrunn av en million personlige årsaker og motiver. Her er ingen jedi-riddere eller lyssabelsvingende helter, Kraften er en mystisk levning fra gamle dager som de fleste av soldatene ikke vier særlig oppmerksomhet, og det eneste som hindrer deg fra den sikre død på slagmarken er dine evner som soldat, lagkameratene dine og en aldri så liten porsjon med flaks. De store navnene og heltene som vi har lært oss å kjenne gjennom 40 år med Star Wars dukker aldri opp, for hvorfor i all verden skulle de sitte og henge med helt vanlige fotsoldater? Han Solo dukker bare opp i en enkel liten scene uten å bli navngitt, og selv den mørke og dystre Darth Vader er knapt nok innom boken.

Hva sitter vi så igjen med når man tar bort Kraften, lyssabler og familiekonflikter fra Star Wars? Vel, krig satt i en galakse med teknologi som overgår vår egen, og krig er ikke akkurat hyggelig lesning. Kriger utkjempes som kjent ikke av seg selv, og det er her Twilight Company kommer inn i bildet. De er verken de smarteste, viktigste eller dydigste soldatene i alliansen, men i likhet med Bridgeburners i Malazan-serien er de førstemann inn og sistemann ut på slagmarken der de trengs. Midt iblant Twilight Company følger vi Namir, en soldat fra en primitiv verden som gjør det han kan for å se medsoldatene sine komme helskinnet gjennom konflikten.

Før jeg satte meg ned med boken var jeg meget skeptisk til hvorvidt det i det hele tatt var mulig å skrive en bok basert på et spill som ikke har en egen dedikert historiemodus. Skepsisen kan heldigvis legges til side. Alexander Freed har kanskje ikke skrevet noen bøker før denne, men med Battlefront: Twilight Company gjør han unektelig en solid debut som gjør at jeg håper han vender tilbake til skrivebordet i fremtiden. Boken har en detaljert fortellerteknikk som samtidig aldri blir for svulstig, og som alt i alt passer godt inn i universet.

Om boken skal trekkes for noe må det være at den siste tredjedelen av boken makter å engasjere like mye som resten, til tross for at det er her konfliktnivået eskalerer. Det hadde også vært rom for enda større innsikt i enkeltsoldatenes psyke og opplevelse av slagmarkens gru, selv om vi får et visst innblikk i dette gjennom bokens gang.

Star Wars Battlefront: Twilight Company er ikke en bok jeg hadde store forventninger til da jeg plukket den opp. Noen ganger er det en god ting, for da blir man desto mer overrasket.

Dødsstjerner: 4/5

For tidligere anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, ta gjerne en kikk på følgende poster: Aftermath, Aftermath: Life Debt, Aftermath: Empire's End, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, Ahsoka, Catalyst, Thrawn, Guardians of the Whills og Rebel Rising.

Star Wars: Rebel Rising

I min lille tankemyldring rundt Star Wars-boka Guardians of the Whills nevnte jeg innledningsvis at boka ble lansert samtidig med en annen Star Wars-bok den 3. mai. Fellesnevneren for begge bøkene er at de ser nærmere på bakgrunnshistorien til rollefigurer introdusert i Rogue One. Der Guardians of the Whills forteller historien om radarparet Chirrut Îmwe og Baze Malbut over en ganske kort fortelling, er Rebel Rising en noe lenger fortelling om den mest sentrale rollefiguren i Rogue One: Jyn Erso.

I likhet med Guardians of the Whills er Rebel Rising en relativt lettlest bok, skjønt ikke like kjapp og lett i tonen som førstnevnte. Rebel Rising faller inn under young adult-kategorien, og har dermed visse likhetstrekk med Star Wars-boka Lost Stars. Det er slettes ingen dårlig sammenligning, ettersom Lost Stars lett er blant de beste bøkene i den nye Star Wars-kanon.

I filmen Rogue One får vi se to epoker av Jyns liv: Vi får se henne som åtteåring idet moren blir drept og faren blir ført bort av Dødsstjerne-prosjektleder Orson Krennic, hvor Jyn gjemmer seg og senere blir hentet av geriljaleder Saw Gerrera. Deretter får vi se Jyn hele tretten år senere, hvor hun blir fridd fra fangenskap i en Imperie-arbeidsleir og blir involvert i oppdraget om å stjele Dødsstjerne-planene fra Imperiet. Hva som derimot hendte i løpet av disse tretten årene fra Saw finner Jyn til hun blir reddet fra arbeidsleiren har vi derimot ikke hatt noen kunnskaper om, annet enn at Jyn og Saw på et eller annet tidspunkt havnet hver for seg. Det er denne historien som nå blir kartlagt i Rebel Rising, og boka bør dermed være et velkomment innslag for dem som ønsker mer informasjon om Jyn og hennes historie.

Mye skjer i en persons liv i løpet av tretten år, og enda mer når det er snakk om personens formative år i form av de siste barndomsårene og tenårene. Når man på toppen av det hele innleder disse tretten årene med at man blir foreldreløs og blir adoptert av en paranoid geriljaleder som ikke skyr noen midler i kampen mot dem han hater, sier det seg selv at man blir bærende på mye bagasje etter hvert.

Alle disse faktorene til tross er det en relativt oppegående Jyn vi blir kjent med Rogue One, og Rebel Rising viser noe av bakgrunnen for hennes resolutte vilje og store viljestyrke. Med et godt utgangspunkt fra sine foreldre lærer Jyn å ta vare på seg selv under Saws oppsyn, som overraskende nok viser seg å ta godt nok vare på henne selv om han åpent sier til Jyn i starten at han ikke aner hva han skal gjøre med henne. Med Saws voksende paranoia og et stadig sterkere Imperium blir avstanden mellom Jyn og Saw imidlertid voksende, og Saws metoder sitter langt inne for en ung tenåringsjente.

Det er en turbulent reise Jyn går gjennom i løpet av disse årene, og den emosjonelle bagasjen hun sitter igjen med på slutten er langt større enn en person på hennes alder burde oppleve. Det er en spennende fortelling som tar oss med gjennom noen små glimt av håp, men dessverre også mange nederlag, sorger og håpløse situasjoner. Å lese hvordan Jyn til tross for alt dette likevel makter å bevare en side ved seg som i Rogue One kan vekke håp hos andre er en historie som lett kan anbefales.

Om boka skal sies å ha noen svakheter, er det at boka med jevne mellomrom kan hoppe noen år mellom begivenhetene, år som garantert kan dekkes gjennom senere fortellinger. De store overraskelsene uteblir også, og boka får dermed aldri noen aha-øyeblikk.

Småplukk til tross er dette en Star Wars-bok som er lett fordøyelig, og for dem som vil vite mer om Jyn Ersos historie er Rebel Rising minst like sentral som fjorårets bok Catalyst. Forskjellen er at denne boka ikke konsentrerer seg om Erso-familien i sin helhet, men snarere ett enkelt individ.

Dødsstjerner: 4/5

For mine tanker om de øvrige bøkene i den nye Star Wars-kanon, kan dere lese mer her om Aftermath, Aftermath: Life Debt, Aftermath: Empire’s End, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, Ahsoka, Catalyst, Thrawn og Guardians of the Whills.

Star Wars: Guardians of the Whills

3. mai fikk vi lansert ikke bare én, men to nye Star Wars-bøker. Ekstra interessant blir det at begge bøkene konsentrerer seg om rollefigurer fra den nyeste Star Wars-filmen, Rogue One. Samtlige av filmens hovedpersoner var nye og unike for filmen, og en to timers film kan bare fortelle meg så mye om den enkelte rollefigurens bakgrunn, personlighet og historie. Dermed er to bøker konsentrert om Rogue One-rollefigurene noe jeg lett kan ønske velkommen.

Star Wars: Rebel Rising konsentrerer seg om historien til Jyn Erso, hovedpersonen i Rogue One. Den andre boka, Guardians of the Whills, fokuserer derimot på to andre rollefigurer fra filmen, og enkelte sjeler vil kanskje også si de er blant de bedre rollefigurene i filmen (kun forbigått av K-2SO, selvfølgelig). Boka handler med andre ord om krigervennene Chirrut Îmwe og Baze Malbus på planeten Jedha.

Guardians of the Whills er en interessant bok, og det skyldes flere årsaker. For det første er den temmelig kort, bare på skarve 240 sider. Boka virker dessuten å være rettet mot et allsidig publikum, gjerne av den yngre garde, og føler derfor nokså lettlest. Derimot viser det seg raskt at dette slettes ikke er noe negativt, og at en lettlest historie passer egentlig helt perfekt for den vennskapelige men samtidig eglende tonen mellom Chirrut og Baze.

For det andre er Guardians of the Whills en bok som gir oss et dypere innblikk i hvordan religiøsitet knyttet til Kraften utarter seg i galaksen langt, langt borte. Vi kjenner etter hvert til mye av filosofien som ligger bak både jedi- og sith-teologien, men hvermannsens forhold til Kraften og dens vesen har derimot vært et mer uutforsket terreng. I denne boka får vi derimot stifte et lite men nærmere bekjentskap med den religiøse aktiviteten på Jedha. Det meste av religiøs aktivitet knyttet til Kraften er forbudt under Imperiets styre, men vi får likevel et lite glimt i hva som har vært og hva pilgrimmer til Jedha har lært og vært opptatt av.

For det tredje får vi stifte et nærmere bekjentskap med Chirrut og Baze, og hva som holder dem igjen på planeten Jedha når Whills-ordenen er blitt forbudt. Vi får noen fine, korte og presise innblikk i begges tanker og motiver, og selv om boka inneholder flere triste partier er det ikke mangel på gode, lune og spøkefulle samtaler mellom de to, hvor Chirrut som regel er den som viser seg fra sin skøyeraktige side. Boka bekrefter dessuten en gang for alle at Chirrut ikke kan bruke Kraften, dyktig til å kjempe som han er til tross, så da kan den diskusjonen endelig legges død.

Star Wars: Guardians of the Whills er med andre ord en kortlest, enkel og grei historie om to rustne herrer på en støvete planet. Selv om noe større kreativitet på enkelte områder kunne løftet boka enda litt mer, er den mer enn god nok for sitt formål. Av og til er korte og presise fortellinger akkurat det vi trenger.

Dødsstjerner: 4/5

For mine tanker om de øvrige bøkene i den nye Star Wars-kanon, kan dere lese mer her om Aftermath, Aftermath: Life Debt, Aftermath: Empire’s End, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, Ahsoka, Catalyst og Thrawn.