tirsdag, oktober 31, 2017

Leia, Princess of Alderaan

Leia. Vi kjenner henne som leder, prinsesse, politiker og general. Men hvem var hun før alt dette? Hvem var Leia Organa før vi møter henne i starten av Star Wars Episode IV: A New Hope?

Dette er noen av utgangspunktet for ungdomsromanen Leia, Princess of Alderaan, en av de nyeste tilskuddene i Star Wars-biblioteket. Forfatteren Claudia Gray har tidligere utmerket seg med to glimrende Star Wars-bøker, Lost Stars og Bloodline, hvor sistnevnte også har Leia i hovedrollen, skjønt da som politiker noen år før The Force Awakens. Gray har vist at hun har et solid grep om Star Wars-universet i sine tidligere bøker, og har også demonstrert en forståelse av rollefiguren Leia i Bloodline.

Denne gangen møter vi derimot Leia i den andre enden av tidsskalaen. Gray tar oss denne gangen med til en ung 16 år gammel prinsesse, som ennå har til gode å sende soldater ut i krigen, gi harde ordre og se mennesker ofre livet i kampen for frihet og i troen på hennes lederskap. Kjernen av Leia slik vi kjenner henne - tøff, viljesterk, bestemt, og med en hard men god kjerne - er fortsatt umiskjennelig til stede. Samtidig er det en annerledes Leia vi møter. Vi stifter bekjentskap med en Leia på vei fra barndom til sitt voksne, forhåndsdefinerte liv som kongelig arvtager til Alderaans trone, en sentral planet i galaksen langt, langt borte som i det stille forbereder seg på opposisjon mot keiserens undertrykkende terrorvelde.

Vi får følge Leia på hennes dannelsesreise, en gammel Alderaan-tradisjon hvor den kommende monarken må bevise sin skikkethet gjennom forskjellige prøvelser. Hun får prøve seg på større arbeidsoppgaver både hjemme og i Senatet, sistnevnte gjennom Senatets offisielle ungdomsprogram. Samtidig opplever Leia en uforklarlig forandring i foreldrenes oppførsel, hvor de blir stadig mer distansert fra henne.

Gray har som nevnt vist oss tidligere at hun er i stand til å trenge inn i Leias psyke og forstå rollefiguren på godt vis. Det gjør hun også denne gangen. Vi har i mange år sett Leia i aksjon og tenker vi vet hvem hun er og hvordan hun skal være. Å gå tilbake til hvem Leia var før alt dette er ikke en enkel oppgave, men Gray gir oss en god coming-of-age-historie som er rollefiguren verdig. Det er også moro å lese hvordan Leia sakte men sikkert formes som den politiske skikkelsen hun en gang skal bli, og hennes første møter med Tarkin er preget av spennende dobbeltspill og nerve.

Samtidig er det ikke å stikke under en stol at dette er nok den svakeste av Grays bøker i Star Wars-universet så langt. Det betyr derimot ikke at boka under noen omstendigheter er dårlig, langt ifra. Gray har fortsatt en stålkontroll på Star Wars og nekter å slippe oss ut av galaksen når vi først trer inn i den, noe som alltid gjør hennes bøker fornøyelige å lese. Hun har bare satt lista veldig høyt for seg selv med sine to tidligere bøker, og det gjør at Leia ikke når helt opp til samme nivå. Samtidig er Grays bøker fortsatt blant de bedre du kan lese i den nye Star Wars-kanon, og Leia, Princess of Alderaan er en lettlest og tilgjengelig bok jeg tror mange vil sette pris på.

Dødsstjerner: 4/5

For tidligere anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, ta gjerne en kikk på følgende poster: Aftermath, Aftermath: Life Debt, Aftermath: Empire's End, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, Ahsoka, Catalyst, Thrawn, Guardians of the Whills, Rebel Rising, Battlefront: Twilight Company og Battlefront II: Inferno Squad
.

fredag, oktober 06, 2017

Metroid: Samus Returns

Noe har skjedd i Nintendos rike. I en årrekke har det store japanske spillselskapet knapt nok anerkjent eierskap ovenfor en av sine beste serier, nemlig science fiction-serien Metroid. Foruten at hovdpersonen Samus Aran har dukket opp i samtlige Super Smash Bros.-spill har vi ikke fått et godt Metroid-spill siden 2007. Vi har riktignok fått servert spillene Metroid: Other M i 2010 og Metroid Prime: Federation Force i fjor, men av ymse grunner faller ikke akkurat disse spillene inn under kategorien «Gode Metroid-spill» (eller gode spill generelt, for den saks skyld).

Så, plutselig skjedde det noe i sommer, nærmere bestemt under E3-messen. Nintendo anerkjente helt ut av det blå at de faktisk er klar over at Metroid-serien finnes, og at fans mer enn noe annet ønsker seg et ordentlig Metroid-spill igjen. Ikke bare det, men Nintendo annonserte så mange som to nye Metroid-spill under årets E3-messe. Det første spillet de annonserte var ikke mer enn en ørliten teaser-trailer, men når tittelen er intet ringere enn Metroid Prime 4 til Switch var det mer enn nok til å få fansen i ekstase. Det andre spillet de annonserte fikk noe mindre oppmerksomhet, og strengt tatt er det heller ikke flunkende nytt, men fordelen er at Metroid: Samus Returns allerede nå er gitt ut til Nintendo 3DS.

Metroid: Samus Returns er en nyversjon av 1991-spillet Metroid II: Return of Samus, som opprinnelig ble gitt ut til den originale Game Boy. Spillet er en viktig brikke i Metroid-puslespillet, ikke minst historiemessig, men var samtidig et meget ambisiøst spill til en høyst teknisk begrenset håndholdt konsoll, og en nyversjon er absolutt kjærkomment (det er også nå forståelig hvorfor Nintendo slo såpass hardt ned på AM2R: Return of Samus, en fan-laget nyversjon av spillet som ble gitt ut i fjor uten Nintendos tillatelse). Nå får vi servert en nyversjon som bygger på det samme grunnlaget, men som også tar seg noen friheter til å legge til nye elementer både i spillmekanikk og utforming.

Nyversjonen er utviklet i hovedsak av spanske MercurySteam, et selskap som tidligere har servert oss Castlevania: Lords of Shadow-spillene. Siden uttrykket «metroidvania» er en etablert sjanger, passer det seg at selskapet nå går fra den ene til den andre serien bak sjangerbetegnelsen. Et metroidvania-spill er for ordens skyld et spill, ofte todimensjonalt, hvor man utforsker store, komplekse og sammenhengende områder hvor det finnes en rekke skjulte kriker og kroker. Ofte vil man støte på områder man ikke kan nå eller gå inn i med nåværende utstyr, men som man må notere seg og komme tilbake til senere når man har fått bedre våpen eller nye evner. Foruten Metroid- og Castlevania-seriene kan sjangeren by på spill som Guacamelee!, Cave Story, Shadow Complex og ikke minst Ori and the Blind Forest, et av mine favorittspill fra 2015.


Man kan si mye om MercurySteams håndtering av Castlevania-serien, men det er i det minste tydelig at de har lært mye av arbeidet før de nå har håndtert Metroid-serien. Samus Returns føles på alle måter som et ordentlig og verdig Metroid-spill, og det er uten tvil et spill som vil innfri gamle og nye fans ønske om utforsking av komplekse landskap i dystre science fiction-omgivelser. Mye av æren må selvfølgelig kildemateriale ta. Metroid II er et godt utgangspunkt for et spill, og nyversjonen gjør det den kan for å være så tro mot kildematerialet som mulig samtidig som det føles både nytt og ferskt.

Spillet tar oss med til planeten SR388 som Samus må reise til for å stoppe metroid-trusselen en gang for alle. Metroid-rasen er parasittvesener som suger livskraften ut av livsformen de fester seg til, og et scenario hvor rompirater ender opp med å bruke metroider som våpen er noe den galaktiske føderasjonen vil unngå for enhver pris. Det er unektelig et farlig oppdrag hvor farer, ekstreme forhold og skumle livsformer lurer rundt hvert hjørne, men med spesialrustningen sin fra chozo-rasen er Samus bedre utrustet til å håndtere trusselen enn noen andre.

Det tar ikke lang tid før en merker at dette er et spill som krysser av på Metroid-boksene i forrykende tempo. En grisetøff heltinne som sparker rumpe uansett hvor hun går? Check! Stemningsfull atmosfære satt i verdensrommet? Check! Et todimensjonalt spill med enorme områder som skal utforskes? Check! Passende musikk for anledningen? Check! Dører og passasjer du aner at du må komme tilbake til senere? Check! Et spill hvor Samus kan rulle seg sammen til en Morph Ball, skyte missiler og hoppe mens hun foretar det dødelige spinnangrepet Screw Attack? Check, check, check!


Samtidig bidrar også MercurySteam med noe nytt, i det minste når det kommer til Metroid-serien. Kart på den nederste 3DS-skjermen er nesten en selvfølge, og det er dessuten godt å ha muligheten for å markere interessepunkt på dette kartet til senere bruk og utforsking. Samus har dessuten noen evner som gjør henne i stand til for eksempel å bruke en radarlignende funksjon som kartlegger omgivelsene og avslører hvor det er svake punkt rundt deg. Teleporteringsmuligheter på utvalgte steder og gunstige sjekkpunkt dersom du skulle dø er også noen kjærkomne nyheter spillet har å by på. De to største nyhetene gjelder Samus selv. Den første nyheten er at Samus nå kan sikte fritt 360 grader, i motsetning til tidligere hvor all sikting måtte foretas i en av åtte retninger. Nyheten er enkel og ikke revolusjonerende, men er et godt og naturlig tilskudd til serien. Den andre nyheten er pareringsmuligheten, hvor Samus med rett timing kan slå angripende fiender slik at de blir svimeslått og er åpne for å bli pepret full av plasma. Det er kult når det sitter, og kontringene sørger for noen solide comeback underveis.

Etter noen timer kommer man imidlertid ikke bort ifra at det blir litt sterilt og kjedelig når nesten alle fiendene angriper på samme måte, og kontringen føles etter hvert litt overbrukt. Et langt mer variert repertoar av fiender hadde gjort sitt for å jevne dette ut. Det samme hadde også en større variasjon i metroid-fiender. Gjennom spillets gang skal Samus eliminere rundt 40 metroider, hvorav alle har fusjonert seg med noe av det (allerede) monstrøse livet på SR388. De fleste er imidlertid ganske like hverandre, og med det blir det som fort kunne vært aksepunktet i spillet heller noe kjedelig og gjentakende.

Av og til støter man imidlertid på noen særdeles utfordrende fiender, og det er da Samus Returns virkelig er på sitt beste. Det er når timing, angrep, forsvar og analyse sitter perfekt at mestringsfølelsen er på topp, og det er også da Metroid: Samus Returns virkelig briljerer. Øyeblikkene kunne med fordel vært flere, men de som er der er unektelig gode.


Spillet er av den todimensjonale sorten og presenteres på en håndholdt konsoll som etter hvert begynner å dra på årene, men visuelt sett er Metroid: Samus Returns absolutt imponerende. Særlig imponerende er 3D-effekten, som faktisk bidrar til å forbedre den grafiske opplevelsen markant (særlig på en New 3DS, som tross alt har en forbedret 3D-effekt), og de detaljrike bakgrunnene. Ofte må man bare stoppe opp og studere det komplekse landskapet som skjuler seg i bakgrunnen og lure på hva som kunne ha skjult seg i de dype gangene, de mystiske innsjøene eller de dystre ruinene. Kanskje vi kan få et tredimensjonalt besøk til SR388 en gang i fremtiden? I tillegg til grafikken må det nevnes at musikken sitter som et skudd. Det er kanskje ikke mange nye spor man hører i dette lydsporet, men det er mange kjente Metroid-tema som har fått en utsøkt ny drakt i dette spillet.

Metroid: Samus Returns kom som en overraskelse på oss under årets E3-messe, og med lansering bare et par måneder senere må det sies at Metroid-fansen har all grunn til å være fornøyde med året 2017. Et godt, gammelt Metroid-spill har fått en solid overhaling, og resultatet gjør det til et fornøyelig spill å sette seg ned med, enten man er gammel fan eller bare nysgjerrig på serien, spillet eller sjangeren. Noe større variasjon ville vært nødvendig for å kalle dette en klassiker, men et godt spill er det okke som.

Score: 8/10