søndag, april 13, 2008

Mario Kart Wii.

På fetter Eiriks ønske skriver jeg noen korte ord om det nyinnkjøpte Wii-spillet Mario Kart Wii. Noe må man jo skrive om.

Altså: For den som ikke vet hva Mario Kart-konsepter er i det hele tatt (de er få, men jeg har forstått det sånn at de faktisk finnes der ute), så er Mario Kart et bilspill. Altså starte fra start og komme først i mål. Men der stopper også de fleste likheter med standard bilspill. For Mario og gjengen er hovedkarakterene i dette spillet, og det betyr moro. Og kaos. Veldig mye kaos. Og sære egenskaper. Hvor mange andre bilspill kan du vel kaste bananskall i banen for at folk skal skli, eller skyte skilpaddeskall av forskjellige farger for å skade motstanderen? Det er her moroa begynner.

Mitt første møte med Mario Kart-serien var med det første og innledende spillet i serien, nemlig Super Mario Kart. Jeg har altså fulgt serien ganske lenge, selv om jeg ikke har eid alle titlene. Men jeg har prøvd dem alle, nå som jeg tenker meg om. Det var derfor med stor nostalgifare jeg satte meg ned for å prøve spillet for første gang fredag, deretter idag. Etter noen gangers spill sitter jeg igjen med følgende:

+ Ratt: Wii er som kjent konsollen hvor du veiver med kontrollen for å fekte istedenfor å mose A-knappen sønder og sammen. I Mario Kart Wii har de brukt Wii-funksjonen til å la deg styre bilen med håndkontrollen som om det var et ratt. Faktisk følger det med et plastikkratt når du kjøper spillet, for at følelsen skal bli enda mer autentisk. Og det funker humoristisk bra. Om rattet derimot skremmer deg kan du fremdeles koble til en standard håndkontroll. Men det er jo litt pysete.
+ Nostalgiverdi: 32 baner i spillet, hvorav 16 av dem er klassiske baner fra tidligere Mario Kart-titler. Helt fra Super Mario Kart til Mario Kart DS. Morsomt for alle, selvsagt, men ekstra morsomt for nostalgifriker som meg som har fulgt Nintendo siden barnsben av. Nintendo kan dette med å verdsette sine veteraner.
+ Multiplayer: Multiplayerfunksjonen er kraftig utarbeidet. Nå kan også fire stykker spille Grand Prix (i motsetning til to, som har vært tidligere standard). Det er derfor rom for gode stunder sammen. Mario Kart er faktisk fremdeles best i fellesskap.
+ Motorsykler og biler: Man kan velge mange slags typer biler, ut ifra hvilken vektklasse man velger. Men det kuleste er likevel å kunne velge motorsykler. Hva sier du f.eks. til å kjøre som Yoshi på en Ducati 999-lignende sak? Eller som Luigi i en italiensk landsby på en Vespa? Humorfaktoren øker gjennom dette.

- Singleplayer Mode: Å spille Mario Kart alene er fremdeles litt kjedelig. Her savner jeg litt mer å gjøre enn bare å måtte åpne en masse baner og karakterer. Det har rett og slett blitt gjort før.
- Battle Mode: Battle mode har blitt ganske forandret siden sist. Nå kan man kun spille Battle på lag, altså ikke en type battle royale slik som før. Dette funker ganske dårlig, og er mer forvirrende enn moro.

Alt i alt, et kongespill. Dere som har Wii: Dette kan dere trygt bruke penga på. Om dere har venner, vel å merke:-)

lørdag, april 12, 2008

11.april.

Gårsdagens eksamen gikk særdeles bra. Det er gøy med ex.phil, for all del, men det er veldig deilig å være ferdig også. Det er herved duket for en avslappende helg.

Etter eksamen var det ned på byen for å gjøre følgende:
*Bestille nytt sett briller, standard og solbriller. Etter å ha fått litt ekstra penger bestemte jeg meg for endelig å gjøre det.
*Hente forhåndsbestilte Mario Kart Wii. Når det så senere på kvelden var duket for middag og sosialt samvær hos Kathrine var det tid for å teste spillet. Og joda, dette er et spill i ekte Mario Kart-ånd: Ufattelig moro jo flere som er med. Mange kule nyheter. Dette kan vi like.

Men selvsagt ble det tid til andre ting også.


Testpanelet var fornøyd.

tirsdag, april 01, 2008

Japan og nasjonalsang.

For de som forventer en spøkende og narrende post i anledning dagen, må jeg nok skuffe dere: Jeg driver ikke med sånt. Temaet idag er nok litt mer seriøst enn som så.

For å holde meg delvis oppdatert på hva som skjer i Japan, leser jeg Japan Times Online, en av de bedre engelskspråklige aviser i lander sammen med bl.a. Daily Yomiuri. Det var der jeg idag leste følgende sak. Kort sagt handler saken om 20 japanske lærere på videregående skoler i Tokyo som har blitt straffet, fordi de ikke reiste seg opp ved avspilling av nasjonalsangen under studentenes avslutningsseremoni. Straffene inkluderer lønnskutt i opptil et halvt år, suspensjon o.l.

Hvorfor slikt oppstyr rundt en nasjonalsang? Før jeg forklarer det, tenkte jeg å presentere selve sangen (takk til Wikipedia for oversettelse av en vaskelig, gammel-japansk tekst). Nasjonalsangen heter forøvrig Kimi ga yo og er kanskje den korteste nasjonalsangen i bruk i verden:

May your reign
Continue for a thousand,
eight thousand years,
Until the pebbles
Grow into boulders
Lush with moss.


Som vi ser, en ganske pompøs og fedrelandstilhørig tekst. Dette er i og for seg ikke uvanlig i forbindelse med nasjonalsanger. Det er derimot enkelte land der det å vise nasjonalisme ikke er forbundet med noe godt. Tyskland har lenge vært et slikt land, i hvert fall frem til VM 2006. Japan er også et slikt land. Og, i likhet med Tyskland, har sangen sterke assosiasjoner til 2.verdenskrig, et allerede betent tema innenfor japansk historie.

Men Kimi ga yo har et problem utover dette: Sangen er også forbundet med keiserdyrkelsen frem til 1945, en dyrkelse som fikk sitt klimaks og antiklimaks under 2.verdenskrig. Sangen er derfor ikke bare å oppfatte som et tegn på nasjonalisme som er stygt tilflekket av en imperialistisk militarisme, den bygger også opp under avgudsdyrkelse (NB: Det er med stor forsiktighet jeg bruker dette ordet i denne sammenheng. Men jeg føler jeg berettiget: Ikke ut ifra et kristent ståsted, men fra det faktum at keiseren frasa seg sin gudestatus i 1945). Alle disse faktorene utgjør så stridens kjerne.

De siste 5-10 årene har flere og flere tegn på nasjonalfølelse dukket opp i Japan. Avspilling av nasjonalsangen ved flere anledninger er en slik faktor. Man kan selvsagt se på dette som et tegn på at Japan beveger seg videre fra sin mørke fortid og ikke lar den holde dem igjen. Men det er like fullt mulig å se på dette som et oppsving av nasjonalistiske bølger i landet, en stemning som lett gir oss assosiasjoner til militærimperialismens tid. Og slikt skaper dårlig stemning hos mange, for et Japan som allerede har nok problemer med tanke på sine relasjoner med sine asiatiske naboer (et omfattende tema i seg selv, som jeg ikke skal skrive om nå. Kanskje en annen gang, hvis jeg får tid, ork og kunnskaper nok).

Så til selve enkeltsaken. Det er ikke første gangen at lærere har blitt straffet for ikke å følge de myndighetsgitte direktiver. Siden det ble opptatt som obligatorisk rituale ved skoleavslutninger (og andre anledninger) i 1999 har flere lærere blitt straffet fordi de nekter å stå under nasjonalsangen (såvidt jeg vet er det ikke sangplikt, så lenge du viser respekt ved å reise deg). Grunnene kan selvsagt være mange. Man har kanskje så stor nasjonalfølelse, det historiske spøkelse kaster en grufull skygge over sangen for dem eller de har en religiøs tro som gjør det vanskelig for dem å synge en sang opprinnelig ment som keiserdyrkende (særlig for kristne lærere er dette et stort problem, men jeg regner med det gjelder andre religiøse grupperinger også). Så langt har ennå ingen mistet jobbene sine som følger av saken, og det er vel kanskje også godt. Hadde det skjedd, ville anklagene om nasjonalistiske understrømninger virkelig stormet frem, og selv i Japan ville nok ikke dette gått upåaktet hen.

Grunnen til at lærerne er pålagt å reise seg er begrunnet med at de skal være rollemodeller for sine elever, og derav vise respekt for nasjon, flagg og nasjonalsang. Dette ser vi jo også i en viss grad i f.eks. USA. Men man kan spørre seg: Er det riktig i et land som kaller seg demokratisk å påtvinge folk å vise respekt for noe som fremhever patriotisme og ymse anna?

Tematikken er på ingen måte avsluttet med denne enkeltsaken. Men hvilken retning den kommer til å ta, våger jeg rett og slett ikke å spekulere i.

(Jeg må dessverre si at kunnskapene mine om feltet er noe begrenset. Er vi heldige, får vi kanskje en kommentar eller to fra noen mer sakkyndige på feltet. Jeg skal selvsagt legge relevant materiale om jeg skulle komme på noe.)