Titanfall 2

«Stand by for Titanfall!» Med disse ordene over intercomen var jeg solgt i 2014, og Titanfall ble stående for meg som det beste spillet det året. Med tanke på min generelle forkjærlighet for Nintendo-spill, sære kunstspill og japanske rollespill over førstepersons skytespill fra vestlige utviklere, burde det si litt.

Les også: Titanfall

La oss ta det fra begynnelsen av: På slutten av 2000-tallet ble Infinity Ward hyllet fra alle kanter med sin redefinisjon av førstepersons skytespill gjennom spillene Call of Duty: Modern Warfare og Call of Duty: Modern Warfare 2. Alt var imidlertid ikke bare rosenrødt for studioet, ikke minst når det kom til kommunikasjonen og forholdet til studioets eier, Activision. Det hele endte med at de ledende hoder i Infinity Ward takket for seg, stakk fra studioet og etablerte et helt nytt studio, Respawn Entertainment, som fant sitt hjem hos EA. Deres første spill var Titanfall, et førstepersons skytespill som ble lansert i 2014.

Noe av det som gjorde det første Titanfall så vanedannende var de korte men intense kampene. Høyt tempo kombinert med muligheten for dobbelthopp, løping langs vegger og ikke minst muligheten for å påkalle store kamproboter fra himmelen sørget for at enhver kamp i Titanfall ble en heseblesende opplevelse hvor det aldri skortet på action. Alt dette til tross sørget svake salgstall for at Titanfall kom og gikk, og kun de mest entusiastiske spillerne ble igjen på forholdsvis tynt befolkede servere. Kan hende var det timingen som var årsaken, kan hende var det den så godt som ikke-eksisterende historiedelen.

Heldigvis har ikke Respawn Entertainment latt seg skremme, og denne gangen har de også inkludert Playstation-spillerne når de lanserer Titanfall 2. Og dette er et spill som nesten får det første spillet til å virke langsomt og low key.

Det første man legger merke til når man fyrer opp spillet, er at Respawn denne gangen har tatt seg bryet med å inkludere en skikkelig historiedel. Denne er riktignok skjært ned til beinet og varer ikke stort mer enn 4 timer, men til gjengjeld er regien, historien, kreativiteten og tempoet meget godt regissert. Du inntar rollen som Jack Cooper, en militssoldat og aspirerende Titan-pilot i den interplanetære Frontier-konflikten mellom The Militia og Interstellar Manufacturing Corporation (IMC). Under et slag overlever Jack så vidt et overraskelsesangrep fra IMC, og overtar ansvaret for Titan-roboten BT-7274 fra robotens døende pilot. Dermed begynner Jack og BTs lange reise for å gjenforenes med militsstyrkene.

Uten å avsløre for mye kan man si at historien føles som et lite stykke av filmen The Iron Giant hvor du slår følge med din egen, personlige Optimus Prime fra Transformers. Historien er velskrevet og dialogen mellom Jack og BT sitter som et skudd. Det er likevel det kreative banedesignet som er med på å understreke hvor god denne historiedelen er. Mer enn det kan jeg ikke si uten å avsløre for mye, men folk som har spilt Dishonored 2 (lansert et par uker i etterkant) vil finne noen likhetstrekk med ett av områdene der og deler av Titanfall 2. Det eneste svake jeg kan si om historien er at skurkene kommer og går så altfor fort, og man føler de er mer til stede som forstyrrende element i historien snarere enn faktiske trusler mot Jack og BT.

Ikke bare er det hele underholdende, men det ser fantastisk lekkert ut også. Et nyinstallert GTX1080-kort får virkelig komme til sin rett i Titanfall 2, og spillet kjører detaljerte omgivelser i bunnstabile 60 bilder per sekund (også på konsoll). I en spillhøst preget av spill med ujevne billedhastigheter og tydelige bugs er Titanfall 2 overraskende stabilt. Høstens peneste spill, rent grafisk sett? Det kan tenkes.

Det Titanfall-spillene først og fremst handler om er imidlertid flerspiller-moroa, og det skorter det heller ikke på denne gangen. Faktisk er det såpass mange nye og interessante ideer at det vil bli vanskelig å gå tilbake til forgjengeren igjen (og da ikke bare på grunn av tynt befolkede servere).

Den første og mest åpenbare forskjellen er at du denne gangen har en bråte med Titan-modeller å velge mellom. Der du tidligere hadde tre modeller kan du nå velge mellom seks, og forskjellene mellom hver modell er langt mer tydelig og distinkt denne gangen. Den kuleste modellen må kanskje være Ronin, som kommer utstyrt med et gigantisk sverd som den kan bruke for å prelle bort skudd eller bare hamre løs på motstanderen. Med så mange forskjellige modeller på slagmarken blir det dessuten mer å ta hensyn til, og kampen mot motstanderen kan fort bli tøffere enn planlagt dersom du ikke makter å skjelne hvilken Titan-modell du møter.

Utvalget av våpen og utstyr er også forbedret, både med og uten Titan. Løper du til fots er det nok uten tvil gripekroken som skaper mest fleksibilitet og følelse av innovasjon. Den klassiske Titanfall-muligheten for dobbelthopp og løping langs vegger er selvfølgelig tilbake, og kombinerer man dette med gripekroken kan man få til noen temmelig akrobatiske prestasjoner.

Tidligere fikk man sin Titan fallende ned fra himmelen etter at en fastsatt tid var gått. Nå må man prestere på slagmarken for å minske tiden. Jo bedre du gjør det, jo fortere kommer din Titan deg til unnsetning.

Et område hvor man kan diskutere hvorvidt Titanfall 2 kommer med en positiv nyvinning eller ikke er nivåsystemet. Tidligere var det kun deg som pilot som gikk opp i nivå. Nå går din Titan og våpnene du velger opp i nivå i tillegg til deg selv. Det kan fort bli litt vel mange faktorer og nivåer å holde styr på, og spørsmålet er hvilken nyttefunksjon det faktisk tjener. Titanfall 2 kan også trekkes noe ned for å kjøre det hele relativt trygt når det gjelder utvalg av spillemodi i flerspillerdelen. Det er underholdende, for all del, men det er ikke på det området spiller fornyer mest.

Uansett hva man måtte si om dette, levner det ingen tvil om at Titanfall 2 er en gavepakke til alle som liker action og FPS. Ja, selv for den som ikke spiller mest FPS til hverdags kan Titanfall 2 oppleves som en alle tiders opplevelse. Om ikke annet er spillet verdt pengene bare for enspillerdelen alene, og med tanke på at denne ikke tar stort mer enn fire timer burde det være et kvalitetstegn i seg selv.

Glem Call of Duty: Infinite Warfare og Battlefield 1. Årets FPS heter Titanfall 2.

Score: 9/10

Battlefield 1

«Krigen som skulle ende alle kriger» ble den gjerne kalt, krigen som raste i tidsrommet 1914-1918 og som i ettertid blir omtalt som 1. verdenskrig. Krig er selvfølgelig alltid et absolutt bunnpunkt for menneskeheten, men de fleste historieinteresserte vil nok kunne si seg enige i at 1. verdenskrig var en langt mer unødvendig og meningsløs krig enn de fleste. Ved fredsinngåelsen 11. november 1918 var knapt noe endret til det bedre, millioner av liv var gått tapt, og undertegnelsen av Versaillestraktaten i 1919 skulle ikke gjøre stort mer enn å sette opp de aller første bærebjelkene for en ny og langt større krig 20 år senere.

1. verdenskrig var også den første mekaniserte krigen, hvor tradisjonell krigføring, strategier og formasjoner måtte revideres kraftig eller skrotes på hylla. Innovasjonen på våpenfronten i løpet av 1900-tallets første tiår var enorm, og 1. verdenskrig var arenaen for å teste ut fly, luftskip, gass, flammekastere, maskingevær og tanks i praksis. Millioner av soldaters liv gikk tapt i våpeninnovasjonens navn, de fleste av dem på aller mest meningsløst vis.

Med dette historiske bakteppet forsøker utviklerne i DICE å ta Battlefield-serien tilbake til historisk krigføring, som tross alt var der serien i sin tid begynte med Battlefield 1942. Krigsspill har ofte utforsket historiske konflikter, men 1. verdenskrig har i veldig stor grad forblitt en urørt konflikt (det eneste unntaket jeg kommer på i farten er det velutviklede Valiant Hearts: The Great War fra Ubisoft). Spill kan være et utmerket pedagogisk virkemiddel, og muligheten for å formidle noe av krigens elendige omstendigheter til dagens unge er med andre ord absolutt til stede. Samtidig er risikoen stor. Kan man være i stand til å lage et godt krigsspill som tar den historiske konteksten på alvor, eller ender det hele opp som et meningsløst skytespill som forsøker å lage underholdning på den tragiske historiske kontekstens bekostning?

DICE har i produksjonsfasen ytret et ønske utad om å ta den historiske konteksten på alvor, og resultatet ser vi i form av en enspillerdel delt opp i fem kampanjer. De fem historiedelene foregår fra den fransk-tyske fronten i vest til den arabiske halvøy i øst, og favner dermed forholdsvis bredt. Noen av historiene fanger virkelig krigens voldsomhet og grusomhet godt. Her kan man særlig trekke frem Through Mud and Blood, som følger en britisk tank på sin vei gjennom slagmarken, og som på mange måter gir sterke assosiasjoner til den undervurderte krigsfilmen Fury fra 2014. Andre, som den arabiske kampanjen Nothing is Written hvor en møter Lawrence of Arabia (sitatet «Nothing is written» vil nok mange kjenne igjen fra filmen Lawrence of Arabia fra 1962), klarer seg helt greit. Andre deler igjen bærer imidlertid altfor mye preg av "one-man army"-syndromet, og ender opp med å bli langt mindre ærbødig mot den historiske konteksten enn det man kunne håpe på.

Lang er historiedelen heller ikke. Er man effektiv kan man spille seg gjennom det hele på rundt 6-7 timer, noe som ikke akkurat er mye for et av årets største spillproduksjoner. Mengden med informasjon man får om konflikten i sin helhet er heller ikke like stor som man kunne håpe på. Det er kanskje naivt å forvente at et spill i Battlefield-serien faktisk skal lære deg noe om historie, men potensialet lå umiddelbart der. Etter å ha spilt gjennom historiedelen har man kanskje plukket opp noe kunnskap, men fortsatt sitter underholdningselementet høyere, og dem som ønsker en spillpedagogisk tilnærming til 1. verdenskrig bør heller gå til Valiant Hearts: The Great War, som tross alt har en historisk oppslagsdel integrert i spillet.

Med det sagt finnes det noen gode øyeblikk i historiedelen rent spillmessig sett. Her må man nesten trekke frem ett av oppdragene i Arabia-kampanjen, hvor man i nattens mulm og mørke må infiltrere tre forskjellige baser i ørkenen. Du kan selv velge hvilken rekkefølge du skal infiltrere dem i og hvordan du gjør det, og denne formen for frihet føles som et friskt pust i spillet.

For mange handler Battlefield imidlertid ikke om enspillerdelen eller historien, men om flerspillerdelen med en bråte folk over nettet. Sentralt for denne delen står friheten man har i valg av klasser, våpen, modifikasjoner og utstyr, og mange ble nok skuffet over fjorårets Star Wars: Battlefront da DICE valgte å skrote mange av disse elementene. Battlefield 1 ivaretar derimot denne arven og sørger for at du får akkurat den friheten du trenger til å gjøre en så god innsats som mulig. Ulempen er selvfølgelig at det tar tid før du opptjener nok poeng til å låse opp de beste våpnene, selv om det kanskje er i startfasen du trenger dem mest, men man må da tross alt slite for føden.

Til å begynne med vil du slite med å få den hele og fulle oversikten over hva de forskjellige flerspillerdelene handler om, hvordan man går frem og hva man i det hele tatt skal gjøre. Spillet gjør ikke akkurat noen god jobb når det kommer til opplæring og informasjon, og det er tydelig at spillet først og fremst retter seg mot dem som har noe erfaring med lignende spill tidligere. Menysystemet er heller ikke særlig oversiktlig, og her kunne DICE ha gjort en betydelig bedre jobb.

Når man derimot først kommer seg inn i systemet, er det mye variasjon og spenning å hente. Conquest satser klassisk med opptil 64 spillere på en stor slagmark, hvor den ene siden angriper i bølger i forsøket på å erobre seksjoner av slagmarken. Domination satser på intensitet, men på en mindre slagmark og med færre maskiner. Operations tar deg med til faktiske slag fra krigen, hvor spesifikke oppdrag må gjennomføres for å vinne konflikten og deretter går videre til neste kart og oppdrag. Operations må kunne sies å være blant de mest kreative innslagene i flerspillerdelen.

Deretter har du Rush, et slag av mindre skala hvor den angripende front må ødelegge fiendens telegrafstasjoner for å unngå at artilleriet får tilsendt koordinater som vil bombe angriperne sønder og sammen. War Pigeons ligner noe i den forstand at man skal bruke brevduer for å tilkalle artilleri, men her skal begge sider kjempe om å få tak i en brevdue og beholde denne lenge nok til at man kan skrive beskjeden som skal sendes. Til slutt har man Team Deathmatch, som enkelt og greit handler om å være det første laget som når et visst antall drepte motstandere. Helhetsinntrykket er at DICE velger å kjøre trygt, men at de samtidig velger å fokusere på kvalitet innenfor det sikre og kjente.

Forrige store Battlefield-spill, Battlefield 4, ble nesten beryktet for alle sine tekniske feil, mangler og bugs. Noen av dem finner du også denne gangen hvis du er uheldig, skal man tro internett, men over det jevne yter Battlefield 1 svært godt. Feilene underveis er få, billedhastigheten kjører jevnt, og ikke minst ser det unektelig pent ut, ikke minst på PC. Den grafiske presentasjonen utnytter både Frostbyte-motoren til DICE og DirectX 12 til det ytterste, hvilket gir deg et skyhøyt detaljnivå og vakre omgivelser. Det er et visuelt lekkert spill, enten det er vakre italienske fjell eller grufulle og møkkete skyttergraver i Frankrike som møter deg.

Battlefield 1 hadde et lovende potensiale og et godt utgangspunkt. Sluttresultatet lever opp til forventningene for dem som først og fremst er på jakt etter store flerspilleropplevelser. Det er massivt, solid, variert og For historieentusiastene er det kanskje ikke helt som forventet, men fortsatt er det nok av de gode øyeblikkene til at et kjøp legitimeres.

Score: 8/10