«Stand by for Titanfall!» Med disse ordene over intercomen
var jeg solgt i 2014, og Titanfall
ble stående for meg som det beste spillet det året. Med tanke på min generelle
forkjærlighet for Nintendo-spill, sære kunstspill og japanske rollespill over
førstepersons skytespill fra vestlige utviklere, burde det si litt.
La oss ta det fra begynnelsen av: På slutten av 2000-tallet
ble Infinity Ward hyllet fra alle kanter med sin redefinisjon av førstepersons
skytespill gjennom spillene Call of Duty:
Modern Warfare og Call of Duty:
Modern Warfare 2. Alt var imidlertid ikke bare rosenrødt for studioet, ikke
minst når det kom til kommunikasjonen og forholdet til studioets eier,
Activision. Det hele endte med at de ledende hoder i Infinity Ward takket for
seg, stakk fra studioet og etablerte et helt nytt studio, Respawn
Entertainment, som fant sitt hjem hos EA. Deres første spill var Titanfall, et førstepersons skytespill som
ble lansert i 2014.
Noe av det som gjorde det første Titanfall så vanedannende var de korte men intense kampene. Høyt
tempo kombinert med muligheten for dobbelthopp, løping langs vegger og ikke
minst muligheten for å påkalle store kamproboter fra himmelen sørget for at
enhver kamp i Titanfall ble en
heseblesende opplevelse hvor det aldri skortet på action. Alt dette til tross
sørget svake salgstall for at Titanfall
kom og gikk, og kun de mest entusiastiske spillerne ble igjen på forholdsvis
tynt befolkede servere. Kan hende var det timingen som var årsaken, kan hende
var det den så godt som ikke-eksisterende historiedelen.
Heldigvis har ikke Respawn Entertainment latt seg skremme,
og denne gangen har de også inkludert Playstation-spillerne når de lanserer Titanfall 2. Og dette er et spill som
nesten får det første spillet til å virke langsomt og low key.
Det første man legger merke til når man fyrer opp spillet,
er at Respawn denne gangen har tatt seg bryet med å inkludere en skikkelig
historiedel. Denne er riktignok skjært ned til beinet og varer ikke stort mer
enn 4 timer, men til gjengjeld er regien, historien, kreativiteten og tempoet
meget godt regissert. Du inntar rollen som Jack Cooper, en militssoldat og
aspirerende Titan-pilot i den interplanetære Frontier-konflikten mellom The
Militia og Interstellar Manufacturing Corporation (IMC). Under et slag overlever
Jack så vidt et overraskelsesangrep fra IMC, og overtar ansvaret for
Titan-roboten BT-7274 fra robotens døende pilot. Dermed begynner Jack og BTs
lange reise for å gjenforenes med militsstyrkene.
Uten å avsløre for mye kan man si at historien føles som et
lite stykke av filmen The Iron Giant
hvor du slår følge med din egen, personlige Optimus Prime fra Transformers. Historien er velskrevet og
dialogen mellom Jack og BT sitter som et skudd. Det er likevel det kreative
banedesignet som er med på å understreke hvor god denne historiedelen er. Mer
enn det kan jeg ikke si uten å avsløre for mye, men folk som har spilt Dishonored 2 (lansert et par uker i
etterkant) vil finne noen likhetstrekk med ett av områdene der og deler av Titanfall 2. Det eneste svake jeg kan si
om historien er at skurkene kommer og går så altfor fort, og man føler de er
mer til stede som forstyrrende element i historien snarere enn faktiske trusler
mot Jack og BT.
Ikke bare er det hele underholdende, men det ser fantastisk
lekkert ut også. Et nyinstallert GTX1080-kort får virkelig komme til sin rett i
Titanfall 2, og spillet kjører
detaljerte omgivelser i bunnstabile 60 bilder per sekund (også på konsoll). I
en spillhøst preget av spill med ujevne billedhastigheter og tydelige bugs er Titanfall 2 overraskende stabilt.
Høstens peneste spill, rent grafisk sett? Det kan tenkes.
Det Titanfall-spillene
først og fremst handler om er imidlertid flerspiller-moroa, og det skorter det
heller ikke på denne gangen. Faktisk er det såpass mange nye og interessante
ideer at det vil bli vanskelig å gå tilbake til forgjengeren igjen (og da ikke
bare på grunn av tynt befolkede servere).
Den første og mest åpenbare forskjellen er at du denne
gangen har en bråte med Titan-modeller å velge mellom. Der du tidligere hadde
tre modeller kan du nå velge mellom seks, og forskjellene mellom hver modell er
langt mer tydelig og distinkt denne gangen. Den kuleste modellen må kanskje
være Ronin, som kommer utstyrt med et gigantisk sverd som den kan bruke for å prelle
bort skudd eller bare hamre løs på motstanderen. Med så mange forskjellige
modeller på slagmarken blir det dessuten mer å ta hensyn til, og kampen mot
motstanderen kan fort bli tøffere enn planlagt dersom du ikke makter å skjelne
hvilken Titan-modell du møter.
Utvalget av våpen og utstyr er også forbedret, både med og
uten Titan. Løper du til fots er det nok uten tvil gripekroken som skaper mest
fleksibilitet og følelse av innovasjon. Den klassiske Titanfall-muligheten for
dobbelthopp og løping langs vegger er selvfølgelig tilbake, og kombinerer man
dette med gripekroken kan man få til noen temmelig akrobatiske prestasjoner.
Tidligere fikk man sin Titan fallende ned fra himmelen etter
at en fastsatt tid var gått. Nå må man prestere på slagmarken for å minske
tiden. Jo bedre du gjør det, jo fortere kommer din Titan deg til unnsetning.
Et område hvor man kan diskutere hvorvidt Titanfall 2 kommer med en positiv
nyvinning eller ikke er nivåsystemet. Tidligere var det kun deg som pilot som
gikk opp i nivå. Nå går din Titan og våpnene du velger opp i nivå i tillegg til
deg selv. Det kan fort bli litt vel mange faktorer og nivåer å holde styr på,
og spørsmålet er hvilken nyttefunksjon det faktisk tjener. Titanfall 2 kan også trekkes noe ned for å kjøre det hele relativt
trygt når det gjelder utvalg av spillemodi i flerspillerdelen. Det er
underholdende, for all del, men det er ikke på det området spiller fornyer
mest.
Uansett hva man måtte si om dette, levner det ingen tvil om
at Titanfall 2 er en gavepakke til
alle som liker action og FPS. Ja, selv for den som ikke spiller mest FPS til
hverdags kan Titanfall 2 oppleves som
en alle tiders opplevelse. Om ikke annet er spillet verdt pengene bare for
enspillerdelen alene, og med tanke på at denne ikke tar stort mer enn fire
timer burde det være et kvalitetstegn i seg selv.
Glem Call of Duty: Infinite Warfare og Battlefield 1. Årets FPS heter Titanfall 2.
Glem Call of Duty: Infinite Warfare og Battlefield 1. Årets FPS heter Titanfall 2.
Score: 9/10