tirsdag, desember 31, 2019

Årets spill 2019


Året går mot en avslutning, og det er på tide å se tilbake på de 365 dagene som har gått. Som vanlig synes jeg det er moro å se tilbake på de populærkulturelle sfærene og se hvilke filmer, spill, serier og lignende som har preget året. Naturligvis er det spill som jeg ser mest tilbake på, og mot slutten av året forsøker jeg også å gjøre regnskap for hvilke ti spill jeg mener er de beste fra året som har gått.

Som vanlig må slike lister tas for det de er verdt. Heller ikke i år har jeg rukket gjennom alle spill som er lansert (noe som uansett skal godt gjøres, slik jeg påpekte i starten av året), og det er heller ikke alle sjangre og spill som tiltaler meg uansett. Jevnt over føler jeg likevel jeg har rukket gjennom det meste jeg har ønsket å spille i år, med noen hederlige unntak, og jeg føler dermed at topp ti-lista for 2019 ikke ville sett stort annerledes ut om jeg hadde rukket gjennom et par spill til.
Nok prat. Her er de ti spillene fra 2019 jeg mener er de beste:


10. Star Wars Jedi: Fallen Order

Jeg måtte tenke nøye gjennom hvorvidt tiendeplassen skulle gå til Sekiro: Shadows Die Twice eller Star Wars Jedi: Fallen Order, to spill som har flere likhetstrekk ved seg når det kommer til kampsystemet. Til slutt falt valget likevel på Star Wars Jedi: Fallen Order, noe som også betyr at Sekiro ikke nådde opp på topp ti-lista (til tross for at spillet er manges favorittspill fra året som har gått).

Begrunnelsen for avgjørelsen har flere årsaker. Jeg ble aldri ferdig med Sekiro, selv om jeg ikke har gitt det opp. Spillets vanskelighetsgrad krever imidlertid både tid, tålmodighet og det rette mentale overskuddet, og er dermed krevende for meg å sette meg ned med i en ellers krevende hverdag. Det er nok en mer velpolert opplevelse, men det resonerer likevel ikke helt med meg og min spillsmak. Star Wars Jedi: Fallen Order spilte jeg derimot ferdig på en helg, og la kun fra meg for å spise eller sove. Kombinasjonen av utforsking, eventyr og det Souls-Borne-inspirerte kampsystemet var som hånd i hanske for meg, og ikke minst hjelper det på at det er Star Wars.

Respawn Entertainment er flinke på å finpusse formler og sjangre andre har etablert før dem, og det kan man også si om Star Wars Jedi: Fallen Order. Det er et utmerket historiefokusert Star Wars-spill, noe vi ikke har fått på altfor mange år. Å leke seg med Kraften er alltid moro, og den svake hovedpersonen blir båret av et svært godt rollefigurgalleri ellers. Dessuten er slutten fortsatt formidabel, og gir fortsatt frysninger bare man tenker på den.

9. Devil May Cry 5

Da året begynte hadde jeg fortsatt til gode å spille et eneste Devil May Cry-spill, men da Devil May Cry 5 ble lansert til gode skussmål over hele fjøla ble jeg nysgjerrig. Dermed gikk påskeferien med på å pløye gjennom de fire første spillene (jeg droppet Ninja Theory-spillet) før jeg ga meg i kast med Devil May Cry 5. Det er en reise jeg slettes ikke angrer på.

Fra start til slutt er Devil May Cry 5 bare bananas-moro hvor glimtet i øyet aldri er langt unna. Spillet serverer høyt nivå av action, det krever koordinerte angrep og komboer, og ikke minst ser det bare aldeles nydelig ut fra start til slutt takket være RE Engine. Ekstra pluss i boka for rollefiguren V, som ligner en anemisk-gotisk Kylo Ren. Måten han ikke kjemper på selv, men bare vandrer rundt og leser fra den mørke magiske boka si for å mane frem diverse beist, slutter aldri å være humoristisk.

8. Fire Emblem: Three Houses

Dersom vi ser bort fra The Last of Us: Part II (som ikke kommer før til neste år), var dette spillet jeg så mest frem til da vi gikk inn i 2019. Langt på vei ble forventingene mine som gammel Fire Emblem-spiller innfridd. Dette er det første spillet til hjemmekonsoll i den taktiske rollespillserien siden Fire Emblem: Radiant Dawn til Wii i 2008, og blandingen av Persona 5-elementer med den klassiske krigsstrategiske rollespillingen skuffet ikke. Jeg skulle ønske at spillet utnyttet overgangen til en hjemmekonsoll ytterligere, for langt på vei føles det som at de kunne gjort enda mer med spillet, men den gode historien og den særdeles høye gjenspillbarheten trekker høyt opp. Som vanlig stiller serien dessuten med kvalitetsmusikk og minneverdige rollefigurer, og det er lett å legge ned flerfoldige timer i dette spillet.

7. Control

Finske Remedy har tidligere imponert med spill som Alan Wake, men de har også skuffet med spill som Quantum Break. Dermed var det ikke sikkert at Control skulle bli en innertier, men heldigvis er det ikke veldig langt unna. Kombinasjonen av brutalisme-arkitektur, kreativ lek med telekinetiske krefter og en mystisk atmosfære som bare kan beskrives som en blanding av Twin Peaks, The X-Files og The Twilight Zone er med på å skape en av årets mest minneverdige spill, og toppes av utmerket skuespill og herlige rollefigurer (hvem kan vel glemme vaktmester Ahti med sin karakteristiske finske aksent). At spillet nikker flere ganger til Alan Wake og stadfester at spillene finner sted i samme univers gir dessuten håp om et slags Remedy Universe-konsept hvor bare fantasien setter grenser. Det hjelper også at spillet ser meget pent ut, særlig hvis man har ray tracing-støtte på maskinen sin (dog bør man unngå å spille dette på en standard PS4/XBO).

6. Baba isYou

Baba is You. Wall is Stop. Rock is Push. Flag is Win. Med slike enkle setninger blir de ulike brettene i spillet definert, og det er opp til deg å enten løse gåtene basert på de etablerte reglene eller endre reglene slik at du kan være i stand til å vinne. Baba is You er et enkelt og lettfattelig konsept, men det tar ikke lang tid før spillet blir virkelig utfordrende. Resultatet er et av de mest originale og kreative gåteløsningsspillene jeg har spilt på lenge, og det blir ikke mindre imponerende at spillet i all hovedsak er utviklet av én person.

5. Resident Evil 2

For noen år siden var det tvilsomt at Resident Evil hadde mer å by på. Det var før Capcom revitaliserte seg som selskap og kom tilbake med stil for et par år siden. Resident Evil ble skummelt igjen med Resident Evil 7, noe blant annet den eminente grafikkmotoren RE Engine kan ta æren for. Dette året skulle begynne i det skumle hjørnet, for nå var det endelig duket for et gjensyn med Resident Evil 2. Det som fort kunne blitt en billig nyversjon har i stedet blitt noe som nærmest føles som et helt nytt spill, hvor de beste elementene fra originalspillet pakkes inn i en ny, herlig drakt. Resultatet er et Resident Evil-spill der alle de rette elementene sitter: Skrekk, utforsking, action og monstre som går fra det groteske og gufne til det absurde. Pluss i boka for Mr. X, som med sine tunge skritt alltid gir deg en følelse av å bli forfulgt i Raccoon City.

4. Apex Legends

Da Respawn Entertainment og EA uten forvarsel lanserte et spill i battle royale-sjangeren, og det satt i Titanfall-universet, var jeg særdeles skeptisk. Var det dette vi skulle få i stedet for et Titanfall 3? Skulle nok en aktør kaste seg løs på battle royale-sjangeren i håp om å karre til seg noen kroner i kjølvannet av Fortnite? Og hvorfor må et kvalitetsstudio som Respawn kaste bort tiden sin på å utvikle et battle royale-spill?

Først etter å ha testet spillet ble det tydelig for meg hvor feil jeg tok. Nettopp fordi Respawn Entertainment er såpass gode utviklere burde Apex Legends være et spill jeg gledet meg til fra jeg hørte om det. Dette er studioet som kan ta en sjanger, få bort feil og mangler og sette en ny standard for hvordan noe skal gjøres. Dette har de også gjort med Apex Legends. Takket være et raskt og velflytende tempo, pen grafikk uten ytelsesproblemer og et eminent «pinge»-system hvor man rask kan peke ut nyttige ting i terrenget til sine medspillere er Apex Legends blitt en slager hos meg. Så godt fungerer flere av elementene i Apex Legends at Fortnite har kopiert dem senere, noe som burde si sitt. Flink er jeg nok ikke, men moro er det lell.

3. Death Stranding

Det sitter langt inne hos meg å skulle plassere dette spillet så høyt på lista, ettersom jeg i skrivende stund fortsatt ikke er helt ferdig med det. Samtidig er det så mye ved Death Stranding som forteller meg at dette spillet vil bli husket i lang tid fremover, og allerede halvveis gjør det et uutslettelig inntrykk.

Death Stranding er mer enn bare en postapokalyptisk postbudsimulator (noe jeg påsto at det var allerede for ett år siden, så jeg føler jeg traff ganske godt med påstanden). Det er en metafortelling om Kojimas bekymring for verdens tilstand i dag. Fremfor å bygge broer og knytte oss sammen for å løse de største problemene vi noen gang har møtt på som mennesker, bygger vi murer og isolerer oss. Med Death Stranding ønsker Kojima å gi oss et spill hvor samarbeid for felleskapets beste står i sentrum, og hvor det å gjøre godt mot andre ikke trenger stort mer belønning enn en like her og der. Samtidig hjelper det på at spillet er stort, vakkert, kontemplativt og mystisk også. Death Stranding er akkurat så unikt og særegent som jeg hadde håpet på, og jeg håper Kojima fortsatt har mange gode spill igjen å servere oss før han trekker seg tilbake (han begynner tross alt å nærme seg 60 år).

2. Astral Chain

Blade Runner med anime? Det er ikke en helt upresis oppsummering av Astral Chain, et spill fra PlatinumGames som både ble annonsert og lansert i år. Noe Bayonetta 3 fikk vi ikke, men hvis dette gir en pekepinn på hva vi kan forvente er det bare å glede seg enda mer til hva heksa kan finne på til neste år.

Astral Chain presser tydeligvis Switch til det ytterste og presenterer et lekkert cyberpunk-spill hvor du som politi må benytte deg av en ekstradimensjonal skapning kalt Legion for å kjempe mot de skumle Chimaera-skapningene. Dette gjøres ved at du styrer deg selv med den ene styrespaken og din Legion med den andre, og sammen kan dere også koordinere angrepene deres ved hjelp av astral-kjettingen som binder dere sammen. Med et heseblesende tempo, utmerket kampsystem og lekker grafikk er dette et av årets mest imponerende spill, og spillet kan dessuten skimte med årets beste samleobjekt i et spill (hvert brett har nemlig en stakkars pusekatt som trenger et nytt hjem). Musikken i spillet er dessuten helt sjef, og jeg kunne lyttet til beaten fra politistasjonen hele dagen.

1. The Outer Worlds

En av mine store mangler som spillanmelder er at jeg aldri har falt for noen av kjernespillene til Bethesda, nærmere bestemt Fallout og The Elder Scrolls. For all del, jeg forstår godt hvorfor folk forelsker seg i Skyrim, og jeg hører med jevne mellomrom på Spotify-spillelister hvor man finner radiolåtene fra Fallout 3 (jeg kan omtrent hele teksten til I Don’t Want to Set the World on Fire utenat). Men det har alltid manglet noe jeg ikke kan sette fingeren på som gjør at spillene ikke har appellert til meg.

Med The Outer Worlds tror jeg at jeg endelig skjønner greia. Her har Obsidian Entertainment, folkene bak Fallout: New Vegas, servert oss et herlig retrofuturistisk sci-fi western-spill hvor humor, sylskarp dialog og herlige rollefigurer preger hele spillopplevelsen, og resultatet er magisk. Jeg har sjelden flirt, ledd og kost meg så mye med et spill som The Outer Worlds. Noe av forklaringen ligger muligens i at det har hentet mye inspirasjon fra min favoritt-TV-serie, Firefly, og det er ikke rent sjelden jeg har hatt lyst å ikle meg en brunjakke mens jeg sitter og spiller The Outer Worlds mens jeg mumler «shiny» ved passende anledninger.

Mer enn noe annet scorer The Outer Worlds på at det virkelig føles som et rollespill. Dette er et spill som inviterer deg til å skape din egen rollefigur og leve ut denne rollen til det hele og fulle. Ikke bare det, men du kan også rollespille i rollespillet, ettersom du kan utgi deg for å være kapteinen på et skip som i utgangspunktet ikke er ditt (kapteinen blir nemlig skvisjet av landingskapselen din i starten av spillet). Mange spill prøver, men The Outer Worlds er et av de få spillene som klarer å overbevise meg om å leve ut rollefiguren min hundre prosent.

The Outer Worlds føles mindre i skala enn en del av sine konkurrenter, men til gjengjeld serverer det bare gode opplevelser, dialoger og oppdrag fra start til slutt. Jeg kjenner jeg ikke ville hatt det på noen annen måte, og kårer dermed spillet til min beste spillopplevelse anno 2019.



Spill jeg ikke har rukket å spille og som muligens kunne havnet på lista: Pokémon Sword/Shield, Outer Wilds, Disco Elysium, Katana Zero, A Plague Tale: Innocence, Super Mario Maker 2, Dragon Quest Builders 2, Stretchers, Mosaic.

Beste spill fra før 2019 som jeg spilte først i 2019: Doom (2016).

Spill som skuffet i forhold til forventningene: Anthem, Oninaki, Travis Strikes Again: No More Heroes, Ancestors: The Humankind Odyssey.

Spillet jeg trolig har brukt flest timer på gjennom årets løp: Overwatch, nok en gang. Tror jeg.

mandag, desember 30, 2019

Baba is You



Jula er ikke bare tid for å sette seg ned med altfor mye god mat, slektsbesøk i det lange og det brede eller julemusikk til krampa tar deg. Det er også tiden for å ta igjen det tapte på bok-, film-, serie- og spillfronten. Men selv dette kan bli stort og omfattende, og behovet for noe litt enklere melder seg. I så fall er Baba is You det perfekte spillet å plukke opp i juleferien (og andre tidspunkt man ellers måtte trenge små avbrekk hvor man samtidig bryner de små grå).

Baba is You er et énmannsprosjekt fra finske Arvi Teikari, også kjent som Hempuli. Spillet så dagens lys under Nordic Game Jam i 2017, hvor deltakerne skal utvikle et konsept ut ifra gitte forutsetninger på rundt 40 timer. Teikari har stått for det meste bak spillet selv, og to år senere har han nå lansert et gåteløsningsspill litt utenom det vanlige.


I Baba is You styrer du en liten, hvit skapning som går under navnet Baba (folk er litt uenige om hva slags skapning Baba egentlig er; noen sier en hund, andre en sau, andre noe helt annet igjen). Baba går fra bane til bane på et verdenskart. Hver bane består av noen hindre, samt noen ord satt sammen ved hjelp av bevegelige klosser. Disse klossene bestemmer reglene for den enkelte banen.

På den første banen begynner man med setningene «Baba is You», «Rock is Push», «Wall is Stop» og «Flag is Win». Disse fire setningene definerer reglene for banen, men reglene kan både tøyes og endres. For eksempel er det ingenting som hindrer deg fra å gå rundt hele banen og plukke opp flagget, siden reglene ikke sier noe om «Black is Stop». Utfordringen i spillet ligger imidlertid i å justere på setningene slik at du kan komme deg frem til objektet definert som «Win». For eksempel kan man i det første brettet dytte på ordene slik at man får «Wall is Win», og dermed ta på veggen i stedet for flagget for å vinne banen.


Konseptet er særdeles lettfattelig, og er samtidig genialt i sin enkelhet. Jeg sier «enkelhet», men det er bare tilsynelatende. Det tar nemlig ikke veldig lang tid før du som spiller kastes uti noen særdeles vanskelige baner, og Baba is You er et spill hvor du virkelig får brynt dine små grå. Det er lett å bli imponert over Teikaris kreativitet, for dette er et spill hvor man må tenke utenfor de vanlige, etablerte begrensningene. Her er begrensningene kun definert av ordene på skjermen, samt din evne til å stokke om på dem.

Det hele pakkes inn i en simplistisk grafikk som ser ut som den er håndtegnet med blyanter. Det gir spillet et hjemmesnekret preg som passer godt, særlig med tanke på de begrensede rammene spillet ble til under. Det kan se billig ut, men det er supersjarmerende og litt søtt. Lyden er heller ikke så verst og passer godt til spillet, så sant man bare spiller i små økter av gangen. Det er noe man uansett bør gjøre med spillet, for Baba is You er særdeles krevende. Faktisk er den bratte læringskurven spillets største ankepunkt, da man fort går fra de relativt enkle brettene til de som er så vriene at man må vente på en åpenbaring i drømme for å kunne løse dem.

At Baba is You passer best i små doser om gangen, gjør at spillet er en perfekt match for Nintendo Switch. Her kan man lett ta opp konsollen på kortere turer, mens man venter eller lignende og bryne seg på en gåte eller to. «Perfekt til Switch» har blitt en klisjé de siste par årene, men i dette tilfellet er det virkelig ingen tvil om at plattform og spill hører perfekt sammen.


Så, for å oppsummere kort: Baba is You. Baba is Game. Game is Fun. Game is Puzzle. Puzzle is Hard. Hard is Stop. Stop is Think. Think is Solve. Solve is Win. Baba is Win.

Score: 9/10

tirsdag, november 12, 2019

The Outer Worlds



Selv om jeg kan forstå dem som liker dem, er jeg blant dem som aldri har klart å komme helt inn i spillseriene til Bethesda som Fallout og The Elder Scrolls. Jeg har absolutt sett mye potensiale i dem og det er flere elementer ved begge seriene jeg setter pris på, men det har alltid manglet noe som har forhindret meg i å dykke ned i seriene og få sansen for dem, uten at jeg helt har klart å sette fingeren på det.

Kan hende er det bare en frisk og ny start, en bedre spillmotor og en sterk følelse av tv-serien Firefly som skulle til for å selge meg. Det er i hvert fall noe av det man får servert i The Outer Worlds, det nyeste spillet fra Obsidian Entertainment. Spillet er levert at de samme hodene som i sin tid ga oss Fallout: New Vegas, som jeg forstår skal være et av de bedre Fallout-spillene. Hvis Fallout-fans får den samme følelsen som jeg har fått etter noen-og-tjue timer med The Outer Worlds, tror jeg endelig at jeg forstår hva de snakker om.


I en alternativ tidslinje har menneskeheten endelig begynt å kolonisere et nytt solsystem, Halcyon. Problemet er imidlertid at skipet Hope, med de skarpeste og smarteste hodene som skulle til Halcyon, datt ut av hyperrommet og måtte foreta de siste 70 årene av ferden i sakte tempo. Når skipet endelig ankommer Halcyon møter vi et solsystem hvor store megaselskap har fullstendig kontroll, og hvor alle innbyggerne er regelrett slaver under selskapenes kår og ekstreme byråkrati. Du blir vekket til live fra kryosøvn av den eksentriske og ettersøkte doktoren Phineas Welles, som behøver din hjelp for å skaffe de nødvendige kjemikaliene som trengs for å vekke de andre ombord Hope og få Halcyon på rett kjøl igjen. Welles sender deg ned til planeten Terra 2 for å møte en av sine hjelpere, men allerede fra du lander er det åpenbart at dette eventyret blir langt mer vilt og absurd enn man først kunne forestille seg.

Noe av det første som slår deg i The Outer Worlds er humoren. Med et glimt i øyet har Obsidian her skapt et retrofuturistisk univers hvor kommersielle krefter har en latterlig høy kontroll over enkeltmenneskers liv, og måten dette fortoner seg på i ekstremt byråkrati, latterlige systemer og banale avgifter er rett og slett festlig. Å dø er for eksempel straffbart med bøter fordi det er eiendomsbeskadigelse. Det hele pakkes inn i en drakt som gir assosiasjoner til reklamer og selskaper fra tidlig 1900-tallet, men det er ikke langt ifra å være en ekstremdystopisk versjon av vår egen virkelighet hvor megaselskaper får stadig større kontroll over tilværelsen. Blandingen av humor og alvor går sammen i skjønn forening, og er med på å skape en av de mest minneverdige spillhistoriene i år.


Spillets historie og stemning kommer ikke minst godt frem takket være ekstremt velskrevne dialoger, som viser frem Obsidians talenter på sitt beste. Valgmulighetene man har i samtalene er svært store, og det hele bringer til live av talentfulle stemmeskuespillere, ikke minst når det kommer til rollefigurene du etter hvert kan få som følgesvenner på din ferd gjennom Halcyon. Mange av rollefigurene har også klare likhetstrekk med rollefigurene i den klassiske TV-serien Firefly, og kombinert med den retrofuturistiske western-stemningen spillet byr på er det ikke rent sjelden man glemmer at man faktisk ikke spiller et uoffisielt Firefly-spill. I bunn og grunn burde Obisidian solgt en spesialutgave av dette spillet hvor man fikk med en brunjakke og et pistolbelte slik at man med jevne mellomrom kunne lene seg tilbake i stolen med tomlene i beltet og mumle «Shiny». Et fabelaktig lydspor med fokus på gitar og harmonier man har lært seg å forbinde med western-sjangeren gjør at stemningen i spillet sitter som et skudd.

Ved spillets start skal du fordele ferdighetspoeng på rollefiguren din, og hvordan poengene blir fordelt får mye å si for spillestilen din. Er du blant dem som liker å snike deg rundt kan det være en idé å konsentrere poengene dine på hacking og dirking av låser. Kanskje ønsker du å snakke deg ut av situasjoner, enten det er ved å overtale, lyve eller true? Da bør du bruke poeng på å få deg en skarpere tunge (metaforisk, altså, ikke bokstavelig). Eller kanskje ønsker du å gå full revolvermann i denne fremtids-westernsimulatoren? Da kan du konsentrere poengene dine på våpenhåndtering. Hvordan du bruker poengene dine påvirker hvilke muligheter du har til å løse ulike situasjoner, hvilket også betyr at ingen gjennomganger av spillet vil være fullstendig identiske.


En annen faktor som også påvirker spillet er at man med jevne mellomrom blir stil på valg som må tas. I dette solsystemet er etikk og moral skjøvet til side for byråkrati og selskapenes rettigheter, men det betyr også at for folk flest er det kun livet under selskapenes kår de kjenner til. Dette medfører at det sjelden er enkelt å komme med lettvinte løsninger på det ene eller det andre. Det kan kanskje føles riktig å tvinge folk bort fra byen for å unnslippe slaveritilværelsen under et megaselskap, men hva skal menneskene alternativt gjøre når dette livet er det eneste de kjenner og er trente for? Alternativt kan man selvfølgelig legge alt tankegods til side og la revolveren tale for seg, men den slags lovløshet fører sjelden til at mennesker får det bedre i lengden (skjønt, det hender).

The Outer Worlds er et åpent verden-spill i førstepersonsperspektiv, hvor du selv velger hva slags våpen og utstyr du skal bruke. De forskjellige planetene og månene i Halcyon er akkurat passe store, og gir en følelse av åpenhet uten at de er for store eller åpne slik at man går seg bort. Ved spillets slutt savner jeg imidlertid litt flere lokasjoner underveis, og spillet kunne hatt godt av en planet eller to til som bare ventet på å servere oss nye eventyr. Ved hjelp av utforsking, oppdrag og en skuddveksling nå og da samler man opp mer utstyr, som man kan justere på neste gang man befinner seg ved en arbeidsbenk. De forskjellige våpnene har en distinkt følelse slik at det faktisk utgjør en forskjell på hvilket våpen man velger, og våpenfølelsen og kampene i spillet fungerer dermed svært godt. Det hjelper også at spillet ser svært bra ut, ikke bare med tanke på stilarten men også når det gjelder den tekniske ytelsen. Her er det veldig tydelig at vi ikke snakker om et Bethesda-spill, for her er det lite av ødeleggende bugs og klossete tekniske løsninger.


Selv om spillet langt på vei leverer, har det noen ankepunkter som også bør adresseres. Oppdragene i spillet er som regel givende og velskrevne, men oppdragsstrukturen kan fort bli litt slitsom i lengden. Her har man sjelden enkle oppdrag som bare er å gå fra A til B, men mer en struktur hvor man må gjøre A, B og C for å klare oppdraget, hvor A har underoppdragene A1, A2 og A3 som må løses først, hvor A1 igjen har A1a, A1b, A1c og så videre. Dette gjør at man får flere lag i oppdragene som gjør historien mer interessant, men det går samtidig litt på bekostning av flyten i spillet. Og mens vi snakker om flyt og historie, er det verdt å nevne at slutten på spillet ikke helt klarer å holde det samme nivået som resten av spillet. Det er imidlertid ikke snakk om stor nedgang i kvaliteten, og tjener mest som et vitnesbyrd til hvor godt skrevet resten av spillet faktisk er.

The Outer Worlds er langt mer moro enn man skulle forvente, og blandingen av estetikk fra spill som BioShock, stemningen fra TV-serier som Firefly og spillestilen til Fallout viser seg å være full klaff. Hver økt med spillet føles som et friskt pust i hverdagen, og den enorme valgfriheten og humoren gjør at man gleder seg til hver time man har anledning til å legge ned i spillet. Dette er et spill du vil høre mer om når årets spill skal kåres rundt omkring, og det vil slettes ikke være ufortjent.

Score: 9/10

onsdag, september 18, 2019

Astral Chain



PlatinumGames er studioet som vokste frem etter restene av Clover Studio, et datterselskap av Capcom som lagde spill som Ókami og God Hand og huset talenter som Hideki Kamiya og Shinji Mikami. Mens Mikami gikk sin egen vei og etablert Tango Gameworks, har Kamiya vært en av de sentrale aktørene hos PlatinumGames. Hans karakteristiske designfilosofi som man først så i spill som Resident Evil 2 og Devil May Cry har preget spillene til studioet – både dem han har hatt hovedansvaret for, som Bayonetta, og de øvrige spillene fra studioet hvor Kamiya ikke har hatt en direkte rolle, som NieR: Automata.

Spillene fra PlatinumGames er som oftest kjennetegnet av karakteristiske figurer, kjapp og intens spillmekanikk og sylskarpt audiovisuelt design. Flere av spillene deres har seilt opp som noen av mine favoritter (da jeg anmeldte NieR: Automata i 2017 hadde jeg dessverre ikke spilt det nok, og etter å ha spilt det året etterpå har inntrykket endret seg så radikalt at det er blant mine favorittspill noensinne). Derfor er det naturlig å glede seg til studioets nye prosjekter. I år har PlatinumGames imidlertid overrasket, for mens «alle» gikk og venter på nyheter om Bayonetta 3 til Switch annonserte studioet for et halvt år siden et nytt Switch-eksklusivt spill ved navn Astral Chain.


Astral Chain er studioets første nye spill til Switch, og spørsmålet er hva utviklerne klarer å få ut av maskinvaren. Heldigvis er det ingen grunn til å være bekymret, for spillet krysser av for de fleste sjekkpunktene man forventer av studioet. Hvis dette er en indikator på hva vi har i vente med Bayonetta 3, er det bare å glede seg enda mer.

Astral Chain tar oss med til år 2078, hvor menneskeheten er på randen av utryddelse etter at interdimensjonale portaler har åpnet seg og spredt en rød substans som korrumperer alt den kommer i kontakt med. En siste rest av menneskeheten har flyktet til den kunstige megaøya kalt The Ark, hvor et forskerteam ledet av Yoseph Calvert leder kampen mot den faktiske årsaken til trusselen: usynlige vesener kalt Chimera. Takket være et spesielt redskap kalt Astral Chain klarer forskerne å temme enkelte Chimera til å slåss for menneskene. Disse kontrollerbare Chimera-skapningene døpes om til Legion, og en spesialenhet kalt Neuron blir opprettet for å bekjempe Chimera-trusselen ved hjelp av Legion. Du spiller som en av to tvillinger som akkurat har begynt i Neuron, og gjennom spillets gang kjemper du for menneskehetens overlevelse.


Fra første spilløyeblikk kastes man rett inn i heseblesende action på en motorsykkel langs en neonbelyst motorvei, og følelsen av å være cyberpunk-politi i en anime av samme skole som Akira eller Ghost in the Shell er umiddelbart et faktum. Historien drives frem av en spennende setting og et variert rollefigurgalleri, og stort sett makter også historien å underholde. Den mangler imidlertid den skarpe pennen fra spill som NieR: Automata, og den narrative kvaliteten kan oppleves som litt ujevn til tider. Likevel tjener den godt til sitt formål, og man behøver ikke kjede seg i Astral Chain til tross for at historien kunne vært noe dypere og spisset.

Verdenen på The Ark er mesterlig brakt til live. Her er detaljnivået høyt med varierte og levende områder, og som anime-politi mangler det heller ikke på store og små oppdrag. Selv om du tilhører en spesialenhet som i hovedsak løser problemer ved å reise mellom dimensjoner og banke opp fiender, vil du med jevne mellomrom bli spurt om hjelp til å utføre typiske politioppdrag som å hjelpe bortkomne barn å finne foreldrene sine eller fange lommetyver. Et par klassiske detektivoppdrag finner du også. Heldigvis har du både Legion og AR-verktøyet IRIS til din disposisjon, som gjør at du har noen ekstra ess i ermet for å utmerke deg som politi.


Din viktigste jobb som en del av Neuron er imidlertid å bekjempe Chimera-trusselen, og for å gjøre dette er samspillet mellom deg og din Legion essensielt. Det er her PlatinumGames’ karakteristiske spilldesign kommer til syne. Her serveres man kamper med høyt tempo og intens action, og går man litt opp i vanskelighetsgrad (noe som anbefales) får man også noen reale utfordringer også. Det som kjennetegner Astral Chains kampsystem er at du og din Legion både kan samarbeide og kjempe mer separat. Ved hjelp av kjettingen kan du bestemme hvor din Legion skal gå og gjøre, og mens den kjemper mot fiender kan du selv gyve løs på fiendene med multivåpenet ditt (tenk deg en futuristisk Swiss Army-kniv som veksler mellom batong, pistol og tohåndssverd). Moroa begynner imidlertid når du og din Legion jobber i tandem for å skape de beste komboene, og her kan selve kjettingen mellom dere benyttes som et våpen. Du kan for eksempel styre en Legion rundt en fiende for å binde den med kjettingen, eller dere kan spenne kjettingen som en strikk mellom dere for å sende innkomne fiender tilbake. Ved hjelp av en balansert opplæringsdel blir du sakte men sikkert mer komfortabel med alle mulighetene dette samspillet byr på, og resultatet er et svært underholdende actionspill.

Det hele pakkes også inn i en svært stilig grafisk drakt med tungt animepreg. Liker du ikke det du ser av skjermbilder og videoer er dette kanskje ikke for deg, men det er virkelig imponerende å se hvor skarpt spill PlatinumGames har klart å skape på Nintendos hybridkonsoll. Spillet legger seg på en bildeoppdateringahastighet på 30 bilder per sekund, noe som kan føles lite for et såpass actiontungt spill, men til gjengjeld kjører spillet uten merkbare problemer (bortsett fra den ene gangen hovedpersonen min manglet kropp inne på politistasjonen, men det ordnet seg). Den største ulempen med den valgte stilarten er at animeinspirasjonen kan bli litt vel tung til tider, noe som gjør at man dessverre ikke slipper unna et par slibrige kameravinkler på de kvinnelige rollefigurene (hvorav flere tydeligvis ikke har blitt introdusert for sports-BH). Et par klisjéfylte rollefigurer må man også regne med, men rollefigurgalleriet er helhetlig sett positivt og nydelig fremstilt.


Musikken i spillet må på sin side få et eget avsnitt, for tonene i dette spillet er gull. Ikke skjønner jeg hvorfor en politistasjon i fremtiden skal ha basstung nattklubbmusikk, men tøft er det uansett. Musikken når kanskje ikke opp til nivået med de beste spillydsporene de siste årene som Persona 5, NieR: Automata eller Octopath Traveler, men det er oppe i teten sammen med dem. Jeg håper PlatinumGames benytter Satoshi Igarashi som komponist i tiden fremover også, for dette er musikk man hører på lang tid etter at spillet er ferdig.

Astral Chain er spillet ingen hadde hørt om i starten av 2019, men som jeg håper flest mulig har hørt om innen slutten av 2019. Det har en stilig setting, nydelig presentasjon, intens spillmekanikk og noen fantastiske låter som surrer i bakgrunnen. Noen ankepunkter finner man selvfølgelig, men disse er relativt små, noe som gjør dette til et sikkert kjøp for Switch-eiere som ønsker seg et intenst spill med mange timers underholdning.

Ja, og spillet har tidenes søteste samleobjekt i form av katter som trenger et nytt hjem. Hvis ikke det er nok til å overbevise deg om spillets kvalitet, vil ingenting overbevise deg.

Score: 9/10

onsdag, august 14, 2019

Devil May Cry 5



Gjennom våren har jeg brukt noe av spilletiden min på å bygge opp kompetansen min innenfor den klassiske japanske spillserien Devil May Cry. Det første spillet i serien kom på PlayStation 2 i 2001, og serien ble raskt en trendsetter når det kom til hurtige og actionfylte kamper mot rekker av fiender. Tredimensjonale hack-and-slashspill har siden den gang fulgt mange av standardene satt av Devil May Cry, og serien selv videreutviklet denne formelen helt frem til utgivelsen av Devil May Cry 4 i 2008 (i 2013 fikk vi riktignok spin-offen DmC: Devil May Cry, men spillet foregår i en alternativ tidslinje og er utviklet av et helt annet selskap).

Hovedårsaken til at jeg endelig satte meg ned med serien, er fordi den plutselig gjorde comeback i år. Etter en over ti år lang pause annonserte Capcom i fjor at Devil May Cry 5 var på vei, og spillet kom omsider ut i mars i år. Siden Devil May Cry 4 ble lansert i 2008 har hack-and-slash-spillene fått flere nye trendsettere, hvor arvtageren Bayonetta er den mest kjente (som i likhet med Devil May Cry også er skapt av Hideki Kamiya). Spørsmålet før man begynner med Devil May Cry 5 er dermed om serien fortsatt har noe å komme med i dagens spillandskap.


Et par år har gått siden begivenhetene i Devil May Cry 4, men nok en gang er onde og mørke krefter i ferd med å gjøre livet surt for allmenne dødelige. Denne gangen vokser det opp et demonisk tre fra underverdenen, som raskt begynner å stikke røttene sine i og suge blod av stakkars uskyldige. Både Dante og Nero børster støvet av sine gamle demonjegerkunster for å hamle opp med den nye trusselen, som raskt viser seg å være større enn de kan takle. De allierer seg dermed med den mystiske V, en tynn, skral og anemisk mann med forbausende likhetstrekk med Kylo Ren. De tre blir skilt fra hverandre og må håndtere utfordringene på egen hånd, hver på sin måte.

Noe av det herligste med Devil May Cry 5 er at spillet ikke tar seg selv seriøst en plass. Her er det en latterlig setting og historie man kastes inn i, og man elsker det fra første stund. Stemningen er som om tiden har stått stille, og det er lite som minner om at serien har hatt en ti år lang pause. Her hjelper det selvfølgelig litt om man har en relasjon til rollefigurene fra før, men ettersom spillet byr på en kort oppsummering av begivenhetene i de første spillene er ikke dette nødvendig (det er også meget morsomt at selv Capcom anerkjenner at Devil May Cry 2 er dårlig, siden handlingen i spillet nevnes med én-to setninger i oppsummeringen). Devil May Cry 5 er både et hyggelig gjensyn med serien og en flott introduksjon til den klassiske hack-and-slashserien for nybegynnere.

Devil May Cry 5 byr på tredjepersons demonjakt for alle penga, med alt det moderne maskinvare kan by på. Det betyr selvfølgelig bedre kamerastyring og flere detaljer, men først og fremst viser dette seg i form av den fantastiske grafikken. Spillet benytter seg av Capcoms egen RE Engine, grafikkmotoren som ble utviklet for Resident Evil 7 og som også ble brukt i nyversjonen av Resident Evil 2 (at motoren nå brukes i et Devil May Cry-spill er passende, ettersom det første Devil May Cry begynte utviklingsfasen som et Resident Evil-spill). Resultatet er et spill med et svært høyt detaljnivå, realistiske figurer og bevegelser, og en flyt som virkelig kommer godt med i et intenst actionspill. At spillet kjører det hele med bunnsolid billedoppdatering er selvfølgelig å forvente (spesialutgaven av Devil May 4 til PC gjorde også dette da den kom ut for fire år siden), men det er godt å se at spillet både takler god flyt og et høyt detaljnivå nesten uten å svette.


Strukturen i spillet er som den alltid har vært i serien. Her er spillet delt inn i mindre oppdrag, som tar rundt 15-30 å komme seg gjennom. Man møter på en rekke fiender underveis, og nye fiendetyper er jevnt fordelt over spillet. Mot slutten av hvert oppdrag møter man en større fiende som må gjøres kål på. Spillet byr også på rik variasjon takket være tre spillbare rollefigurer, alle med hver sin distinkte kampstil. Dante byr på sine vante kjappe avtrekkere i kombinasjon med sverd. Nero bruker på sin side en tyngre revolver, men kan til gjengjeld bruke høyrearmen sin til å hale inn fiender både på bakken og i lufta. Ettersom den karakteristiske demonarmen hans er kappet av i starten av spillet, kan han også bruke en rekke robotproteser med forskjellige egenskaper. Blir fiendene for intense eller fanger ham i klørne sine kan han sprenge robotarmen som en siste utvei. Perlen i spillet er likevel V, noe man virkelig ikke skulle tro ut ifra hans svært karakteristiske emo-look. V kjemper ikke selv, men går rundt på slagmarken og leser dikt fra en mystisk bok. Disse maner frem en av tre monstre som kjemper kampene for ham, før V til slutt gjør kort prosess på fiendene med stokken sin. Det fremstår som latterlig og genialt på en og samme tid, og passer som hånd i hanske i Devil May Cry-sammenheng.

I kampene mot fiendene er det om å gjøre å komme med raske og varierte komboer uten at fienden rekker å slå deg, og flinke spillere belønnes med høyere karakterer og større belønninger. Belønningene kan man så bruke til å oppgradere evner eller våpen. Her introduserer derimot spillet en relativt unødvendig mekanikk hvor man kan kjøpe spillets valuta for ekte penger. Det oppleves heldigvis aldri som en nødvendighet, men det er fortsatt et irritasjonsmoment. At andre spillere også kan entre oppdragene dine føles også som en dårlig gjennomtenkt online-integrasjon. Her er det et forsøk på videreutvikling som Capcom ikke har lykkes helt med.


Selv om spillet ikke makter å endre og videreutvikle formelen like mye som man kanskje skulle ønske, er det likevel ingen tvil om at Devil May Cry 5 er svært underholdende om man liker litt japansk galskap. Den har de samme karismatiske rollefigurene man kjenner fra før, samtidig som at spillet også introduserer noen nykomlinger som glir utrolig godt inn i serien. Et solid kontrollsystem og en fantastisk grafisk presentasjon beviser at Devil May Cry kan fint leve side om side med Bayonetta, og jeg gleder meg allerede til å se hva Capcom gjør videre både med serien og med grafikkmotoren.

Score: 8/10

onsdag, juni 05, 2019

Days Gone



De siste par årene har PlayStation 4 fått servert noen herlige og eksklusive perler som Uncharted 4: A Thief's End, Horizon Zero Dawn, God of War og Spider-Man, for å nevne noen. I tillegg har spill med åpne verdener gått gjennom en solid fornyelse de siste årene, og spill som The Witcher 3:Wild Hunt, Red Dead Redemption2, The Legend of Zelda: Breath of the Wild, Monster Hunter: World og tidligere nevnte Horizon Zero Dawn og Spider-Man har vist oss hvordan spill med åpne verdener skal være i dag. Selv spill som Super Mario Odyssey har hatt litt å si på sistnevnte.

Disse to faktorene tjener slettes ikke til fordel for vårens nye store PlayStation-eksklusive tittel, zombiespillet Days Gone. Spillet er utviklet av Sonys interne studio Ben Studio, som tidligere gikk under navnet Eidedic og som primært er kjent for Syphon Filter-serien og håndholdte spill i Resistance- og Uncharted-seriene til PlayStation Portable og PlayStation Vita. Days Gone er deres første forsøk på å utvikle et stort åpen verden-spill og deres første spill til en hjemmekonsoll siden PlayStation 2-dagene. Spranget er med andre ord stort, og fallhøyden desto større dersom de skulle bomme.


Days Gone tar oss med til den amerikanske delstaten Oregon idet en zombieapokalypse bryter løs (eller Freaker-apokalypse, om du vil, siden ingen i zombiespill eller -serier noen gang kaller en spade for en spade). MC-mannen Deacon St. John forsøker å komme helskinnet ut av byen Farewell sammen med kona Sarah og kompisen Boozer. Begge blir såret – Boozer lettere, Sarah alvorlig – og siden evakueringshelikopteret ikke kan frakte alle tre må Deacon velge om han skal bli med kona i helikopteret eller hjelpe Boozer komme seg helskinnet ut av byen. Deacon sender kona alene med helikopteret i håp om at de alle tre kan møtes igjen senere. Deretter hopper spillets historie to år frem i tid. Verden er gått til grunne, Freakers angriper alt levende de kommer over, de få overlevende har forskanset seg i leirer, og Deacon og Boozer kjører rundt på MC-ene sine som ensomme ulver og tar oppdrag for de forskjellige leirene i området. I dette marerittet vet Deacon fortsatt ikke med sikkerhet hvordan det har gått med Sarah, et spørsmål som gnager i ham idet spillets historie begynner å utfolde seg.

Selv om jeg aldri går av veien for en god postapokalyptisk historie innrømmer jeg at det har begynt å gå inflasjon i sjangeren de siste årene, og kravene til slike historier blir dermed større for min del. Det samme gjelder også zombiesjangeren, en sjanger som krever spill på høyde med The Last of Us eller Resident Evil 2 for at jeg skal la meg underholde. Days Gone klarer dessverre aldri å nå disse høydene, verken på den postapokalyptiske eller zombiekatastrofe-fronten. Manuset blir for tynt, rollefigurene for kjedelige eller generiske, og det er lite i historien som ikke andre har gjort minst like godt eller bedre mange ganger tidligere. Selve settingen med zombier og MC-folk kan gi lettere assosiasjoner til tv-serier som The Walking Dead og Sons of Anarchy, og kombinasjonen av disse to kan nok appellere litt ekstra til noen. For en som derimot har lite kjennskap til Sons of Anarchy og blitt luta lei The Walking Dead er denne kombinasjonen imidlertid ikke nok til å selge historien. Det hele bærer litt preg av en B-film eller en semi-god tv-serie fra tidlig 2000-tallet, og det trengs mer for å holde på min oppmerksomhet og dedikasjon i lengden. Selv om hovedpersonen Deacon, brakt til live av Star Wars-skuespilleren Sam Witwer, har noen gode kvaliteter som gjør ham til en brukbar hovedrollefigur, er spillet for langt og ikke godt nok skrevet til at han heller klarer å hevde seg i det lange løp.


Verdenen man møter i Days Gone er stort, åpent og relativt øde. Man kan støte på zombier i entall, flertall eller horder (sistnevnte kommer vi tilbake til) og ville dyr, men ellers er det lite å finne i det postapokalyptiske Oregon. Dette er naturlig, siden verden er lagt øde etter katastrofen, men det gjør også at spillet føles svært tomt og uten særlig innhold. Helt håpløst er det ikke, for Oregon viser seg fra sin beste side i spillet og er svært pent å kjøre gjennom. Det er også noe avslappende å kjøre på motorsykkelen sin gjennom skog og tomme tettsteder, og jeg må innrømme at jeg ble nesten oppriktig glad i motorsykkelen etter sakte men sikkert ha oppgradert den. Likevel blir man lei av dette også i løpet av de rundt 40 timene det tar å fullføre historien i spillet. Aktivitetene i spillet blir for gjentakende, og med et platt manus mister man også motivasjonen over tid.

Oregon viser seg absolutt fra sin beste side i spillet, og noen av detaljene hos rollefigurene er også fremragende brakt til live (Days Gone har muligens de mest livaktige øyne jeg har sett i dataspill noen gang). Dette forutsatt at spillet kjører som det skal, og her er spillets største problem. Det er lenge siden jeg har vært borti et større PlayStation-spill som sliter så mye med den tekniske ytelsen, men her trenger man ikke være teknisk ekspert for å se at Days Gone sliter kraftig. Antallet bilder per sekund går noen ganger nesten ned til et ensifret tall, detaljene i teksturene kommer og går etter eget velbefinnende, og man kan endatil oppleve at hele spillet krasjer i ny og ne. Legg til datakontrollerte figurer som beveger seg i alle mulige logiske og ulogiske retninger, og man har et av de teknisk svakeste PlayStation-eksklusive spillene. Med tanke på at spillet har vært i produksjon siden tidlig 2015 føles dette som en skuffelse.


På ett område utmerker imidlertid spillet seg, og det er i gjengivelsen av Freakers (nei, vet du hva, la oss nå bare si «zombier» og bli ferdig med det). Zombier som vanker alene kan man hamle opp med ganske lett, og selv litt større flokker på seks-åtte stykk går nokså greit. Det skal imidlertid ikke mye til før motstanden blir for stor og Deacon må stikke av for heller å komme tilbake senere. Verst er det hvis man støter på en horde, hvor antallet zombier kan telle oppi et tresifret beløp. Å se en slik flokk bevege seg og deretter komme settende etter deg er fryktinngytende, og dette er et område hvor spillet kjører overraskende godt teknisk sett. Hvis man ikke er helt mett på zombiesjangeren ennå er dette et område hvor spillet faktisk kan ha noe å by på.

Days Gone er et spill hvor man fort kan tilbringe flere timer om gangen med å kjøre rundt, gjøre småoppdrag og kjempe mot zombier av ren monoton vane. Spillet har sine øyeblikk, og jeg vil aldri si at det er direkte dårlig. Samtidig er det mye å utsette på spillet, både når det kommer til teknisk ytelse, manus og struktur, og jeg mistenker at spillet hadde falt bedre i smak dersom det hadde blitt lansert noen år tidligere. På nåværende tidspunkt føles spillet derimot som «for lite, for sent». Det er synd, for jeg tar gjerne flere spill i fremtiden som lar meg mekke på min personlige motorsykkel.

Score: 6/10

tirsdag, juni 04, 2019

Devil May Cry 4: Special Edition


For et par uker siden oppsummerte jeg mitt lenge forsinkede møte i påsken med de tre første Devil May Cry-spillene. Dette prosjektet ble påbegynt med sikte om å spille Devil May Cry 5 i løpet av dette kalenderåret. Selv om de tre første Devil May Cry-spillene fortsatt har underholdningsverdi, særlig det første og det tredje, er ikke den såkalte HD-pakken spesielt mye å skrive hjem om. Pakken er riktignok fra 2012, men det hadde vært lov å be om en liten oppjustering da denne ble lansert til PC og dagens konsoller i fjor.

Neste del av prosjektet innebærer selvfølgelig å teste Devil May Cry 4. Det fjerde spillet i Devil May Cry-serien kom i 2008 og var det første spillet i serien som tok steget over til en ny konsollgenerasjon. Overgangen til ny teknologi innebar selvfølgelig nye muligheter, men også nye utfordringer med tanke på mestringen av nye systemverktøy. Denne utfordringer ser det imidlertid ut til at Capcom tok på strak arm.


Noe av det første man legger merke til med Devil May Cry 4 er at man ikke spiller som Dante, i det minste ikke til å begynne med. I stedet inntar man rollen som Nero, en ung mann med visse likhetstrekk med vår gamle helt. Det hvite håret og den litt arrogante holdningen er å finne hos Nero også, skjønt sistnevnte er noe mer tonet ned enn hos Dante. Ved spillets start befinner Nero seg i den hellige byen Fortuna hvor den lokale religionen er knyttet til Sparda, demonen som berget menneskeheten for 2000 år siden (og Dantes far). Neros interesse for Sparda-kulten virker ikke å stikke særlig dypt, i det minste ikke like dypt som interessen for tempelsangerinnen Kyrie (morsomt nok for oss teologer har alle rollefigurene fra Fortuna navn basert på liturgiske ledd, som Credo, Glora, Agnus og Sanctus). Under en gudstjeneste blir øverstepresten tilsynelatende drept av selveste Dante samtidig som Fortuna blir angrepet av demoniske krefter. Kyrie blir ført i sikkerhet av sin bror Credo, mens Nero blir igjen for å bekjempe demonene før han tar opp jakten på angriperen. Det tar imidlertid ikke lang tid før jakten avslører at det foregår langt mørkere aktiviteter i Fortuna enn det fasaden skulle tilsi.

Selv om Devil May Cry 2 (som kommer før Devil May Cry 4 i seriens interne kronologi) avslutter med at Dante kjører på en motorsykkel inn i helvete med full visshet om at det er en enveisbillett, kaster Devil May Cy 4 ham inn igjen i aksjon uten å forklare noe mer hvordan han er tilbake igjen. Dette kan vi tolke som at selv ikke Capcom anser Devil May Cry 2 for å være kanon. Men her sporer jeg av, for som nevnt er det Nero man først og fremst spiller som i Devil May Cry 4. Å bytte ut en populær hovedrollefigur er risikabelt (bare se på Metal Gear Solid 2), men spillet lykkes med å introdusere en god ny hovedrollefigur. Nero har mange av de samme karaktertrekkene som Dante, samtidig som at han innfører noe nytt og ferskt til serien. Historien har også en større plass i spillet, noe som er positivt selv om den tar seg selv litt for høytidelig til tider.


Introduksjonen av Nero som hovedrollefigur innebærer også en ny spillestil, selv om han har den samme grunnstrukturen som Dante. Nero er dyktig med både sverd og pistol, men i tillegg kan han skimte med en demonisk høyrearm. Denne gir ham muligheten til å slå, gripe fiender på avstand og komme seg opp til steder som ellers ville vært umulige å nå. Legg til et heftige beats i soundtracket, så er resultatet en fin miks av det kjente og det nye.

Overgangen til en ny konsollgenerasjon merkes også på spillmekanikken. Kampene går raskere og er mer intense, animasjonene flyter bedre og kamerakontrollen er vesentlig bedre, selv om sistnevnte fortsatt ikke er hundre prosent perfekt. Utvalget av fiender er mer variert og balansert, og bosskampene byr på reale utfordringer. På den tekniske fronten skal det også påpekes at PC-versjonen av Special Edition (lansert i 2015) er en vesentlig bedre oppgradering enn den såkalte HD-pakken av de tre første spillene. Riktignok er det lettere å konvertere en versjon som er gitt ut på en nyere og bedre grafikkmotor, men det er uansett fint å få en versjon som kjører 60 bilder i sekundet uten å mukke.


Helt uproblematisk er spillet imidlertid ikke. Special Edition gir deg muligheten til å spille spillet som andre enn bare Nero, og man kan bryne seg på eventyret som Vergil eller komboen Lady/Trish (alle kjent fra tidligere spill i serien). Problemet er at selv om åpningsfilmsekvensen er annerledes, er resten av spillet akkurat det samme. Dette gir ikke alltid mening, særlig hvis man spiller som Vergil, ettersom hans historie utspiller seg cirka tjue år før spillets handling. Lady/Trish-komboen er noe bedre, men de belyser samtidig et annet problem, nemlig fremstillingen av de kvinnelige hovedrollefigurene. At kvinnelige rollefigurer blir fremstilt som eye candy eller jomfruer i nød er ikke akkurat et eksklusivt problem for Devil May Cry 4, men problemet er enda tydeligere her enn i de tidligere spillene i serien.

Alt i alt er Devil May Cry 4 god underholdning dersom man liker hack-and-slash-sjangeren. Tempoet er til tider høyt, utfordringene står i kø uten å bli for vanskelige, og ikke minst gjøres det hele med stil. Introduksjonen av nye rollefigurer går overraskende godt, overgangen til en ny konsollgenerasjon tjener til seriens fordel, og den tekniske presentasjonen flyter godt. Hvis Devil May Cry 5 kan by på noe av det samme med overgangen til en nyere konsollgenerasjon tenker jeg det er mye moro i vente.

Score: 8/10

torsdag, mai 23, 2019

Devil May Cry HD Collection



Det finnes alltid noen spillserier man som spillentusiast kjenner til ved navn og rykte, men som man aldri har tatt seg tid til å teste selv. Dette skyldes ikke nødvendigvis at man har et dårlig inntrykk av serien, men man er likevel ikke der at man ønsker å prioritere serien til fordel for andre ting.

På mange måter oppsummerer dette mitt forhold til spillserien Devil May Cry, som har vært blant oss i større eller mindre grad siden 2001. Spillseriens fokus på høyt tempo og akrobatisk hack-and-slash med sverd og pistoler har senere inspirert spill som Bayonetta, en spillserie og spillestil jeg er en stor fan av. Serien var dog aldri særlig aktuell for meg da den var på høyden av sin levetid på 2000-tallet, og i ettertid har serien forsvunnet litt i glemmeboken.


Sistnevnte har imidlertid endret seg. De siste par årene har Capcom levert det ene kvalitetsspillet etter det andre basert på sine klassiske serier, og i år har Devil May Cry V høstet det ene lovordet etter det andre. Jeg fant dermed ut at det ville være moro å plukke opp, men jeg kjente samtidig at jeg ønsket å pløye gjennom de tidligere spillene i serien. Dermed ble Devil May Cry HD Collection kjøpt og spilt i påsken (og uken deretter) for å se hva hele demonjegerserien dreier seg om.

I Devil May Cry-serien møter vi hovedpersonen Dante, en eplekjekk demonjeger med karakteristisk hvitt hår og rød trenchcoat. Dante er ikke som eplekjekke demonjegere flest, for selv er han sønn av Sparda, den legendariske demonen som for 2000 år siden gjorde opprør mot sin egen rase og berget menneskeheten ut av mørket. Som halvt demon har Dante overmenneskelig styrke, noe som kommer godt i kampen mot mørke krefter. Dante selv har derimot ikke like noble intensjoner som sin far, men virker å ha kastet seg inn i bransjen fordi det er det han kan best.


Vi blir ikke like godt kjent med Dante som person i de tre første Devil May Cry-spillene som man skulle ønske, og det er egentlig først i seriens tredje spill at man får mer fokus på historie og rollefigurer. Likevel klarer serien å levere akkurat nok til å gi en grei ramme for actionspillene, og det er på en måte forfriskende å spille litt eldre spill som vet hva de skal prioritere.

De tre spillene man får servert i HD Collection er svært blandet drops. Det første Devil May Cry-spillet begynte faktisk utviklingsfasen som et fjerde Resident Evil-spill, og dette merker man både på spillets atmosfære samt bevegelses- og kamerakontrollen (spillet som til slutt fikk tittelen Resident Evil 4 ble, som kanskje kjent, vesentlig annerledes enn sine forgjengere). Devil May Cry 2 tar en litt mer åpen vri, men er samtidig spillet som tjener som selve definisjonen av ordet «karakterdrap». Det andre spillet i serien er i ettertid husket som det dårligste i serien, og det med rette. Devil May Cry 3: Dante’s Awakening er på sin side spillet hvor serien endelig finner formen og kommer til sin rett. Her finner spillet en god balanse mellom utforsking og gåteløsing, fiendegalleri og et kombo-orientert kampsystem. Her får man også mer historie med filmsekvenser og et utvidet rollefigurgalleri som gjør serien hakket dypere enn tidligere. Her er det med andre ord fortsatt underholdningsverdi å finne, selv om Devil May Cry 2 glatt kan hoppes over.


Hva selve HD-pakken angår er det derimot ikke like lett å bli entusiastisk. Pakken ble opprinnelig lansert til PlayStation 3 og Xbox 360 i 2012, før den ble relansert til dagens plattformer (inkludert PC) i fjor. En skulle da ha tenkt at man hadde finpusset samlepakken ytterligere, men her har Capcom virkelig satset på å gjøre så lite som mulig. Den grafiske standarden er knapt nok oppskalert, og hele bildet fremstår som grøtete og kornete gjennom alle tre spillene. Noen form for bildeoppskalering finner man heller ikke, slik at selv en 24-tommers PC-skjerm av nokså ny art blir for stort for spillet. For å toppe det hele er spillet heller ikke justert for nyere kontrolloppsett, og å sette opp et eget kontrolloppsett kan man dessverre se langt etter.

Musikken i serien kan trekkes frem som et høydepunkt, særlig fra det tredje spillet i serien. HD-pakken har derimot en rar loop-feil som gjør at man hører veldig tydelig når bakgrunnsmusikken slutter før den begynner på en ny runde. Igjen vitner dette om slapt arbeid fra Capcoms side. At PC-utgaven heller ikke åpner for japansk stemmeskuespill er et stort minus i dagens målestokk.

Devil May Cry HD Collection er godt for ett formal, som er å oppleve seriens tre første spill på dagens plattformer. Man får verken mer eller mindre. Selv om spillene i seg selv fortsatt har underholdningsverdi, er det lov å håpe på mer av en HD-samlepakke som gis ut for andre gang i 2018.

Score: 5/10

fredag, januar 04, 2019

Spillåret 2019: Ti spill å se frem til

Spillåret 2018 er bak oss, og det er herved bare én ting å gjøre: Legge av det som ligger bak oss og strekke oss mot det som ligger foran. Med andre ord, se på spillåret 2019.

Som vanlig ved inngangen til et spillår er det vanskelig å si hva man gleder seg mest til. Det er fort gjort å miste oversikten over hva som kommer ut, og flere spill vil enten plutselig få en lanseringsdato i 2019 eller bli forskjøvet til neste år eller senere.

Jeg har etter beste evne forsøkt å liste opp de ti spillene jeg ser mest frem til i 2019. Jeg har først og fremst konsentrert meg om spill vi med stor sannsynlighet vet kommer ut i 2019. Naturligvis gleder jeg meg som en unge til Star Wars: Jedi Fallen Order, Death Stranding, Cyberpunk 2077, Bayonetta 3 og Ghost of Tsushima, men ingen av disse har på nåværende tidspunkt en lanseringsdato, langt mindre en bekreftelse på lansering i år. Dermed konsentrerer lista seg om ti spill vi er temmelig sikre på lanseres i år.

10. Anthem
Under tvil har jeg valgt å ta med BioWares kommende science fiction-eventyr med Iron Man-drakter med på lista. Hovedårsaken? Fordi jeg mener at BioWare må lykkes med Anthem for å gjenoppbygge sitt gode navn og rykte, et navn og rykte de har gradvis slitt ned med alle sine spill siden Mass Effect 2 i 2010. Jeg kommer til å sette meg ned med Anthem med en solid dose skepsis i bagasjen, men dersom BioWare gjør det meste riktig med dette spillet tror jeg det kan bli både kult og underholdende. Time will tell, og vi behøver ikke vente lengre enn til februar for å finne ut om dette er vinn eller forsvinn.

9. The Outer Worlds
Personlig har Bethesda-spill som Fallout og The Elder Scrolls aldri helt falt så mye i smak at jeg har brukt hundre tusen timer på dem, selv om jeg skjønner at folk gjør det. Jeg trenger derfor noe nytt i samme ånd som jeg kan følge fra begynnelsen av, og som jeg kan tilnærme meg med en erfaringsmessig tabula rasa. The Outer Worlds, utviklet av Obsidian med ledende stjerner fra gamle Fallout-spill på laget, kan bli nettopp et slikt spill. Det lille vi har sett av dette science fiction-eventyret lover godt, og spillet ser ut til å tilby en fin miks av rollespill, utforskning og bisarr humor fra tvilsomme rollefigurer.

8. Pokémon til Switch
Dette er et spill jeg gjerne skulle plassert høyere, men på nåværende tidspunkt vet vi fryktelig lite om dette spillet. Vi er blitt fortalt at det lanseres i 2019 og vil være hakket mer innholdsrikt og avansert enn fjorårets Pokémon: Let's Go!, men bortsett fra dette vet vi så å si ingenting. Likevel velger jeg å inkludere spillet på lista, rett og slett fordi Let's Go! har gjort meg giret på Pokémon-serien igjen, og det lille vi har blitt fortalt om det kommende spillet gjør meg til en forsiktig optimist om en liten revolusjon i Pokémon-serien.

7. Travis Strikes Again: No More Heroes
Dette spillet trenger vi ikke vente lenge på å teste, da lanseringsdatoen er om et par uker. De to No More Heroes-spillene om den unge antihelten Travis Touchdown kom som en overraskelse på Wii med sin rølpehumor, vold, heftige action-spillmekanikk og GTA-parodier. Det er også den eneste spillserien jeg vet om hvor hovedrollefiguren må gå på do for å lagre spillprogresjonen. Travis Strikes Again blir tilsynelatende en noe annerledes opplevelse enn de to foregående spillene i serien, men det behøver ikke være negativt. Sjefsprodusenten "Suda 51" kan ha noen kontroversielle valg i sine spill, men dersom han treffer riktig kan Travis Strikes Again bli akkurat så sprøtt, heseblesende og underholdende som jeg forventer.

6. Yoshi's Crafted World
Det er merkelig, men jo eldre jeg blir jo mer får jeg sansen for søte ting. Helt sikkert en konsekvens av at jeg er en gift mann som kommer i kontakt med følelsene mine. Uansett, oppfølgeren til Wii U-klassikeren Yoshi's Woolly World er noe jeg har sett frem til lenge. Woolly World var et fantastisk spill å spille sammen med kona, og fortsatt ser jeg på spillet som en av våre beste co-op-opplevelser sammen. Mitt håp er at et nytt Yoshi-spill med håndarbeid som grafisk tema klarer å fremkalle noe av den samme godfølelsen, og i disse mørke politiske tider skal høyere makter vite at vi trenger noen digitale lykkepiller å sløve sansene med. Mer feel-good fra Good-Feel? Ja takk!

5. Bloodstained: Ritual of the Night
I kjølvannet av en eksepsjonelt fantastisk sesong 2 av Castlevania-serien på Netflix har min interesse for alt som har med gotiske vampyrjakt-spillserier fått en renessanse. Jeg plukket opp Bloodstained: Curse of the Moon for et par-tre måneder siden, en opplevelse som absolutt ga mer-smak. Dermed har Bloodstained: Ritual of the Night, den åndelige oppfølgeren til Castlevania-spillene fra selveste Koji Igarashi, rykket noen betydelige hakk opp på lista. Der Curse of the Moon var mest inspirert av gamle NES-spill og særlig Castlevania III, ser Ritual of the Night ut til å bli en opplevelse tettere opptil Symphony of the Night. Med tanke på at Castlevania-serien ligger brakk hos Konami for tiden, er det bare å krysse fingrene for at Bloodstained: Ritual of the Night omsider blir klart for lansering i 2019.
4. Wolfenstein: Youngblood
De to nye Wolfenstein-spillene er noe av det beste vi har fått av historieorienterte førstepersons skytespill siden BioShock-dagene, så selvfølgelig ser jeg frem til neste spill i serien. Denne gangen skal vi ta et hopp noen år frem i tiden, men fokuset vil fortsatt være på å bekjempe nazister i et alternativt Europa. Denne gangen er turen kommet til å spille som tvillingdøtrene til B.J. Blazkowicz, og jeg regner med at to heltinner som sparker nazi-rumper betyr dobbelt så mye moro.

3. Ori and the Will of the Wisps
Med unntak av The Witcher III: Wild Hunt, som jeg først rakk å spille i 2016, var Ori and the Blind Forest var mitt soleklare favorittspill i 2015. Utsøkt grafikk, noe av den vakreste spillmusikken denne konsollgenerasjonen og mesterlig metroidvania-utforskning gjorde spillet om lille Ori til en personlig favoritt. Jeg har tross dette ikke klart å glede meg så veldig til oppfølgeren, men årsaken har nok vært at lanseringen av spillet har ligget langt fremme i tid. Mye tider imidlertid på at 2019 blir året vi endelig får bryne oss på Ori and the Will of the Wisps, og jeg kjenner allerede at jeg gleder meg stort til dette lettere Ghibli-inspirerte 2D-eventyret.

2. Fire Emblem: Three Houses
Dersom noe har Fire Emblem-navnet knyttet til seg kan du være sikker på at min interesse er umiddelbart til stede (madammen og meg hadde tross alt Fire Emblem-hovedtemaet som utgangsmarsj i bryllupet, så det sier vel sitt). Nintendos fantasy-strategiserie har bidratt med hundrevis av underholdende timer siden jeg satte meg ned med Fire Emblem til Game Boy Advance i 2004, og siden den gang har jeg brynt meg på hvert spill i serien lansert her til lands (pluss et par fanoversettelser av tidligere spill). I 2019 skal serien endelig ta turen til Switch, som blir første gang et Fire Emblem-spill lanseres til en TV-konsoll siden Fire Emblem: Radiant Dawn til Wii i 2008. Det lille vi har sett av spillet virker å tilby noe kjent og noe nytt, hvilket er akkurat hva jeg forventer av et nytt Fire Emblem-spill til en ny konsoll.

1. The Last of Us: Part II
Vi er faktisk ikke garantert en lansering av The Last of Us: Part II i 2019, men jeg tør likevel å være optimist. The Last of Us var intet mindre enn en revolusjon og et mesterverk da det ble lansert til PS3 i 2013, og har du ennå ikke spilt det bør du plukke opp PS4-versjonen sporenstreks. Det vi fikk se av spillet under fjorårets E3-messe var intet mindre enn haken-ned-til-gulvet på imponeringsskalaen, og dersom ikke løftet om en oppfølger til et av PS3s beste spill var nok til å lokke deg i utgangspunktet burde E3-traileren gjøre sitt for å overbevise deg. Spillet blir etter alt å dømme et imponerende skue når det kommer til tredjepersons action-eventyrspill hvor man må veksle mellom å kjempe eller å snike, og det hele ser ut til å bli en brutal postapokalyptisk historie. Dersom dette spillet rekker å bli lansert i år, er det mye som skal til for at noe klarer å slå The Last of Us: Part II på min hype-liste.


Andre spill verdt å følge med på, så sant de kommer i 2019: Bayonetta 3, Metroid Prime 4, Death Stranding, Shin Megami Tensei V, Doom Eternal, Beyond Good and Evil 2, Resident Evil 2, Shenmue III, Ghost of Tsushima, Star Wars: Jedi Fallen Order, Jump Force, Control, Mosaic, Cyberpunk 2077, Final Fantasy VII Remake.