fredag, februar 15, 2013

Om Barcelona

De av leserne som også er tilkoblet Facebook vet mest sannsynlig hvorfor det har gått nesten ei uke siden forrige bloggoppdatering. Fredag til mandag tilbrakte jeg dagene i Catalonias perle, Barcelona.

Turen var ikke stort mer enn en solotur hvor jeg hoppet på et fly, dro til Spania for første gang, besøkte min gode venn Enok og dro tilbake igjen på mandag. Men en slik helgetur er slettes ikke å forakte. Jeg slapp dessuten å ta meg noen ekstra fridager, ettersom fredagen og mandagen foreløbig har blitt mine nye fridager som følger av mindre arbeid (mandag og fredag brukte å være Messiaskirke-dagene mine, men de dagene er nå over).

Det er spesielt å besøke Barcelona. Byen oser av historie, og det skyldes ikke bare at byen har sine røtter tilbake til romerne. Det er en by hvor nærmest hver eneste bygning har sin historiske beretning å fortelle. Mest imponerende er det likevel å beskue verkene til Barcelonas store sønn, arkitekten Antonio Gaudi. Er man først i Barcelona og bor hos en arkitektstudent, blir ens første Barcelona-besøk fort en rundreise i Gaudis liv og virke. Ikke at det gjør meg noe; au contraire, det er langt mer interessant enn å besøke strender og skobutikker for min del.

Sagrada Familia er et naturlig punkt i Gaudi-rundreisen, og katedralen er virkelig et mesterverk. Gaudi hentet sin inspirasjon fra både Gud og naturen, og kombinasjonen er virkelig slående og harmonisk. Det blir stort å en gang i fremtiden se det ferdige resultatet. Et annet vakkert Gaudi-område å besøke i Barcelona er Park Güell. Stedet skulle i utgangspunktet bli et kaksestrøk, men pengene tok slutt og Gaudi fikk bygge området som et parkanlegg i stedet. Her er det ikke bare mye vakkert å se på, det er også et yrende folkeliv med musikk og lignende. Utsikten over byen herfra er dessuten upåklagelig.

For den som måtte være bekymret for sosiale renommé idet jeg nå bare har snakket om arkitektur og Gaudi, kan jeg berolige med at det også ble tid til noe så hverdagslig som fotball, et annet umisselig element under et Barcelona-besøk. Barcelona VS Getafe kan vel ikke akkurat kalles en storkamp, og resultatet på 6-1 var vel heller ingen overraskelse, men underholdende var det likevel. Selv for halv maskin spiller Barcelona svært vakker fotball.

Shopping ble det lite av på turen, men mat skal man bruke penger på. Og i Barcelona får man mye god mat for pengene, enten det er snakk om bakevarer, sushi eller tapas.

Min første katolske messe har jeg også fått med meg under mitt besøk i Barcelona. Nattverd ble det ikke på oss (som lutheranere har vi ikke tilgang til nattverdsmåltidet hos katolikkene), og catalansk er ikke akkurat mitt sterkeste språk, men det var likevel en interessant opplevelse. Det er ikke bare Paris som er en messe verdt.

Alt i alt, en vellykket tur. Barcelona er herved varmt anbefalt, selv om det ikke var spesielt varmt under mitt besøk der nede...







tirsdag, februar 05, 2013

Bayonetta

Den 22.februar er det duket for det nyeste kapittelet i Metal Gear Solid-serien, nemlig Metal Gear Rising: Revengeance. Men før vi slipper jubelen i taket i påvente av det nyeste eventyret om en av de mange versjonene av Snake, er det altså snakk om en spin off-tittel med Raiden i hovedrollen. Derimot behøver man ikke å gråte av sorg av den grunn, for når alt kommer til alt er det tross alt Platinum Games som står bak majoriteten av prosjektet. For å gi oss en liten smakebit på hva vi muligens har i vente, kan vi kaste et blikk på hack and slash-spillet som virkelig satte Platinum Games på kartet: Bayonetta.

Bayonetta solgte kanskje ikke like bra som Platium Games kunne håpe på da det ble lansert i Europa i begynnelsen av 2010. Det var heller ikke deres første spill, ettersom de i forkant hadde gitt ut det svært voldelige Wii-spillet MadWorld og DS-spillet Infinite Space. Likevel ble Bayonetta viktig for Platinum Games, ettersom det høstet nesten samlet ros fra kritikerne og gav dem mye publisitet. Begge deler vel fortjent.

Let the ass-kicking begin!
Hekseri, heksera
I Bayonetta introduseres vi for skyggehistorien av vår egen, hvor de to fraksjonene Lumen Sages og Umbra Witches har styrt det meste av historiens gang i en skjør balansegang seg imellom. For 500 år siden brøt systemet imidlertid sammen, og Umbra-heksene ble så å si utryddet, blant annet gjennom hekseprosessene. Så, 20 år før vår egen tid, våkner heksa Bayonetta opp fra sin dype søvn med et hukommelsestap på slep. Det hun derimot kan, er å banke engler, som i Bayonetta betyr skapninger som setter de mest obskure skapninger hos Dante og Lovecraft i skammekroken. Dette gjøres ved hjelp av magiske formularer som stort sett inkluderer monstre manet frem ved hjelp av hennes eget hår (som forøvrig også klærne hennes består av) og en pistol festet til hver hånd og fot. Nå må hun til den europeiske lilleputtstaten Vigrid (say what?!) og utforske både egen fortid og pågående hendelser. Det er bokstavlig talt duket for hæla i taket-action.

Bayonetta bringes til live av ingen andre enn Hideki Kamiya, mannen som står bak den smått legendariske hack-and-slash-serien Devil May Cry. Bayonetta følger i samme fotspor hva angår sjanger og følelse, men med sine egne mekanismer, stil og en hovedrolleinnehaver som virker som en ekstrem manifestasjon av en sadomasochistisk Sarah Palin med forkjærlighet for kjærlighet-på-pinne. Det er mye som får Bayonetta til å funke, men ett av elementene er hvordan den småharry historien gir oss akkurat nok drypp underveis til å holde interessen oppe. Bayonetta tar aldri seg selv høytidelig (noe som blant annet vises ved at rollefiguren Enzo åpner spillet ved å stå og urinere på Kamiyas grav), men ønsker samtidig å servere action som holder spilleren gående, noe de også langt på vei klarer.

 
Bayonettas engler: Ikke akkurat Gabriel & Co...

Vanntett kampsystem
I likhet med sin åndsfrende Devil May Cry, er formålet i Bayonetta å knerte motstandere med så overdådig og ekstravegant overdrevet vold som mulig, helst i så lange kombinasjonsrekker som mulig. For å klare dette, er man avhengig av å mestre et kontrollsystem som tilbyr en mengde med angrepskomboer. Det Platinum Games imidlertid klarer, er intet mindre enn et kunststykke: Man har konstruert et kampsystem som er enkelt å plukke opp og lære seg, men som virkelig krever sin mann (eller dame) å mestre. Spill av denne sorten har fort en evne til å miste piffen på grunn av et kampsystem med lite variasjon (f.eks. One Piece: Pirate Warriors) eller så komplisert at selv den beste lar seg avskrekke. Bayonetta balanserer med eleganse rett imellom, og utvider etterhvert det intuitive systemet med stadig flere komboer og våpen. Kanskje har dette noe med muligheten for å øve på komboer under lasteskjermene?

En sentral del av kampsystemet er det såkalte Witch Time-systemet. Ved å dukke under fiendens angrep på akkurat rette tidspunkt, aktiverer man et system hvor fienden beveger seg senere mens Bayonetta løper raskere rundt enn normalt. Ved at timingen sitter som den skal, får man fort muligheten til å snu kampen til egen fordel. 

Slemme engler må straffes!

Dårlig konvertering
Tempo er et stikkord i Bayonetta, enten det er snakk om kampene, omgivelsene eller lyden. Man har ikke før kjempet seg gjennom horder av skapninger før man støter på monumentale bosser som må bekjempes i en stil som minner om en kombinasjon av God of War og Shadow of the Colossus. Man rekker knapt å ta seg en pust i bakken før man deretter må forsere ufremkommelig terreng. Om alt dette uteblir, kan man nok likevel stole på at det musikalske lydsporet vil holde adrenalinet oppe. Musikken står i stil med resten av spillet, og selv om man nok mot slutten av spillet begynner å bli lei av å høre Fly Me To The Moon er lydsporet engasjerende.

Uten sine feil og mangler er imidlertid ikke Bayonetta. Den konstante bruken av såkalte quicktimer events er en pest og en plage, og intet spill som benytter slike funksjoner aktivt unngår å lide under det. Det største problemet er imidlertid at Playstation-versjonen av spillet lider av en usedvanlig dårlig konvertering. Grafikken oppleves grøtete og lite skarp, noe som skyldes en et dårlig håndverk i prosessen med å tilrettelegge spillet fra Xbox til konkurrenten. Det er virkelig synd, for grafisk sett er Bayonetta virkelig vakkert for sin tid.

Hæla i taket, or...eh, whatever...

Hæla i taket
Men ser man bort ifra den slags er Bayonetta et spill som fremdeles er verdt å plukke opp, selv tre år i etterkant. Action-nivået er høyt, spillet har en kombinasjon av harry og herlig som bare japanere kan få til, og tempoet gir begrepet hæla i taket nytt innhold (og ikke bare fordi Bayonetta kan endre tyngdekraften til sin egen fordel). Det er bare å se frem til 2013: Dette året får vi servert både Metal Gear Rising: Revengeance og Bayonetta 2 av Platinum Games. Bare for å nevne noe.

Score: 8/10