torsdag, desember 31, 2015

Spillåret 2015: Topp 10

Spillåret 2015 har vært et år preget av oppturer og nedturer. På den ene siden har det vært mange lovende titler som har sett dagens lys. På den andre siden er det altfor mange av dem jeg ikke har fått spilt, eller som på den andre siden har endt opp med å skuffe. Med et år preget av både sivilstatusendring og full jobb sier det seg selv at det er altfor mange titler som kunne hatt en sjanse på denne lista, men som ikke får plass i denne omgang.

Årsaken er ikke nødvendigvis at de er for dårlige til å havne på lista, men fordi jeg ganske enkelt ikke kan si om de hører hjemme på lista eller ikke siden jeg ikke har rukket å begynne på dem. Dette inkluderer stortitler som The Witcher 3: Wild Hunt, Metal Gear Solid V: The Phantom Pain, Xenoblade Chronicles X og Rise of the Tomb Raider (som jeg ikke får spilt til neste år uansett siden jeg skal ha det til PC), men også "mindre" titler som Undertale, Everybody's Gone to the Rapture og Rocket League.

Med et slikt grunnlag har jeg lurt lenge på om det er vits å sette opp en topp 10-liste. Samtidig trøster jeg meg med at ingen kan nå over alle spill som gis ut i løpet av et år, uansett hvor mye de måtte prøve. Så man får heller erkjenne svakhetene ved sin egen liste og bare gjøre så godt en kan.

Med dette grunnlaget forsøker jeg etter beste evne å oppsummere spillåret 2015 og de ti beste titlene fra mitt spillår. Det er ikke en liste som er så lett å sette sammen, ikke minst fordi jeg er ganske sikker på at visse titler vil rykke ned etter hvert som jeg får brynt meg på flere 2015-titler i 2016, men her har jeg i det minste forsøkt å gjøre mitt beste:

10. Game of Thrones
Hvorvidt spillet kan karakteriseres som en 2015-tittel er en diskusjon i seg selv, ettersom spillets første episode ble lansert i 2014. Samtidig har de resterende fem episodene sett dagens lys i løpet av 2015, og har også vært med på å sette sitt preg på det meste av spillåret mitt. Og for en Game of Thrones-entusiast føles dette virkelig som et spill verdig det komplekse universet til George R. R. Martin, enten man tenker på bøkene, TV-serien eller begge deler. Fortellingen om den nokså ulykksalige Forrester-klanen som forsøker å klamre seg fast til livet midt oppi den komplekse politiske maktkampen i Westeros føles som en fullstendig naturlig del av helheten. Rollefigurene vi kjenner fra TV-serien er mesterlig vakt til live av skuespillerne selv (som låner ut både stemmer og utseende til spillet), men spillet skimter også med en rekke interessante rollefigurer som er eksklusive for spillet. Noen humper underveis til tross, så er dette et spill som absolutt kan anbefales som et supplement til Game of Thrones-entusiaster.

9. Evoland 2: A Slight Case of Spacetime-Continuum Disorder
Det første Evoland, et indiespill som tok deg gjennom rollespillenes teknologiske utvikling, var en kort og blandet affære. Det underholdt en stund, men falt etter hvert litt sammen. Derfor var det moro å se at utviklerne i Shiro Games plutselig lanserte en oppfølger som var langt mer innholdsrik og kompleks. Resultatet var også langt mer underholdende. Her får en ikke bare servert et rollespill fordelt over tre grafiske generasjoner (8-bit, 16-bit og 3D-grafikk), men også et spill som inneholder en rekke referanser til gode, gamle klassikere. Hvordan man spiller spillet varierer også i forhold til hvilket spill eller hvilken sjanger det refereres til, og dette gjør at Evoland 2 føles som tjue spill i samlet i ett fremfor én enkelt tittel.

8. Splatoon
Tro det eller ei, men de siste ti årene har ikke Nintendo knapt nok lansert noen nye serier. I stedet har de konsentrert seg om å videreutvikle allerede eksisterende serier. I år skulle denne trenden endelig brytes, og resultatet ble fargeklatten Splatoon. Og på ekte Nintendo-vis føles Splatoon som en ny og frisk vri på noe som allerede er kjent. I dette tilfellet er det nettbaserte lag-skytespill som får en restrukturering i Splatoon. Fremfor å konsentrere seg om å ta knekken på flest mulig motstandere, skal man i Splatoon styre en slags hybrid av skater-tenåringer og blekkspruter for å fargelegge mest mulig av en bane med blekk. Selvfølgelig kan man skyte motstanderne med blekk underveis, men det er ikke hovedmålet med spillet, og passer du ikke på å fargelegge kartet med blekk kommer du ikke særlig langt. Selv om spillet har noen mangler, er det godt gjort av Nintendo å lage en såpass tilgjengelig og familievennlig vri på en sjanger man helst forbinder med et litt eldre publikum.

7. Fast Racing Neo
Også kjent som "Dette-er-egentlig-et-F-Zero-spill." Dette fartsfylte spillet har såvidt rukket å stifte bekjentskap med oss i 2015, men spillet er såpass godt snekret sammen at det fortjener å bli nevnt. Jeg mener, til å være en tittel som kun er tilgjengelig for nedlasting på Wii Us nettbutikk, er det ganske imponerende hva man får for pengene her. Her er det futuristisk kappkjøring for alle penga, og Fast Racing Neo klarer virkelig å mestre alt det vi elsker med sjangeren. Fartsfølelsen sitter som et skudd, og spillet sørger samtidig for å gi deg en real utfordring underveis. Her skal man vite hva man gjør for å nå toppen.

6. Batman: Arkham Knight
OK, la oss glemme den katastrofale PC-versjonen av spillet. La oss også glemme den noe skuffende avslutningen av spillet og avsløringene om den sanne identiteten til Arkham Knight. For alt i alt er Batman: Arkham Knight et fabelaktig spill som nok en gang gir deg følelsen av å være nattens ridder. Vi får for alvor boltre oss i Gotham, vi får leke detektiv og vi får ikke minst snike oss rundt for å overrumple skumle superskurker og deres kumpaner. I tillegg får vi endelig leke oss med Batmobile, og selv om bilen ikke er uten visse problemer havner jeg i leiren som synes at bilen virkelig øker spillets underholdningsverdi. Når spillet kan oppleves noe skuffende i det lange løp, mener jeg det først og fremst handler om to veldig sterke forløpere, ikke nødvendigvis det tredje og siste Arkham-spillet i seg selv. Rocksteady, det har vært et underholdende løp. Takk skal dere ha!

5. Yoshi's Woolly World
Jeg er nok alene om å ville plassere dette spillet på en topp 10-liste for året som har gått, men jeg kan ikke la være. Hvorfor? Fordi Yoshi's Woolly World er noe av det koseligste og mest sjarmerende jeg har spilt på lange tider. Dessuten er det et spill som virkelig er underholdende å spille sammen med en venn eller partner ved siden av deg. Den grafiske stilarten alene burde være nok til at de fleste forsøker seg på spillet, men heldigvis får vi en solid dose plattformmoro med på kjøpet. Det skal sies at spillet ikke er det vanskeligste i sjangeren (eller til konsollen), men underholdningsverdien sitter uansett som et skudd. Og igjen, garnnøste-stilarten er så utrolig sjarmerende at det er en fryd.

4. Star Wars: Battlefront
Nei, det er ikke like variert som Battlefront II var i sin tid. Nei, det har ikke så mange brett en kunne håpet på. Nei, jeg har ingen intensjon om å forsvare det horrible sesongpasset til EA og Dice. Og likevel er det bare så mye med Star Wars: Battlefront som er så bra gjennomført at jeg har endt opp med å legge ned altfor mange timer i spillet. Her er det ikke minst det imponerende audiovisuelle arbeidet til Dice som skal ha mye av æren, for når man hører og ser Battlefront er det ingen tvil om at dette er Star Wars tvers igjennom. I tillegg øker spillets underholdningsverdi betraktelig når man spiller det sammen med venner over nett. Da er det lite som føles mer tilfredsstillende enn å overta et kontrollpunkt på kartet, sprenge en AT-AT i fillebiter eller å kjenne på følelsen av makt idet brølet fra din TIE Interceptor durer mens du knerter enda en X-Wing. Jeg mistenker at jeg kommer til å legge ned noen timer i Battlefront i løpet av 2016 også, og det er ikke uten grunn.

3. Super Mario Maker
Se for deg alt det som er underholdende med et todimensjonalt Mario-spill. Se for deg all den kreativiteten du, dine venner eller mennesker på internett har. Se deretter for deg at disse to kombineres til én harmonisk helhet. Resultatet? Super Mario Maker, spillet som alle Wii U-eiere har ventet på uten å være klar over det. Endelig benyttes GamePad-kontrollen til det fulle, og endelig kan man utvikle Mario-brett slik du alltid har ment at de skal være. Joda, søppel vil man alltid finne blant de evinnelig mange brettene, men du verden så mye bra og sprøtt det finnes der ute! Man kan ikke annet enn å applaudere.

2. Cities: Skylines
Lanseringen av SimCity i 2013 kan ikke beskrives som noe annet enn katastrofal, og resultatet ble mer eller mindre slutten for Maxis. Men det EA ikke klarte med alle sine ressurser og ansatte, klarte et finsk studio på under et dusin ansatte å levere i år. Spillet heter Cities: Skylines, og er alt det en forventer at et by-byggespill skal være. Nåja, kanskje ikke alt, for den store svakheten med Cities: Skylines er at byene er morsommere å bygge enn å vedlikeholde. Men bortsett fra det, er det lite å utsette på spillet. Det er morsomt, det inneholder et hav av mulighet, og det legger ikke minst opp til at brukerne skal være kreative. Sistnevnte ser man gjennom hvor lett det er å modifisere spillet og lage eget innhold gjennom Steam Workshop, og halve moroa i Cities: Skylines består av å designe noe selv eller finne kreative ting som andre har laget. Ja, også integrere funnene sine i byen sin på best mulig måte, selvfølgelig.

1. Ori and the Blind Forest
Blant de spillene jeg har rukket å spille i 2015, har det aldri vært tvil om hvilket spill som skiller seg klart ut som en soleklar ener. Det er Ori and the Blind Forest, et spill fra en individuell utvikler som ikke bare perfeksjonerer metroidvania-sjangeren, men som også setter en ny standard for hva en kan forvente av slike spill. Her sitter alt til punkt og prikke: Den magiske narrative teknikken, de rike rollefigurene, en underholdende og utfordrende spillmekanikk, en utsøkt grafikk og den strålende vakre musikken som man kan lytte til igjen og igjen. Ori and the Blind Forest er et spill man lengter etter å fortsette med når man må legge det fra seg, og som sitter igjen med et uutslettelig inntrykk når man er ferdig. Det er et spill som utstråler kvalitet fra start til slutt, og min desiderte favoritt fra 2015.

tirsdag, desember 29, 2015

The Evil Within

I 2013 var jeg en av de privligerte få i verden (jeg tror ikke vi var stort flere enn et halvt dusin) som fikk æren av å bevitne avdukingen av et nytt spill: skrekkspillet The Evil Within. Det japanske horror gore-spillet er ikke et spill servert av hvem som helst, for i regissørstolen for spillet satt Shinji Mikami, mannen som på midten av 90-tallet presenterte spillbransjen for Resident Evil. Senere igjen skulle mannen fornye og forfriske serien med det eminente Resident Evil 4. Man kan med andre ord trygt slå fast at dersom det er en japansk spillskaper som har vist seg på å forstå skrekksjangeren tidligere, så er det nettopp Mikami.

I fjor høst var det endelig klart for lanseringen av The Evil Within, og spørsmålet er om gamle stjerner fortsatt har det som trengs for å presentere en god spillopplevelse innen sjangeren. Til det kan en si: Tja ...


Historien begynner når politietterforsker Sebastian Castellanos og hans medarbeidere rykker ut til rapporter om en massakre ved en mentalinstitusjon. Utenfor det herskapelige godset som nå huser en klinikk står flere tomme utrykningskjøretøy, men verken utenfor eller inni godset er det ikke en sjel å se. Inni bygget blir Castellanos via overvåkningskamera vitne til hvordan tre politibetjenter tømmer magasinene mot en tilsynelatende overnaturlig skapning som raskere enn øyet kan se beveger seg fra den ene til den andre av betjentene og tar livet av dem. Ikke lenge etter blir Castellanos slått bevisstløs, og når han våkner er det til et mareritt preget av blod, gørr, unaturlige monstre og vandrende døde som vil ta livet av ham.

Etter hvert som man dykker mer og mer inn i historien vil man selvfølgelig oppdage at det hele har en dypere og mer komplisert forklaring. Likevel når en aldri det nivået av spenning og intensitet ved historien og den gradvise avsløringen av de bakenforliggende forklaringene som det man har fått av Mikamis tidligere spill. Til det mangler det rett og slett et bedre manuskript og et bedre rollefigurgalleri. Det hele blir bare sånn passelig engasjerende, og det hjelper dessverre ikke at ingen av spillets rollefigurer klarer å gjøre et permanent inntrykk på deg. Castellanos er en skikkelig tørrpinne, og bakgrunnshistorien hans som vi får mer og mer innblikk i gjør dessverre ingenting for å gjøre situasjonen bedre, selv om utviklerne prøver så godt de kan.

Gjennom spillets gang må Castellanos trenge gjennom alt fra mørke og trange korridorer til lyse, åpne områder utendørs. Som regel er det fiender og monstre som enten skal overvinnes eller lures. Til dette har man til enhver tid begrensede mengder ammunisjon og våpen til rådighet, og til å være en politimann som kan knuse tre-tønner med bare ett neveslag gjør Castellanos' knyttnever overraskende liten skade på fiender. Det hele koker dermed ned til to sentrale element: Man må bruke ammunisjonen man har så effektivt som mulig, og man bør knerte fiender på andre måter dersom man kan.


Situasjoner hvor man har friheten til å gjøre sistnevnte er kanskje de gøyeste delene ved spillet. Eksempelvis har man en forlatt klynge med hus nokså tidlig i spillet hvor Castellanos kan snike seg rundt og eliminiere fiendene en etter en. Dersom Castellanos klarer å snike seg bak fienden uten å bli sett, kan han gjøre kort prosess med dem på raskt og effektivt vis. Plutselig har Mikami klart å snike litt snikespill inn i horror gore-sjangeren, og det må sies å være både underholdende og forfriskende. Dessverre er disse situasjonene nokså få, og de blir bare færre etter hvert som spillet går sin gang.

Det blir heller ikke bedre av at spillet på mange områder føles å henge igjen i forrige tiår. Kontroll- og kamerasystemet er uten tvil det verste eksempelet på dette, og det skal godt gjøres å spille gjennom The Evil Within uten å bli mektig irritert på krøkkete kamera eller ineffektive kontroller på ett eller annet tidspunkt. Spillet er et spill hvor man vil dø med jevne mellomrom, men ofte er det rett og slett ikke din egen feil. Grafikken kunne også med fordel vært bedre. På det beste er The Evil Within ganske så fint å se på, men som regel ser det både kornete, udetaljert og gammeldags ut.

Det viktigste spørsmålet med et horror gore-spill er for mange likevel om det er skummelt eller ikke. Til det må en igjen si tja. Man har selvfølgelig noen situasjoner hvor pulsen slår raskere enn ellers, og noen fiender klarer virkelig å få deg gira. Som regel er det imidlertid nokså forutsigbart, og det er mer snakk om splatter enn skrekk (noe som også skiller horror gore-sjangeren fra en mer ren horror-opplevelse).


Med en slik helhet blir The Evil Within bare en passelig fornøyelse, og mer frusterende og kjedelig enn det som godt er. Debutspillet til Tango Gameworks er ikke helt det en kunne håpet på, og Mikamis tilbaketog til skrekksjangeren kan dessverre ikke sies å være det helt store. Forhåpentligvis blir mannen og studioets neste spill noe som enten ligger tettere opp til gamle skrekklassikere eller noe som kan måle seg med Mikamis andre helsprø og lovende prosjekter, slik som Vanquish.

Score: 6/10

søndag, desember 27, 2015

Splatoon

Julefreden har senket seg, men det vanker fortsatt tid til litt spilling i ny og ne. Er du blant dem som sitter på en Wii U denne jula - enten fordi du har fått en ny eller fordi du har hatt den noen år og drar den frem for spilling i jula - kan det jo være greit med noen tips om hva som kan være kjekt å spille på den.

Kanskje et av årets Nintendo-eksklusive titler vil være noe for deg? Splatoon er om ikke annet enn original fargeklatt som kan skape litt moro og glede i stua en juleferie-morgen.

Splatoon er noe så spesielt som et lagbasert skytespill fra det ellers så familievennlige selskapet Nintendo. Men før du lar varsellampene blinke kan du puste lettet ut. Dette er ikke et spill hvor vold, blod og død herjer. I stedet har Nintendo laget sin egen lille variant av sjangeren. Og det fungerer overraskende godt, til tross for sine åpenbare svakheter.

I Splatoon møter vi vesener kalt inklings. Inklings er som regel i tenårene og er tydelig inspirerte av den hippe og kule skater-kulturen. De er imidlertid ikke helt menneskelige, men en slags krysning av tenåringer og blekkspruter. Dette betyr at de er ganske opptatt av blekk, men ikke nok med det: Inklings kan svømme i blekk ved å ta form av en blekksprut.

Oppskriften i Splatoon er forholdsvis enkel, og samtidig ganske så original og underholdende. Man har to lag med fire inklings i hver som konkurrerer med hverandre over nettet. Hvert lag skal i løpet av de tre minuttene kampen varer sørge for å dekke så mye som mulig av banen i blekk, samtidig som man skal forhindre motstanderlaget å gjøre det samme. Dette gjøres ved hjelp av en rekke våpen som man får større og større tilgang på jo mer man spiller. I utgangspunktet begynner man med et lite blekksprutende gevær, men man kan med tiden åpne malingsrull, malekost, langdistansevåpen, gatling gun og mye mer. Utvalget av våpen er stort og mer balansert enn det man i utgangspunktet skulle tro. Malingsrullen høres jo for eksempel ut som et over-powered våpen, men det stiller deg ganske forsvarsløs i møte med fiender med langdistansevåpen.

Som en forstår har Splatoon fellestrekk med andre lagbaserte skytespill. Imidlertid kommer man ikke særlig langt dersom man kun fokuserer på å skyte motstanderne. Joda, man kan selvfølgelig gjøre det, og av og til er det nødvendig for å hindre fienden i å avansere. Men målet i spillet er ikke å få skutt flest mulig flest ganger, men å dekke banen mest mulig i din blekk-farge. Med dette blir sjangeren, som ellers er så veldig preget av alvor og seriøsitet, plutselig langt mer fargesprakende og moro. Det er fortsatt et nettbasert lag-skytespill, men med et helt unikt preg. På toppen av det hele er det gjort så familievennlig som mulig at man lett kan introdusere den yngre skaren for sjangeren. Det er det ikke mange andre spill i sjangeren som kan skryte av.

Ved lansering har Splatoon hatt litt lite innhold å kunne skryte av, men dette har de gradvis gjort noe med. Spillet har kunnet skimte med stadig flere utvidelser, og det beste av alt er at de er gratis. Splatoon er med andre ord et eksempel på DLC gjort riktig.

Alt er imidlertid ikke bare fryd og gammen med Splatoon, og noen mørke flekker blir ganske tydelige jo mer man spiller dette fargeriket spillet.

Noe man umiddelbart legger merke til er det litt krøkkige kontrollsystemet, og da særlig kamerastyringen. Spiller man Splatoon alene på sin TV-skjerm, er man nødt til å bruke GamePad-kontrollen. For oss som foretrekker Pro-kontrolleren, er dette alltid et minus. Joda, GamePad-kontrollen brukes aktivt for å holde oversikt over kartet og hoppe raskt og effektivt til lagkameraters posisjon på brettet, men det føles likevel som et handicap. Kamerastyringen er det som gjør bruken av GamePad mest krøkkig. Man bruker kontrollerens innebygde gyroskop for å styre kameraet, og korrigerer denne med den høyre styrespaken. Ofte blir ikke dette nøyaktig nok, og det nytter heller ikke kun å bruke styrespaken - til det går kameraet for tregt.

Enspillerdelen av spillet kunne også med fordel vært bedre. Her manøvrerer man seg gjennom et Super Mario Galaxy-lignende landskap på jakt etter slemme Octarians fra verdensrommet. Det fungerer greit for å lære seg spillmekanikkene å kjenne, men blir aldri særlig spennende eller utfordrende.

Flerspillerdelen har også betydelige mangler sammenlignet med andre spill i sjangeren. Mangelen på mulighet til å kommunisere med lagspillerne er plagsom, selv om den absolutt er forståelig (det er mye uhumskheter som lurer i chatten i slike spill som kan ødelegge moroa for de fleste). Mangelen på private lobbyer er også et minus - man kan spille sammen med venner, ja visst, men så langt jeg vet går det ikke an å sette opp private kamper kun venner imellom. Det som kanskje plager mest er at det er så tungvindt å skifte våpen. For å skifte hvilket våpen man skal bruke i flerspillerkamper, må man gå helt ut av lobbyen, skifte våpen, gå inn igjen og vente en gang til på å få tilgang til en kamp.

Antallet baner som er tilgjengelig til kamp er også begrenset, noe som føles hakket unødvendig. Hver dag er det kun fire baner tilgjengelige i flerspillerkamper - to i "vanlige" kamper og to i rangerte kamper. Disse rullerer hver dag, så man kan alltids komme tilbake neste dag og spille mer, men denne begrensningen gjør at Splatoon nytes best i kortere omganger.

Mangler til tross, så er Splatoon et heidundrande morsomt spill. Det føles friskt og originalt, og selv om det med fordel kunne gjort visse ting bedre er det moro å se at Nintendo tør å satse på et nytt og friskt konsept. Forhåpentligvis blir det mer lignende moro å se i fremtiden.

Score: 7/10

mandag, desember 21, 2015

Om Nintendo anno 2015

2015 har ikke akkurat vært Nintendos beste år, for å si det sånn.

Den japanske giganten hadde et knallsterkt år i 2014, til tross for at Wii U er den klart minst solgte hjemmekonsollen denne generasjonen. I fjor var Nintendo-konsollene de jeg helt klart brukte mest, og ikke uten grunn. Mario Kart 8, Bayonetta 2, Donkey Kong Country: TropicalFreeze, Hyrule Warriors, Super Smash Bros., Fantasy Life, Theatrhythm FinalFantasy: Curtain Call ... til tross for at antallet oppfølgere var stort, var det ikke mangel på kvalitetstitler til Wii U og 3DS I fjor.

I år har situasjonen vært relativt annerledes.

Titler som Code Name: STEAM og The Legend of Zelda: Tri Force Heroes har på ingen måter innfridd. Gjensynet med gamle helter som Chibi-Robo har vist seg å være en skuffende opplevelse. Kirby and theRainbow Paintbrush var rett og slett forferdelig. Devil’s Third var søppel. Og i den store høsten av stortittel på stortittel har Wii U-en blitt liggende og støve ned.

Det som kanskje likevel skuffer meg mest er den manglende satsingen på New 3DS. Nintendo ga i ut en oppgradert versjon av sin håndholdte markedsleder, og utgangspunktet var lovende. Bedre innmat, bedre prosessor, mye bedre 3D-effekt, to ekstra skulderknapper og en ekstra styrestikke har gjort 3DS-en mer attraktiv enn noensinne. Skal man kjøpe en 3DS i dag, er New 3DS uten tvil veien å gå.

Skuffelsen gjelder imidlertid ikke konsollen i seg selv, men mangelen på titler til den. Med bedre innmat åpner New 3DS for langt mer krevende titler som ikke lar seg kjøre på en vanlig 3DS. Så langt har vi fått to(!): Xenoblade Chronicles og The Binding of Isaac: Rebirth. Hva skjer? Selv Virtual Boy hadde mer sitt ene år på markedet.

Situasjonen er selvfølgelig ikke helt mørk. Nyversjonen av Majora’s Mask til 3DS innfridde. Splatoon var et temmelig originalt konsept og en aldri så liten fargeklatt (pun intended) på vårparten av året. Det futuristiske bilspillet FAST RacingNeo har imponert meg på tampen av året. Yoshi’sWoolly World viste seg å være et usedvanlig sjarmerende samarbeidsspill. Og vi skal selvfølgelig ikke glemme Super Mario Maker, det temmelig geniale spillet fra Nintendo som lar deg bygge dine egne Super Mario-brett og som virkelig bruker Wii U GamePaden til det fulle (jeg skulle gjerne snakket om Xenoblade Chronicles X her, men så langt har jeg faktisk ikke kommet).

Men sammenlignet med fjoråret har ikke 2015 vært Nintendos store år. Det er nesten for ille å si det, men noe av det udiskutabelt beste Nintendo har lansert i år er DLC-pakkene til Mario Kart 8 og Super Smash Bros (særlig Mario Kart-pakkene skal ha skryt for mye godt innhold for pengene). Det er rett og slett ikke godt nok.

2016 later heldigvis til å bli et bedre år. Project X Zone 2. Fire Emblem: Fates. Bravely frikkin’ Second. Twilight Princess HD og et flunkende nytt Zelda-spill til Wii U. Dragon Quest-remakes til 3DS. Pokkén Tournament. Og selv ser jeg også frem til å teste Star Fox Zero, selv om forventningene ikke er verdens høyeste.

2015 har vært et blandet spillår i min bok. Nintendo må ta sin del av skylden.

onsdag, desember 09, 2015

The Star Wars Holiday Special


Det finnes mangt og mye dårlig her i verden man kan se på, men som strengt tatt ikke fortjener oppmerksomheten din. Så har noen ting som er så dårlige at de nesten blir moro å se på likevel. Plan 9 from Outer Space og Hercules in New York er to eksempler på sistnevnte.

Så har man ting som er så dårlige at de bare er et ork å se på. Ting man helst skulle ønske man aldri hadde sett, og som muligens kan påføre deg en eller annen form for posttraumatisk stress.

Og langt, langt, langt nedenfor det igjen finner du The Star Wars Holiday Special.

La det være klart og tydelig, en gang for alle: Uansett hvor dårlig du har hørt at denne TV-spesialen fra 1978 er, så kan jeg garantere deg at den er verre. Langt verre.

Mandag kveld tok jeg og en venn på oss oppgaven med å se gjennom herligheten, som vi hadde funnet en mer eller mindre helhetlig utgave av på YouTube (her). Dette er jo tross alt noe vi har hørt om i alle herrens år vi har vært Star Wars-fans, så vi måtte vel uansett se den en eller annen gang, måtte vi ikke?

I ettertid har jeg spurt meg selv hvorfor jeg vil meg selv så vondt ...


Hva er så The Star Wars Holiday Special? Som tittelen tilsier er det en produksjon knyttet til en høytid, og nærmere bestemt snakker vi om Thanksgiving anno 1978. Etter at Star Wars ble den store hiten i 1977, ønsket TV-kanalen CBS å lage en TV-spesial basert på filmuniverset. TV-kanalene på den tiden hadde ikke de budsjettene vi ser i dag, og det å sikre seg en lisens som kunne gi dem mulighet til å lage "det neste store" var alltid ettertraktet.

Av en eller annen grunn gikk George Lucas med på å låne ut Star Wars-lisensen til en slik TV-spesial, men selv deltok han ikke i manusarbeidet eller utviklingsprosessen (ryktet tilsier at han gikk og spilte golf så snart kontrakten var signert). Dette har han angret bittert på i ettertid, og med god grunn.

Kort fortalt handler TV-spesialen om heltene fra Star Wars-universet som gjør sitt beste for å transportere Chewbacca hjem til hjemplaneten Kashyyyk og familien hans der. Chewbacca skal nemlig hjem og feire Life Day, en wookiehøytid. Underveis må de riste av seg soldater og offiserer fra Imperiet.

Hva Life Day er for noe får vi aldri svaret på, men det er tydeligvis en wookie-ekvivalent til Thanksgiving. Det er en høytid der wookiene ikler seg røde kapper, holder noen lyskrystaller i hendene og går gjennom verdensrommet(!) for å samles ved Livstreet. Her bryter de ut i et stort wookiekor og hører på sang av prinsesse Leia, som er overraskende overdramatisert av skuespiller Carrie Fisher.

Hva er det så som gjør denne TV-spesialen så fryktelig dårlig? Vel, lavt budsjett er i seg selv ikke en god nok forklaring, ettersom man alltids kan komme et godt stykke på vei med et tålig bra manus, en viss sammenheng og godt skuespill. The Holiday Special har imidlertid ingen av delene.

La oss bare begynne med det faktum at de første ti minuttene av spesialen består av et innblikk i Chewbaccas familie. Vi møter Chewbaccas kone Mala, sønnen Lumpy og bestefar Itchy, og disse tre er de eneste vi ser og hører de første ti minuttene. Husk at wookier snakker shyriiwook, så minuttene består av tre wookier som knurrer, gneldrer og brøler til hverandre. Og dersom du synes Chewbacca er irriterende, vent til du hører den klagende gneldringen til sønnen Lumpy.

Resten av spesialen går sin bisarre gang. 80 % av tiden bruker wookiene, imperiesoldatene og alle andre på å kikke på en eller annen skjerm, hvor de enten har videosamtaler med hverandre, ser på musikkvideoer, spiller spill, ser på surrealistisk akrobatikk, følger med på kokkeprogrammer, kikker på en direktesendt dokumentar om hvor fælt livet er på Tatooine (til skrekk og advarsel og samtidig en påminnelse om hvor godt det egentlig er å leve under Imperiets nåde), følger nøye med på en tungrock-video med sære effekter, eller sitter i en stol og ser på noe som kan minne om VR-porno. Nei, jeg tuller ikke: bestefar Itchy sitter i en stol i stua og ser på en virtuell musikkvideo full av kaleidoskopeffekter av en dame som synger og snakker ganske så skittent til ham. Hjelpes, og dette var ment for barn på 70-tallet?!

Hadde spesialen hatt et snev av sammenheng eller skuespillertalent kunne det ha fungert. Men samtlige aktører overspiller, inkludert heltene våre fra filmuniverset. Det blir heller ikke bedre at vi går fra den ene scenen til den andre uten å kunne spore et snev av sammenheng.

Det eneste som gjør spesialen noenlunde verdt å se, er at dette er stedet hvor Boba Fett gjør sin første entré i Star Wars-universet i en tegnefilm midt i spesialen. Kvaliteten på tegnefilmen står selvsagt i stil med resten av spesialen, så det er ingen grunn til store hurra-rop.

Det beste med å se spesialen var faktisk å bla seg gjennom kommentarfeltet på YouTube etterpå. Der kommer man over mange gullkorn, men den beste var likevel denne:


Man kan si hva man vil om Disneys oppkjøp av Star Wars-lisensen og hva de etter oppkjøpet betrakter som kanon, men at denne spesialen ikke er en del av kanon er det bare å takke høyere makter for. The Star Wars Holiday Special fortjener å gli bort i glemselens tåke.

Forresten, fra nå av skal jeg aldri mer klage over Jar-Jar Binks. Jeg lover.

mandag, desember 07, 2015

FEZ

I spillbransjen har den såkalte indie-sjangeren blitt stadig større de senere årene. «Indie» er kort fortalt en samlekategori for spill utviklet av små, uavhengige studio, og som gjerne satser på et eller annet form for særpreg som gjør at spillet skiller seg ut fra de store høybudsjettsspillene. Særpreget kan blant annet være av grafisk, narrativ eller spillmekanisk art, eller gjerne en kombinasjon av disse. Et spill som forsøker seg på en kombinasjon av disse er FEZ fra 2012.

Utviklingshistorien til FEZ er et sirkus i seg selv, og er delvis portrettert gjennom dokumentaren Indie Game: The Movie (som er tilgjengelig på bl.a. Netflix). Kort fortalt var FEZ hjertebarnet til Phil Fish, en utvikler som i løpet av utviklingsperioden øyensynlig pådro seg minst én alvorlig psykisk lidelse – eventuelt var lidelsen(e) til stede allerede før utviklingen begynte, og ble for alvor manifestert i løpet av utviklingsperioden. Krangler med samarbeidspartnere og andre gjorde utviklingen og utgivelsen av FEZ til en komplisert prosess, og det hjalp heller ikke at Phil Fish fort pådro seg et rykte for å være en rappkjefta fyr som lot raseri og aggresjon lett komme til uttrykk gjennom Twitter. Dette ga seg ikke med utgivelsen av FEZ, og i juli 2013 tok Phil Fish pengene sine, annonserte sin avskjed fra industrien på Twitter og kanselleringen av FEZ 2, og forsvant fra offentligheten.

Men hva er så dette FEZ, spillet som ble starten og slutten på en spillutviklers karriere?


I FEZ møter vi en hvit liten fyr kalt Gomez, som bor i en ganske så rektangulær verden. Det vil si, alle tror den er rektangulær. Verdensbildet blir imidlertid snudd på hodet når Gomez får tildelt en rød fez, tilsvarende det tradisjonelle hodeplagget fra det ottomanske riket. Så snart Gomez får det røde hodeplagget på sitt hvite hodet, kommer det for en dag at hans verden ikke er rektangulær – den er kubisk, men kan bare oppleves i to dimensjoner om gangen. Hodeplagget gir derimot Gomez muligheten til å «snu» på verden og dermed oppleve nye sider av den kubiske tilstanden. Evnen må Gomez bruke til å samle på kuber spredt rundt omkring i verden og komme til bunns i et gammelt mysterium.

FEZ er som beskrivelsen indikerer et 3D-spill som likevel oppleves som et 2D-spill. Ved hjelp av et enkelt knappetrykk skrur man verden rundt, og opplever dermed verden fra et nytt todimensjonalt perspektiv. Bare dette i seg selv er nok til at FEZ fremstår som noe unikt, for så langt jeg vet er det ingen andre spill som har en lignende eller tilsvarende mekanikk. En verden som i utgangspunktet bare ser ut til å ha én side har i virkeligheten fire, og dette åpner for en unik tilnærming til utforskning og løsning av gåter.

For det er nettopp dette FEZ handler om: Utforskning og gåteløsning. Man styrer Gomez gjennom et utvalg av landskap (kubiske alle som en, selvfølgelig) og forsøker etter beste evne å finne totalt 64 kuber. Noen av kubene og kubebitene er lette å finne, noen krever litt mer hjernetrim, og noen av dem er nærmest så komplett umulig å finne ut av at man ikke kan annet enn å konkludere at hjernene bak spillet må være noen utspekulerte mennesker.


Selv om FEZ er et spill som tilbyr et nytt perspektiv til plattformsjangeren og har noen riktig gode innslag av gåteløsning, er ikke spillet fritt for problemer. Det har unektelig sin sjarm, men sjarmen mister etter hvert sin kraft. Det er også grenser for hvor lenge sjarmen og det unike 2D-til-3D-elementet klarer å bære spillet. I noen tilfeller blir det godt utnyttet, men litt for ofte handler det mer om å tyde skjulte koder og budskaper på veggene i bakgrunnen enn å faktisk utnytte spillmekanikken til det fulle.

Lydmessig savner jeg også et større spekter enn det vi får presentert. Musikken i FEZ kan til tider være god, men altfor ofte blir det en kjedelig og anonym bakgrunnsstøy. Hva det grafiske angår vil jeg si det fungerer for spillet med tanke på konseptet, men det er fullt forståelig om den gammeldagse stilen ikke fungerer for alle.

Det største ankepunktet med FEZ er imidlertid verdenskartet. FEZ er et spill der man går mye frem og tilbake mellom verdener, noe som i seg selv ikke er et problem. Problemet er at spill som krever mye såkalt backtracking (spill hvor man går tilbake til steder man har vært før for å komme videre) også krever et godt utviklet kart, og aller helst et godt snarveisystem som lar deg hoppe over de aller kjedeligste delene av backtrackingen. FEZ har ingen av delene, og selv om det har et teleporteringssystem fungerer ikke dette godt nok. Verdenskartet er på sin side bare rotete og burde hatt en solid overhaling før spillets lansering.


Hadde FEZ vært noe bedre på disse punktene, kunne jeg gått mer god for spillet. Slik FEZ er tenker jeg at det til syvende og sist handler om hvor sjarmert du blir av spillet i sin helhet og hvor lenge du lar deg imponere av det kubiske elementet i spillet. Det er uansett verdt en titt, selv om det spørs om man spiller gjennom det mer enn én gang.

Score: 7/10