fredag, oktober 30, 2015

Cities: Skylines

I 2013 var det endelig klart for det nyeste spillet i den velkjente og anerkjent SimCity-serien. Spillserien der man skal bygge og administrere en hel by skapte intet mindre enn spillhistorie da det første spillet ble lansert i 1989. Tenke seg til: her var det et dataspill som ikke handlet om å vinne eller tape, men om å administrere. Et spill man aldri kunne gjennomføre, men bare fortsette og fortsette så lenge man hadde interesse for det. Siden den gang har man fått flere spill i serien, og det var knyttet stor spenning til SimCity-spillet som skulle lanseres i 2013. Tanken om storbyer bygget opp med dagens teknologi og moderne design fra et gigantisk studio med masse penger fristet mange.

Slik gikk det imidlertid ikke. Spillet var fullt av feil da det ble lansert, byene man kunne bygge var av høyst begrenset størrelse, og på toppen av det hele ville EA Games ha det til at man måtte være kontinuerlig pålogget internett for å spille spillet, og at det ikke ville fungere i offline-modus (noe som ble avkreftet samme dag av en gruppe spillere som gikk inn i kildekoden og fant en løsning på problemet). SimCity-lanseringen ble en aldri så liten verkebyll for EA Games i 2013. Enda verre ble det for utviklerne i Maxis, studioet som har utviklet serien fra starten av, og i år ble studioet slik vi kjenner det oppløst (Maxis eksisterer fortsatt, men som et mindre selskap innen EA med fokus på mobilspill).

Men drømmen om et velfungerende by-byggespill var fortsatt i live blant spillere verden over, og det lille finske selskapet Colossal Order med bare tretten ansatte har i år sett sitt snitt. Resultatet er Cities: Skylines.


Formelen i Cities: Skylines er som by-byggespill flest. Man begynner med en grunnflate på 2x2 km2 og en avkjørsel fra nærmeste motorvei. Her skal man bygge en velfungerende by med alle nødvendige fasiliteter: Strøm, vann, veier, avløp, hus, butikker og fabrikker. Skolevesen, helsevesen, offentlige tjenester, kollektivtransport og fritidsaktiviteter er også noe av det som skal på plass etter hvert.  Når byen din når et visst innbyggertall åpner man opp flere tjenester og muligheter, og man får samtidig muligheten til å kjøpe nye grunnflater til byen din. Totalt kan byen din bli 36 km2 stor, noe som er hele ni ganger så stort som SimCity fra 2013.

Til enhver tid man målere nederst på skjermen som viser hva slags bygninger det er mest behov for i byen. Utover dette forteller innbyggerne og byen deg hvor behovet ligger. Dette skjer enten i form av varsel-markører over bygninger, eller gjennom Twitter-meldinger øverst på skjermen (man bygger tross alt en by anno 2015).

Noe av det fine med Cities: Skylines er at oppgraderingsmulighetene alltid er til stede. Etter hvert som byen vokser vil man få behov for å oppgradere både hus og veier, og verktøyet man har til rådighet gjør dette noe mer lettvint. Viktige bygninger kan relokaliseres slik at man slipper å rive dem, og veier kan gå fra to til fire til seks felter ved hjelp at oppgraderingsverktøyet.


Colossal Order har tidligere gitt ut de to Cities in Motion-spillene, og dette synes også i Cities: Skylines. Veinettet kan bygges fritt og behøver ikke være rektangulært, selv om det selvfølgelig gjør en del av planleggingen mer oversiktlig.

Etter hvert som byen din blir større, kan det være en idé å dele den inn i distrikter. Man kan da spesifisere hva man vil at det enkelte distrikt skal dedikeres til (landbruk, bolig etc.) og gjennomføre politiske sanksjoner for å gjøre distriktet dedikert til sitt formål.

Det som likevel må sies å øke spillverdien av Cities: Skylines betraktelig, er at spillet mer eller mindre oppfordrer brukerne til å skape eget innhold til byen og dele det med hverandre. Ved hjelp av Steam Workshop-integrasjonen kan brukerne skape og dele innhold, og skulle du savne noe innhold i byen er det etter all sannsynlighet noen som har utviklet dette for deg. Å laste ned og installere modifikasjonene er meget lettvint, og Colossal Order skal ha ros for å engasjere brukerne på denne måten.


Noen ankepunkt har spillet selvfølgelig, og mye av det er knyttet til opplæringsdelen. Cities: Skylines er relativt greit å mestre så snart man har kommet inn i det. Imidlertid er det mange deler av spillmekanikken som ikke føles umiddelbart intuitiv. Spillet gjør sitt beste for å lære deg de grunnleggende startteknikkene, men det meste må man rett og slett lære ved hjelp av prøving og feiling, noe som fort kan koste deg dyrt i starten av spillet når hver krone teller som mest. Kameraføringen er heller ikke helt 100 % optimal, og selv om den fungerer kunne den fortsatt vært en smule bedre.

På det audiovisuelle har også spillet et stort forbedringspotensial. Den lille musikken som er i spillet går man umiddelbart lei av, og det meste av spillet blir nok gjennomført med egen musikk på øret i stedet. På det grafiske merker man at spillet er utviklet av et mindre studio, og selv om man aldri sliter med å skjelne de forskjellige elementene i byen fra hverandre kan man aldri si at grafikken er spesielt velpolert. Funksjonell og til tider detaljert, absolutt, men samtidig enkel.

For de av oss som er vant til å bygge byer i SimCity-spillene, har noe av gleden ligget i å løse byens store problemer og gjerne se byen bli rammet av katastrofer. Dette ligger ikke inne som en grunnleggende del av Cities: Skylines. Katastrofene er borte, og spillet er overraskende snilt mot spilleren. Kriminaliteten tar aldri av, helsevesenet fungerer overraskende godt og folk går aldri i sinte demonstrasjonstog ute i gatene. Det er med andre ord forholdsvis lett å bygge en velfungerende by. Selv om dette selvfølgelig er hyggelig, skulle jeg gjerne sett spillet utfordre spilleren noe mer. Mye av dette kan legges til ved hjelp av modifiseringsverktøyet, men selv om utviklerne skal ha skryt for å ha gjort spillet enkelt å fikle med skulle jeg ønske man fikk mer valuta for pengene i grunnpakken.


Ankepunktene er imidlertid små sammenlignet med all moroa Cities: Skylines har å by på. Et lite studio på tretten mennesker i Finland har klart det som Maxis og EA Games ikke klarte: Å skape en by-byggesimulator som ikke bare fungerer for dagens spillere, men som er moro å spille i time etter time. Det er en glede å se byen vokse opp og blomstre i dette spillet, og tilgjengeligheten gjør at dette er et spill som mange kan ha glede av.

Glem SimCity. Det naturlige valget i dag for by-byggespill heter Cities: Skylines.


Score: 8/10

fredag, oktober 16, 2015

Batman: Arkham Knight

Så har vi endelig kommet dit. Til veis ende. Etter hele seks år er reisen slutt. En reise som begynte en mørk høstkveld i 2009, og som nå avsluttes med det tredje og siste spillet i serien.

Jeg snakker selvfølgelig om Batman: Arkham Knight, det tredje og siste spillet i den kritikerroste Batman-serien. Og før du kommenterer det: Nei, jeg teller ikke med Batman: Arkham Origins som en del av serien (dette er av ymse årsaker, men hovedårsaken er at Arkham Origins var mer eller mindre en spin off-tittel utviklet av et annet studio slik at Warner Bros. fortsatt kunne tjene penger på lisensen mens Arkham Knight ble ferdigstilt).

I de kjølige høstkveldene i 2009 måtte Batman ordne opp i rotet til Joker i Batman: Arkham Asylum. To år senere ble det hele toppet så til de grader i Batman: Arkham City, ett av de desidert beste spillene til forrige konsollgenerasjon. Nå, hele fire år etter det fenomenale Arkham City, er utviklerne i Rocksteady tilbake for å ro historien i havn med det som blir det siste spillet i serien, Batman: Arkham Knight. Og skulle du være i tvil: Spoilere om historien (og særlig slutten) av Arkham City vil følge.

Hvem er Arkham Knight?
Ni måneder har gått etter at det storslåtte og forskrudde prosjekt til Hugo Strange, Arkham City, ble oppløst av Batmans handlinger. Jokerens død førte mer eller mindre til en kriminell kollaps i Gotham, og byen fortoner seg plutselig som fredelig og nesten kjedelig. Alt dette er selvfølgelig for godt til å være sant, og like før Halloween slår Scarecrow til igjen med sine fryktgasser. Terrorangrepet hans har en usedvanlig god effekt, og kort tid etter er Gotham by tømt for alle sivile. Tilbake står kriminelle, superskurker og de stakkars offentlige tjenestemennene som kjemper en desperat kamp mot tjuvraddene. Men de står selvfølgelig ikke alene, for som alltid er Batman klar til å rydde opp. Denne gangen kan det imidlertid vise seg å bli vanskeligere enn forventet. Scarecrows planer er tydelig rettet mot å få has på Batman, og denne gangen har han alliert seg med en enigmatisk krigsherre kalt Arkham Knight.

Noe av det som virkelig var så oppslukende med Arkham City, var hvordan spillet var bygget opp som en helhet. Da tenker jeg ikke bare på det åpne landskapet som utgjorde fange-byen, men på hvor godt sammenvevd historien var. Arkham City la lista vanvittig høyt med å stappe så mange superskurker fra Batman-universet inn i ett og samme åpne område, hvilket kunne fort medføre at ting ble kaotisk eller rotete. Det ble det aldri, og det var lettere imponerende hvor godt historien fungerte med så mange tunge aktører i bildet.

Arkham Knight forsøker seg selvfølgelig på noe av det samme, denne gangen i det langt mer åpne Gotham-landskapet. Borte er begrensningene som Arkham City ga oss, for nå ligger hele Gotham by for våre føtter. Det er ingen tvil om at Rocksteady ønsker å slå på stortromma i det siste Arkham-spillet - for historiemessig er det tydelig at dette avslutter det hele.

Samtidig er det tydelig at Rocksteady sliter noe med å toppe det de serverte for fire år siden. Historien blir aldri dårlig, men den makter heller aldri å bergta oss på samme måte som historien i Arkham City gjorde. Noe av dette vil imidlertid være avhengig av spillerens forhold til tegneserie-materialet, noe som også preger mitt eget syn på historien – det er dette forholdet som blant annet gjør meg en smule misfornøyd med Arkham Knights identitet, når den omsider blir avslørt.

Satser på det trygge 
Det første man biter merke i når man fyrer opp Batman: Arkham Knight, er hvor pent det hele ser ut. Rocksteady har valgt å skrote versjoner av spillet til Playstation 3 og Xbox 360, og sier dermed takk og farvel til forrige generasjon. Det skal de applauderes for; at så mange studioer fortsatt lager versjoner av sine spill til disse konsollene, to år etter at arvtagerne kom på markedet, er ikke annet enn hemmende for bransjen. Aldri har Batmans eventyr sett bedre ut i det digitale mediet, og selv om det hele fortsatt er tydelig preget av studioets stilart (mørkt, dystert og shiny, noe som på ingen måter er negativt) er det hele skarpere og langt mer raffinert enn noen gang.

Når det gjelder selve spillestilen, er det lite som er endret siden de forrige spillene. Du spiller fortsatt som Batman, en superhelt uten superkrefter men med flust av høyteknologisk (og dyrt) utstyr til disposisjon. Utstyret benyttes til å takle fiender, snike seg innpå dem og uskadeliggjøre dem. Dessverre er det også her tydelig at Rocksteady velger å kjøre trygt fremfor nytt. Det er i seg selv ikke negativt, for utgangspunktet er solid, men det savnes noen flere nyvinninger hva gjelder utstyr og fremgangsmetode.

Helt uten nyheter er spillet selvfølgelig ikke. En av de viktigste nye teknikkene for å uskadeliggjøre fiendene er Fear takedown-teknikken. Når frykten hos motstanderne er høy nok, og du er god nok til å snike deg innpå dem, kan du hoppe opp og uskadeliggjøre første fiende og deretter skape en kjedereaksjon hvor du eliminerer fiendene effektivt.

Slike teknikker gjør det selvfølgelig moro å snike seg rundt og være tålmodig. Det er bare synd at snike-følelsen føles langt mindre raffinert i Arkham Knight enn tidligere. Tidvis kranglete kamera og kontrollsystem må ta noe av skylda for dette, men også det helhetlige designet bærer mindre preg av sniking enn før. For de som hadde håpet på mer sniking ala Arkham Asylum, må vi bare bekjenne at dere kommer til å bli skuffet.

Batmobile to the rescue 
Den desidert mest sentrale nyheten i Arkham Knight er Batmobile, Batmans legendariske kjøretøy som har dukket opp i så å si samtlige filmer om helten (det er også mulig å kjøpe tilleggspakker der man får bilen i de diverse filmdesignene, for dem som ønsker det). I en storby som Gotham tar det fort litt for lang tid å bare gli med kappen over hustakene, og da kommer et raskt, råsterkt kjøretøy til nytte. Batmobile er stappet til randen av panser, ammunisjon og annet utstyr som fort kommer til nytte når man skal kjempe mot diverse skurker med tvangsforestillinger og kriminelle personlighetsforstyrrelser. Introduksjonen av kjøretøyet åpner for mange nye muligheter, og det er også her Rocksteady har konsentrert de fleste av nyhetene sine i spillet. Dermed blir det et alfa og omega for den som spiller om manøvreringen faller i smak. Kontrollsystemet kan oppfattes som knotete og upresist, ikke minst når man skal forsere noen av utfordringene til The Riddler. Tipset blir derfor å prøve den første timen av spillet hos en kamerat, og bestemme seg for hva man synes om Batmobile-kjøringen. Faller den ikke i smak, er sjansen stor for at du vil rive deg i håret resten av spillet.

I det åpne Gotham står du fritt til å kjøre rundt og påta deg diverse oppdrag som tikker inn via din trofaste butler Alfred. Naturlig nok er noen bundet til hovedhistorien, mens andre er knyttet til sideoppdrag du kan ta på deg hvis du vil (skjønt, vil du åpne spillets "egentlige" avslutning må du pent gjøre alt spillet har å by på). Naturlig nok er noen av oppdragene artigere enn andre, men igjen føler jeg at Rocksteady kommer til kort i forhold til tidligere arbeid. Mye er fortsatt bra, absolutt, men det kunne vært bedre.

The grand finale
Det kan virke som at jeg er i overkant negativ til Batman: Arkham Knight. Det er ikke tilfelle. Spillet er på alle måter et av de store titlene i år som enhver spillentusiast bør ta en kikk på. Som en avslutning på Batmans spilleventyr er det også en verdig bidragsyter. Det er også godt å se Rockysteady håndtere sitt hjertebarn igjen etter det særdeles skuffende Arkham Origins. Når de kritiske stemmene i meg trer frem, er dette først og fremst fordi sammenligningsgrunnlaget er så vanvittig bra som det er. I sin Batman-trilogi er det uten tvil det andre innslaget som vil bli stående som høydepunktet, men Batman: Arkham Knight er heller ingen dårlig del av nevnte trilogi.

Score: 8/10