Nintendo Switch: Et førsteinntrykk

Det er ikke hver dag en ny spillmaskin (eller spillkonsoll som det heter så fint) lanseres, selv om det for de uinteresserte kanskje ikke virker slik. 3. mars var det mange spillentusiaster som troppet interesserte opp på sin lokale el-sjappe for å sikre seg Nintendos nyeste konsoll, Switch.

Først litt bakgrunnsinformasjon: I 2006 lanserte Nintendo sin lille hvite konsoll, Wii. Med kontroller som leste bevegelsene dine ble konsollen en uventet suksess, ikke minst takket være spillet Wii Sports som fulgte med konsollen. Wii ble en inngangsport til spill for mange, ikke minst fordi bevegelseskontrollene var såpass enkle å forstå og mestre. Bilder fra eldresentre hvor pensjonistene storkoste seg med tennis og bowling dukket stadig opp, bilder som faktisk ikke var rigget men reelle. Selv om det gjennomsnittlige antallet spill per solgte konsoll var mindre enn hos konkurrentene, ble det solgt over 100 millioner Wii-konsoller på verdensbasis, noe som må kunne kalles en suksess.

I 2012 fulgte Nintendo opp suksessen med en ny konsoll ved navn Wii U. Historien om Wii U kunne knapt vært mer motsatt enn Wii. Takket være en særdeles mislykket markedsføring og et navn som var altfor likt forgjengeren ble Wii U aldri noen suksess - ja, den dag i dag er det fortsatt flere som ikke har hørt om Wii U, men som har hørt om både Wii og Switch. Wii Us store gimmick var en tablet-kontroll som tillot deg å fortsette spillingen selv når TV-en ikke var tilgjengelig. Selv om gimmicket faktisk fungerte til sitt bruk (noe jeg har testet og vært glad for ved opptil flere anledninger) ble salgstallene stadig dårligere og spillutvalget skralere. Tredjepartsutviklere som EA og Ubisoft trakk seg unna Wii U, og konsollen kom dermed dårligere ut på spillutvalgsfronten sammenlignet med konkurrentene. Et meget bra Nintendo-år i 2014 hvor Wii U fikk ganske mange gode titler reddet noe av det, men med bare litt over 13 millioner solgte konsoller på verdensbasis kan man trygt si at Wii U aldri ble noen salgsmessig suksess. På et rent personlig plan må jeg si det er synd, for Wii U har faktisk stilt med noen meget solide spill i løpet av sine fire og et halvt år.

For Nintendo har det vært tydelig de siste årene at de har hatt behov for en helomvending. De har sårt trengt noe nytt som kan appellere til massene, og som samtidig er et lettfattelig konsept. Løsningen? Switch.

Navnet Switch indikerer endring, en endring som ikke bare skjer på et businessmessig plan men også for spilleren. Konseptet er relativt lettfattelig: Du kan ta med deg Switch når som helst og fortsette spillingen. Er du hjemme og vil spille på TV-en? Flott, da setter du Switchen i dokkingstasjonen og spiller på TV-skjermen. Skal du plutselig løpe til bussen, men vil fortsette spilløkten på bussturen? Null problem, bare ta Switchen ut av dokkingstasjonen og fest håndkontrollene på siden, så er du klar til å fortsette der du slapp.

Etter å ha testet ut konsollens gimmick i forskjellige omgivelser kan jeg si at det fungerer aldeles strålende, og som resultat kan Switch fort bli en konsoll jeg bruker veldig mye de kommende årene. Konseptet med å ta med seg spill på farten er ikke nytt i seg selv, men enten har det da vært snakk om rent håndholdte konsoller med svakere innmat enn sine TV-søsken - som Gameboy, Playstation Portable og Nintendo 3DS - eller større løsninger som en laptop (og å sitte med en laptop på fanget på bussen for å spille er ikke akkurat en optimal løsning). Med Switch ligger alt til rette for å spille nye storspill i alle slags omgivelser, en mulighet jeg fort kan ende opp med å benytte.

Spill med Switch i dokkingstasjonen som er koblet til TV-en (venstre), eller ta den med deg og fest kontrollene på siden av den nettbrettlignende maskinen (høyre).

Det er i hovedsak tre måter du kan spille med Switch: Du kan ha den koblet til TV-en ved hjelp av dokkingstasjonen, du kan spille den på farten med håndkontrollene koblet til siden av skjermen, eller du kan støtte skjermen på en overflate ved hjelp av den innebygde foten og holde håndkontrollene i nevene dine. Selve overgangen mellom spillestiler går som en lek, og tar du Switchen ut eller inn i dokkingstasjonen tar det bare ett eller to sekund før du er klar til å fortsette der du slapp. Legg til at menysystemet er meget kjapt og enkelt å bruke, og du har en konsoll hvor nettopp det å switche mellom spillestiler går lekende lett.

Selve Switch-konsollen ser ut som et lite nettbrett med en skjerm på 6,2 tommer, og er dermed relativt lett å ta med seg så sant du har noe større enn en jakkelomme å bære den i dit du skal. Med tanke på størrelsen er det imponerende hvor mye ytelse som faktisk er matet inn i Switch. Konsollen er også stillegående når den er koblet til dokkingen, et område hvor Nintendo nesten alltid har vært bedre enn sine konkurrenter de siste årene - hovedsaklig fordi de benytter eldre og billigere teknologi enn konkurrentene som dermed er lettere å kjøle ned. Med en så liten størrelse kan man fort tenke seg at batterilevetiden er begrenset når man er på farten. Svaret er at den ikke er så ille som man skulle tro. Batterilevetiden er på alt fra to til seks timer, avhengig av hvor krevende spillet er og om du har på flymodus eller ikke. Spiller man f.eks. The Legend of Zelda: Breath of the Wild på farten uten strømtilkobling kan man regne med at batteriet varer rundt tre timer. Lysstyrken er god, selv om den i likhet med de fleste teknologiske duppeditter ikke fungerer altfor godt i veldig skarpt sollys.

Med Switch følger det også med en håndkontroll kalt JoyCon som består av to halvdeler. Halvdelene kan kobles til et grep som gir deg følelsen av en mer klassisk håndkontroll, kobles på sidene av Switch-skjermen, eller holdes separat i hver hånd. I sistnevnte tilfelle kan man også snu en JoyCon horisontalt, hvilket betyr at kontrollen i enkelte tilfeller også fungerer som to separate håndkontrollere (jeg tipper Mario Kart 8 Deluxe vil benytte denne funksjonaliteten flittig når spillet lanseres i april). Kontrollen er overraskende behagelig å bruke i alle sine former, selv om de med store hender nok vil synes den blir for liten, særlig hvis man skal holde den horisontalt. Til dem kan Pro Controller anbefales varmt, en kontroll som må kjøpes separat men som absolutt er verdt pengene for den som skal spille mye og lenge.

Pro Controller anbefales, særlig til dem som vil spille mye og lenge.

Kontrollenes største innovasjon er imidlertid HD Rumble-funksjonaliteten. Hvis ordet "rumble" er fullstendig ukjent for deg, refererer dette til hvordan håndkontrollen din kan riste mens du spiller. Nintendo var i sin tid først ute med denne funksjonaliteten på Nintendo 64, og med HD Rumble tar de dette enda et steg videre med såkalt taktil feedback. Fremfor en meningsløs risting som er identisk uansett hva som skjer, vil du nå oppleve at kontrolleren vibrerer ut ifra hva som skjer. I minispillsamlingen 1-2-Switch finner man et veldig godt eksempel på dette, hvor man skal vippe en JoyCon frem og tilbake og tippe hvor mange kuler som befinner seg i en boks. Takket være HD Rumble føles dette faktisk som ekte kuler i en boks, og man må virkelig konsentrere seg for å kjenne etter. Spill som Fast RMX bruker også HD Rumble på en god måte, og dette er en funksjonalitet jeg håper vi ser flittig brukt til Switch i løpet av årene som kommer.

JoyCon har imidlertid ett problem som flere har opplevd siden konsollens lansering, og det er at venstre JoyCon kan miste kontakt med Switchen i opptil flere sekunder om gangen. Dette er imidlertid avslørt som en produksjonsfeil fra fabrikkens side, og skal nå bli løst.

Switch har til tross for sitt gode førsteinntrykk noen svakheter. Først og fremst kommer det tydelig frem at konsollen har en svakere innmat enn sine hovedkonkurrenter, Playstation 4 og Xbox One. Dette er slettes ikke uventet, men vil fortsatt støte noen potensielle spillere bort. Fordelen vil likevel være at dersom et spill lanseres til alle tre konsollene, vil Switch-versjonen være mulig å ta med seg overalt på enkelt vis. Ulempen er at man må regne med noe svakere bilde teknisk sett. I dokkingen kan Switch-spill kjøre i full HD med 1080p/60fps, mens bildet blir skrudd ned til maks 720p/60fps i bærbar modus. På en så liten skjerm utgjør ikke dette et stort problem, men det er verdt å nevne. Et større er den begrensede innebygde lagringskapasiteten, som er på skarve 32 GB. I dagens digitale samfunn holder ikke dette, og selv om konsollen støtter micro-SD-kort opptil 2 TB (noe som faktisk ikke finnes på det åpne markedet ennå) er det fort med på å bremse entusiasmen.

Noe av spillutvalget som kommer til Switch i løpet av 2017.

Det store og det hele koker likevel ned til spillutvalget, et punkt som alltid har vært en svakhet for Nintendo. Er Switch noe å bry seg om dersom man ikke liker klassiske Nintendo-serier som Mario, Donkey Kong, Pokémon og Zelda (selv om alle faktisk bør spille det nye Zelda-spillet en eller annen gang i løpet av livet - just saying)? Til det er svaret foreløpig "Tjaaa ..." Antallet lanseringsspill har vært litt begrenset, selv om kvaliteten jevnt over har vært god. Tiden fremover ser også lovende ut, både med tanke på klassiske Nintendo-serier og indie-titler, samt et par japanske rollespill som virker svært lovende. Innen 2017 skal Switch-biblioteket begynne å fylles opp. Spørsmålet er likevel hva du er på jakt etter. Tredjepartsutviklerne snakker foreløpig varmt om Switch, og at Nintendo har fått med seg EA, Ubisoft og ikke minst Bethesda (that's new) er en god start. Spørsmålet er hva selskapene kommer til å diske opp med og om de blir værende. Fortsatt vil du ikke se titler som Titanfall 2, Middle-earth: Shadow of War eller Star Wars Battlefront II på en Nintendokonsoll, og selv om utvalget vil være bedre til Switch enn det var til Wii U vil manglene fortsatt være der.

Prisen er også et ankepunkt. Switch er nemlig hakket for dyr her til lands. Internasjonalt ligger konsollen på 299 dollar i USA, og 279 pund i UK, som er ganske akseptable priser når man veksler det om til kroner. I Norge ligger konsollen derimot på rundt 3600 kr, og det uten spill. Skal man i tillegg ha spill og noe ekstrautstyr - det være seg et ekstra sett JoyCon, en Pro Controller eller lignende - blir det hele fort veldig dyrt. Med tanke på at både PS4 og XBO for tiden kan kjøpes billigere enn som så, setter dette fort en demper på kjøpelysten. At en minispillsamling som 1-2-Switch dessuten selges til fullpris i stedet for å følge med konsollen, eventuelt bli solgt for en billig penge, er en ren fornærmelse (mer om dette i en senere anmeldelse).

Totalt sett gir likevel Switch et meget godt førsteinntrykk. Den er akkurat så lett å bruke og ta med seg som man skulle forvente, og ikke minst er det mye moro å hente med konsollen allerede fra dag én. En stiv prislapp, svakere innmat enn konkurrentene og en skepsis til eksakt hvor stort spillutvalget kommer til å bli fremover er de største ankepunktene, mens brukervennlighet, portabilitet, HD Rumble og et solid utvalg av Nintendo- og indie-titler er blant pluss-sidene. Jeg ser for meg at Switch blir mye brukt i årene som kommer, og gleder meg til å kunne spille store Nintendo-titler der jeg er.

PS: Mange har spurt om The Legend of Zelda: Breath of the Wild er grunn nok alene til å kjøpe Switch. Til det vil jeg svare ja, men dersom du er bestemt på at dette er det eneste spillet du skal ha til Switch og ikke bryr deg så mye om å kunne spille det på farten, kan du like gjerne gå for Wii U-versjonen. Wii U vil du få langt billigere enn en Switch, enten den er ny og brukt, og teknisk sett er det ikke store forskjeller mellom de to versjonene av spillet.

SpillExpo 2015: Pluss og minus

Teksten ble opprinnelig publisert på min Gamereactor-blogg lørdag.

I år ble det bare en fredagstur på meg til SpillExpo. Programmet tillater ganske enkelt ikke annet. Det er uansett helt greit. Lørdagen pleier det uansett å være stappfullt med folk på SpillExpo, og søndagene er jeg generelt opptatt.

La oss ta det elementære først: SpillExpo er en årlig messe som foregår i Lillestrøm, og som har funnet sted hvert år fra 2012 og utover. SpillExpo er ment å være et møtested for alt som har med spill å gjøre for oss her i Norge, og har bare blitt større og større for hvert år. Det var også tilfelle i år, da messen nå befinner seg i en annen ende av messehallen i Lillestrøm enn tidligere. Den slags kan vi like. Spillmiljøet i Norge trenger dette.

Som messer flest er det mye som kan sies om SpillExpo. Noe er pluss og noe er minus. Her følger en liten stemningsrapport fra gårsdagens tur.

Pluss:

• Stort. Årets messe er større enn noen gang, og det er moro å se at en norsk spillmesse vokser på denne måten. Det er også moro å se at tilstrømningen av mennesker også bare ser ut til å bli større og større fra år til år. Spill er i stadig vekst som medium, og dette ser også ut til å gå på tvers av sosiale grupperinger. De yngre er fortsatt i flertall (skal vi tro fredagen), men det er jammen meg vanlig å se folk oppi åra også på SpillExpo. Det kan vi like.
• E-sport. Mens vi snakker om at spillbransjen bare blir større, så er e-sport i vinden som aldri før. Dette tar SpillExpo på alvor, og mulighetene for å delta og bevitne e-sportarrangement er større enn noen gang. Komplett.no-standen kjører stadig vekk turneringer i det ene og det andre, Retroland kjører blant annet turnerninger i Super Smash Bros. Melee, og Telenorligaen er selvfølgelig på plass. Vil man oppleve e-sport live, er SpillExpo absolutt et sted å besøke.
• Foredrag. Som vanlig er det flere foredrag og presentasjoner man kan få med seg på SpillExpo. Her finner man foredrag fra norske utviklere, folkehøgskolerepresentanter med linjer som er relevante for messens deltakere, Spill er sunt, YouTube-ere og mange flere. Sjekk ut programmet for foredrag når du besøker SpillExpo. Det er mulig du finner noe som frister akkurat deg.
• Masse å handle. Besøker du messen etter fredag, er det nok ingenting igjen å handle. Jeg har nemlig hamstret alt. Neida. Den slags økonomi har jeg dessverre ikke. Men det skulle jeg absolutt ønske, for i år var utvalget av salgsboder langt bedre enn tidligere år. Her er det både retro, nyere hardware, cosplaymateriale, merchandise og alt annet en vaskeekte geek kan drømme om. Men ikke kjøp noe den første plassen du kommer over det, for prisene kan variere kraftig. Svært kraftig. Så kraftig at noen av dem burde få smekk på fingeren for overprising når naboen tilbyr det samme til halv pris.

Minus:

• Føles fortsatt litt tomt. Det er mye tomrom på SpillExpo, og det har det også alltid vært. Joda, man må innfri noen krav til brannsikkerhet og den slags, men det er ofte så mye ledig plass på SpillExpo. Resultatet blir ofte at selve messeområdet føles litt tomt, og at man tenker at her kunne det vært plass til flere.
• Lite spillnyheter. Her er messens klart største ankepunkt i min bok. Nyhetene er overraskende få på messen, og de aller fleste spillene man kan prøve på messegulvet er spill som allerede er lansert eller som har velfungerende betaversjoner ute. Star Wars Battlefront, Street Fighter V, Halo 5 og Destiny: The Taken King er vel og bra det, men hvor er nyhetene? Hvor er sniktittene på spill som fortsatt ikke er lanserte? Hvor er betaene vi ikke har prøvd så langt? Fra de store utviklerne er det overraskende lite av den slags (i farten kommer jeg bare på Dark Souls III), og det skuffer.
• Få indie-aktører. Skal man ha nyheter, er nok indie-seksjonen det beste stedet å gå. Likevel savnet jeg flere aktører. Men de som er der, virker absolutt spennende. Spill som Klang og Degrees of Seperation virker absolutt interessante, og etter å ha utsatt spillet igjen og igjen kan D-Pad Studio endelig presentere en spillbar demo av Owlboy. Ta gjerne turen innom indie-seksjonen på SpillExpo, men ikke forvent de helt store overraskelsene.
• Nintendo og Blizzard, hvor er dere? Setningen sier seg selv. Greit nok at Nintendo har den svakeste line-up på flere år denne høsten, men ved å la være å delta på SpillExpo er det som å komme med sin egen fallitterklæring. Messen er full av barnefamilier, og retro-sjappene viser at Nintendo-fansen så absolutt er til stede på messen. SpillExpo kunne vært en gyllen anledning til å vise frem Super Mario Maker og The Legend of Zelda: Tri Force Heroes, men de lar altså være. Svakt. En annen stor aktør jeg også savnet var Blizzard, som for tiden stiller med den ene gode tittelen etter den andre. Star Craft II-utvidelsen Legacy of the Void er like rundt hjørnet, Hearthstone er fortsatt moro å spille, og Overwatch er nå i beta. For ikke å snakke om at vi i går fikk den første traileren til Warcraft-filmen. Blizzard, dere er savnet.
• Mat og drikke Det er dyrt å gå på messe. Det behøver ikke å bli dyrere bare fordi man er sulten eller tørst. Dessuten er utvalget skralt. Dette er et årlig problem, og noe som bør løses til neste år.

Om skepsis, frie valg og det neste Deus Ex

Milde spoilere om Deus Ex-spillene følger. Ye are hereby warned!

Helt siden jeg for første gang stiftet bekjentskap med Deus Ex i 2010 (litt sent ute, jeg vet, med tanke på at spillet er fra 2000) har jeg vært en blodfan av spillserien. Entusiasmen var imidlertid aldri særlig stor for det andre spillet i serien. Det var derfor med et lettet og gledet hjerte jeg kunne konstantere at det tredje spillet i serien, Deus Ex: Human Revolution fra 2011, var en verdig arvtager til det prestisjetunge Deus Ex-navnet. Selv om jeg i Gamereactor-anmeldelsen påpekte et par sentrale svakheter ved spillet, vil jeg fortsatt regne spillet som en av de mest minneverdige spillene fra forrige konsollgenerasjon, ikke minst takket være spennende tematikk og den herlige cyberpunk-følelsen.

Sentralt for Deus Ex-spillene har vi alltid funnet valgfriheten. Den relativt frie tilnærmingen til hvordan man velger å løse utfordringer underveis var et element i spillutvikling som Deus Ex mer eller mindre introduserte (sammen med Thief-serien). Dette har også kunnet merke på historien, hvor særlig avslutningen har vært åpen i alle de foregående spillene i serien.

Den valgfrie avslutningen på de forskjellige spillene er også det som plager meg litt etter annonseringen av det neste Deus Ex-spillet.

Tro meg, entusiasmen gikk i taket da jeg så den første cinematiske traileren for Deus Ex: Mankind Divided. En direkte oppfølger til Human Revolution, hvor man i tillegg får spille som Adam Jensen igjen, var nesten mer enn jeg hadde turt å håpe på. Traileren ga oss inntrykk av at vi kan forvente mer av det som gjorde forgjengeren så bra: Slående cyberpunkstemning, sviende samfunnskritikk og et overlegent lekkert soundtrack fra Michael McCann.

Samtidig resulterer en så direkte oppfølger i at noen av valgene fra forgjengeren blir annullert. Jeg tenker da spesifikt på valgmulighetene man får helt på slutten av Human Revolution, hvorav minst én avslutning blir som ikke-kanon å regne takket være Mankind Divided.

På slutten av Human Revolution kan man velge mellom fire avslutninger. Man kan kringkaste sannheten om Illuminati, redigere på sannheten slik at transhumanismen og Sarif Industries kastes i et bedre lys, eller man kan fjerne informasjonen om Illuminati fra kringkastningen slik at transhumanisme havner under strenge kontroller og restriksjoner. Eller man kan velge slik jeg gjorde: å sprenge hele Illuminati-fasiliteten i fillebiter og overlate fremtiden til menneskeheten selv. Velger man det siste alternativet, stryker hovedpersonen Adam Jensen med i eksplosjonen.

Mitt valg kan nok anses som et snev av beslutningsvegring (et problem som stadig dukker opp i spill med valgfrihet), men det var i det minste mitt valg. Med Mankind Divided forsvinner valget mitt, med mindre man finner en kløktig forklaring på hvordan Adam Jensen overlevde eksplosjonen.

Spillserier som flagger valgfrihet som et av sine viktigste kjennetegn har i de senere årene blitt flinke til å videreføre valgene dine dersom det lages en oppfølger - BioWares spill og The Witcher-serien er bare noen eksempler på dette. Det er fullt mulig Mankind Divided vil kjøre en lignende linje, men ingenting jeg har lest så langt tyder på dette. Noe som oppfattes å være litt kontra i forhold til seriens ånd.

Om New Nintendo 3DS

Den 13. februar fikk Nintendo et nytt medlem i familien. Det vil, si helt nytt er det ikke, selv om det faktisk har "New" i navnet.

Nintendo har denne gangen valgt å gi en av sine eksisterende konsoller litt sprekere innmat, en ekstra styreknott til kamera og en langt bedre 3D-funksjonalitet. Resultatet er New Nintendo 3DS, som i bunn og grunn bare er en litt sprekere 3DS.

3DS har siden lanseringen i 2011 solgt over 50 millioner enheter. Det er i og for seg et respektabelt tall, men fortsatt et stykke bak forgjengeren DS, som med sine svimlende 154 milllioner solgte enheter er historien nestbestselgende spillkonsoll (kun slått av Playstation 2). For å forsøke å lokke til seg enda flere brukere (og kanskje også tyne litt mer penger ut av allerede eksisterende brukere) har Nintendo valgt å komme med en oppgradert 3DS. Noen vil diskutere om dette er ideelt, og om ikke selskapet heller burde tenkt en helt ny konsoll i stedet. Men med en ganske rådende markedsandel på det håndholdte konsollmarkedet har ikke Nintendo noen hast.

Jeg har fått leke meg med en New Nintendo 3DS XL de to siste ukene. Så, hvordan fungerer New Nintendo 3DS? Og er den verdt pengene dine?

New Nintendo 3DS har noen sentrale funksjonelle endringer og forskjeller. Disse er:

1. Mindre endringer i design og knappeoppsett
2. Sterkere prosessor
3. Forbedret 3D-effekt med eye tracking
4. NFC-felt
5. C-stikke og skulderknapper

Så la oss ta disse punktene for oss steg for steg:

Mindre endringer i design og knappeoppsett

Det er ikke store endringene som er gjort på dette punktet. New 3DS XL veier mer eller mindre det samme som sin eldre ekvivalent, men føler noe mer avrundet i kantene. Derimot har Start- og Select-knappene blitt flyttet, og befinner seg nå til høyre for underskjermen i stedet for under den. De er mer avrundede og opphevet fra konsollflaten, noe som gjør dem lettere å nå og bruke.

Langt mer knotete føles derimot den nye plasseringen av styrepennen. Der den tidligere har vært på høyre side av konsollen, ligger den nå på undersiden. Her kan det selvfølgelig bare være snakk om gammel vane og vonde vendinger og alt det der, men det føles ikke riktig. For min del er jeg heller ikke komfortabel med plasseringen av volumknappen, som nå befinner seg på venstre side av den øverste skjermen. Det er fort gjort at det blir knotete å skru ned lyden mens man spiller, i hvert fall i intense bosskamper og lignende der man er avhengig av å ha begge hendene tett på kontrollene.

Det skal også nevnes at om du nå vil skifte minnekort på konsollen, må du skru opp bakpanelet for å få tilgang til SD-kortinngangen. Noen har poengtert at dette er unødvendig kronglete, men oppriktig talt: Hvor ofte skifter man SD-kort? Etter å ha oppgradert til 32 GB har i hvert fall ikke jeg hatt noe behov for å ha SD-kortet lett tilgjengelig.

Sterkere prosessor

Endringen man ikke ser så godt, som er tydelig merkbar, er at New 3DS har fått en oppgradert prosessor. Dermed takler den flere operasjoner samtidig og behandler dem raskere. Resultatet er høyst merkbart. Lastetider har blitt betraktelig redusert, og mistanken jeg hadde i høst ser ut til å stemme: Super Smash Bros. for 3DS flyter langt bedre på New 3DS enn den ordinære 3DS. Den behandler kommunikasjon med nettet raskere, og overgangen mellom spill går også mye raskere denne gangen. Og er du en av dem som har lastet ned et bakgrunnstema til din 3DS, vil du merke at dette leses langt raskere og mer smertefritt med en New 3DS.

Den sterkere prosessoren vil med tiden også medføre enkelte 3DS-spill som kun lar seg spille med en New 3DS. Først ut er 3DS-versjonen av Wii-klassikeren Xenoblade Chronicles, som kommer i april. Det blir spennende å se hvor mange utviklere som tør å satse på denne eksklusiviteten: Man frir til et betraktelig mindre publikum om man gjør spillet kompatibelt kun med New 3DS. Tiden vil vise.

Forbedret 3D-effekt med eye tracking

En funksjon med 3DS som veldig mange har latt være å bruke, er muligheten for å vise spillet i 3D uten bruk av briller. Argumentene har vært at det er vanskelig å justere 3D-effekten, og at den fort faller ut av fokus. Dette endrer New 3DS på, og resultatet er tydelig. Med et ekstra lite kamera som følger øynene dine, vil konsollen nå justere 3D-effekten etter hvor blikket ditt befinner seg. Dette gjør at 3D-effekten er langt mer stabil, ikke minst når man befinner seg på T-bane, buss og lignende, hvor rykninger og risting lett kan forekomme utenfor spillerens egen kontroll. Dette gjør at 3D-effekten også blir klarere, og å spille spill i 3D føles nå langt mer fristende og forlokkende. Det er rett og slett blitt den 3D-effekten vi skulle fått for fire år siden. Den er fortsatt frivillig å bruke, for all del, men det frister langt mer nå enn tidligere.

NFC-felt

I tråd med Nintendos store nye satsningsområde, plastikkfigurene Amiibo, tilbyr også New 3DS et NFC-felt på den nederste skjermen. Her kan man lese av en Amiibo og laste inn data i spillet, på samme måte som på Wii U. Denne funksjonaliteten har jeg imidlertid ikke testet.

C-stikke og skulderknapper

Jeg nevnte at knappedesignet var blitt noe forandret. Men alt er ikke bare kosmetiske endringer. New 3DS kommer også med tre nye knapper: To ekstra skulderknapper og én ekstra styrestikke. Oppsettet er kjent for de av dere som har forsøkt seg på Circle Pad Pro, som var en ekstradings Nintendo lanserte for noen år siden for å gi oss nettopp disse knappene. Circle Pad Pro var imidlertid stor, klumpete og lite ergonomisk, og få spill har blitt utviklet for å utnytte denne.

En ekstra stikke og to ekstra skulderknapper gir imidlertid en del muligheter for fremtidige spill, og kanskje betyr dette at vi kan få flere spill i fremtiden alá Resident Evil: Revelations til konsollen (3DS har få skytespill å skryte av, og New 3DS kan teoretisk sett åpne for mer av dette). Med en ekstra stikke har man langt større muligheter for å skape spill med kamerafrihet og lignende, og den kommer derfor godt med.

Den nye stikken, eller C-stikken som den heter, gir derimot ingen god følelse mot tommelen. Den minner mest om slike knotter man hadde på laptoper tidligere for å styre en datamus. Resultatet er null feedback, noe som gjør det vanskelig med presisjonsstyring dersom det en gang skulle bli nødvendig.

For å teste C-stikken best mulig, fisket jeg frem Super Smash Bros. og Resident Evil: Revelations fra spillbiblioteket. I Super Smash Bros. kan man bruke C-stikken for raske komboangrep (ikke helt ulikt når man bruker den langt bedre C-stikken på Gamecube-kontrollen), mens den i Resident Evil brukes for å styre kameraet. Det fungerer greit i Super Smash Bros, selv om den manglende feedbacken gjør sitt utslag, og jeg vil nok ikke bruke den omfattende i fremtiden. Kamerakontrollen i Resident Evil (og i det nylig lanserte Zelda-spillet Majora's Mask 3D) fungerer derimot godt, selv om det er mer eller mindre akkurat det samme vi fikk med Circle Pad Pro. Eneste forskjellen er at nå spiller vi mer på lag med ergonomien.

Konklusjon

Så, kjøp eller ikke kjøp? Oppgradere eller ikke oppgradere? Som ofte vanlig er, finnes det ikke et enkelt ja- eller nei-svar å gi her.

Har man ingen 3DS fra før av og er på markedet, er svaret lett: Det er ingen vits å gå for en eldre versjon, med tanke på at New 3DS fikser på et par merkbare problemer ved den eldre konsollen, som lastetider og forbedret 3D-effekt. Uansett om du går for New 3DS eller New 3DS XL, vil det være et godt kjøp i dette tilfellet (og en 3DS er uansett et godt kjøp: konsollen har et av mer spennende spillbibliotekene der ute).

Om man derimot allerede eier en 3DS, ville jeg nok tenkt meg om to ganger. Har du en liten 3DS i utgangspunktet og tenker på å oppskalere, ville jeg ikke hindret deg - jeg har selv gått den veien tidligere, og det er uten tvil bedre for hendene å spille på en XL enn en liten konsoll. Om du derimot allerede eier en 3DS XL, er det ingen tunge argumenter for at du må foreta deg et umiddelbart bytte. Om du allerede nå vet at du kommer til å spille mange New-eksklusive titler, er det selvsagt bare å slå til, men hvis ikke kan du godt styre deg en måned eller to og se prisutviklingen an.

Om PS4, ett år senere

Egentlig skulle jeg ha skrevet denne posten rundt 29. november. Det var tross alt datoen for ettårsdagen til Playstation 4 her til lands. But, you know... life happens sometimes...

Uansett: For litt over ett år siden fikk også vi i det fjerne og kalde nord ta del i Sonys neste kapittel på spillmarkedet. Suksessen kan ikke sies å være annet enn enorm, med 15 millioner solgte konsoller det første året på verdensbasis. Til sammenligning ligger Microsofts Xbox One og Nintendos Wii U på omtrentlig halvparten solgte enheter, og det til tross for at Wii U fikk ett års forsprang på konkurrentene.

Men ett år etter lansering, og omtrent et halvt år etter selv å ha blitt en PS4-eier (som ene og alene skyldes at jeg fikk den for halv pris da jeg var i Japan i påsken), er jeg fortsatt ikke overbevist.

Entusiasmen sto aldri helt i taket ved avdukingen av PS4 eller XBO. Det føltes aldri som det enorme hoppet til en ny konsollgenerasjon slik jeg husker dem fra tidligere. Her kan selvfølgelig nostalgiske illusjoner gjøre meg blind, men jeg er fortsatt under det inntrykk av introduksjonen av PS1, PS2 og PS3 presenterte enorme teknologiske sprang da de ble lansert.

Hva fikk vi se ved avdukingen av PS4? Vi fikk se skarpere grafikk, ja visst, men hoppet føltes likevel noe mindre enn på midten av 2000-tallet. Vi fikk se større grafiske muligheter, men som utviklere flest så langt har pakket inn i så mye lens flare at det er umulig å se hva dette egentlig betyr i praksis. Vi fikk se innmat som var mer lik PC i struktur, men som likevel var merkbart svakere enn de fleste PC-er allerede før lansering.

Og nettopp det med PC er nok også hovedårsaken til at jeg ikke er solgt når det gjelder PS4. De fleste store titler i år som har gått under kategorien "nestegenerasjon" (og hvorav få har maktet å imponere, men det er stoff for en annen bloggpost) har ikke blitt spilt på PS4-en i stua mi, men på PC-en jeg kjøpte for halvannet år siden (hovedsaklig med tanke på nettopp spill). For hvorfor skulle jeg ta meg bryet med å kjøpe spillet til en PS4, når jeg kan få akkurat det samme spillet til PC til langt mindre pris og langt bedre grafisk presentasjon? Når man i tillegg kan koble til en håndkontroll til PC-en etter eget valg (mer eller mindre, i hvert fall), forsvinner mer eller mindre alle PS4-ens fortrinn.

Dette setter fokus på det jeg mener er PS4s hovedproblem, ett år uti livsløpet. Konsollen mangler de store, saftige, eksklusive titlene som lokker meg til å bruke konsollen mer. PS4 behøver flere store, solide spill som serverer opplevelser man ikke kan oppleve andre steder. Det som fikk meg til å skaffe en PS2 var spill som Final Fantasy og Metal Gear Solid. PS3 kunne skimte med titler som Uncharted, Metal Gear Solid 4 og Valkyria Chronicles. Hva har jeg spilt på PS4 så langt i år? Metal Gear Solid V: Ground Zeroes, en pen demonstrasjon av et kommende storspill som det ikke tok meg mer enn to-tre timer å spille gjennom (PS4 har for så vidt Infamous: Second Son, men det har jeg valgt å vente med til jeg får spilt ferdig Infamous til PS3 som fremdeles ligger og støver ned i samlingen).

Det burde være et tankekors at jeg har brukt betraktelig mer tid på Wii U i løpet av året enn PS4. For mens storspillene som skal selge PS4 til massene heller har blitt spilt på PC-en min, skimter Wii U med spillopplevelser jeg ikke får andre plasser (og, må jeg legge til, som faktisk er meget underholdende). Det er dette som blir PS4s største utfordring det kommende året: Utvide spillbiblioteket til å gi en mer unik opplevelse, og det ikke bare på indie-fronten (spill som Resogun til PS4 er selvfølgelig underholdende, men man kan ikke anbefale folk å kjøpe en konsoll til 3.600 kr bare for å spille et indiespill og to).

Når folk spør meg om dagene "Burde jeg kjøpe meg en PS4?" svarer jeg som regel: "Nei. Kjøp deg heller en god PC og en Wii U. Da har du dekket mest mulig bredde på spillmarkedet i årene som kommer, og PC gir deg bedre grafisk ytelse på spillene der den slags virkelig betyr noe." Kule delefunksjoner og muligheten for å inkludere en spiller i spillet ditt i 60 minutter via internett er ikke nok for å selge PS4 for meg. Det må noe mer til, og dette håper jeg på få se mer av i løpet av kommende spillår.

Hvis ikke vil konsollen fortsette å samle støv, og med tanke på hvor god håndkontrollen til PS4 faktisk har blitt ville det vært trist...

Om frastjålet 3DS og digitalt innhold

Som noen av dere kanskje allerede har fått med dere, hadde jeg en aldri så liten uheldig opplevelse under forrige Japan-tur: Min Nintendo 3DS forsvant etter en togtur mellom Sendai og Tokyo. Nå, i skrivende stund, sitter jeg med en ny 3DS og laster ned igjen det digitale innholdet mitt. Prosessen dit er imidlertid ikke helt smertefri, og det er det jeg har tenkt å ta for meg her og nå. Det er ikke rent umulig at min opplevelse kan være med og hjelpe andre i en lignende situasjon i fremtiden.

La oss ta det hele fra begynnelsen.

Jeg gikk av toget en tirsdag kl 17:58, og litt over to timer senere oppdaget jeg at 3DS-en jeg hadde brukt på toget slettes ikke var i veska slik jeg hadde trodd. Dette satte fort igang en prosess. Først gikk turen til togstasjonen hvor vi hadde gått av, og her fikk vi telefonnummeret til Japan Railways sitt lost&found-senter, hvor alt hittegods til syvende og sist ender opp (i det minste på den togstrekningen vi tok). Deretter gikk turen tilbake til bydelen Akihabara, hvor vi hadde vandret de to siste timene før tapet ble oppdaget. Om ikke annet burde saken meldes til det lokale politiet, i tilfelle noen skulle komme innom med en 3DS de hadde funnet (eller, i verste tilfelle, hvis politiet skulle arrestere noen med den stjålne gjenstanden). Et skjema ble fylt ut, og en kvittering ble mottatt.

Telefonsamtaler de neste dagene til lost&found-senteret viste seg dessverre å være fruktløs, selv om japansken min er såpass flytende at jeg har ingen problemer med å beskrive den tapte gjenstanden eller hvilket tog det ble mistet på. Dermed må jeg bare anta det verste: jeg opplevde sannsynligvis et tyveri i trygge Tokyo.

Et tap presenterer alltid ett eller flere problem. Mitt største problem med tapet av 3DS-en var tapet av alle lagringsfilene, som nå er tapt for godt (farvel, resultatet av 80 timer med Bravely Default-spilling). Det nest største problemet er følgende: Nintendo kjører en relativt gammeldags og krøkkete løsning når det gjelder alt digitalt kjøpte innhold. Mens vi i dag er vant til at ting lagres i en sky eller at man kan alltids laste noe ned igjen på nytt dersom man logger på med ens egen konto, er standardløsningen på 3DS slik at digitalt innhold knyttes til enheten din. Det stemmer: kjøper du et spill digitalt til 3DS, er spillet knyttet til den ene maskinen du kjøpte spillet på, ikke kontoen du brukte for å kjøpe spillet. Det blir heller ikke bedre at kun en maskin kan knyttes til nevnte konto.

En gammeldags ordning, ja visst, og på grunn av dette regnet jeg det digitale innholdet mitt (inkludert de ti «ambassadør»-eksklusive Gameboy Advance-spillene) for tapt. Men Gamereactor-kollega David visste råd, og jammen fant han ikke en Reddit-tråd som beviste at joda, det er faktisk mulig å få innholdet tilbake.

Tråden indikerte at for å få koblet sin nye 3DS til sin Nintendo Network-konto (og dermed få lastet ned ens digitale innhold på nytt), var det nødvendig med tre ting: Man måtte ha en kvittering av politianmeldelsen, man måtte ha serienummeret til den tapte 3DS-konsollen, og man måtte ha påloggingsinformasjonen til Nintendo Network-kontoen.

Med denne informasjonen i hånden tok jeg kontakt med den norske Nintendo-avdelingen så snart jeg hadde skaffet meg en ny 3DS. Kvitteringen av politianmeldelsen hadde jeg, og serienummeret på den gamle konsollen hadde jeg, ettersom dette står på utsiden av esken (endelig kom min aldri-kast-en-eske-til-en-enhet-du-eier-filosofi til nytte).

Resultatet? I skrivende stund sitter jeg og laster ned mitt digitale innhold på nytt til den nye 3DS-en min. Kontakten med Nintendo kan ikke beskrives som noe annet enn bare hyggelig, og jeg ble aldri mistenkeliggjort eller utsatt for noen dårlig eller treg behandling. Det skal de ha: den digitale løsningen er kanskje ikke den beste, men når ulykken først inntraff var de ingenting annet enn medgjørlige og hyggelige.

Skulle du noen gang komme utfor en tilsvarende situasjon, vet du dermed hva som må gjøres: kontakt politiet, ta vare på kvitteringen, og aldri kast en eske til en enhet du fremdeles bruker.

Og aldri så ille at det ikke er godt for noe: bildet øverst viser min nye 3DS. Skal man først ha ny, kan man like gjerne kjøpe den med Zelda-motiv på.

Japanpåske 2014: Rapport #2

Siden forrige Japanrapport har det vel gått litt under ei uke. Det er derfor på tide å gi livstegn fra seg også til dem som ikke er på Facebook og den slags.

Det er nesten vanskelig å holde dagene fra hverandre, for det har sannelig vært innholdsrike dager. Samtidig har vi også tatt oss tid til å slappe av underveis, noe som sannelig er viktig på en såpass intens tur som det en Japantur med meg kan være (vi har da ikke flydd 10.000 km for å sitte inne og se på veggen, må vite).

Fredag og lørdag ble i hovedsak preget av ett stikkord: baseball. Vi fikk imidlertid brukt fredags formiddag på å slappe litt av og hente oss inn igjen etter travle dager i Tokyo, før vi så stakk ut på kamp på Tigers' hjemmebane, Koshien. For mitt vedkommende var dette første kamp på Koshien på i hvert fall fem år, så det var sannelig spennende å få se stadionen etter at den fikk en ordentlig makeover noen år tilbake. Kampene vi gikk på var Tigers' første hjemmekamper for sesongen, og disse var til gjengjeld mot erkerival Yomiuri Giants (fra Tokyo). Vi snakker med andre ord en slags japansk versjon av El Clasico. Som fjorårets finalelag fra Central League kan man vel si at Giants var forhåndsfavoritter for mange, men det var intet mindre enn storslått spill fra Tigers vi ble vitne til disse dagene. Mens første kamp endte 5-1, brukte Tigers lørdagens kamp på å ydmyke Giants og ende kampen 9-0. Stemningen var i fyr og flamme begge dagene, og man kan vel trygt si at vi alle tre gikk og nynnet på heiasangene i lang tid etterpå.

Slike seiere må feires, og i Japan er det få måter som er bedre å feire ting på enn å gå i varme kilder i det lokale badehuset (som ikke er så langt unna hotellet vårt). Det hele avsluttes gjerne med god mat etterpå, og man kan derfor si at lørdagen oppsummerer de tre tingene jeg savner mest med Japan når jeg er i Norge: maten, japanske bad og baseball.

Søndag brukte Martin og jeg på å få med oss en gudstjeneste ute på Rokko Island, en av to kunstige øyer som er bygget i Kobe-bukta (strengt tatt heter det vel Osaka-bukta). Gudstjenesten fokuserte på skoleelever (både store og små), ettersom det japanske skoleåret begynner i april. Planen var å møte Espen igjen på hotellet og deretter gå på rekognosering på de lokale nerdebutikkene før vi gikk til handel senere i uka. Dette måtte imidlertid vente, ettersom den siste av tre Tigers Vs Giants-kampene gikk på TV, og det hele med et uavgjort resultat som sådan. En intenst kamp gikk inn i ekstraomganger, men til slutt nappet Tigers til seg seieren, og sikret dermed tre av tre hjemmeseiere mot erkerivalen. Herlige tider.

Så på mandag var det på tide å leke turist igjen. Turen gikk til Kyoto, den gamle hovedstaden som også har mange kulturelle skatter og bygninger. Vårt første mål var imidlertid ikke en svært gammel bygning, men fremdeles en viktig del av Japans kulturhistorie: vi besøkte Nintendos hovedkontor. Besøkte er kanskje feil ord, men vi gikk i det minste en runde rundt bygningen og snakket om gode Nintendominner før vi tok turen videre. Vi fikk med oss Kinkakuji, også kjent som Gullpagoden - hele pagoden er dekket av gull - og Kiyomizudera, et stort tempelområde som i utgangspunktet er bygget uten bruk av spiker eller skruer (størrelsen overgår også de fleste stavkirker).

Ettersom Martin slet med en vond fot, endte vi opp med å ta nerdeshoppingen i Kobe på tirsdag. Deretter tok Espen og meg en skikkelig spasertur opp Maya-fjellet, som med sine rundt 700 meter over havet gir en såkalt Ten Million Dollar View over Kobe. Deretter gikk vi helt ned til hotellet igjen og avsluttet dagen i badehus. Med over 31.000 tilbakelagte skritt på én dag kan man ikke si at Japanferier ikke er godt for helsa.

Vår siste hele dag i Kobe ble avsluttet med en tur til Universal Studios Japan, en større fornøyelsespark i retning Osaka. Å dra på en onsdag er forholdsvis strategisk, ettersom folkemengdene er små og køene korte. Vi fikk oss en runde på de største og viktigste attraksjonene, og jammen også på noen av de mindre. Middagen ventet vi imidertid med til vi var tilbake i Kobe, hvor vi tok turen innom en herlig spis-så-mye-kjøtt-du-vil-mens-du-griller-den-selv-restaurant. For å toppe det hele trallet vi oss gjennom to timer med karaoke. Hes i dag, antakeligvis enda hesere i morgen. Men herlig er det.

Noen bilder til slutt. I morgen bærer turen til Tokyo, og på lørdag går flyet tilbake til Oslo. Det er nesten for ille at turen snart er slutt...

 Klare til kamp!

 Fullt av folk og god stemning, og seier er slettes ikke feil.

 This is where the magic happens. Or maybe happened. Jeg innbiller meg at Nintendo nylig har skiftet kontor, og spørsmålet er om det er bygget på bildet eller bygningen som lå rett ved siden av som var hovedkontoret. Men men, vi har i det minste vært der og beskuet underverket/underverkene.

 Gullpagoden

 En gravplass vi fant like ved Kiyomizudera

 Kiyomizudera

En av de beste delene ved å gå opp Maya-fjellet var at sakuraen fremdeles hang på trærne når man kom opp i høyden.

Om de ti beste PS3-eksklusive spillene

I dag markeres et skifte i europeisk spillhistorie. I dag lanserer Sony sin nye spillkonsoll, Playstation 4. Dette betyr at forgjengeren, Playstation 3, avslutter sin storhetsperiode etter å ha vært på markedet siden høsten 2006. PS3 vil fremdeles selges, og det vil fremdeles lanseres spill til konsollen (bl.a. Lightning Returns: Final Fantasy XIII og Tales of Xillia 2, to rollespill jeg ser frem til i 2014). Likevel vil den ikke lenger være Sonys trumfkort på markedet, og PS3s storhetstid vil fra i dag av være avsluttet. Nå skal den nyte en velfortjent pensjonstilværelse før det med årene avvikles fra markedet.

I den anledning anser jeg det som en gyllen mulighet til å se tilbake på den nå sju år gamle konsollen og hva den har gitt oss. Sju år er lang tid, og på sju år rekker man å gi ut et ekstremt høyt antall spill. De fleste av disse har man også kunnet kjøpe på alternative plattformer, og det er ikke disse jeg ønsker å se på i dag (da hadde lista sett betraktelig annerledes ut). Heller ønsker jeg ikke å se på alle HD-gjenutgivelsene som har blitt gitt ut av gamle spill (selv om mange av disse også er vel verdt å få med seg, som f.eks. Team Ico Collection). Det jeg vil ta en kikk på i dag, er ti spill som kun finnes til Playstation 3. Ti spill jeg mener fortjener litt oppmerksomhet, fordi de i mine øyne rett og slett er det beste man kan få til konsollen (her må vi huske på at jeg er en ekstremt subjektiv mann når det kommer til slike lister, og at selv jeg ikke har spilt gjennom alle spill i verden, slik at mangler og uenigheter kan forekomme).

Er dere klare? Da begynner vi.

10. LittleBigPlanet
Jeg må innrømme at jeg helt personlig ikke er verdens største fan av LittleBigPlanet. Joda, det er underholdende og sjarmerende så det synger etter, og Sackboy har en appell som kan utkonkurrere en viss rørlegger. Men å bygge egne baner og dele dem med andre er ikke helt min greie. Jeg er rett og slett ingen kreativ sjel, og dermed havner jeg egentlig litt utenfor målgruppen for spillet. Likevel er LittleBigPlanet så veldesignet at jeg ikke kan unngå å bli imponert. Spillet lærte oss å dele våre egne kreasjoner lenge før Minecraft var blitt allemannseie. Et herlig spill for store og små kreative sjeler.

9. Uncharted 3: Drake's Deception

Etter den enormt gode jobben Naughty Dog gjorde med Uncharted 2, var lista satt skyhøyt. Publikum ventet i spenning. Kunne virkelig selskapet klare å overgå seg selv nok en gang? Svaret er kort sagt Nei, men det gjør ikke Uncharted 3 til et dårlig spill av den grunn. Lekker grafikk, mer av den underholdende spillmekanikken vi har lært å kjenne fra de to forgjengerne og et like sjarmerende persongalleri som alltid gjorde Uncharted 3 til en underholdende tittel. Inspirasjonen fra Lawrence of Arabia (både personen og filmen) spiller en sentral rolle for spillet, og jakten på nok en sagnomsust by førte til det ekstremt lekre ørkenlandskapet i Rub’ al Khali. Det er nesten som man kan telle sandkornene på skjermen.

8. Tales of Xillia

Tales-serien har hatt sine opp- og nedturer som rollespillserie. Det er likevel lite som levner tvil om at det nyeste spillet i serien til PS3, Tales of Xillia, er å regne som en av oppturene. Som det første ordentlige Tales-spillet til PS3 maktet Namco Bandai å utnytte systemets muligheter når det gjelder kontrolloppsett, grafisk prestasjon og spillmekanikk på en ordentlig måte. Resultatet ble et eventyr som både var vakkert, underholdende og engasjerende. Grunnpremisset om å redde verden fra dens undergang er en klisjé vi er såpass vant med fra rollespillsjangeren at Tales of Xillia knapt kan kritiseres for å gå i dette sporet, og uansett har jeg spilt redde-verden-rollespill som har vært langt dårligere gjennomført enn dette. Hovedårsaken tror jeg skyldes et svært godt persongalleri, som til tross for enkelte stereotype forutsigbarheter ender opp som et klinkende godt ensemble av helter (og skurker). I ekte Tales-ånd fikk vi også små valgfrie hverdagssamtaler mellom slagene (såkalte skits) som var med på å understreke den muntre tonen i spillet. Måten man kan spille gjennom hovedhistorien fra perspektivet fra to av hovedpersonene – Milla og Jude – gir også spillet en spennende vri. For rollespillere med en PS3 i hus burde Tales of Xillia være et sikkert kjøp.

7. Heavy Rain

Det finnes dem som forsøker å gjøre noe annerledes. Dem som forsøker å lage opplevelser som skiller seg ut fra andre. David Cage i Quantic Dream er en av dem, og hele to ganger har han forsøkt seg på interaktive dramafortellinger. Den nyeste, Beyond: Two Souls, ble dessverre ikke helt som forventet. Der var imidlertid det første forsøket langt bedre gjennomført. Heavy Rain tar oss med på en spennende historie om seriemorderen The Origami Killer, og vi får følge historien fra fire forskjellige personers perspektiv. Hvordan historien utfolder seg og avsluttes er imidlertid opp til spilleren og de valg en tar underveis. Dermed blir nesten ingen gjennomspillinger like, og man setter seg gjerne ned med spillet både to, tre og fire ganger for å teste «hva hvis»-scenarier. Enkelte logiske brister til tross: Heavy Rain er en PS3-perle.

6. Metal Gear Solid 4: Guns of the Patriots

Det begynner å bli såpass mange år siden MGS4 kom ut at man nesten har glemt at det eksisterer. Dette var imidlertid spillet som overtalte meg til å kjøpe PS3, og jeg kan ikke si at jeg angrer. Som vanlig serverer Hideo Kojima et snikespill som både tar spilleren med til krigens sentrum og samtidig stiller viktige spørsmål rundt krig, politikk og liv. Solid Snake er i spillet blitt en gammel mann, og hans siste oppdrag er også kanskje hans viktigste. Spillet videreførte og polerte mekanikkene som Metal Gear Solid 3 etablerte, og resultatet ble en imponerende svanesang for den gamle snikehelten Snake.

 

5. Ni no Kuni: Wrath of the White Witch

Det er ingen hemmelighet at jeg er storfan av animasjonsfilmene fra Studio Ghibli. Jeg er også storfan av rollespill, fortrinnsvis av den japanske sorten. Så når Level-5 gikk sammen med Ghibli for å lage et rollespill, kunne jeg nok knapt være mer fornøyd. Resultatet er ikke overraskende magisk fra start til slutt. Historien om gutten Oliver som må reise til en magisk verden for å redde sin mor fra døden er svært typisk Ghibli på alle måter, og er fra start til slutt en uforglemmelig reise. En levende verden, himmelsk musikk, minneverdig persongalleri og en grafikk som gir deg følelsen av å spille en interaktiv animasjonsfilm er alle komponenter som gjør dette til et obligatorisk rollespill å ha i hylla. De mest hardbarkede spillerne vil antakeligvis mene at spillet er for lett, men Ni no Kuni er bevisst laget for å være tilgjengelig for uerfarne spillere. For min del tenker jeg at spillet blir mer tilgjengelig for flere, noe som bare kan tolkes positivt. For dette er et spill man virkelig ikke bør gå glipp av.

4. Uncharted 2: Among Thieves

Til tross for sine mangler var Unchared: Drake’s Fortune et spill jeg virkelig lot meg underholde av. Det var likevel ingenting sammenlignet med oppfølgeren. Her satt alt sammen som det skulle. Eventyrstemningen var på topp, hovedpersonen Nathan Drake skrudde sjarmen på maks, musikken satte den rette stemningen, historien kunne sette selveste Indiana Jones i skyggen, og actionnivået var nesten konstant enormt. Reisen gjennom snøkledde fjell og nepalske byer sitter fremdeles friskt i minne, og var nok for min del det beste spillet over hele fjøla i 2009. Glem Lara Croft og Tomb Raider, det er Nathan Drake og Uncharted-spillene som hersker over skattejakt-spillsjangeren.

3. Valkyria Chronicles

Alle konsoller har sine skjulte perler og enormt gode spill som aldri får den oppmerksomhet de fortjener. I PS3s tilfelle heter spillet Valkyria Chronicles. Hvorfor dette spillet ikke har blitt en mer omtalt suksess enn hva tilfellet er, fremstår for meg som en gåte. Som turbasert strategisk rollespill har dette spillet alt: En ekstremt tiltalende alternativ versjon av Europa anno 1935, velbalanserte klasser, utfordrende slag, storslått musikk og et persongalleri som man virkelig husker i ettertid. Legg til at spillet tar opp (rase)ideologiske spørsmål som har sine naturlige paralleller i vår egen historie (og for så vidt også samtid), og en historie som virkelig makter å engasjere, så er opplevelsen total. Nevnte jeg dessuten den lekre grafiske stilen som får spillet til å se ut som en håndtegnet anime? Ikke? Vel, nå har jeg gjort det i hvert fall. Har du tidligere kost deg med spill som Fire Emblem, Advance Wars, Tactics Ogre eller Final Fantasy Tactics-spillene, burde Valkyria Chronicles være et selvsagt alternativ.

2. The Last of Us

Sommerens storspill fra Naughty Dog går ikke bare inn som en av konsollens beste spill, men også kanskje om et av generasjonens største mesterverk totalt sett. Zombiespillet som ikke er et zombiespill, som bringer oss tett innpå historien om Joel og Ellie, er rett og slett et mesterverk som fortjener all rosen det har fått. Her er det historien som står sentralt, uten at det går på bekostning av spillet som spill. Overlevelsesdramaet tvinger deg som spiller til å bruke en flytende fremgangsmetode, hvor tilpasning ut ifra situasjonen er tvingende. Samtidig er det ikke bare infiserte mennesker man må passe seg for; ofte er mennesket i seg selv en farlig nok motstander. Det er likevel relasjonen mellom Joel og Ellie som trollbinder deg gjennom spillets gang, og avslutningsscenen er noe av det beste jeg har sett i et spill noensinne. Årets beste, og en sterk andreplass på eksklusiv-lista.

1. Journey

The Last of Us hadde stukket av med seieren for beste PS3-eksklusive spill, om det ikke hadde vært for dette enkle, melankolske og samtidig fantastiske spillet kalt Journey fra 2012. Glem svulstige dialoger, tungt artilleri, muskelbunthelter og annet slikt tull. Journey er mer enn bare et spill. Det er en reise. En reise jeg ikke tør si så mye om, for har du ikke spilt dette vil jeg nødig spolere opplevelsen din. La oss bare si det er en innholdsmettet reise, noe som fremstår temmelig overraskende. Spillet har ingen dialog og gir deg ingen muligheter til å kommunisere stort med dine tilfeldige medspillere over nettet. Likevel har jeg aldri opplevd at noe annet spill har bundet meg til fremmede mennesker på samme måte som Journey. Både helhet og enkeltkomponenter er perfekte, og Journey blir stående for meg som et av generasjonens klart beste spill. Uavhengig av plattform og smak. Punktum finale.

Uenig? Noen spill du savner? Kom gjerne med innspill.