Star Wars: Alphabet Squadron

Det er mange komponenter som sikrer at Star Wars har sitt klare og unike særpreg. Lyssabler. Jediriddere. Droider. Bisarre raser fra fjern og nær. Gigantiske og totalt upraktiske dommedagsvåpen. Listen er ganske lang, men mange vil være enige om at romskipene er en sentral del av Star Wars-opplevelsen. Ikoniske romskip som Millenium Falcon, X-Wing, TIE Fighter og Slave I har for lengst blitt en del av den generelle populærkulturen, som med sine særegne lyder og ytre design lett kan kjennes igjen i mengden.

Til tross for dette er det få deler av den utvidere Star Wars-kanon som omhandler pilotene av disse romskipene som er en så sentral del av Star Wars. I den gamle kanon hadde man riktignok flere alternativ, som X-Wing-bokserien, Rogue Squadron-spillserien og de klassiske PC-spillene X-Wing og TIE Fighter, for å nevne noe. I den nye kanon har det derimot vært forbausende lite stoff å finne for dem som liker å dykke dypere ned i livene til Star Wars-pilotene. Med Alphabet Squadron, den første boka i en planlagt trilogi av Alexander Freed, har man endelig rettet på denne mangelen.

I Alphabet Squadron blir vi tatt med til tiden etter Return of the Jedi. Den andre Dødsstjernen er sprengt i fillebiter, Opprørsalliansen er den seirende nye makten i galaksen og nye tider er i emning. Betyr dette at Imperiet legger seg og gir seg uten kamp? Slettes ikke. Mange fraksjoner innenfor Imperiet tviholder på kampen mot Opprørsalliansen, og ingen av dem er mer dødelige enn Imperiets 204. TIE Fighter-skvadron, bedre kjent under det fryktede navnet Shadow Wing. For å imøtekomme trusselen fra Shadow Wing blir en sammensatt gruppe ved navn Alphabet-skvadronen med en rekke særegne individer satt sammen av etterretningsagenten Caern Adan. Det er ikke en skvadron som er uten kontroverser, for piloten som blir utpekt som leder av Alphabet-skvadronen er tidligere TIE Fighter-pilot Yrica Quell, som tjenestegjorde i nettopp Shadow Wing før hun hoppet av.

Boka er forbausende fri for mange typiske Star Wars-elementer. Her er ingen Jedi eller Sith, få referanser til Kraften, og lyssabler og overnaturlige evner kan du se bort ifra. I stedet er fokuset på fotfolket som gjør mesteparten av arbeidet og offeret i galaksen. Denne gangen er det pilotene i Star Wars som får komme til syne, og dette preger også hele boka. Dette gjør at boka har visse paralleller med for eksempel den første Battlefront-boka, som fokuserte på en gruppe fotsoldater. Her er det mange og lange skildringer av diverse manøvrer, tekniske detaljer om farkoster og flyteknikk og lignende. Hvis du noen gang har ønsket å leve deg inn i hvordan det er for en pilot å fly en X-Wing eller en annen Star Wars-farkost, er dette ei bok som absolutt kan være verdt å sjekke ut.

All den tekniske terminologien gjør at boka tidvis er tung å lese, og noen vil muligens falle av underveis. Samtidig er dette også bokas største styrke, da dette gir ei bok proppfull av detaljer som også gir en grad av realisme. Fokuset skal være på hvordan det er å være en pilot i Star Wars-universet, og den følelsen sitter man også igjen med gjennom hele boka. Det hjelper også at Alphabet-skvadronen består av en sammensatt gjeng med svært ulike bakgrunner og fortider. Det er ikke en like fargerik gjeng som dem vi møter i Aftermath-trilogien, men det er mer enn nok her å like.

Alphabet Squadron er ei Star Wars-bok som kanskje ikke er for alle, og en anbefaling av denne boka kommer an på hvilke preferanser man har når det gjelder Star Wars-elementer som helhet. Det er også et spørsmål om hva slags bøker man foretrekker. Likevel er det mye ved Alphabet Squadron som underholder, og det er ei spennende bok med rike skildringer av cockpit-livet i galaksen langt langt borte. Selv har jeg alltid vært mer fascinert av skipene enn pilotene som styrer dem, men Alphabet Squadron er likevel et fascinerende dypdykk i en del av universet jeg i utgangspunktet har tatt for gitt.

Dødsstjerner: 4/5

For mine tidligere anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, ta gjerne en kikk på følgende poster: Aftermath, Aftermath: Life Debt, Aftermath: Empire's End, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, Ahsoka, Catalyst, Thrawn, Guardians of the Whills, Rebel Rising, Battlefront: Twilight Company, Battlefront II: Inferno Squad, Leia, Princess of Alderaan, Phasma, Canto Bight, Last Shot, Most Wanted, Thrawn: Alliances, Resistance Reborn og Force Collector.

Star Wars: Force Collector

I The Hithchiker’s Guide to the Galaxy nevnes det at “Space is big. You just won't believe how vastly, hugely, mind-bogglingly big it is. I mean, you may think it's a long way down the road to the chemist's, but that's just peanuts to space.” Dette festlige sitatet kan også være nyttig å ta med seg inn i møte med en annen romsaga, nemlig Star Wars. Som publikum tenker vi fort at begivenhetene i Star Wars er kjente og selvsagte for alle som bor i galaksen langt, langt borte, men faktum er at i en så stor galakse er det helt naturlig at informasjon ikke når frem, blir forvrengt eller går tapt. Dermed er det fort gjort at visse begivenheter kun beskriver sannheten «from a certain point of view», og at historier om våre helter og fiender fort glir over i myter, legender og tapt informasjon.

Dette perspektivet tjener som et bakteppe for Star Wars-romanen Force Collector av Kevin Shinick. Her får vi en historie satt til tiden etter at Imperiet har falt, men der mange av begivenhetene vi kjenner fra filmene om Luke Skywalker og kompani rett og slett ikke er kjent for allmennheten. Det setter sitt preg på hvordan vanlige beboere i galaksen tolker historien basert på informasjonen de har til rådighet.

I boka følger vi den unge tenåringen Karr Nuq Sin. Karr er på mange måter som tenåringer flest, men én særegenhet skiller ham ut fra alle andre. Hver gang han tar i en gjenstand som har hatt en nær tilknytning til en Jedi, en Sith eller noen andre som har vært i nær kontakt med mennesker sensitive til Kraften, får han et kraftig anfall og syner om hva disse gjenstandene har «sett» og «opplevd». Karr opplever dessuten at de synene har ser gir ham informasjon om Jediridderne og klonekrigen han ikke finner andre steder, og blir besatt av tanken på å finne sannheten. Sammen med den opprørske datteren av en Førsteorden-offiser legger han ut på en uvanlig reise for å spore opp flere gjenstander, komme under huden på galaksens historie og lære sannheten om Jedi og Kraften å kjenne.

Force Collector er en bok som står på egne bein. Den følger egne rollefigurer som er unike for historien, og den er ikke spesielt tett knyttet opp til noen av filmene. Derimot er dette en bok som fokuserer på hvor fort historier om store begivenheter kan forsvinne ut i periferien, og hvor viktig det er med gode førstehåndskilder til begivenhetene for at historien skal bli videreformidlet til kommende generasjoner. Den viser på en fin måte hvordan store rollefigurer som Luke, Han og Leia kan bli myteomspunne skikkelser, og ikke minst hvordan vanlige yngre mennesker som Rey og Finn kan vite så lite om begivenhetene som brakte Imperiet ned.

Boka er krydret med referanser til tidligere Star Wars-begivenheter og skildrer dem fra øyevitneperspektiv. Det er det samme perspektivet vi som filmseere har, men denne gangen får man historien fra litt andre vinkler. Dette gjør at vi noen ganger får litt mer informasjon om enkeltpersoner eller enkeltbegivenheter, noe som oppleves som en fin bonus for Star Wars-kjennere.

Bokas store svakhet er imidlertid at den hviler tungt på historier som allerede er fortalt. Den fungerer bra som en historie om historie, men bokas egen historie er det litt verre med. Karr, venninnen Maize og droiden RZ-7 er ikke verdens mest spennende trio, og selv om historien deres aldri er dårlig mangler den det lille ekstra som skal til for å løfte den opp til det eksepsjonelle nivået.

Star Wars: Force Collector ender opp som en helt grei Star Wars-bok. Den er verken fabelaktig eller forferdelig, og lander som en frittstående bok som plasserer seg midt på treet. Det er en fin Star Wars-bok å lese når alt annet er lest, men det er ikke boka som bør stå øverst på prioriteringslista hvis man er nysgjerrig på Star Wars-bøker.

2,5/5 Dødsstjerner

For mine tidligere anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, ta gjerne en kikk på følgende poster: Aftermath, Aftermath: Life Debt, Aftermath: Empire's End, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, Ahsoka, Catalyst, Thrawn, Guardians of the Whills, Rebel Rising, Battlefront: Twilight Company, Battlefront II: Inferno Squad, Leia, Princess of Alderaan, Phasma, Canto Bight, Last Shot, Most Wanted, Thrawn: Alliances og Resistance Reborn.

Star Wars: Resistance Reborn

Etter å ha gått gjennom nesten hele 2019 uten å lese en eneste Star Wars-bok (fordi jeg i stedet viet min lesetid til The Wheel of Time), var det på tide å gjøre noe med dette da det nærmet seg en ny filmpremiere. Mot slutten av 2019 tok jeg derfor opp igjen prosjektet mitt med å lese alle bøkene som kommer ut i den nye Star Wars-kanon, og jeg begynte dermed like gjerne med den ferskeste boka på det tidspunktet, nemlig Resistance Reborn av Rebecca Roanhorse.

Resistance Reborn tar for seg handlingsforløpet like etter The Last Jedi (også kjent som Episode VIII). Motstandsbevegelsen har så vidt overlevd slaget mot Førsteordenen på mineralplaneten Crait, men står igjen med brukket rygg. Styrkene er knapt nok flere enn at de får plass om bord Millennium Falcon og noen ekstra X-winger. Behovet for en motstandsdyktig motstandsbevegelse er imidlertid større enn noen gang, og dermed begynner kampen for Leia, Poe, Rey og Finn for å samle allierte på tvers av galaksen og bygge opp igjen Motstandsbevegelsen på nytt.

Det første som slår meg mens jeg leser boka er at forfatteren har en livlig og lettfattelig penn. Resistance Reborn er Roanhorses første Star Wars-bok, men det skulle man ikke tro ut ifra hennes kontroll med kildematerialet. Roanhorse behersker Star Wars-universet med største selvfølgelighet, og det tar ikke lang tid før man virkelig sitter dypt fengslet i dette nye eventyret i galaksen langt, langt borte. Dialogen er livlig, referansepunktene er mange, og ikke minst er det lettlest og fornøyelig uten å være fordummende.

En av de største styrkene ved boka er at Roanhorse blander sammen et eventyr hvor kjente og kjære rollefigurer møtes. Her snakker vi ikke bare om de mest kjente rollefigurene fra de nyeste filmene. Her snakker vi om birollefigurer fra The Empire Strikes Back, de nyere tegneseriene og bøkene, og til og med spillet Star Wars: Battlefront II. Vi får særlig et nærmere innblikk i familieforholdet mellom en god, gammel X-wingpilot og hans stesønn, noe som også er med på å styrke enkeltscener i The Rise of Skywalker (til tross for at filmen ikke gjør noe stort poeng ut av familieforholdet mellom de aktuelle rollefigurene). Boka bringer leseren til og med på en tur til vrakplaneten Bracca, hvis eneste andre referansepunkt er spillet Star Wars Jedi: Fallen Order,  som ble lansert uka etter boka. Dette betyr at forfatteren ikke bare har hatt god innsikt i eksisterende Star Wars-materiale, men også blitt inkludert i det kommende materialet.

Dessuten gir ikke boka bare et innblikk i Motstandsbevegelsens kamp om overlevelse, den gir også et innblikk i kampen om overlevelse under Førsteordenens styre. En bi-historie forteller om den kjente planeten Corellias status under Førsteordenens harde hånd, noe vi ikke har fått noe særlig innblikk i fra filmene.

Den største svakheten med boka er imidlertid at handlingen i sin helhet ikke føles som den mest relevante for serien i sin helhet. Boka bygger seg opp til et spennende infiltrasjonsoppdrag, men når alt kommer til alt sitter man igjen etter boka og lurer på om dette vil ha noe å si for serien og handlingen i det store og det hele. Når man har sett filmen etterpå er det lett å si «ikke mye» i retroperspektiv, noe som viser at inntrykket jeg satt igjen med etter å ha lest boka (før filmen kom ut) var nokså presis. Boka gir dypere innsikt i liv, tanker og forhold hos enkelte rollefigurer, men mangler likevel noe tyngde for å få den rollen den burde ha.

Resistance Reborn er en Star Wars-bok for deg som ønsker mer stoff om Rey, Poe, Finn og kompani i kjølvannet av The Last Jedi. Vil du vite mer om hva de ulike rollefigurene foretok seg i dagene og ukene etter slaget om Crait, eller ønsker å vite mer om hvordan Poe håndterer sin indre konflikt etter mytteriet i The Last Jedi, er dette en fornøyelig bok som gir deg mer kjøtt på beina. Boka mangler litt for å få den posisjonen og oppmerksomheten den fortjener, men den er fortsatt vel verdt tiden din.

Dødsstjerner: 3/5

For mine tidligere anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, ta gjerne en kikk på følgende poster: Aftermath, Aftermath: Life Debt, Aftermath: Empire's End, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, Ahsoka, Catalyst, Thrawn, Guardians of the Whills, Rebel Rising, Battlefront: Twilight Company, Battlefront II: Inferno Squad, Leia, Princess of Alderaan, Phasma, Canto Bight, Last Shot, Most Wanted og Thrawn: Alliances.

Super Smash Bros. Ultimate

I tiden frem mot nyttår vil jeg skrive anmeldelser av spill jeg har spilt i høst som jeg ennå ikke har skrevet om. Dette er spill som har tatt litt tid å komme gjennom og som jeg har holdt på med over lengre tid. Anmeldelsene blir noe kortere enn normalt.

Spillserien Super Smash Bros. trenger knapt nærmere introduksjon, men for de som ikke aner hva herligheten går ut på er premisset rimelig enkelt: Ta de største spillfigurene fra diverse Nintendo-serier, sleng på noen gjestefigurer fra Sega og Konami, og la dem alle sammen denge løs på hverandre i et forsøk på å finne den ultimate slåsskjempen.

Siden lanseringen av det første spillet i serien til Nintendo 64 i 1999 har Super Smash Bros.-populariteten bare vokst. Serien er en gjenganger i spillturneringer, noe spillets enkle men samtidig uhyre innholdsrike spillmekanikk må ta litt av æren for. I de fleste kampsportspill har hver rollefigur unike angrep som man må lære seg lange knappekombinasjonsrekker for å gjennomføre. I Super Smash Bros. slipper man de lange komboene, da alle rollefigurene styres mer eller mindre likt til tross for svært ulike angrepsmønste og spillestil. Dermed er det svært lett å lære seg spillets grunnleggende struktur og prøve de forskjellige rollefigurene til man finner en som passer sin egen spillestil.

I bresjen for utviklingen av Super Smash Bros.-serien står Masahiro Sakurai, skaperen av den rosa Nintendofiguren Kirby og et multitalent av de sjeldne (man kan også mistenke mannen for å være en vampyr, da han ser kliss lik ut i dag som for tjue år siden, men det er en annen sak). Sakurai legger ned mye arbeid i spillene han leder utviklingen av, og det ser man i Super Smash Bros.-spillene. Fylt til randen med detaljer, referanser og hyllester til diverse serier er Super Smash Bros. den største fanservice-serien av dem alle.

Dermed er det kanskje ikke rart at forventningene til Switch-versjonen, Super Smash Bros. Ultimate, har vært skyhøye. Heldigvis innfrir spillet på så å si samtlige områder.

Der tidligere Smash-spill har måtte sette noen begrensinger på hvilke figurer som skal være med, har Sakurai denne gangen promotert spillet som den ultimate Smash-opplevelsen hvor alle tidligere rollefigurer er med, pluss noen nye. Det holder spillet så det lover. Spillet skimter med vanvittige 76 spillbare figurer, inkludert figurer vi ikke har sett siden Gamecube-dagene som Pichu og Young Link. Har du hatt en favorittfigur i tidligere spill i serien, er du garantert å kunne spille som dem også her. Den eneste forutsetningen er at du låser opp rollefigurene først. Som en fantastisk hyllest til originalspillet begynner man nemlig bare med de åtte originale rollefigurene, mens resten må låses opp ved å spille spillet. Med tanke på hvor mange rollefigurer som er tilgjengelig tar det ikke så lang tid som man skulle tro, og selv om undertegnede synes det er moro å låse opp figurer på denne måten vil nok prosessen føles litt tidkrevende for mange.

Nye rollefigurer får vi også denne gangen, med enda flere på vei som nedlastbare figurer mot en liten penge (personlig ga jeg fra meg et lite gledeshyl da Joker fra Persona 5 ble annonsert). Her finner vi rene Nintendo-figurer som Inklings fra Splatoon-spillene og Incineroar fra Pokémon Sun/Moon. Fanfavoritten Ridley fra Metroid-spillene har endelig blitt inkludert, og det samme har King K. Rool fra Donkey Kong. Aller mest tilfredsstillende er det å spille som Simon og Richter Belmont fra Konami-serien Castlevania, som har nådd ny popularitet etter den fantastiske Netflix-seriens debut. Hver minste bevegelse hos Simon Belmont er en referanse til de originale Castlevania-spillet, og er i seg selv et bevis på hvor detaljert Smash-serien faktisk er. Utvalget av nye rollefigurer er noe begrenset sammenlignet med tidligere spill, men de som faktisk er inkludert er så forseggjort at det er en fryd å spille dem.

Spillet kommer med forskjellige modi. Man kan spille frie kamper med opp til åtte personer, og spillet inkluderer selvfølgelig støtte for Gamecube-kontrollere (et must for puristene). Man kan sette opp turneringer eller kjempe over internett, og man har stor frihet til å sette opp det regelsettet man ønsker. Man kan også prøve seg på Classic Mode, hvor hver rollefigur kjemper gjennom en bestemt rekke fiender. Denne modusen har fått en solid overhaling, hvor hver rollefigur har sitt tema. Spiller man for eksempel som Link vil man møte på skurker og mørke rollefigurer, før man til slutt kjemper en episk kamp mot Ganon fra Ocarina of Time (og ja, du må slå ham på halen for å vinne over ham, akkurat som i Nintendo 64-spilet). Dermed blir Classic-modusen plutselig mye gøyere å spille gjennom.

Spillet har ikke en egen historiemodus slik man fant i Wii-versjonen Super Smash Bros. Brawl, men har noe som ligner i form av World of Light. Her blir alle figurene med unntak av Kirby overvunnet og overtatt av et supervesen, og man må befri de forskjellige figurene ved å kjempe en rekke kamper med forskjellige regelsett. Én bane kan ha brennende bakke (the floor is lava), mens en annen bane kan ha økt gravitasjon. Man låser også opp Spirits, som er forskjellige spillfigurer fra en rekke serier som man kan utstyre seg med for å gjøre figuren din sterkere. Dette er tallkverning på høyt plan, men selv om jeg savner en litt mer omfattende historiedel med lekre videosekvenser er jeg blant dem som finner litt underholdningsverdi i World of Light-modusen. Den byr på en rekke utfordringer og morsomme spesialregler, og det er morsomt å se hvordan utviklerne har brukt fantasien her. De evinnelige lastetidene i modusen kunne vi derimot godt vært foruten.

Detaljnivået har alltid vært høyt i serien, men med Super Smash Bros. Ultimate virker den høyere enn noensinne. Banene har flust av detaljer i for- og bakgrunnen, rollefigurenes bevegelser fanger essensen av dem, og utvalget av musikk er vanvittig. Castlevania-fans kan glede seg over hele 34 låter fra serien, både originale og remikser, og totalt skal spillet skimte med over 900 lydspor. Den grafiske ytelsen er superb både i håndholdt- og TV-modus. De teknisk begavede har riktignok påpekt at visse kontrollvalg byr på noe input lag, men dette har jeg merket lite til med Pro Controller eller i håndholdt modus.

Den største innvendingen man kan rette mot Super Smash Bros. Ultimate er at det i bunn og grunn finjusterer formelen snarere enn å gjøre helt om på den. Det er selvfølgelig forståelig, men spranget fra Wii U-versjonen til dette spillet føles kortere enn det som har vært tilfellet ved tidligere spill. Man har denne gangen konsentrert seg om å fylle spillet med mest mulig innhold, noe man har klart. Alt innholdet gjør imidlertid at jeg savner oppslagsverket man fant i Gamecube-versjonen Super Smash Bros. Melee, hvor man kunne finne informasjon om alle slags figurer, trofeer og våpen man støtte på i spillet. Oppslagsverket var en unik mulighet for å lære mer om de forskjellige spillseriene som var representert i Smash, og ikke minst vakte den interesse for å prøve ut spillene selv. Denne muligheten er dessverre forspilt i Ultimate, ettersom man kun finner et bildegalleri over alle figurene og Spirits man kan samle i spillet.

La det imidlertid ikke være tvil om at Super Smash Bros. Ultimate er en solid spillopplevelse som lett vil underholde, og som burde være et obligatorisk innslag i Switch-samlingen din. Har man besøk er dette et spill man lett kan trekke frem, ikke minst med tanke på at hele åtte spillere kan spille samtidig (man bør forberede seg på kaos i så måte, men moro er det lell). Skulle dette bli det siste spillet i serien, kan man ikke si annet enn at den gir seg på topp.

Score: 9/10

Battlefield V

I tiden frem mot nyttår vil jeg skrive anmeldelser av spill jeg har spilt i høst som jeg ennå ikke har skrevet om. Dette er spill som har tatt litt tid å komme gjennom og som jeg har holdt på med over lengre tid. Anmeldelsene blir noe kortere enn normalt.

Mens vi i Norge fortsatt strever med å etablere en bærekraftig spillindustri, har våre naboer i øst lenge stilt med noen av de største studioene i bransjen. Ett av dem er Dice, det svenske studioet som står bak den berømte Battlefield-serien.

Selv om Dice lenge har utmerket seg med å være blant de største i bransjen på realistisk grafikk og enorme slagmarker, har ikke alt vært like rosenrødt for studioet de par siste årene. Særlig i fjor fikk studioet merke spillernes vrede da Star Wars: Battlefront II lenge så ut til å få mikrotransaksjoner som i praksis innebar en pay-to-win-løsning (den som bruker mest ekte penger i spillet vil få det beste utstyret og dermed også vinne kampene). Protestene var mange og høylytte, og Battlefront II kunne aldri skimte med et like godt salg som forventet, til tross for at sluttproduktet faktisk var ganske velpolert og underholdende.

Noen av erfaringene har Dice tatt med seg inn imot årets lansering av Battlefield V, hvor serien går tilbake til sine røtter og returnerer til andre verdenskrig som scenariet for kampene som skal utkjempes. Samtidig har heller ikke dette spillet sluppet unna oppstyr, skjønt denne gangen er det litt vanskeligere å skjønne seg på kritikerne. Kritikken har denne gangen kretset rundt inkluderingen av kvinnelige soldater, hvor misfornøyde fans påpeker at dette er historisk ukorrekt. Vi skal ikke entre debatten i veldig stor grad her, bare påpeke at selv om britene ikke sendte kvinner til fronten var ikke dette uhørt i krigen som helhet, og mye av kritikken rundt Battlefield V har tendert til misogyni fremfor en faktisk saklig debatt. Dessuten kan man alltid spørre seg hvorvidt spill som Battlefield V handler om historisk realisme i det hele tatt, eller om det bare er snakk om å ta utgangspunkt i en historisk setting for å fortelle fiksjonelle fortellinger basert på et autentisk bakteppe.

Så snart man har spilt noen timer av Battlefield V, og særlig enspillerdelen, kan man si at mye peker mot det siste og at forhåndskritikken ikke treffer og fremstår som urimelig. Battlefield V tar nemlig sikte på å fortelle noen av de mindre kjente konfliktene og operasjonene i krigens historie. For å gjøre dette har de diktet opp fiksjonelle rollefigurer, men settingen rundt er ekte. Dermed blir fiksjonen et middel for å vekke interessen for fakta, som igjen kan gi en større og dypere innsikt i en enormt stor og inngripende konflikt.

For oss nordmenn kommer dette særlig til syne i enspillerkapitlet Nordlys, som finner sted nettopp i Norge. Her følger vi to norske medlemmer av motstandsbevegelsen under en aksjon som gir dem kildematerialet som danner grunnlaget for tungtvannsaksjonen. Rollefigurene vi møter i fortellingen er så langt jeg vet ikke ekte, men som nordmann er det svært lett å kjenne igjen både aksjonen det er snakk om og Rjukan som område. Sistnevnte har Dice som vanlig skildret med flid og omhu, og det er ikke vanskelig å se at de her har gjort grundig research. De to andre kapitlene som er tilgjengelig ved spillets lansering, Under No Flag og Tirailleur, tar på sin side for seg britiske spesialstyrker i Nord-Afrika og senegalesiske soldater som kjempet under det franske flagget. Der det førstnevnte blir noe kjedelig er sistnevnte svært interessant, skjønt ut ifra en nordmanns perspektiv er det likevel noe særegent med Nordlys-kapitlet. Når et spill tross alt har hyrt norske og tyske skuespillere til å snakke norsk, enten det er med vestlandsk dialekt eller tysk aksent når man spiller en nazioffiser stasjonert i Norge, er det noe spesielt og unikt ved det i spillsammenheng.

Historiedelene av Battlefield V fremstår imidlertid som korte, etter formelen og uten de spennende utfordringene. Dice har forsøkt å introdusere snikeelementer i disse sekvensene, uten at dette nødvendigvis taler til spillets fordel. Jeg skulle gjerne sett et spill hvor enspillerdelen av Battlefield V kunne stått i fokus, og med litt mer arbeid og sentral plass i spillet kunne dette blitt svært lovende.

Likevel er det flerspillerdelen folk flest spillet Battlefield for, og her får man akkurat det man forventer. Man kan kjempe mindre slag med rundt åtte spillere på slagmarken samtidig, eller man kan bryne seg på enorme kamper på historiske slagmarker som rommer 64 spillere og går over flere runder. Balansen føles bedre enn Battlefield 1, og her er det selv åpent for folk som er midt-på-treet å gjøre en innsats for laget. Muligheten for å redde falne lagkamerater opp igjen slik at de kan kjempe videre er også en fin bonus. Også i flerspillerdelen er fokuset på de mindre kjente områdene fra krigen, og nok en gang spiller Norge en stor rolle. Her er Fjell 652 og Narvik blant områdene man kan kjempe på, og nok en gang skal Dice ha ros for sitt ekstremt gode blikk for detaljer og autentiske fremstilling av miljøene.

Det hele ser og låter selvfølgelig aldeles strålende ut. Dice har en tendens til hele tid skyve på grensene for hva som er teknisk mulig å få til, og få spill kan skimte med mer lekker og realistisk grafikk enn Battlefield V. Lys og skygge har særlig fått et solid byks opp, i hvert fall hvis man er i besittelse av de nyeste grafikkortene og kan aktivere ray tracing. Funksjonen gjør at lyseffekter skaper realistisk gjenskinn i glatte overflater som stein, metall, glass og lignende, hvilket betyr at man i praksis kan se andre spillere i gjenskinnet av en bil. Ray tracing har riktignok ikke fungert like godt som forhåndsdemonstrasjonene skulle tilsi, og selv har jeg heller ikke kraftig nok maskin til å aktivere funksjonen, men selv med «bare» et GTX 1080-grafikkort ser Battlefield V aldeles strålende ut.

Samtidig kommer man ikke unna at Battlefield V er nok et Battlefield-spill, med alt dette innebærer. Man vet akkurat hva man får, men man får heller ikke mer enn det. Det hele ser nydelig ut og er engasjerende en stund, men har man ingen bekjente å spille sammen med er det lite her som holder på deg i lengden. Battlefield V følger formelen til punkt og prikke, og formelen fungerer absolutt godt, men det mangler samtidig det lille ekstra som trengs for å skille spillet ut fra den skarpe konkurransen flerspillerspillmarkedet har i dag.

Det er ikke så mye å si om Battlefield V, egentlig. Det er et Battlefield-spill, noe som er moro nok for en stund, skjønt for min del har det ikke nok ved seg til å holde på meg i lengden før jeg går tilbake til Star Wars: Battlefront II, Titanfall 2 eller Overwatch. Likevel har jeg lyst å slå et slag for spillet, for det er utrolig moro å se hvordan Norge og Rjukan blir presentert i spillet. Det er fantastisk å høre ekte norsk i et spill, selv om det føles litt uvanlig samtidig. Den norske fjellheimen får fremstå med all sin prakt, og for de av oss som har lest eller studert Rjukan og tungtvannsaksjonen er det flott å se hvor nøye Dice har vært med detaljene i landskap, arkitektur og lignende. Mens norske filmer om krigen blir sett av et fåtall, er dette et spill som blir spilt av millioner og som kan åpne veien til vår krigshistorie for flere. Det tenker jeg er både flott og noe å være stolte av. Rollefigurene i Battlefield V-historien er kanskje fiktive, men motstandskampen var ekte og fortjener en plass i folks bevissthet.

Score: 7/10

Thrawn: Alliances

Helt siden Disney kjøpte opp Star Wars-lisensen har jeg hatt som mål å lese alle Star Wars-bøkene som kommer ut i den nye kanon (samt noen av de gamle bøkene). Den nyeste boka i rekken kom i august, men det er først nå jeg har tatt meg tid til å lese Thrawn: Alliances.

Storadmiralen Thrawn har en særegen plass i Star Wars-seriens utvidede univers. Det var på mange måter med boka Heir to the Empire fra 1991, den første boka i Thrawn-trilogien, at Expanded Universe i det hele tatt ble en etablert greie på 90- og 2000-tallet. Det hjalp selvfølgelig at den blåhudede og rødøyde Chiss-generalen er kald, kynisk, usannsynlig smart og analytisk av natur, og Thrawn er fortsatt en av de kuleste Star Wars-rollefigurene som ikke har dukket opp i filmene.

Da Disney erklærte at alt det gamle materialet i Expanded Universe ikke lenger var for kanon å regne var det mange som sørget over Thrawns «bortgang.» Heldigvis sørget Disney for å reintrodusere rollefiguren med stort sett den samme personligheten i tredje sesong av animasjonsserien Star Wars: Rebels. I fjor fikk dessuten Timothy Zahn, forfatteren bak Heir to the Empire, skrive en ny bok med Thrawn i hovedrollen. Thrawn: Alliances er den andre boka fra Zahn om den nye Thrawn.

Boka er satt rett etter sesong 3 av Rebels, og forteller om hvordan Thrawn og Darth Vader må jobbe sammen for å utforske en - ja, du gjettet det - uro i Kraften. Boka fortelles over tre tidsperioder. Hovedhistorien er satt til "nåtid" hvor vi følger Vader og Thrawns reise for å kartlegge forstyrrelsen Keiseren har kjent på, og vi får komme tett innpå den anspente relasjonen som hele tiden dirrer mellom de to storhetene i Imperiet. Den andre fortellingen vi følger er historien om den gang Thrawn og Vader møtte hverandre for første gang, bare at den gang var galaksens stormakt en republikk og ikke et imperium, Vader het Anakin Skywalker, og konflikten sto mellom republikk og separatister den mye omtalte Klonekrigen. Den tredje fortellingen finner sted samtidig som den forestående og har Anakins kone Padmé i sentrum. Denne forteller om ekspedisjonen hun la ut på som førte til at Anakin måtte reise på leting etter henne og dermed møtte på Thrawn.

Samspillet mellom de tre historiene løses på kløktig vis, og Zahn viser at han fortsatt mestrer å skrive gode Star Wars-bøker selv tjuefem år senere. Særlig moro er det å lese partier hvor Zahn trer inn i Thrawns indre refleksjoner og Vader/Anakins visjoner som han får gjennom Kraften. Selv om Thrawns evne til å se det infrarøde spektrum og dermed lese kroppsspråk bedre enn vanlige mennesker er av en svært annerledes natur enn Kraften, klarer likevel Zahn å skrive på en måte som viser at Thrawn og Vader er svært like på mange måter, til tross for sine ulikheter og vesensforskjeller.

Noen roligere partier møter vi selvsagt på underveis i boka, og de delene av boka som foregår under Klonekrigen taper etter hvert noe momentum, men alt i alt er dette en av Star Wars-bøkene som befinner seg på den øvre delen av skalaen. Dessuten er den langt bedre enn Zahns forrige bok, som dessverre ble litt tam i lengden. Med Thrawn: Alliances er Zahn imidlertid tilbake i storform, og vi kan bare håpe at mannen fortsatt har mange nye historier å komme med, det være seg om Thrawn eller andre rollefigurer i galaksen langt, langt borte.

Dødsstjerner: 4/5

For tidligere anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, ta gjerne en kikk på følgende poster: Aftermath, Aftermath: Life Debt, Aftermath: Empire's End, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, Ahsoka, Catalyst, Thrawn, Guardians of the Whills, Rebel Rising, Battlefront: Twilight Company, Battlefront II: Inferno Squad, Leia, Princess of Alderaan, Phasma, Canto Bight og Last Shot og Most Wanted.

Star Wars: Most Wanted

Det er mye som kan sies om Solo: A Star Wars Story. Filmen skulle gi oss et innblikk i Han Solos tid som romfarer, smugler og småkjeltring i tiden før han ved en tilsynelatende tilfeldighet tok på seg jobben med å fly Luke Skywalker, Obi-Wan Kenobi og to droider til Alderaan (de nådde ikke frem til destinasjonen sin, for å si det sånn).

Til en viss grad fikk vi dette innblikket, men noen av delene gikk temmelig fort unna. Vi har alltid visst at Han vokste opp på verftplaneten Corellia (her må det skytes inn at Millenium Falcon er en Corellian YT-1300-modell, så Han støtter opp om lokal industri). Dette fikk vi se så vidt i starten av Solo, men det var ikke mye vi fikk vite om Hans Corellia-dager før filmen tok oss videre. Vi fikk heller ikke vite særlig mye om bakgrunnen for forholdet mellom Han og Qi’ra, ettersom filmen tar det som et selvskrevet faktum at det romantiske forholdet mellom de to bandemedlemmene er veletablert på det tidspunktet filmen starter.

Både Hans bakgrunn som gategutt på Corellia og forholdet til Qi’ra er noe av det som på sin side blir utforsket nærmere i boka Most Wanted, den andre av de to bøkene som kom ut i kjølvannet av filmen (den første, Last Shot, var dessverre noe skuffende). Her møter vi de to som unge medlemmer i White Worms, en lokal bande som forsøker å gjøre sitt for å styrke sin kontroll over Corellias underverden. Hierarkiet i White Worms er veletablert, men når det åpnes opp en ledig stilling høyere oppe i systemet øyner gateguttene og -jentene et håp om å skaffe seg et litt bedre liv. Samtidig blir Han og Qi’ra, som på dette tidspunktet ikke kjenner hverandre noe særlig, begge brikker i et spill hvor White Worms-ledelsen forsøker å spille sammen med noen av de største aktørene i den galaktiske underverdenen.

Most Wanted er en enkel og grei bok som forteller om noen fattige, vanskeligstilte barn på en kald og dyster industriplanet i den store galaksen. Den er likevel ikke uten lyspunkter, og det er flere ganger man trekker på smilebåndet av Hans kommentarer, dynamikken mellom Qi’ra strategiske tenkning og Hans improvisasjoner, eller noen av de mer bisarre skruene de møter på underveis.

Vi får et nærmere innblikk i Hans brokete historie, skjønt noe av det fortelles på en slik måte at man må stille spørsmålstegn ved om det er sant eller ikke. Han fornekter seg aldri, men boka gir også noen fine pekepinn på hvordan Han fortid former hans fremtid.

Noen særlig dybde får vi aldri i boka, og i likhet med filmen føles ikke boka som det mest nødvendige tilskuddet i serien. Samtidig er den aldri dårlig, og gir et fint utgangspunkt for den som vil prøve seg på en Star Wars-bok og som har sansen for Han og/eller Qi’ra. Noen umiddelbar klassiker blir den ikke, men det gjør samtidig ikke noe at den er der. Litt sånn som filmen, med andre ord.

Dødsstjerner: 3/5

For tidligere anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, ta gjerne en kikk på følgende poster: Aftermath, Aftermath: Life Debt, Aftermath: Empire's End, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, Ahsoka, Catalyst, Thrawn, Guardians of the Whills, Rebel Rising, Battlefront: Twilight Company, Battlefront II: Inferno Squad, Leia, Princess of Alderaan, Phasma, Canto Bight og Last Shot. 

Last Shot: A Han and Lando Novel

Etter nesten et halvt års pause er tiden på nytt inne for noen nye bøker i Star Wars-kanon. Dette er naturligvis en årsak-virkning-effekt av lanseringen av filmen Solo: A Star Wars Story. Det bør derfor heller ikke komme som en overraskelse at de to nye bøkene lansert denne våren har Han Solo i hovedrollen.

I boka Last Shot: A Han and Lando Novel får vi, slik tittelen antyder, en bok med både Han og Lando i hovedrollene. Det er ikke de unge utgavene av heltene vi møter slik som i Solo-filmen, da handlingen foregår noen få år etter Return of the Jedi. Vi møter med andre ord en litt eldre Han og Lando enn dem vi kjenner fra originaltrilogien, og vi får et lite innblikk i deres liv etter at Den nye republikken har blitt etablert. Mens Han strever med å finne seg til rette i rollen som far til en toåring, har Lando gjort det temmelig godt med å gjøre Bespin til en av galaksens knutepunkter når det kommer til produksjonen av droider. De rolige glansdagene i himmelslottet tar derimot slutt når en mystisk fiende fra fortiden går til angrep på Lando, og eks-general Calrissian må dermed alliere seg med sin gamle partner for å komme til bunns i mysteriet knyttet til en felles fiende.

Det er mange faktorer ved boka som danner utgangspunktet for et godt premiss. Vi møter to av de fremste og mest elskede slynglene i moderne populærkultur, som sammen må jakte på en mystisk fiende fra en mørk fortid. Legg til at deres allierte inkluderer en av Landos gamle flammer og en ewok-hacker (som lett er den beste rollefiguren i boka, kun fordi hun er en ewok og en hacker/slicer), og at en av turene går til et gigantisk fengelskkompleks, og brått har du mye som ligger til rette for en underholdende bok.

Dessverre makter aldri forfatteren å benytte potensialet fullt ut. Selvsagt er Han og Lando seg selv lik, men det er ikke noe revolusjonerende nytt vi ser i boka. Skildringene halter, vitsene er aldri ekstremt underholdende, og plottet i sin helhet fremstår dessverre som temmelig uforglemmelig. Legg til at fortellingen hele tiden hopper mellom fortid og nåtid mellom en rekke rollefigurer, og den arytmiske fortellerteknikken er et faktum.

Det er likevel ikke slik at boka er dårlig. Den er absolutt leseverdig, og ikke minst får man mer stoff om roboten L3-37, Landos følgesvenn vi møtte for første gang i Solo: A Star Wars Story. Mer stoff om birollefigurer er som regel interessant, og et møte med Han som far til lille Ben er også noe flere kan ha glede av. Dessverre makter aldri boka å gjøre seg selv relevant eller interessant i den store og helhetlige kanon.

Last Shot: A Han and Lando Novel er Star Wars-boka man leser dersom man er veldig glad I hovedrollefigurene, vil lese alt av nyere Star Wars-bøker og/eller ikke har noe annet å lese for øyeblikket. Utover det makter aldri boka å hevde seg. Den er ikke dårlig, den er bare uinteressant.

Dødsstjerner: 2,5/5

For tidligere anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, ta gjerne en kikk på følgende poster: Aftermath, Aftermath: Life Debt, Aftermath: Empire's End, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, Ahsoka, Catalyst, Thrawn, Guardians of the Whills, Rebel Rising, Battlefront: Twilight Company, Battlefront II: Inferno Squad, Leia, Princess of Alderaan, Phasma og Canto Bight. 

Steins;Gate 0

Da jeg omsider fikk somlet meg til å spille Steins;Gate i fjor, var det en minneverdig opplevelse av den sjeldne sorten som virkelig gjorde et emosjonelt inntrykk. Historien om gjengen i Tokyos tekonologidistrikt Akihabara som havner midt i et intenst drama knyttet til tidsreiser, tidslinjer og organisasjoner av den konspirasjonsteoretiske sorten var ikke bare velskrevet og morsomt. Det var også en historie med et rollefigurgalleri som fremstår som noe klisjefylt til å begynne med som siden viser seg å ha dypere lag og langt mer sjel enn det meste innenfor sjangeren.

I 2016 kom oppfølgeren, Steins;Gate 0, og siden jeg fikk satt meg ned med dette spillet i vår er jeg betydelig tidligere ute enn hva tilfellet var med det første Steins;Gate. Spørsmålet er om det i det hele tatt er mulig å fortsette historien etter en så sterk tittel som Steins;Gate. Svaret er et både-og for Steins;Gate 0.

Advarsel: Spoilere for Steins;Gate følger.

Steins;Gate 0 tar oss med til et gap i den "sanne slutten" i det første Steins;Gate. I den sanne slutten får vi avslørt hvordan hovedpersonen Rintaro Okabe tar livet av sin kjære Kurisu Makise i beta-tidslinjen, før han får en beskjed fra sin fremtidige jeg om å dra tilbake i tid lure verden, inkludert ham selv, til å tro at Kurisu er drept. Kun da vil veien til tidslinjen mellom alfa- og beta-tidslinjen, Steins Gate, bli åpnet. I det første spillet fikk vi se hvordan Rintaro mestret denne tilsynelatende umulige oppgaven. Men hvordan har livet vært for den opprinnelige beta-Rintaro som levde videre med visshet om at han tok livet av sin elskede? Det er denne historien, gapet mellom de to Rintaro i det første spillets egentlige avslutning, vi følger i Steins;Gate 0.

Seks måneder har passert etter den ulykksalige sommeren. Vi møter en preget Rintaro som er sterkt plaget av angst og nervøse anfall. Future Gadgets Lab har i praksis blitt lagt ned, og Rintaros mad scientist alter ego har blitt parkert. I et forsøk på å stable et nytt og litt mer normalt liv på beina konsentrerer Rintaro seg om studiene, og det er i forbindelse med et symposium om kunstig intelligens at han kommer i kontakt med Dr. Leskinen og hans assistent, Maho Hiyajo, som avslører et unikt prosjekt. Ikke bare er de fra samme universitet som Kurisu, men deres nye og unike AI-prosjekt, Amadeus, benytter seg av minnene og personligheten til Kurisu.

Utgangspunktet for historien i Steins;Gate 0 er absolutt spennende. Tidsrommet historien utspiller seg i passer veldig godt for videre utforskning innenfor Steins;Gate-universet. Spillet legger opp til at du har noenlunde kontroll på historien fra det første spillet, og bruker aldri særlig mye tid på å gjenfortelle hva som har skjedd tidligere. Her er det fokus på den nye tidslinjen (i det minste fra ditt perspektiv som spiller), det nye plottet og de nye rollefigurene som gjør sitt inntog. Tematikken er også spennende, og man løser samtidig utfordringen med å inkludere Kurisu i en tidslunje hvor hun egentlig er drept.

Selve historiens oppbygning er noe annerledes i Steins;Gate 0 enn forgjengeren. I det første Steins;Gate fulgte man mer eller mindre én hovedhistorie som man kunne åpne alternative avslutninger til underveis. Denne gangen kan historien forgrene seg langt mer og gi langt større variasjoner og utfall. Eksempelvis kan historien tidlig dele seg i en A-del og en B-del basert på et valg du tar, og senere valg kan deretter resultere i en A1-del og A2-del.

Fortellingsmodellen fungerer absolutt, men det er også her spillets største svakhet presenterer seg. For der det første Steins;Gate føltes mer som en helhet, blir man her presentert for ulike alternativer hvor flere av alternativene rett og slett ikke er like gode. Flere av alternativene blir noe ufullstendige når de blir stående alene, og selv når alle spillets mulige avslutninger er presentert føler jeg at historien fortsatt står igjen med hull, mangler og knotete løsninger.

Det som sikrer den gode opplevelsen i spillet er at vi nok en gang blir presentert for et sterkt persongalleri med mesterlig stemmeskuespill. Steins;Gate 0 er et langt mer alvorlig spill enn sin forgjenger, men det er fortsatt festlige episoder og situasjoner å støte på også denne gangen. Dessuten klarer spillet i likhet med sin forgjenger å treffe deg rett i følelsesregisteret med jevne mellomrom. Ikke like godt, kanskje, men det treffer likevel.

Rent spillmessig er dette så å si likt forgjengeren. Vi snakker om et spill i visual novel-sjangeren, hvilket betyr at så å si hele spillet består av dialog du leser deg gjennom. Ved hjelp av en mobiltelefon Rintaro har med seg skal du av og til foreta noen valg, men utover dette er det ikke særlig aktiv spilling fra din side. Du spiller deg gjennom en historie, og stort mer enn det bør du egentlig ikke forvente.

Steins;Gate 0 makter aldri å leve helt opp til sin forgjenger. Til det er forgjengeren uansett altfor sterk, men det er også et resultat av at ikke alle historiealternativene i spillet er like gode som de kunne eller burde ha vært. Likevel er det et kjærkomment gjensyn med et sterkt persongalleri og en spennende setting, og som fans av det føste spillet absolutt bør vurdere å sjekke ut. Hvorvidt man derimot skal prioritere spillet eller animeserien som nå går (og som tar utgangspunkt i samme historie) er derimot opp til den enkelte.

Score: 7/10

Monster Hunter: World

Den japanske spillserien Monster Hunter har vært en av Capcoms største suksesser, i det minste i hjemlandet. Her til lands har Monster Hunter derimot vært en serie som kanskje har rettet seg mest mot de mest interesserte. På den ene siden er det litt merkelig, for en spillserie hvor mesteparten av spillene handler om å jakte på gigantiske monstre, kjempe mot dem i prestasjonsfylte og nøye planlagte kamper og deretter lage bedre våpen og rustninger av levningene deres har jo absolutt potensiale i seg for vestlige spillere. På den andre siden har nok dette sin naturlige forklaring i valget av plattformer. De to første hovedspillene i serien ble gitt ut på PlayStation 2, det tredje spillet på Wii og Wii U, og det fjerde på 3DS – ikke akkurat de kraftigste plattformene, med andre ord, og uten internasjonale lanseringer på PC eller Xbox-konsoller har man også mistet en stor andel av spillerne utenfor Japans grenser. At de fleste spin-off-titlene i serien har vært forbeholdt håndholdt-markedet har vært forståelig i en japansk kontekst, men heller ikke dette har gjort saken bedre for det internasjonale markedet.

Med lanseringen av Monster Hunter: World har derimot alt lagt seg til rette for at serien endelig kan gjøre sitt internasjonale gjennombrudd for spillere flest. Det er en forseggjort produksjon til de tyngste konsollene på markedet (PS4 og XBO, med PC-lansering til høsten), introduksjonen til spillmekanikkene er enklere å sette seg inn i, og ikke minst ble spillet lansert på et tidspunkt i vinter hvor få andre storspill kjempet om oppmerksomheten. Dermed så jeg selv mitt snitt til endelig å teste ut Monster Hunter-serien for første gang. Etter et titalls timer fordelt jevnt og trutt over vinteren må det sies å være en svært god opplevelse.

Spillet innleder med en av de mest omfattende lag-din-egen-figur-tilpasninger jeg har sett i et spill på en stund, og bare dette i seg selv er mer enn nok til at man kan bruke en halvtime i spillet før man kommer i gang. Så, idet man tror man er ferdig viser det seg at man bare er halvferdig. Da er nemlig tiden kommet for å designe Palico-kompanjongen din. Palico er intelligente kattevesener man finner i Monster Hunter-verdenen, og i dette tilfellet har du da en Palico som selv har bestemt seg for å bli en monsterjeger og dermed kjemper sammen med deg.

Spillet lar deg ikke bare velge utseende og kompanjong, men introduserer deg også for over et dusin våpenmuligheter. Hver type våpen kan skimte med sitt eget angrepsmønster og kampstil, og det å finne frem til den eller de våpnene som passer deg best kan virke noe overveldende til å begynne med. Det behøver det slettes ikke være. Monster Hunter: World er absolutt et innholdsrikt spill som introduserer deg for svært mange mekanismer og muligheter, men gjør samtidig en god jobb med å porsjonere det hele jevnt utover slik at det aldri blir for mye. Det hele handler om å eksperimentere seg frem til den løsningen du er mest komfortabel med, og Monster Hunter: World gir deg mange muligheter til å prøve deg frem til det som passer deg.

Historien er ikke verdens dypeste eller mest revolusjonerende, men den passer greit nok inn for anledningen. Du utgjør et kompani på vei over havet til et nytt kontinent, men rett før ankomst blir flåten endeveltet av en Elder Dragon som vandrer over havet og også har tatt turen over til det nye kontinentet. Du ankommer bosetningen etablert av de tidligere kompaniene og begynner straks å jakte på de lokale monstre: noen må drepes for å sikre bosetningen, noen må fanges for forskningsformål, og noen vil gi dere ledetråder som kan løse mysteriet om hvorfor store monstre krysser havet for å komme frem til det nye kontinentet.

Uansett tviler jeg på at historien er det man først og fremst går til Monster Hunter for, selv om den tilbyr et fascinerende univers og en spennende setting. Monster Hunter-spillene handler først og fremst om det tittelen antyder, nemlig monsterjakt. Og det får Monster Hunter: World virkelig godt til.

I spillet tilbys du fem store lokasjoner hvor monstrene vandrer fritt og som du kan utforske. Tidligere har Monster Hunter-spillene vært preget av at hver lokasjon har vært delt inn i mindre underområder, hvilket har resultert i lastetider hver gang et monster løper fra ett underområde til et annet. Denne problemstillingen er heldigvis eliminert denne gangen (det vil si, ikke at monsteret stikker av, men det er en del av moroa). Hver lokasjon flyer sømløst, tilbyr timevis med utforskningsmuligheter og ikke minst et rikt dyreliv. Designet og det grafiske arbeidet i spillet er nydelig, og det er virkelig moro å utforske lokasjonene bare for å se seg om og ta inn over seg det gode arbeidet som er lagt ned i spillet. Noen problemer er det imidlertid knyttet til ytelse, uten at det blir særlig forstyrrende (med unntak av den noe ujevne leppesynkroniseringen hvis man velger japansk som talespråk).

Særlig moro er det å se de forskjellige monstrene i spillet, som alle er karakteristiske, stilige og ikke minst detaljerte. Selvsagt er noen av dem kjedeligere enn andre, men i et spill hvor ett monster ligner på en T-Rex er det klart at andre blekner i konkurransen.

Monstrene varierer i størrelse, fasong og oppførsel, og hvilket monster du skal jakte på avhenger av hvilken kontrakt du tar på deg (du kan også bare vandre fritt dersom du ønsker det). Noen ignorerer deg, mens andre kaster seg over deg ved første øyekast. Hvert monster har sin særegne atferd og bevegelsesmønster, og det å tolke fienden riktig er avgjørende i spillet. Her må man unnvike og angripe på riktige tidspunkt, men i tillegg bør man også vurdere hva slags våpen man bør bruke og hvor fiendens svake punkter er. Noen monstre er temmelig godt pansret, hvilket gjør slike valg ekstra viktige. Man kan benytte omgivelsene til sin fordel, legge seg i skjul eller sette opp feller som man kan lokke mostrene i.

En vellykket monsterjakt betyr at man kan strippe monsteret for skinn, bein og annet som man kan bruke for å smi nye våpen og rustninger. Denne stadige oppgraderingen av våpen og utstyr gjør at man stadig kan håndtere enda tøffere fiender, og det er moro å kjenne hvordan fiender som var råtøffe til å begynne med plutselig blir kjempesvake (det er selvsagt ikke monstrene som blir svakere, det er du som blir sterkere og bedre rustet). Det er dermed ikke sagt at Monster Hunter: World er lett. Tvert imot er dette et spill som tester tålmodigheten din og gir deg reale utfordringer underveis. Det som dessverre ødelegger noe av moroa og som ufrivillig øker vanskelighetsgraden er knappeoppsettet på PS4. Kontrollsystemet føles aldri helt optimalt, og forsinkede handlingsreaksjoner når man trykker på knapper føles heller ikke så bra.

Alt i alt hindrer dette likevel ikke Monster Hunter: World fra å levere deg tonnevis og timevis med moro. For førstegangsspillere som meg selv føles det aldri overmåte komplisert å sette seg inn i spillets mekanikker og muligheter, og den jevnt fordelte opplæringsdelen føles pedagogisk og elegant. Med enorme monstre av ymse slag å jakte på i varierte og store områder er dette et spill som gir deg en fin blanding av Pokémon, Jurassic Park og Dark Souls. Du må forberede deg på store utfordringer, men godfølelsen etterpå er desto større.

Dessuten er Palico-kompanjonger min nye favoritting, ikke minst fordi Palicoen min Happy (oppkalt etter Happy i Fairy Tail) jevnt og trutt kaller meg meowster.

Score: 9/10

Spillet er testet på PS4. Monster Hunter: World tilbyr en rekke online-funksjonaliteter, inkludert co-op, men da man er avhengig av PS Plus-abonnement for å få tilgang på flesteparten av dem har jeg ikke testet dette.

Fe

Noen ganger dukker det opp noen mindre prosjektet på spillkartet som fanger oppmerksomheten. Dette er ikke spill som kan skimte med den nyeste teknologien, de beste grafikkmotorene eller den mest revolusjonerende ideen, men som bemerker seg ved hjelp av sin sjarm, særpreg og tilsynelatende enkelhet. Slik er det med Fe, et spil utviklet av svenske Zoink (som tidligere har stått bak spill som Stick It to the Man).

I en nordisk skog i det fjerne lever dyrene i fred og harmoni med hverandre. Stillheten og roen tar imidlertid slutt når skapninger krasjlander i skogen, tilsynelatende fra det ytre rom, og overtar både flora og fauna i skogen. Du inntar rollen som Fe, en rev-lignende skapning, som legger ut på en reise gjennom skogen for å hjelpe de andre dyrene i nød.

Fe er en liten krabat uten de største musklene eller de mest unike egenskapene, med ett bestemt unntak: Fe kan synge. Denne sangen brukes for å vekke planter eller komme i kontakt med dyrene, og sistnevnte skjer ved at man oppnår en form for resonans i sangen hvor man synger samme tone. Egenskapen kommer etter hvert til nytte, ettersom den også gjør Fe i stand til å lære seg språkene til de andre dyrene i skogen. Det vil si, under den forutsetning at Fe hjelper dem først. Å være flerspråklig skal vise seg å bli til god hjelp på vei gjennom den dype skogen, for enkelte planter og dyr responderer bare på visse språk.

Noe av det spesielle med Fe er at hele spillets narrativ fortelles uten bruk av ord eller skrift. Her skjer hele historieformidlingen gjennom handling og lyd/musikk, og du som spiller må selv tolke handlingen mellom linjene. Dette, kombinert med spillets grafiske stilart og estetikk, gjør at spillet fremstår som en blanding av klassiske spill som Journey og Ori and the Blind Forest.

Her er det ingen tvil om at Zoink forsøker å lokke oss med spillets unike og stilige estetikk, og langt på vei lykkes de. Det hele går i mørke fargetoner med definerte streker og rektangulære former. Resultatet er en mørk og mystisk skog som likevel aldri blir skummel, men tvert imot innbyr til utforsking og granskning. Det er også fascinerende å se hvordan spillet endrer på fargemønstrene etter situasjon. Røde og oransje fargetoner antyder fare, mens grønne fargetoner antyder våtmark og regn.

Til å begynne med er Fe ikke i stand til så veldig mye, men etter hvert åpner han flere nye evner som å klatre, glidefly og løpe fortere. Dette gjøres ved å samle på krystaller rundt omkring i skogen. Spillet byr også på noen slags helleristninger som man kan finne og "samle" på, og som tilsynelatende forteller en historie. Men først og fremst handler spillet fortsatt om å befri og hjelpe de andre dyrene i skogen. Dette må gjøres uten å bli oppdaget av de mystiske skapningene, for så snart de oppdager deg fanger de deg i en stråle.

Det tar imidlertid ikke lang tid før man merker at Fe er et spill med mye potensiale som ikke blir innfridd. Spillet åpner med en temmelig intuitiv forståelse av hva man skal gjøre og hvor man skal gå, men etter hvert forsvinner dette intuitive spilldesignet. Dermed mister Fe mye av det momentet som gjør spill som Journey og Ori and the Blind Forest så minneverdige. Fe tilbyr riktignok både et kart og en fugl som kan vise deg veien videre, men nettopp dette illustrerer noe av poenget. Oppdagelsen bør komme av kløktig spilldesign som lar spilleren finne ut av veien videre selv, ved hjelp av lys, skygge og fokus. Fe er uten tvil best når flyten går av seg selv, men med en gang man må ty til kart og fugl er noe av innlevelsen og gleden borte.

Det er heller ikke til å komme unna at spillet er relativt tomt for innhold. Man løper frem og tilbake, og noen ganger skal man løse mindre oppgaver for å redde de andre dyrene i skogen. Utover dette har ikke spillet ekstremt mye å by på, og blir sjelden utfordrende eller vanskelig med mindre kameraet eller kontrollsystemet ødelegger for deg. Ingen av delene er blant de verste i klassen, men særlig kamerasystemet burde vært mye bedre enn som så. Skulle man plukke opp Switch-versjonen av spillet må man dessuten belage seg på temmelig dårlig bildefrekvens. Spillet "stotrer" ganske ofte, og det er ingen nevneverdig forskjell på dette om man spiller i håndholdt modus eller med konsollen i dokkingstasjonen (Zoink har påpekt at de er klar over dette, og en oppdatering er angivelig på vei).

Musikken i Fe er absolutt vakker, og jeg elsker hvordan musikk, sang og resonans benyttes som metoden for å lære seg nye evner og egenskaper – det er ekstremt sjarmerende og taler veldig til musikeren i meg. Likevel makter ikke musikken å skille seg ut i lengden, og selv om man også her aner inspirasjon fra spill som Journey er det vanskelig å plukke ut enkeltelementer fra musikken i ettertid.

Alt i alt er Fe et helt enkelt og greit eventyrspill i skogen som tar deg et sted mellom fire og seks timer å spille gjennom, alt avhengig av hvor effektiv du er og hvor mye du skal samle på underveis. Det er et spill som har både særpreg og sjarm, men i det store og det hele mangler det det lille ekstra for å skille seg ut i mengden. Spillets store salgsargument er fargetonene og stilarten, og skulle dette appellere til deg er det bare å gi det en sjanse.

Score: 7/10