tirsdag, januar 26, 2010

Om hebraisk-avveksling.

Det sies at gode ting kommer på samme tid. Ihvertfall har jeg hørt noe lignende. Gårsdagen var en slik type dag. Flere av pakkene med godbiter fra Amazon havnet i posthylla på samme dag. Dermed er det mye staselig å bla i når hebraisken er unnagjort for dagen.


Denne klassikeren skulle forhåpentligvis ikke trenge nærmere presentasjon. At denne ikke har funnet veien til hylla mi før nå er nesten skammelig. At den er i paperback er en mindre skam, men mammon kan som kjent være en hard herre.


Neil Gaiman er en forfatter som sjelden skuffer. Geniet bak underverk som Stardust og medforfatter av Good Omens har med boka overfor begitt seg ut i Gothams mørke gater. Jeg er villig til å gi det en sjanse, og tviler vel på at resultatet blir særlig skuffende.


Siste sak er en forunderlig krabat. Som tidlig tenåring leste jeg og ble fascinert av biserien Camelot 3000 som gikk i Fantomet et drøyt halvår. Mang en gang har jeg skuet serien samlet i Outlands hyller, men gått forbi den hver gang. Et forunderlig lykketreff har det vært, for først i år har verket blitt utgitt i en nydelig hardcover-utgave. Barndommens minner, denne gangen lest på originalspråket, fascinerer og morer fremdeles.

Men goder og fornøyelser kommer som kjent etter at plikten er oppfylt. Rykter om latskap og mangel på disiplin trenger jeg ikke.

mandag, januar 11, 2010

Star Wars: The Force Unleashed


Når jeg skriver denne anmeldelsen, er det kanskje noen observante sjeler som tenker "Vent nå litt! Har han ikke skrevet om dette spillet før?" Både ja og nei: Jeg har skrevet om spillet for litt over ett år siden, men da var det Wii-utgaven som ble satt under lupen. Da denne var en heller middelmådig opplevelse, byttet jeg den inn i Playstation 3-versjonen. Det er sistnevnte det nå skal skrives om.

Star Wars: The Force Unleashed har siden utgivelsen i september 2008 rukket å selge over seks millioner spill og er dermed det raskest selgende Star Wars-spillet i historien. Men er dette virkelig noe Star Wars-entusiasten bør bruke pengene sine på?

I am your adoptive father.
For lenge siden i en galakse langt, langt borte herjer det mindre opptøyer. Den frie og demokratiske republikken har falt til fordel for det første galaktiske imperium, styrt av keiser Palpatine og hans lojale undersått Darth Vader. Republikkens og den gode siden av Kraftens forsvarere, jediridderne, er enten døde eller blir hurtig nedkjempet. På et tidlig tidspunkt i imperiets historie blir Darth Vader sendt til wookieplaneten Kashyyyk for å få bukt med nettopp en av disse jediridderne. Darth Vader lykkes, men oppdager at jediridderen har en sønn med uante krefter og muligheter. I hemmelighet "adopterer" Darth Vader gutten og gjør ham til sin hemmelige lærling.

Nå er flere år gått, og lærlingen Starkiller har vokst seg mektig i bruken av kraftens mørke side. Det er på tide for Darth Vader å sende ham på sitt første oppdrag. Målet er enkelt: Finn jediridderen, etterlat ingen vitner.


The Force is absurdly strong in this one.
Dersom avsnittet overfor ikke gav særlig mening, er det trolig fordi du ikke er spesielt kjent med Star Wars-universet (for ikke å si galaksen). I så tilfelle er ikke The Force Unleashed noe for deg. Man kastes rett ut i den store handlingen, og det forventes at de mest elementære kunnskapene fra filmene sitter. Om dette ikke er noe problem, kan du forberede deg på en velskrevet historie satt mellom Episode III og IV og som blander elementer fra begge delene av filmsagaen vakkert sammen. The Force Unleashed forteller Starkillers historie og hvordan han etterhvert kommer til å forstå et større bilde av Kraften og kampen mot imperiet.

Historieløpet og gameplayet i spillet er ganske lineært, med unntak av muligheten til å velge en alternativ slutt helt i enden av spillet. Her er det én konkret historie som skal fortelles, og The Force Unleashed skiller seg dermed ut fra Star Wars-rollespill som Knights of the Old Republic.

Use the unstoppable Force.
Det derimot The Force Unleashed har som mål å fokusere på, er hvor vanvittige krefter som dveler i Starkiller. Her er det snakk om å gjøre mest mulig skade med Kraften, uten å måtte tenke på konsekvensene og moralske betenkeligheter. Å tilhøre Kraftens mørke side har sjelden følt så tilfredsstillende.

Fysikkmotoren til The Force Unleashed ble lovet å gjøre spilleren istand til å ødelegge alt som stod i hans vei. Dette må sies å være en liten overdrivelse. Ikke alt kan ødelegges. Men det som kan ødelegges blir ødelagt med svært realistiske effekter. Fysikkmotoren som tas i bruk i PS3-versjonen av spillet gir ikke bare troverdige skader på omgivelsene, men også varierte. Personer som plukkes opp med Kraften kjemper fortvilet for å få tak i nærmeste gjenstand de kan klamre seg til. Objekter går i stykker som de ville ha gjort. Legg til at grafikken stort sett er svært imponerende å se på, miljøene detaljerte og omgivelsene utrolig stemningsfulle, så gir The Force Unleashed deg en visuell opplevelse som får deg til å føle at du er i filmene. PS3-versjonen av spillet er nærmere å oppfri løftene utviklerne gav enn det Wii-versjonen er.


I find your lack of creativity disturbing.
Alt det positive med PS3-utgaven til tross, så er det ikke alt som fungerer her heller. Det lineære gameplayet blir litt for statisk i lengden. Selv om man underveis støter på noen mindre gåter er det ikke mye variasjon spillet har å by på. Gjentakelsesaspektet blir ikke mindre av at mange av platenene besøkes to ganger i spillet, istedenfor at man introduserer en helt ny planet og område. Formelen spillet bygger på lyder enkelt sagt slik: "Få et nytt oppdrag, kom til et nytt sted, lær deg en ny egenskap idet du lander, bruk denne egenskapen for alt den er verdt gjennom banen og kjemp mot en boss på slutten." Selv om bosskampene ser bedre ut på PS3 enn på Wii, mener jeg likevel å huske at kamerabruken og gameplayet gjorde bosskampene mer spennende i Wii-versjonen.

At spillet er kort, er kanskje like greit med tanke på den lineære formelen. Faktisk er PS3-versjonen kortere enn Wii-versjonen. Noen av Wii-brettene kan nå kjøpes som ekstra nedlastbart materiale, mens andre brett som f.eks. Bespin mangler. For Star Wars-entusiasten som gjerne vil ha mest mulig historie og referanser til kjent materiale vil dette føles som tap, selv om utvidelsen som gir deg alternative karakterer vil nok føles festlig for noen (å gå rundt som C-3P0 og zappe jawaer med lyn er underholdende, men bare en liten stund).

Utvalget av originalmusikken til John Williams fra filmene er godt plukket. Det nye musikkmaterialet er derimot en blek avspeiling av det som en gang gjorde Star Wars så stort.

Alle versjoner av spillet ender også fort opp med å bare bli vill trykking på knappene istedenfor å få til noen reale komboer. Dette blir ikke hjulpet av sekvenser hvor man skal trykke bestemte knappesekvenser for å gjøre endelig kål på enkelte fiender. The Force Unleashed er ikke de eneste om å gjøre sistnevnte, men det trekker likevel ned.


May the Force be with you...for now.
PS3-versjonen av Star Wars: The Force Unleashed er en mer solid og mer moro fornøyelse enn Wii-versjonen var. Historien er ikke så aller verst, grafikken er skarp og mulighetene for å gå amok med Kraften har aldri vært mer underholdende. Men i lengden blir det hele som en god radiolåt som blir spilt litt for mange ganger på rad: "Det er greit det, vi har fått det med oss nå. Kan vi gi oss nå, er du snill?"

Det blir spennende å se om The Force Unleashed II blir en bedre fornøyelse.