søndag, desember 31, 2017

Årets spill 2017

Vi nærmer oss slutten av 2017, et år som har vært ekstremt innholdsmettet når det kommer til film, TV, spill og annet som har med populærkultur å gjøre. Vi har fått en saftig innholdsmettet sesong av Game of Thrones, vi fikk en DC-film som faktisk var bra (Wonder Woman), Marvel-filmene i år har levert på rekke og rad, Star Wars-entusiaster har kunnet glede seg over The Last Jedi og en god start på fjerde og siste sesong av Star Wars: Rebels, og vi fikk en Blade Runner-oppfølger vi egentlig ikke visste at vi trengte men som viste seg å være minst like gripende som originalen.

Spillåret 2017 har vært et hinsides bra år. Joda, vi har hatt noen skuffelser underveis som Yooka-Laylee, Valkyria Revolution og ikke minst Mass Effect: Andromeda. Vi har også hatt noen kontroversielle episoder, hvor lootbox-systemet i EA-spill kanskje er det som har satt mest dagsorden. Samtidig har det vært et spennende spillår, ikke minst fordi vi har fått to nye spillkonsoller på markedet. Microsoft forsøker å vinne nytt terreng med Xbox One X, den kraftigste konsollen noensinne utgitt (og som absolutt ser bra ut, dersom du har penger til det). Nintendo på sin side har satset alt på Switch, en hybrid-konsoll som kan spilles både på TV-en og på farten, en satsing som har blitt kronet med seier – nylig passerte konsollen ti millioner solgte enheter, og det på bare ni måneder. Konsollen har blitt en favoritt blant mange, ikke minst for pendlende småbarnsforeldre som endelig kan spille trippel-A-spill på farten.

På toppen av det hele har vi fått en rekke med vanvittig gode spill, hvor det har vært knivskarp konkurranse om å overgå hverandre og sette en ny standard for sine respektive sjangre og spill generelt. Uansett hvilken plattform man spiller på (med unntak av mobil) har man hatt noe å se frem til, og det har vært en real utfordring å holde tritt med det ene storspillet etter det andre. Som sagt, 2017 har vært et ekstremt innholdsmettet år, og innholdet har stort sett vært av det positive slaget også. Det er slettes ikke verst.

Nok prat! Det er på tide å oppsummere spillåret 2017 og liste opp årets ti beste spill ifølge undertegnede. De er som følger:


Helt siden spillet først ble introdusert for oss i 2014 har Cuphead fascinert oss med sin unike grafiske stil. Intensjonen til brødrene Moldenhauer har vært å skape et spill basert på 1930-tallets tegnefilmer fra studio som Disney og Fleischer, noe de absolutt må sies å ha klart. Med håndtegnede animasjoner og bakgrunner, flimrefilter på skjermen og et skurrefilter over den herlige musikken blir vi kastet rett tilbake til enklere tider så snart vi fyrer opp Cuphead. Så begynner vi å spille og oppdager at dette slettes ikke er enkelt. Tvert imot er Cuphead minst like utfordrende som Dark Souls, Shovel Knight og Contra. Dette gjør også at følelsen av triumf når man beseirer en boss er desto større.


Noen ganger er det godt å innrømme at man tar feil. Da informasjon om samarbeidsprosjektet mellom Nintendo og Ubisoft lekket ut i mai og vi fikk se Swich-eksklusive Mario + Rabbids Kingdom Battle for første gang, var det mange grunner til å bli skeptisk. Heldigvis skulle all skepsis bli gjort til skamme. Presentasjonen av spillet på E3-messen imponerte (vi husker fortsatt hvordan sjefsutvikler Davide Soliani ble rørt til tårer da selveste Shigeru Miyamoto roste spillet hans fra scenen), og det skulle vise seg i august at kombinasjonen av Mario, Rabbids, håndkanoner og strategispill-modellen til X-COM var en utmerket kombo til Switch. Humoren sitter løst i spillet, Rabbid Peach er fortsatt en av årets beste figurer, Peach får endelig vise litt muskler med et haglelignende våpen, og musikken til Grant Kirkhope er leken og festlig fra start til slutt. At spillet dessuten byr på en real utfordring skader heller ikke. Dette er en oppskrift vi gjerne kan få mer av, men inntil videre får vi nøye oss med å si som Rabbids: «BWAAAAH!»


En gang I fordums tid (nærmere bestemt i 1996) var Resident Evil et spill som satte en helt ny standard for skrekkspill. Nesten ti år senere, i 2005, skulle serien nok en gang sprenge grenser i form av Resident Evil 4, et spill som redefinerte hvordan man tenkte rundt designet av tredjepersons skytespill. Siden den gang har serien derimot slitt med å finne formen igjen, og Capcom har tilsynelatende vært mer interessert i kvantitet enn kvalitet. Det kan vi heldigvis ikke si lenger. Med Resident Evil 7: Biohazard går serien ikke bare fra tredje- til førstepersonsperspektiv, det går også tilbake til røttene. Et mørkt og mystisk herskapshus, fiender som trosser alle logiske forklaringer, og en konstant mangel på våpen og ammunisjon som tvinger deg på flukt gjør at dette spillet virkelig er nervepirrende fra start til slutt. Når et spill med jevne mellomrom får deg til å ta av hodetelefonene for å slippe den intense atmosfæren lyden skaper, har det gjort noe riktig.


Her har vi det andre spillet på lista hvor handlingen foregår i et stort hus som ligger litt isolert til på landsbygda, men atmosfæren i spillet kunne knapt vært mer annerledes fra forrige spill på lista. Her følger vi Edith, det siste gjenværende medlemmet av Finch-familien, som i sin unge alder reiser tilbake til familieboligen i staten Washington. Reisen skal bli et dypdykk i familiens historie og en nærmere granskning av familiens nesten forbannelseslignende uflaks. Med herlig lyssetting, et bredt spekter av narrative teknikker og nydelig musikk blir What Remains of Edith Finch en fortelling om en svært uvanlig familie du sent kommer til å glemme.


Da Ninja Theory først annonserte Hellblade for et par år siden, forventet jeg et nytt spill tilsvarende deres tidligere titler, slik som Heavenly Sword, Enslaved: Odyssey to the West og DmC: Devil May Cry. Jeg forventet et spill med mye action, nydelig grafikk og en sterk kvinnelig hovedrollefigur. Ikke hadde jeg forventet at spillet både skulle innfri og ikke innfri forventningene mine. Fremfor en vanlig fortelling om hevn får vi i stedet servert et spill hvor hovedpersonen lider av psykose, noe som gjenspeiles i hvordan hele spillet er konstruert. Lydeffektene i spillet gjør at man oppriktig føler at man selv hører stemmer i hodet, og Senuas reise til dødsriket blir ikke bare en reise for å gjenopplive sin kjære fra de døde, men også en kamp om hennes egen mentale helse og skjebne. Hellblade: Senua’s Sacrifice skildrer psykose så godt at det slettes ikke er for alle, men for de som tåler det er dette et av årets desidert viktigste spill.


Hvem i alle skulle trodd for noen år siden at vi skulle et Wolfenstein-spill hvor historien ikke bare var i fokus, men i tillegg var bra? Og at vi på toppen av det hele skulle få en oppfølger med minst like god kvalitet? Det er nettopp det vi får med Wolfenstein II: The New Colossus. Det gode grunnarbeidet fra forgjengeren blir videreutviklet i dette spillet, og den alternative virkeligheten hvor nazistene har kontrollen over mesteparten av verden er fortsatt både skremmende og spennende. Vi får et spill som balanserer mesterlig mellom maktfantasi og samfunnskommentar, og på toppen av det hele får vi en utmerket spillskurk. Vi får et enda mer polert skytespill med intens action, høy vanskelighetsgrad og et rikt utvalg av våpen og fiender. Dessuten tror jeg dette er første gang jeg har spilt et spill som åpner med at du som hovedperson sitter i rullestol (ikke at det stopper deg fra å skyte nazister, selvfølgelig). I en tid hvor nazisme har blitt stuerent i enkelte miljø og vi endatil ser dem marsjere i våre gater her i Norge, treffer Wolfenstein II nervepirrende godt med timingen.


Det er nesten alltid en garanti for at Super Mario-spill vil undeholde deg, og de fleste som spiller spill kan nevne minst ett Super Mario-spill de har gode minner fra og et godt forhold til. Med lanseringen av Switch visste vi at et nytt Super Mario-spill snart måtte være klart til å promotere konsollen. Ventetiden skulle heldigvis ikke bli lang, og i oktober kunne vi nyte det som kanskje er det beste Mario-spillet på lenge. Med store, åpne verdener, en nesten utallig mengde med gjenstander å samle og ikke minst den nye funksjonen hvor man kaster lua på fiender for å overta kontrollen over dem er Super Mario Odyssey en herlig fest fra start til slutt. Det hjelper selvfølgelig også på at kameraet sitter som et skudd (endelig!), at det hele ser nydelig ut og at musikken rett og slett er fantastisk. Selv om Super Mario Odyssey kanskje ikke når helt opp til topp på listen over årets spill, er det definitivt årets mest positive spill. Super Mario Odyssey får derfor prisen Årets Digitale Lykkepille 2017.


2017 har definitivt vært et år hvor det har vært godt å være en Playstation 4-eier, særlig i årets tre første måneder. En av de definitive høydepunktene dette året har vært Horizon Zero Dawn. Ikke bare snakker vi om et PS4-eksklusivt spill, vi snakker også om en helt ny IP (intellectual property, altså merkevare). Dette har ikke hindret spillet fra å seile rett inn som et av årets desidert beste spill, og det er heller ikke ufortjent. Grafisk og teknisk sett er spillet kanskje det mest imponerende vi noen gang har sett, fremtidsvisjonen om en verden hvor robotdinosaurer og primitive stammer lever i kaotisk fellesskap er fengslende, og ikke minst er historien i spillet et fantastisk narrativ som bare griper mer og mer fatt i deg. Likevel er det hovedrollefiguren Aloy som gjør spillet aller mest minneverdig. Få spillfigurer oppleves like levende og troverdige som henne, og Aloy viser at verden trenger flere tøffe men samtidig menneskelige spillheltinner. At spillet ikke ligger på topp skyldes utelukkende beintøff konkurranse, noen begrensninger i utforskningsmulighetene og et litt krøkkete kamera, men om ikke annet kan jeg melde at dette er den bedre halvdelens favoritt fra 2017.


Vi sier ofte at vi lengter tilbake til ungdomstiden, men enten er dette blank løgn eller så er det en form for idyllisering av ungdomstiden uten rot i virkeligheten. Persona 5 viser akkurat hvor tøft det er å være ungdom i dag i et samfunn hvor de voksne setter spillereglene uten å følge dem selv, og hvor kjipt og elendig livet kan bli som følger av det. Men hva om man hadde muligheten til å forandre hjertene og sinnelagene til de verste av de verste? Hva om man kunne infiltrere deres underbevissthet og stjele kjernen av deres forkvaklede personlighet, akkurat som en tyv om natten? Vel, det er nettopp denne evnen du har i Persona 5, og det er denne balansegangen mellom skoleelev om dagen og Phantom Thief om natten du må leve ut i spillet. Persona 5 er kulminasjonen av studioet Atlus’ tjueårige arbeid med formelen, og resultatet er det beste japanske rollespillet i manns minne, kanskje til og med noensinne. Med solid kampsystem, nydelig stil og brukergrensesnitt og et levende rollefigurgalleri som virkelig fanger hva det vil si å være tenåring er Persona 5 noe enhver Playstation-eier bør sjekke ut. Dessuten har spillet årets desidert beste spillmusikk. Jeg elsker seriøst den herlige blandingen av rock, funk, jazz og soul spillet har å by på, og har ikke tall på hvor mange timer jeg har hørt på spillmusikken alene i løpet av året som har gått. Beste 30 dollar jeg har brukt i år.


Vi har ventet med håp og lengsel i lang tid. Det er nesten så vi ikke lenger turte håpe på at dette kunne bli bra, eller at forhåpningene var skrudd opp altfor høyt. Et nytt Zelda-spill er alltid noe man ser frem til, men kunne denne storsatsningen virkelig bli det nye Nintendo-storspillet vi lengtet etter?

Wii Us svanesang, som heldigvis også ble utgitt på Switch, maktet ikke bare å innfri forventningene. The Legend of Zelda: Breath of the Wild er spillet som satte alle våre forventinger til skamme, la dem til side og presenterte for oss et spill vi aldri kunne forestilt oss.

Aldri i mitt liv har jeg spilt et mer åpent og samtidig fengslende spill. Aldri har jeg spilt et spill som virkelig griper hva det vil si å lage et eventyrspill. I mitt liv er det lite jeg setter mer pris på de store eventyrverkene, og dersom et spill gir meg følelsen av å være Bilbo som løpet ut av Hobbittun mens han roper «I’m going on an adventure!» har det virkelig grepet fatt i meg.

Formelen spillet serverer er like enkel som den er genial: Etter å ha gitt deg en liten innføring i spillets våpen, mekanikker og fysikk den første timen slipper spille tak i deg og sier: «Vær så god, her ligger Hyrule foran deg. Når du er klar for det ligger slottet hvor Ganon herjer der borte.» Utover det gir spillet deg ingen veiledning eller begrensning, og hvordan du går frem i spillet er opp til deg. Hyrule er din tumleplass, en tumleplass hvor det venter hemmeligheter, detaljer og mystiske oppdrag nærmest overalt, men hvor du selv er avhengig av å finne dem. En slik frihet styrker eventyrfølelsen ytterligere, og selv om formelen langt på vei er den samme som i det aller første Zelda-spillet fra 1986 er den et herlig innslag i dagens spillbransje.

På toppen av det hele er spillet blendende vakkert. Antallet piksler kan riktignok ikke måle seg med hva Horizon Zero Dawn har å by på, men stilarten i spillet er bergtakende vakker. Landskapet man reiser gjennom er vill natur på sitt skjønneste, og selv musikken med sine enkle og tilbakeholdende toner er utsøkt. «Less is more» er en filosofi som preger mye av spillet fra oppdragsstrukturen til musikken, og spillet er på ingen måter fattig eller mindre innholdsrikt av den grunn.

De siste 15-20 årene har The Legend of Zelda: Ocarina of Time vært spillet over alle spill i min bok. I 2017 har et nytt spill kapret førsteplassen. Dette er et magisk spill som fortjener å bli snakket om videre i mange, mange år fremover.




Spill jeg ikke har hatt anledning til å teste, selv om interessen har vært der: Yakuza 0, Injustice 2, Tekken 7, Golf Story, Please Knock on My Door, Assassin’s Creed: Origins og Nioh.


Årets skuffelser: Mass Effect: Andromeda, Middle-earth: Shadow of War, Valkyria Revolution, Yooka-Laylee, Danganronpa V3: Killing Harmony og Playerunknown’s Battlegrounds (sorry folkens, men PUBG blir veldig fort kjedelig).

fredag, november 10, 2017

Wolfenstein II: The New Colossus

Da svenske MachineGames i 2014 ga ut et nytt spill i den gamle og ærverdige Wolfenstein-serien, var det nok ikke mange som forventet seg et spill med dybde, god historie og minneverdige rollefigurer. Det var derimot nettopp det man fikk servert med Wolfenstein: The New Order, et spill som fortsatt holder stand tre år senere. Historien om jødisk-amerikanske William «BJ» Blazkowich som kjemper mot nazistene i et alternativt 1960-tall hvor nazistene vant krigen skildret en uhyggelig verden, og nå er det klart for fortsettelsen.

Wolfenstein II fortsetter historien der forgjengeren slapp, som ikke akkurat endte optimalt for BJ. Kroppen hans er temmelig herjet, og fem måneder senere er BJ avhengig av rullestol for å ta seg frem. Den slags tar derimot ikke nazistene og general Engel noe hensyn til, og BJ og resten av motstandsbevegelsen må ruste til kamp mot en nazisthær som er temmelig ampre etter at deres jerngrep om Europa har løsnet. Nå er tiden inne for å vente blikket mot USA, et USA som er rensket for mangfold og inkludering og som nå lever under nazistenes åk.


Åpningssekvensen i spillet, hvor BJ må bevege seg rundt i U-båten i rullestol og kjempe mot nazistene som er i ferd med å trenge inn, er en meget stilig sekvens som setter stemningen med en gang. Ikke bare er dette en av de få sekvensene i spillhistorien hvor du er bundet til en rullestol, den står også som en sterk kontrast til den mektige, sterke og fleksible hovedpersonen vi møtte i det første spillet. Wolfenstein-spillene er delvis en maktfantasi, og lite bryter denne illusjonen så mye som å være så ufleksibel som det en rullestol kan gjøre deg.

Etter å ha spilt Wolfenstein: The New Order er det noen elementer jeg også forventer å få servert i oppfølgeren. Jeg forventer en grufull visjon om en alternativ verdenshistorie, hvor vi ser et verdenssamfunn kontrollert av nazistenes grusomme ideologi. Jeg forventer minneverdige rollefigurer som gjør et varig inntrykk på meg og som gjør dette til mer enn bare en voldsfest, men til en kamp om noe og noen som faktisk er verdt å kjempe for. Jeg forventer urovekkende antagonister som får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg, fordi de ikke bare hjernedøde fotsoldater men faktiske nazister med full tro på at deres ideologiske ståsted er det sanne og rette. Dessuten forventer jeg en solid spillmekanikk hvor tempoet er høyt, intensiteten sitter som støpt og hvor kampene krever en aldri så liten innsats av meg som spiller.

Alt dette får du heldigvis også servert i Wolfenstein II: The New Colossus. Det er et velpolert spill hvor alle forventingene nevnt over i det store og det hele blir innfridd. Å møte et nazistisk USA hvor hvite maktgrupper som KKK har fått innflytelse og hvor det ikke er en eneste ikke-hvit person å se er direkte fryktinngytende, og det er dessuten passende for tidsepoken å se hvordan den amerikanske motstandsbevegelsen består av grupperinger som nettopp kjemper for sine borgerrettigheter eller mot etablissementet i vår egen virkelighet. Utviklerne har dessuten gjort en utrolig god jobb med å blande impulser og stilarter fra virkelighetenes 60-tall med denne alternative historien, noe som gjør det verdt å finne samleobjekter og lignende i spillet. Rollefigurene, både gamle og nye, gjør dette til et spill man bør ta seg tid til om man liker gode historier, og vi får blant annet et bedre innblikk i BJs barndom og oppvekst, en bakgrunn som absolutt er med på å forme hans identitet.


Mest av alt gjør dette kanskje inntrykk fordi MachineGames treffer utmerket godt når det gjelder timing. Vi skulle ikke tro det, men 2017 er året hvor vi har sett nazister marsjere i våre egne gater uten å bli forhindret, og hvor høyreorienterte grupperinger får stadig større oppslutning i vestlige land. Wolfenstein forteller oss kanskje om en alternativ virkelighet, men når man ser et USA strippet for mangfold og toleranse for annerledeshet og hvor nazister og KKK-medlemmer går sammen nedover gatene i Roswell, åpner det for alvorlig ettertanke angående hvor vår egen virkelighet er på vei hen. Man skal selvfølgelig være forsiktig med å «hitle» sine meningsmotstandere for både det ene og det andre, men veien mellom hatretorikken man møter i spillet og vår egen virkelighet er neimen meg ikke lang til tider.

Samtidig er det noen små svakheter å spore i historiefortellingen, hovedsakelig i spillets avslutning. De nye Wolfenstein-spillene er på sitt beste når de kjører en balansegang mellom maktfantasi og et godt narrativ, men blir desto svakere når det vipper for mye over i den ene retningen. I den grad det vipper er det mest i retning maktfantasien, og særlig spillets avslutning preges av dette og blir noe utilfredsstillende. Det står for mye i kontrast til resten av spillet og mister dermed også noe av sin finesse.

Rent spillmekanisk sett følger spillet mye av det samme vi så i forrige spill. Du har et bredt spekter av våpen å velge blant, kan bruke to våpen samtidig og har en viss fleksibilitet når det kommer til fremgangsmetode. Eliminerer du offiserer før de får slått alarm vil nazistene ikke kunne sende inn forsterkninger, og alternative veier gjør at man bør forsøke å planlegge før man stormer inn. Likevel er spillet noe svakere på dette området enn det forgjengeren var, og muligheten for alternative veier mot målet føles mindre utviklet denne gangen, til tross for at man får tilgang på noen hendige oppgraderinger underveis. Dermed blir Wolfenstein II litt for ofte redusert til en såkalte «corridor shooter», hvor man ledes nedover en trangt og avgrenset vei frem mot målet. Heldigvis har man også flere sekvenser som gjør opp for dette, så fullstendig krise er det ikke. Og når alt sitter, så sitter det virkelig som det skal. Wolfenstein II er intenst, heseblesende og ramsalt action. Brutalt kan det også være, så 18-årsgrensen er absolutt på sin plass.

Menyene i spillet har fått en solid overhaling, og våpenhjulet føles mye bedre å bruke enn hva tilfellet var i forrige spill. Det er dessuten morsomt å se hvordan opplæringsmanualene i pausemenyen ser ut som instruksjonsbøker fra 60-tallet, med tegninger som illustrerer hvordan man skal gå frem for å gjøre det ene og det andre.


Overhalt er også grafikken, og særlig PC-utgaven av spillet ser fenomenalt ut. Personene er detaljerte og levende, omgivelsene er meget flott gjengitt og det hele flyter bunnsolid hele veien gjennom. Noen NPC-er kunne nok vært litt bedre gjengitt, og håranimasjonene er ikke alltid de beste, men i det store og det hele er dette et spill hvor grafikken virkelig skinner. Det vil si, helt til spillet krasjer. For øyeblikket sliter PC-utgaven med at spillet låser seg og går i svart, hovedsakelig når man skal gå videre til et nytt sted (ofte via en filmsekvens). Ironien er at dette har blitt enda mer problematisk etter en oppdatering av spillet. Dette løser seg forhåpentligvis etter hvert, men det skaper en frustrasjon spillet kunne klart seg foruten.

Wolfenstein II: The New Colossus har kanskje noen svakheter, men dette hindrer likevel ikke spillet fra å bli en solid opplevelse. Spillet forteller en meget god historie som treffer meget godt når det gjelder timing, og viser at førstepersons skytespill absolutt er en sjanger som kan brukes for dette formålet. Med en urovekkende alternativ historie, minneverdige rollefigurer og intens action er dette et spill vel verdt å sjekke ut, forutsatt at man er i stand til å tåle brutale grafiske skildringer.

Score: 8/10

onsdag, november 08, 2017

Wolfenstein: The New Order

I 1992 skulle et spill fra studioet id Software revolusjonere PC-spill, og for så vidt også spillindustrien generelt. Dette var året Wolfenstein 3D ble lansert, spillet som i praksis var det første moderne førstepersons skytespillet. Med tettpakket action, høyt tempo tredimensjonale omgivelser, førstepersonsperspektiv og en voldelig atmosfære som slettes ikke var for barn åpnet dette spillet for en helt ny sjanger og epoke i spillindustrien. Id Softwares ettermæle skulle forsterkes ytterligere året derpå, da Doom ble lansert og benyttet den samme formelen, men hvor nazister og robot-Hitler ble byttet ut med monstre fra en viss varm plass.

Etter Wolfenstein 3D var det stille rundt serien i ni år, før Return to Castle Wolfenstein kom ut i 2001. Deretter gikk det nok en periode med stillhet før et nytt spill i serien ble lansert i 2009, enkelt og greit under navnet Wolfenstein. Spillet forsøkte derimot på litt for mye uten å mestre noe av det, og fikk relativt lunkne kritikker som blant annet omtalte spillet som utdatert, noe mange vel også følte serien var mot slutten av 2000-tallet. Dermed var vel dette slutt for serien, tenkte vi da.

Men den gang ei. I 2014 fikk vi lansert et nytt forsøk på å vekke serien til live, denne gangen fra et helt nytt svensk studio, MachineGames. På utgiversiden fant vi selveste Bethesda, mest kjent som utviklerne av serier som Fallout og The Elder Scrolls og utgivere av spill som Dishonored og Prey. Dermed var Wolfenstein: The New Order et faktum, et spill hvor man mer eller mindre begynte serien på nytt igjen. Dette skulle vise seg å være et sjakktrekk.


Året er 1946. Vi befinner oss i en alternativ tidslinje hvor andre verdenskrig fortsatt raser, og hvor nazistene har overtaket på de allierte takket være overraskende teknologiske nyvinninger som gjør dem nærmest ustoppelige. I slaget som skal avgjøre Europas skjebne følger vi jødisk-amerikanske William «BJ» Blazkowich (hvilke koblinger han har til mannen med samme navn i Wolfenstein 3D vites ikke) og troppen hans. Et møte med den forskrudde vitenskapsmannen Deathshead går alt annet enn bra, og kort fortalt ender BJ opp i en komalignende tilstand i fjorten år. Når han endelig kommer til seg selv igjen er året 1960, nazistene styrer Europa, USA og endatil månen, og et evigvarende mørkt og undertrykkende regime ser ut til å være et faktum. Nå kan imidlertid nazistene begynne å skjelve …

Premisset i Wolfenstein-spillene har i utgangspunktet alltid vært litt tåpelige, og også denne gangen må du svelge et par kameler som at en mann med spillbransjens mest usannsynlige navn kan sitte i en rullestol i fjorten år uten det minste svinn av sin latterlig enorme muskelmasse. Wolfenstein: The New Order er en maktfantasi uten sidestykke hvor du spiller en enormt sterk mann med en usannsynlig god evne til å løpe inn i enhver situasjon og eliminere alle nazister han måtte støte på.

Dette betyr imidlertid ikke at du skal avvise historien i spillet. Tvert imot overrasker Wolfenstein: The New Order stort med noe som faktisk er en overraskende god historie i en alternativ tidslinje. Ja visst har du noen søkte elementer som en nærmest uovervinnelig hovedperson og rykter om en jødisk mystikerorden, men først og fremst fremstår historien i spillet som en grufull alternativ historie hvor verdenshistoriens verste ideologi har fått fritt spillerom. Utviklerne legger på ingen måter skjul på nazistenes undertrykkende holdninger til ikke-ariske raser, og det er noe poetisk å møte en motstandsbevegelse i Berlin som bestående av krøplinger, autister og andre mennesker nazistene utryddet i stor skala i vår egen historie. Samtidig får vi også noen interessante innspill om hvordan verden kunne utviklet seg under et slikt styresett, som for eksempel hvordan et band med fire unge karer fra nazi-okkuperte Liverpool kalt Die Käfer får en slager-hit i 1960 ved navn «Das Blaue U-boot».

Ikke bare det, men spillet kan også skimte med godt stemmeskuespill, gode replikker, god bruk av lyd og effekter samt en rekke gode og minneverdige rollefigurer. Hovedpersonen selv har et overraskende lag med dybde som en ikke skulle tro i utgangspunktet, og det samme gjelder motstandsfolket han etter hvert allierer seg med. Mest urovekkende er det likevel å møte offiserene i det nazistiske maskineriet. En viss tog-scene tjener som et ypperlig eksempel på dette, og viser samtidig hvordan man i et spill kan bygge et nervepirrende narrativ uten at man behøver å tettpakke en spillscene med action.

God historie og gode rollefigurer er med på å bringe positive og gode elementer inn i Wolfenstein: The New Order, men først og fremst handler spillet likevel om å skyte nazister. Det er en maktfantasi, men heldigvis mestrer spillet også denne delen i stor grad. Det er tettpakket action krydret med en rik bredde med våpen, stort utvalg av fiender og en ganske stor variasjon i vanskelighetsgrad. Tempoet er høyt og intenst, og det hele pakkes inn av en god grafikkmotor og god ytelse. Det er brutalt og blodig, men det er intenst, utfordrende (på en god måte) og godt skrudd sammen.


I det store og det hele kan spillet virke som et såkalt corridor shooter, hvor man beveger seg innenfor ganske begrensede rammer (en korridor, om du vil) fra A til B og eliminerer all motstand. Det stemmer til en viss grad, men utviklerne har vært flinke med å krydre spillet med alternative fremgangsmetoder. Vi snakker ikke om et fullt ut snikespill tilsvarende Dishonored eller Deus Ex: Mankind Divided, men du har likevel flere måter å tilnærme deg fienden på enn å sparke inn døra. Dette gir spillet det lille ekstra det trenger for å heve seg over flere av sine sjangerkonkurrenter.

Valgfriheten gir også utslag i oppgraderinger du får gjennom spillets gang. Spillestilen din vil nemlig låse opp forskjellige belønninger, og belønningene vil stå i tråd med spillestilen din. Skulle du foretrekke å bruke to våpen samtidig, vil du få evner som gjør det lettere for deg å bruke to våpen samtidig så sant du innfrir noen krav som låser opp denne belønningen. Det er et stilig og elegant system, og for å være ærlig savner jeg aldri et oppgraderingssystem hvor jeg står fritt til å velge fullt ut akkurat hva jeg vil.

Et system som derimot ikke fungerer like optimalt er kontrollsystemet, nærmere bestemt oppsettet av knappekonfigurasjoner. Nå har PC-versjonen naturligvis funksjonaliteten for å endre dette slik det passer deg, men av en eller annen grunn er dette et spill hvor det er vanskelig å sette opp et optimalt kontrollsystem.

Noen svakheter til tross, blir Wolfenstein: The New Order først og fremst stående som et godt skytespill med overraskende dybde og tyngde. Å få servert et Wolfenstein-spill med en god historie er vel noe av det siste en skulle forvente, men her er det altså mer enn nok å hente for dem som foretrekker spill med et godt narrativ. I disse dager hvor oppfølgeren akkurat er lansert, er dette spill som fortsatt er verdt å sjekke ut.

Score: 8/10

mandag, november 06, 2017

South Park: The Fractured But Whole

Få serier har gjennom årenes løp provosert like mye som South Park. Serieskaperne Trey Parker og Matt Stone har hele tiden hatt som grunnprinsipp at alt og alle kan gjøres narr av, og at ingenting er hellig for dem. Dette medfører selvfølgelig at de tråkker over streker med sjumilsstøvler titt og ofte, men samtidig er resultatet også et program som veldig ofte treffer noen satiriske spikre rett på kornet. Få har truffet bedre med sin satire knyttet til scientologi, politisk korrekthet og karikaturstridigheter så godt som South Park.

Det er noe av det samme en i bunn og grunn forventer når en setter seg ned med det nyeste South Park-spillet, South Park: The Fractured But Whole. Spillet er en oppfølger til 2014-spillet South Park: The Stick of Truth, der den fiksjonelle lille Colorado-byen fikk en rollespillinnpakning. Spillet føltes underholdende den gang, og alt i alt opplevde man spillet som en ti-tolv timer lang South Park-episode med noe nytt og mange herlige referanser til seriens lange historie.


Der fokuset forrige gang lå på rollespill med fantasy-setting, er det denne gangen superhelter som fører an. Gjengen i South Park har fått øynene opp for hvor mye penger det ligger i en god superhelt-merkevare, men uenigheter har oppstått (fordi Cartman, aka The Coon, selvfølgelig vil være i førersetet for sin egen franchise kalt Coon and Friends). Dermed er det duket for real konflikt mellom superheltene i Coon and Friends på den ene siden og Freedom Pals på den andre. Du, som er den nye gutten i nabolaget (også kjent som Douchebag, Butthole, FartLord og andre lite smigrende kallenavn) forsøker så godt du kan å manøvrere deg gjennom dette superhelt-virvaret. Du begynner med å hjelpe Coon and Friends å finne en savnet katt, slik at belønningen på 100 dollar kan finansiere superhelt-merkevaren deres, men i beste South Park-stil går ting etter hvert over alle støvleskaft.

Der rollespill fikk gjennomgå i forrige spill, får superhelt-sjangeren sin dose med latterliggjøring i dette spillet. Det er herlig og treffende, med mange gode kommentarer underveis. Superheltklasser, bakgrunnshistorier, svakheter og superkrefter er alt sammen håndtert på fornøyelig vis. Samtidig treffer ikke humoren i spillet like godt denne gangen som sist. Etter hvert virker det som at utviklerne går stadig mer tom for ideer, og velger å kompensere for dette ved hjelp av enda mer prompehumor. Nå var ikke forgjengeren fri for den slags heller, men den gang tjente mer som et supplement til den helhetlige historiens, mens denne gangen føles det mer som en dårlig erstatter. Dermed blir det færre av de gode spissformuleringene og de gode referansene, og igjen står vi med litt for mange platte og meningsløse prompevitser.


Det er ikke dermed sagt at spillet er uten noen fenomenale øyeblikk. At man stadig vekk må rope «Car!» og avbryte kampen for å gå ut av veien slik at biler kan kjøre forbi er nesten alltid morsomt. Vi finner også mye bra vitsing når det kommer til hvor forvirrende det kan være for alle parter å forholde seg til et etter hvert komplisert lappeteppe av kjønn og seksuell orientering (og hvordan lokale rednecks forsøker å banke deg opp uansett hva du identifiserer deg som). Vi får også servert morsomme episoder knyttet til politi og rase-problematikken i USA, mikroaggresjoner og yaoi, hvor sistnevnte blant annet resulterer i en kjempefestlig ultimate ability-animasjon.

Rent spillmekanisk sett er mye likt som i forgjengeren. Man går rundt i South Park, og her er det lett å kjenne seg igjen fra forrige gang. Med jevne mellomrom skal kamper utkjempes, det være seg mot innleide minions fra Mexico, koreanske ninjaer (de er billigere i drift enn japanske) eller krabbefolk. Kampene er turbaserte og utkjempes på et rutenett, hvilket betyr at her må man tenke på hvordan man manøvrer rollefigurene sine sammenlignet med forrige spill, ettersom det varierer hvordan angrepene fungerer i forhold til fiendens plassering (horisontalt, vertikalt eller diagonalt). Etter hvert som du får flere allierte kan du sette sammen et lag som passer dine behov best, og i tillegg får du ganske mange klasser du selv kan velge blant når det kommer til din egen rollefigur. Noen av kampene kan bli i det enkleste laget, men i det store og det hele er det denne delen av spillet som fungerer best.

Utover hovedhistorien finnes det sideoppdrag du kan gjør, men de er heller få. Noen av dem gir deg solide kampbonuser, mens andre føles egentlig bare mer som fyllmateriale. Alt i alt er det ikke så mye å si om denne delen av spillet, da det ikke gjør noe nevneverdig inntrykk. Menysystemet gjør heller ikke noe nevneverdig inntrykk, ikke av det gode slaget i det minste.


Kort oppsummert er South Park: The Fractured But Whole en delt opplevelse. Det er et South Park-spill, så det er definitivt ikke for alle. For dem som tåler den typen humor South Park har å komme med er det absolutt mange morsomheter å finne her, og det er en viss sjanse for at du vil le opptil flere ganger. Derimot mangler spillet den ekstra brodden de hadde sist gang, og spillet blir litt for likt og gjentakende i lengden (det er dessuten unødvendig langt). Det underholder, men gir deg ikke så god valuta for pengene som det burde eller kunne.

Score: 7/10

søndag, november 05, 2017

Super Mario Odyssey

I over tretti år har Mario vært ansiktet utad til Nintendo, et ansikt som på slutten av 90-tallet var mer gjenkjennelig for amerikanske barn enn Mikke Mus. Hovedårsaken er selvfølgelig alle plattformspillene til Nintendo hvor Mario selv er hovedpersonen. Gjennom årenes løp har spill som Super Mario Bros., Super Mario World, Super Mario 64 og Super Mario Galaxy gang etter gang vist oss hva ren spillglede handler om, og satt en ny standard for hva en kan forvente av et plattformspill ment for både store og små.

Noen stusset kanskje litt over at Mario ikke var representert med sitt eget spill da Nintendo lanserte sin nye konsoll, Switch, i mars. Dette er imidlertid ikke første gang, for det samme var tilfelle med Gamecube, Wii og 3DS da disse ble lansert. Mario er med andre ord ikke en figur som alene skal fronte salget av en ny konsoll, men når spillene først har blitt lansert er de som regel med på å løfte salget. Det samme tror jeg vi vil se med god grunn også denne gangen med Switch, for Super Mario Odyssey er rett og slett en fest.


Noen ting forandrer seg ikke, selv ikke om man problematiserer det aldri så mye. Grunnpremisset for Mario-spillene er et slikt felt. Bowser har gifteplaner – igjen! Han kidnapper en forsvarsløs prinsesse Peach – igjen! (hvor ble det av den beintøffe prinsesse Peach som kunne skyte fra seg i Mario + Rabbids Kingdom Battle, tro?). Mario må forsøke å redde prinsessen – nok en gang! Det er en formel som fungerer, ja, men den er også utdatert og gammeldags. Det nye denne gangen er at Mario får hjelp, nærmere bestemt av Cappy. Cappy er en hatte-skapning (disse burde vel hete hattifnatter på norsk) fra Cap Kingdom, og inntar rollen som Marios hatt i dette spillet.

Å ha Cappy til partner fører med seg mange fordeler. Cappy kan kastes på fiender, folk og mynter, og dermed brukes som et redskap og våpen. Han kan også snurre på ett bestemt punkt i lufta, slik at Mario kan hoppe på ham og dermed nå frem til utilgjengelige områder. Cappys fremste funksjon er likevel at han gir Mario muligheten til å overta kontrollen over skapningen som får som hatten passer. Ser du for eksempel en frosk, en kanonkule eller en T-Rex (ja, disse finnes faktisk i spillet), kan du bare hive Cappy på dem og overta kontrollen over dem. Det eneste kriteriet er at det eller den du hiver hatten på ikke må ha på seg en hatt fra før.


Funksjonen med å overta kontrollen over skapninger og gjenstander på denne måten skaper et herlig originalt spill hvor det oppmuntres til utforsking og eksperimentering over en lav sko. Med så mange forskjellige skapninger og gjenstander man kan vinne kontrollen over, er det duket for mange kreative innslag. Det er i utgangspunktet et enkelt konsept, men det utnyttes på en så leken og fantasifull måte gjennom spillet at man får respekt for det gode arbeidet utviklerne har gjort med å komme på ideer.

Mekanikken kombineres med store og åpne verdener, som videreutvikler Mario-spillene slik vi så det i Super Mario 64 og Super Mario Sunshine, og til dels også i Super Mario Galaxy-spillene. For å følge etter Bowser må Mario og Cappy samle på Power Moons som fungerer som drivstoff for luftskipet Odyssey, og disse finner man skjult rundt omkring i de forskjellige verdenene. Og når jeg sier rundt omkring, betyr det i praksis overalt. Spillet har angivelig over 800 måner som kan samles, og selv har jeg ennå ikke funnet halvparten av dem (ikke at jeg behøver det for å fullføre spillet). Månene finner du i store og åpne verdener, og for første gang i et Mario-spill har man en åpen verden-struktur. I stedet for å gå inn i en verden og vinne gjenstanden du er på jakt etter for så å gå ut igjen, slik man gjorde i Super Mario 64 og Super Mario Sunshine, kan du nå gå dit du vil og samle det du vil før du umiddelbart går videre til neste mål. Resultatet er strålende. Dette er et spill som oppfordrer deg til å utforske omgivelsene dine, og skulle du gå en litt annen vei for å se nærmere på det som pirrer nysgjerrigheten din er du velkommen til å gjøre det. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg tilfeldigvis oppdaget en Power Moon på veien til et annet mål, og det er like herlig og fornøyelig hver gang. Det eneste som er å utsette, er at de fleste Power Moons er litt vel lette å skaffe seg. Super Mario Odyssey er ikke et vanskelig spill, og med så mange måner å samle med så tilgjengelig vanskelighetsgrad kan man av og til føle det går en slags inflasjon i dem.


Måtene man får tak i Power Moons på er ekstremt varierte, som i Mario-spill flest. Her kan det være snakk om plattformhopping og bosskamper til kappløp, puslespill, løpe i perfekte sirkler eller lage mat. Noen ganger må man til og med inn i todimensjonale omgivelser, hvor alt plutselig ser ut som gode, gamle Super Mario Bros. fra 1985. Disse sekvensene er utrolig gjennomførte og stilige, ikke minst fordi musikken også går fra å være orkestrert til midi.

Alt dette rammes inn av et elegant kontrollsystem som aldri krangler med deg, og for muligens første gang i et Mario-spill fungerer også kameraet fullt ut denne gangen. Det hele ser dessuten skarpt og nydelig ut, med klare farger slik man forventer av et Mario-spill men også med mange detaljer og skarp grafikk. Spillet er vakkert å se på, hvorpå spillets omfattende fotomodus også kommer til sin rett. Med fotomodus kan du knipse dine egne skjermbilder av Mario, og modusen er lett å bruke samtidig som den gir mange muligheter.


Den herlige musikken må også trekkes frem. Storby-verdenen New Donk City med sin New York anno 1930-tallslook og groove har fått mye oppmerksomhet før spillets lansering, og det er ikke så rart. Både stilen og lyden denne verdenen har å by på har vist en kreativitet og kvalitet som virkelig er representativ for Super Mario Odyssey. Her er det mye bra musikk å spore, hvor komponistene viser minst like stor lekenhet og kreativitet som banedesignerne. Spillets hovedtema, Jump Up, Super Star! har allerede sjarmert oss i senk, og er bare en liten del av den herlige musikken spillet har å by på. Tema som New Donk City, Steam Gardens og Bowser’s Castle 2 er rett og slett mesterlige stykker som oser av kvalitet, og som nok en gang demonstrerer satsningen Nintendo har hatt på dette området de siste årene.

Nok en gang viser Mario oss hva ren spillglede vil si, og jeg tror det må være tilnærmet umulig å spille Super Mario Odyssey uten å kjenne på glede og moro. Dette er et stort, åpent og underholdende spill med mye å gjøre, kreative ideer og en herlig audiovisuell presentasjon. Switch-tvilerne begynner å gå tomme for argumenter til å kunne forbli sittende på gjerdet, for Super Mario Odyssey markerer slutten på et solid første halvår for konsollen. Årets mest sjarmerende spill er et faktum.

Score: 9/10

lørdag, november 04, 2017

Star Wars: Phasma

Selv om jeg er blant dem som likte Star Wars: The Force Awakens meget godt, er jeg ikke blind for at filmen har noen svakheter. En av de største ugjerningene filmen gjorde etter mitt syn, var å introdusere oss for en såpass tøff og hardtslående kaptein som Phasma uten å gi henne mer tid på lerretet eller fortelle mer av hennes historie. Dette er ekstra skuffende når man vet at Phasma blir spilt av Gwendoline Christie, en skuespiller mest kjent for sin rolle som Brienne of Tarth i Game of Thrones og som absolutt kan spille kampscener. Nå lover kinotraileren for Star Wars: The Last Jedi noe mer av dette, så det er lov å håpe.

Om ventetiden frem imot 13. desember skulle bli lang, kan du derimot allerede nå få vite mer om Phasmas bakgrunn og opprinnelse. Vent, stryk det. Boka Star Wars: Phasma er ikke bare ei bok du kan lese, men som du virkelig bør lese om du er sånn noenlunde interessert i galaksen langt, langt borte.

Piloten og spionen Vi Moradi i motstandsbevegelsen er på et av sine oppdrag uheldig nok til å bli tatt til fange av The First Order og brakt om bord skipet Absolution. Her blir hun tatt til side og avhørt i et lukket, bortgjemt rom av Cardinal, en kaptein hvis røde uniform symboliserer at dette er en mann med makt. Cardinals formål med avhøret er imidlertid noe uvanlig, da det han ønsker informasjon om ikke er motstandsbevegelsen eller den nye Republikken, men hans medkaptein i The First Order, Phasma. Cardinal er overbevist om at Phasma representerer en trussel for ordenen, og mener å kunne finne løsningen på problemet i hennes bakgrunn og opprinnelse.

Fortellingen i boka er delt inn i to deler. I den ene delen følger vi historien og dialogen mellom Vi og Cardinal, og hvordan avhøret sakte men sikkert utfolder seg. Her får vi et innblikk i både The First Order og motstandsbevegelsen, men først og fremst hvordan to svært ulike mennesker forhandler med hverandre for å oppnå sine mål. Den andre og langt mer omfattende delen får vi servert gjennom tilbakeblikk, hvor Vi forteller historien om Phasma slik hun har fått den overlevert gjennom sine kilder.

Historien om Phasmas oppvekst og bakgrunn på den ødelagte planeten Parnassos er intet mindre enn overveldende, og er ment for å formidle én eneste ting: Phasma er en som ikke skyr noen midler for å overleve og sikre sine egne vilkår. Dette kommer så til de grader frem gjennom boka, og det som tilsynelatende begynner som en primitiv kamp for å overleve utspiller seg etter hvert til å bli en langt mer komplisert og hensynsløs realitet.

Star Wars: Phasma er uten tvil den mørkeste og mest gritty boka jeg har lest i Star Wars-sammenheng. Det er nesten så en ikke skulle tro at det er Star Wars man leser. Ettersom mesteparten av handlingen i boka følger Phasmas ferd gjennom den ødelagte og postapokalyptiske verdenen Parnassos, er det lite å spore av jediriddere, lyssabler og X-winger. I stedet snakker vi om en brutal og hensynsløs verden som gir deg mer assosiasjoner til Mad Max, Dune, Fist of the North Star og en anelse Horizon Zero Dawn.

Jo mer man leser av Phasma, jo mer trekker deg boka deg inn i en spennende og brutal virkelighet. Samtidig trekker den deg også mer inn i Phasmas psyke, til tross for at man aldri får noen innenfra-perspektiv fra Phasmas side. Detaljene man får servert utover boka gjør at man til slutt sitter igjen med en langt større og dypere forståelse av hvem Phasma er, og man kan ikke annet enn å håpe at fremtidige filmer klarer å skildre langt mer av denne komplekse og truende rollefiguren.

Hvis boka skal trekkes for noe, må det være at den er en smule lang. Dette kan imidlertid forsvares, uten å gå inn på detaljer om hvorfor uten å avsløre for mye av handlingen. En langt mer reell innvending er at den delen av boka som omhandler Vi og Cardinal ikke makter å holde på like mye av spenningen, særlig når man nærmer seg bokas siste del. Det er imidlertid ingenting av stor betydning, og boka makter fortsatt å fengsle deg.

Da jeg satte meg ned med boka, hadde jeg ikke større forventninger enn at jeg skulle få en historie hvor Phasma var hovedrollefiguren. Jeg fikk servert en historie jeg på ingen måter hadde forventet meg, og som jeg langt ifra hadde forventet i en Star Wars-sammenheng. Greit nok at jeg hadde ferie da jeg satte meg ned med boka, men sjelden har jeg lest ut ei bok på så kort tid. Star Wars: Phasma fremstår som en overraskende god bok, og for mitt vedkommende har denne seilet inn som den nye favoritten blant bøkene i den nye Star Wars-kanon.

Dødsstjerner: 5/5

For tidligere anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, ta gjerne en kikk på følgende poster: AftermathAftermath: Life DebtAftermath: Empire's EndLost StarsTarkinA New DawnBloodlineAhsokaCatalystThrawnGuardians of the WhillsRebel RisingBattlefront: Twilight CompanyBattlefront II: Inferno Squad og Leia, Princess of Alderaan.

tirsdag, oktober 31, 2017

Leia, Princess of Alderaan

Leia. Vi kjenner henne som leder, prinsesse, politiker og general. Men hvem var hun før alt dette? Hvem var Leia Organa før vi møter henne i starten av Star Wars Episode IV: A New Hope?

Dette er noen av utgangspunktet for ungdomsromanen Leia, Princess of Alderaan, en av de nyeste tilskuddene i Star Wars-biblioteket. Forfatteren Claudia Gray har tidligere utmerket seg med to glimrende Star Wars-bøker, Lost Stars og Bloodline, hvor sistnevnte også har Leia i hovedrollen, skjønt da som politiker noen år før The Force Awakens. Gray har vist at hun har et solid grep om Star Wars-universet i sine tidligere bøker, og har også demonstrert en forståelse av rollefiguren Leia i Bloodline.

Denne gangen møter vi derimot Leia i den andre enden av tidsskalaen. Gray tar oss denne gangen med til en ung 16 år gammel prinsesse, som ennå har til gode å sende soldater ut i krigen, gi harde ordre og se mennesker ofre livet i kampen for frihet og i troen på hennes lederskap. Kjernen av Leia slik vi kjenner henne - tøff, viljesterk, bestemt, og med en hard men god kjerne - er fortsatt umiskjennelig til stede. Samtidig er det en annerledes Leia vi møter. Vi stifter bekjentskap med en Leia på vei fra barndom til sitt voksne, forhåndsdefinerte liv som kongelig arvtager til Alderaans trone, en sentral planet i galaksen langt, langt borte som i det stille forbereder seg på opposisjon mot keiserens undertrykkende terrorvelde.

Vi får følge Leia på hennes dannelsesreise, en gammel Alderaan-tradisjon hvor den kommende monarken må bevise sin skikkethet gjennom forskjellige prøvelser. Hun får prøve seg på større arbeidsoppgaver både hjemme og i Senatet, sistnevnte gjennom Senatets offisielle ungdomsprogram. Samtidig opplever Leia en uforklarlig forandring i foreldrenes oppførsel, hvor de blir stadig mer distansert fra henne.

Gray har som nevnt vist oss tidligere at hun er i stand til å trenge inn i Leias psyke og forstå rollefiguren på godt vis. Det gjør hun også denne gangen. Vi har i mange år sett Leia i aksjon og tenker vi vet hvem hun er og hvordan hun skal være. Å gå tilbake til hvem Leia var før alt dette er ikke en enkel oppgave, men Gray gir oss en god coming-of-age-historie som er rollefiguren verdig. Det er også moro å lese hvordan Leia sakte men sikkert formes som den politiske skikkelsen hun en gang skal bli, og hennes første møter med Tarkin er preget av spennende dobbeltspill og nerve.

Samtidig er det ikke å stikke under en stol at dette er nok den svakeste av Grays bøker i Star Wars-universet så langt. Det betyr derimot ikke at boka under noen omstendigheter er dårlig, langt ifra. Gray har fortsatt en stålkontroll på Star Wars og nekter å slippe oss ut av galaksen når vi først trer inn i den, noe som alltid gjør hennes bøker fornøyelige å lese. Hun har bare satt lista veldig høyt for seg selv med sine to tidligere bøker, og det gjør at Leia ikke når helt opp til samme nivå. Samtidig er Grays bøker fortsatt blant de bedre du kan lese i den nye Star Wars-kanon, og Leia, Princess of Alderaan er en lettlest og tilgjengelig bok jeg tror mange vil sette pris på.

Dødsstjerner: 4/5

For tidligere anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, ta gjerne en kikk på følgende poster: Aftermath, Aftermath: Life Debt, Aftermath: Empire's End, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, Ahsoka, Catalyst, Thrawn, Guardians of the Whills, Rebel Rising, Battlefront: Twilight Company og Battlefront II: Inferno Squad
.

fredag, oktober 06, 2017

Metroid: Samus Returns

Noe har skjedd i Nintendos rike. I en årrekke har det store japanske spillselskapet knapt nok anerkjent eierskap ovenfor en av sine beste serier, nemlig science fiction-serien Metroid. Foruten at hovdpersonen Samus Aran har dukket opp i samtlige Super Smash Bros.-spill har vi ikke fått et godt Metroid-spill siden 2007. Vi har riktignok fått servert spillene Metroid: Other M i 2010 og Metroid Prime: Federation Force i fjor, men av ymse grunner faller ikke akkurat disse spillene inn under kategorien «Gode Metroid-spill» (eller gode spill generelt, for den saks skyld).

Så, plutselig skjedde det noe i sommer, nærmere bestemt under E3-messen. Nintendo anerkjente helt ut av det blå at de faktisk er klar over at Metroid-serien finnes, og at fans mer enn noe annet ønsker seg et ordentlig Metroid-spill igjen. Ikke bare det, men Nintendo annonserte så mange som to nye Metroid-spill under årets E3-messe. Det første spillet de annonserte var ikke mer enn en ørliten teaser-trailer, men når tittelen er intet ringere enn Metroid Prime 4 til Switch var det mer enn nok til å få fansen i ekstase. Det andre spillet de annonserte fikk noe mindre oppmerksomhet, og strengt tatt er det heller ikke flunkende nytt, men fordelen er at Metroid: Samus Returns allerede nå er gitt ut til Nintendo 3DS.

Metroid: Samus Returns er en nyversjon av 1991-spillet Metroid II: Return of Samus, som opprinnelig ble gitt ut til den originale Game Boy. Spillet er en viktig brikke i Metroid-puslespillet, ikke minst historiemessig, men var samtidig et meget ambisiøst spill til en høyst teknisk begrenset håndholdt konsoll, og en nyversjon er absolutt kjærkomment (det er også nå forståelig hvorfor Nintendo slo såpass hardt ned på AM2R: Return of Samus, en fan-laget nyversjon av spillet som ble gitt ut i fjor uten Nintendos tillatelse). Nå får vi servert en nyversjon som bygger på det samme grunnlaget, men som også tar seg noen friheter til å legge til nye elementer både i spillmekanikk og utforming.

Nyversjonen er utviklet i hovedsak av spanske MercurySteam, et selskap som tidligere har servert oss Castlevania: Lords of Shadow-spillene. Siden uttrykket «metroidvania» er en etablert sjanger, passer det seg at selskapet nå går fra den ene til den andre serien bak sjangerbetegnelsen. Et metroidvania-spill er for ordens skyld et spill, ofte todimensjonalt, hvor man utforsker store, komplekse og sammenhengende områder hvor det finnes en rekke skjulte kriker og kroker. Ofte vil man støte på områder man ikke kan nå eller gå inn i med nåværende utstyr, men som man må notere seg og komme tilbake til senere når man har fått bedre våpen eller nye evner. Foruten Metroid- og Castlevania-seriene kan sjangeren by på spill som Guacamelee!, Cave Story, Shadow Complex og ikke minst Ori and the Blind Forest, et av mine favorittspill fra 2015.


Man kan si mye om MercurySteams håndtering av Castlevania-serien, men det er i det minste tydelig at de har lært mye av arbeidet før de nå har håndtert Metroid-serien. Samus Returns føles på alle måter som et ordentlig og verdig Metroid-spill, og det er uten tvil et spill som vil innfri gamle og nye fans ønske om utforsking av komplekse landskap i dystre science fiction-omgivelser. Mye av æren må selvfølgelig kildemateriale ta. Metroid II er et godt utgangspunkt for et spill, og nyversjonen gjør det den kan for å være så tro mot kildematerialet som mulig samtidig som det føles både nytt og ferskt.

Spillet tar oss med til planeten SR388 som Samus må reise til for å stoppe metroid-trusselen en gang for alle. Metroid-rasen er parasittvesener som suger livskraften ut av livsformen de fester seg til, og et scenario hvor rompirater ender opp med å bruke metroider som våpen er noe den galaktiske føderasjonen vil unngå for enhver pris. Det er unektelig et farlig oppdrag hvor farer, ekstreme forhold og skumle livsformer lurer rundt hvert hjørne, men med spesialrustningen sin fra chozo-rasen er Samus bedre utrustet til å håndtere trusselen enn noen andre.

Det tar ikke lang tid før en merker at dette er et spill som krysser av på Metroid-boksene i forrykende tempo. En grisetøff heltinne som sparker rumpe uansett hvor hun går? Check! Stemningsfull atmosfære satt i verdensrommet? Check! Et todimensjonalt spill med enorme områder som skal utforskes? Check! Passende musikk for anledningen? Check! Dører og passasjer du aner at du må komme tilbake til senere? Check! Et spill hvor Samus kan rulle seg sammen til en Morph Ball, skyte missiler og hoppe mens hun foretar det dødelige spinnangrepet Screw Attack? Check, check, check!


Samtidig bidrar også MercurySteam med noe nytt, i det minste når det kommer til Metroid-serien. Kart på den nederste 3DS-skjermen er nesten en selvfølge, og det er dessuten godt å ha muligheten for å markere interessepunkt på dette kartet til senere bruk og utforsking. Samus har dessuten noen evner som gjør henne i stand til for eksempel å bruke en radarlignende funksjon som kartlegger omgivelsene og avslører hvor det er svake punkt rundt deg. Teleporteringsmuligheter på utvalgte steder og gunstige sjekkpunkt dersom du skulle dø er også noen kjærkomne nyheter spillet har å by på. De to største nyhetene gjelder Samus selv. Den første nyheten er at Samus nå kan sikte fritt 360 grader, i motsetning til tidligere hvor all sikting måtte foretas i en av åtte retninger. Nyheten er enkel og ikke revolusjonerende, men er et godt og naturlig tilskudd til serien. Den andre nyheten er pareringsmuligheten, hvor Samus med rett timing kan slå angripende fiender slik at de blir svimeslått og er åpne for å bli pepret full av plasma. Det er kult når det sitter, og kontringene sørger for noen solide comeback underveis.

Etter noen timer kommer man imidlertid ikke bort ifra at det blir litt sterilt og kjedelig når nesten alle fiendene angriper på samme måte, og kontringen føles etter hvert litt overbrukt. Et langt mer variert repertoar av fiender hadde gjort sitt for å jevne dette ut. Det samme hadde også en større variasjon i metroid-fiender. Gjennom spillets gang skal Samus eliminere rundt 40 metroider, hvorav alle har fusjonert seg med noe av det (allerede) monstrøse livet på SR388. De fleste er imidlertid ganske like hverandre, og med det blir det som fort kunne vært aksepunktet i spillet heller noe kjedelig og gjentakende.

Av og til støter man imidlertid på noen særdeles utfordrende fiender, og det er da Samus Returns virkelig er på sitt beste. Det er når timing, angrep, forsvar og analyse sitter perfekt at mestringsfølelsen er på topp, og det er også da Metroid: Samus Returns virkelig briljerer. Øyeblikkene kunne med fordel vært flere, men de som er der er unektelig gode.


Spillet er av den todimensjonale sorten og presenteres på en håndholdt konsoll som etter hvert begynner å dra på årene, men visuelt sett er Metroid: Samus Returns absolutt imponerende. Særlig imponerende er 3D-effekten, som faktisk bidrar til å forbedre den grafiske opplevelsen markant (særlig på en New 3DS, som tross alt har en forbedret 3D-effekt), og de detaljrike bakgrunnene. Ofte må man bare stoppe opp og studere det komplekse landskapet som skjuler seg i bakgrunnen og lure på hva som kunne ha skjult seg i de dype gangene, de mystiske innsjøene eller de dystre ruinene. Kanskje vi kan få et tredimensjonalt besøk til SR388 en gang i fremtiden? I tillegg til grafikken må det nevnes at musikken sitter som et skudd. Det er kanskje ikke mange nye spor man hører i dette lydsporet, men det er mange kjente Metroid-tema som har fått en utsøkt ny drakt i dette spillet.

Metroid: Samus Returns kom som en overraskelse på oss under årets E3-messe, og med lansering bare et par måneder senere må det sies at Metroid-fansen har all grunn til å være fornøyde med året 2017. Et godt, gammelt Metroid-spill har fått en solid overhaling, og resultatet gjør det til et fornøyelig spill å sette seg ned med, enten man er gammel fan eller bare nysgjerrig på serien, spillet eller sjangeren. Noe større variasjon ville vært nødvendig for å kalle dette en klassiker, men et godt spill er det okke som.

Score: 8/10

tirsdag, september 26, 2017

Star Wars Battlefront II: Inferno Squad

Selv om jeg var noe sent ute med å lese Star Wars Battlefront: Twilight Company, gjorde ikke det leseopplevelsen noe dårligere. Man skulle ikke tro at en bok basert på et spill basert på en filmserie ville ha så mye å komme med, men noen ganger blir skepsisen gjort til skamme. Battlefront: Twilight Company var en meget underholdende Star Wars-bok som ga oss et rikt og innsiktsfullt perspektiv i fotsoldatenes liv i den store stjernekrigen, et perspektiv som ofte er underkommunisert i serien. Boken hadde riktignok forsvinnende lite med spillet Battlefront å gjøre, men det skyldes i all hovedsak at spillet ikke hadde noen historiemodus, hvilket betyr at det ikke var noen historie derifra å ta utgangspunkt i når man skulle skrive boken.

Med det forestående spillet Battlefront II er situasjonen imidlertid annerledes. Utviklerne i DICE (pluss Criterion Games og Motive Studios) har hørt på stemmene som etterlyste en skikkelig Star Wars-historie, og vi har blitt lovet en omfattende historie som tar oss med helt fra slaget om Endor og frem til begivenhetene i The Force Awakens. Vi vet ikke så mye om denne historien ennå, men vi vet at hovedrollefiguren vil være imperiesoldaten Iden Versio. Iden er en original figur skrevet for anledningen, og det er derfor naturlig at vi ikke vet så mye om henne på nåværende tidspunkt. Dette gir derimot et meget godt utgangspunkt for den nye Battlefront-boka, som tar for seg nettopp Idens historie.

Iden Versio er en pilot for Imperiet, men er samtidig også mer enn bare dette. Versio-familien har en stolt historie som yrkesmilitære, Iden selv utmerket seg tidlig i sitt kull på akademiet, og ikke minst er Iden en av de ytterst få imperiesoldatene som overlevde ødeleggelsen av Dødsstjernen. Sammen med tre andre eksepsjonelle Imperiesoldater – Gideon Hask, en medpilot og en av de få Iden kan kalle for barndomsvenn; Del Meeko, en fremragende ingeniør; og Seyn Marana, en overvåkningsagent med eidetisk hukommelse og kjennskap til 27 språk – blir Iden håndplukket av sin egen far til en ny spesialenhet: Inferno Squad. Skvadronens formål: Å sørge for at materiale og enkeltpersoner som kan utgjøre en trussel for Imperiet blir innhentet, fjernet eller eliminert.

Utgangspunktet for boka er meget god, ikke minst når det kommer til det å bli bedre kjent med medlemmene i Inferno Squad. Først og fremst er dette likevel Idens historie, og boka gir oss absolutt et godt utgangspunkt for å følge historien til den dedikerte Imperiesoldaten i det kommende spillet. Hennes dedikasjon og prestasjonsvilje kommer av en streng og målrettet oppdragelse, men har også gått på bekostning av Idens relasjoner til sine foreldre. Dette er en del av historien som er spennende å komme på innsiden av, til tross for at det ikke dukker opp noen veldig store overraskelser.

Mangelen på store overraskelser preger dessuten boka i sin helhet. Nesten to tredjedeler av boka er viet til historien om hvordan Inferno Squad går undercover for å infiltrere The Dreamers, en rest av Saw Gerreras ekstremistgruppe, og historien kunne absolutt vært fylt av både spennende tvister og overraskelser. Dessverre blir det hele veldig forutsigbart, og uten en skarp penn og de unike personskildringene klarer ikke Christie Golden å løfte det hele opp over middels.

Golden har en årrekke bak seg som forfatter, og har gjennom årenes løp levert mange bøker til mange etablerte univers, slik som Assassin’s Creed, StarCraft og Star Trek. Star Wars har hun også vært innom tidligere, både i den gamle kanon (Fate of the Jedi-serien) og den nye kanon (Star Wars: Dark Disciple). Hun er med andre ord en erfaren gjenganger innenfor både yrket og sjangeren, men denne gangen når hun ikke helt til topps.

Boka er unektelig lesverdig for dem som vil ha et dypere innblikk i Inferno Squad-medlemmenes liv før Battlefront II lanseres i november, men fremstår dessverre som noe underlegen både sammenlignet med Battlefront: Twilight Company og øvrige bøker i den nye Star Wars-kanon som helhet.

Dødsstjerner: 3/5

For tidligere anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, ta gjerne en kikk på følgende poster: AftermathAftermath: Life DebtAftermath: Empire's EndLost StarsTarkinA New DawnBloodlineAhsokaCatalystThrawnGuardians of the Whills, Rebel Rising og Battlefront: Twilight Company.

fredag, september 22, 2017

Mario + Rabbids Kingdom Battle

Da det franske studioet Ubisoft en gang tidlig i 2017 annonserte at de hadde inngått et samarbeid med Nintendo, og at resultatet av samarbeidet var et spill hvor Mario og kompani skulle møte de gærne Rabbids-kaninene fra Rayman-universet, var det mange som stusset. Var dette noe vi i det hele tatt var interessert i? Hvor i all verden lå logikken i at disse to universene skulle møtes i et spill? Finnes det fortsatt noen som bryr seg om Rabbids etter at Rayman Origins og Rayman Legends viste oss at Rayman klarer seg helt fint uten dem?

Kritiske røster, min egen inkludert, ble derimot gjort til skamme da årets E3-messe kom i gang. Ubisoft viet hele starten av sin konferanse til presentasjonen av Mario + Rabbids Kingdom Battle, hvor Nintendos sjefsutvikler og Mario-pappa Shigeru Miyamoto selv dukket opp på scenen sammen med Ubisoft-sjef Yves Guillemot. Presentasjonen fjernet all tvil, og videoklippet av hvordan sjefsutvikleren Davide Soliani tar til tårene idet Miyamoto skryter hemningsløst av konseptet Ubisoft har skapt er fortsatt noe av det beste fra årets E3-messe.

Noe av det Shigeru Miyamoto trakk frem under E3-presentasjonen var at samarbeidet mellom Nintendo og Ubisoft ble inngått på ett premiss: Ubisoft måtte gjøre noe helt nytt med Mario og kompani som aldri hadde blitt gjort før. En enkel og samtidig utrolig komplisert oppgave, med tanke på at vi snakker om en spillfigur som har vært innom alt fra plattform-eventyr til bilspill, legeyrket og til og med maling. Solianis team har likevel taklet utfordringen mesterlig ved å skape et spill hvor Mario og gjengen møter en gruppe Rabbids, og sammen må de kjempe turbaserte kamper mot andre Rabbids og annet utyske.


Med tanke på at Rabbids langt på vei er en kaninversjon av minions fra Grusomme meg-filmene (og var det lenge før Grusomme meg eksisterte, må man også nevne) er det selvfølgelig de som skaper krøllet og tullballet som kaster det hele i gang. Ved hjelp av tids-vaskemaskinen sin snubler Rabbids over et laboratorium hvor et nytt VR-headset er utviklet, som med enkelhet kan fusjonere A og B til C. Dette går en Rabbid selvsagt fullstendig amok med, og før vi vet ordet av det har fusjonerte Rabbids blitt kastet inn i Mushroom Kingdom, hvor Mario må slå seg sammen med de komiske figurene Rabbid Peach (en Rabbid i Peach-kostyme som elsker tyggegummi og å ta selfies) og Rabbid Luigi.

Humoren sitter løst i Mario + Rabbids, og spillet tar aldri under noen omstendigheter seg selv høytidelig. Tvert imot er det mye selvironisering og vittig dialog i spillet, ikke minst i måten det gjør narr av seg selv og Mario-universet på. Mye av humoren er også knyttet til de komiske sprellene Rabbids gjør, og denne humoren fungerer langt bedre enn den har gjort på en stund. Skjønt, om man overhode ikke liker Rabbids er dette kanskje et spill du bør teste litt før du kjøper.

Humoren og settingen er imidlertid bare rammen for selve spillet, som virkelig skiller seg ut fra alt annet du har spilt av Mario-spill. I Mario + Rabbids må du gjøre deg klar for turbasert strategi hvor Mario og Rabbid-vennene hans skyter(!) på fiendene med laser-håndkanoner(!!!). Terreng, dekke og hva slags våpen man velger er avgjørende for hvordan utfallet av slaget blir. Strategispilling på et kart presentert i isometrisk perspektiv gjør at det er fort gjort å trekke paralleller til serier som Tactics Ogre eller Fire Emblem, men det er likevel XCOM-spillene som tjener som det beste sammenligningsgrunnlaget.


Hvor man plasserer de tre soldatene man har til rådighet på slagmarken er nøkkelen til suksess. Sjansen for å treffe noen med et skudd er 0, 50 eller 100 prosent, avhengig av om de står i åpent terreng eller bak en liten eller stor vegg. Mange vegger kan dessuten skytes i stykker, hvilket betyr at man til enhver tid må være mobil og fleksibel. Høyt terreng gir dessuten en fordel, og for lettere å posisjonere seg kan man foreta et såkalt team-hopp, hvor en av soldatene dine bruker en annen som et springbrett for å hoppe lenger frem.

I tillegg kommer personlige spesialegenskaper inn i bildet. Mario kan for eksempel kombinere team-hopp med å lande på en fiende slik at denne mister liv, mens Rabbid Peach blant annet kan regenerere helse til lagkameratene sine. Nye evner og rollefigurer introduseres jevnt utover spillet, og å lære seg når man skal bruke hvilke evner vil etter hvert være avgjørende for å vinne slagene.

Det hele er ikke bare pakket inn i en lystig og munter Mario-grafikk, men også akkompagnert av mesterlig musikk fra Grant Kirkhope, komponisten som blant annet har gitt oss musikken til Banjo-Kazooie, Banjo-Tooie og Yooka-Laylee. Nå som jeg har spilt Mario + Rabbids forstår jeg hvorfor Kirkhopes musikk i Yooka-Laylee tidligere i år ikke imponerte: Kirkhope har etter alt å dømme prioritert all sin lekne kreativitet i dette spillet. Resultatet av Kirkhopes karakteristiske lekenhet i kombinasjon med kjente og kjære Mario-tema er intet mindre enn genial, og vel verdt å bruke litt tid på.


Mario + Rabbids introduserer nye mekanikker over et jevnt og godt tempo, grafikken er leken og musikken er festlig. Når ingen av delene likevel når absolutt til topps handler dette ikke først og fremst om at de nevnte komponentene er dårlige, men snarere at de gradvis mister sin effekt utover spillet. Enkelte rollefigurer introduseres litt for sent til at man ender opp med å bruke dem, musikken mangler det lille ekstra i siste del, og grafikken kan enkelte ganger føles litt vel plastikk-aktig. Det skal også nevnes at spillet med jevne mellomrom har et ekstremt merkbart fall i antallet bilder per sekund når mye skjer på en gang, noe som med enkelthet burde vært unngått.

Likevel er det ingen tvil om at Mario + Rabbids fortjener ros og skryt. Det er et langt mer festlig konsept enn noen hadde sett for seg på forhånd, og er et spill som bør appellere til mange. Folk som har sittet på gjerdet når det gjelder hvorvidt de skal kjøpe Nintendo Switch eller ikke og begrunnet gjerdesittingen med mangelen på nye og originale titler til konsollen begynner for alvor å gå tom for gode argumenter.

Score: 8/10