Japanpåske 2014: Rapport #2

Siden forrige Japanrapport har det vel gått litt under ei uke. Det er derfor på tide å gi livstegn fra seg også til dem som ikke er på Facebook og den slags.

Det er nesten vanskelig å holde dagene fra hverandre, for det har sannelig vært innholdsrike dager. Samtidig har vi også tatt oss tid til å slappe av underveis, noe som sannelig er viktig på en såpass intens tur som det en Japantur med meg kan være (vi har da ikke flydd 10.000 km for å sitte inne og se på veggen, må vite).

Fredag og lørdag ble i hovedsak preget av ett stikkord: baseball. Vi fikk imidlertid brukt fredags formiddag på å slappe litt av og hente oss inn igjen etter travle dager i Tokyo, før vi så stakk ut på kamp på Tigers' hjemmebane, Koshien. For mitt vedkommende var dette første kamp på Koshien på i hvert fall fem år, så det var sannelig spennende å få se stadionen etter at den fikk en ordentlig makeover noen år tilbake. Kampene vi gikk på var Tigers' første hjemmekamper for sesongen, og disse var til gjengjeld mot erkerival Yomiuri Giants (fra Tokyo). Vi snakker med andre ord en slags japansk versjon av El Clasico. Som fjorårets finalelag fra Central League kan man vel si at Giants var forhåndsfavoritter for mange, men det var intet mindre enn storslått spill fra Tigers vi ble vitne til disse dagene. Mens første kamp endte 5-1, brukte Tigers lørdagens kamp på å ydmyke Giants og ende kampen 9-0. Stemningen var i fyr og flamme begge dagene, og man kan vel trygt si at vi alle tre gikk og nynnet på heiasangene i lang tid etterpå.

Slike seiere må feires, og i Japan er det få måter som er bedre å feire ting på enn å gå i varme kilder i det lokale badehuset (som ikke er så langt unna hotellet vårt). Det hele avsluttes gjerne med god mat etterpå, og man kan derfor si at lørdagen oppsummerer de tre tingene jeg savner mest med Japan når jeg er i Norge: maten, japanske bad og baseball.

Søndag brukte Martin og jeg på å få med oss en gudstjeneste ute på Rokko Island, en av to kunstige øyer som er bygget i Kobe-bukta (strengt tatt heter det vel Osaka-bukta). Gudstjenesten fokuserte på skoleelever (både store og små), ettersom det japanske skoleåret begynner i april. Planen var å møte Espen igjen på hotellet og deretter gå på rekognosering på de lokale nerdebutikkene før vi gikk til handel senere i uka. Dette måtte imidlertid vente, ettersom den siste av tre Tigers Vs Giants-kampene gikk på TV, og det hele med et uavgjort resultat som sådan. En intenst kamp gikk inn i ekstraomganger, men til slutt nappet Tigers til seg seieren, og sikret dermed tre av tre hjemmeseiere mot erkerivalen. Herlige tider.

Så på mandag var det på tide å leke turist igjen. Turen gikk til Kyoto, den gamle hovedstaden som også har mange kulturelle skatter og bygninger. Vårt første mål var imidlertid ikke en svært gammel bygning, men fremdeles en viktig del av Japans kulturhistorie: vi besøkte Nintendos hovedkontor. Besøkte er kanskje feil ord, men vi gikk i det minste en runde rundt bygningen og snakket om gode Nintendominner før vi tok turen videre. Vi fikk med oss Kinkakuji, også kjent som Gullpagoden - hele pagoden er dekket av gull - og Kiyomizudera, et stort tempelområde som i utgangspunktet er bygget uten bruk av spiker eller skruer (størrelsen overgår også de fleste stavkirker).

Ettersom Martin slet med en vond fot, endte vi opp med å ta nerdeshoppingen i Kobe på tirsdag. Deretter tok Espen og meg en skikkelig spasertur opp Maya-fjellet, som med sine rundt 700 meter over havet gir en såkalt Ten Million Dollar View over Kobe. Deretter gikk vi helt ned til hotellet igjen og avsluttet dagen i badehus. Med over 31.000 tilbakelagte skritt på én dag kan man ikke si at Japanferier ikke er godt for helsa.

Vår siste hele dag i Kobe ble avsluttet med en tur til Universal Studios Japan, en større fornøyelsespark i retning Osaka. Å dra på en onsdag er forholdsvis strategisk, ettersom folkemengdene er små og køene korte. Vi fikk oss en runde på de største og viktigste attraksjonene, og jammen også på noen av de mindre. Middagen ventet vi imidertid med til vi var tilbake i Kobe, hvor vi tok turen innom en herlig spis-så-mye-kjøtt-du-vil-mens-du-griller-den-selv-restaurant. For å toppe det hele trallet vi oss gjennom to timer med karaoke. Hes i dag, antakeligvis enda hesere i morgen. Men herlig er det.

Noen bilder til slutt. I morgen bærer turen til Tokyo, og på lørdag går flyet tilbake til Oslo. Det er nesten for ille at turen snart er slutt...

 Klare til kamp!

 Fullt av folk og god stemning, og seier er slettes ikke feil.

 This is where the magic happens. Or maybe happened. Jeg innbiller meg at Nintendo nylig har skiftet kontor, og spørsmålet er om det er bygget på bildet eller bygningen som lå rett ved siden av som var hovedkontoret. Men men, vi har i det minste vært der og beskuet underverket/underverkene.

 Gullpagoden

 En gravplass vi fant like ved Kiyomizudera

 Kiyomizudera

En av de beste delene ved å gå opp Maya-fjellet var at sakuraen fremdeles hang på trærne når man kom opp i høyden.

Japanpåske 2014: Rapport #1

Det har nå gått snaut en uke siden vi satte oss på flyet på vei til Japan for å feire påske anno 2014. Hvordan har så første uke vært?

Vel, vi får ta det fra begynnelsen. Reisefølget består av samme gjeng som besøkte østens perle sommeren 2011: Espen, Martin og meg selv. Det fungerte greit sist gang, og alle tre hadde muligheten, så hvorfor ikke?

Selve reisen booket vi med SAS under en kampanje i høst, og vi sikret oss dermed billetter for under 5.000 kroner. For min egen del var dette første Japantur med SAS, men når sant skal sies svarte ikke dette helt til forventningene. Ikke fordi vi ble forsinket med to timer, for Kastrup har ikke verdens dårligste utvalg når det kommer til sitteplasser og matutvalg. Nei, da jeg er mer forbauset over at SAS tilbyr en 10,5 timer lang reise ombord en trang Airbus 340 med en gammel medialøsning. Her snakker vi ikke om muligheten for å velge hvilken film du skal se når du selv ønsker å se den. Neida, man må time det hele slik at man velger riktig kanal på rette tidspunkt. Med tanke på at de faktisk hadde en del gode, nye filmer å tilby, ble frustrasjonen over dette faktum bare større (for ikke å snakke om at det ikke hjelper å sitte rett foran en urolig tobarnsfamilie)...

Men flyreiser tar alltid slutt, one way or another. Og trøtte og slitne landet vi til slutt på Narita flyplass forrige lørdag. Gledelig oppdaget vi at det faktisk gikk tog direkte til Shinagawa, bydelen i Tokyo hvor gjestehuset vårt lå. Et godt måltid senere var vi innsjekket, og deretter har det gått slag i slag.

Shinagawa-shuku Guest House viste seg å være et sted med stor utlendingskvote (og når sant skal sies kan jeg vel ikke huske å ha sett så mange utlendinger i Tokyo som under denne første uka vår her ute). Under frokosten i gjestelobbyen fikk vi en uventet gave av en av de andre utenlandske gjestene: tre baseballbilletter til Hanshin Tigers Vs. Yakult Swallows. "Jeg fikk dem gratis, men jeg liker ikke baseball," sa han kort. At vi fikk tre billetter til en Tigers-kamp og at vi sånn for the record er Tigers-fans alle tre... vel, tilfeldigheter er som kjent bare en illusjon.

Ettersom kampen begynte 13:30, gikk mesteparten av dagen med på å få med seg denne kampen. Før kampen var over var vi kalde, våte og forfrosne alle tre, for temperaturen svingte voldsomt gjennom dagen og nedbøren kom og gikk. Likevel ville vi aldri byttet ut opplevelsen. Sjelden har jeg sett en mer spennende kamp. Etter at Tigers tok ledelsen, svarte Swallows med å sikre seg en 6-2-ledelse. Dette skjedde som en følger av at Murton, en av de store utenlandske Tigers-stjernene, bommet på å ta imot en åpenbar ball, noe som sørget for at en omgang som kunne endt med null poeng endte med altfor mange poeng til Swallows. Men i syvende omgang begynte Tigers å svare, og jammen meg sikret ikke den samme Murton Tigers' ledelse med en trepoengs homerun i åttende omgang. Sluttresultatet ble 15-8 til Tigers, og de tre siste omgangene var noe av det mest intense jeg har opplevd i idrettssammenheng.

Mandag fulgte vi opp med hanami, som er det japanske ordet for "la-oss-gå-ut-og-se-på-kirsebærblomstene." Vi hadde håpet på å nå kirsebærblomstene, og det gjorde vi, men dessverre var vi et par dager for sene til å se dem i sin fulle blomst. Likevel fikk vi se noen vakre trær i Ueno-parken og omegn. Vi toppet bokstavlig talt dagen med å legge turen etterpå innom Tokyo Skytree, verdens nest høyeste bygning, hvor man kan skue utover Tokyos enorme bylandskap fra 350 meters høyde.

Tirsdag benyttet Martin og jeg meg oss av anledningen en har som utlending i Japan med et såkalt JR Rail Pass i hånde. Rail Pass gir deg mulighet til tilnærmet ubegrensede reisemuligheter med de japanske togene, inkludert hurtigtogsystemet shinkansen. Vi tok oss derfor en dagstur nordover til Sendai, den største byen i området som ble rammet av jordskjelvet og tsunamien for tre år siden. Ødeleggelsene så jeg forholdsvis lite til fra toget, men en fin tur til en mindre storby fikk vi likevel. En liten svipptur innom Tokyo-bydelen Akihabara, nerdenes Mekka, fikk vi også. Verre var det at det var på denne turen jeg mistet min Nintendo 3DS. Ringerunder til JRs lost&found og en tur innom politiet i Akihabara var dessverre uten resultat, og den dag i dag vet jeg ikke om enheten ble gjenglemt, mistet eller frastjålet.

Tap av materielle eiendeler er selvfølgelig kjedelig, men heldigvis ikke uerstattelig (selv om jeg må innrømme at jeg gjerne skulle fått igjen de lagringsfilene jeg hadde på enheten). Og som en slags trøst ble det ikke rent lite nerdeshopping i Akihabara dagen derpå. For å utvide konsollsamlingen ytterligere kan jeg nå også presentere en Sega Gamegear, en Sega Dreamcast og en R.O.B. i samlingen. Alt sammen velfungerende, selvfølgelig.

I går tok vi et farvel med Shinagawa-shuku Guest House (som kan anbefales om man ikke har problemer med at det er litt lydt og at det er lavt i dørkarmene, men dette er generelle problemer i Japan) og satte oss på et hurtigtog til Kobe. Her har NLM-misjonærene sitt hovedsete, og her fikk jeg blant annet muligheten til å besøke bror Torgeir, Johanne og Andrea. Familiebesøk er alltid hyggelig.

Dagen i dag skal gå med på baseballkamp, og det skal vi sannelig også gjøre i morgen. Det blir spennende dager her i Kobe.

Noen bilder til slutt. Mer av den slags kommer på Facebook med tiden.

 Første måltid i Japan på denne turen. Nammenam.

 Utsikt vestover fra Tokyo Skytree. I det fjerne kan man se skyskraperne i Shinjuku, forretningsdistriktet i Tokyo.

 Skyggen fra Tokyo Skytree

 Den nye butikken til Square Enix i Shinjuku East. Den svarte dessverre ikke helt til forventningene, men moro var det lell.

Fuji-fjellet, sett fra shinkansen på vei mot Kobe.

Eastern Summer: Dag 6, 7, 8 og 9

Cuisinen i landet er upåklagelig.

Dagene går fort her i Japan, og blogging blir fort en nedprioritert aktivitet. Vedlagt følger dermed bare et kort referat.

Dag 6:
Tirsdagen har trolig vært den mest sportslige dagen av dem alle (for min del). Hva annet kan man vel kalle en tur der man innleder dagen med fjelltur, fortsetter videre med å svømme lengre distanser i det lokale svømmebassenget, etterfulgt av en lengre gåtur ned til sentrum for deretter å ta et varmt og godt bad i det lokale badehuset? Underveis ble det selvsagt også tid til litt kaffe og spill på den lokale arkaden (disse florerer enda i Japan).

Dag 7:
Den sjuende dagen ble ikke noen hviledag. Tvert imot: På denne dagen var det duket for en lang og god dag i Japans kulturhovedstad (og gamle hovedstad) Kyoto. Denne dagen var det også duket for vår første (men ikke siste) tur med det japanske hurtigtoget shinkansen, og med dette tar det ikke en halvtime engang å reise til Kyoto. Denne byen ble, i motsetning til mange andre japanske byer, i stor grad spart for bombardement under 2.verdenskrig, med det resultat at de fleste templer og kulturskatter i byen ble spart. Dessverre begynte vi noe sent denne dagen, så vi fikk ikke sett langt på nær alt av det vi hadde tenkt å se. Kinkakuji, Den gyldne pagode, var blant annet stengt da vi hadde tenkt oss videre dithen, så det måtte vi bare droppe. Men vi fikk i det minste sett tempelkonstruksjoner som Kiyomizudera (et stort tempelbyggverk opprinnelig bygget med lafting) og Heian-tempelet (som man kan se i Lost in Translation). En større butikk ved navn Kyoto Handicraft Center fikk vi også besøkt, men den butikken som virkelig fanget vår oppmerksomhet var nabobutikken, hvor de solgte ekte samuraisverd og rustninger istedetfor billige kopier. At prisene lå i nærheten av en halv årslønn er en naturlig konsekvens av kvaliteten.

Det skal også nevnes at vi inntok et rålekkert chaashuumen-måltid mens vi var i Kyoto (chaashuumen = ramen-nudler med gode kjøttstykker til).

Philosopher's Street i Kyoto. Ironisk navn, ettersom gaten er så kommersialisert og full av turister at det er liten stimulans for filosofering.

Dag 8:
På denne svært regntunge dagen var det nok et stykke japansk kultur som stod på programmet. Denne dagen gikk turen til Himeji, som ligger et lite stykke vest for Kobe. Himeji er en liten japansk by (hakket mindre enn Oslo i innbyggertall), men kan skimte med Japans best bevarte middelalderslott. Himeji-slottet var også det første japanske byggverket som havnet på UNESCOs verdensarvliste. Det vi derimot ikke visste var at byggverket nå gjennomgår renovasjon, noe som sist skjedde på 50- og 60-tallsskiftet. Men japanere er flinke til å gjøre utstilling av hva det skal være. Laget som slottets hovedbygning nå er kledd inn i består av et museum, og tar man heisen i dette museet kan man se hvordan bygningsarbeiderne går frem og arbeider på slottet. En unik sjanse, ettersom det antakeligvis blir over 50 år til neste oppussing igjen.

Vi har også oppdaget i løpet av dagene i Kyoto og Himeji at antallet turister (både innenlandske og utenlandske) er betraktelig lavere enn i f.eks. april. Enda færre av dem er det når det regner. Konklusjon: Liker du ikke å traske rundt i store folkemengder er starten av juli i Japan ypperlig for deg.

På kvelden var det ut på gata i Kobe og synge av full hals i godt lag. Ingen Japantur uten karaoke, nei.

Dag 9:
Den mest solskinnsrike dagen hittil, med påfølgende varme. På en slik fin dag kan man ikke bare sitte inne og sture, så vi tok oss like gjerne en tur til Oji dyrepark. Her kan de skimte med et rikt utvalg av dyr, med alt fra isbjørn og pandabjørn til tigre, jaguarer, gauper og diverse aperaser. Etterpå var det en kjapp tur til sentrum for å spise mat og påfølgende dessert på en kafé.

I kveld skal det pakkes og vaskes, før vi i morgen hiver oss på en shinkansen og reiser til Tokyo. Dette blir spennende!

Bilde fra våpenbutikken i Kyoto. Til venstre kan dere skimte sverd i 2-millioneryen-klassen.

Live from Africa: Noen flere bilder.

Jeg skal etterhvert få sømmet meg til å lage et Kenya-album på Facebook; kanskje i morgen, kanskje på onsdag (mest sannsynlig onsdag). I mellomtiden kan jeg poste noen bilder her - jeg har jo tross alt tatt 366 bilder (ikke all verdens, med andre ord, men en del når man bare har kompaktkamera).

Med over 30 grader, ca 80% luftfuktighet, en kaffekopp og Steven Erikson-bok er Ingar stort sett fornøyd.

Noe av det beste med Kenya, er at all brusen kan fåes på glassflaske. Og det for skarve 20 shilling (under 2 kr).

Det er bare noe med kenyansk natur som fascinerer meg. Selv landskap som dette.

Disse tre krabatene er ganske kjente, og er lette å få øye på i suvenirbutikker.

Aper er det mange av i Kenya. Denne karen var litt mindre livlig enn andre.

Insekter er det også mange av, for den saks skyld. Svære insekter sådan.

Utsikt over det indiske hav.

Nok et elefant/Kilimanjaro-bilde.

Live from Africa: As sure as Kilimanjaro rises like Olympus above the Serengeti.

Vel, om man kan se Kilimanjaro fra Serengeti er høyst diskutabelt. Men fra Amboseli nasjonalpark er det fine muligheter for å se det mektige fjellet, forutsatt at det ikke er innhyllet i skyer (noe det veldig ofte er).

Amboseli nasjonalpark er et nydelig område ved grensa til Tanzania, og en flott sted for safari. Fredag til søndag tilbrakte Kristoffer og jeg dagene i denne nasjonalparken. I tillegg til safari kunne område skimte med svømmebasseng (noe vi ikke fikk utbytte av, ettersom vi begge hadde glemt badebuksene), rikt utvalg av mat og flotte telt hvor man bodde (med seng og bad). Og hva annet møter deg idet du står opp og går ut av teltet enn Afrikas høyeste fjell? Et imponerende syn.

Helt uten bakside var ikke turen. Jeg klarte å pådra meg ett eller annet mens jeg var i parken, og ble sittende mye av lørdagen med dårlig mage. Søndagen var enda verre, og det var en slapp, tynn og nærmere dehydrert Ingar som kom frem til Nairobi søndag ettermiddag. I dag er formen noe bedre, men fremdeles ikke 100%. Det betyr at Kristoffer har dratt i forkant til kyststrøkene, mens jeg følger etter med buss i morgen. Ingen internettforbindelse der, så det blir lite livstegn frem til fredag.

Flust av elefanter i Amboseli. Sjåføren vår anslo det til ca. 6.000.

Hvorfor bavianer har slik en interesse for hverandres rumper, vet jeg rett og slett ikke.

Hyenene var generelt bare late. Slik som her.

Elefant og Kilimanjaro.

Utsikten fra teltet vårt, kl 06:30 om morgenen.

Gaseller er det også nok av i parken.

Flodhestene er ikke alltid i vannet. De kommer opp på land, de også.

Vannbøffelen er kanskje det sterkeste dyret i Afrika, med tanke på størrelsen. Farlig kan den også være.

Dette er dessverre de beste løvebildene jeg klarte å ta. Speilrefleks og telelinse var sårt savnet på turen.

Det er ikke en ku, men en gnu. Mange gnuer.

Live from Africa: Twiga.

Twiga er, såvidt jeg har skjønt, swahili-ordet for sjiraff. Sjiraffen lever vildt her i Kenya, men sålangt har vi ikke hatt hellet med oss. Derfor er det godt det finnes en sjiraffpark ikke langt fra NLMs oase i Nairobi, så idag gikk turen dit. Senteret er laget med tanke på utdanning, og skoleklasser og turister er begge vanlige grupper å se i denne parken. Sjiraffene er dessuten vant med folk, og eter gjerne av hånden (og munnen) din dersom du tillater dem det.

Sjiraffer kan bli 7 meter høye, tror jeg.

Sjiraffene eter gjerne av hånda di. Helst med den samme tunga de bruker for å slikke seg i øret med (utrolig, men sant).

Sjiraffer er alt i alt ålreite dyr. Planteetere er de også.

This is Ingar Takanobu Hauge, reporting live from Nairobi, Kenya.

Live from Africa: I seek to cure what's deep inside.

Nesten to uker siden forrige bloggoppdatering. Det tror jeg må være ny personlig rekord for denne bloggeren i det minste. Men som Monty Python sier det så fint: I'm not quite dead.

Vi har så langt holdt oss stort sett friske og raske. Helt krirkefritt har det likevel ikke gått. Kristoffer led den første uken av en ekstrem snue. Antakeligvis var det en bivirkning av malariamedisinen, for den gav seg temmelig raskt etter at han sluttet å ta den. Så hvis Kristoffer får malaria har han egentlig bare seg selv å takke. Men i ekte Afrika-stil tenker: Hvorfor bekymre seg for det som kanskje kommer i morgen? Hakuna matata, eller hakuna shida om du vil.

Selv slet jeg i begynnelsen av denne uka med magesmerter. Det var verken snakk om forstoppelse eller diaré, men vondt gjorde det likevel. Det har derimot gradvis gitt seg utover dagene, og i dag kjennes kroppen helt normal ut. Med tanke på at det har vært utbrudd av kolera ikke langt ifra der vi har oppholdt oss, skal vi være glad for at vi holder oss friske og raske.

Så, hvorfor har ikke Ingar oppdatert noe på over ti dager? Saken er at vi har vært i kystområdet, hovedsaklig i Mombasa. Her har internettilgangen vært lik null, så sånn er det med den saken.

På kysten er det varmt. Veldig varmt. Gradestokken har knapt nok krøpet under 30 grader på noe tidspunkt på døgnet. Topper du det hele med minimum 80% luftfuktighet, så får du en svett opplevelse. Korte, kalde dusjer ved morgengry og leggetid er viktige stikkord for å klare seg, i tillegg til å sove med vifte på. Likevel har det vært deilig til tider, selv om vi stort sett har holdt oss i skyggen. Eventuell soling tar vi nå mens vi er tilbake i Nairobi, hvor vi skal være i en ti dagers tid (inkludert en safari).

Eksakt hva vi har gjort på i Mombasa vil jeg ikke gå så veldig mye inn på i detalj, men i korte trekk har vi samlet inn oppgave-materiale (jeg skriver om musikkbruk i forskjellige kirker i Kenya), sett steder hvor NLM har jobbet tidligere og vært turister. Mombasa er en gammel by som oser av historie, og en tur til gamlebyen og Fort Jesus anbefales til alle som en gang måtte besøke byen. Mye lesing har det også blitt - faktisk måtte jeg kjøpe meg en ekstra bok i Mombasa for å ha noe i reserve, og det til tross for at jeg har med meg to fantasy-lefser på 1000 sider hver (Michael Crichton har blitt min hjelper i nøden).

Nå skal vi som sagt være i Nairobi i litt over ei uke. Her søker vi til mildere klima og et rolig arbeidstempo (ikke at det på noe tidspunkt har vært direkte høyt for oss på denne turen, men dere skjønner hva jeg mener). Internettilgang har vi også.

Til slutt, noen bilder:

Vi så elefanter på vei til Mombasa (ja, jeg vet det er et dårlig bilde).

Og sebra (heter det sebraer i flertall, forresten?).

Noen aper var det også. Jeg tror det er bavianer, men er det noen som ønsker å korrigere meg?

Etter min mening er dette typisk eksempel på afrikansk og kenyansk natur.

Et typisk eksempel på småmarked man kan finne overalt langs veiene i Kenya. All mat som kjøpes spises på eget ansvar.

Utsikt over det indiske hav fra Fort Jesus, Mombasa.

Bygninger i gamlebyen i Mombasa. Minner nesten litt om Bryggen i Bergen.

Ja, også i Mombasa er man lidenskaplig opptatt av fotball.

This is Ingar Takanobu Hauge, reporting live from Nairobi, Kenya.