Japanpåske 2014: Rapport #2

Siden forrige Japanrapport har det vel gått litt under ei uke. Det er derfor på tide å gi livstegn fra seg også til dem som ikke er på Facebook og den slags.

Det er nesten vanskelig å holde dagene fra hverandre, for det har sannelig vært innholdsrike dager. Samtidig har vi også tatt oss tid til å slappe av underveis, noe som sannelig er viktig på en såpass intens tur som det en Japantur med meg kan være (vi har da ikke flydd 10.000 km for å sitte inne og se på veggen, må vite).

Fredag og lørdag ble i hovedsak preget av ett stikkord: baseball. Vi fikk imidlertid brukt fredags formiddag på å slappe litt av og hente oss inn igjen etter travle dager i Tokyo, før vi så stakk ut på kamp på Tigers' hjemmebane, Koshien. For mitt vedkommende var dette første kamp på Koshien på i hvert fall fem år, så det var sannelig spennende å få se stadionen etter at den fikk en ordentlig makeover noen år tilbake. Kampene vi gikk på var Tigers' første hjemmekamper for sesongen, og disse var til gjengjeld mot erkerival Yomiuri Giants (fra Tokyo). Vi snakker med andre ord en slags japansk versjon av El Clasico. Som fjorårets finalelag fra Central League kan man vel si at Giants var forhåndsfavoritter for mange, men det var intet mindre enn storslått spill fra Tigers vi ble vitne til disse dagene. Mens første kamp endte 5-1, brukte Tigers lørdagens kamp på å ydmyke Giants og ende kampen 9-0. Stemningen var i fyr og flamme begge dagene, og man kan vel trygt si at vi alle tre gikk og nynnet på heiasangene i lang tid etterpå.

Slike seiere må feires, og i Japan er det få måter som er bedre å feire ting på enn å gå i varme kilder i det lokale badehuset (som ikke er så langt unna hotellet vårt). Det hele avsluttes gjerne med god mat etterpå, og man kan derfor si at lørdagen oppsummerer de tre tingene jeg savner mest med Japan når jeg er i Norge: maten, japanske bad og baseball.

Søndag brukte Martin og jeg på å få med oss en gudstjeneste ute på Rokko Island, en av to kunstige øyer som er bygget i Kobe-bukta (strengt tatt heter det vel Osaka-bukta). Gudstjenesten fokuserte på skoleelever (både store og små), ettersom det japanske skoleåret begynner i april. Planen var å møte Espen igjen på hotellet og deretter gå på rekognosering på de lokale nerdebutikkene før vi gikk til handel senere i uka. Dette måtte imidlertid vente, ettersom den siste av tre Tigers Vs Giants-kampene gikk på TV, og det hele med et uavgjort resultat som sådan. En intenst kamp gikk inn i ekstraomganger, men til slutt nappet Tigers til seg seieren, og sikret dermed tre av tre hjemmeseiere mot erkerivalen. Herlige tider.

Så på mandag var det på tide å leke turist igjen. Turen gikk til Kyoto, den gamle hovedstaden som også har mange kulturelle skatter og bygninger. Vårt første mål var imidlertid ikke en svært gammel bygning, men fremdeles en viktig del av Japans kulturhistorie: vi besøkte Nintendos hovedkontor. Besøkte er kanskje feil ord, men vi gikk i det minste en runde rundt bygningen og snakket om gode Nintendominner før vi tok turen videre. Vi fikk med oss Kinkakuji, også kjent som Gullpagoden - hele pagoden er dekket av gull - og Kiyomizudera, et stort tempelområde som i utgangspunktet er bygget uten bruk av spiker eller skruer (størrelsen overgår også de fleste stavkirker).

Ettersom Martin slet med en vond fot, endte vi opp med å ta nerdeshoppingen i Kobe på tirsdag. Deretter tok Espen og meg en skikkelig spasertur opp Maya-fjellet, som med sine rundt 700 meter over havet gir en såkalt Ten Million Dollar View over Kobe. Deretter gikk vi helt ned til hotellet igjen og avsluttet dagen i badehus. Med over 31.000 tilbakelagte skritt på én dag kan man ikke si at Japanferier ikke er godt for helsa.

Vår siste hele dag i Kobe ble avsluttet med en tur til Universal Studios Japan, en større fornøyelsespark i retning Osaka. Å dra på en onsdag er forholdsvis strategisk, ettersom folkemengdene er små og køene korte. Vi fikk oss en runde på de største og viktigste attraksjonene, og jammen også på noen av de mindre. Middagen ventet vi imidertid med til vi var tilbake i Kobe, hvor vi tok turen innom en herlig spis-så-mye-kjøtt-du-vil-mens-du-griller-den-selv-restaurant. For å toppe det hele trallet vi oss gjennom to timer med karaoke. Hes i dag, antakeligvis enda hesere i morgen. Men herlig er det.

Noen bilder til slutt. I morgen bærer turen til Tokyo, og på lørdag går flyet tilbake til Oslo. Det er nesten for ille at turen snart er slutt...

 Klare til kamp!

 Fullt av folk og god stemning, og seier er slettes ikke feil.

 This is where the magic happens. Or maybe happened. Jeg innbiller meg at Nintendo nylig har skiftet kontor, og spørsmålet er om det er bygget på bildet eller bygningen som lå rett ved siden av som var hovedkontoret. Men men, vi har i det minste vært der og beskuet underverket/underverkene.

 Gullpagoden

 En gravplass vi fant like ved Kiyomizudera

 Kiyomizudera

En av de beste delene ved å gå opp Maya-fjellet var at sakuraen fremdeles hang på trærne når man kom opp i høyden.

Japanpåske 2014: Rapport #1

Det har nå gått snaut en uke siden vi satte oss på flyet på vei til Japan for å feire påske anno 2014. Hvordan har så første uke vært?

Vel, vi får ta det fra begynnelsen. Reisefølget består av samme gjeng som besøkte østens perle sommeren 2011: Espen, Martin og meg selv. Det fungerte greit sist gang, og alle tre hadde muligheten, så hvorfor ikke?

Selve reisen booket vi med SAS under en kampanje i høst, og vi sikret oss dermed billetter for under 5.000 kroner. For min egen del var dette første Japantur med SAS, men når sant skal sies svarte ikke dette helt til forventningene. Ikke fordi vi ble forsinket med to timer, for Kastrup har ikke verdens dårligste utvalg når det kommer til sitteplasser og matutvalg. Nei, da jeg er mer forbauset over at SAS tilbyr en 10,5 timer lang reise ombord en trang Airbus 340 med en gammel medialøsning. Her snakker vi ikke om muligheten for å velge hvilken film du skal se når du selv ønsker å se den. Neida, man må time det hele slik at man velger riktig kanal på rette tidspunkt. Med tanke på at de faktisk hadde en del gode, nye filmer å tilby, ble frustrasjonen over dette faktum bare større (for ikke å snakke om at det ikke hjelper å sitte rett foran en urolig tobarnsfamilie)...

Men flyreiser tar alltid slutt, one way or another. Og trøtte og slitne landet vi til slutt på Narita flyplass forrige lørdag. Gledelig oppdaget vi at det faktisk gikk tog direkte til Shinagawa, bydelen i Tokyo hvor gjestehuset vårt lå. Et godt måltid senere var vi innsjekket, og deretter har det gått slag i slag.

Shinagawa-shuku Guest House viste seg å være et sted med stor utlendingskvote (og når sant skal sies kan jeg vel ikke huske å ha sett så mange utlendinger i Tokyo som under denne første uka vår her ute). Under frokosten i gjestelobbyen fikk vi en uventet gave av en av de andre utenlandske gjestene: tre baseballbilletter til Hanshin Tigers Vs. Yakult Swallows. "Jeg fikk dem gratis, men jeg liker ikke baseball," sa han kort. At vi fikk tre billetter til en Tigers-kamp og at vi sånn for the record er Tigers-fans alle tre... vel, tilfeldigheter er som kjent bare en illusjon.

Ettersom kampen begynte 13:30, gikk mesteparten av dagen med på å få med seg denne kampen. Før kampen var over var vi kalde, våte og forfrosne alle tre, for temperaturen svingte voldsomt gjennom dagen og nedbøren kom og gikk. Likevel ville vi aldri byttet ut opplevelsen. Sjelden har jeg sett en mer spennende kamp. Etter at Tigers tok ledelsen, svarte Swallows med å sikre seg en 6-2-ledelse. Dette skjedde som en følger av at Murton, en av de store utenlandske Tigers-stjernene, bommet på å ta imot en åpenbar ball, noe som sørget for at en omgang som kunne endt med null poeng endte med altfor mange poeng til Swallows. Men i syvende omgang begynte Tigers å svare, og jammen meg sikret ikke den samme Murton Tigers' ledelse med en trepoengs homerun i åttende omgang. Sluttresultatet ble 15-8 til Tigers, og de tre siste omgangene var noe av det mest intense jeg har opplevd i idrettssammenheng.

Mandag fulgte vi opp med hanami, som er det japanske ordet for "la-oss-gå-ut-og-se-på-kirsebærblomstene." Vi hadde håpet på å nå kirsebærblomstene, og det gjorde vi, men dessverre var vi et par dager for sene til å se dem i sin fulle blomst. Likevel fikk vi se noen vakre trær i Ueno-parken og omegn. Vi toppet bokstavlig talt dagen med å legge turen etterpå innom Tokyo Skytree, verdens nest høyeste bygning, hvor man kan skue utover Tokyos enorme bylandskap fra 350 meters høyde.

Tirsdag benyttet Martin og jeg meg oss av anledningen en har som utlending i Japan med et såkalt JR Rail Pass i hånde. Rail Pass gir deg mulighet til tilnærmet ubegrensede reisemuligheter med de japanske togene, inkludert hurtigtogsystemet shinkansen. Vi tok oss derfor en dagstur nordover til Sendai, den største byen i området som ble rammet av jordskjelvet og tsunamien for tre år siden. Ødeleggelsene så jeg forholdsvis lite til fra toget, men en fin tur til en mindre storby fikk vi likevel. En liten svipptur innom Tokyo-bydelen Akihabara, nerdenes Mekka, fikk vi også. Verre var det at det var på denne turen jeg mistet min Nintendo 3DS. Ringerunder til JRs lost&found og en tur innom politiet i Akihabara var dessverre uten resultat, og den dag i dag vet jeg ikke om enheten ble gjenglemt, mistet eller frastjålet.

Tap av materielle eiendeler er selvfølgelig kjedelig, men heldigvis ikke uerstattelig (selv om jeg må innrømme at jeg gjerne skulle fått igjen de lagringsfilene jeg hadde på enheten). Og som en slags trøst ble det ikke rent lite nerdeshopping i Akihabara dagen derpå. For å utvide konsollsamlingen ytterligere kan jeg nå også presentere en Sega Gamegear, en Sega Dreamcast og en R.O.B. i samlingen. Alt sammen velfungerende, selvfølgelig.

I går tok vi et farvel med Shinagawa-shuku Guest House (som kan anbefales om man ikke har problemer med at det er litt lydt og at det er lavt i dørkarmene, men dette er generelle problemer i Japan) og satte oss på et hurtigtog til Kobe. Her har NLM-misjonærene sitt hovedsete, og her fikk jeg blant annet muligheten til å besøke bror Torgeir, Johanne og Andrea. Familiebesøk er alltid hyggelig.

Dagen i dag skal gå med på baseballkamp, og det skal vi sannelig også gjøre i morgen. Det blir spennende dager her i Kobe.

Noen bilder til slutt. Mer av den slags kommer på Facebook med tiden.

 Første måltid i Japan på denne turen. Nammenam.

 Utsikt vestover fra Tokyo Skytree. I det fjerne kan man se skyskraperne i Shinjuku, forretningsdistriktet i Tokyo.

 Skyggen fra Tokyo Skytree

 Den nye butikken til Square Enix i Shinjuku East. Den svarte dessverre ikke helt til forventningene, men moro var det lell.

Fuji-fjellet, sett fra shinkansen på vei mot Kobe.

Om monopolmannen EA og Wii U

For et par uker siden kom klarmeldingen fra Electronic Arts til Nintendo: Selskapet har for tiden ingen spill i utvikling til Nintendos nye hjemmekonsoll Wii U, og det foreligger ingen lanseringsplaner av stortitlene deres til konsollen i nær fremtid. Det betyr at Wii U-eiere kan si takk og farvel til serier som Battlefield (en action-favoritt her i gården), Madden (som selger i bøtter og spann i USA) og mest sannsynlig også FIFA (som ikke trenger noen nærmere introduksjon for oss i Europa).

Klarbeskjeden fra EA kom nesten parallellt med Twitter-meldingene fra EA-ansatte Bob Summerwill, som utbasunerte sin mening om hvordan «Wii U er dritt» og at konsollen blant annet har «dårlig nett/nettbutikk» (sa mannen som jobber for selskapet som lanserte SimCity). Meldingene har siden blitt fjernet, men at det hersker uenigheter mellom EA og Nintendo virker tydelig.

Senere har EA rettet litt på seg: Joda, sier de, vi har noen få prosjekter til Wii U. De er bare ikke like store og spennende som til PS4 eller Xbox One.

EAs avskjedsmelding er ikke overraskende, vil mange si: EA er langt ifra alene om å vende Nintendo ryggen om dagen. Utviklerstudio som Avalance Studios (Just Cause-serien) og 4A Games (Metro: Last Light) er blant studioene som har valgt konsollen helt bort. De store tredjepartsspillene til konsollen har latt vente på seg.

Andre er derimot overrasket: Da Wii U ble annonsert for to år siden, var daværende EA-sjef John Riccitiello klar i sin støtte til konsollen, og proklamerte bred støtte fra selskapet til konsollen. To år og en ny sjef senere har pipen tydeligvis fått en annen låt.

Den store forskjellen mellom Wii U-blokkaden til selskaper som Avalance og 4A, er at mens disse studioene er heller små, er EA blant de største i bransjen. Og på særlig én front har de mer eller mindre monopol: Sportsspill.

Selv de som bare spiller spill en sjelden gang kan fullføre slagordet «EA Sports!» (det er for ordens skyld «It's in the game!» dersom du lurte). For mange er EA synonymt med sportsspill, og med navn som Madden, FIFA, Tiger Woods og NFL i ryggen er det ikke så rart. Det er ikke skrekkelig langt unna, men på enkelte fronter har EA et tilnærmet monopol innen sportssjangeren. Med et langt større maskineri og økonomisk kapital i ryggen har EA klart å enten fjerne all konkurranse eller redusere den betydelig. Alternativ som Pro Evolution Soccer-serien er blant unntakene som har overlevd monopolmannens velde.

Når EA så gir Nintendo en kald skulder, står sportsentusiastene dermed ribbet igjen. Alternativene er tilnærmet null, ihvertfall så lenge andre studio ikke velger å utnytte seg av vakuumet.

Wii U har i utgangspunktet potensial når det kommer til sportsspill. Få sjangre tjener mer på å få plagsomme tabeller og menyer bort fra TV-skjermen og ned på en sekundærskjerm. Å kunne endre formasjoner på trykkskjermen midt i en fotballkamp uten å gå via pausemenyer burde være ideelt for flyten og realismen i spillet. Men kapitalen taler sitt klare språk, og EA vil forståelig nok sikre fortjenesten fremfor å forsøke seg på et prosjekt som svikter salgsmessig sett.

Man kan selvsagt ikke tvinge et studio til å jobbe for en spesiell utgiver, men man kan spørre seg hvordan publikum ville reagert dersom EA annonserte noe tilsvarende for PS4 eller Xbox One.

Wii U-eiere har fremdeles den sikkerhet i bunn at de eier en Nintendo-maskin, noe som (før eller senere) sikrer dem tilgangen på eksklusive kvalitetsserier som Mario, Zelda, Pikmin og Metroid. Dessuten har Nintendo fremdeles noen allierte i ryggen. Platinum Games, Warner Bros. og Ubisoft er alle store studio med lovende prosjekt i utvikling (deriblant Bayonetta 2 og Scribblenauts Unmasked). Men for sportsentusiastene kan løpet virke kjørt for Wii U. Og i en bransje hvor FIFA er den niende bestselgende varemerket bør avskjeden gi Nintendo en vekker.

Ekstra lesestoff: Kotaku.

Eastern Summer: Dag 19, 20 og 21 (samt hjemreise)

Det er svært dramatiske hendelser som preger nyhetsbildet i dag. Oslo står fullstendig på hodet. Derfor må jeg innlede denne posten med å konstantere at mitt Oslo-opphold var temmelig kort, og idet det smalt satt jeg på flyet mellom Oslo og Bergen (da det smalt i Oslo, vel å merke, ikke på flyet). Det føles samtidig noe rart å skrive om noe så trivielt som en Japan-tur. Og samtidig er det å la livet gå så normalt som mulig en viktig del av å håndtere slike situasjoner som den Norge befinner seg i nå. Med det følger herved en kort oppsummering av de tre siste dagene våre i Japan.

Dag 19:
Avtalen for denne dagen var i utgangspunktet at de tre av oss i reisefølget skulle møtes på et avtalt tidspunkt og sted i Kobe by, for derifra å dra med tog til Hiroshima og til atombombemuseet. Slik ble det imidlertid ikke. Det er definitivt ulemper som følger når man bor på to forskjellige hotell og mobiltelefoner skrus av. Dermed ble det noen rolige timer på hotellet, før vi - etter å ha forent våre krefter og fellesskapet nok en gang var et faktum - hoppet på et hurtigtog på vei til Hiroshima. Noen historisk reise gjennom atombombemuseet ble det ikke denne gang, og for min del gjorde det lite fra eller til (ettersom jeg tross alt har besøkt museet noen ganger tidligere). Vi hadde derimot et mål med reisen, og det var baseballkampen mellom Hanshin Tigers og Hiroshima Carp. Med seter midt iblant kjernefansen (og billige billetter sådan) skulle det hele vise seg å bli akkurat den stemningsfulle opplevelsen jeg forventet at det skulle bli, og heiarop og sanger ble sunget av full hals av samtlige fans. Og når man heier på en japansk baseballkamp foregår så langt ifra fotball-supportersanger som man kommer. En dedikert gjeng står foran, og akkompagnert av en hornrekke står de fremst i rekke og instruerer resten i hvilke heiarop og sanger som skal synges nå (samtidig som de klapper takten). At Tigers vant kampen 5-0 satte ikke akkurat noen demper på stemningen, for å si det sånn. Alt i alt en spennende og begivenhetsrik kamp, og vi var vel fornøyde selv i de sene nattetimer da vi kom tilbake igjen til Kobe.

Om ikke hukommelsen min svikter meg fullstendig var det også denne dagen det japanske nyhetsbildet var fyllt opp av meldinger om det japanske fotball-kvinnelandslagets verdensmesterskapsseier. Kvinnefotball ble med andre ord plutselig hakket mer interessant enn tidligere.

Okonomiyaki er noe av det lekre som det japanske kjøkken har å by på.

Dag 20:
Ikke den mest begivenhetsrike dagen. Dagens hovedgjøremål var i utgangspunktet tenkt å være en reprise av dagen før, nemlig baseballkamp i Hiroshima. Dessverre satte en forbipasserende tyfon en stopper for kampen, men heldigvis blir pengene refundert ved en eventuell kansellering. Og for å være helt ærlig husker jeg ikke stort annet av denne dagen bortsett fra maten. Men det er jo ikke det verste minnet å ha med seg heller.

Dag 21:
Min siste dag på enhver Japantur liker jeg å bruke på det jeg ikke har rukket frem til da. Man handler de siste varene, man ser de siste stedene, man spiser det siste måltid, man går de siste turene og man absorberer de siste inntrykkene. Alt dette ble gjort i løpet av denne dagen. I utgangspunktet hadde jeg pekt meg ut en figur fra Final Fantasy IX (Vivi Orunitia), men det skulle vise seg at butikken hvor jeg utgangspunktet skulle kjøpe figuren bare hadde utstillingsmodellen igjen (som selvsagt ikke var til salgs). Etter å ha lett både her og der (samtidig som vi sørget for litt gavehandling til de der hjemme) var det modellbutikken Toy Junkie som ble redningen. Etter å ha handlet i denne butikken bare noen dager tidligere var vi på god talefot med betjeningen, og etter å ha fortalt eieren hvordan vi hadde lett etter Vivi-figuren hele dagen foreslo han en annen butikk for oss. Han gikk endog så langt som å eskortere oss til butikken, hvor min jakt til slutt ble kronet med seier. Toy Junkie har herved min evige takknemlighet (og har samtidig sikret seg en stamkunde for fremtidige Japan-visitter). Pakking, godterispising (man må spise opp det man ikke får plass til) og baseball på TV dekket resten av kvelden.

Og dermed var Japanturen 2011 over. Dagen derpå, den 21.juli, tok vi koffertene i hende og dro til Osaka flyplass. Det er med sårt hjerte at Japan forlates, og kultursjokket når man lander på Gardermoen og ser blekfeite nordmenn presse seg inntil bagasjebåndet for å karre til seg koffertene sine er like stort hver gang. Samtidig er det visse fordeler med å komme tilbake til Norge også. Man kan få seg en skikkelig frokost igjen med godt grovbrød, og man slipper å høre på nasale kvinnestemmer som står gatelangs og annonserer dagens tilbud. Men at Japan savnes er det ingen tvil om. Og at landet er vel verdt å besøke igjen er nærmest selvsagt.

Her skal det heies. Legg merke til karen helt fremme i hvite hansker; han dirigerer heiaropene.

Eastern Summer: Dag 15, 16, 17 og 18

Vi har blant annet besøkt Tokyo University i løpet av dagene som har gått.

Du verden, har det gått fire dager siden jeg blogget sist allerede? Tiden flyr i lystig lag, sies det, og her i Japan er det stort sett bare liv laga hele veien. OK, greit, noen gnisninger er det selvfølgelig, slik det gjerne er når folk bor tett oppå hverandre over lengre tid, men det behøver ikke utløse noen krig av den grunn.

Uansett, her følger reiserapport for de fire forhenværende dagene i Japan:

Dag 15:
Etter å ha sovet godt og lenge denne dagen inntok vi en god frokost på en lokal kafé som etterhvert skulle vise seg å bli vårt stamsted for Tokyo-frokoster. Jeg har tidligere nevnt at gjestehuset vårt ligger vakkert plassert i nærheten av Todai, eller Tokyo University, og formiddagen denne dagen ble brukt på en liten rundtur på campus. Jeg sier liten, men ettersom campus er temmelig stort ble ikke turen nødvendigvis liten i omfang. Todai er regnet som Japans mest prestisjetunge og beste universitet, er rangert som det beste universitetet i Asia og det 20nde beste i verden, skal vi tro Wikipedia. Her trasker 30.000 studenter, hvorav noe over 2.000 er utlendinger, daglig til sine forelesninger og studier. Innenfor populærkultur er Todai bl.a. udødeliggjort gjennom serier som Love Hina.

Etter Todai-touren skilte vi lag, hvor Espen dro for å slappe av på gjestehuset mens Martin og jeg tok en shopping-runde i Akihabara. Turen vi hadde noen dager tidligere var kun for å sondre terrenget og sjekke prisene. Denne gangen var det tid for å bruke penger. Eksakt hvor mye som ble brukt tror jeg ikke vi skal gå mer inn på, men man kan trygt si at jeg gikk glad og fornøyd fra Akihabara den kvelden. Baseballkamp på kvelden satte den siste spissen på dagen.

Denne skjønnheten fra Final Fantasy XIII er bare noe av det herlige Akihabara har å by på. Dessverre var den ikke til salgs...

Dag 16:
Alle med elementære kunnskaper om geografi og seismisk aktivitet vet at Japan ligger "ideelt" til for jordskjelv. På ett døgn opplevde vi intet mindre enn to mindre skjelv. Det første skjelvet kom halv to på natten, mens det andre kom mens vi var på baseballkamp i Yokohama på kvelden. Ingen av skjelvene var nok til å forårsake skade, men nok til at pulsen stiger (og at man blir litt spent og oppspilt på en gang) og at de der hjemme kan dåne av bekymring (sympati skader tross alt aldri). Denne dagen hadde vi bestemt oss for bare å bruke til å slappe av, så formiddagen og ettermiddagen ble brukt på gjestehuset. På kvelden var det duket for en begivenhet som ihvertfall jeg hadde sett frem til lenge: Baseballkamp. Nærmere bestemt skulle vi se Hanshin Tigers spille mot Yokohama Bay-Stars i Yokohama. Og greit nok at det ikke er Tigers VS Giants vi snakker om (noe som tilsvarer Liverpool VS Man.U. eller Real Madrid VS Barcelona), men en stemingsfull og spennende kamp med mye action var det likevel. At Tigers presterte å tape 4-0 er en annen side av saken, men kampen var uansett god og seieren til Bay-Stars var velfortjent.

Billedtekstkonkurranse for dette bildet kommer senere.

Dag 17:
Etter en lang og begivenhetsrik uke i Tokyo var det takk for oss. Hurtigtoget brakte oss trygt og komfortabelt frem til Kobe, hvor vi holder base de siste dagene våre i Japan. Her har også reisefølget midlertidig skilt lag: Ettersom Espens opprinnelige hotellreservasjon av en eller annen grunn ble kansellert, bor han på et annet hotell enn oss andre. Dagen ble for min og Martins vedkommende brukt på hotellinnsjekk, bad i japansk bad og mat.

På vei tilbake til hotellet på kvelden fikk vi oppleve noe stort. Jeg hadde tidligere kommentert det noe spede utvalget av gatemusikere den kvelden (noe jeg tidligere har observert at Japan har mye av), men akkurat da kunne vi høre noe som minnet om jazzmusikk i det fjerne. Det skulle vise seg å være jazzkvartetten Into Another Orbit som stod der, i lyset av gatelyktene og biltrafikken i bakgrunnen, og spilte den herligste bebop-jazzmusikken man kan forestille seg. Med et utsøkt lydbilde og forførende instrumentale prestasjoner var vi sikret gratis og god underholdning i to timer (som til slutt ble avbrutt av en politimann fordi tidsrammen var brutt), og det var to svært engasjerte musikk-entusiaster som gikk tilbake til hotellet den kvelden. En av mitt livs topp tre-musikkopplevelser kan herved dateres til en varm sommerkveld i Kobe.

Dag 18:
En rolig dag. Gudstjenste på formiddagen, mat på ettermiddagen, shopping etter måltidet - jeg kunne endelig sikre meg en Iron Man-statuett og Darth Revan-byste fra Star Wars: Knights of the Old Republic - og avslappig på hotellet før vi klarte å samle alle tre reisedeltakerne på kvelden. Kvelden ble fylt av en underholdende karaoke-time, hvor vi gaulet oss gjennom alt fra Dead or Alive-klassikeren You Spin Me Round til intro-/outro-sanger fra animeserier som Neon Genesis Evangelion og The Melancholy of Haruhi Suzumiya. Avslutt herligheten med et bad og måltid inkludert, og man snakker salighet, glede og fred lang vei.

I morgen bærer turen til Hiroshima, både for å få med oss en solid dose historie og for å se Tigers spille bortekamp mot Hiroshima Carp. Følg med!

En svært fornøyd gjeng, kampens resultat til tross.

Eastern Summer: Dag 12, 13 og 14

Dette slottet trenger nok ingen nærmere introduksjon.

Varmebølgen i Tokyo har avtatt, uten at det nødvendigvis er kjølig av den grunn. Temperaturene ligger stort sett mellom 26 og 34 grader hele døgnet, og sola har tydeligvis ikke tenkt å vike med det første. I og for seg gjør det veldig lite, men man er godt svett på slutten av dagen etter å ha gått dagen lang.

Martin i full gang med å teste ut Virtual Boy, den eneste Nintendo-konsollen noen sinne som floppet fullstendig.

Dag 12:
Dag nr 12 på Japanturen var viet til ett bestemt formål: Akihabara, nerdenes Mekka. Bydelen Akihabara har etterhvert vokst ifra små sjapper spesialiserte på varer som spill, kostymer og figurer til å bli en megabydel med gigantiske butikker. Handelsvarene har derimot ikke forandret seg det grann. Fremdeles snakker man om en bydel hvor man kan få tak i så å si alt av elektronikk, spill, utkledningskostymer, gammelt spillutstyr, filmer, musikk, modeller, figurer og ellers alt mulig annet som Ingar synes er morosamt. Akihabara er virkelig en bydel verdt å få med seg for den unge mann i reisefølget. Hva med f.eks. en åtte etasjer høy pantesjappe hvor de to øverste etasjene er dedikerte til leketøy og figurer av ymse slag? Eller en fem etasjer høy arkade? Eller en femetasjers retrobutikk hvor gamle spill og spillmusikk kan kjøpes til en gunstig pris, og hvor sisteetasjen er dedikert gamle arkadespill?

I Akihabara kryr det også av såkalte Maid Café-sjapper, et fenomen som har vokst frem nettopp i denne bydelen. Opprinnelsen til Maid Café-fenomenet fant sted nettopp i Japan gjennom kafékjeden Anna Miller's, en japansk ekvivalent til det amerikanske Hooters hvor servitrisene gikk i maid-lignende antrekk hvor barmen stod i fokus. I dag er Anna Miller's noe mindre utbredt i Akihabara, men en mengde med kaféer hvor betjeningen er utkledd i fargerike maid-kostymer har poppet opp de siste ti årene. På slike kaféer blir man servert mat av jenter som har som jobb å bryte noen sosiale grenser ved å skape en høyst uformell og tullete setting. En slags light-versjon av hostess club, kan man kanskje si. Personlig er ikke Maid Café helt min greie, men en interessant opplevelse er det likevel, og tilnærmet obligatorisk dersom man først besøker Akihabara. Alt i alt var besøket i Akihabara like minneverdig og underholdende som det var pengeslukende.

En 1:1-modell av en robot fra Studio Ghibli-filmen Castle in the Sky (en av mine favorittfilmer fra studioet forøvrig)

Dag 13:
En ekte ferie for Espen ser ut til å inkludere et besøk i en fornøyelsespark. Hvilket bedre valg kan man da ta når man er i Tokyo enn Tokyo Disneyland, verdens tredje mest besøkte fornøyelsespark? Med en nærmest skyfri himmel lå det an til å bli en god dag. Ved ankomst begynte imidlertid tvilen å reise seg. 6.300 yen for adgang til parken kjentes som en noe stiv pris, og bedre ble det ikke av at Space Mountain var under reparasjon. Jeg fikk også en følelse av at jeg er noe over aldersgruppen for fornøyelsesparken. Men halvveis uti besøket, etter et middagsmåltid, bedret situasjonen seg betraktelig. En tirsdag utenfor den japanske fellesferien betyr lite kø, og etterhvert som større attraksjoner som Big Thunder Mountain og Splash Mountain (som var stengt tidligere på dagen grunnet reparasjon) åpnet opp, løsnet også stemningen mer og mer. Verre ble ikke dagen av muligheten til endelig å få med seg en baseballkamp på kvelden. Kampen var heller ikke en hvilkensomhelst kamp, men et erkerivaloppgjør mellom Yomiuri/Tokyo Giants (buuh!) og Hanshin Tigers (yaaay!). At Tigers tok ledelsen så snart vi skrudde på TV-skjermen og kronet kampen med seier etter en intens 9.omgang gjorde bare det hele perfekt.

Dampbåten Mark Twain er et kjent syn i alle Disney-parker.

Dag 14:
Denne dagen begynte vi noe senere enn vanlig, noe som blant annet åpnet for en lengre og underholdende samtale på formidaggen med gjestehusets eier om politikk og økonomi. Naturlig nok kretset denne samtalen seg mye rundt den japanske energisituasjonen etter Fukushima-katastrofen og den sviktende turismen til Japan som helhet. Alt dette gjorde at frokosten ikke ble inntatt før halv tolv-ish (vi spiser jo tross alt ute så å si alle måltidene på denne turen). Deretter bar turen til Shinjuku, hvor målet var temmelig klart: Square Enix Shop. For de uinnvidde er da Square Enix spillstudioet som oppstod i 2003 da Squaresoft (selskapet bak bl.a. Final Fantasy) slo seg sammen med Enix (studioet bak bl.a. Dragon Quest-serien). En butikk dedikert til sådan gode spill kan ikke karakteriseres som annet enn The Promised Land. Greit nok kunne utvalget vært noe større når det gjalt enkelte artikler, men jevnt over var utvalget tilfredsstillende, prisene gunstige og den gjennomførte stilen ikke annet enn særdeles underholdende.

Etter Square Enix og Shinjuku gikk turen videre vestover til Mitaka, hvor Studio Ghibli Museum befinner seg. Studio Ghibli burde knapt nok trenge noen nærmere introduksjon, men for ordens skyld snakker vi om filmselskapet som står bak verdenskjente animasjonsklassikere. Filmen Chihiro og heksene vant Oscar i 2002, og studioet står også bak filmer som Princess Mononoke, Kiki's Delivery Service, Castle of Cagliostro og sjarmtrollet My Neighbor Totoro (som gjør meg uforskammet mør inni meg). Museet er bygget i ekte Ghibli-stil og er vel verdt turen for store og små. En sniktitt på en helt fersk kortfilm fra Ghibli ved navn Takara-sagashi (direkte oversatt Treasure Hunt) skader heller ikke.

Kort sagt: Tre innholdsrike dager.

En godt gjemt perle i Shinjuku

Kontrollsteinen fra Castle in the Sky. Observer det ondskapsfulle verdensherredømme-uttrykket til karen til venstre.

Live from Africa: And now, sports.

Selv om vi er på Fjellhaugpraksis sammen, er det av og til godt å gjøre ting hver for seg. Ikke minst dersom turdeltakernes behov og ønsker er varierte. Så idag, når sola krøp fram, valgte Kristoffer å bli igjen på tomta og bade mens jeg dro for å ta et slag golf.

Den første golfbanen jeg prøvde, Karen Country Club, var dessverre bare members only. Men heldigvis visste drosjesjåføren om en annen bane, Ngong Golf Club, som ikke er langt unna. Banen er ytterst spesiell, da den er bygget inni en travbane (eller kanskje er det travbanen som er bygget rundt?). Det er en vakker nihullsbane på ca 3 km og en samlet par på 35. Prisen for å gå er ikke stor (700 shilling), og leie av utstyr og caddie koster heller ikke skjorta av deg. Det er fint å være norsk i Kenya, ja.

Resultatet? Tja, kom etterhvert ut av tellinga. Veldig typisk Ingar-runde: De gode slagene var gode, de dårlige var forferdelig dårlige. Dagens slag var likevel utslaget på siste hullet (par 5), som gikk omtrent 170 meter (gikk hullet på seks slag).

Utsikten fra siste utslagshull (hull 9 og 18). Klubbhuset i det fjerne.

Grønt, frodig og vakkert.

Caddien Ken og Samuel, en av to spillere som gikk delvis foran og delvis bak meg.

Jeg har dessuten fått en forkjærlighet for den ginger ale man får kjøpt her i landet. Deilig etter en tøff runde.

This is Ingar Takanobu Hauge, reporting live from Nairobi, Kenya.

Takanobu's Tokyo Tales: Påskemorgen.

Siden det er påske her ute noen timer tidligere enn i Norge, vil jeg først ønske alle sammen god påske. Kristus er oppstanden. Ja, han er sannelig oppstanden.

Japanturen nærmer seg slutten. I dag reiser vi fra Tokyo tilbake til Kobe, hvor vi tilbringer den siste dagen i Japan. Deretter reiser vi fra Osaka i morgen tilbake til Norge. Lander i Norge rundt sjutida, skulle jeg tro.

Her er en oppsummering av de to siste dagene, hvor hovedstikkordet er baseball:

Dag 15: Tokyo Dome: Den første natta vår i et kapselhotell gikk i all hovedsak strålende. Vi møtte de andre rundt 10 utenfor hotellet, hvor vi avtalte møtetid og sted før vi skilte lag. Noen av oss brukte mye av dagen i Akihabara (nok en gang). Blant annet fant vi en åtte etasjers pantesjappe.

På kvelden var det endelig duket for baseballkamp, da mellom Hanshin Tigers og Yomiuri Giants. Stadionen fyltes ganske bra opp, særlig hvis man tenker på at det var en fredag (lørdag er arbeidsdag for veldig mange japanere). Tre av oss hadde sitteplasser blant Giantsfansen ved 1.base, mens tre andre hadde ståplasser. Jeg tok med Erlend og Martin på ståplassene, og vi fikk oss veldig gode plasser blant Tigersfansen på Gaia-svingen. Selve kampen var utrolig spennende, og svingte mye frem og tilbake. Tigers tok initiativet, men det var til slutt Giants som stakk av med seieren og vant 6-5. Mye homeruns, mye variasjoner og mye fint spill. En meget god kamp, så jeg er ikke særlig bitter pga tapet. Og det skal sies at banens beste spiller uten tvil var Kanemoto for Tigers: Tre ganger slo han, og tre ganger skjøt han homerun. Hvilken helt.

Til gamle Tigersfans kan jeg opplyse at av gamle spillernavn er det bare Hiyama som er igjen, og treneren for Tigers er ingen andre enn 55-årige Mayumi.

Dag 16: Sightseeing: Ny dag hvor vi gikk for oss selv med vårt eget program. Jeg skulle møte noen amerikanske venner stasjonert her i Japan, så jeg dro til Tokyo stasjon og traff dem der. Sammen gikk vi innom keiserhagen, Shinjuku og Todai. Keiserhagen sier seg selv, det er hagen knyttet til det keiserlige palasset i Tokyo (den delen som er åpen for besøk vel å merke). Shinjuku er på mange måter det finansielle sentrum i Tokyo med de høyeste skyskraperne. Vi var oppe i Metropolitan Government Building, et japansk svar på Twin Towers som ruver 245 meter og med utsikt så langt som til Fuji. Todai er Tokyo Daigaku, eller Tokyo University på god engelsk. Universitetet er Tokyo største og mest prestisjetunge, og er stedet japanere kniver om å komme inn på. Campus er svært og arkitektonisk vakkert. Todai er dessuten scene for mange manga- og animeserier, hvorav Love Hina kanskje er mest kjent i Norge. Siste natta i Tokyo ble igjen på kapselhotell.

Takanobu's Tokyo Tales fortsetter en dag og to til. Så er det over for denne gang.

Takanobu's Tokyo Tales: Hanshin Tigers, altså!

Jeg er helt i ekstase. Live på japansk TV har jeg sett en baseballkamp mellom Hanshin Tigers og Hiroshima Carp. Og fra å ligge under 10-5 ved inngangen til 8. omgang snudde Tigers det til 10-11-seier på de to siste omgangene. Og det var på håret de fikk inn det siste poenget.

Det er godt jeg ikke har tilgang til dette på norsk TV. Ellers hadde jeg vel knapt gjort på annet enn å se baseball, og dødd av spenningen innen jeg hadde fylt 30.

Takanobu's Tokyo Tales: Hanshin Tigers.

De fleste som kjenner meg noenlunde godt, vet at fotball er ikke mi greie. Veldig lite sport i det hele tatt, for den saks skyld. Jeg kan godt være med og delta, og har siden jul blitt med i en innebandygjeng som spiller hver tirsdag kveld her på Fjellhaug. Men å sitte og glane på en sport i timesvis finner jeg lite tiltrekkende. Jeg synes som regel det er slitsomt nok bare det å se en hel sportssending.

Heldigvis finnes det unntak fra regelen. Baseball er ett av dem.

At det er akkurat baseball som er blitt favorittsporten, er ikke vanskelig å forklare. I Japan har baseball en solid posisjon som den mest folkekjære sporten, og de eldste profflagene som ennå eksisterer ble etablert allerede på 30-tallet. De to parallelle ligaene ble stiftet i 1949. Til sammenligning husker jeg faktisk når J-League, den japanske fotballigaen, ble etablert i 1991. Da hadde baseball allerede et over 40 års forsprang.

I japansk baseball er det to parallelle ligaer: Central League og Pacific League. Disse ligaene spiller sine kamper, og vinnerne av hver liga møtes så i et finalesluttspill, Japan Series, hvor en "best-av-sju"-serie spilles. Det laget som uten tvil har vunnet Japan Series flest ganger er Yomiuri Giants (som er Tokyo-laget i Central League). Derfor er det også naturlig at dette er ett av de mest forhatte lagene blant øvrige baseballfans. Dette gjelder ikke minst for fansen av "mitt" lag, Hanshin Tigers.

Hanshin Tigers ble grunnlagt i 1935, og er sammen med Yomiuri Giants det eldse laget i japansk baseball i dag. Alderen til tross; Tigers har kun vunnet Japan Series en gang på over 70 år, og det var i 1985 (de har riktignok vunnet Central League flere ganger, men aldri klart finalesluttspillet). Den gang tok ekstasen noe over blant fansen, noe som gjorde at de tok en statue av Colonel Sanders, maskoten til Kentucky Fried Chicken, og lempet i elva. Siden Tigers aldri har vunnet etter 1985, begynte ryktene om oberstens forbannelse å versere. Forbannelsen tilsa at Tigers ikke ville vinne Japan Series igjen før statuen ble funnet igjen, noe innbitte fans har jobbet med siden. Sannheten bak denne urbane myten kan diskuteres. Men nylig skjedde det noe stort: Statuen ble funnet igjen.

Med andre ord er Tigers-fansen svært optimistiske i år. Selv venter jeg med ekstasen til Tigers faktisk vinner. Men med tanke på fjorårets gode sesong kan det være mulig. Hvem vet?

I år begynner Central League den 3.april. Den 10.april er det duket for storoppgjør mellom Hanshin Tigers og Yomiuri Giants i Tokyo Dome, en kamp som kan sammenlignes med det største innenfor fotball (Man.U VS Arsenal eller Rosenborg VS Vålerenga, f.eks.). Hvem er som har tenkt seg på den kampen? Jo, det er oss Japanfarende. Måtte tigrenes seier bli fullkommen og Giants bli knust fullstendig og skånselsløst!

Følg med videre på Takanobu's Tokyo Tales. Nøyaktig hva jeg skal skrive om neste gang er jeg faktisk litt usikker på. Kanskje det blir om Himeji-slottet, det som kanskje er Japans best bevarte slott.

Og forresten: I dag er det fire dager igjen til avreise.

Bilder: Øverst ser vi snutt ifra en baseballkamp jeg var på i 2007, da Tigers VS Dragons. Nederst har vi de to maskotene til Tigers, To-Lucky og Lucky-chan.

Takanobus Japaneventyr, del II

Her er det nå kveld. På TV sender de årskavalkade. Ikke helt ulikt Norge, med andre ord. Nyhetene her i Japan holder et høyt språknivå og er derfor vanskelig å forstå, og derfor er det gledelig når jeg forstår det meste av denne nyhetskavalkaden.
De siste dagene har stikkordene vært golf, piano, lesing og klær. Detaljene følger:

Torsdag 27.12: Den ene av ettåringene her ute, Håvard, ble med pappa og meg på golftrening ute på Port Island. På en kunstig havneøy i Kobe Bay har de merkelig nok klart å få plass til en driving range (og en stor IKEA som åpner i vår engang). Treninga kunne gått bedre, men et veldig godt anlegg. Deretter var det jordskjelvmuseet som er bygget i forbindelse med Hanshin-skjelvet 17.01.1995. Et veldig sterkt møte med jordskjelvet jeg opplevde som syvåring. En panoramafilm på syv minutter viser rekonstruksjoner av selve skjelvet fra forskjellige steder, og med mye lyd og effekter blir det en virkelighetsnær opplevelse. Men samtidig er det godt å bli minnet på hva en engang kom seg igjennom, og se hvor godt Kobe har tatt seg opp siden den gang.
Etterpå tok vi en kjapp tur ut til Rokko Island for å se stedet hvor Den Norske Skolen i Japan engang lå. Nå er tomta overtatt av en internasjonal skole. Selv om det var rart å se tomta så forandret er det samtidig gledelig å se at området blir benyttet på en god måte.

Fredag 28.12: En regntung og grå dag, men dette stanset meg ikke i å ville gå på handletur. Og av alle ting: Jeg ville på kleshandel. Frivillig. Min venn Erlend har rett i utsagnet om at Japan må være et sykt land som får folk til å gjøre syke ting (ment på en god måte). Mamma ble nå med som konsulent (ja, kleshandel med mor tenk), men stort sett var det ikke problem å finne det jeg ville ha. Klesbutikken Right-On vil fort bli savnet av meg i Norge. Avsluttet dagen med et deilig japansk bad, fulgt av animefilmen Lupin III: Dead or Alive på TV

Lørdag 29.12: Golftur i Shiawase no Mura (direkte oversatt lykkens landsby, en fritids- og rehabiliteringsanlegg) sammen med pappa, Håvard og hans foreldre, som har kommet ut for å besøke gromgutten sin. En heller dårlig runde for min del (resultat lar vi være å snakke om her), men gøy likevel. På kvelden var vi nordmenn samlet til pizza hjemme hos oss.

Søndag 30.12: Gudstjeneste, og en stille og rolig dag. Alt i alt har jeg lest mye bøker de siste dagene. På en måte kanskje litt sløs av tida når jeg først er i Japan, men samtidig er lesing en viktig del av ferieopplevelsen min, uansett land og kontinent. På ettermiddagen dro vi ned til sentrum, og omsider fikk jeg kjøpt mitt første «skikkelige» instrument; et el-piano. Modellen som ble kjøpt er Yamaha Clavinova CLP 240, og betalte ¥194.000 for det (¥100 = ca.5 NOK, så ¥194.000 blir noe under 10.000 NOK). Er veldig fornøyd med kjøpet. Pianoet vil bli sendt hjem med mamma og pappa i juni, så jeg slipper å tenke på 68 kg overvekt ved hjemreise 6.januar.

I morgen reiser jeg til Hiruzen, deretter til Hiroshima. Er tilbake i Kobe 3.januar, så det blir nok ikke bloging før den tid. Så, kjære godtfolk, godt nyttår og alt det der. Pass dere for lausraketter og hangovers!

PS: Om noen venter på julebrev tilsvarende det jeg sendte i fjor, må dere vente lenge. Tviler egentlig på at jeg kommer til å skrive ett i år, og om det blir så blir det nok ikke før etter tilbakekomst i Oslo.