tirsdag, juni 26, 2018

Last Shot: A Han and Lando Novel


Etter nesten et halvt års pause er tiden på nytt inne for noen nye bøker i Star Wars-kanon. Dette er naturligvis en årsak-virkning-effekt av lanseringen av filmen Solo: A Star Wars Story. Det bør derfor heller ikke komme som en overraskelse at de to nye bøkene lansert denne våren har Han Solo i hovedrollen.

I boka Last Shot: A Han and Lando Novel får vi, slik tittelen antyder, en bok med både Han og Lando i hovedrollene. Det er ikke de unge utgavene av heltene vi møter slik som i Solo-filmen, da handlingen foregår noen få år etter Return of the Jedi. Vi møter med andre ord en litt eldre Han og Lando enn dem vi kjenner fra originaltrilogien, og vi får et lite innblikk i deres liv etter at Den nye republikken har blitt etablert. Mens Han strever med å finne seg til rette i rollen som far til en toåring, har Lando gjort det temmelig godt med å gjøre Bespin til en av galaksens knutepunkter når det kommer til produksjonen av droider. De rolige glansdagene i himmelslottet tar derimot slutt når en mystisk fiende fra fortiden går til angrep på Lando, og eks-general Calrissian må dermed alliere seg med sin gamle partner for å komme til bunns i mysteriet knyttet til en felles fiende.

Det er mange faktorer ved boka som danner utgangspunktet for et godt premiss. Vi møter to av de fremste og mest elskede slynglene i moderne populærkultur, som sammen må jakte på en mystisk fiende fra en mørk fortid. Legg til at deres allierte inkluderer en av Landos gamle flammer og en ewok-hacker (som lett er den beste rollefiguren i boka, kun fordi hun er en ewok og en hacker/slicer), og at en av turene går til et gigantisk fengelskkompleks, og brått har du mye som ligger til rette for en underholdende bok.

Dessverre makter aldri forfatteren å benytte potensialet fullt ut. Selvsagt er Han og Lando seg selv lik, men det er ikke noe revolusjonerende nytt vi ser i boka. Skildringene halter, vitsene er aldri ekstremt underholdende, og plottet i sin helhet fremstår dessverre som temmelig uforglemmelig. Legg til at fortellingen hele tiden hopper mellom fortid og nåtid mellom en rekke rollefigurer, og den arytmiske fortellerteknikken er et faktum.

Det er likevel ikke slik at boka er dårlig. Den er absolutt leseverdig, og ikke minst får man mer stoff om roboten L3-37, Landos følgesvenn vi møtte for første gang i Solo: A Star Wars Story. Mer stoff om birollefigurer er som regel interessant, og et møte med Han som far til lille Ben er også noe flere kan ha glede av. Dessverre makter aldri boka å gjøre seg selv relevant eller interessant i den store og helhetlige kanon.

Last Shot: A Han and Lando Novel er Star Wars-boka man leser dersom man er veldig glad I hovedrollefigurene, vil lese alt av nyere Star Wars-bøker og/eller ikke har noe annet å lese for øyeblikket. Utover det makter aldri boka å hevde seg. Den er ikke dårlig, den er bare uinteressant.

Dødsstjerner: 2,5/5


For tidligere anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, ta gjerne en kikk på følgende poster: AftermathAftermath: Life DebtAftermath: Empire's EndLost StarsTarkinA New DawnBloodlineAhsokaCatalystThrawnGuardians of the WhillsRebel RisingBattlefront: Twilight CompanyBattlefront II: Inferno Squad, Leia, Princess of Alderaan, Phasma og Canto Bight

torsdag, juni 07, 2018

A Way Out

Josef Fares er for den skandiaviske menigmann kanskje mest kjent som filmregissør, og rundt årtusenskiftet markerte den svenske regissøren seg med filmer som Jalla! Jalla! og komedien Kopps. For spillinteresserte har navnet derimot vært mer forbundet med spill de siste årene, ikke minst fordi Josefs team gjorde seg markert i 2013 med det særdeles unike spillet Brothers: A Tale of Two Sons.

Josef er mildt sagt en artig skrue, noe han definitivt viste under fjorårets The Game Awards. Samtidig er han tydeligvis en ambisiøs spillutvikler med ønsker om å fortelle gode historier på en måte bare spillmediet er i stand til, og er heller ikke redd for å eksperimentere med nye måter å bruke spillmediet på. Det er dette som ligger til grunn for spillet A Way Out, det første spillet fra studioet Hazelight og som er gitt ut under indie-paraplyen til EA (et prosjekt som også har bidratt til lanseringen av et annet svensk indiespill i år, nemlig Fe).

A Way Out er et spill med en klar og tydelig advarsel på forsiden: Dette spillet kan du ikke under noen omstendigheter spille alene. Dette er et spill ment å spilles av to personer som spiller sammen, enten lokalt eller over nettet. Bare dette alene er mer enn nok til å vekke interessen hos mange, og personlig synes jeg det hele er et artig tilskudd i spillbransjen. For all del, jeg trives svært godt i eget (spill)selskap, men av og til er det moro å invitere noen over for å plukke opp den andre PlayStation-håndkontrollen i stua og kjempe med/mot hverandre på samme TV-skjerm.


Historien i A Way Out tar oss med til Vietnamkrigstidens USA, hvor vi møter to fanger i et fengsel. Vincent ankommer fengselet anklaget for å ha drept sin egen bror. I fengselet møter han kjeltringen Leo (spilt av Fares Fares, bror til Josef og kjent som hovedrolleinnehaveren i Josefs ovenfornevnte filmer), som sitter inne for et ran av en verdifull juvel. Felles for dem begge er at de har en familie som venter på dem utenfor murene, begge sitter inne for kriminelle handlinger de ikke har begått (selv om ingen av dem akkurat har helt ren samvittighet), og begge har havnet der de er takket være en og samme skurk. Vincent og Leo bestemmer seg dermed for å samarbeide for å finne en utvei og få et oppgjør med mannen som fikk dem bak murene.

Selv om grunnpremisset for historien er lovende, tar det ikke lang tid før det hele synker ned til B-filmnivå. Dialogen er slurvete og cheesy, og spillet vinner definitivt ingen priser for dyp historie eller de mest minneverdige replikkene. Verken Leo eller Vincent er de mest overbevisende rollefigurene, og særlig Leo ender fort opp med å bli en vandrende klisjé. Samtidig har de noen festlige øyeblikk underveis, og noen gangen kan det absolutt være underholdende å spille seg gjennom en 80-tallsfilm av diskutabel kvalitet.


Den variable kvaliteten gjør sitt utslag også på den spillmekaniske fronten. Nå er ikke A Way Out det spillet som reklamerer med den beste grafikken eller de beste tekniske løsningene, og med tanke på at det hele stammer fra et nyetablert svensk studio med begrensede ressurser er det slettes ikke verst hva de klarer å få til. Samtidig er grafikken ofte under det jevne med stive animasjoner og presentasjoner som ikke alltid holder jevn kvalitet, og litt for ofte blir man rammet av spillets dårlige løsninger for interaksjon med sine omgivelser. At man må stå litt vel nøyaktig for å få opp en knapp som skal få gjenstand X til å fungere er en ting som irriterer når det dukker opp litt for ofte.

Det spillet derimot tjener på er også dens gimmick, nemlig hvordan man må spille sammen med en (u)venn for å komme gjennom spillet. Som regel gjøres dette ved at skjermen deles, og at dere går hver for seg for å løse forskjellige oppgaver. Alternativt kan den ene av dere bare slappe av mens den andre gjør all jobben, men det er nå så. Samkjøring, koordinasjon og arbeidsfordeling er nøkkelen her, og det er også festlig å se hvordan Vincent og Leos personligheter kan tilnærme seg samme problemstilling vidt forskjellig.

Som regel løses samarbeidet med delt skjerm, og som regel er det uten de helt store overraskelsene. Det er likevel et par scener som virkelig skinner gjennom og hvor Josef Fares' bakgrunn som filmregissør kommer tydelig til syne. Disse scenene gjør mer enn nok opp for de litt mer kjedelige sekvensene i spillet.


Interessant nok er det beste i spillet ikke å spille gjennom selve hoveddelen av spillet (selv om det kan være underholdende nok det også), men å oppdage alle smådetaljene og minispillene rundt omkring. I vår gjennomspilling brukte vi for eksempel langt mer tid på hesteskokasting og arkadespilling enn det vi egentlig hadde tenkt, og det viste seg å være langt mer underholdende enn vi skulle tro.

Selv om gjennomføringen av A Way Out er så som så, er utgangspunktet og konseptet mer enn unikt og underholdende nok til at spillet er verdt de 5-6 timene det tar å spille gjennom, så lenge du har interesse for et spill du må spille sammen med noen. Manus og rollefigurer utmerker seg ikke, og noen ganger skulle man ønske at spillet var hakket mer polert. Samtidig har det en viss humor og sjarm over seg, og noen av sekvensene er såpass underholdende at det er vel verdt tiden det tok å spille gjennom det hele.

Score: 6/10

onsdag, juni 06, 2018

Steins;Gate 0

Da jeg omsider fikk somlet meg til å spille Steins;Gate i fjor, var det en minneverdig opplevelse av den sjeldne sorten som virkelig gjorde et emosjonelt inntrykk. Historien om gjengen i Tokyos tekonologidistrikt Akihabara som havner midt i et intenst drama knyttet til tidsreiser, tidslinjer og organisasjoner av den konspirasjonsteoretiske sorten var ikke bare velskrevet og morsomt. Det var også en historie med et rollefigurgalleri som fremstår som noe klisjefylt til å begynne med som siden viser seg å ha dypere lag og langt mer sjel enn det meste innenfor sjangeren.

I 2016 kom oppfølgeren, Steins;Gate 0, og siden jeg fikk satt meg ned med dette spillet i vår er jeg betydelig tidligere ute enn hva tilfellet var med det første Steins;Gate. Spørsmålet er om det i det hele tatt er mulig å fortsette historien etter en så sterk tittel som Steins;Gate. Svaret er et både-og for Steins;Gate 0.


Advarsel: Spoilere for Steins;Gate følger.

Steins;Gate 0 tar oss med til et gap i den "sanne slutten" i det første Steins;Gate. I den sanne slutten får vi avslørt hvordan hovedpersonen Rintaro Okabe tar livet av sin kjære Kurisu Makise i beta-tidslinjen, før han får en beskjed fra sin fremtidige jeg om å dra tilbake i tid lure verden, inkludert ham selv, til å tro at Kurisu er drept. Kun da vil veien til tidslinjen mellom alfa- og beta-tidslinjen, Steins Gate, bli åpnet. I det første spillet fikk vi se hvordan Rintaro mestret denne tilsynelatende umulige oppgaven. Men hvordan har livet vært for den opprinnelige beta-Rintaro som levde videre med visshet om at han tok livet av sin elskede? Det er denne historien, gapet mellom de to Rintaro i det første spillets egentlige avslutning, vi følger i Steins;Gate 0.

Seks måneder har passert etter den ulykksalige sommeren. Vi møter en preget Rintaro som er sterkt plaget av angst og nervøse anfall. Future Gadgets Lab har i praksis blitt lagt ned, og Rintaros mad scientist alter ego har blitt parkert. I et forsøk på å stable et nytt og litt mer normalt liv på beina konsentrerer Rintaro seg om studiene, og det er i forbindelse med et symposium om kunstig intelligens at han kommer i kontakt med Dr. Leskinen og hans assistent, Maho Hiyajo, som avslører et unikt prosjekt. Ikke bare er de fra samme universitet som Kurisu, men deres nye og unike AI-prosjekt, Amadeus, benytter seg av minnene og personligheten til Kurisu.

Utgangspunktet for historien i Steins;Gate 0 er absolutt spennende. Tidsrommet historien utspiller seg i passer veldig godt for videre utforskning innenfor Steins;Gate-universet. Spillet legger opp til at du har noenlunde kontroll på historien fra det første spillet, og bruker aldri særlig mye tid på å gjenfortelle hva som har skjedd tidligere. Her er det fokus på den nye tidslinjen (i det minste fra ditt perspektiv som spiller), det nye plottet og de nye rollefigurene som gjør sitt inntog. Tematikken er også spennende, og man løser samtidig utfordringen med å inkludere Kurisu i en tidslunje hvor hun egentlig er drept.


Selve historiens oppbygning er noe annerledes i Steins;Gate 0 enn forgjengeren. I det første Steins;Gate fulgte man mer eller mindre én hovedhistorie som man kunne åpne alternative avslutninger til underveis. Denne gangen kan historien forgrene seg langt mer og gi langt større variasjoner og utfall. Eksempelvis kan historien tidlig dele seg i en A-del og en B-del basert på et valg du tar, og senere valg kan deretter resultere i en A1-del og A2-del.

Fortellingsmodellen fungerer absolutt, men det er også her spillets største svakhet presenterer seg. For der det første Steins;Gate føltes mer som en helhet, blir man her presentert for ulike alternativer hvor flere av alternativene rett og slett ikke er like gode. Flere av alternativene blir noe ufullstendige når de blir stående alene, og selv når alle spillets mulige avslutninger er presentert føler jeg at historien fortsatt står igjen med hull, mangler og knotete løsninger.

Det som sikrer den gode opplevelsen i spillet er at vi nok en gang blir presentert for et sterkt persongalleri med mesterlig stemmeskuespill. Steins;Gate 0 er et langt mer alvorlig spill enn sin forgjenger, men det er fortsatt festlige episoder og situasjoner å støte på også denne gangen. Dessuten klarer spillet i likhet med sin forgjenger å treffe deg rett i følelsesregisteret med jevne mellomrom. Ikke like godt, kanskje, men det treffer likevel.

Rent spillmessig er dette så å si likt forgjengeren. Vi snakker om et spill i visual novel-sjangeren, hvilket betyr at så å si hele spillet består av dialog du leser deg gjennom. Ved hjelp av en mobiltelefon Rintaro har med seg skal du av og til foreta noen valg, men utover dette er det ikke særlig aktiv spilling fra din side. Du spiller deg gjennom en historie, og stort mer enn det bør du egentlig ikke forvente.


Steins;Gate 0 makter aldri å leve helt opp til sin forgjenger. Til det er forgjengeren uansett altfor sterk, men det er også et resultat av at ikke alle historiealternativene i spillet er like gode som de kunne eller burde ha vært. Likevel er det et kjærkomment gjensyn med et sterkt persongalleri og en spennende setting, og som fans av det føste spillet absolutt bør vurdere å sjekke ut. Hvorvidt man derimot skal prioritere spillet eller animeserien som nå går (og som tar utgangspunkt i samme historie) er derimot opp til den enkelte.

Score: 7/10