torsdag, mai 26, 2016

The Talos Principle

Dataspill flest tar seg sjelden bryet med å stille de store, eksistensielle spørsmålene. For hvert DeusEx: Human Revolution vi får, må vi samtidig akseptere at vi får ti Call of Duty-spill i mellomtiden (dette er ikke så langt ifra sannheten – når Deus Ex: Mankind Divided lanseres senere i år, har det blitt lansert fem Call of Duty-spill siden det forrige Deus Ex-spillet). Til tross for at spillmediet egner seg meget godt til interaktiv historiefortelling og har potensiale til å utfordre spilleren på mange plan, er det ikke ofte vi ser spill som forsøker seg på å kartlegge spillerens filosofiske ståsted om teologi, ontologi og etiske grunnlagsproblemer.

Så når spillet The Talos Principle forsøker seg på nettopp dette, er jeg lutter øre.


I begynnelsen våkner du opp i pittoreske omgivelser med ruiner fra noe som kan minne om en gresk-romersk sivilisasjon. Det tar ikke lang tid før du som spiller ser at du kontrollerer en robot, men det er ikke det snodige. Det som er mest underfundig er stemmen fra oven som kaller seg Elohim og som erklærer at han er din skaper. Som Elohims barn har du et oppdrag: Elohim har plassert flere av sine segl rundt omkring, og det er opp til deg å besøke hans templer og tilegne deg disse seglene. Klarer du å samle alle seglene lover Elohim deg evig liv. I mellomtiden kan du reise fritt frem og tilbake mellom de forskjellige verdenene Elohim har laget for deg, med ett unntak: Det store tårnet midt på en sentral øy må du ikke gå inn i og ikke bestige, for gjør du det «skal du visselig dø.»

Det tar ikke akkurat lang tid å se referansene til de tre store monoteistiske religionene i The Talos Principle, men det stopper ikke der. Gjennom hele spillets gang vil du støte på beskjeder og lignende fra andre roboter som har gått foran deg, og det er flere av dem som tør å stille spørsmålstegn ved Elohims natur, oppdrag og meningen med deres eksistens. På toppen av det hele får man også stifte bekjentskap med Milton, en arkivtjeneste man kan logge seg på som det også er mulig å kommunisere med. Det er i dialogene med Milton (hvor du taster inn svarene dine på dataterminalen) at de store spørsmålene knyttet til filosofi, eksistens og moral tas opp.

Hele tiden merker man at det er noe mer som skjuler seg bak The Talos Principle, men dette er ikke et spill som serverer deg løsningene på et sølvfat. Den eneste måten å komme til bunns i det hele på er å kjøre på, løse utfordringene underveis og sette helheten sammen ut ifra de fragmentene du får tak i. Den narrative teknikken i spillet fungerer aldeles utmerket, og selv det å sette sammen historien føles som en triumf på lik linje med å få tak i et av Elohims segl.


Men The Talos Principle er ikke et spill som utelukkende begrenser seg til å leke en interaktiv ex.phil-time. Først og fremst er det et gåteløsingsspill som gir klare assosiasjoner til de legendariske Portal-spillene.

Seglene som Elohim vil du skal samle er intet ringere enn tetris-brikker, som du så bruker for å få tilgang til nye områder og nye hjelpemidler for å løse hindrene Elohim har satt i stand. Hvert segl befinner seg i et lite avgrenset område, og for å få tak i seglet må du løse oppgavene som sperrer veien for deg.

Her briljerer The Talos Principle, for med bare noen ytterst få hjelpemidler har de klart å skape tester som er komplekse, utfordrende og dype. Dette er et spill som krever at du ser ting fra alle vinkler, tenker nytt og virkelig prøver alt som lar seg prøve. I hovedsak handler gåtene i kamrene om å styre laserstråler frem mot låsene ved hjelp av mobile prismer, men man har også andre hjelpemidler som må tas i bruk underveis.


Enkelt og komplekst beskriver egentlig The Talos Principle i sin helhet. Grafikken er vakker uten å være revolusjonerende. Musikken er minimalistisk og subtil. Og gåtene har mange ganger et element av «å ja, var det så enkelt?» Det er kanskje ikke et spill for alle – en viss forkjærlighet for gåteløsing og filosofi kreves nok for at du som spiller skal ha full glede av det – men dersom du skulle befinne seg i spillets målgruppe, er det vanskelig å se at dette spillet kan skuffe. Portal krydret med laserstråler, prismer, ex.phil og en smule teologi? Sign me up!


Score: 9/10

torsdag, mai 19, 2016

Star Wars: Bounty Hunter

Noen ganger graves det litt dypere i spillarkivet enn andre. Det skyldes ikke minst undertegnedes interesse for det man gjerne kaller retro-spill, og for min del er et spills alder ikke i seg selv noe avskrekkende. Et godt spill er et godt spill, uansett alder, og har man interesse for det bør man ikke styres av en tanke om at nytt tilsvarer bedre. For min del hjelper det også på at over tjue års erfaring med spill gjør det lettere å bedømme og nyte et spill ut ifra spillets samtid.

Så i det siste har jeg foretatt et slikt dypdykk i arkivet og fisket frem Star Wars: Bounty Hunter fra 2002. Hvorvidt man i det hele tatt skal bruke tiden på et Star Wars-spill som ikke lenger er kanon er et spørsmål i seg selv, men Disneys policy er «så lenge det ikke blir motsagt av nyere materiale, er det fortsatt kanon.» Dette betyr at alt som finner sted i prequel-trilogi-perioden (Episode I-III) er mer eller mindre kanonisk enn så lenge.

Hvorvidt materialet fra den perioden er bra eller ikke er et helt annet spørsmål. Og Star Wars: Bounty Hunter er dessverre ikke det beste spillet LucasArts disket opp med gjennom historien.


Du inntar rollen som Jango Fett, den beryktede dusørjegeren som både utgjør det genetiske materiale til klonekrigerne og er far til den enda mer beryktede Boba Fett. Filmene gir oss imidlertid aldri et godt svar på Jango Fetts bakgrunn, hva han drev med tidligere og hvordan han endte opp med å bli utvalgt som klonekrigernes «far». Star Wars: Bounty Hunter forsøker å gi oss noen svar.

Premisset for historien er interessant, men Star Wars: Bounty Hunter er nok et eksempel på spill som heller burde fortalt historien sin gjennom et annet medium. En tegneserie eller en bok som hadde fortalt samme historien ville vært langt mer fordøyelig og interessant enn spillet, som dessverre bærer preg av å være en hasteproduksjon i et forsøk på å ri Star Wars-bølgen etter lanseringen av Episode II. Snarere enn å være et underholdende spill hvor man følger en av de mer enigmatiske og kulere skikkelsene i universet, ender det hele fort opp som et av de mange middelmådige lisens-spillene som preget spillbransjen på den tiden.

Først og fremst kommer dette til syne gjennom et mislykket kontrollsystem. Star Wars: Bounty Hunter spilles som et tredjepersons skytespill. Det er i og for seg greit nok, hadde det ikke vært for at spillet aldri makter å få til et kontrollsystem som fungerer. Mye av dette ødelegges på grunn av et håpløst kamerasystem som snarere gjør deg sjøsyk enn å gi deg følelsen av å være galaksens mest beryktede dusørjeger.


Systemet blir heller ikke bedre av at det stadig er vanskelig å orientere seg. Brettene man spiller har flere tilnærmingsmetoder, men takket være nevnte kontrollsystem blir det hele fort vanskeligere enn intendert. Det som er ment å være et åpent actionspill blir fort frustrerende.

Utviklerne skal derimot ha ros for forsøket på å skape et kreativt dusør-system. Ettersom Jango er en dusørjeger, er det å fange kriminelle og kreve belønning for dem nærmest like naturlig for ham som å puste. Dermed dukker det opp opptil flere dusørhoder på hvert brett, og ved hjelp av en skanner i hjelmen kan Jango analysere og verdivurdere disse før han går til angrep på dem. I noen tilfeller må de etterlyste tas levende, mens det i andre tilfeller ikke spiller like stor rolle.

Dessverre kan flere av disse etterlyste befinne seg på samme sted som der man støter på flest fiender, noe som betyr at du helst burde skutt tilbake på dem som skyter på deg fremfor å analysere omgivelsene dine. Spillet gir deg nemlig ikke mulighet for begge deler, noe som gjør at systemet føles som en bedre idé på papiret enn i praksis.

Grafisk sett er spillet heller ikke mye å skryte av. Kan hende kunne utviklerne i LucasArts tynes mer ut av spillet dersom det kom ut eksklusivt til én av datidens konsoller. Som et multiplattformspill ser det derimot ikke særlig bra ut, og for Gamecube-spillere er det skuffende at spillet ser dårligere ut enn lanseringsspillene til konsollen (deriblant det eminente Star Wars Roque Squadron II: Roque Leader).


Star Wars: Bounty Hunter ender dermed opp som et lovende premiss med en skuffende gjennomførelse. Det bærer preg av hastverk og lav prioritering, og vil bare så vidt være tilfredsstillende for de mest ihugga Jango Fett-fans.


Score: 5/10