Er man sånn passe interessert i spill, vil man før eller
siden støte på et problem: du har et spill eller en serie du har hørt masse om
og egentlig føler at du gjerne skulle ha spilt, men får aldri tatt deg tid til
å gjøre det. Det kan være tidsmessige årsaker som hindrer deg, men det kan også
være praktiske årsaker, slik som at spillet ikke er tilgjengelig på en av
plattformene du måtte eie.
Selv har jeg naturlig nok flere slike serier og spill på min
såkalte bucket list of shame, men det
er få serier som har vært mer trykkende på den lista enn Halo-spillene. Halo har
helt siden Xbox så dagens lys på begynnelsen av 2000-tallet vært konsollens salgsmagnet,
en tradisjon som også har blitt videreført med Xbox 360 og Xbox One. Det er
rett og slett ikke mulig å tenke seg Microsofts konsoller uten Halo-spillene.
Så hvorfor har jeg ikke brynt meg på serien før? Ganske enkelt
fordi jeg ikke har vært i besittelse av noen Xbox-konsoll før jeg kjøpte meg en
brukt Xbox 360 i vinter. Vel å merke spilte jeg flerspillerdelen av de to
første spillene hos venner i løpet av tiden på ungdomsskolen og videregående, men
det er også der min førstehåndserfaring med serien stopper. Og ettersom serien
tross alt er Microsofts ekvivalent til Nintendos Mario eller Segas Sonic, har
jeg lenge følt at det er på tide å gjøre noe med dette.
Dermed blir 2016 et år hvor jeg kommer til å dedikere deler
av spilletiden min til det jeg enkelt og greit kaller Project Halo, som består
i å spille meg gjennom historiedelen (minimum) av samtlige Halo-spill til Xbox
og Xbox 360, med et foreløpig unntak av Halo
Wars og Halo: Spartan Assault. Så
får vi se om vi med tid og stunder også får gjort noe med Halo 5: Guardians, men da må jeg låne/kjøpe/rappe en Xbox One
først. Fraværet av en Xbox One i huset betyr også at det er snakk om de
originale versjonene av spillene, og ikke nyversjoner som f.eks. Master Chief Collection.
Først ut er spillet som startet det hele, nemlig Halo: Combat Evolved fra 2001.
Allerede fra man starter opp spillet og får høre spillets lett
gjenkjennelige åpningstema, forstår man at dette er noe som skiller seg ut fra
alt annet man hadde sett på konsoll i 2001. Det er nærmest noe sakralt og
mystisk som møter deg idet åpningsskjermen viser deg Halo-ringen som serien er
oppkalt etter, og man hører korsangen etterfulgt av de litt tyngre rytmene fra Martin
O’Donnell og Michael Salvatori.
Hva er så denne Halo det er så mye snakk om i spillet? Kort
fortalt er det snakk om en kolossal ringformet konstruert verden som befinner
seg et eller annet sted i verdensrommet, som spenner seg over ti tusen
kilometer i diameter og som kan skimte med klima, tyngdekraft, hav, øyer og snø
(for å nevne noe). Det er i nærheten av denne kunstige verdenen at styrker fra
romvesen-koalisjonen Covenant og United Nations Space Command (UNSC) støter
sammen nok en gang i det som ut ifra spillet virker å være en langvarig
konflikt mellom de to rasene. Kampen denne gangen skiller seg imidlertid ut fra
de tidligere konfliktene, ettersom Covenant anser Halo for å være en hellig
verden. Du inntar rollen som den ikoniske supersoldaten Master Chief, som først
og fremst må sikre at den kunstige intelligensen Cortana ikke faller i
Covenants hender og avslører koordinatene til jorda. Etter hvert blir Master Chiefs
oppgaver langt mer omfattende enn som så, og må sørge for å lede de overlevende
menneskenes motstandsstyrker på Halo, komme til bunns i Covenants interesse for
verdenen og lære mer om den mystiske verden.
Det er ikke bare musikken og åpningen som slår deg med sin
overveldende skala og innhold. Spillet i sin helhet slår deg nesten over ende.
Historien vitner om en skala og en bakgrunnshistorie som er langt større og
kompleks enn det meste annet av skytespill på konsoll på den tiden, og melder
seg raskt sitt kandidatur til å kjempe mot samtidens sjangermestre på PC som Half-Life og Deus Ex.
Men det er først og fremst på det tekniske området at Halo: Combat Evolved har markert seg, og det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor. Grafisk sett er spillet langt mer detaljert og imponerende enn det meste annet innenfor sjangeren på den tiden, konsoll som PC. Idet du lander på Halo er det en stor, åpen verden som møter deg, og å kjempe på strender og sletter med den buende ringen som krummer seg i horisonten er intet mindre enn imponerende.
Også rent kampteknisk er det lett å se at Halo: Combat Evolved er et
standardsettende spill. Det hurtige tempoet, den store variasjonen av fiender,
energiskjoldet som lader seg selv opp og gir deg ekstra beskyttelse, muligheten
for å plukke opp falne fienders våpen ... listen er temmelig lang. Banedesignet
føles kreativt, og på mesterlig vis klarer utviklerne i Bungie å lage et spill
som på den ene måten ikke holder deg i hånden, men som samtidig på subtilt vis
ved bruk av lys og kreativt design hele tiden viser deg veien videre.
Fiendene viser også en langt smartere holdning til deg som
fiende enn det en ellers er vant med fra lignende spill på den tiden, og
tilpasser seg kamphandlinger i langt større grad enn det en skulle tro var
mulig på den tiden. Det hele sitter som støpt i neven takket være et utmerket
kontrollsystem. Dessuten må man selvfølgelig nevne muligheten for å karre til
seg et kjøretøy eller et mindre Covenant-fly og kjøre rundt på slagmarken. I
den grad noe lignende hadde blitt gjort på den tiden, var det få spill som gjennomførte
det like bra som Halo.
Enspiller er én ting, flerspiller noe annet. Og det er
spillets meget godt sammensnekrede flerspillerdel som har sørget for at spillet
kunne sikre utallige timer med underholdning sammen med venner. Det kanskje
mest revolusjonerende aspektet var muligheten for å koble sammen opptil fire Xbox-konsoller,
slik at seksten spillere kan spille sammen. I en tid der de færreste
spillkonsoller var koblet til internett, var dette heftige saker.
Betyr det at Halo:
Combat Evolved er plettfritt for sin tid? Slettes ikke. Til det er det to svake
punkt som melder seg. Det første og minste er kjøretøyene. For til tross så underholdende
det måtte være å plukke opp en Ghost eller Banshee fra en Covenant-soldat og
fly rundt i den, er kjøretøyene aldri lette å manøvrere. Det andre er at Halo: Combat Evolved er på mange måter
et todelt spill. Den ene delen tilbyr deg heftige og livlige kamper mot
overveldende romvesener i åpne miljø. Den andre delen gir deg et klassisk
korridor-skytespill med generiske omgivelser som gjentar seg. Ofte blir en del
av disse omgivelse svært mørke, noe som gjør dem vanskeligere å orientere seg i
enn de burde være.
Til tross for den slags er det ikke vanskelig å forstå at Halo: Combat Evolved ble en umiddelbar
klassiker i sin tid. Der GoldenEye
til Nintendo 64 langt på vei introduserte førstepersons skytespill med
flerspiller til konsoll, tar Halo: Combat
Evolved og perfeksjonerer formelen ytterligere. Ikke bare det, men spillet
gjør også formelen til sin egen. Selv femten år senere er det et imponerende
stykke arbeid å gå tilbake til.
Score: 9/10