Lightning Returns: Final Fantasy XIII

Så er vi altså da kommet ved veis ende. Hele åtte år etter at Square Enix for første gang annonserte Final Fantasy XIII under E3-messen sommeren 2006, har sagaen endelig nådd sitt endemål med det tredje og siste spillet i serien. Lightning Returns: Final Fantasy XIII gjør som de to forhenværende XIII-spillene, hvor det kjente og etablerte blir ispedd en hel del eksperimentelle spillmekanikker og fremgangsmetoder. I likhet med de to forhenværende spillene vil de foretatte endringene falle i god jord hos noen og dårlig jord hos andre.

Les også: Final Fantasy XIII og Final Fantasy XIII-2

Den frelsende Lightning

Tusen år har gått etter at historien i det første Final Fantasy XIII tok slutt, og fem hundre år har gått etter begivenhetene i Final Fantasy XIII-2. Som et resultat av hendelsene i XIII-2 falt Lightning hen i en selvpåført krystallisert dvale, men nå blir hun vekket opp fra denne av Bhunivelze, den største av alle guddommene i XIII-mytologien. Verden har forandret seg radikalt etter at dødsgudinnen Etro døde og Lightning falt i søvn. Fordi gudinnen for død og gjenfødelse er ute av spill har tiden nærmest sluttet å gå. Ingen blir eldre enn det de er, men det fødes til gjengjeld ikke nye mennesker. Kaoskreftene har inntatt verden og sluker stadig mer av den, og menneskene bor nå kun på fire isolerte steder midt i havet av kaos som stadig spiser mer av verden. Nå nærmer slutten seg, og om tretten dager vil verden gå under. Lightning får med dette et gudegitt kall: Hun skal innta rollen som frelser og berge så mange gjenlevende sjeler som overhode mulig, slik at de kan bli gjenfødt i den neste verden som Bhunivelze har skapt for dem. I bytte for dette vil Lightning se sin avdøde søster Serah bli blant dem som gjenfødes i den neste verden.

Selv om tusen år har gått siden vi første gang stiftet bekjentskaper med persongalleriet i Final Fantasy XIII, møter vi de fleste av dem igjen også denne gangen. Det forunderlige er hvor lite personlighetene deres har utviklet seg siden vi møtte dem forrige gang for fem hundre år siden. Lite er det for så vidt også av historiegrunnlaget som ble lagt i trilogiens spede begynnelse. Etter å ha pløyd meg gjennom 65 spilletimer i Lightning Returns, må jeg stille meg selv spørsmålet: Var det egentlig grunnlag for dette etter slutten av Final Fantasy XIII for fem år siden? Svaret i mitt hode er dessverre et nei. Jeg har i og for seg satt pris på flere av enkeltelementene i hvert av de tre spillene (samtidig som jeg også har vært mindre engasjert over andre elementer), men å skulle tyne ut hundre timer ekstra etter slutten på det første spillet føles dessverre ikke som en nødvendighet når man nå ser sluttresultatet. For all del, etter avslutningen i Final Fantasy XIII-2 er det godt å få trådene nøstet opp, og jeg likte alltid historien i både XIII og XIII-2. Avslutningen kaster imidlertid et dunkelt lys over det hele. Ikke fordi den er direkte dårlig i seg selv, men den makter aldri å engasjere like mye som den burde. Etter å ha kost meg med japanske rollespill som Ni no Kuni, Bravely Default og Tales of Xillia er det lite ved historien i Lightning Returns som minner meg om Final Fantasys fordums storhet. Som sagt: Det er ikke direkte dårlig, men det er ikke direkte bra heller.

Tiden går, tomheten består

Slik Final Fantasy XIII-2 vokste frem i kjølvannet av kritikken rettet mot Final Fantasy XIII, har Lightning Returns delvis vokst frem i lys av kritikken rettet mot sin(e) forgjenger(e). Endelig får vi et åpent landskap hvor vi kan bevege oss fritt og plukke opp oppdrag vi gjennomfører etter eget ønske. I det ellers kaosrammede landskapet er det fire regioner som gjenstår og som man kan reise fritt til: Partybyen Yusnaan, den teologiske orienterte storbyen Luxerion, ørkenlandskapet Dead Dunes og den grønne villmarken Wildlands. Hvert område består av ett hovedoppdrag, opptil et tjuetalls sideoppdrag og en tavle kalt Canvas of Prayers med bønner man kan bidra med å oppfylle. Som frelseren av sjeler gjelder det å oppfylle flest mulig sideoppdrag. Ikke bare vil det resultere i at flest mulig sjeler blir berget inn i den nye verden, men Lightning vil også bli sterkere av det. Lightning Returns har kastet tradisjonelle levelsystem på døra, og satser heller på at du velger å fullføre flest mulig sideoppdrag for å bli sterkere. Noe som er helt kurant i seg selv, hadde det ikke vært for at jeg i spillets siste del bare går rundt uten å ha noe å gjøre på mens jeg venter på dommedag. Det totale antall oppdrag i spillet er rett og slett for få.

En annen effekt av å berge sjeler er at tiden frem til dommedag utvides. Totalt kan man nå opp i tretten dager, og er man ordentlig effektiv kan man til og med åpne en fjortende dag. Til enhver tid har man en klokke øverst til høyre på skjermen som viser hvor lang tid det er igjen til dommedag, og når den tilmålte tid er omme er det slutt. På sett og vis gir systemet assosiasjoner til The Legend of Zelda: Majora’s Mask, selv om gjennomføringen kanskje ikke er like kløktig. Noen vil føle at systemet skaper et kontinuerlig press, men ved hjelp av enkle teknikker får man likevel tiden til å strekke til og vel så det.

Også denne gangen får kampsystemet gjennomgå en ordentlig renovasjon. Denne gangen må Lightning kjempe alene, men etter å ha kjempet mot både guder og mennesker er hun ingen svak dame. Denne gangen er imidlertid en del styrker og egenskaper knyttet til klesdrakten hun bruker, eller et såkalt schemata. Lightning kan ha opptil tre schemata klar til enhver tid, og kan utstyre opptil fire angreps- eller forsvarsteknikker til hvert schemata. I tillegg velger man så våpen og tilbehør. Nøkkelen for å seire i spillets kamper ligger dermed i hele tiden å ha riktig schemata klar til kamp, og å veksle raskt og effektivt mellom de forskjellige schemata etter behov (og når den ene er tom for angrepsenergi og må lade). Det føles riktignok amputert at man til enhver tid kun har adgang til så få angrep om gangen (hvorav ingen av dem er helbredelsesangrep), men merkelig nok fungerer det. Å tenke taktisk i møte med fienden og lære seg fiendens styrker og svakheter er nok den artigste delen av Lightning Returns.

Eldre grafikk

Det var en gang der Final Fantasy XIII tok pusten fra oss med sin slående grafikk. Det var en gang Square Enix ga oss indikasjoner på hva slags grafisk prakt vi kunne forvente av daværende konsollgenerasjon. Nå, fem år senere, kjennes det hele ikke like lamslående ut lenger. Stort sett ser da spillet forholdsvis pent ut, men det er vanskelig for Lightning Returns å skille seg ut fra mengden. Langt verre er det de gangene man merker at spillet lider under gammel maskinvare og sliter med billedoppdateringen, noe som dessverre skjer rett som det er.

Hva lyden angår, er denne langt mer behagelig over det store og det hele. Nok en gang er det Masashi Hamauzu som sitter i det kompositoriske førersetet, og han viser at han absolutt makter å formidle rett stemning til rett tid samtidig som han makter å variere både sjangre og instrumentbruk. Det skal riktignok sies at noen av låtene blir man lei av, og at man dermed kunne ønske seg et litt større og mer variert lydspor, men dette gjelder først og fremst når man surrer rundt de siste timene i spillet og savner noe å finne på.

Famler i tåken
Det var med visse forhåpninger jeg satte meg ned med Lightning Returns ved lansering. En forventning om at de endelig skulle få akkumulert det de hadde lært og servere oss det beste spillet i trilogien. Slik gikk det dessverre ikke. Til det har Lightning Returns for mange svakheter hva gjelder historie, grafisk standard, aktivitetsnivå og den generelle mangelen på forståelse på hva som skiller et greit JRPG-spill fra et eminent JRPG-spill til den syvende konsollgenerasjonen. Spillet skinner de gangene det gjør alt riktig, men ofte vandrer det rundt i en grå tåke mens det leter etter riktig vei å gå videre. En må bare konstantere at Lightning Returns langt på vei blir stående som et symbol på Square Enix' forhold til den syvende hjemmekonsollgenerasjonen: En rekke artige ideer og konsepter er på plass, men hvordan man syr det sammen til en elegant helhet forblir en gåte.

Men at Square Enix endelig har valgt å inkludere japansk stemmeskuespill og leppesynkronisering også i den vestlige utgaven av spillet, det skal de i hvert fall ha ros for.


Score: 6/10