onsdag, mars 21, 2012

Journey

Noen spill er av den typen det er vanskelig å skrive anmeldelser om. Ikke fordi man nødvendigvis er så veldig i tvil om hva man synes om spillet, men fordi spillet av natur er såpass unikt og annerledes at det er vanskelig å beskrive opplevelsen i forståelige ordelag. I tillegg er det spill som er nesten håpløse å anmelde uten å avsløre for mye. Journey er for meg et slikt spill, og har du en Playstation 3 og tenker å kjøpe spillet anbefaler jeg deg å vente med å lese dette (den norske anmeldelsen som jeg synes gjør den beste jobben med å beskrive spillet uten å avsløre for mye, er Daniels anmeldelse i Gamereactor).

Det har vært knyttet store forhåpninger til Journey. Thatgamecompany, som tidligere har stått bak PS3-eksklusive spill som Flow og Flower, har ikke bare rykte på seg for å levere gode spillopplevelser, men også høyst unike og annerledes sådan. Og en ting kan man absolutt si om Journey: Det er unikt.

Omtrent slik begynner Journey

En reise
«How come you don't care where you're going?» spør Kaylee i TV-serien Firefly, og får svaret av Shepherd Book: «'Cause how you get there is the worthier part.» Man skulle nesten tro at Book hadde spilt Journey, for her er det som spilltittelen sier selve reisen som står i sentrum. Spillet starter med at man får kontroll over et kjønnsløst vesen kledd i en beduinlignende kappe. Man våkner midt i en sandfylt, gold ørken, og i det fjerne skimter man en fjelltopp kløyvd i to av en mystisk lyskjegle som skyter opp mot himmelen fra fjellet. Noen annen introduksjon i spillet får du ikke. Du får ikke vite hvem du er, hvorfor du står der du er i ørkenen og heller ikke noe om hva som er målsettingen i spillet. Det eneste du forstår, ganske instinktivt, er at du ønsker å gå i retning av det mystiske fjellet.

Gjennom spillet er det reisen som står i sentrum. Men tro likevel ikke at det er snakk om et grandiost plattformspill som krever intrikat gåteløsning eller ekstreme kontrollferdigheter. Journey er en melankolsk reise hvor man kun benytter seg av to knapper (bortsett fra styrespake), den ene til å hoppe og den andre til å sende ut et slags signal som kan aktivere visse mekanismer man støter på her og der. Ikke er det en særlig lang prosess heller: Selv fullførte jeg Journey på under to timer ved første gjennomgang. Så hva er det da som gjør at jeg umiddelbart satte meg ned med gjennomgang nummer to?

Som en beduinlignende skapning skal man reise gjennom et ruinfylt landskap i retning fjellet i bakgrunnen.

Ikke-verbal kommunikasjon
Ordet som oppsummerer Journey er fascinerende. Dette gjelder på mange plan. Det rent grafiske og estetiske er det første man legger merke til, og som i seg selv gjør at spillet er verdt de 105 kronene det koster. Sanddynene man trasker over i begynnelsen er ikke bare sand, men blir også etterhvert takket være lyssettingen til både rennende vann og hav. Fargebruk er essensielt for spillets estetiske verdi, enten det er den gulbrune ørkenhimmelen eller den iskalde blånyanserte snøstormen på vei opp fjellskrentene. Det hele har en estetisk stil som minner om enkelte kortfilmer av den gode, prisbelønte typen, samtidig som den også gir assosiasjoner til spill som Shadow of the Colossus.

Lyden er også viktig i Journey. Eller, rettere sagt, mangelen på lyd. Musikk er det riktignok i spillet, og denne er vel verdt å nyte dersom man har muligheten til det. Men med unntak av to korte instruksjoner i begynnelsen som lærer deg hvordan man bruker knappene i spillet, er Journey totalt fritt for fortellerstemmer, tale eller tekst. Noen små videosnutter vil dukke opp med billedfragmenter som mest sannsynlig forteller deg noe om historien bak ruinene man passerer underveis i spillet, og disse står man til en viss grad fritt til å tolke som man vil, men ellers er det lite man får vite. Dermed satser utviklerne på å fortelle en historie ved hjelp av teknikker man ellers er mest vant til å se innenfor kortfilmmediet. Journey satser dermed tungt på å være et spill som satser på ikke-verbal kommunikasjon, og klarer det med glans.

Sand trenger ikke alltid se ut som sand, slik som her hvor det ser ut som rennende vann

Et uoverskuelig pilgrimstog
En viktig grunn til at jeg vil kalle Journey et mønsterspill i ikke-verbal kommunikasjon og som gjør at spillet skiller seg ut ifra lignende eksperiment innenfor filmmediet, er spillets medvandrere. For å spille Journey må man være pålogget nettet, og som et resultat av dette møter man i spillet på andre avatarer som ser likedan ut som deg. Her er det med andre ord to spillere med samme mål og samme agenda, og som kan hjelpe hverandre og reise sammen dersom man ønsker, men som har ingen mulighet til å kommunisere med hverandre. Det eneste signalet man kan gi om hverandres anerkjennelse er et lite "ping," men noen verbal form for kommunikasjon er umulig. Derfor er det eksepsjonelt å merke hvilket bånd man faktisk knytter til sine medspillere. Man ønsker å vandre sammen med dem, og mister man kontakten med dem eller plutselig ikke ser dem lenger blir man nesten sørgmodig. Sangstrofen «Good friends we had, good friends we lost along the way» blir bare så altfor tydelig. Man knytter et bånd til disse med-pilgrimmene og vandrerne, akkurat som i livet.

For det er dette Journey til syvende og sist er: En symbolsk pilegrimsreise gjennom livets landevei, fra dets spede begynnelse hvor man må ta sine første skritt ut i en ukjent verden til livets dypeste jammerdaler og iskalde motstands-stunder. Fra den ungdommelige lek på blanke og glinsende sanddyner til alderdommens kulde. Og, når alt så engang er over og målet er nådd, så er det bare å vende tilbake til livet igjen i reinkarnasjonens syklyske løp. Det er nesten litt sørgmodig, dette evige og tilsynelatende meningsløse livsløpet, og langt unna mitt personlige livssyn, men du verden så vakkert det gjør seg i spillform.

Har man en PS3 med 105 kr og to timer til overs, har du med andre ord ikke noe valg: Journey er et tilnærmet obligatorisk spill for PS3-eiere, og en het kandidat til prisen Årets Spill.

Score: 9/10

4 kommentarer:

Hans sa...

Har PS en tradisjon for å relansere spill på PC? :P

Ble litt inspirert av dette her

Ingar T. Hauge sa...

Sjelden, og i thatgamecompanys tilfelle har målet/oppdraget hele tiden vært å lage sterke, nedlastbare og eksklusive titler til PS3. Dermed er det bare en av to ting å gjøre:

1) Kjøpe seg PS3 og Journey.
2) Låne seg to-tre timer foran PS3-maskinen til noen som alt eier spillet.

Hans sa...

3) Vente til noen lager en flash-versjon
4) drite i hele greien og fortsette å spille crusader kings 2

Ingar T. Hauge sa...

Alternativ 4 mener jeg ikke er et alternativ engang. Det var derfor jeg ikke tok det med.