Spillbransjen har, som alle andre bransjer, sine kjernefigurer, maskoter og ikoniske karakterer som er lett gjenkjennelige og dermed egner seg bra til promotering av selskapets produkter. Nintendo har alltid hatt sin rød- og blåkledde rørlegger. Sega kom på 90-tallet inn med et rocka og hurtig pinnsvin. Den karakteren som lenge (og til en viss grad også fremdeles) skulle promotere Capcom som spillselskap var den blådekorerte roboten Mega Man (eller Rockman som han er kjent som i Japan).Mega Man begynte sin karriere i det glamorøse året 1987, og har siden den gang gitt navn til over 50 Capcom-spill, som tilsammen har solgt over 28 millioner eksemplar på verdensbasis. Serien har opp gjennom årene tatt forskjellige vendinger hvor selve karakteren Mega Man fra den originale serien har havnet mer og mer i skyggen. Derfor var det høyst interessant da Capcom i 2008 annonserte et nytt spill i den originale Mega Man-serien til NES og SNES, som ikke hadde sett et nytt tilskudd til serien siden 1998. Mega Man 9 var et spill laget med et utseende og en spillmekanikk som var tatt rett ut ifra den originale seriens storhetstid på begynnelsen av 90-tallet, og nostalgifaktoren var så absolutt et faktum. Dermed var det duket for Capcom å følge opp om suksessen, og i 2010 lanserte de nok et spill i samme ånd, Mega Man 10.
Kampen mot roboenzaMye historie er det som regel ikke å skryte av i Mega Man-spillene (ihvertfall ikke i de aller første spillene), men noe mer historiefokuserte enn Mario-spillene er de likevel. Mega Man 9 hadde et større fokus på historie enn de tidligere spillene i originalserien, og lanserte en historie som ble gradvis fortalt og åpenbart underveis. I Mega Man 10 ser vi noe som kan minne om en gyllen middelvei mellom gammel og ny tendens. Historien er der, men tjener bare mest som et bakteppe og blir aldri noe særlig interessant. Denne gangen rammes verdens roboter av et mystisk (data)virus kalt roboenza, som setter robotene ute av stand til å fungere skikkelig og dermed hemmer menneskene, som har blitt avhengige av funksjonelle roboter for å overleve. Bedre blir det ikke av at infiserte roboter etter en stund begynner å gå amok. Den ellers alltid så ondskapsfulle Dr. Wily virker dessuten å være uskyldig denne gangen, ettersom han selv ble angrepet av infiserte roboter. Wily har konstruert en maskin som kan produsere en kur mot roboenza, men denne har blitt overtatt av fientlige roboter. Dermed oppstår en midlertidig og ustabil allianse mellom Dr. Wily og Dr. Light, samt mellom Lights hjertebarn og ''brødre'' Mega Man og Proto Man.
I NES-tidens ånd
Mega Man 9 var et spill som ble formet slik at det skulle virke og se ut som om det ble laget til Nintendo gamle 8-bitmaskin, som var Mega Mans debutkonsoll. Dermed snakker vi om et grafisk utseende der du bokstavlig talt kan telle grafikkpunktene, fargene er enkle og det grafiske nivået ikke akkurat er fotorealistisk. Akkurat som i gode gamle dager, med andre ord. Mega Man 10 følger i nøyaktig samme fotspor. Her gjelder det å ta seg frem fra A til B på baner som ser ut som om de er tatt fra tiden mellom Mega Man 2 og 3. Det grafiske nivået bringer deg lett tilbake til en enklere barndom da oppløsningen var dårligere og TV-skjermene mindre, men moroa ikke nødvendigvis mindre av den grunn. Det er til og med lagt inn en egen ''flimre-modus,'' sånn at de som virkelig ønsker å bli tatt med tilbake til gamle dager har muligheten til det.
Ikke bare det grafiske nivået er på NES-stadiet. Også lyden er som blåst ut ifra en annen tid. Lydeffektene og musikken er i ekte Mega Man-stil og ånd, og det musikalske nivået minner oss om hvorfor MIDI-musikk fremdeles er skamkult å høre på. Musikken har hentet en del elementer fra tidligere spill i serien som gjør at den føles kjent, samtidig som at det ikke kan sies å være verken den beste eller mest innovative musikken i seriens historie.
GjenbrukSom i alle Mega Man-spill dreier Mega Man 10 seg om å forsere baner stappfulle med hindre, overvinne fiender som kommer i din vei og slåss mot en Robot Master på slutten av banen i et lukket rom. Dette viser seg som regel å være en svært vanskelig affære. Mega Man 9 var noe av det vanskeligste jeg hadde spilt i nyere tid, og Mega Man 10 er til tider ikke langt unna å være på samme nivå. Det er en herlig utfordring hvor det meste som regel handler om timing og egne evner, og det å klare å forsere hindrene gir den herlige mestringsfølelsen som gjør alle Mega Man-spill så fengende som de er. Vinner du kampen kan du overta hovedegenskapen fra den overvunnede Robot Master, og denne egenskapen kan igjen brukes for lettere å overvinne en annen Robot Master. Dessverre viser det seg her at Capcom ser ut til å begynne å gå tom for idéer. Ikke mange av spillet Robot Masters er verken særlig originale eller minneverdige, i motsetning til hva Mega Man 9 angikk (hvor vi bl.a. ble introdusert for seriens første kvinnelige Robot Master). Det bedrer seg heldigvis noe mot siste tredjedel av spillet, der du må slåss imot kopier av gamle Robot Masters fra tidligere i serien. Samtidig understreker disse kampene mot gamle Robot Masters et skremmende faktum med Mega Man 10: Spillet minner oss om en gammel serie som kanskje var bedre før i tiden.
For faktum er at Mega Man 10 gjør knapt nok noe som helst nytt, særlig sammenlignet med Mega Man 9. Den største nyheten er at muligheten til å spille som Proto Man er en sentral del av historien. Bortsett fra dette er det ingen merkbare nyheter ved spillet. Dermed slår det meg at Mega Man 10 først og fremst ikke er spillet utviklet for nyskaping og innovasjon, men mest for at de som trakter etter mer av den gamle serien skal få det de vil ha. De får ikke mye: Spillet lar seg fort spille gjennom på to eller tre timer dersom du knekker Robot Master-mønsteret fort. De får heller ikke noe særlig nytt, selv om gamle spillere trolig vil fryde seg over den integrerte muligheten for å spille som Proto Man. Men trolig får de nok.
Something old, something blue...Jeg er fortsatt ikke i tvil om at Mega Man-spillene er gøyale, og at Mega Man fremdeles fremstår som en av barndomsheltene. Dessverre tror jeg ikke noen nye spillere vil sitte igjen med samme følelsen etter å ha spilt Mega Man 10. Underholdende er spillet absolutt, og nostalgifaktoren er fremdeles høy. Mangelen på nyheter og innovasjon gjør derimot at spillet føles litt for likt forgjengerne til at det tar helt av. Mega Man 10 er dermed først og fremst et spill for konservative utgamere som vil tas tilbake til barndommen, og disse vil antakeligvis få det de trakter etter. Alle andre får vurdere om de vil bruke penger på dette. Moro er det, javisst, men ikke nødvendigvis mer moro enn eldre spill i serien som Mega Man 3 eller Mega Man 9.
Score: 6/10
Mega Man 10 er tilgjengelig via nettjenestene til Wii, PS3 og X360. Wii-versjonen er testet.
13 kommentarer:
Hei, Ingar.
Jeg er nysgjerrig: Hva er grunnen til at du, som kristen teologistudent, bruker så mye av din tid på å spille spill (og så mye av plass på bloggen til å gjøre reklame for disse spill) som er så influert av den populære okkulturen som råder i vårt ugudelige samfunn?
Hva er ikke influert av ugudeligheten som råder i samfunnet, enten det er det okkulte eller en av en flora av andre aspekter? Jeg sier ikke at en ikke skal være bevisst på hva en bruker tiden på, men jeg har et bestemt inntrykk av at mens en fokuserer på hva som er djevelsk i en ting, sniker Satan seg inn bakdøren.
Så, med forbehold om at en som kristen må være seg bevisst på hva en er med på, er jeg svært skeptisk til en innstilling som går i retning av at en kan leve i verden uten å møte ugudelighet. Og leve i verden må vi, hvis vi skal nå noen med evangeliet.
For å sette det på spissen: Ser jeg etter ugudelighet trenger jeg ikke se lenger enn mitt eget hjerte. Det er Guds Ord, om Han som seiret over verden, som bevarer meg til den dagen alt ondt skal forgå.
Severian først: Jeg regner med at når Björn her skriver "okkulturen," så er dette svensk for det norske "ukultur" og ikke et ordspill på okkult og kultur (selv om det ligger et fint ordspill der, jeg skal ikke nekte for det).
Björn: Du stiller et ærlig og godt spørsmål, og fortjener dermed et ærlig og godt (om enn noe kort) svar:
1) Først og fremst: Jeg spiller spill fordi det er underholdende og gir meg en god avkobling. Akkurat som det å lese bøker, lese tegneserier, se filmer, spille golf, spille piano eller grille ute sammen med venner på en god dag er underholdende aktiviteter som gir en god avkobling fra hverdagens rutine og arbeid. Å ha en hobby som man kan kultivere og vokse i er viktig som menneske, kristne som alle andre. Det er først når hobbyene overtar livet ditt at man virkelig kan snakke om at man bør vende seg bort fra dem.
2) Siden august i fjor har jeg skrevet/jobbet for GameReactor, nordens største spillmagasin. Dermed sier det seg selv at jeg må bruke tid på spill, ettersom det er blitt mer enn bare en hobby men også et frilans-yrke. Det blir som en sportsjournalist, som naturligvis vil være opptatt av sport også på fritiden for å holde seg mest mulig ajour og dermed drive best mulig journalistikk.
3) Spill er ikke bare hobby, det er også kultur. Du kaller det ukultur, og dersom man kun velger å fokusere på de negative effektene dårlige 18-årsgrensespill har, så er jeg enig i at det er ukultur. Heldigvis er spillbransjen en variert bransje med mange vakre og nydelige innslag. Bare se på fortellerteknikken i spill som Okami eller musikken i Final Fantasy, f.eks. (i forhold til sistnevnte kan man jo anbefale hele soundtracket til Final Fantasy VI, hvor man bl.a. finner sporene Dancing Mad, Phantom Forest og Opera: Mario and Draco, og dette er bare fra Final Fantasy VI).
3b) Spill er som populærkulturer flest: Noe er bra, og noe er dårlig. Jeg velger likevel å tro at min kristne tro gir meg mulighet og lov til å utforske den verden og den kulturen jeg er plassert i. Dette både for å vokse som person og å lære mine medmennesker å kjenne. For hvordan kan vi vel gå ut til verden dersom vi ikke kjenner verden? For min del blir det derfor naturlig å være en kristen spillentusiast. Målet må jo dermed bli at jeg kan være et vitne der jeg er (med mindre noen ikke-spillinteresserte har lyst på jobben). Med det sagt, som menneske trår vi ofte feil og havner borti populærkultur som vi kanskje ikke burde havnet borti. Heldigvis har vi en som har medlidenhet i vår svakhet og våre overtredelser som kan tilgi dem dersom vi angrer dem.
4) At spill tar en stor del av plassen på bloggen er noe jeg på den ene siden kan beklage og noe som jeg på den andre siden ikke vil beklage. Formålet med denne bloggen har endret seg med årene, men per nå er dens funksjon at jeg skal skrive om det som opptar meg. Som teologistudent får jeg ofte kanalisert mine tanker og følelser rundt teologiske spørsmål ved lunsjbordet. Andre tema er det ofte litt verre med. Da hjelper det ofte å notere litt for seg selv (og for andre). Jeg kunne alltids skrevet om andre tema og andre hendelser, men dessverre strekker ikke alltid tiden og kapasiteten til.
5) Å skrive detaljerte spillanmeldelser var noe jeg begynte med fordi min hukommelse er begrenset. Ved å skrive om spillene jeg spiller kan jeg gå tilbake senere og lese hva jeg mente om spillene der og da, samtidig som jeg blir minnet på hvorfor et spill er bra/dårlig.
6) Enkelte av mine bekjente har (med ironiske undertoner) kalt meg kulturliberal. Det innrømmer jeg glatt at jeg er. Jeg er nysgjerrig på kulturelle uttrykk i populære ytringsformer, uten at det betyr at jeg godtar hva som helst. Jeg er derimot villig til å prøve meg frem, for deretter å kunne anbefale eller fraråde andre fra å gå i mine fotspor.
7) Lytt til Severian. Som vanlig har han særdeles god innsikt og kloke ord å komme med.
Jeg håper det var et noenlunde dekkende svar. Selv synes jeg bare det er moro at du spør, for det er bare sunt av meg å bli utfordret på hva jeg bruker min tid og kraft på. Jeg vil likevel avslutte med å si at vi spillinteresserte har ikke noe større ansvar for å stille oss selv disse spørsmålene enn hva alle andre har. Alle har vi et ansvar for vårt eget liv og vår egen tidsbruk, og vi kan alle trenge å bli påminnet om dette.
Hva bygger vi livet vårt på? Jeg ville aldri turd å bygge livet mitt på spill, ihvertfall. Den grunnen vet jeg ikke holder i det evige løp.
Severian: Jeg er enig i at vi som kristne ikke med skeptisk øye skal søke etter Satan i hver eneste ting som vi møter, men det er forskjell å være nødt til å møte ugudelighet, og det å faktisk la seg underholde av det ugudelige. Som Ingar selv sier så spiller han spill fordi det er underholdende, altså noe han kunne valgt å ikke gjøre uten å dermed "bli munk". Slik er det også med veldig mye annet.
Ingar: Nei, jeg mener faktisk Okkultur. Det er et ord som først ble brukt på 1980-tallet av punk/electronica-musikeren og -okkultisten Genesis P-Orridge, og brukes idag av fagfolk innenfor religionsvitenskap og sosialantropologi. Ordet er, som det virker du skjønner, en sammensmelting av "okkult" og "kultur". Det var i begynnelsen en subkultur som involverte spesielt interesserte, men kan idag sies å ha blitt populærkultur. Her vil jeg anbefale boken The Re-Enchantment of the West, av Christopher Partridge.
Idag viser dette seg i spill som Final Fantasy, Warcraft, Heroes of Might and Magic osv; i filmer og TV-serier som Star Wars, Matrix, Charmed, Buffy osv; i bøker som Harry Potter, Terry Pratchett's Discworld-serie, og Tolkien's Lord of the Rings. Partridge sier at selv om Tolkien skrev fra et kristet perspektiv så har han vært med å influert en mengde Fantasy-forfattere og popularisert en Pagan verdensbilde, som er iboende okkult. Det som kanskje aller mest er influert av det okkulte er musikkens verden. En endeløs mengde med tekster innehar okkulte innslag, og sprer et budskap som er stikk i strid med Bibelens lære.
Kort fortalt bærer Okkulturen med seg et budskap om valgfrihet ("pick-and-choose-eclecticism") og en sakralisering av selvet. Det inkluderer skjulte, avviste og opposisjonelle overbevisninger og praksiser, og assosieres med esoterisisme, teosofi, mysitisisme, New Age, Paganism osv. Det som interesserer (lokker) er en direkte opplevelse av det gudommelige, hemmelig kunnskap (gnosis), alkemi, "theurgy", philosphia perennis, og antikke religiøse og mytiske figurer, tekster og sivilisasjoner. (Tatt fra Partridge.)
Det fins veldig mye mer å si om dette. Hvis du vil så kan jeg sende deg en lengre mail når jeg får tid til det, ellers har jeg skrevet noe om det på min blogg (innlegget heter "Ja, vi skal følge med i tiden! (Om New Age og synden)"). Anbefaler selvfølgelig også boken til Partridge (Du sier jo selv at du er "nysgjerrig på kulturelle uttrykk i populære ytringsformer", så da passer boken perfekt!)
Det jeg vil ha sagt er at det er umulig for oss å unngå å møte dette i vår hverdag fordi det er blitt populærkultur. Men det innebærer ikke at vi må gi oss over til det og la oss underholde av det. Og det innebærer også at det er en forskjell mellom det nevnte og noen av det du nevnte under "1)". Å la seg underholde av Okkulturen er ikke like "uskyldig" som å spille piano. Ja, vi er frie, men vi skal ikke bruke friheten til påskudd for kjødet, men tjene hverandre i kjærlighet (Gal 5,13; 1 Pet 2,16)
Vil til sist sitere Paulus:
"Dere selv var jo en gang mørke, men nå er dere lys i Herren. Vandre som lysets barn! For lysets frukt består i all godhet og rettferdighet og sannhet. Prøv da hva som er til behag for Herren! Ta ikke del i mørkets ufruktbare gjerninger, men refs dem heller! For det slike mennesker driver med i det skjulte, er det en skam bare å tale om. Men når alt dette blir refset, blir det avslørt av lyset. For alt som blir åpenbaret, er lys. Derfor sier Skriften: Våkn opp, du som sover! Stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg. Se derfor til hvordan dere kan vandre varlig, ikke som uvise, men som vise, så dere kjøper den laglige tid, for dagene er onde." (Ef 5,8-16)
Her hadde jeg skrevet et langt og fyldig svar til deg, Björn, og så går Blogger hen og sletter alt. Nuvel, kjapp rekonstruksjon fritt etter hukommelsen:
Innledningsvis: Jeg sa ikke at spill er "like uskyldig" som piano og grillig. Jeg sa at det var god avkobling på "lik linje med." Hvis du skal diskutere setter jeg pris på at du siterer meg rett (særlig når sitatet står skriftlig rett foran øynene dine).
Jeg glemte også å legge til et punkt 8: Jeg tror at spill og populærkultur kan ha en pedagogisk effekt. Refleksjoner rundt dette kan du enten lese her eller i siste nummer av GameReactor.
Ut ifra et kjapt overblikk av Partridge og hans bok tror jeg at jeg vil være uenig i grunntesen hans. Der Partridge vil snakke om "okkultur," tror jeg det er mer korrekt å snakke om "mythos-kultur," en kultur hvor den mytologiske fortellingen er sentral. Ett blant mange fellestrekk for fantasylitteratur, for å ta utgangspunkt her, er en grundig utarbeidet mytologi og metafysikk. Denne har ofte likhetstrekk med mytologiske fortellinger fra vår egen virkelighet, og er dermed med på å gjøre fortellingene og settingen mer troverdig og dermed lettere å se for seg og leve seg inn i. Hvor seriøst man skal ta det er et helt annet spørsmål, og som regel er det jo ikke ment slik heller (de som vil at man skal ta dette seriøst går ofte hen og starter sine egne kirkesamfunn og religioner, sånn som Kenneth Hagin og L.Ron Hubbart). Terry Pratchetts Discworld-mytologi er tross alt mer parodisk enn seriøs.
At serier som Buffy/Charmed/Angel har et større okkult innslag kan jeg gå med på, men spørsmålet er om dette er så skummelt skadelig som skeptikerne vil ha det til. Joss Whedon, mannen bak Buffy, er vel å merke ateist, men samtidig er det få karakterer som har så troverdige religiøse personligheter og tvilssamtaler som karakterene hans i Firefly.
Bottom line is: Spørsmålet er om man skal avvise alt av populærkultur fordi det ikke har et kristent utgangspunkt. Det tror jeg ikke (og det tror jeg ikke du tror heller). Spørsmålet er også: Hvor mye av populærkulturen tar vi inn over oss? Dette er noe man bør ha i bakhodet i møte med populærkultur. Det blir også lettere å imøtekomme denne problematikken dersom man er klar og bevisst på hvor man selv står i utgangspunktet, og ser på populærkulturen med et analytisk-kritisk blikk (og her tenker jeg på "kritisk" som analogt med "analytisk" og ikke analogt med "utelukkende negativt"). Å utelukkende avvise alt av frykt for feil påvirkning tror jeg uansett ikke er veien å gå, ettersom det fører til kulturell avstumping.
Ingar: (Beklager at jeg gikk for langt i å mene at du syns det er like uskyldig å spille spill som å spille piano/grille/etc. Beklager også hvis dette innlegg ble litt i lengste laget.)
Tror ikke det er noen større forskjell mellom å kalle det Okkultur eller mythos-kultur. Det er jo tross alt inneholdet som er det viktige, og den er dypest sett okkult (må kalle en spade for en spade), som du kan se i det forrige svaret.
Din konklusjon om hva som er bottom line mener jeg rett og slett er gal. Spørsmålen er ikke: "Hva er ikke forbudt?" og "Hva har jeg lov å la meg underholde av?" Spørsmålen er: "Hva vil Gud at jeg skal bruke tiden min på?" og "Hva er den åndelige virkelighet som råder i verden?"
Vi lever i en virkelighet hvor det er åndelig krig (Ef 6,10f), bokstavelig talt. Det er ikke noe å tulle om, men for oss å ta allvorlig innover oss. Djevelen går rundt som en brølende løve (1 Pet 5,8). Han slapper ikke av når vi gjør det. Jeg tror det er motsatt, at han angriper oss som hardest når vi er avkoblede og ikke er så opptatt av hva som skjer rundt oss. Hvis vi vil kalle oss kristne så er dette virkeligheten vi lever i. Derfor må vi også kalle den for hva den er, og ikke prøve å skjønnmale det for å rettferdiggjøre det.
Det spiller heller ingen rolle hvor seriøst man tar det. Det er en populær Okkultur som er inspirert av Satans løgner, uansett om vi hengir oss over til det og blir satanister/new ager/druider/annen type utøver av hedenske tradisjoner, eller om vi "bare" lar oss underholde av det. For det første så blir vi påvirket av alt som kommer inn i gjennom våre sanseorganer, hvis vi ikke er på vokt (les 1 Pet 5,8 om å være edru og våke). Det gjelder særlig film/TV-serier/dataspill, og det er noe som er godt kjent innenfor psykologien.
Vi formes av det vi tar inn i hjernen, helt i fra barndommen av. (Det er derfor Gud vil at Israel skal prente inn hans lov i deres sinn helt fra de er barn.) Om dette siterer Partridge "Cultural Sources of Support for Contemporary Occultism", av Campbell og McIver:
"no discussion of the sources of support for occultism would be complete without noting that there is at least one place where it has a secure and highly approved position within the culture of contemporary society, a place where it is not condemned but where it is heavily endorsed. This, of course, is in the context of the culture of childhood, which would be largely unrecognizable without the faeries, ghosts, alien beings and magical environments which are its stock-in-trade(...)The 'rejected' knowledge of adults is presented as the 'accepted' material for children(...)[A]lmost all members of modern society are introduced to occult material at a tender age. Occultism is thus a central part of the world-view which they inherit and one which they must subsequently learn to reject. It would hardly be surprising if some fail to do so."
Videre spiller det liten rolle hva skaperen har ment å formidle, det viktige er hvordan "leseren" tolker det som formidles. Ettersom vi har et kjød som elsker seg selv og hater Guds vilje, åpenbart i Bibelen, så er det veldig fort gjort for hver og en av oss å ta til oss det som formidles slik at det tilfredsstiller kjødet. Dette kan i ytterste forstand bare bekjempes hvis Den Hellige Ånd ønsker å gjøre det i den enkeltes hjerte.
Utifra en kristen verdensforståelse tror jeg det er farlig å ta lett på dette og si at "det er jo bare underholdning". Si det til forskere. Si det til Gud.
Når vi skal bemøte populærkulturen, og finne ut hva vi skal bruke vår tid på, så må vi gjøre det i riktig rekkefølge.
Dette er galt:
1. "Hva har jeg lyst på?"
2. "Tillater Gud meg å gjøre dette?"
3. "Hvis Gud ikke forbyr det, så har jeg lov å gjøre det. Det er jo tross alt bare underholdning, og man må ikke ta alt så seriøst." (Sier ikke at dette er din holdning, bare kommer med et forslag på noe som jeg tror er altfor vanlig idag...)
Forslag på en riktig måte (under stadig bønn til Gud om svar):
1. "Hvem er Gud?"
2. "Hvordan åpenbarer Gud de forhold som er i virkeligheten?"
3. "Hvem er jeg, utifra det jeg vet av svaren på 1. og 2.?"
4. "Hva bør jeg holde meg vekke fra? Hva er farlig for meg?"
5. "Kjære Gud, legg din voktende hånd over min sjel slik at jeg ikke faller for Djevelens listige løgner. I meg selv finner jeg bare lyst til det onde. Mitt hjerte trår etter det som er fiendskap imot deg (Rom 8,7). Hvis ikke du griper inn, går jeg fortapt. Herre frels!"
6. Ta på deg Guds fulle rustning (Ef 6)
7. Vandre i Ånden.
Satan er ute etter deg. Han vil bruke alle mulige midler for at du skal gå fortapt, og hvis det ikke er mulig så vil han at du så lite som mulig skal leve til ære for Gud. Han vil at du skal tilfredsstille ditt eget kjød og lokker med sin list deg inn i hans måte å se ting på, og vekk ifra Guds måte å se ting på.
Ønsker deg alt godt.
Ble en feil i punkt 2 i mitt forslag på en god fremgangsmåte. Det skal egentlig stå slik: "Hvordan er virkeligheten, slik Gud åpenbarer den i Bibelen?"
Her tror jeg vi har nådd et punkt hvor våre verdenssyn er så ravende forskjellige at det spørs hvorvidt det lar seg gjøre å forsones.
Du skriver: "Vi lever i en virkelighet hvor det er åndelig krig." Dette er en sannhet som bnåde har blitt dratt i det lengste laget og som har blitt ignorert opp gjennom historien. C.S. Lewis treffer det ganske på kornet i sin innledning til Screwtape Letters: "There are two equal and opposite errors into which our race can fall about the devils. One is to disbelieve in their existence. The other is to believe, and to feel an excessive and unhealthy interest in them." (side 7) Sistnevnte kategori har blant annet gjort sitt utslag i misjonshistorien, hvor alt som var tilknyttet den opprinnelige kulturen på misjonsmarken ble avvist som tilnærmet demonisk, fordi det ikke hadde sit utgangspunkt i den kristne europeiske høykulturen (en arv vi dessverre sitter igjen med i de aller mest konservative kretsene i landet hvor trommer fremdeles er djevelens verk). I dag ser vi at dette er ikke annet enn ren og skjær kulturimperialisme med manglende evne til skjelning og ressonans.
Du stiller okkultur som din grunntese. Jeg vil derimot stille meg på lik linje med Tolkien og først og fremst snakke om sub-creation (for en grundigere utføring om Tolkiens sub-creationtanke, se Nils Ivar Agøys biografi Tolkien: Mytens mann s.96-96 og Tolkiens bok Trær og blader s.36-38 og 93-96). Grunntanken her er at det skapte mennesket ærer sin skaper ved å bruke sin skaperevne til fortsatt med-skapelse. Dette arbeidet er underordnet Guds skapelsesarbeid, om er ex nihilo, men er i utgangpunktet en god handling. Slik kan man se på all kultur, men selvsagt havner mennesket ofte dithen at de misbruker denne evnen (ettersom alt i oss tross alt er korrumpert etter syndefallet).
Videre skriver du: "Videre spiller det liten rolle hva skaperen har ment å formidle, det viktige er hvordan "leseren" tolker det som formidles." Her er jeg helt uenig. Produktet lever i en synergieffekt mellom skaper og forbruker, hvor skaperen lett kan lage et produkt som forbrukeren bruker i en helt annen retning. Her er det illustrativt å se på det falne skaperverket som rollemodell: Alt Gud har skapt kan benyttes både til oppbyggelse og nedbrytelse.
Spørsmålet blir hvor vi legger skylden hen. La meg ta et primitivt eksempel: Dersom en mann dør av overdose, er vi enige om at det største ondet som forårsaker død er narkotikumet og narkotikavirksomheten. Men dersom en mann blir slått ihjel av en spade, hjelper det lite å samle sammen alle spader i verden og brenne dem på bålet.
Et annet spørsmål er om man på død og liv må ta inn alt man får servert i et enkeltspill eller film. Det kan fort virke som at det råder en Brandt-holdning om "ingenting eller alt." Dette tror jeg derimot vi kan unngå dersom vi lærer oss å se på kultur ut ifra vårt eget ståsted og ut ifra kulturprodusentens.
I en ideell verden hadde hele verden vært kristen og all kultur vært kristelig av natur. Dessverre er ikke verden ideell. Derfor tror jeg på å diskutere og utforske kulturen med et kritisk-analytisk sinn snarere enn å avvise alt som falsk og nedbrytende.
(Jeg må forresten påpeke hvor merkelig det er at denne diskusjonen finner sted i kommentarposten til et Mega Man-spill, som jeg tror er svært vanskelig å klassifisere som et okkulturelt spill, men det er bare en liten digresjon fra min side.)
Et annet moment jeg må påpeke: Jeg tror ikke jeg vil si meg enig i Lewis' totale syn på Djevelens eksistens, som virker å være noe nedtont sammenlignet med klassisk kristendomsforståelse. Men jeg synes likevel sitatet fra Screwtape Letters har mye for seg.
1. Jeg skjønner ikke hvorfor du trekker inn musikken på misjonsmarken i din argumentasjon. Det har ingenting å gjøre med saken vi diskuterer. Jeg har ikke noe imot bruken av trummer (hvis den ikke misbrukes - altså med intensjonen av å fremmane onde ånder, slik de faktisk ofte gjør på misjonsmarkene), så der er vi helt sikkert enige. Du må gjerne holde deg til saken.
Saken er den at Okkulturen i seg selv er iboende ugudelig (hvilket altså trummer ikke er), som jeg skrev i det første innlegget. Det er ugudelig fordi det ærer mennesket, og skjønnmaler okkulte innslag (magi blant annet) for å gjøre det spennende og eggende for våre sanser.
2. Jeg er enig i at mennesket kan være medskaper, og har aldri hevdet noe annet. Dog spørs det hvilket utgangspunkt vi har. Å hente inspirasjon fra okkulte innslag er neppe medskapelse sammen med Gud. Derimot skal vi gjerne, med Bibelen som utgangspunkt, skape alt vi kan av bøker, filmer, dataspill osv. Problemet idag er som sagt at det er så mye som herliggjør mennesket i populærkulturen.
Veldig mye populærkultur inneholder en krig mellom det onde og det gode, hvor det gode for det meste seirer. Det høres bibelsk ut, men presenteres på en måte som ikke er bibelsk. Det er nemlig mennesket som seirer, enten i egen kraft eller ved hjelp av ytre krefter. Bibelens budskap om mennesket som synder, og at Gud selv, i Sønnen, kommer ned og tar på seg all synd og "straffer seg selv" for det vi har gjort, den fortellingen kommer sjelden (aldri?) frem i populærkulturen. Ikke en gang Tolkien eller C.S. Lewis fikk frem dette på en god måte i Lord of the Rings eller i Narnia.
3. Du sier: "Her er jeg helt uenig..." Hvordan da? Det virker for meg at vi begge er enig i at man kan tolke et budskap etter eget skjønn, slik man har lyst til, uansett hva skaperen hadde tenkt. Syns forresten du gjør en god sammenligning med hva vi gjør med Guds skaperverk.
4. Jeg er enig med deg i at vi gjerne må diskutere og utforske kulturen med et kritisk-analytisk sinn, det var derfor jeg hadde New Age som fag på UiT sist høst. Det farlige blir dog, som jeg igjen gjentar, når man lar seg underholde av populær Okkultur. Når det blir en del av ens livsstil tror jeg man er ute på gale veier. Og jeg ser store problemer med at kristne skal gjøre reklame for spill/filmer/etc. som inneholder okkulte innslag. Altså reklame for det slik at det er underholdende.
(Jeg har ikke spilt Mega Man, men hvis det er bruk av magi der, eller om det har innslag av aliens og annet slikt, så vil jeg nok sette det under en del av Okkulturen. Men jeg valgte bare å kommentere det siste innlegget, for enkelthetens skyld. Beklager. =P)
Mega Man er stort sett bare roboter som går litt småamok. Et større innslag av Terminator enn Alien, med andre ord.
Musikkreferansen gjalt faktisk vårt eget land snarere enn misjonsmarken, men den samlede tanken siktet til hvordan frykt for det fremmede, ukjente og uutforskede ofte kan sammenblandes med det demoniserte, og hvordan tanken om åndskrefter kan trekkes for langt.
Jeg skal innrømme det: Jeg lar meg underholde av populærkulturen like mye som jeg ser på det med analytisk-kritisk blikk. Jeg rangerer Tolkien som en av de forfattere som har preget meg mest. Det kjenner jeg ingen dårlig samvittighet for. Tolkiens verk er nemlig litteratur av ypperste klasse, og et kroneksempel på sub-creation av beste klasse.
Jeg vil dessuten fremholde det at selv sub-creation som er utarbeidet uten at Bachs motto Soli Deo Gloria har vært i fokus kan brukes til det gode. Her er det ingen andre enn Paulus som er idealet. Paulus forholdt seg til den kulturen han befant seg i når han var der, og i Areopagos-talen i Acta 17 tar han utgangspunkt i den kulturen grekerne kjente for å tale om evangeliet: Gresk mytologi, gresk tempelkultur og gresk filosofi/diktning.
Her ser jeg et forbilde. Paulus gav aldri avkall på sin kritiske sans og sitt omvendte jeg, samtidig som han ikke var redd for å benytte seg av kulturelle uttrykk som i seg selv ikke frelser og ikke var kristne. En slik balansegang må være noe å etterstrebe for oss alle.
Legg inn en kommentar