For å opprettholde en viss form for normalitet, legger jeg ut en sak jeg skrev før jeg dro. Det trengs.
Det finnes spill her i verden jeg mener alle burde like. Det finnes spill som er av en slik karakter at dersom du ikke liker dem eller tvers gjennom misliker dem, da synes jeg du er et dårlig menneske. Eller rette sagt, et dårligere menneske enn visse andre. En person som vet å verdsette spillperler som Legend of Zelda: Ocarina of Time, Super Mario eller Uncharted er i mine øyne en person jeg kan verdsette, stole på og like i større grad enn en person som ikke liker dem.
Muramasa: The Demon Blade er på den andre siden et spill jeg har stor forståelse for at noen ikke vil like. Spillets målgruppe er helt klart mindre blant det vestlige publikum enn ved en del andre spill. Det betyr likevel ikke at spillet er dårlig, tvert imot: Muramasa: The Demon Blade er en kunsterisk perle med en svært vakker grafisk stil, et underholdende gameplay og som er dypt forankret i japansk kultur, folklore og historie.
Eventyr i shogunatets tid.
I 1500-tallets Japan levde det en sverdsmed som i ettertid skulle få legendestatus. Hans navn var Muramasa. Det ble sagt at selv om hans sverd var av unik kvalitet og hans kampstil overlegen, ble han etterhvert så gal at denne galskapen kom til å ta bolig i sverdene hans. Muramasa-sverd fikk et rykte på seg av å ha en egen vilje som tørstet etter blod og død, og som ville føre sverdets eier inn i galskap.
Når spillets handling tar til, befinner vi oss i Genroku-tidsepoken, som var på slutten av 1600-tallet. Muramasa har for lengst gått i graven, men fortsetter å smi nye sverd i underverdenen til dem som kan tilfredsstille deres blodtørst. Vi følger to historier i spillet. Den første handler om den tilhørighetsløse ninjaen Kisuke, som lider av hukommelsestap men blir likevel forfulgt av sin gamle ninjaklan med beskyldninger om forræderi. Den andre historien forteller om Momohime, ei prinsesse som nylig har fått hele sin familie drept. Selv er hun også døden nær, men berger livet ved å bli besatt av ånden til Jinkuro Izuna, en brutal og hensynsløs fektemester. De to blir enige om å hjelpe hverandre ut for å oppnå sine mål.
Selv om historiene løper parallelt og foregår på mange av de samme stedene og byene, er de uavhengige av hverandre. Kisuke og Momohime dukker av og til tilfeldigvis opp i den andres historie, men aldri på noen måte som er sentral for handlingen. Her er det karakterenes egne skjebne som gjelder. Det er to spennende historier om vidt forskjellige personer som er villige til å trosse alle grenser for å oppnå sine mål, og deres ferd går over snødekte fjell, brennhete daler, korrupte templer, himmelriket og endog helvete. Momohimes historie er gjerne litt bedre fortalt enn Kisukes, men begge historiene er helt klart spillverdige.
Helt vellykket er likevel ikke historiefortellingen, og denne kunne nok stått mer i fokus i spillet enn det den gjør. Det meste av historien får man som regel vite rett før og rett etter en bosskamp, hvor man blir vitne til dialogsekvenser. Historien er som sagt spennende og god, men den kunne gjerne vært enda bedre.
En kulturell og grafisk skjønnhet.
Muramasa: The Demon Blade er på mange måter et klassisk plattformspill i ny drakt. Figurene og bakgrunnene er gjengitt i vakker tredimensjonal drakt, mens karakterene beveger seg fra den ene siden av skjermen til den andre. For Muramasa: The Demon Blade sin del fungerer dette meget bra, selv om det til tider kan bli mye løping frem og tilbake over landskap man har krysset tidligere. Et teleporteringssystem aktiveres først når du har gjennomført spillet, og kommer derfor litt i det seneste laget. Likevel gjør det ikke all verdens, ettersom hver av historiedelene varer under ti timer hver. Dessuten er det svært vakre landskap man får skue utover idet en løper gjennom kornåkrene.
For ett av de sterkeste kortene Muramasa: The Demon Blade har å skimte med, er den grafiske stilen. Både landskapene og karakterene er gjengitt med en malerisk stil som minner om klassisk japansk kunst. Spillere som kjenner spill som Okami og Odin Sphere (det forrige store spillet til Muramasas produsent, Vanillaware) har en liten pekepinn om hva de går til. Ved å ta slike grep om grafikken fremfor å satse på pikselpussing oppnår man en tidløs stil som kan nytes selv lenge etter spillets utgivelse. Klare sterke farger, imponerende landskap og tidsriktig skildring av arkitektur og klesdrakt bidrar til å gjøre Muramasa: The Demon Blade til et vakkert ninjaeventyr.
Et annet herlig element ved Muramasa: The Demon Blade er hvordan japansk kultur, folklore og mytologi er vevd inn i dette flotte kunststykket. Underveis kjemper man mot vesener fra japanske eventyr og gudefortellinger, som kappa, tengu, oni, yuki-onna og endatil guder. Dette kommer i tillegg til mer ''dagligdagse'' fiender som ninjaer, munker og samuraier. Både Kisuke og Momohime har dessuten hver sin reve-ånd i kvinneskikkelse (kitsune) som assisterer dem på ferden. Men ikke bare mytologien får sitt utspill i spillet: De mest observante sjeler vil også registrere haiku-dikt og endatil en referanse til rakugo-skuespill.
Sverdkunst og språkkunst.
Gjennom spillets gang kan Muramasa smi nye sverd for deg. Dette skjer ved at man samler sjeler (som opptrer som grønne flammer rundt omkring i landskapet) og har nok personlig åndskraft til å benytte seg av sverdet (åndskraft samler man ved å spise sunn, god og tradisjonell japansk mat). Andre sverd kan kun vinnes ved å felle bosskarakterene. Sverdene deles inn i langsverd og kortsverd, begge med sine karakteristiske fordeler og ulemper. Hvert sverd har dessuten et spesialangrep som bruker noe av åndskraften som bor i sverdet. Når åndskraften når null, som følger av overbruk eller for mye parering, går sverdet i stykker, hvorpå man må velge et nytt sverd mens man venter på at det første sverdet skal reparere seg selv. Idet man velger et nytt sverd utløses også et spesialangrep som kutter alle fiender i skjermbildet, så å bytte sverd når kampens hete er på sitt verste kan være strategisk. Man kan til enhver tid ha tre sverd klare, og spillet tilbyr tilsammen 108 sverd. Det er med andre ord stort rom for variasjon.
Selve kampene i spillet er ukompliserte. Når fiender nærmer seg går man automatisk inn i kampmodus, som avsluttes når alle fiendene er felt. Man får erfaringspoeng og diverse objekter som følger av kampene. Å kjøre en lang rekke med komboer gir dessuten ekstra erfaringspoeng, og det gjelder å skape glidende kampsekvenser som flyter fra den ene fienden til den andre. Dette gjelder også under bosskampene, som er store og krever lang tid og konsentrasjon. Kontrollsystemet gjør det enkelt å kontrollere karakteren din i kamp, selv om faren for knappemosing ofte er faretruende nær. Spillet benytter seg nemlig ikke av Wiimotes bevegelsessensorer, da det skal kunne spilles med Classic Controller like lett som med Wiimote, og dette er ett av de største tiltalepunktene mot Muramasa: The Demon Blade.
En annen innvending man også kan rette mot Muramasa: The Demon Blade, er at oversettelsen ikke er den beste spillverden har sett. Til tider er det gode poeng og endog noen historiesentrale poeng som forsvinner i den engelske underteksten. Den gamle og erverdige formen av japansk som benyttes i spillet kommer heller ikke frem i den relativt platte og dagligdagse oversettelsen. For de som ikke skjønner et kløyva ord japansk har dette naturligvis lite eller ingenting å si, men de som forstår seg på språket vil trolig flire og le et par ganger mer enn de som ikke kan det.
Ninjamoro for de utvalgte.
I disse God of War III-dager er det mye fokus på gresk mytologi i spillmiljøet. Dersom det skulle friste med et avbrekk fra denne, er japansk mytologi et svært godt alternativ. Muramasa: The Demon Blade tilbyr et kunsterisk eventyr med en spennende historie, god musikk, godt kampsystem og kulturmettet innhold. Har du en Wii og er på jakt etter noe nytt, unikt og interessant, er kanskje Muramasa: The Demon Blade noe for deg. Men, som sagt innledningsvis, bare kanskje. Det er likevel verdt et forsøk, ikke minst når spillet kan fås til en billig penge (£14,99 på amazon.uk), og dermed gir mye moro per krone.
Score: 8/10
