Tales of Hearts R

Sommeren er årstiden for ferie og reiser, og det betyr også at de håndholdte konsollene tas frem. Denne sommeren har det gått i Playstation Vita for min del, og nærmere bestemt har det vært en sommer i de japanske rollespillenes tegn. Det ene rollespillet jeg har brynt meg på er Ys: Memories of Celceta. Det andre rollespillet er Tales of Hearts R.

Mellom to stoler

Tales-serien har sakte men sikkert økt sin popularitet og innflytelse siden lanseringen av Tales of Phantasia til SNES i 1995, og teller per dags dato 15 spill (hvorav det nyeste, Tales of Zestiria, lanseres i Europa i oktober). Tales of Hearts ble opprinnelig lansert til Nintendo DS i 2008, men ble den gang kun lansert i Japan, slik skjebnen til en del andre Tales-spill ofte har vært. Men med stadig økende interesse for serien også utenfor Japan har Bandai Namco sett sitt snitt til å utvikle en nyversjon til Playstation Vita, og Vita-versjonen, kalt Tales of Hearts R, fikk en internasjonal lansering i løpet av fjoråret – en lansering som havnet i kjølvannet av Playstation 3-lanseringen av Tales of Xillia 2, oppfølgeren til et av de mest populære spillene i serien.

For min egen del er erfaringen med Tales-serien begrenset til to tidligere titler: Tales of GracesF og Tales of Xillia. Den første tittelen falt ikke helt i smak, mens den andre så absolutt var godkjent. Tales of Hearts R kan sies å falle omtrentlig midt imellom disse to.

Under to måner

På planeten Organica bor planetens innbyggere under en hvit og en svart måne, men endringer i de kosmiske banene på de to himmellegemene varsler oss om at vi aner begynnelsen på en historie av apokalyptiske dimensjoner. I denne verdenen manifesterer menneskenes sjeler seg i noe som kalles Spiria. Ubalanse i en persons Spiria skaper en tilstand som kalles despir, og for å løse opp en persons despir må man foreta en teknikk kalt Spiria Link. Personer som spesialiserer seg på dette kalles Somatics, oppkalt etter det spesielle redskapet de benytter for nettopp dette formålet, en Soma. En slik Somatic er det vi møter i form av Kor Meteor, en ung kar fra bygda ikledd joggedress og barnebarn til den legendariske Somatic Sydan Meteor. Kors hverdag snus på hodet da en ung kvinne og hennes bror, Kohaku og Hisui, blir skylt i land ved landsbyen etter å ha flyktet fra den mystiske Incarose. Gjennom en noe uheldig Spiria Link ender Kor opp med å fragmentere Kohakus Spiria, hvis fragmenter spres ut over hele verden. For å få den nå passive og følelsesløse Kohaku tilbake til normalen må Kor og Hisui legge ut på eventyr.

Rent historiemessig er det ingen store overraskelser i Tales of Hearts R. En ung mann legger ut på reiser, vinner venner og fiender, får stadig flere følgesvenner og blir etter hvert ansvarlig for å redde hele verden. Det blir dessuten plass til ikke rent lite romantikk i luften mellom den mannlige og kvinnelige hovedrolleinnehaveren. Det hele er med andre ord ganske standard, og historien kunne med fordel hatt noen flere overraskelser på lur. Det skal også nevnes at hele romanse-underplottet i spillet føles noe kunstig og lite naturlig.

Likevel klarer spillet å lande på beina rent historiemessig, noe som hovedsakelig skyldes to faktorer. For det første er historien aldri dårlig, selv om den ikke makter å fremstå som original og nyskapende. For det andre er persongalleriet ikke så verst. Greit, noen plagsomme skikkelser har man jo (noe som virker uunngåelig for Tales-serien), og jammen meg fremstår de som jålebukker hele gjengen (klesstilen til figurene fremstår som noe av det særeste i sjangeren siden Final Fantasy VIII). Men sakte men sikkert lærer man seg å like gjengen, med alle deres feil og mangler. Skaperne i Bandai Namco klarer å spille på disse personlighetsmessige svakhetene og skape humor ut ifra dette, og etter godt over tretti timers spilletid er det ikke rent få ganger man må flire litt. Mye av kilden til humor kommer gjennom Skit-sekvensene, som er frivillige samtaler man kan velge å følge gjennom å trykke på Select-knappen. Noen Skit-sekvenser forteller deg mer om hovedpersonene og Organicas historie og kultur, men flere av dem er kun ment som ren underholdning. Skit-sekvensene har tidligere vært noe av det beste med Tales-spillene, og det er også tilfelle denne gangen.

Mer av det samme

Ettersom DS-originalversjonen av Tales of Hearts kun ble lansert i Japan, har jeg naturlig nok ingen kjennskap til det originale kampsystemet. Både det grafiske uttrykket og kampsystemet i nyversjonen legger seg tett opptil systemene man kjenner fra nyere Tales-spill til PS3. Idet en kamp mot en fiende eller et monster innledes, går man bort fra det åpne verdenskartet eller områdekartet til en avlukket kamparena. Innenfor denne har man relativt stor bevegelsesfrihet, og kampsystemet kan settes til automatisk, semi-automatisk eller manuelt. Med tanke på at man har opptil fire medlemmer i kamplaget sitt, vil de fleste gå for en semi-automatisk løsning der man finjusterer kampstrategien til de tre andre lagmedlemmene i Strategy-menyen. Man har knapper for angrep og forsvar, menyvalg og hurtigkommandoer for spesialangrep som man kan tilpasse etter eget ønske. Kampsystemet minner i stor grad om det en finner i Tales of Xillia, hvilket betyr at det fungerer godt, men mange spillere vil likevel reagere på at spillet gjenintroduserer tilfeldige monsterkamper, noe som mange regner som en antikvitet fra eldre rollespilltider. En funksjon i menyen hvor man kan justere hyppigheten av disse tilfeldige kampene, slik man finner i Bravely Default, er noe de gjerne kunne slengt inn i spillet.

Av funksjoner som mangler i menyen vil nok også noen savne muligheten for engelsk stemmeskuespill. Selv opplever jeg ikke dette som et problem, men så er jeg til gjengjeld bortskjemt med litt lingvistiske fordeler på dette området ...

Selv om kampsystemet i spillet fungerer godt, og selv om det er en stor verden å utforske i spillet, skal det legges til at spillet likevel føles lite og lineært. Sideoppdragene er ytterst få i antall, så enhver utforskertrang man måtte ha ender opp med å måtte gå utilfredsstilt hjem igjen. Dette resulterer selvfølgelig i at man kan konsentrere seg mer om hovedhistorien, hvilket ikke nødvendigvis er noe negativt, men det hadde vært moro med flere sideoppdrag man kunne brynt seg på når hovedhistoriedelen blir for enkel.

Slettes ikke verst

Jeg skrev innledningsvis at Tales of Hearts R havner midt mellom Tales of Graces F og Tales of Xillia, og det på godt og vondt. Spillet unngår irritasjonsmomentene som preget Tales of Graces F, men mangler samtidig noe av det raffinerte særpreget ved Tales of Xillia. Som et håndholdt japansk rollespill av nyere dato er Tales of Hearts R underholdende, og manglende originalitet til tross har spillet mye å by på for den som er interessert i sjangeren.

Score: 7/10