The Walking Dead: Season One

Selv om man forsøker å holde seg aldri så oppdatert på populærkulturen, vil det alltid være et visst etterslep. Jo større interessefeltet ditt er, jo større potensial for at etterslepet øker eksponentielt, for ikke å snakke om at man gjerne også vil foreta noen dypdykk i retroarkivet. Dermed har jeg ikke kommet i gang med en kikk på tv-serien The Walking Dead før denne våren (med sesong 4 halvveis gjennomsett i skrivende stund). Naturlig nok har jeg derfor også latt det kritikerroste spillet fra serien med samme navn ligge. Nå har tiden for forandring imidlertid kommet, og godt er det.

Den medmenneskelige faktoren

På mange måter og ved første øyekast kan The Walking Dead virke som et typisk zombieapokalyptisk konsept, og det er ikke helt urimelig (det er tross alt grenser for hvor mye originalt man kan tilhøre et konsept som er såpass kjørt til døde). Det som kjennetegner serien er imidlertid ønsket om ikke bare å presentere seerne for klassisk zombiesplatter, men å fokusere på de mellommenneskelige faktorene i det gitte scenariet. Hvordan oppfører mennesker seg i forhold til hverandre når verden snus på hodet? Hvem skal man prioritere å redde? Skal man ferdes alene eller sammen? Hvem skal og skal ikke tilføyes i flokken? Hvor langt er man villig til å gå for å sikre seg og sine de mest nødvendige behov? Hvor mye er et menneskeliv verdt? Hva slags justis gjelder? Er det den sterkeste rett og survival of the fittest som rår?

Alt dette og mere til er faktorer som en har lært seg å bli kjent med gjennom tegneserien og tv-serien. Man kan likevel spørre om det kanskje ikke er spill som er mediet som serien er mest egnet for. For hva skjer når det er spilleren selv som må forholde seg til disse spørsmålene? Hvordan utarter historien seg når det er du som sitter ved roret og avgjør enkeltmenneskers (og tidvis også hele gruppers) skjebne?

Det sier seg selv at dersom dette gjøres riktig, er et spill satt til The Walking Dead-settingen noe som har stort potensiale. Heldigvis vet utviklerne i Telltale Games stort sett hva de holder på med, og resultatet er en videreutvikling av det gamle pek-og-klikk-konseptet med langt større tyngde på historie og det narrative enn en kanskje er vant med.

Les også anmeldelsene av The Wolf Among Us: Episode 1, 2, 3, 4, 5

Herlig relasjon

I første sesong av spillet (som består av fem episoder) følger vi en parallellhistorie til den vi er vitne til i tv- og tegneserien. Handlingen utspiller seg fortsatt i delstaten Georgia og med utgangspunkt i Atlanta, men denne gangen følger vi historien om Lee Everett, en tidligere universitetsprofessor som nå er på vei til fengsel for å sone dommen for drapet på sin kones elsker. Turen ut til fengselet blir imidlertid avbrutt av zombieapokalypsens utbrudd, og Lee flykter til et nabolag i nærheten av der politibilen strander. I ett av husene møter han den unge jenta Clementine, som befinner seg alene hjemme etter at barnevakten som passet på henne mens foreldrene var på tur til Savannah har forsvunnet. Lee ser ingen annen mulighet enn å ta med seg Clementine på ferden videre, og med det begynner en ferd gjennom en verden full av farer og håpløshet.

Selv om det er Lee man styrer gjennom første sesong, er det ingen tvil om at det er Clementine som er den store stjernen i spillet. Ungjenta glimter stadig til med et bredt aspekt av følelser – glede, håp, sorg, naivitet og endatil ramp – og stiller med det høyt på lista over troverdige og levende spillfigurer man begynner å bry seg oppriktig om. Dersom man klarer å komme seg gjennom hele sesongen uten at relasjonen mellom Lee og Clementine ikke makter å røre eller engasjere deg, bør man ringe etter mennene med en hvit frakk til overs og be dem komme på besøk.

Gjennom en hel sesong møter man også på andre overlevende etter apokalypsen. Hvordan relasjonen dere mellom ender opp og hvilken skjebne som møter dem er i stor grad opp til deg.

Valg og klikk

The Walking Dead er valgets spill. Fremfor å presentere et spill med konstant knappetrykking og et kontinuerlig høyt adrenalinnivå, har Telltale Games valgt å lage et spill hvor fortellingen står i sentrum. Her er det mye dialog og samtaler, og for det meste kan det føles som om man sitter og ser en episode av tv-serien ikledd en herlig, tegneserieaktig drakt. Forskjellen fra tv-serien er imidlertid stor og avgjørende: Med jevne mellomrom må det tas valg, og disse valgene er det du som spiller som må ta. Noen av valgene er små og tilsynelatende ubetydelige svar på spørsmål eller videreføring av en samtale, mens andre valg er av langt større betydning både i nåtid og fremtid. Selv om hovedelementene ved historien er satt (hvor følget drar, hvem de møter etc.), er det opp til spilleren å styre detaljene, og her gis man også stor valgfrihet til å påvirke historiens gang og utfall. Man kan beskrive det som om rammen i maleriet allerede er bestemt, men at det er du som bestemmer hvilket uttrykk maleriet får.

Resultatet er ofte dystert, og i en postapokalyptisk verden er det sjelden man får åpenbart gode alternativ eller løsningsforslag. Som regel snakker vi pest eller kolera, om ikke en salig miks av begge deler. Allerede i første episode stilles man på liv-og-dødsituasjoner, og man forstår fort at i The Walking Dead er det sjelden mulig å redde begge når to liv står på spill. På slutten av hver episode får man i tillegg se statistikk over hvordan folk har valgt i de mest kritiske og avgjørende situasjonene, og man innser snart at her finnes det et bredt spekter av måter å spille på.

Telltale Games har imidlertid ikke forlatt sine røtter helt og holdent, og i motsetning til sin senere søsterserie The Wolf Among Us har spillet elementer av pek-og-klikk-spillmekanikk. Her gjelder det å samle gjenstander som kan brukes ved en senere anledning. Noen er av mindre art, mens andre igjen er essensielle for å komme seg videre i historien. Fellesnevneren for alle disse sekvensene er at de ikke er altfor utfordrende, særlig om man er vant med spill av den gamle sorten innenfor sjangeren (eventuelt nyere innslag som Gemini Rue og Resonance). Samtidig sørger de for å gi nok variasjon slik at herligheten ikke blir for historietung. Man må tross alt minnes på at man sitter med et spill, tross alt...

Det hender også at man må ta en mer direkte tilnærming til de vandøde og annet utyske som måtte herje i Georgia. Som regel innebærer dette situasjoner hvor man må mose en knapp for alt den er verdt, for deretter å trykke på knapp nummer to når man får beskjed om det. Personlig er jeg lite fan av såkalte quick-time events, og skulle heller ønske at Telltale Games lagde spenningsfylte sekvenser som var langt mer spennende enn som så. Her er de imidlertid ikke alene i en bransje som tror vi får større innlevelse i et spill dersom vi bare moser livet ut av en enkelt knapp på en kontroller eller et tastatur. Hoo-whee...

Minneverdig

Mangler til tross er det lite som tyder på at strukturendringene i Telltale Games gjør spillopplevelsen dårligere. Tvert imot er The Walking Dead: Season One et engasjerende spill som man husker i etterkant, selv om det over lang tid føles mer som en interaktiv tv-serie enn et faktisk spill. Likevel behøver dette slettes ikke å være negativt, for settingen og historien åpner opp for et hav av muligheter og vanskelige valg.

Kanskje da ikke så rart at Nordahl Grieg videregående skole tar spillet i bruk i etikkundervisningen i religionsfaget...

Score: 8/10