The Stanley Parable

The Stanley Parable er nok et eksempel på et spill det er umulig å si stort om. Delvis fordi det å røpe for mye rett og slett vil ødelegge spillopplevelsen for de som ønsker å spille spillet (dere er herved advard og bør slutte lesningen mens leken er god), og delvis fordi spillet er såpass kort at det er vanskelig å beskrive det i det vide og det brede.

The Stanley Parable gikk sin seiersgang i spillbransjen i 2013, til tross for at det egentlig var et to år gammelt spill. Dessverre rakk jeg ikke gjennom herligheten i løpet av fjoråret, og først nå i 2014 fant jeg to ledige timer der jeg kunne sette meg ned med spillet.

Lignelsen om Stanley

The Stanley Parable handler ikke overraskende om en mann ved navn Stanley. Stanley jobber på kontor 427, og jobben består av å trykke på knappene på et tastatur som dataskjermen ber ham om å trykke. Dette trives Stanley godt nok med, men en dag oppdager Stanley at alle de andre ansatte på jobben er borte. Hvor har de blitt av, tenker Stanley og går videre. Eller, det er i det minste det en fortellerstemme forteller deg.

Fortellerstemmen er nemlig sentral for spillet. En rolig, vennlig, britisk herrestemme forteller historien om Stanley. Da er det naturlig å tenke at Stanley følger etter og handler i samsvar med fortellerstemmen. Men så er spørsmålet: Hva hvis det ikke er tilfelle? Hva hvis Stanley bestemmer seg for å handle stikk motsatt av det fortellerstemmen sier, eller bestemmer seg for ikke å gjøre noe i det hele tatt?

Hvorvidt man skal følge fortellerstemmen rolige – men fremdeles faste og bestemte – instrukser eller oppføre seg som en rebelsk villmann er opptil spilleren. Skulle man velge sistnevnte, er det imidlertid ikke snakk om at fortelleren sitter passiv og bare ser på. Kjernen i The Stanley Parable er nettopp dette samhandlingen mellom spilleren (Stanley) og fortelleren, og hvilke reaksjoner man kan lire ut av de handlingene man gjør.

Kort og godt

Denne lignelsen er slettes ikke lang – det meste kan gjøres unna på en time eller to. Spørsmålet er hvor eksperimentell man føler seg. Hvor mange muligheter og varianter av historien finnes det? Hva skjer dersom jeg gjør slik i stedet for sånn, eller går her i stedet for der? Til syvende og sist er det bare din egen tålmodighet som setter grensene. Spillet er på sin side laget slik at det føles moro å utforske alle kriker og kroker for å åpenbare alle mulighetene.

Samtidig er denne grunnoppskriften også spillets store svakhet. Pirres man ikke av nysgjerrigheten, den humoristiske dialogen, den repeterende settingen... ja, så mister man fort interessen. Kanskje gjør ikke dette stort, ettersom spillet ikke er lagt opp lenger enn det er, men i retrospekt føler jeg spillet serverer meg litt for mye av det samme. Litt av poenget, ja visst, men samtidig finnes det rom for hakket mer variasjon.

For den som er interessert i den slags kan spillet ses på som en parallell til dagens spillbransje og hvordan vi forholder oss til spill som medium. Det gir meg likevel ingen epifaniske åpenbaringer av den paradigmeskiftende sorten, sånn samlet sett.

For meta-entusiasten

The Stanley Parable er en snål tittel. Ikke ueffen, ikke dårlig og heller ikke noe man bør la være å spille. Om det likevel er det helt store er jeg derimot hakket mer skeptisk til, Portal-følelsen spillet til tider gir meg til tross. Det avgjørende spørsmålet er vel hvor glad man er i meta-opplevelser.

Score: 7/10

En takk til Christer som ga meg spillet i julegave julen 2013.