Spillåret 2017: Ti spill å se frem til

Ikke før er vi ferdige med 2016, før 2017 banker på i full vigør og gjør alt det kan for å få oppmerksomheten vår. For oss spillinteresserte var 2016 er innholdsrikt og spennende år, men det er ingenting som tyder på at 2017 blir noe dårligere.

Etter å ha sett tilbake på spillåret 2016, tenkte jeg denne gangen å se fremover. Å skulle plukke ut de ti spillene jeg gleder meg mest til i 2017 er som vanlig utfordrende. Ikke bare er det en sjanse for at jeg overser noen spill, men det er dessuten ingen garanti for at alle kommer ut i 2017.

Med dette i bakhodet har jeg forsøkt å sortere ut de ti spillene jeg ser mest frem til (jeg har for ordens skyld ikke tatt med nyversjoner av gamle spill). Ikke overraskende er det japanske spill som dominerer listen.

10. Dragon Quest XI (Switch, 3DS, PS4)
Det har tatt sin tid, men det siste året har jeg blitt noe bitt av Dragon Quest-basillen. Den tradisjonelle rollespillserien har kanskje aldri vært den mest populære her til lands, men i Japan er dette serien som overgår Square Enix' andre store rollespillserie, Final Fantasy, i popularitet. Med den karakteristiske stilarten til Dragon Ball-pappa Akira Toriyama, søte og skumle monstre, tradisjonelle rollespillelementer og en litt useriøs tone gjennom hele historien er det forståelig at dette er noe som faller i smak hos mange. De siste ukene har stadig flere videoklipp dukket opp fra det kommende Dragon Quest XI, og det er ikke annet å si enn at dette ser lekkert ut.

9. South Park: The Fractured but Whole (PC, PS4, XBO)
Hvem skulle tro at et spill satt til South Park-settingen skulle bli morsomt? Vel, de fleste av oss, og vi fikk rett. South Park: The Stick of Truth var et herlig og festlig spill som i kjent stil gjorde narr av alt og alle, og satte deg i sentrum for det hele. Spillet fungerte samtidig mer eller mindre som en hyllest til alle de beste øyeblikkene i seriens historie. I 2017 får vi endelig oppfølgeren, og denne gangen er det superhelter som står i fokus. Så spørs det hva man velger, da: Team The Coon eller Team Mysterion. Morsomt blir det nok uansett.

8. Ni no Kuni II (PS4)
Som stor fan av studio Ghibli-filmer var Ni no Kuni et ikke mindre enn magisk eventyr. Grafikken var som snytt ut av filmene, historien vakker, rollefigurene interessante og musikken fra Joe Hisaishi akkurat så vakker som man forventer. Det er ingen grunn til å tro at Level-5 vil gjøre en dårligere jobb med Ni no Kuni 2, ikke minst med tanke på at de denne gangen har maskinkraften til PS4 til disposisjon.

7. Yooka-Laylee (Switch, PS4, XBO, PC)
Et nytt eventyrspill fra gjengen som i sin tid ga oss klassikerne Banjo-Kazooie og Banjo-Tooie, sa du? You had me at Banjo! Dette virker til å bli en av de artigste nye IP-ene i 2017, og ikke minst ser det ut til å by på mye av den samme moroa som eventyrspillene fra 90-tallet. Komponist Grant Kirkhope har de jammen meg også fått med seg. Joda, jeg er klar for et nytt fargerikt og sprøtt eventyr med et radar-par av noen rollefigurer. Dessuten får vi en gjesteopptreden av selveste Shovel Knight i spillet.

6. Valkyria Revolution (PS4, PSV, XBO)
Få spill har fenget meg like mye i forrige konsollgenerasjon som Valkyria Chronicles til PS3, som i ettertid også har fått PC og PS4-versjoner. Taktiske rollespill har alltid fascinert meg, og med Valkyria Chronicles var følelsen på mange måter at sjangeren ble oppfrisket og innovert. Oppfølgeren til PSP var så-som-så, mens Valkyria Chronicles 3, også til PSP, var steinbra (dette kom imidlertid aldri ut utenfor Japan). Når serien nå tar oss med til en ny konsoll, ny tidsepoke og nye rollefigurer, er jeg mer enn klar for å se hva slags utfordringer som står i kø på slagmarken denne gangen. Jeg har forhåpninger om at dette blir morsomt, spennende og ikke minst vanskelig som fy.

5. Danganronpa V3: Killing Harmony (PS4, PSV)
The wait has been un-bear-able. Puhuhuhuhu.

Jeg elsker spill med en god historie, og Danganronpa-spillene har gitt meg noen av de beste spillhistoriene de senere årene. Det psykologiske spillet hvor unge mennesker blir sperret inne, drept og deretter må begynne å finne ut hvem av dem som har begått mordet er intet mindre enn eksepsjonell krim. Dessuten elsker jeg å hate Monokuma, den monokrome robot-teddybjørnen som drar i trådene for det hele. Det blir spennende å se om vi får vite noe mer om settingen og verdenen spillene foregår i med det tredje spillet. Jeg er uansett klar for anime-troper som må anklage hverandre for mord. For å si som Monokuma: Waku-waku, doki-doki!

4. Gravity Rush 2 (PS4)
Dette spillet behøver vi faktisk ikke vente så lenge på, ettersom det kommer ut allerede 20. januar. Gravity Rush var ganske lenge en av de få gode grunnene til å skaffe seg en Playstation Vita. I fjor ble spillet konvertert til PS4, så der forsvant den unnskyldningen. Med oppfølgeren håper jeg på enda mer lek med tyngdekraften i lekre visuelle miljøer basert på franske tegneserier. Svevende byer, flyvende superheltjenter og skyggeskapninger som skal jules opp - what's not to like?

3. Horizon: Zero Dawn (PS4)
Sannsynligvis årets mest spennende nye IP. Gjengen i Guerilla Games har lenge brukt tiden sin på å lage Killzone-spillene, skytespill med lekkert utseende men som likevel ikke har klart å trigge interessen min. Denne gangen får vi derimot leke oss i en post-apokalyptisk verden med robotdinosaurer, hvor vi dessuten får spille som Ygritte fra Game of Thrones (vel, ikke helt, men Aloy skal visstnok være inspirert av Ygritte). Det hele virker å bli et spill i en stor, åpen verden med lekker grafikk og spektakulære kamper. Nevnte jeg forresten robotdinosaurer? Spillet har nemlig robotdinosaurer.

2. Mass Effect: Andromeda (PC, PS4, XBO)
Tenke seg til, idet jeg skriver om dette spillet tikker nyheten inn: Mass Effect: Andromeda lanseres 21. mars 2017. Dermed er det klart for et spennende gjensyn med en av tidenes beste science fiction-serier på spillfronten. Greit nok, Mass Effect 3 sluttet på elendig vis, og BioWare har ikke helt vært i storform de siste fire-fem årene, men det er likevel god grunn til å håpe at dette spillet vil gi oss en ekspedisjon av det sjeldne og eksepsjonelle slaget. Med en helt ny galakse å utforske, nye rollefigurer og ikke minst BioWares første spill som helt og holdent utvikles for dagens konsollgenerasjon, er det håp om at dette kan bli minst like bra som tidligere spill i serien.

1. The Legend of Zelda: Breath of the Wild (Wii U, Switch)
Det begynner å bli en del år siden dette spillet først dukket opp på mine lister over spill jeg ser frem til, og en stund var det nesten slik at en begynte å lure på om dette kom til å bli det neste The Last Guardian hva gjaldt ventetid. Denne gangen er det derimot sikkert. Vi får The Legend of Zelda: Breath of the Wild i år, og vi får det til både Wii U og Switch. Og for et eventyr det virker å bli. Et stort, åpent Zelda-spill, med Ghibli-inspirert visuell stil og et tilsynelatende post-apokalyptisk landskap på linje med det aller første Zelda-spillet fra 1986. Mulighetene virker å være mange, men en ting er i hvert fall sikkert: Zelda-spill har sjeldent skuffet, og det er lite som tyder på at dette kommer til å feile totalt. Jeg er mer klar enn på lenge for et nytt eventyr i Hyrule, enten det blir på Wii U eller Switch.


Andre spill å rette oppmerksomheten mot i 2017 (hvis de kommer ut), men som ikke nådde helt opp på listen: Nier: Automata, Persona 5, Tales of Berseria, Detroit: Become Human, Spider-Man, Hellblade, Nioh, Beyond Good and Evil 2, Scalebound. Yakuza 0, For Honor, Star Wars: Battlefront II

Spillåret 2016: Ingars topp 10

2016 har vært et ekstremt innholdsrik år, på godt og vondt. På allmennbasis har dette vært året for den ene elendigheten etter den andre, med kjendiser som har gått bort på rekke og rad (hvor Star Wars-heltinnen Carrie Fisher er den siste og kanskje kjæreste vi har mistet). Det har også vært året for Brexit, Trump og Carl I. Hagens varsel om sin politiske tilbakekomst, tre tegn på at postfaktualismens tidsalder er over oss for alvor. Legger vi til krig, flykningstrømmer og naturkatastrofer, så får vi et år med mange negative utslag.

Samtidig har ikke året bare vært elendighet. Verden går stort sett fremover, leste vi i høst, og går vi litt etter i sømmene finner vi noe å glede oss over på det personlige plan. Selv kan jeg blant annet mimre tilbake til en minneverdig familieferie i Japan i juli.

For de av oss som er interessert i populærkultur, har 2016 på mange måter vært et særdeles sterkt år. Vi har fått en Star Wars-film som holder mål, to svært gode Marvel-filmer, flere gode sci-fifilmer, og et TV-år som ble langt sterkere enn forventet med serier som Luke Cage, Westworld og nye sesonger av både Daredevil og Game of Thrones (samt en heidundrande overgang fra sesong 6 til 7 i The Walking Dead).

Det samme kan langt på vei sies på spillfronten. 2016 har vært et år med mye innhold og mange gode spill, skjønt noen skuffelser har det også vært underveis. Å skulle velge ut en topp 10-liste byr som vanlig på noen utfordringer. Ikke bare fordi det er mange gode spill å velge mellom, men også fordi man aldri har spilt alle spill som kommer ut i løpet av et år, samme hvor mye tid og innsats man legger ned.

Uansett, med disse utfordringene i bakhodet har jeg forsøkt å sette sammen en topp 10-liste for spillåret 2016. Herved følger mine ti favoritter, samt noen "honorable mentions" til slutt.

10. I am Setsuna
Tokyo RPG Factory er i motsetning til hva navnet indikerer et veldig lite spillstudio, med ti faste ansatte og tjue innleide ekstra medhjelpere. Likevel har Square Enix valgt å satse på å etablere studioet under sine vinger, og sluttresultatet er særdeles lovende. I am Setsuna tar oss med til en verden kledd i evig vinter, og hvor en ung kvinne hvert tiende år utpekes som et offer som må legge ut på en pilegrimsferd for å holde verdens monstre i sjakk. Vi får ta del i denne reisen som i stor grad henter mye av både spillmekanikk og fortellerteknikk fra 90-tallets rollespill, med særlig inspirasjon fra Chrono Trigger og Final Fantasy VI. Melankoli og vemodighet preger spillet tvers igjennom - ikke så rart, ettersom det japanske ordet setsunai kan bety tristhet eller at noe gjør vondt langt inn i hjerterota. Dette setter stemningen for rollefigurene, verdenen, det grafiske uttrykket og ikke minst den fabelaktige musikken, fremført i sin helhet på piano av den 23 år gamle komponisten Tomoki Miyoshi. I am Setsuna er et herlig rollespill for dem som forelsket seg i spill fra sjangeren på 90-tallet, og det er en glede å vite at Tokyo RPG Factory er ett av de mange selskapene som jobber med noe til Nintendo Switch.

9. Dishonored 2
Det første Dishonored satte sine tydelige spor i 2012, og føltes langt på vei som en åndelig oppfølger til den klassiske serien Thief. Siden den gang har Thief fått et nytt spill, et spill som på ingen måter imponerte og var forglemmelig fra start til slutt. Dermed har Dishonored-seriens rolle som "det nye Thief" bare blitt stadfestet. Dette er en posisjon serien forsvarer med Dishonored 2, et spill som er minst like underholdende som det første. Med muligheten for å velge mellom to rollefigurer, nye omgivelser satt til sydligere strøk og områder med mesterlig nivådesign (slik som The Clockwork Mansion) er Dishonored 2 et svært underholdende snikespill. Noen tekniske problemer til tross er dette en klar anbefaling, og jeg ser ingen grunn til at tilhengere av det første spillet skulle bli skuffet over en minst like god oppfølger.

8. Bravely Second: End Layer
La gå, gjenbruket av elementer fra forgjengeren Bravely Default er mange og til tider litt skuffende. Historien er heller ikke like god og gripende. Likevel er det mye godt å si om Bravely Second: End Layer til Nintendo 3DS. I likhet med forgjengeren får vi her et rollespill med klare likhetstrekk til de ni første Final Fantasy-spillene. Du har et fabelaktig kampsystem, minneverdige rollefigurer, et soundtrack som skrur alt opp til 11 og et mesterlig design. Med nye og spennende klasser, nye hovedpersoner og nye områder å besøke sikrer også dette spillet seg en plass på lista, selv om utviklerne bør være klar over at neste spill i serien behøver litt mer innovasjon og nyvinninger for å klare å nå helt til topps.

7. Final Fantasy XV (anmeldelse kommer i januar)
Det føles merkelig å skulle plassere et spill jeg ikke er helt ferdig med på denne listen. Ikke minst blir surrealismen større av at vi snakker om Final Fantasy XV, et spill vi nesten hadde gitt opp å se etter nesten ti års utviklingstid. Likevel kan jeg trygt si at Final Fantasy XV er et spill som fortjener en plass på denne listen. Final Fantasy-serien har alltid hatt noen gjenkjennelige elementer som går igjen fra spill til spill, samtidig som at hvert enkelt spill er unikt og forsøker seg på noe nytt. Noen ganger fungerer det dårlig, men for Final Fantasy XV fungerer det meste aldeles utmerket. Road trip-simulatoren med Noctis, Ignis, Gladiolus og Prompto underholder betraktelig mer enn man skulle tro, og det er fascinerende hvor mye tid spillet får meg til å bruke bare på å kjøre rundt eller gjøre sideoppdrag. Spillet er også utrolig lekkert å se på, og musikken er heller ikke å klage på, selv om den kanskje ikke utmerker seg som seriens beste. Bortgangen fra mer klassisk JRPG til et mer actionpreget JRPG har sine fordeler og ulemper, og de kvinnelige rollefigurenes rolle i spillet kan saktens meg diskuteres, men helhetlig sett er dette fortsatt et utrolig underholdende rollespill. Dessuten har Final Fantasy XV den beste maten jeg noen gang har sett i et spill - jeg blir konstant sulten av matlagingen til Ignis.

6. Titanfall 2
Jeg tror jeg aldri blir lei av ordene "Stand by for Titanfall," etterfulgt av en gigantisk kamprobot som deiser ned fra himmelen til min assistanse. Det første Titanfall var min klare favoritt i spillåret 2014, og Titanfall 2 blir kun overskygget av andre gode spillanseringer dette året. At spillet har kommet i skyggen av Battlefield 1 og Call of Duty: Infinite Warfare er en kardinalsynd, for Titanfall 2 knuser begge titlene til proteinpulver og spiser dem til frokost. Dette skyldes ikke bare at Titanfall 2 har fått flere og mer varierte modi i flerspillerdelen, samt en gripeklo man kan bruke for å svinge seg mellom bygninger og hekte seg fast i motstandernes titaner. Det skyldes heller ikke den skamlekre grafikke som kjører solide 60 bilder per sekund uansett hvor mye som foregår på skjermen. Nei, den største styrken til Titanfall 2 er en vanvittig godt gjennomført historiedel, med et knakende godt narrativ og mesterlig nivådesign jeg ikke kan snakke så mye om uten å avsløre for mye. Dessuten elsker jeg historien om den ferske piloten Jack Cooper og titanen BT-7274. Trenger du et godt og nytt skytespill lansert i høst, er Titanfall 2 min soleklare anbefaling.

5. Fire Emblem: Fates
Helt siden Fire Emblem-serien først ble tilgjengelig for oss vestlige spillere i 2004, har jeg vært en trofast fan som har kost meg med så å si alle spillene i serien. Ventetiden for Fire Emblem: Fates har vært lang, da japanerne har hatt tilgang på spillet nesten et år i forkant, men sluttresultatet var vel verdt tiden. Vi fikk servert noe som langt på vei føles som tre ulike spill, ikke bare ett. Slikt kan man gjøre når man lar deg oppleve en og samme konflikt fra tre forskjellige perspektiv. Ikke bare det, men hvilken side av konflikten du velger påvirker også hvilke klasser du har tilgjengelig, hvor vanskelige oppdragene er og hvilken spillestil du dermed blir nødt til å velge. Også denne gangen får man servert en rekke interessante og festlige rollefigurer, skjønt det er ikke å komme unna at Fire Emblem: Fates kommer et lite stykke til kort sammenlignet med forgjengeren, Fire Emblem: Awakening. Gode håndholdte strategispill vokser ikke på trær, men Fire Emblem viser nok en gang at serien er et av de beste alternativene innenfor sjangeren.

4. Overwatch
Overwatch er uten tvil spillet jeg har brukt mest tid på i år (ikke minst fordi jeg spiller det mye sammen med min langt bedre halvdel), og det er kun to årsaker til at spillet ikke når høyere: Det er langt på vei en ny og forbedret versjon av Team Fortress 2, og det er tre spill som rett og slett bare er enda bedre. Med det sagt er Overwatch et særdeles vel gjennomført spill, men noe annet er det kanskje ikke å forvente fra Blizzard. Studioets første unike IP på nesten 20 år er en heidundrande festlig fremtidsvisjon, og kombinasjonen av lagbasert skytespill, helter med unike egenskaper og spesialangrep samt en grafisk stilart som henter tydelig inspirasjon fra Pixar-filmer er rett og slett eksepsjonell. Rollefigurene er dessuten utrolig varierte, både med tanke på personlighet og egenskaper, og det skal godt gjøres å ikke finne minst én favoritt i denne gjengen, enten din favoritt er gorillaen Winston, den skøyeraktige Tracer eller den sørkoreanske gameren D.Va i sin kamprobot (som ifølge spillets bakgrunnshistorie er rekruttert av den koreanske hæren på grunn av hennes skills i StarCraft II, og som om ikke det var nok strømmer hun Overwatch-slagene live på Twitch). Overwatch er et spill det er lett å sette seg inn i, samtidig som det gang på gang viser seg å være voldsomt utfordrende. Først og fremst er det derimot moro, en moro som bare vokser jo mer du spiller det sammen med gode venner. Sistnevnte faktor er avgjørende for at moroa skal vedvare, men har du først en god gjeng å spille sammen med er Overwatch et spill du kan kose deg med i vanvittig mange timer fremover.

3. Uncharted 4: A Thief's End
Som Playstation-eier er det kanskje én utviklers spill jeg ser mer frem til enn noen andre, og det er Naughty Dog. Etter den aldeles gripende og uforglemmelige opplevelsen de ga oss med The Last of Us i 2013, skulle vi nå endelig få det fjerde og siste spillet i Uncharted, serien som kanskje mer enn noen annen har plassert studioet på kartet. Vi visste hele tiden at spillet kom til å bli morsomt, underholdende, spennende, gripende og fantastisk. At det hele derimot skulle bli så bra tror jeg ikke det var noen som kunne se for seg. Her merkes det klart og tydelig at Nathan Drake og kompani blir regissert av de samme folkene som ga oss The Last of Us, for Uncharted 4: A Thief's End er mer alvorlig, voksen og ettertenksom enn de tre første Uncharted-spillene. Scener og samtaler mellom Nathan og hans kone Elena (ja, nå har de endelig blitt gift) er noe av de mest voksne og realistiske jeg har sett hos et fiksjonelt par, uavhengig av medium. Samtidig er Nathan den han alltid har vært, nemlig den sjarmerende skattejegeren med et hode for gåter og historie, pluss en akrobatisk utholdenhet av de sjeldne. Det hele pakkes inn i usedvanlig lekker grafikk, og musikken av Henry Jackman sørger for å understreke de nye og mer alvorlige undertonene spillet byr på. Enhver eier av en Playstation 4 med respekt for seg selv bør ha Uncharted 4: A Thief's End i samlingen sin, og har du fortsatt ikke konsollen i ditt eie er dette bare nok en god unnskyldning i et stadig mer solid spillbibliotek konsollen kan by på.

2. Abzû
Helt ifra første stund har Abzû virket som et unikt og spennende prosjekt. Dessuten har det vært det neste spillet fra en av hovedaktørene bak Journey, et spill som ikke akkurat har vært uten betydning de siste årene. Legg til at Austin Wintory, samme komponist som sto bak musikken til Journey, også setter tonene til Giant Squids første spill, så har du sørget for at Abzû blir en fantastisk opplevelse. Spillet er på ingen måter særlig langt, men denne unike svømmeturen under havet føles ulikt alt annet man noen gang har spilt (med mulig unntak av Journey). Man svømmer sammen med det yrende livet som kryr under havoverflaten, fra planter og små fisker til havets største skapninger. Det beste med det hele er likevel hvordan livet i havet ikke tjener en høyere funksjon, slik man ofte ser i spill, men at det ganske enkelt bare er der og lever sitt normale liv. En slik designfilosofi er noe vi dessverre ser så altfor sjelden i spillsammenheng, og som gjør Abzû enda mer unikt og minneverdig. Abzû henter sitt fra sumerisk mytologi, hvor navnet sikter til urhavet hvor kaoskreftene råder. Havet vi besøker er til tider kanskje kaotisk, men i dette kaoset er det også yrende liv, skjønnhet og en opplevelse som kan måle seg med de lekreste naturdokumentarer.

1. Owlboy
2016 har vært et underlig spillår. Det er året hvor vi har fått servert hele tre evighetsprosjekter vi nesten hadde gitt opp å få spille: Final Fantasy XV, The Last Guardian og Owlboy. Sistnevnte er kanskje det mest ukjente for mange, men slettes ikke ubetydelig for oss her i landet, ettersom spillet er produsert av en liten gruppe på under et halvt dusin sjeler på Askøy.

Vi har lenge blitt forespeilet et vakkert spill utviklet i retro-stil, med pikselgrafikk og med mange klare assosiasjoner til gamle spill fra Super Nintendo-epoken. Det vi derimot ikke var forberedt på var hvor fantastisk helheten kom til å bli. Da Owlboy endelig ble lansert 1. november fikk vi ikke bare et spill som ga oss en god retro-følelse. Vi fikk et spill hvor helheten var så utrolig vakkert skrudd sammen at det er tilnærmet umulig å mislike. Vi fikk et spill hvor eventyrfølelsen satt som et skudd. Vi fikk et spill hvor hver eneste piksel er pusset og blankpolert til den minste detalj, slik at spillet ser både retro og moderne ut på en og samme tid. Vi fikk et spill hvor musikken til enhver tid passet som hånd i hanske for anledningen, og som alltid maktet å sette den rette stemningen i grotter, åpne himmelrom eller andre forunderlige lokasjoner. Men fremfor alt fikk vi et vakkert eventyr om den stumme uglegutten Otus og vennene hans, en fortelling om et høyst misforstått individ som likevel har et hjerte av gull og et mot uten like.

Owlboy er et mektig eventyrspill, og minner meg på hvorfor spill er et så fantastisk medium som det er. Hatten av for utviklerne i D-Pad Studio for et fantastisk sluttprodukt, et produkt som uten tvil er årets spill anno 2016.


Spill som ikke nådde helt opp, men som fortjener å nevnes: Stardew Valley, The Last Guardian, Battlefield 1, Pokkén Tournament, Deus Ex: Mankind Divided.

Spill jeg ikke har spilt (ennå), men som muligens kunne fått en plass på lista: Batman: The Telltale Series (spilles i disse dager), The Witness, Firewatch, Civilization VI, Oxenfree, Pokemon Sun/Moon, World of Final Fantasy, Tokyo Mirage Sessions #FE.

Spill som har skuffet: Quantum Break, Drømmefall Kapitler, Mighty No. 9, Star Fox Zero.

Catalyst: A Rogue One Novel

Om to dager får vi noe vi aldri har opplevd før. Vi får servert en Star Wars-spillefilm på kino som ikke har Episode knyttet til seg i tittelen. Det er klart for filmen Rogue One: A Star Wars Story, som vil tjene som den første av flere kommende sidehistorier i Star Wars-universet. Slike historier er ikke ukjente for dem som har fulgt med på Star Wars over lengre tid, da en har fått dette i form av bøker, spill og tegneserier (for ikke å glemme TV-serier som The Clone Wars og Rebels), men dette er altså første gang vi får en spillefilm på kino som tjener denne funksjonen.

Rogue One vil etter det vi forstår finne sted like før Star Wars Episode IV: A New Hope (den eldste og første av alle Star Wars-filmene), og forteller oss historien om hvordan en gruppe med opprørere fikk tak i planene til Dødsstjernen – et tyveri som er avgjørende for begivenhetene i Episode IV og utover. Vi vet også at sentralt i denne historien vil vi finne Jyn Erso, en opprører med en mildt sagt spesiell tilknytning til Dødsstjernen. Hennes far, Galen Erso (spilt av Mads Mikkelsen i filmen), er på mange måter ingeniøren og mannen som har gjort konstruksjonen av Dødsstjernen mulig.

En slik tilknytning til universets mest dødelige våpen vil få oss til å tro at Galen Erso må være en mann fullstendig uten moralsk kompass eller ettertanke. Det er derimot her boka Catalyst: A Rogue One Novel – den nyeste av Star Wars-bøkene – kommer inn i bildet. Catalyst forteller oss om prosessene forut for Rogue One, og langt på vei er dette Galens historie. Nærmere bestemt er dette historien om Galen, hans kone Lyra og deres nyfødte datter Jyn. Men det er også en historie om Orson Krennic (spilt av Ben Mendelsohn i filmen), mannen som etter hvert stiger i gradene og blir lederen for Dødsstjerne-prosjektet til først Republikken og deretter Imperiet.

Catalyst gjør en god jobb med å kartlegge flere forhold. Først og fremst får vi et bedre innblikk i Galens sinn og indre motivasjon, en motivasjon som langt på vei kan oppsummeres i hans vitenskapelige interesse for kyber-krystaller, de mystiske Kraft-sensitive krystallene som jedi-ridderne bruker for å lage sine lyssabler. Krystallenes mystiske potensiale er også det som skal til for å kunne drive et våpen med Dødsstjernens destruktive kraft, hvilket betyr at Galens kompetanse raskt blir ettertraktet av hans tidligere studiekamerat Orson. Men hvordan rekrutterer man en krigsfornekter som ikke har den minste interesse for å konstruere våpen av noe slag til å utvikle den mest avgjørende del av universets mest dødelige våpen? Vel, veien dit er lang og brokete, og det er også denne historien Catalyst forteller oss.

Forfatter James Luceno har tidligere bidratt med Star Wars-bøker som tilhører både den gamle kanon (som f.eks. Darth Plagueis) og den nye kanon (Tarkin). Han har i de senere årene utmerket seg som en av de bedre Star Wars-forfatterne, og med Catalyst blir vi minnet om hvorfor. Catalyst er rett på sak, og er på samme tid både omfattende og enkel. Luceno fortaper seg ikke for lenge i unødvendige detaljer, men gir oss alltid nok til å holde det gående, både når det gjelder skildringer av omgivelsene og selve hovedhistorien. Vi får ikke bare et innblikk i Erso-familiens utfordringer, men vi får også et verdifullt innblikk i Orson Krennics tanker og sinn, et innblikk jeg tenker kommer til å bli svært verdifullt når filmen kommer ut.

Selv om Luceno stort sett holder seg til sak, finnes det noe fett som kunne vært trimmet her og der. Vi får et innblikk i et lite lokalt opprør mot Imperiet ca. 2/3 uti boka som vi aldri får noe særlig engasjement for, og til å være et instrument i maktkampen mellom Krennic og Tarkin føles det hele langt mindre spennende og gripende enn det burde ha vært.

Likevel lander Catalyst med beina på jorda og gir deg en verdifull forhistorie til den kommende filmen. Jeg har ingen tvil om at man kan se Rogue One: A Star Wars Story uten å ha lest boka og fortsatt kose seg stort med filmen. Jeg har samtidig en tro og tanke om at lesere av boka vil få et enda større utbytte av det som virker å være en spennende sidehistorie i Star Wars-universet.

Dødsstjerner: 4/5

For mine tanker om andre bøker i den nye Star Wars-kanon, kan du lese mer om følgende: Aftermath, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Aftermath: Life Debt, Bloodline og Ahsoka.

Battlefield 1

«Krigen som skulle ende alle kriger» ble den gjerne kalt, krigen som raste i tidsrommet 1914-1918 og som i ettertid blir omtalt som 1. verdenskrig. Krig er selvfølgelig alltid et absolutt bunnpunkt for menneskeheten, men de fleste historieinteresserte vil nok kunne si seg enige i at 1. verdenskrig var en langt mer unødvendig og meningsløs krig enn de fleste. Ved fredsinngåelsen 11. november 1918 var knapt noe endret til det bedre, millioner av liv var gått tapt, og undertegnelsen av Versaillestraktaten i 1919 skulle ikke gjøre stort mer enn å sette opp de aller første bærebjelkene for en ny og langt større krig 20 år senere.

1. verdenskrig var også den første mekaniserte krigen, hvor tradisjonell krigføring, strategier og formasjoner måtte revideres kraftig eller skrotes på hylla. Innovasjonen på våpenfronten i løpet av 1900-tallets første tiår var enorm, og 1. verdenskrig var arenaen for å teste ut fly, luftskip, gass, flammekastere, maskingevær og tanks i praksis. Millioner av soldaters liv gikk tapt i våpeninnovasjonens navn, de fleste av dem på aller mest meningsløst vis.

Med dette historiske bakteppet forsøker utviklerne i DICE å ta Battlefield-serien tilbake til historisk krigføring, som tross alt var der serien i sin tid begynte med Battlefield 1942. Krigsspill har ofte utforsket historiske konflikter, men 1. verdenskrig har i veldig stor grad forblitt en urørt konflikt (det eneste unntaket jeg kommer på i farten er det velutviklede Valiant Hearts: The Great War fra Ubisoft). Spill kan være et utmerket pedagogisk virkemiddel, og muligheten for å formidle noe av krigens elendige omstendigheter til dagens unge er med andre ord absolutt til stede. Samtidig er risikoen stor. Kan man være i stand til å lage et godt krigsspill som tar den historiske konteksten på alvor, eller ender det hele opp som et meningsløst skytespill som forsøker å lage underholdning på den tragiske historiske kontekstens bekostning?

DICE har i produksjonsfasen ytret et ønske utad om å ta den historiske konteksten på alvor, og resultatet ser vi i form av en enspillerdel delt opp i fem kampanjer. De fem historiedelene foregår fra den fransk-tyske fronten i vest til den arabiske halvøy i øst, og favner dermed forholdsvis bredt. Noen av historiene fanger virkelig krigens voldsomhet og grusomhet godt. Her kan man særlig trekke frem Through Mud and Blood, som følger en britisk tank på sin vei gjennom slagmarken, og som på mange måter gir sterke assosiasjoner til den undervurderte krigsfilmen Fury fra 2014. Andre, som den arabiske kampanjen Nothing is Written hvor en møter Lawrence of Arabia (sitatet «Nothing is written» vil nok mange kjenne igjen fra filmen Lawrence of Arabia fra 1962), klarer seg helt greit. Andre deler igjen bærer imidlertid altfor mye preg av "one-man army"-syndromet, og ender opp med å bli langt mindre ærbødig mot den historiske konteksten enn det man kunne håpe på.

Lang er historiedelen heller ikke. Er man effektiv kan man spille seg gjennom det hele på rundt 6-7 timer, noe som ikke akkurat er mye for et av årets største spillproduksjoner. Mengden med informasjon man får om konflikten i sin helhet er heller ikke like stor som man kunne håpe på. Det er kanskje naivt å forvente at et spill i Battlefield-serien faktisk skal lære deg noe om historie, men potensialet lå umiddelbart der. Etter å ha spilt gjennom historiedelen har man kanskje plukket opp noe kunnskap, men fortsatt sitter underholdningselementet høyere, og dem som ønsker en spillpedagogisk tilnærming til 1. verdenskrig bør heller gå til Valiant Hearts: The Great War, som tross alt har en historisk oppslagsdel integrert i spillet.

Med det sagt finnes det noen gode øyeblikk i historiedelen rent spillmessig sett. Her må man nesten trekke frem ett av oppdragene i Arabia-kampanjen, hvor man i nattens mulm og mørke må infiltrere tre forskjellige baser i ørkenen. Du kan selv velge hvilken rekkefølge du skal infiltrere dem i og hvordan du gjør det, og denne formen for frihet føles som et friskt pust i spillet.

For mange handler Battlefield imidlertid ikke om enspillerdelen eller historien, men om flerspillerdelen med en bråte folk over nettet. Sentralt for denne delen står friheten man har i valg av klasser, våpen, modifikasjoner og utstyr, og mange ble nok skuffet over fjorårets Star Wars: Battlefront da DICE valgte å skrote mange av disse elementene. Battlefield 1 ivaretar derimot denne arven og sørger for at du får akkurat den friheten du trenger til å gjøre en så god innsats som mulig. Ulempen er selvfølgelig at det tar tid før du opptjener nok poeng til å låse opp de beste våpnene, selv om det kanskje er i startfasen du trenger dem mest, men man må da tross alt slite for føden.

Til å begynne med vil du slite med å få den hele og fulle oversikten over hva de forskjellige flerspillerdelene handler om, hvordan man går frem og hva man i det hele tatt skal gjøre. Spillet gjør ikke akkurat noen god jobb når det kommer til opplæring og informasjon, og det er tydelig at spillet først og fremst retter seg mot dem som har noe erfaring med lignende spill tidligere. Menysystemet er heller ikke særlig oversiktlig, og her kunne DICE ha gjort en betydelig bedre jobb.

Når man derimot først kommer seg inn i systemet, er det mye variasjon og spenning å hente. Conquest satser klassisk med opptil 64 spillere på en stor slagmark, hvor den ene siden angriper i bølger i forsøket på å erobre seksjoner av slagmarken. Domination satser på intensitet, men på en mindre slagmark og med færre maskiner. Operations tar deg med til faktiske slag fra krigen, hvor spesifikke oppdrag må gjennomføres for å vinne konflikten og deretter går videre til neste kart og oppdrag. Operations må kunne sies å være blant de mest kreative innslagene i flerspillerdelen.

Deretter har du Rush, et slag av mindre skala hvor den angripende front må ødelegge fiendens telegrafstasjoner for å unngå at artilleriet får tilsendt koordinater som vil bombe angriperne sønder og sammen. War Pigeons ligner noe i den forstand at man skal bruke brevduer for å tilkalle artilleri, men her skal begge sider kjempe om å få tak i en brevdue og beholde denne lenge nok til at man kan skrive beskjeden som skal sendes. Til slutt har man Team Deathmatch, som enkelt og greit handler om å være det første laget som når et visst antall drepte motstandere. Helhetsinntrykket er at DICE velger å kjøre trygt, men at de samtidig velger å fokusere på kvalitet innenfor det sikre og kjente.

Forrige store Battlefield-spill, Battlefield 4, ble nesten beryktet for alle sine tekniske feil, mangler og bugs. Noen av dem finner du også denne gangen hvis du er uheldig, skal man tro internett, men over det jevne yter Battlefield 1 svært godt. Feilene underveis er få, billedhastigheten kjører jevnt, og ikke minst ser det unektelig pent ut, ikke minst på PC. Den grafiske presentasjonen utnytter både Frostbyte-motoren til DICE og DirectX 12 til det ytterste, hvilket gir deg et skyhøyt detaljnivå og vakre omgivelser. Det er et visuelt lekkert spill, enten det er vakre italienske fjell eller grufulle og møkkete skyttergraver i Frankrike som møter deg.

Battlefield 1 hadde et lovende potensiale og et godt utgangspunkt. Sluttresultatet lever opp til forventningene for dem som først og fremst er på jakt etter store flerspilleropplevelser. Det er massivt, solid, variert og For historieentusiastene er det kanskje ikke helt som forventet, men fortsatt er det nok av de gode øyeblikkene til at et kjøp legitimeres.

Score: 8/10

Star Wars: Ahsoka

Rollefiguren Ahsoka Tano har vært en umiskjennelig del av Clone Wars-epoken av Star Wars helt siden konseptet startet med filmen Star Wars: The Clone Wars i 2008. Det er derfor rimelig å anta at mange fans ble positivt overrasket da rollefiguren dukket opp igjen, i en noe eldre utgave, i den nye animasjonsserien Star Wars: Rebels. Samtidig åpnet koblingen mellom de to animasjonsseriene for spørsmål. Hvor har Ahsoka vært i mellomtiden? Hvordan slapp hun unna Order 66? Og hvordan kom hun i kontakt med opprørsstyrken, som til syvende og sist førte henne sammen med hovedpersonene i Rebels?

Dette er noen av spørsmålene som det forsøkes å gi svar på i boka Star Wars: Ahsoka. Boka tar oss med på Ahsokas reise gjennom galaksen, ett år etter at Imperiet har blitt en realitet. Alene og anonym gjør hun sitt beste for å fordi så isolert som mulig, samtidig som hun forsøker å leve et så normalt liv hun kan for ikke å virke for mistenkelig. Ved bokas begynnelse er det derimot på tide for henne å dra videre, og reisen går til den svært tynt befolkede jordbruksmånen Raada.

Boka er i utgangspunktet rettet mot et yngre publikum, hvilket betyr at de 400 sidene går forholdsvis kjapt unna. Boka er derfor lettlest og bruker ikke overveldende mye tid på hvert plottpunkt. Dette er både en fordel og en ulempe. Det er en fordel fordi det åpner Star Wars-litteraturen for et langt større publikum enn de andre bøkene som er utgitt i den nye kanon, inkludert Lost Stars, en bok som var rettet mot «young adults.» Det er også en fordel, med tanke på at en god del av dem som ser Clone Wars og Rebels i dag er av et yngre publikum (ikke at alder er noen hindring, selv storkoser jeg meg med begge deler).

Det er derimot en ulempe i den forstand at det meste av handlingen går forholdsvis fort unna, hvilket betyr at det blir liten tid til å utforske plottpunkt som hadde fortjent lengre tid. Særlig slår dette ut på en del av rollefigurene i boka, som enten kommer og går uten at man får vite altfor mye om dem, eller som rett og slett fremstår som unødvendige for bokas handling i sin helhet.

Den andre store fordelen er at boka virker å fokusere mest på hvordan Ahsoka til syvende og sist kom så langt at hun ble en del av opprørsgruppen og dermed dukket opp i TV-serien Rebels. Boka kunne med fordel brukt betydelig mer tid på å utforske den første delen av veien dit, nemlig hvordan Ahsoka håndterte sine første uker og måneder på egen hånd.

Star Wars: Ahsoka ender opp som en lettlest og givende bok, samtidig som det merkes at den er lettskrevet med tanke på å nå et yngre publikum. Selv om det ikke er noe galt i seg selv, resulterer det i en bok som noen ganger bare skraper i overflaten. Sammenlignet med andre bøker i den nye Star Wars-kanon kommer den derfor noe til kort, selv om den fortsatt er fullt og helt lesverdig.

Dødsstjerner: 3/5

Attack on Titan: Wings of Freedom

Lisensbaserte spill er som regel en uting. De av oss som spilte spill noen år tilbake husker hvordan markedet til tider kunne flyte over av middelmådige til elendige spill basert på populære lisenser som Harry Potter, superhelter og Hannah Montana (ok, liten erfaring med sistnevnte, men dere skjønner poenget). Det store og enstemmige unntaket har i hovedsak vært Arkham-trilogien satt til Batman-universet, som virkelig viste hva som er mulig å gjøre når man kombinerer dyktige utviklere med en god lisens og nokså frie tøyler. Likevel har ikke unntaket gjort meg noe mindre skeptisk til lisensbaserte spill.

Derfor var det med nokså lave forventninger jeg trosset mitt bedre vitende og gikk til anskaffelse av Attack on Titan: Wings of Freedom til Playstation 4 (spillet er også kjent under A.O.T.: Wings of Freedom eller bare Attack on Titan). Som et lisensspill basert på den enormt populære animeserien Attack on Titan er fallhøyden stor, men det lille jeg har lest og hørt om spillet har derimot vært overraskende positive («overraskende» i den forstand at de som har skrevet/snakket om spillet selv har blitt overrasket). Skepsisen fra min side melder seg også naturlig når det er Koei Tecmo som står på utviklersiden. Studioet er kanskje mest kjent for sine Dynasty Warriors-spill og ulike spill basert på samme formel, slik som Hyrule Warriors og One Piece: Pirate Warriors-trilogien. Spill som ikke nødvendigvis er dårlige, vel å merke, men som ofte følger en litt for monoton og gjentakende formel til at spillene blir så gode som de kunne ha vært.

Etter en 10-12 timer med spillet sitter jeg likevel igjen med litt av den samme følelsen som jeg hadde etter Hyrule Warriors: Dette er et spill hvor feil og mangler er tydelige, men som likevel er i stand til å underholde meg langt mer enn jeg skulle tro.

Spillet tar deg i praksis med gjennom den første sesongen av anime-serien, hvilket betyr at dette ikke er noe du spiller hvis du ikke vil at handlingen skal bli spolert. Kort fortalt handler Attack on Titan om hvordan menneskeheten nesten har blitt utryddet etter at kjemper plutselig dukket opp. De groteske skapningene virker å kun ha ett mål for øye: Å spise mennesker, og kun fordi de tilsynelatende synes det er gøy. De få menneskene som er igjen har muret seg inne bak tre sirkulære murer, og bak disse murene har menneskeheten nå levd i fred i hundre år. Dette tar brått slutt når Wall Maria, den ytterste av murene, plutselig blir brutt av en kolossal kjempe større og sterkere enn alt annet man noen gang har blitt vitne til. Kjempene strømmer inn, menneskene blir angrepet, og hovedpersonen Eren Jaeger blir maktesløs vitne til at hans mor blir fortært. Eren sverger å drepe alle kjemper, og verver seg sammen med sin søster Mikasa og bestevennen Armin.

Å drepe kjemper er selvfølgelig ikke lett, ellers hadde menneskeheten ikke vært så presset som de er. Kjempene regenerer nemlig seg selv når de blir skadet, slik at en avkuttet hånd eller fot vokser ut igjen etter noen få minutter. Den eneste måten å drepe en kjempe på er å lage et tverrsnitt i nedre nakkeparti, og ettersom selv den minste kjempe er tre meter høy sier det seg selv at dette ikke er enkelt. Militæret i Attack on Titan bruker derfor et såkalt Omni-Directional Gear (ODG) som skyter ut kabler ved hjelp av gass for å bevege seg, noe som i praksis gir dem Spider-Man-lignende bevegelsesfrihet.

Nedfelling av enorme fiender, overveldende motstand, Spider-Man-lignende bevegelsesfrihet ... det er klart dette utgjør et godt grunnlag for et spill.

Gjennom spillets gang inntar du rollen som flere av de kjente rollefigurene i serien, deriblant Eren, Mikasa, Armin og Levi. De forskjellige rollefigurene har noe forskjellige egenskaper, og for dem som kjenner serien er det et selvfølge at Mikasa og Levi er hakket flinkere til å felle kjemper enn den noe svakere Armin. I det store og det hele styrer man derimot figurene likt, og forskjellene mellom dem er ikke overveldende store. Faktisk er de litt for like, og jeg savner med individuelt særpreg slik man f.eks. finner i Hyrule Warriors.

I de klassiske Warriors-spillene handler det om å bekjempe hundrevis av fiender om gangen. Det gjelder ikke her. Her bryner man seg på en og en kjempe, selv om det selvfølgelig forekommer tilfeller hvor det står flere kjemper nokså tett sammen. Til å begynne med krever det ikke all verdens for å nedfelle en kjempe, men etter hvert stilles det større krav til ferdigheter og forbedrede våpen. Til tider kan det være noe utfordrende, men jeg blir samtidig overrasket over hvor enkelt det ofte er å få toppkarakter på et oppdrag.

Hva tempoet i spillet angår er det derimot ingenting å utsette. Spillet er minst like intenst og tempofylt som man forventer. Man kaster seg i høy hastighet gjennom lufta ved hjelp av ODG, spenner kablene fast i kjempene og suser mot dem i full fart. Timing, en hurtig evaluering av helhetsbildet og forvaltning av ressurser som gass og knivblader er nøklene til suksess. Spillet lykkes også i langt større grad enn de fleste anime-spill å gjenskape den visuelle stilen fra serien, og dermed er det lett å føle at man tar del i serien selv. Desto større blir da også triumfen hver gang du får bekjempet en kjempe.

Kort fortalt kan man si at spillmekanikken i spillet er todelt. I den første delen beveger man seg fritt og har nokså god kontroll på kameraet. I denne delen kan man gå, ri eller ‘fly’ frem til destinasjonen. Når man møter en kjempe kan man velge å bekjempe den, hvilket bringer oss til den andre delen. For å slåss mot en kjempe må man endre kameramodus med en knappetrykk, slik at man låser kameraet til en av kjempenes svake ledd (armer, bein eller nakke). Skiftet mellom de to delene er med å skape intensitet, men dessverre er det også her vi finner noe av svakheten. For ikke rent sjelden hender det at de dårlige kameravinklene ødelegger for deg når du angriper en kjempe, og det som egentlig burde være en smal sak blir i stedet et frustrasjonsmoment.

Et annet klassisk frustrasjonsmoment som går igjen fra de fleste Koei Tecmo-spill er dårlige og uoversiktlige kart. Slagmarkene man møter er områder hvor det skjer mye på en gang, og man er derfor avhengig av å få oversikten. Dessverre er det ofte at kartene ikke bidrar til dette. Derimot blir spillet berget av et element hentet rett fra anime-serien: Når noen har behov for hjelp signaliserer de dette med grønne røykbluss, og dermed er det bare for deg å følge røyken. Dessuten er kjempene sjelden vanskelige å få øye på, men et kart som viser hvor skoen trykker mest hadde vært en bonus.

Selve oppdragsstrukturen i spillet er heller gjentakende. Dra dit, inspiser området, nedkjemp kjempene som dukker opp. Utenom historiedelen som følger handlingen i serien nokså nøyaktig har man noen valgfrie sideoppdrag, men strukturen er lik også her. Hadde det ikke vært for den overlegne følelsen man får når alt sitter som det skal når man beseirer en kjempe, ville man gått mye fortere lei. I stedet får man et spill som nok gjør seg best i begrensede doser om gangen.

Det er flere svakheter man kan påpeke ved Attack on Titan: Wings of Freedom, først og fremst på det tekniske området. De fleste svakhetene er derimot ikke noe nytt for den som har knotet med et Dynasty Warriors-type spill tidligere, og hvis svakhetene der ikke har skremt deg bort allerede er det liten sannsynlighet for at de vil gjøre det nå. Attack on Titan gir et godt utgangspunkt for et spill av denne typen, og på de fleste områder leverer Koei Tecmo varene. Vi snakker på ingen måter om en kandidat til årets spill anno 2016, men for fans av serien er det mye å hente her.

Score: 7/10

PS: For første gang prøver jeg meg også på laste opp litt gameplay fra spillet. Klippet er hentet fra et tidlig tidspunkt i spillet hvor man spiller som Armin, en figur som er langt svakere enn sine venner, så spillestilen bærer også preg derav.