Infamous

Hva får man dersom man tar rollefiguren Starkiller fra Star Wars: The Force Unleashed-spillene, tar fra ham lyssabelen og plasserer ham i en moderne, åpen storby for å late som om han befinner seg i et Assassin’s Creed-spill? Vel, beskrivelsen er ikke helt 100 % treffende, men det er ikke langt unna opplevelsen man får av å spille PS3-spillet Infamous fra 2009.

Før lanseringen av Infamous var utviklerne i studioet Sucker Punch (må ikke forveksles med den elendige filmen med samme navn) mest kjent for Sly Cooper-serien til PS2, hvor man spiller som den tjuvaktige vaskebjørnen spillene er oppkalt etter. Med Infamous inntar studioet en langt mer voksen, dramatisk og alvorlig tone. Det er duket for å leke seg med superkrefter i et åpent bylandskap.

En sjokkerende opplevelse

Sykkelbudet Cole McGrath får et særdeles uvanlig oppdrag som snur opp-ned på hele tilværelsen. Pakken han skal frakte går fullstendig bananas, og før Cole vet ordet av det våkner han opp midt i et krater av ødeleggelse. Byen er stengt i en omfattende karantene, panikk råder i gatene og bandene herjer i de tre forskjellige bydelene i den fiksjonelle byen Empire City. Men Cole har fått et ess i ermet: Eksplosjonen han befant seg midt inni har gitt ham superkrefter. Nærmere bestemt har Cole fått kraften til å kontrollere elektrisitet og oppbevare elektrisk kraft i sin egen kropp. Cole tar med dette fatt i oppgaven med å komme til bunns i hvor kreftene hans kommer fra, samtidig som han må samarbeide med lyssky skikkelser for å komme til bunns i en konspirasjon og bedyre sin egen uskyld i eksplosjonskatastrofen.

Premisset for historien er interessant, og parallellene til diverse superhelt-tegneserier er klare og tydelige tydelige. Ikke minst kommer dette klart til syne ved at flere av mellomsekvensene forteller i en tegneserie-aktig stil med stillbilder og en tydelig amerikansk comic book-estetikk. Og spørsmålet som umiddelbart melder seg når man får superkrefter, er selvfølgelig om kreftene skal brukes til det gode eller det onde. Dette spiller også en sentral rolle i Infamous, der man med jevne mellomrom må foreta et valg som vil påvirke ditt moralske meter (eller din karma, om du vil).

Interessant utgangspunkt til tross, tar det ikke lang tid før Infamous fort blir trøttende og kjedelig, i det minste ut ifra et narrativt perspektiv. De moralske valgene blir rett og slett for overtydelige og forutsigbare til at de blir interessante. Bedre blir det ikke av at Cole fort viser seg å være en fullstendig uinteressant hovedrollefigur med omtrent like mye personlighet som alle andre spillhelter med snauklipt hår og rufsete stemme. Selv ikke det å spille spillet som gjennomført ond klarer å gjøre Infamous så interessant som det burde ha vært.

Ikke et strømlinjeformet spill

Hva har så Empire City å by på? Først og fremst et stort og åpent bylandskap man kan boltre seg i. Landskapet er stort for sin tid, og med tanke på at spillet ble lansert et halvt år før Assassin’s Creed II satte standard for sjangeren er det ikke så verst. Men som mange andre spill innenfor sjangeren oppleves byen fort som død og lite innholdsrik. Man kan ta flere sideoppdrag og gå løs på gjengkriminalitet og lignende, for så å gradvis vinne mer og mer kontroll over byen, men den manglende variasjonen i disse oppdragene gjør det hele fort både kjedelig og gjentakende. Til slutt lar man sideoppdrag være sideoppdrag, og går løs på hovedoppdragene i stedet. Det lover ikke godt for et spill som satser på at man gidder å løpe rundt og leke seg litt. Her kunne mer variasjon i oppdragene og kanskje noen flere samleobjekter løst litt på krisen, skjønt det er ikke gitt.

Noe av kjedsomheten munner nok også ut i at den grafiske presentasjonen av Infamous ikke alltid er overbevisende. Etter at samtidige spill som Uncharted har vist hva som faktisk var mulig å få til på PS3 på den tiden, og etter å ha sett hvordan multiplattformtitler som Assassin’s Creed får til bevegelsesanimasjoner, er det nesten latterlig å se på bevegelsesmønstre og ansiktsanimasjonene i Infamous. Det ser rett og slett ikke bra ut, uansett hvordan man velger å se på det.

Men noen ting gjør spillet heldigvis riktig. Bevegelseskontrollene flyter langt bedre i Infamous enn i tilsvarende serier, selv om knappeoppsettet heller ikke her er 100 % optimalt (men dette tviler jeg på vi noen gang får oppleve i et sandkassespill til konsolll). Det er lettere å bevege seg i bylandskapet, og Cole virker til å forstå godt hva det er du ønsker å gjøre eller hvor du faktisk vil bevege deg.

En annen faktor som også driver spillet videre er den stadig økende samlingen av superkrefter. Som nevnt oppfører Cole seg som et levende batteri, men det er mangt og mye man kan gjøre med elektrisitet. Å sende ut strøm mot fiender burde si seg selv, men hva med å samle strømmen i granatlignende kuler eller bruke strømmen i jernbaneskinner til å gli oppå dem? Noen krefter er dessuten isolert til hvilken moralsk retningslinje man velger å gå for, så her er det duket for forskjellige spillestiler. Noen krefter burde kanskje vært bedre balansert, og andre igjen burde kanskje åpnes opp på et tidligere stadium i spillet, men alt i alt åpner kreftene til Cole for mye moro.

Mangler spenning

Infamous er langt på vei et historiedrevet superheltspill i et åpent bymiljø, og fører med seg de fordeler og ulemper man mer eller mindre kan forvente av en slik beskrivelse. Superkrefter og fin flyt i kontrollsystemet gjør at spillet slettes ikke er en underdog i sin sammenheng, men tørr historie, kjedelig hovedperson og manglende variasjon slår imidlertid krokfot under prosjektet. Spillet har avlet frem to oppfølgere, ett til PS3 og ett til PS4, men for min egen del kjenner jeg at det holder med det første spillet i serien – i det minste i denne omgang.

Score: 7/10

Om New Nintendo 3DS

Den 13. februar fikk Nintendo et nytt medlem i familien. Det vil, si helt nytt er det ikke, selv om det faktisk har "New" i navnet.

Nintendo har denne gangen valgt å gi en av sine eksisterende konsoller litt sprekere innmat, en ekstra styreknott til kamera og en langt bedre 3D-funksjonalitet. Resultatet er New Nintendo 3DS, som i bunn og grunn bare er en litt sprekere 3DS.

3DS har siden lanseringen i 2011 solgt over 50 millioner enheter. Det er i og for seg et respektabelt tall, men fortsatt et stykke bak forgjengeren DS, som med sine svimlende 154 milllioner solgte enheter er historien nestbestselgende spillkonsoll (kun slått av Playstation 2). For å forsøke å lokke til seg enda flere brukere (og kanskje også tyne litt mer penger ut av allerede eksisterende brukere) har Nintendo valgt å komme med en oppgradert 3DS. Noen vil diskutere om dette er ideelt, og om ikke selskapet heller burde tenkt en helt ny konsoll i stedet. Men med en ganske rådende markedsandel på det håndholdte konsollmarkedet har ikke Nintendo noen hast.

Jeg har fått leke meg med en New Nintendo 3DS XL de to siste ukene. Så, hvordan fungerer New Nintendo 3DS? Og er den verdt pengene dine?

New Nintendo 3DS har noen sentrale funksjonelle endringer og forskjeller. Disse er:

1. Mindre endringer i design og knappeoppsett
2. Sterkere prosessor
3. Forbedret 3D-effekt med eye tracking
4. NFC-felt
5. C-stikke og skulderknapper

Så la oss ta disse punktene for oss steg for steg:

Mindre endringer i design og knappeoppsett

Det er ikke store endringene som er gjort på dette punktet. New 3DS XL veier mer eller mindre det samme som sin eldre ekvivalent, men føler noe mer avrundet i kantene. Derimot har Start- og Select-knappene blitt flyttet, og befinner seg nå til høyre for underskjermen i stedet for under den. De er mer avrundede og opphevet fra konsollflaten, noe som gjør dem lettere å nå og bruke.

Langt mer knotete føles derimot den nye plasseringen av styrepennen. Der den tidligere har vært på høyre side av konsollen, ligger den nå på undersiden. Her kan det selvfølgelig bare være snakk om gammel vane og vonde vendinger og alt det der, men det føles ikke riktig. For min del er jeg heller ikke komfortabel med plasseringen av volumknappen, som nå befinner seg på venstre side av den øverste skjermen. Det er fort gjort at det blir knotete å skru ned lyden mens man spiller, i hvert fall i intense bosskamper og lignende der man er avhengig av å ha begge hendene tett på kontrollene.

Det skal også nevnes at om du nå vil skifte minnekort på konsollen, må du skru opp bakpanelet for å få tilgang til SD-kortinngangen. Noen har poengtert at dette er unødvendig kronglete, men oppriktig talt: Hvor ofte skifter man SD-kort? Etter å ha oppgradert til 32 GB har i hvert fall ikke jeg hatt noe behov for å ha SD-kortet lett tilgjengelig.

Sterkere prosessor

Endringen man ikke ser så godt, som er tydelig merkbar, er at New 3DS har fått en oppgradert prosessor. Dermed takler den flere operasjoner samtidig og behandler dem raskere. Resultatet er høyst merkbart. Lastetider har blitt betraktelig redusert, og mistanken jeg hadde i høst ser ut til å stemme: Super Smash Bros. for 3DS flyter langt bedre på New 3DS enn den ordinære 3DS. Den behandler kommunikasjon med nettet raskere, og overgangen mellom spill går også mye raskere denne gangen. Og er du en av dem som har lastet ned et bakgrunnstema til din 3DS, vil du merke at dette leses langt raskere og mer smertefritt med en New 3DS.

Den sterkere prosessoren vil med tiden også medføre enkelte 3DS-spill som kun lar seg spille med en New 3DS. Først ut er 3DS-versjonen av Wii-klassikeren Xenoblade Chronicles, som kommer i april. Det blir spennende å se hvor mange utviklere som tør å satse på denne eksklusiviteten: Man frir til et betraktelig mindre publikum om man gjør spillet kompatibelt kun med New 3DS. Tiden vil vise.

Forbedret 3D-effekt med eye tracking

En funksjon med 3DS som veldig mange har latt være å bruke, er muligheten for å vise spillet i 3D uten bruk av briller. Argumentene har vært at det er vanskelig å justere 3D-effekten, og at den fort faller ut av fokus. Dette endrer New 3DS på, og resultatet er tydelig. Med et ekstra lite kamera som følger øynene dine, vil konsollen nå justere 3D-effekten etter hvor blikket ditt befinner seg. Dette gjør at 3D-effekten er langt mer stabil, ikke minst når man befinner seg på T-bane, buss og lignende, hvor rykninger og risting lett kan forekomme utenfor spillerens egen kontroll. Dette gjør at 3D-effekten også blir klarere, og å spille spill i 3D føles nå langt mer fristende og forlokkende. Det er rett og slett blitt den 3D-effekten vi skulle fått for fire år siden. Den er fortsatt frivillig å bruke, for all del, men det frister langt mer nå enn tidligere.

NFC-felt

I tråd med Nintendos store nye satsningsområde, plastikkfigurene Amiibo, tilbyr også New 3DS et NFC-felt på den nederste skjermen. Her kan man lese av en Amiibo og laste inn data i spillet, på samme måte som på Wii U. Denne funksjonaliteten har jeg imidlertid ikke testet.

C-stikke og skulderknapper

Jeg nevnte at knappedesignet var blitt noe forandret. Men alt er ikke bare kosmetiske endringer. New 3DS kommer også med tre nye knapper: To ekstra skulderknapper og én ekstra styrestikke. Oppsettet er kjent for de av dere som har forsøkt seg på Circle Pad Pro, som var en ekstradings Nintendo lanserte for noen år siden for å gi oss nettopp disse knappene. Circle Pad Pro var imidlertid stor, klumpete og lite ergonomisk, og få spill har blitt utviklet for å utnytte denne.

En ekstra stikke og to ekstra skulderknapper gir imidlertid en del muligheter for fremtidige spill, og kanskje betyr dette at vi kan få flere spill i fremtiden alá Resident Evil: Revelations til konsollen (3DS har få skytespill å skryte av, og New 3DS kan teoretisk sett åpne for mer av dette). Med en ekstra stikke har man langt større muligheter for å skape spill med kamerafrihet og lignende, og den kommer derfor godt med.

Den nye stikken, eller C-stikken som den heter, gir derimot ingen god følelse mot tommelen. Den minner mest om slike knotter man hadde på laptoper tidligere for å styre en datamus. Resultatet er null feedback, noe som gjør det vanskelig med presisjonsstyring dersom det en gang skulle bli nødvendig.

For å teste C-stikken best mulig, fisket jeg frem Super Smash Bros. og Resident Evil: Revelations fra spillbiblioteket. I Super Smash Bros. kan man bruke C-stikken for raske komboangrep (ikke helt ulikt når man bruker den langt bedre C-stikken på Gamecube-kontrollen), mens den i Resident Evil brukes for å styre kameraet. Det fungerer greit i Super Smash Bros, selv om den manglende feedbacken gjør sitt utslag, og jeg vil nok ikke bruke den omfattende i fremtiden. Kamerakontrollen i Resident Evil (og i det nylig lanserte Zelda-spillet Majora's Mask 3D) fungerer derimot godt, selv om det er mer eller mindre akkurat det samme vi fikk med Circle Pad Pro. Eneste forskjellen er at nå spiller vi mer på lag med ergonomien.

Konklusjon

Så, kjøp eller ikke kjøp? Oppgradere eller ikke oppgradere? Som ofte vanlig er, finnes det ikke et enkelt ja- eller nei-svar å gi her.

Har man ingen 3DS fra før av og er på markedet, er svaret lett: Det er ingen vits å gå for en eldre versjon, med tanke på at New 3DS fikser på et par merkbare problemer ved den eldre konsollen, som lastetider og forbedret 3D-effekt. Uansett om du går for New 3DS eller New 3DS XL, vil det være et godt kjøp i dette tilfellet (og en 3DS er uansett et godt kjøp: konsollen har et av mer spennende spillbibliotekene der ute).

Om man derimot allerede eier en 3DS, ville jeg nok tenkt meg om to ganger. Har du en liten 3DS i utgangspunktet og tenker på å oppskalere, ville jeg ikke hindret deg - jeg har selv gått den veien tidligere, og det er uten tvil bedre for hendene å spille på en XL enn en liten konsoll. Om du derimot allerede eier en 3DS XL, er det ingen tunge argumenter for at du må foreta deg et umiddelbart bytte. Om du allerede nå vet at du kommer til å spille mange New-eksklusive titler, er det selvsagt bare å slå til, men hvis ikke kan du godt styre deg en måned eller to og se prisutviklingen an.

Among the Sleep

Med noen ganske få unntak – og da først og fremst i form av spillene til Funcom, slik som Den lengste reisen, Age of Conan og The Secret World – er ikke Norge akkurat en ener på spillmarkedet. Sammenligner vi oss med Sverige, som har minst et tjuetalls spillstudio av betydelig størrelse og rang (hvorav Dice, studioet bak Battlefield-serien, trolig er de mest kjente), blir dette bare enda tydeligere. Norge har ganske enkelt ikke mye å stille opp med når det gjelder spillbransjen.

Likevel finnes det sjeler som forsøker å gjøre noe med dette, og ikke overraskende er det først og fremst på indie-markedet det skjer. På Askøy (og da faktisk bare en kilometer fra mitt norske barndomshjem) sitter det tre karer og jobber iherdig med å ferdigstille Owlboy, et spill som har høstet mye oppmerksomhet allerede før det har fått en lanseringsdato. Bergen-studioet Rain Games forsøkte seg sent i 2013 med Teslagrad, et spill som nylig nådde 100.000-eksemplar-milepælen. Og i 2014 kunne Hamar-studioet Krillbite Studio endelig gi ut sitt debutprosjekt, Among the Sleep.

På leit etter mamma

Among the Sleep plasserer deg i en noe unik rolle: Som et to år gammelt barn. På bursdagen din, som du feirer alene sammen med moren din, blir du skjenket en teddybjørn i bursdagspresang. Det viser seg fort at teddybjørnen, Teddy, kan snakke, noe som raskt kommer til nytte. Når toåringen våkner opp midt på natten, er det tydelig at ikke alt er som det skal være. Teddy er borte, det samme er mor, og den dystre stemningen i huset tyder på at noe er i gjære. Toåringen må dermed finne Teddy og deretter sin mor, en reise som skal ta dem gjennom et skummelt landskap hvor «Trollmors vuggevise» jevnt og trutt nynnes dystert på i bakgrunnen.

Det sier seg selv at mye av skrekkelementet i spillet hviler på perspektivet. Hele fortellingen berettes gjennom toåringens synsvinkel, og forsøker å gi oss et innblikk i hvordan verden oppfattes for en som er så liten i en så stor og skummel verden. Hverdagslige gjenstander kan dermed få en skummel fremtoning, og det som virker å være så lite for oss voksne blir til ufremkommelige hindringer for den som er liten. Og hva er egentlig dette monsteret som virker å luske i huset og som fører Teddy og toåringen på en reise gjennom det skumle landskapet?

Vi får aldri god tid til å bli kjent med persongalleriet eller stemningen – det hele er over på under to timer. Men tematikken, perspektivet, og ikke minst monsterets sanne natur (som avsløres mot spillets slutt) er så absolutt interessant. Derfor er det synd at spillet, i likhet med andre eksperimentelle spill, tilsynelatende velger å kjøre trygt og ikke satser fullt ut på konseptet. Det vi får se er absolutt lovende, men det kunne inneholdt så mye mer.

Bedre konsept enn gjennomføring

Som konsept er Among the Sleep relativt unikt. Det er få andre spill jeg kommer på som har plassert deg i rollen som et såpass lite barn, i det minste i førstepersonsperspektiv. Dette medfører selvfølgelig at spillmekanikken gjenspeiler rollen du inntar. Dermed må du i rollen som toåring belage deg på begrenset bevegelsesfrihet, høyst begrenset kondisjon og lavt tempo. Blir det hele for mørkt og skummelt, kan du heldigvis trykke på en knapp for å få Teddy til å lyse, men i min gjennomspilling er det få eller ingen situasjoner hvor dette fremstår som nødvendig. Å være en toåring i spillform er til tider frustrerende, men aldri fordi spillmekanikken fungerer dårlig eller er urealistisk – snarere tvert imot. Personlig skulle jeg ønske man kunne skru av vuggende-hode-når-man-går-kameraføringen for å unngå sjøsyke spillere, men her er ikke spillet alene om å synde...

Det er likevel ikke til å stikke under en stol at konseptet fungerer bedre i begynnelsen enn mot slutten. Barnets reise er langt på vei en reise inn i barnets psyke og traumer så langt i det relativt korte livet, og det skal ikke mer enn et våkent øye og en rasjonell tilnærming til for å gjennomskue dette raskt. Spillet klarer aldri å overraske med sin skremselstaktikk, og med det mister også spillet noe av appellen. Det er begrenset hvor lenge det er moro å tasse rundt som et lite barn, finne et par gjenstander og unngå en mystisk og skummel trollskapning (som du fort skjønner er en gjenspeiling av en person i barnets virkelige tilværelse). Overraskelsene blir for få, og dermed minsker også spillgleden.

Spillgleden synker også av tekniske svakheter her og der. De tekniske feilene er aldri alvorlige nok til å utgjøre en frustrasjon, men de er mange nok til at man ikke kan unngå å legge merke til dem. Det grafiske finpusset mangler også enkelte steder, og særlig ansiktanimasjonene er til tider grusomme å se på (selv om de er få). Stemmeskuespillet og det musikalske arbeidet er derimot velgjennomført. Jeg vil nok i lang tid fremover få små gys hver gang jeg hører «Trollmors vuggevise»...

Halvhjertet hurra

Among the Sleep er et interessant stykke norsk spill, og er verdt en gjennomspilling om ikke annet bare for tematikkens skyld (som jeg av naturlige årsaker ikke vil avsløre nærmere for å ødelegge spillopplevelsen). Det er også moro å se et lite studio i Hamar markere seg internasjonalt nok til å fange oppmerksomheten til store selskaper som Sony og Oculus Rift. Av disse årsakene skulle jeg gjerne sett et spill som hadde større tro på seg selv. Et spill som våget å satse mer. Et spill som klinket til og som hadde et litt større nivå av finpuss. Teknikken står dessverre ikke i stil med tematikken, og dermed blir det bare et halvhjertet hurra for Teddy og toåringen.

Score: 6/10

En takk til Christer for å ha skjenket spillet i julegave.

Super Smash Bros. for Wii U

2014 var året hvor Nintendo virkelig skulle satse på de store merkevarene sine. Til Wii U fikk vi spill som Mario Kart 8 og Donkey Kong Country, mens 3DS-spillere fikk nye titler i kjente serier som Pokémon og Kirby. Det var derimot ett spill som Nintendo-spillere skulle få tilgang til, uavhengig av plattform: Super Smash Bros.

3DS-spillere fikk starte herligheten et stykke tidligere enn Wii U-spillere, og kunne bryne seg på slåssespillet allerede i september. Det var likevel tydelig at det håndholdte formatet begrenset konseptet, ikke minst fordi spillet gjør seg best i flerspillerformat. Men omsider kom november, og det var på tide å teste spillet slik det skal testes: Med venner i sofaen samlet rundt en TV som trykker febrilsk på knapper.

Kaos for åtte

Mange følte ved kjøp av 3DS-versjonen at den håndholdte utgaven først og fremst føltes som en oppvarming til Wii U-versjonen. Etter å ha tilbrakt en del timer med Wii U-versjonen, blir ikke dette inntrykket mindre. Grunnprinsippet er selvfølgelig det samme, men skalaen, gjennomføringen og presisjonsnivået er av en helt annen art.

Fortsatt har vi 49 spillbare figurer, og fortsatt handler det hele om å velge seg en Nintendo-figur for å banke livskiten ut av motstanderen. Den umiddelbare forskjellen man legger merke til, er at utvalget opplåste rollefigurer er større fra starten av i Wii U-versjonen enn 3DS-versjonen. Her er det tydelig at man ønsker å kaste spillerne ut i ilden fra første stund. Det er i og for seg moro nok det, men det skader ikke for oss å utforske litt og låse opp nye spillere heller. Uansett er utvalget av rollefigurer, baner, musikk og detaljer fortsatt i toppklasse, og det er som vanlig herlig å kunne bryne seg på denne potpurrien av Nintendo-historie fra de siste 30 årene (selv om noen av de spillbare figurene fortsatt føles litt overflødige – ja, jeg ser på deg, Dark Pit!).

Deretter legger man merke til at utvalget av baner er forskjellig fra 3DS-versjonen. Den håndholdte versjonen av spillet hadde et baneutvalg basert på Nintendos håndholdte titler, og kunne dermed skimte med baner inspirert av f.eks. The Legend of Zelda: Spirit Tracks. I Wii U-utgaven har man derimot satset på en mye større skala, i tillegg til at man også henter inn en del baner fra tidligere spill i serien. Også i Wii U-versjonen kan samtlige baner spilles i to modi: en normal utgave hvor kaoset får råde, og en Omega-utgave hvor det ikke kommer inn noe fra bakgrunnen inn i selve banen og forstyrrer kampen, og hvor hull og lignende midt i banen er borte. Noen av banene er knøttsmå, mens andre baner er ekstremt store – nesten så store at det blir vanskelig å se hva som foregår, selv i full HD på en 42-tommers TV. Utvalget er stort, men noe slår meg: ingen av banene har foreløpig klart å gi meg den helt store åååh-følelsen jeg hadde forventet. Misforstå meg rett: Banene er velutviklede og gjør jobben sin utmerket, men spørsmålet er om banene i seg selv er så minneverdige som en kunne håpet på.

Internett fungerer

At noen av banene i Wii U-utgaven er så store som de er kommer godt med, for Wii U-utgaven disker opp med en modus hvor man kan være hele åtte spillere til sammen. Som om en firespillermodus ikke var kaotisk nok i utgangspunktet, kan må nå legge til dobbelt så mange spillere – men kun lokalt og ikke over nett, vel å merke. Under en firespillerkamp er det fortsatt mulig å beholde en viss oversikt og vite hva man gjør, dersom man har trent seg litt opp gjennom årenes løp. I en åttespillerkamp kan man bare glemme dette. Med så mange spillere og så mye som skjer på en gang, skal det godt gjøres å ha en fullstendig oversikt. Og samtidig er det vanskelig å unngå at humøret løsner og stemningen stiger når man kaster seg ut i et slikt kaotisk hurlumhei. Åttespillerdelen er nok ikke den beste modusen for turneringsspilleren, men det er definitivt en ekstra bonus for morospilleren.

For turneringsspilleren kan det derimot være lukrativt å ta seg en tur i nett-delen av spillet, hvor man endelig kan bryne seg mot motstandere over hele verden i en internettmodus som faktisk fungerer. Der 3DS-versjonen slet med forsinkelser og trege kamper, flyter alle kampene sømløst i Wii U-utgaven (i det minste hver gang jeg har forsøkt meg). Også her er det to hovedmodi det går i: For Fun og For Glory. Den førstnevnte lar spillerne herje løs på hverandre på normale baner med alle hjelpemidler og gjenstander tillatt, mens den andre plasserer spillerne på Omega-versjonene av baner og uten hjelpemidler. I tillegg kan Wii U-versjonen skimte med noen former for turnerings- eller konkurransemodi over nett, men disse forblir så langt utestet.

Nok å finne på

Unike modi i Wii U-versjonen skortet det ikke på, selv om noen av dem må sies å være mer vellykkede enn andre. Smash Tour, en funksjon hvor man spiller en brettspillignende greie, blir fort kjedelig, selv med flere spillere på laget. Event Mode, hvor man må bryne seg på forskjellige enkeltoppdrag med gitte betingelser, er hakket mer moro, ikke minst fordi en del av oppdragene baserer seg på humor grunnfestet i spillfigurenes bakgrunnshistorier og lignende. I Special Orders kan du ta imot oppdrag fra Master Hand og Crazy Hand, spillets to bosser, og ved å satse litt ekstra kan du vinne desto bedre premier. Alt dette er med på å forlenge spillets levetid og gi deg ekstra trening.

Men heldigvis slipper man lenger å bryne seg på de klassiske delene alene. Nå kan man ta med seg en venn på Classic Mode, All Star Mode og lignende, noe som betyr at man kan samle trofeene for alle spillbare figurer dobbelt så fort. Dette øker også den sosiale faktoren rundt spillet, ettersom man får bryne seg på utfordringer sammen i stedet for kun å kjempe tilfeldige kamper mot hverandre.

Flust av kontrollmuligheter

Men alt dette svarer imidlertid ikke på det mest avgjørende spørsmålet: Hvordan er spillbarheten i Wii U-versjonen? Vel, sammenlignet med 3DS-versjonen er det i det minste et hav av muligheter.

Det mangler ikke på kontrollvalgmuligheter i Wii U-versjonen. Du kan velge mellom Wii U GamePad, Pro Controller, Wiimote, Wiimote med Nunchuck, Classic-kontrollen og Classic Controller Pro, for ikke å glemme at man kjøpe Gamcube-kontroller-adapter (hvis du finner en, vel å merke) som gir mulighet for å koble til hele fire GC-kontrollere til spillet. Og dersom du har en 3DS med Super Smash Bros. attåt, kan du koble den til Wii U-versjonen av spillet og bruke 3DS-en som håndkontroll. Uansett hva man måtte foretrekke, har man gått langt for å sørge for at det finnes kontrollsystemer for enhver smak. Visse endringer kan man også gjøre selv, så her bør man kunne ende opp med et oppsett som fungerer for nettopp deg, noe som selvsagt er alfa og omega for turneringsspillere av Super Smash.

Hva presisjonsnivået på spillet angår, er dette et langt steg opp fra det vi så i Super Smash Bros. Brawl til Wii. Wii-spillet føltes alltid en smule tregt og «sluggish», og hadde uforutsette og ukontrollerbare faktorer som at man plutselig kunne skli og snuble mens man løp over banen. For spillere som hadde vendt seg til Gamecube-utgaven, et spill som fortsatt spilles på konkurransenivå, var dette som et mareritt å regne. Dette har utviklerne tatt på alvor, og det er lett å se at Super Smash Bros. for Wii U fort kan bli en ny konkurransefavoritt. Mulighetene er store, tempoet er høyt, og presisjonsnivået er beundringsverdig.

Ny klassiker?

Super Smash Bros. for Wii U har kommet for å bli. Her er det mer enn nok å bryne seg på, enten du bare spiller lokalt hjemme i stua sammen med venner, terper på komboer og utfordringer alene en mørk vinterkveld, eller ønsker å bryne deg mot de beste av de beste over internett. Med høyt presisjonsnivå og et solid utvalg av kontrollmuligheter er dette et spill som kan og bør spilles i mange, mange år fremover.

Score: 9/10

PS: Super Smash Bros. for Wii U tar i bruk Amiibo-figurene, som er plastfigurer man kan kjøpe i butikk og deretter synkronisere med spillet ved hjelp av NFC-felt. Denne funksjonen har jeg imidlertid ikke fått testet.

Om spillåret 2015 og forventninger

Uttrykket «godt nytt år» har vært høyst diskutabelt så langt i min bok, ettersom jeg ble syk ganske tidlig i det nye året. Men sykdommen er over, kreftene begynner å komme tilbake og med det også overskuddet. Da kan det passe å kikke litt nærmere på hva vi har i vente i spillåret 2015.

2014 var på ingen måter tidenes spillår. Mange stortitler ble utsatt til neste år, andre stortitler ble lansert fulle av feil, og flere av de store titlene som skulle innfri holdt rett og slett ikke mål. 2014 ble også i stor grad preget av den foregående konsollgenerasjonen som fortsatt nekter å dø, og for min egen del er jeg redd for at mange spill i 2014 rett og slett led under det faktum at de skulle lanseres både til forrige (PS3/360/Wii) og nåværende konsollgenerasjon (PS4/XBO/Wii U). Nettopp derfor er det knyttet stor spenning til spillåret 2015. Her skal vi endelig få se stortitlene som kun er ment for nåværende konsollgenerasjon, og dermed er det også lov å håpe på større, sikrere og bedre spillopplevelser.

Med alle spillene som ble utsatt fra 2014 til 2015, blir det fort vanskelig å skulle bare velge ti titler. Men for min del er det nok disse ti titlene det knyttes mest spenning til i år:

10. Mirror’s Edge 2

DICE er kanskje mest kjent for Battlefield-serien, men med Mirror’s Edge viste de at de også mestrer andre sjangre. Parkour-spillet med de klare, skarpe fargene ga oss virkelig en annerledes spillopplevelse, og det er egentlig en skam at vi har måttet vente så lenge på en oppfølger. Forhåpentligvis får vi denne gangen servert et litt mer oversiktlig spill med et litt bedre kampsystem for de tilfellene hvor det ikke lenger er mulig å løpe fra motstanden, men utover det vil vi bare ha mer av det som gjorde eneren så bra.

9. No Man’s Sky

Det er bare noe med dette verdensrom-utforsknings-spillet som virker så grenseløst appellerende. Et tilnærmet uendelig antall planeter. Evig langt mellom hver spiller. Utforskertrangen får fritt spillerom. If you can see it, you can travel to it. No Man’s Sky kan virkelig bli spillet som gjør at jeg fyrer opp PS4-en min, som ellers bare står og støver ned.

8. Mighty No. 9

Jeg innrømmer det med én gang: Så snart Mighty No. 9 ble kjent på Kickstarter, spyttet jeg i en aldri så liten slump med penger til prosjektet. Kanskje ikke så rart, med tanke på at vi her snakker om en åndelig oppfølger av Mega Man-serien – fra mannen som skapte Mega Man, til og med. Betaen har så langt vært tilfredsstillende, og dette kan fort bli en indiefavoritt i 2015.

7. Uncharted 4: A Thief’s End

Det er Nathan Drake, og det er hans første eventyr på PS4. Hva mer trenger vi å vite? Jo, om det blir bra eller ikke. Nei da, jeg bare tuller – selvfølgelig blir dette bra.

6. Bravely Second

Bravely Default til 3DS er rollespillet jeg aldri klarer å legge fra meg. Det er spillet jeg fortsatt plukker opp med jevne mellomrom for å komme stadig lenger på min andre gjennomgang av spillet. Det er, til tross for det så absolutt plagsomme Groundhog Day-elementet, et knakende godt spill. Gleden var derfor stor da Square Enix annonserte en oppfølger, og forhåpentligvis får også vi i vest stifte bekjentskap med dette eventyret i løpet av 2015 (spillet lanseres i Japan 23. april).

5. Batman: Arkham Knight

De to Arkham-spillene fra Rocksteady er intet mindre enn legendarisk gode. Arkham Origins fra et annet studio jeg ikke gidder huske navnet på var derimot skuffende. Gleden er derfor stor over at Batman nok en gang befinner seg i Rocksteadys stødige hender, og det er bare å gjøre seg klar for Lynvingens siste eventyr med studioet – denne gangen med Batmobile. Rocksteady har valgt å droppe lansering av spillet til forrige konsollgenerasjon, noe jeg bare tror vil gi oss en langt mer finslipt og veltilpasset opplevelse.

4. The Witcher 3: Wild Hunt

Den mørke og dystre Witcher-serien fra Polen, hvor alle valg man tar i beste fall er moralsk diskutable, nærmer seg sitt siste klimaks med det tredje og siste spillet. Nok en gang får vi et spill som ser sylskarpt ut, og denne gangen virker Geralts eventyr å bli langt mer åpent enn tidligere. To gamle ringrever fra serien gjør også sitt inntog i dette siste spillet, og med Nilfgaard-imperiet på fremmarsj er det duket for krig, dobbeltspill, forræderi, vanskelige valg og ikke minst monsterjakt, enten monstrene ikler seg menneskeham eller ei.

3. Metal Gear Solid V: Phantom Pain

Få spillserier har vært så gode til å plassere deg på slagmarken og samtidig være så kritiske til krig og krigsmaskineriet som Metal Gear Solid-serien. I fjor fikk vi en liten smakebit på det femte kapitlet i spillserien i form av Metal Gear Solid V: Ground Zeroes. I år gjør vi oss klare for det hele og fulle eventyret i form av Metal Gear Solid V: Phantom Pain, et spill som grafisk sett ser intet mindre enn fantastisk ut.

2. Star Wars: Battlefront

Endelig. Endelig skal vi nok en gang få kaste oss ut i våre favorittslag fra vår favoritt-filmserie. Endelig skal vi nok en gang skape våre egne, episke slag i knivskarp konkurranse mot venner på LAN-party. Endelig skal vi få kjempe på krigens slagmark med lyssabel i hånd. Og ikke minst: Endelig skal vi se hvordan Star Wars: Battlefront vil utarte seg med Battlefield-motoren og -utviklerne i førersetet. 2015 er et år som står i Star Wars’ tegn, og det gjør meg absolutt ingenting.

1. The Legend of Zelda for Wii U

Mye kan sies om Zelda-spillene, men én ting er i hvert fall sikkert: Hvert spill i serien går alltid en utsøkt balansegang mellom den gamle, tradisjonelle formelen og nye, kreative ideer som forsøker å snu den gamle, tradisjonelle formelen på hodet. Det er ingenting som tyder på at Zelda-spillet til Wii U vil endre på dette, og i et år hvor Mario tar seg en velfortjent pause er det opp til Link å gjøre 2015 til Nintendos år. I løpet av 2014 var Wii U og PC de to plattformene jeg brukte mest tid på. Mye tyder på at 2015 blir en reprise av dette, ikke minst når Zelda-spillet gjør sin ankomst.

Andre hete poteter: The Legend of Zelda: Majora’s Mask 3D, Final Fantasy Type-0 HD, Final Fantasy XV (lov å håpe på en 2015-lansering) The Order: 1886, Splattoon, Yoshi’s Woolly World, Captain Toad: Treasure Tracker, Xenoblade Chronicles X, Code Name: S.T.E.A.M., Bloodbourne, Resident Evil: Revelations 2, Star Fox Wii U og fortsettelsene av 2014-serier som Dreamfall Chapters og Game of Thrones.

Om årets spill 2014

Året 2014 er snart slutt, og som vanlig benytter man denne tiden på året til å se seg tilbake og mimre om året som har gått. Tradisjonen tro benyttes anledningen her til å kikke på spillåret som har gått, og peke ut de ti beste spillopplevelsene fra 2014 (det vil si, av spill som er lansert i 2014 altså – man kan selvfølgelig ha gode spillopplevelser hvert år med spill av eldre dato).

Som Gamereactor-skribent tar jeg også del i kåringen av årets høydepunkter sammen med resten av redaksjonen, og resultatet av denne krangelen siviliserte diskusjonen blir publisert bit for bit i disse dager her. Likevel er det slik at man på tampen av året også har behov for å foreta en rangering av egne favoritter og skuffelser, og det tenkte jeg å gjøre nå.

I år som i fjor er jeg fortsatt en mann som verdsetter gode plattformspill, rollespill, historiedrevne spill og spill med sjarm og humor over skytespill som føles altfor like hverandre. Jeg er fortsatt den eneste mann på den vestlige halvkule som ikke finner glede i GTA-spillene, og både sportsspill og førstepersons skytespill er etter hovedregelen de minst interessante sjangrene. Med familie, venner, øvrige hobbyer og full jobb å ta hensyn til, er det også engang slik at man ikke rekker over alle spill som kommer ut i løpet av året. Med slike forbehold i parentes er det bare å kikke på året som har gått.

10. Transistor

Supergiant Games sitt første spill, Bastion, er fortsatt et spill jeg smiler av bare jeg tenker på det. Transistor nådde kanskje ikke helt opp til de samme høydene, men likevel var det noe uforglemmelig og eget ved dette spillet. Herlig stemning, en forholdsvis god historie og en rufsete fortellerstemme som driver det hele frem. Ja, også en egen knapp for å stå og nynne. Alle spill burde egentlig ha en nynneknapp. Et godt soundtrack hadde spillet også.

9. Middle-earth:Shadow of Mordor

Kunngjøringen av et spill plassert i Middle-earth som hentet tydelig plagiering inspirasjon fra Assassin’s Creed- og Batman-spillene tok ikke akkurat de fleste med storm. Selv var jeg også skeptisk, ikke minst fordi jeg stilte meg tvilende til at spillets historie og handling ville passe inn i Tolkiens tett sammenvevde verden. Det siste punktet er jeg fortsatt noe usikker på, men utover det klarte faktisk Middle-earth: Shadow of Mordor å overraske positivt. Mye av dette skal selvfølgelig spillets Nemesis-system ha æren for: Ved at Saurons orker stiger og faller i gradene etter hvert som de kjemper mot deg (og kanskje overvinner deg) utvikles det en form for egen, dynamisk historie. Lydsporet var også en positiv overraskelse.

8. Game of Thrones: A Telltale Game

Nei, vi har ikke fått mer enn én av totalt seks episoder servert så langt. Nei, episoden varer ikke stort mer enn to timer, og dermed er det vanskelig å få et samlet inntrykk. Likevel: Spillbransjens beste historiefortellere møter et fantasy-univers spekket med maktkamp, intriger og dynamiske vendinger i historien. Kombinasjonen av Telltale Games og Game of Thrones er strålende, og her er det bare å glede seg til fem nye episoder i 2015. Strengt tatt burde alle episodene bli lansert før sesong 5 av TV-serien tar til i april, men men ...

7. South Park: The Stick of Truth

Det varte og det rakk, og jammen meg måtte et spillstudio gå konkurs i prosessen, men til slutt fikk endelig rollespillet plassert i South Park se dagens lys. Og her er det få grunner til å føle seg skuffet. Gameplayet er på mange måter tradisjonelt (for, som Cartman sier det: “You will take turns to fight, because that’s how battle were fought in the middle ages”), men innpakningen er så klassisk South Park at man enten må skrattle eller vemme seg. Skjønt, om humoren i South Park i utgangspunktet er for drøy for deg, er sjansene små for at du vil bruke tid på dette spillet. Og det er også det geniale. South Park: The Stick of Truth føles som en helhetlig best of-kavalkade av South Parks 17 første sesonger, og det er jammen meg ikke få gullkorn å ta av.

6. Bayonetta 2

Slik South Park ikke er for alle, kan det samme sies om Bayonetta 2. Oppfølgeren til et av 2010s sprøeste spill er akkurat hva det skal være: En heidundrande pakke fullstappet med action, action, mere action og ei helsprø, sadomasochistisk heltinne som er så overseksualisert at det bare blir umulig å ta seriøst eller støtende. Bayonetta er ikke damen man først og fremst forventer på en Nintendo-konsoll, men Wii U ble faktisk redningen for Bayonetta 2, et spill som ellers ikke ville sett dagens lys. Platinum Games viser virkelig at de er best i klassen, og spillet er proppet til det ytterste med action og en utrolig presist kontrollsystem. Den tekniske flyten er også utrolig.

 5. Super Smash Bros. for Wii U

Hva flerspillermoro angår, er det få andre titler som gjør mer for lattermusklene enn Super Smash Bros-serien. Når man på toppen av det hele får et spill i serien til Nintendos nyeste, kan man ikke annet enn å glede seg. En online-modus som faktisk fungerer, stort utvalg av slåsskjemper og en åttespillerdel som åpner for det villeste kaos er bare noe av det vi får servert denne gangen. Hvordan kan vel dette slå feil?

4. Theatrhythm Final Fantasy: Curtain Call

Det første Theatrhythm-spillet var en verdig hyllest i forbindelse med Final Fantasy-seriens 25-årsjubileum. Nå, ved lanseringen av en oppfølger to år senere, føles det første spillet bare som en enkel overtyre. Med godt over 200 sanger til disposisjon fra nesten samtlige FF-spill noen sinne lansert, er dette en ønskedrøm for fansen. Men ikke bare det: Curtain Call er et meget godt musikkspill, og spillere som ønsker et musikkspill med noen av de beste tonene som noensinne har blitt lansert i spillbransjen kan ikke tillate seg å gå glipp av denne perlen.

3. Shovel Knight

Ikke før fikk jeg spillet servert i fanget før jeg var solgt. Denne herlige kombinasjonen av Mega Man, Castlevania, Super Mario Bros. 3 og Duck Tales fremstår nesten som en kavalkade av de beste NES-spillene. Samtidig har det nok egenart og sjarm til at det står støtt på egne bein, og takket være årets mest originale helt – en ridder med bare en spade som våpen – er dette muligens årets beste indietittel. Fortsatt ikke overbevist? OK, bare ta og lytt til det eksepsjonelle soundtracket, som er en skikkelig blast-from-the-past-opplevelse i seg selv.

2. Mario Kart 8

Jeg sa tidligere at få titler overgår Super Smash Bros-serien når det kommer til flerspillermoro i sofaen med venner. Det store unntaket må være den så smått legendariske Mario Kart-serien. Med Mario Kart 8 tar serien noen stor grep, og sørger for et av de beste spillene i serien på lang, lang tid. Flerspillerunderholdningen er på topp, og spillet har klart å holde seg like underholdende i dag som ved lansering i mai. Og det til tross for intense spilleøkter underveis. Well done, Nintendo!

1. Titanfall

“Stand by for titanfall!” Jeg tror jeg aldri kommer til å bli lei av stemmen som gir meg denne beskjeden på øret, før jeg noen sekunder senere får server en gigantisk kamprobot fra himmelen. Med kamproboten kan jeg snu en allerede intens kamp mellom to fraksjoner, men bare hvis jeg vet hva jeg holder på med. Passer jeg meg ikke, kan en eller flere motspillere plassere seg strategisk og pepre meg med anti-titan-våpen og knuse den lille fordelen jeg akkurat har skaffet meg. Dette, kombinert med noe så enkelt som dobbelthopp og veggløping, gjør at Titanfall føles herlig forfriskende innenfor en sjanger som ellers er preget av litt for mange like titler.  Kanskje er det ikke så rart: Spillet er tross alt snekret sammen av gutta som i sin tid definerte en hel sjanger med Call of Duty 4: Modern Warfare. Den samme definisjonsmakten bør Titanfall også få, for dette er et ekstremt underholdende spill som har imponerende mange timer underholdning pakket i seg. Dette er spillet jeg har vendt mest tilbake til i løpet av året, og spillet jeg har latt meg imponere mest av.

Andre hete poteter: The Walking Dead: Season Two og The Wolf Among Us (strengt tatt 2013-spill begge to), Metal Gear Solid V: Ground Zeroes, Donkey Kong Country: Tropical Freeze, FinalFantasy X/X-2 HD Remaster, Hyrule Warriors, Drømmefall: Kapitler.

Spill fra 2014 jeg ikke har rukket å kikke på: Among the Sleep, Child of Light (skal spilles i januar), Divinity: Original Sin, Dragon Age: Inquisition (skal spilles i januar), This War of Mine, Styx: Master of Shadows, Valiant Hearts: The Great War, The Evil Within, Danganronpa 1&2, Tales of Xillia 2, Alien: Isolation …

Årets skuffelser: WatchDogs, Thief, Murdered: Soul Suspect, Murasaki Baby.