Star Wars: Thrawn

For mange som leste bøker og tegneserier eller spilte spill satt til Star Wars-universet på 1990- og 2000-tallet, var det gjerne ett navn man forbandt mer enn noe annet med nevnte univers: Thrawn. Den rødøyde, blå-hudete storadmiralen fra Chiss-folket ble først introdusert for oss i boka Heir to the Empire av Timothy Zahn i 1991, en bok som langt på vei etablerte det man ofte kaller for Expanded Universe, altså materiale utenom filmene som utvider vår kunnskap om Star Wars-universet. Heir to the Empire ble senere fulgt opp med to bøker til, og Expanded Universe (EU) ble senere et meget omfattende univers med flust av informasjon om Star Wars.

Da Disney kjøpte opp Star Wars-merkevaren i 2012 og det ble kjent at nye filmer skulle lages, ble det i 2014 klart at alt som havnet under kategorien EU før oppkjøpet ikke lenger skulle regnes som kanon. Den nye kanon består dermed av filmene, TV-seriene, og nye publikasjoner som er gitt ut etter oppkjøpet. Dermed havnet både Thrawn og resten av EU i det ikke-kanoniske tomrommet mellom galaksene, og går i dag under samlebetegnelsen Legends (for min egen del synes jeg det er mer presist å betegne pre-2014-materialet som apokryfer, men det har egentlig ingenting med saken å gjøre). Til sorg og skuffelse for mange, men forståelig nok ut ifra et forretningsmessig perspektiv.

For mange var nok tapet av Thrawn den største skuffelsen, og ikke uten grunn. De aller fleste som har lest Thrawn-trilogien fra 1990-tallet kan trygt si at Thrawn gjorde inntrykk. Man kan forestille seg hvorfor: I et galaktisk imperium hvor mennesker favoriseres mer eller mindre systematisk over andre raser, har en humanoid Chiss med røde øyne og blå hud steget opp til den særdeles prestisjetunge tittelen storadmiral. Gjennom trilogien blir det stadig mer tydelig at det ikke er uten grunn Thrawn er der han er, og hvorfor han fungerer som mer eller mindre de facto-lederen av Imperiets styrker etter Dødsstjernens fall og keiserens død. Hans brilliante taktiske sans, hans kontrollerte sinnelag og ikke minst hans evne til å trekke ut vital informasjon om folk og raser basert på deres kunst og kultur er intet mindre enn minneverdig.

Heldigvis har selv Disney noen kloke hoder i lederskapet sitt som har tatt inn over seg Thrawns popularitet, og re-introduserte derfor Thrawn i tredje sesong av TV-serien Star Wars: Rebels i fjor. Dermed var Thrawn på nytt å regne som en kanonisk figur, skjønt tidligere historier om ham ikke er det. Veien var dermed ryddet for nye historier om Thrawn, og hvem er vel bedre skikket for arbeidet enn mannen som først introduserte oss for storadmiralen: forfatter Timothy Zahn.

På dette omfattende grunnlaget ble dermed boka Thrawn, skrevet at Timothy Zahn, publisert i april i år. Boka tar for seg et spennende utgangspunkt, nemlig Thrawns bakgrunn og hans avansement i den imperiske flåten. Dette er materiale som også tidligere har forblitt et mysterium, selv i Legends-materialet, og tjener med andre ord som et godt premiss for en bok ene og alene om Thrawn.

Det vil si, boka burde handle ene og alene om Thrawn, for det er selvfølgelig når vi følger alles favoritt-Chiss at boka er på sitt aller beste. Zahn viser oss nok en gang at han har fullstendig kontroll på hvordan Thrawn skal skildres: med nye opplysninger på den ene siden, og det faktum at Thrawn fortsatt forblir et mysterium på den andre siden. Vi får gjennom bokas gang innblikk i hvordan Thrawn oppfatter sine motstandere, hvordan han leser små bevegelser og endringer i ansiktsuttrykk, og hvordan Chiss-rasens evne til å se infrarødt spekter hjelper Thrawn til å lese folk enda bedre. Hvert kapittel innledes med et visdomsord om krig, relasjoner, politikk og krigerens mentalitet, sannsynligvis fra Chiss-rasen, og gir oss en dypere innsikt i den mentalitet som må prege Thrawn og gjøre ham til en mesterfull taktiker.

Dessverre er det slik at Thrawn i en bok som bærer hans navn må kjempe om oppmerksomheten med to andre hovedrollefigurer. Underoffiser Eli Vanto er mannen som får tildelt jobben som Thrawns personlige veileder og tolk, ettersom han med sin Wild Space-bakgrunn kjenner til legender og historier om Chiss-folket og har en unik mulighet til å bistå Thrawn. Vantos perspektiv er på ingen måter dårlig, ettersom det gir oss et tett innblikk på Thrawn samtidig som det er et utenfra-perspektiv. Delene som følger historien til Arindha Pryce, bedre kjent som guvernør over Lothal for dem som har sett Star Wars: Rebels, er på sin side langt verre. I det store og hele perspektivet føles Pryces historie fullstendig irrelevant, og det er nok ikke å stikke unna at hovedårsaken til at Pryce er med i boka er for å forklare hennes rolle og forbindelse til Thrawn vi ser i tredje sesong av Rebels. Bakgrunnshistorier er fint og greit, men i denne boka blir det et sidespor som slettes ikke bidrar til en større og bedre helhet.

Thrawn er en bok jeg har hatt store forhåpninger til, og til en viss grad blir de innfridd. Samtidig når ikke boka helt opp til den standarden jeg skulle sett den hadde, og boka ender totalt sett opp sånn midt-på-treet. At boka ikke er bedre enn den er kan imidlertid ikke skyldes på Thrawn selv, og forhåpentligvis åpner boka opp for flere nye og spennende historier med alles favoritt-Chiss i hovedrollen.

Dødsstjerner: 3/5

For flere av mine anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, les gjerne følgende: Aftermath, Aftermath: Life Debt, Aftermath: Empire’s End, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, Ahsoka og Catalyst. De neste bøkene i prosjektet blir Rebel Rising og Guardians of the Whills, som begge ble lansert 3. mars. 

Nintendo Switch: Et førsteinntrykk

Det er ikke hver dag en ny spillmaskin (eller spillkonsoll som det heter så fint) lanseres, selv om det for de uinteresserte kanskje ikke virker slik. 3. mars var det mange spillentusiaster som troppet interesserte opp på sin lokale el-sjappe for å sikre seg Nintendos nyeste konsoll, Switch.

Først litt bakgrunnsinformasjon: I 2006 lanserte Nintendo sin lille hvite konsoll, Wii. Med kontroller som leste bevegelsene dine ble konsollen en uventet suksess, ikke minst takket være spillet Wii Sports som fulgte med konsollen. Wii ble en inngangsport til spill for mange, ikke minst fordi bevegelseskontrollene var såpass enkle å forstå og mestre. Bilder fra eldresentre hvor pensjonistene storkoste seg med tennis og bowling dukket stadig opp, bilder som faktisk ikke var rigget men reelle. Selv om det gjennomsnittlige antallet spill per solgte konsoll var mindre enn hos konkurrentene, ble det solgt over 100 millioner Wii-konsoller på verdensbasis, noe som må kunne kalles en suksess.

I 2012 fulgte Nintendo opp suksessen med en ny konsoll ved navn Wii U. Historien om Wii U kunne knapt vært mer motsatt enn Wii. Takket være en særdeles mislykket markedsføring og et navn som var altfor likt forgjengeren ble Wii U aldri noen suksess - ja, den dag i dag er det fortsatt flere som ikke har hørt om Wii U, men som har hørt om både Wii og Switch. Wii Us store gimmick var en tablet-kontroll som tillot deg å fortsette spillingen selv når TV-en ikke var tilgjengelig. Selv om gimmicket faktisk fungerte til sitt bruk (noe jeg har testet og vært glad for ved opptil flere anledninger) ble salgstallene stadig dårligere og spillutvalget skralere. Tredjepartsutviklere som EA og Ubisoft trakk seg unna Wii U, og konsollen kom dermed dårligere ut på spillutvalgsfronten sammenlignet med konkurrentene. Et meget bra Nintendo-år i 2014 hvor Wii U fikk ganske mange gode titler reddet noe av det, men med bare litt over 13 millioner solgte konsoller på verdensbasis kan man trygt si at Wii U aldri ble noen salgsmessig suksess. På et rent personlig plan må jeg si det er synd, for Wii U har faktisk stilt med noen meget solide spill i løpet av sine fire og et halvt år.

For Nintendo har det vært tydelig de siste årene at de har hatt behov for en helomvending. De har sårt trengt noe nytt som kan appellere til massene, og som samtidig er et lettfattelig konsept. Løsningen? Switch.

Navnet Switch indikerer endring, en endring som ikke bare skjer på et businessmessig plan men også for spilleren. Konseptet er relativt lettfattelig: Du kan ta med deg Switch når som helst og fortsette spillingen. Er du hjemme og vil spille på TV-en? Flott, da setter du Switchen i dokkingstasjonen og spiller på TV-skjermen. Skal du plutselig løpe til bussen, men vil fortsette spilløkten på bussturen? Null problem, bare ta Switchen ut av dokkingstasjonen og fest håndkontrollene på siden, så er du klar til å fortsette der du slapp.

Etter å ha testet ut konsollens gimmick i forskjellige omgivelser kan jeg si at det fungerer aldeles strålende, og som resultat kan Switch fort bli en konsoll jeg bruker veldig mye de kommende årene. Konseptet med å ta med seg spill på farten er ikke nytt i seg selv, men enten har det da vært snakk om rent håndholdte konsoller med svakere innmat enn sine TV-søsken - som Gameboy, Playstation Portable og Nintendo 3DS - eller større løsninger som en laptop (og å sitte med en laptop på fanget på bussen for å spille er ikke akkurat en optimal løsning). Med Switch ligger alt til rette for å spille nye storspill i alle slags omgivelser, en mulighet jeg fort kan ende opp med å benytte.

Spill med Switch i dokkingstasjonen som er koblet til TV-en (venstre), eller ta den med deg og fest kontrollene på siden av den nettbrettlignende maskinen (høyre).

Det er i hovedsak tre måter du kan spille med Switch: Du kan ha den koblet til TV-en ved hjelp av dokkingstasjonen, du kan spille den på farten med håndkontrollene koblet til siden av skjermen, eller du kan støtte skjermen på en overflate ved hjelp av den innebygde foten og holde håndkontrollene i nevene dine. Selve overgangen mellom spillestiler går som en lek, og tar du Switchen ut eller inn i dokkingstasjonen tar det bare ett eller to sekund før du er klar til å fortsette der du slapp. Legg til at menysystemet er meget kjapt og enkelt å bruke, og du har en konsoll hvor nettopp det å switche mellom spillestiler går lekende lett.

Selve Switch-konsollen ser ut som et lite nettbrett med en skjerm på 6,2 tommer, og er dermed relativt lett å ta med seg så sant du har noe større enn en jakkelomme å bære den i dit du skal. Med tanke på størrelsen er det imponerende hvor mye ytelse som faktisk er matet inn i Switch. Konsollen er også stillegående når den er koblet til dokkingen, et område hvor Nintendo nesten alltid har vært bedre enn sine konkurrenter de siste årene - hovedsaklig fordi de benytter eldre og billigere teknologi enn konkurrentene som dermed er lettere å kjøle ned. Med en så liten størrelse kan man fort tenke seg at batterilevetiden er begrenset når man er på farten. Svaret er at den ikke er så ille som man skulle tro. Batterilevetiden er på alt fra to til seks timer, avhengig av hvor krevende spillet er og om du har på flymodus eller ikke. Spiller man f.eks. The Legend of Zelda: Breath of the Wild på farten uten strømtilkobling kan man regne med at batteriet varer rundt tre timer. Lysstyrken er god, selv om den i likhet med de fleste teknologiske duppeditter ikke fungerer altfor godt i veldig skarpt sollys.

Med Switch følger det også med en håndkontroll kalt JoyCon som består av to halvdeler. Halvdelene kan kobles til et grep som gir deg følelsen av en mer klassisk håndkontroll, kobles på sidene av Switch-skjermen, eller holdes separat i hver hånd. I sistnevnte tilfelle kan man også snu en JoyCon horisontalt, hvilket betyr at kontrollen i enkelte tilfeller også fungerer som to separate håndkontrollere (jeg tipper Mario Kart 8 Deluxe vil benytte denne funksjonaliteten flittig når spillet lanseres i april). Kontrollen er overraskende behagelig å bruke i alle sine former, selv om de med store hender nok vil synes den blir for liten, særlig hvis man skal holde den horisontalt. Til dem kan Pro Controller anbefales varmt, en kontroll som må kjøpes separat men som absolutt er verdt pengene for den som skal spille mye og lenge.

Pro Controller anbefales, særlig til dem som vil spille mye og lenge.

Kontrollenes største innovasjon er imidlertid HD Rumble-funksjonaliteten. Hvis ordet "rumble" er fullstendig ukjent for deg, refererer dette til hvordan håndkontrollen din kan riste mens du spiller. Nintendo var i sin tid først ute med denne funksjonaliteten på Nintendo 64, og med HD Rumble tar de dette enda et steg videre med såkalt taktil feedback. Fremfor en meningsløs risting som er identisk uansett hva som skjer, vil du nå oppleve at kontrolleren vibrerer ut ifra hva som skjer. I minispillsamlingen 1-2-Switch finner man et veldig godt eksempel på dette, hvor man skal vippe en JoyCon frem og tilbake og tippe hvor mange kuler som befinner seg i en boks. Takket være HD Rumble føles dette faktisk som ekte kuler i en boks, og man må virkelig konsentrere seg for å kjenne etter. Spill som Fast RMX bruker også HD Rumble på en god måte, og dette er en funksjonalitet jeg håper vi ser flittig brukt til Switch i løpet av årene som kommer.

JoyCon har imidlertid ett problem som flere har opplevd siden konsollens lansering, og det er at venstre JoyCon kan miste kontakt med Switchen i opptil flere sekunder om gangen. Dette er imidlertid avslørt som en produksjonsfeil fra fabrikkens side, og skal nå bli løst.

Switch har til tross for sitt gode førsteinntrykk noen svakheter. Først og fremst kommer det tydelig frem at konsollen har en svakere innmat enn sine hovedkonkurrenter, Playstation 4 og Xbox One. Dette er slettes ikke uventet, men vil fortsatt støte noen potensielle spillere bort. Fordelen vil likevel være at dersom et spill lanseres til alle tre konsollene, vil Switch-versjonen være mulig å ta med seg overalt på enkelt vis. Ulempen er at man må regne med noe svakere bilde teknisk sett. I dokkingen kan Switch-spill kjøre i full HD med 1080p/60fps, mens bildet blir skrudd ned til maks 720p/60fps i bærbar modus. På en så liten skjerm utgjør ikke dette et stort problem, men det er verdt å nevne. Et større er den begrensede innebygde lagringskapasiteten, som er på skarve 32 GB. I dagens digitale samfunn holder ikke dette, og selv om konsollen støtter micro-SD-kort opptil 2 TB (noe som faktisk ikke finnes på det åpne markedet ennå) er det fort med på å bremse entusiasmen.

Noe av spillutvalget som kommer til Switch i løpet av 2017.

Det store og det hele koker likevel ned til spillutvalget, et punkt som alltid har vært en svakhet for Nintendo. Er Switch noe å bry seg om dersom man ikke liker klassiske Nintendo-serier som Mario, Donkey Kong, Pokémon og Zelda (selv om alle faktisk bør spille det nye Zelda-spillet en eller annen gang i løpet av livet - just saying)? Til det er svaret foreløpig "Tjaaa ..." Antallet lanseringsspill har vært litt begrenset, selv om kvaliteten jevnt over har vært god. Tiden fremover ser også lovende ut, både med tanke på klassiske Nintendo-serier og indie-titler, samt et par japanske rollespill som virker svært lovende. Innen 2017 skal Switch-biblioteket begynne å fylles opp. Spørsmålet er likevel hva du er på jakt etter. Tredjepartsutviklerne snakker foreløpig varmt om Switch, og at Nintendo har fått med seg EA, Ubisoft og ikke minst Bethesda (that's new) er en god start. Spørsmålet er hva selskapene kommer til å diske opp med og om de blir værende. Fortsatt vil du ikke se titler som Titanfall 2, Middle-earth: Shadow of War eller Star Wars Battlefront II på en Nintendokonsoll, og selv om utvalget vil være bedre til Switch enn det var til Wii U vil manglene fortsatt være der.

Prisen er også et ankepunkt. Switch er nemlig hakket for dyr her til lands. Internasjonalt ligger konsollen på 299 dollar i USA, og 279 pund i UK, som er ganske akseptable priser når man veksler det om til kroner. I Norge ligger konsollen derimot på rundt 3600 kr, og det uten spill. Skal man i tillegg ha spill og noe ekstrautstyr - det være seg et ekstra sett JoyCon, en Pro Controller eller lignende - blir det hele fort veldig dyrt. Med tanke på at både PS4 og XBO for tiden kan kjøpes billigere enn som så, setter dette fort en demper på kjøpelysten. At en minispillsamling som 1-2-Switch dessuten selges til fullpris i stedet for å følge med konsollen, eventuelt bli solgt for en billig penge, er en ren fornærmelse (mer om dette i en senere anmeldelse).

Totalt sett gir likevel Switch et meget godt førsteinntrykk. Den er akkurat så lett å bruke og ta med seg som man skulle forvente, og ikke minst er det mye moro å hente med konsollen allerede fra dag én. En stiv prislapp, svakere innmat enn konkurrentene og en skepsis til eksakt hvor stort spillutvalget kommer til å bli fremover er de største ankepunktene, mens brukervennlighet, portabilitet, HD Rumble og et solid utvalg av Nintendo- og indie-titler er blant pluss-sidene. Jeg ser for meg at Switch blir mye brukt i årene som kommer, og gleder meg til å kunne spille store Nintendo-titler der jeg er.

PS: Mange har spurt om The Legend of Zelda: Breath of the Wild er grunn nok alene til å kjøpe Switch. Til det vil jeg svare ja, men dersom du er bestemt på at dette er det eneste spillet du skal ha til Switch og ikke bryr deg så mye om å kunne spille det på farten, kan du like gjerne gå for Wii U-versjonen. Wii U vil du få langt billigere enn en Switch, enten den er ny og brukt, og teknisk sett er det ikke store forskjeller mellom de to versjonene av spillet.

Empire's End: Aftermath (Star Wars)

Så er den endelig kommet til veis ende, boktrilogien skrevet av Chuck Wendig satt i Star Wars-universet og som skulle gi oss et svar på hendelsesforløpet like etter Return of the Jedi og som skulle gi oss noen pekepinn på hendelsene som leder til The Force Awakens. Og jammen har det tatt sin tid. Faktisk har det tatt hele trilogien å komme i havn. Heldigvis har ikke ventetiden vært forgjeves, og nå som vi endelig får noen svar føles man at det har vært verdt det. Såvidt, i hvert fall.

Aftermath-trilogien til Wendig har hatt en gradvis utvikling. Vi har blitt kastet inn i galaksen langt, langt borte omtrentlig ett år etter ødeleggelsen av den andre Dødsstjernen, en altomveltende begivenhet som snudde maktbalansen i galaksen på hodet med Keiseren og Darth Vaders død. Imperiet er kraftig svekket, men det som er igjen av det har nektet å dø. Dermed har vi fått grunnlaget for en boktrilogi som har tatt oss med til planeter som Akiva, Chandrila, Kashyyyk, Coruscant og ikke minst Jakku.

Den første boka til Wendig var mildt sagt et skuffende innslag i serien. Her introduserte forfatteren oss for rollefigurene vi skulle følge i de to neste bøkene, men det blir enda mer tydelig når man leser andre bok i serien at den første Aftermath-boka (som bare heter Aftermath) egentlig ikke er nødvendig for helheten. Heldigvis bedret det seg med andre bok i serien, Life Debt, og tredje boka kommer også tålig greit ut av det hele.

I Aftermath-trilogien følger vi en bisarr gruppe med Imperie-jegere som arbeider for den nye Republikken med å jakte ned toppfolka i Imperiet: Du har Y-Wingpoliten Norra Wexley, hennes sønn Temmin og den modifiserte B1-droiden hans, Mister Bones (beste Star Wars-droide siden HK-47). Sammen med dusørjegeren Jas Emari og den sarkastiske og alkoholglade eks-offiseren fra Imperiet, Sinjir Rath Velus (som internett har rast over fordi han er en av de første homofile rollefigurene i Star Wars-universet), intensiverer gruppen jakten på Imperieadmiralen Rae Sloane i den tredje boka. Gruppas driv, interne samhold og integritet er imidlertid i ferd med å falle sammen etter begivenhetene i forrige bok, helt til de kommer over et tips om at Sloane befinner seg på den øde planeten Jakku.

Samtidig får vi et større innblikk i den interne maktkampen i toppen av Imperiehierarkiet, og denne gangen kommer den mystiske Gallius Rax mer frem fra kulissene. Vi får også endelig innblikk Imperiet og Rax’ plan for veien videre, en kriseplan som skal vise seg å strekke seg helt tilbake til Palpatine. En kriseplan som skal vise seg å være ganske så radikalt annerledes og sjokkerende enn det en skulle forvente.

Wendig kommer tålig greit utav det med tredje og siste bok i trilogien, selv om den til syvende og sist kommer litt svakere ut enn forrige bok. Slaget om Jakku er spennende, Imperiets fremtidsplaner har absolutt sider ved seg en ikke skulle forvente, og det er mer enn nok personlige kamper å ta av her som kan engasjere. Vi får også endelig noen etterlengtede svar, slik som hva som egentlig hendte på Jakku før The Force Awakens, og ikke minst hvor man finner grunnlaget for The First Order.

Samtidig er det flere områder hvor boka kunne vært gjort bedre. Det politiske spillet i boka er ikke i nærheten så velskrevet som det kunne og burde ha vært, og en seksjon i boka hvor flere av heltene våre må begynne med politisk spionasje fremfor jakt på krigsforbrytere er i retrospekt ganske kjedelig. Rax er en spennende figur, men faller litt gjennom mot slutten av boka. Wendig blir heller ikke kvitt problemene sine fra tidligere bøker, og har en skrivestil som altfor ofte føles mer som fan fiction enn som etablert offisiell litteratur. Og har man fortsatt ikke vent seg til at Wendig skriver i presensform, vil ikke denne boka falle i smak under noen omstendigheter.

Wendigs bøker har også servert oss noen sidehistorier satt til forskjellige steder i universet. Ofte har disse lite eller ingenting med hovedhistorien å gjøre, og de kan føles som heller unødvendige innslag. I Life Debt fikk man derimot flere interessante og til dels morsomme historier, slik som et innslag fra Maz Kanatas slott eller rancor-passeren til Jabba, Malakili (her fikk vi også vite at rancoren i Return of the Jedi het Pateesa, sånn til orientering). Disse sidehistoriene dukker også opp i Empire’s End, men utover en temmelig festlig sekvens med selveste Lando Calrissian er det ikke like mye moro å spore her. Sidehistoriene legger nok opp til noen større og mer omfattende fortellinger lenger frem i tid, men på nåværende tidspunkt føles de mer som sidefyll enn relevante for helheten.

Alt i alt gir Empire’s End en grei avslutning på trilogien, som absolutt slutter bedre enn den begynte. Svakhetene er imidlertid tydelige, ikke minst i bokas midterste del, og sidehistoriene kunne med fordel vært bedre. Likevel har historien sine interessante sider, og kan være verdt å sjekke ut. Bare ikke forvent eksepsjonelt god litteratur.

Dødsstjerner: 3/5

Skulle du være interessert i andre bøker i den nye Star Wars-kanon, har jeg skrevet om de fleste av dem tidligere: Aftermath, Life Debt, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, Ahsoka og Catalyst.

Tales of Berseria

Gruppen med hovedpersoner er på en liten skogstur, cirka 20 timer uti spillet. Vi har av historiemessige grunner plukket med oss en liten bille. Ettersom billen er av en art ingen noensinne har oppdaget før, begynner plutselig en heftig diskusjon blant de mannlige rollefigurene: Er dette en herkulesbille, eller er det en hjortebille? Diskusjonen tar etter hvert ganske heftig av, men én ting er de enige om: Når de kvinnelige rollefigurene spør «Er det ikke det samme» svarer mannfolka unisont og høyrøstet «Absolutt ikke!». Scenen er ment som et humoristisk innslag, og det fungerer, for jeg humrer og ler for meg selv.

Noen timer senere kommer jeg tilbake til en landsby jeg har passert tidligere. Her blir jeg vitne til hvordan alle innbyggerne plutselig blir forvandlet til monstre, eller daemons som de kalles i denne settingen. Indirekte er det mine handlinger som er årsaken til det hele. Men hovedpersonen Velvet velger å ikke bry seg, for målet helliger middelet. Og målet? Å ta livet av hyrden Artorius, en lederskikkelse som mer eller mindre hylles som verdens håp og frelser.

Velkommen til rollespillet Tales of Berseria, et spill som balanserer det humoristiske med det alvorlige, det lettsindige med det mørke. Og dette er en balansegang som absolutt tjener til spillets og seriens fortrinn.

Tales-serien har etter hvert blitt en av de japanske rollespillseriene jeg følger mest med på, og som har levert noen gode innslag. Talesof Graces F var ikke verdens beste spill, men gjorde meg nysgjerrig på mer. Tales of Xillia var derimot meget bra, ikke minst takket være litt unike skurker, mens Tales of Hearts R tok det hele litt ned igjen. Siden den gang har man også fått spillene Tales of Xillia 2 og Tales of Zestiria, men disse har jeg ennå ikke rukket å spille gjennom. Sistnevnte er kanskje en ulempe i møte med Tales of Berseria, ettersom de to spillene finner sted i samme verden. Tales of Berseria er derimot lagt mange hundre år tidligere og skal etter det jeg har skjønt stå nokså selvstendig, og etter 45 timers spilletid føler jeg ikke at jeg har lidd noe handikap av å hoppe rett til Tales of Berseria.

Under en skjebnenatt med en blodrød måne (et fenomen som kalles Scarlet Night i spillets verden) blir verden rammet av noe som kalles deamonblight, som gjør mennesker om til monstre. Hovedpersonen Velvet Crowe overlever sammen med broren Laphicet og svogeren Arthur, mens søsteren Celica og hennes ufødte barn mister livet. Syv år senere rammer en ny Scarlet Night og rammer Velvet på verst tenkelig vis: Hun blir vitne til at Arthur ofrer Laphicet, og selv blir hun forbannet med en demonarm som kan sluke sjeler. Velvet blir fanget, og tre år senere er hun knapt til å kjenne igjen. Når hun endelig rømmer fra sitt fangenskap oppdager hun at Arthur har tatt navnet Artorius, fått ærestittelen hyrde og har æren for å ha introdusert verden for malakhim, åndevesen med mektige evner som mektige eksorsister kan knytte til seg for å bekjempe daemons. Velvet bryr seg imidlertid katten om at Artorius fremstår som verdens frelser, og har bare ett mål for øye: Å hevne sin bror og ta livet av Artorius.

Velvet er den første kvinnelige hovedpersonen som står på egne bein i Tales-serien (i Tales of Xillia var hovedrollen delt mellom den kvinnelige Milla og den mannlige Jude). Hun skal imidlertid slippe å dra på sitt hevntokt alene, og gjennom spillets gang samler hun en hel del lyssky allierte. Samuraien og krigerdemonen Rokurou søker å overvinne sin bror i en duell. Piraten og malak-ånden Eizen har en aura av uflaks rundt seg og omtales derav som en dødsgud. Magikeren Magilou tøyser og tuller for å skjule sin sanne identitet. Eksorsisten Eleanor stiller spørsmålstegn ved om Artorius’ metoder er riktige. Og til slutt har vi malak-ånden som minner Velvet så mye om sin avdøde lillebror at hun velger å kalle ham for Laphicet (ikke uproblematisk og usunt i det hele tatt, sant?).

På mange måter kan personlighetene til de enkelte rollefigurene virke å innfri klassiske japanske stereotyper, og på sett og vis er dette også tilfelle. Samtidig er det noe med kombinasjonen av de enkelte rollefigurene som danner en meget solid enhet. Om ikke annet skiller gruppen seg markert ut på ett punkt: De er på ingen måter good-guys. Tvert imot, alle setter ut med forskjellige mål for øye, men alle er fullt ut innforstått med at handlingene de gjør kan til syvende og sist være til skade for enkeltindivider og verden som helhet.

At gruppen du legger ut på reise med er såpass lite snille og troskyldige er absolutt et av spillets sterkeste kort. Tales-serien har alltid hatt en litt mer ledig og lystig tone enn andre japanske rollespillserier, men denne gangen våger de å prøve seg på en litt mørkere historie. Samtidig kommer man heller ikke bort fra Tales-humoren heller, på godt og vondt, og kombinasjonen mellom lattervekkende øyeblikk og dramatisk mørke stunder skaper en av de beste rollespillhistoriene på en stund. Historien blir dessuten bare bedre utover spillet, og det er ikke rent få ganger både gåsehuden og tårene har lusket like rundt hjørnet.

Mye av humoren i spillet kommer i kjent Tales-stil gjennom små, frivillige samtaleøkter kalt skits. Når en ny skit er tilgjengelig kan man med et tastetrykk aktivere denne, som bringer opp en samtale i tegneserielignende ruter. Noen ganger kan derimot litt vel mange skits komme på rekke og rad, hvilket gjør at det kan bli litt i overkant – på det meste har jeg telt fem skits på rad. Det skal også sies at i kjent Tales-stil er det også enkelte irriterende rollefigurer med i persongalleriet, og når alt kommer til alt kunne historien fungert vel så godt uten disse (eller med noen mindre irriterende versjoner av dem).

Selve kampsystemet kjører et relativt likt opplegg som i tidligere Tales-spill, et system som er kjent for gamle travere og enkelt å sette seg inn i for nykommere. Monstre trasker rundt i det fri i områdene man utforsker, og hvis man velger å kjempe mot dem går man inn i en egen kampmodus. En fin funksjonalitet er at dersom man konfronterer mer enn ett monster samtidig, får man en ekstra vanskelig kamp som fort gir deg det fem- eller seksdobbelte med erfaringspoeng. 

I kampene blir rollefigurer og monstre plassert på et sirkulært kampfelt hvor man kan velge å kjempe eller stikke av. Tempoet er høyt, og for deg som spiller handler det om å lande så mange angrep i kombinasjon som mulig. De forskjellige typene angrep du har kalles artes, og du kan selv sette sammen hvordan artes skal brukes i menyen. Angrep krever souls, en slags variant av mana/magipoeng, og souls kan både vinnes og tapes i kampens hete avhengig av dine og fiendenes handlingsmønstre. I tillegg har Velvet muligheten til å aktivere daemon-armen sin i kamp så lenge forholdende tillater det, og sist men ikke minst har rollefigurene spesialangrep som kan aktiveres når man har nok Break Points og landet et visst minimum av komboer. Kampsystemet er actionfylt og holder høyt tempo. Man kan alltids innvende at endringene er små sammenlignet med tidligere spill i serien, men formelen fungerer uansett så godt at det ikke er noe stort behov for endring.

Andre faktorer som derimot kunne vært endret på er de nokså lineære områdene det begrensede utvalget av sideoppdrag. Tales of Berseria velger å konsentrere seg om en solid hovedhistorie og har derfor lite med meningsfulle sideoppdrag å tilby (det stikk motsatte av Final Fantasy XV, med andre ord). Om hovedhistorien faller i smak er dette derimot uproblematisk. Verre er det med det kjedelige nivådesignet som preger flere av områdene man utforsker. Her er det lite kreativitet å spore, og utviklerne kunne med fordel laget mer spennende og mystiske områder å utforske. Kombinerer man dette med at spillet til tider kan være skikkelig ineffektivt – dette er ikke spillet som respekterer at du har lite fritid å rutte med – føles lønna for strevet litt liten til tider.

Et område som heller ikke har gjennomgått store endringer er det grafiske uttrykket. Tales-spillene kan på mange måter føles som å spille gjennom en anime-serie. Dette er greit nok for de av oss som liker sånt, men samtidig har jeg alltid sittet med en følelse av at grafikken er litt plastikk-aktig. Dette er også tilfelle i Tales of Berseria, og det merkes at spillet først og fremst ble utviklet for Playstation 3, selv om de fleste i Europa vil spille dette på PS4 og PC. Apropos PC, så fungerer denne versjonen overraskende godt. Jeg sier overraskende, for tidligere Tales-porter til PC har hatt rykte på seg med å slite med jevn bildeflyt. PC-versjonen har også det fortrinnet at man kan velge japansk tale (hvorvidt dette er mulig på PS4 vet jeg ikke), noe enhver bør velge uavhengig av preferanse, for det engelske stemmeskuespillet er elendig. Uavhengig av språk og plattform får man uansett servert et meget solid lydspor, som absolutt går inn som et av de mest minneverdige i Tales-serien.

Tales of Berseria mørkere og dystrere enn sine forgjengere, og resultatet er at man får det beste Tales-spillet på lenge. Mangelen på sideoppdrag, savnet av litt skarpere grafikk og noen irriterende rollefigurer til tross, så er hovedhistorien i dette spillet så bra at man får en meget god rollespillopplevelse. Om dette er ditt første eller n-te Tales-spill spiller ingen rolle, her er det bare å begynne spilleøkten.

Nå gjenstår det bare å spille Tales of Zestiria når tiden tillater det.

Score: 8/10

Castle of Illusion Starring Mickey Mouse

Ikke vokste jeg opp med Sega, og noen stor Mikke Mus-fan har jeg heller aldri vært. Likevel har selv jeg fått med meg at mange som vokste opp på 90-tallet har et kjært forhold til Sega-spillet Castle of Illusion Starring Mickey Mouse. Nysgjerrigheten var derfor da en nyversjon av spillet ble gitt ut i 2013, men det var først i fjor at jeg fikk somlet meg til å kjøpe spillet. Årsak? Av en eller annen merkelig grunn annonserte Sega at de skulle trekke spillet tilbake fra salg. Dette betyr at du ikke lenger kan få tak i spillet til konsoll eller PC, kun til mobile plattformer.

Sånn sett føles det merkelig å skulle knote ned tanker om et spill som ikke bare kom ut for noen år siden, men som på toppen av det hele ikke er tilgjengelig for folk flest. Men har man nå først spilt gjennom spillet, kan man like gjerne formulere kort hva man tenker om det.

Som sagt har jeg aldri vært noen stor Mikke-fan. I motsetning til Donald, den mislykkede mannen i gata som stadig er uheldig og aldri klarer å holde på pengene han eventuelt måtte skaffe seg, er den moderne Mikke en altfor vellykket kar. En fysisk manifestasjon av den amerikanske drømmen, om du vil. Samtidig har ikke Mikke alltid vært slik, og årsaken til at jeg likte spillet Epic Mickey i sin tid var nettopp fordi de gikk tilbake til den litt mer rampete og uperfekte Mikke da spillet ble utviklet, slik Mikke var til å begynne med.

Den Mikke vi møter i Castle of Illusion er nok av den litt nyere varianten, og allerede der kjenner jeg motivasjonen synke. Historien er dessuten av den klassiske spill-varianten: Minni blir kidnappet av heksa Mizrabel og bortført til illusjonsslottet slik at Mizrabel kan stjele Minnis skjønnhet, og Mikke må redde henne ved å overvinne Mizrabels undersåtter.

Slottet består av fem verdener med hvert sitt tema, slik som skog, leketøy også videre. Likevel er ikke skillet mellom de forskjellige verdenene så store som en gjerne skulle ønske at de var, og helhetsinntrykket etter de to-tre timene spillet krever av deg er at det er litt vanskelig å skille de forskjellige verdenene fra hverandre.

Spillmekanisk sett er dette et plattformspill av den tradisjonelle sorten. Originalspillet var ikonisk for sjangeren for sin tid, og nyversjonen holder seg tro til formelen. Samtidig har utviklerne her gjort noen snedige grep innimellom hvor de forlater den mer tradisjonelle fra-venstre-mot-høyre-formelen. I noen sekvenser beveger kameraet seg mer sirkulært enn fra side til side, slik at man får en illusjon av å bevege seg mer i dybden i spillet.

Det er tydelig at spillet først og fremst er ment mot den yngre massen, noe man merker på det relativt enkle nivået i spillet og selve presentasjonen. Grafikken er fargerik og morsom, men på ingen måter av det skarpeste slaget. Stemmeskuespill er denne gangen inkludert i spillet og sørger for å gi spillet en lystig og lett tone, inkludert fortellerstemmen. Det er ikke noe som skiller seg ut, men det sørger for å gi spillerne den rette stemningen.

En som sørger for å dra hele opplevelsen litt opp er komponist Grant Kirkhope, mannen som har gitt oss musikken til andre klassikere som Banjo-Kazooie til Nintendo 64. Kirkhope bygger i utgangspunktet på det originale lydsporet komponert av Shigenori Kamiya, samtidig som instrumentbruken og noen originale lydspor for nyversjonen sørger for å gi det hele den kjente og kjære Kirkhope-følelsen. For et fargerikt eventyrspill av denne arten er valget av komponist aldeles treffende.

Alt i alt viser Castle of Illusion Starring Mickey Mouse seg å fri til to slags type spillere: Den litt yngre spiller med forkjærlighet for alt som heter Disney, og da kanskje særlig Mikke Mus, og den litt eldre spilleren med nostalgiske assosiasjoner til det originale spillet fra 1990. For de av oss som ikke faller i noen av disse grupperingene ender spillet fort opp med å bli et enkelt og greit eventyrspill som dessverre drukner litt i mengden. I et år som ga oss legendariske nye plattformspill som Rayman Legends og Super Mario 3D World er det ikke rart at dette spillet fort forsvant under radaren.

Score: 6/10

Spillåret 2017: Ti spill å se frem til

Ikke før er vi ferdige med 2016, før 2017 banker på i full vigør og gjør alt det kan for å få oppmerksomheten vår. For oss spillinteresserte var 2016 er innholdsrikt og spennende år, men det er ingenting som tyder på at 2017 blir noe dårligere.

Etter å ha sett tilbake på spillåret 2016, tenkte jeg denne gangen å se fremover. Å skulle plukke ut de ti spillene jeg gleder meg mest til i 2017 er som vanlig utfordrende. Ikke bare er det en sjanse for at jeg overser noen spill, men det er dessuten ingen garanti for at alle kommer ut i 2017.

Med dette i bakhodet har jeg forsøkt å sortere ut de ti spillene jeg ser mest frem til (jeg har for ordens skyld ikke tatt med nyversjoner av gamle spill). Ikke overraskende er det japanske spill som dominerer listen.

10. Dragon Quest XI (Switch, 3DS, PS4)
Det har tatt sin tid, men det siste året har jeg blitt noe bitt av Dragon Quest-basillen. Den tradisjonelle rollespillserien har kanskje aldri vært den mest populære her til lands, men i Japan er dette serien som overgår Square Enix' andre store rollespillserie, Final Fantasy, i popularitet. Med den karakteristiske stilarten til Dragon Ball-pappa Akira Toriyama, søte og skumle monstre, tradisjonelle rollespillelementer og en litt useriøs tone gjennom hele historien er det forståelig at dette er noe som faller i smak hos mange. De siste ukene har stadig flere videoklipp dukket opp fra det kommende Dragon Quest XI, og det er ikke annet å si enn at dette ser lekkert ut.

9. South Park: The Fractured but Whole (PC, PS4, XBO)
Hvem skulle tro at et spill satt til South Park-settingen skulle bli morsomt? Vel, de fleste av oss, og vi fikk rett. South Park: The Stick of Truth var et herlig og festlig spill som i kjent stil gjorde narr av alt og alle, og satte deg i sentrum for det hele. Spillet fungerte samtidig mer eller mindre som en hyllest til alle de beste øyeblikkene i seriens historie. I 2017 får vi endelig oppfølgeren, og denne gangen er det superhelter som står i fokus. Så spørs det hva man velger, da: Team The Coon eller Team Mysterion. Morsomt blir det nok uansett.

8. Ni no Kuni II (PS4)
Som stor fan av studio Ghibli-filmer var Ni no Kuni et ikke mindre enn magisk eventyr. Grafikken var som snytt ut av filmene, historien vakker, rollefigurene interessante og musikken fra Joe Hisaishi akkurat så vakker som man forventer. Det er ingen grunn til å tro at Level-5 vil gjøre en dårligere jobb med Ni no Kuni 2, ikke minst med tanke på at de denne gangen har maskinkraften til PS4 til disposisjon.

7. Yooka-Laylee (Switch, PS4, XBO, PC)
Et nytt eventyrspill fra gjengen som i sin tid ga oss klassikerne Banjo-Kazooie og Banjo-Tooie, sa du? You had me at Banjo! Dette virker til å bli en av de artigste nye IP-ene i 2017, og ikke minst ser det ut til å by på mye av den samme moroa som eventyrspillene fra 90-tallet. Komponist Grant Kirkhope har de jammen meg også fått med seg. Joda, jeg er klar for et nytt fargerikt og sprøtt eventyr med et radar-par av noen rollefigurer. Dessuten får vi en gjesteopptreden av selveste Shovel Knight i spillet.

6. Valkyria Revolution (PS4, PSV, XBO)
Få spill har fenget meg like mye i forrige konsollgenerasjon som Valkyria Chronicles til PS3, som i ettertid også har fått PC og PS4-versjoner. Taktiske rollespill har alltid fascinert meg, og med Valkyria Chronicles var følelsen på mange måter at sjangeren ble oppfrisket og innovert. Oppfølgeren til PSP var så-som-så, mens Valkyria Chronicles 3, også til PSP, var steinbra (dette kom imidlertid aldri ut utenfor Japan). Når serien nå tar oss med til en ny konsoll, ny tidsepoke og nye rollefigurer, er jeg mer enn klar for å se hva slags utfordringer som står i kø på slagmarken denne gangen. Jeg har forhåpninger om at dette blir morsomt, spennende og ikke minst vanskelig som fy.

5. Danganronpa V3: Killing Harmony (PS4, PSV)
The wait has been un-bear-able. Puhuhuhuhu.

Jeg elsker spill med en god historie, og Danganronpa-spillene har gitt meg noen av de beste spillhistoriene de senere årene. Det psykologiske spillet hvor unge mennesker blir sperret inne, drept og deretter må begynne å finne ut hvem av dem som har begått mordet er intet mindre enn eksepsjonell krim. Dessuten elsker jeg å hate Monokuma, den monokrome robot-teddybjørnen som drar i trådene for det hele. Det blir spennende å se om vi får vite noe mer om settingen og verdenen spillene foregår i med det tredje spillet. Jeg er uansett klar for anime-troper som må anklage hverandre for mord. For å si som Monokuma: Waku-waku, doki-doki!

4. Gravity Rush 2 (PS4)
Dette spillet behøver vi faktisk ikke vente så lenge på, ettersom det kommer ut allerede 20. januar. Gravity Rush var ganske lenge en av de få gode grunnene til å skaffe seg en Playstation Vita. I fjor ble spillet konvertert til PS4, så der forsvant den unnskyldningen. Med oppfølgeren håper jeg på enda mer lek med tyngdekraften i lekre visuelle miljøer basert på franske tegneserier. Svevende byer, flyvende superheltjenter og skyggeskapninger som skal jules opp - what's not to like?

3. Horizon: Zero Dawn (PS4)
Sannsynligvis årets mest spennende nye IP. Gjengen i Guerilla Games har lenge brukt tiden sin på å lage Killzone-spillene, skytespill med lekkert utseende men som likevel ikke har klart å trigge interessen min. Denne gangen får vi derimot leke oss i en post-apokalyptisk verden med robotdinosaurer, hvor vi dessuten får spille som Ygritte fra Game of Thrones (vel, ikke helt, men Aloy skal visstnok være inspirert av Ygritte). Det hele virker å bli et spill i en stor, åpen verden med lekker grafikk og spektakulære kamper. Nevnte jeg forresten robotdinosaurer? Spillet har nemlig robotdinosaurer.

2. Mass Effect: Andromeda (PC, PS4, XBO)
Tenke seg til, idet jeg skriver om dette spillet tikker nyheten inn: Mass Effect: Andromeda lanseres 21. mars 2017. Dermed er det klart for et spennende gjensyn med en av tidenes beste science fiction-serier på spillfronten. Greit nok, Mass Effect 3 sluttet på elendig vis, og BioWare har ikke helt vært i storform de siste fire-fem årene, men det er likevel god grunn til å håpe at dette spillet vil gi oss en ekspedisjon av det sjeldne og eksepsjonelle slaget. Med en helt ny galakse å utforske, nye rollefigurer og ikke minst BioWares første spill som helt og holdent utvikles for dagens konsollgenerasjon, er det håp om at dette kan bli minst like bra som tidligere spill i serien.

1. The Legend of Zelda: Breath of the Wild (Wii U, Switch)
Det begynner å bli en del år siden dette spillet først dukket opp på mine lister over spill jeg ser frem til, og en stund var det nesten slik at en begynte å lure på om dette kom til å bli det neste The Last Guardian hva gjaldt ventetid. Denne gangen er det derimot sikkert. Vi får The Legend of Zelda: Breath of the Wild i år, og vi får det til både Wii U og Switch. Og for et eventyr det virker å bli. Et stort, åpent Zelda-spill, med Ghibli-inspirert visuell stil og et tilsynelatende post-apokalyptisk landskap på linje med det aller første Zelda-spillet fra 1986. Mulighetene virker å være mange, men en ting er i hvert fall sikkert: Zelda-spill har sjeldent skuffet, og det er lite som tyder på at dette kommer til å feile totalt. Jeg er mer klar enn på lenge for et nytt eventyr i Hyrule, enten det blir på Wii U eller Switch.


Andre spill å rette oppmerksomheten mot i 2017 (hvis de kommer ut), men som ikke nådde helt opp på listen: Nier: Automata, Persona 5, Tales of Berseria, Detroit: Become Human, Spider-Man, Hellblade, Nioh, Beyond Good and Evil 2, Scalebound. Yakuza 0, For Honor, Star Wars: Battlefront II