Empire's End: Aftermath (Star Wars)

Så er den endelig kommet til veis ende, boktrilogien skrevet av Chuck Wendig satt i Star Wars-universet og som skulle gi oss et svar på hendelsesforløpet like etter Return of the Jedi og som skulle gi oss noen pekepinn på hendelsene som leder til The Force Awakens. Og jammen har det tatt sin tid. Faktisk har det tatt hele trilogien å komme i havn. Heldigvis har ikke ventetiden vært forgjeves, og nå som vi endelig får noen svar føles man at det har vært verdt det. Såvidt, i hvert fall.

Aftermath-trilogien til Wendig har hatt en gradvis utvikling. Vi har blitt kastet inn i galaksen langt, langt borte omtrentlig ett år etter ødeleggelsen av den andre Dødsstjernen, en altomveltende begivenhet som snudde maktbalansen i galaksen på hodet med Keiseren og Darth Vaders død. Imperiet er kraftig svekket, men det som er igjen av det har nektet å dø. Dermed har vi fått grunnlaget for en boktrilogi som har tatt oss med til planeter som Akiva, Chandrila, Kashyyyk, Coruscant og ikke minst Jakku.

Den første boka til Wendig var mildt sagt et skuffende innslag i serien. Her introduserte forfatteren oss for rollefigurene vi skulle følge i de to neste bøkene, men det blir enda mer tydelig når man leser andre bok i serien at den første Aftermath-boka (som bare heter Aftermath) egentlig ikke er nødvendig for helheten. Heldigvis bedret det seg med andre bok i serien, Life Debt, og tredje boka kommer også tålig greit ut av det hele.

I Aftermath-trilogien følger vi en bisarr gruppe med Imperie-jegere som arbeider for den nye Republikken med å jakte ned toppfolka i Imperiet: Du har Y-Wingpoliten Norra Wexley, hennes sønn Temmin og den modifiserte B1-droiden hans, Mister Bones (beste Star Wars-droide siden HK-47). Sammen med dusørjegeren Jas Emari og den sarkastiske og alkoholglade eks-offiseren fra Imperiet, Sinjir Rath Velus (som internett har rast over fordi han er en av de første homofile rollefigurene i Star Wars-universet), intensiverer gruppen jakten på Imperieadmiralen Rae Sloane i den tredje boka. Gruppas driv, interne samhold og integritet er imidlertid i ferd med å falle sammen etter begivenhetene i forrige bok, helt til de kommer over et tips om at Sloane befinner seg på den øde planeten Jakku.

Samtidig får vi et større innblikk i den interne maktkampen i toppen av Imperiehierarkiet, og denne gangen kommer den mystiske Gallius Rax mer frem fra kulissene. Vi får også endelig innblikk Imperiet og Rax’ plan for veien videre, en kriseplan som skal vise seg å strekke seg helt tilbake til Palpatine. En kriseplan som skal vise seg å være ganske så radikalt annerledes og sjokkerende enn det en skulle forvente.

Wendig kommer tålig greit utav det med tredje og siste bok i trilogien, selv om den til syvende og sist kommer litt svakere ut enn forrige bok. Slaget om Jakku er spennende, Imperiets fremtidsplaner har absolutt sider ved seg en ikke skulle forvente, og det er mer enn nok personlige kamper å ta av her som kan engasjere. Vi får også endelig noen etterlengtede svar, slik som hva som egentlig hendte på Jakku før The Force Awakens, og ikke minst hvor man finner grunnlaget for The First Order.

Samtidig er det flere områder hvor boka kunne vært gjort bedre. Det politiske spillet i boka er ikke i nærheten så velskrevet som det kunne og burde ha vært, og en seksjon i boka hvor flere av heltene våre må begynne med politisk spionasje fremfor jakt på krigsforbrytere er i retrospekt ganske kjedelig. Rax er en spennende figur, men faller litt gjennom mot slutten av boka. Wendig blir heller ikke kvitt problemene sine fra tidligere bøker, og har en skrivestil som altfor ofte føles mer som fan fiction enn som etablert offisiell litteratur. Og har man fortsatt ikke vent seg til at Wendig skriver i presensform, vil ikke denne boka falle i smak under noen omstendigheter.

Wendigs bøker har også servert oss noen sidehistorier satt til forskjellige steder i universet. Ofte har disse lite eller ingenting med hovedhistorien å gjøre, og de kan føles som heller unødvendige innslag. I Life Debt fikk man derimot flere interessante og til dels morsomme historier, slik som et innslag fra Maz Kanatas slott eller rancor-passeren til Jabba, Malakili (her fikk vi også vite at rancoren i Return of the Jedi het Pateesa, sånn til orientering). Disse sidehistoriene dukker også opp i Empire’s End, men utover en temmelig festlig sekvens med selveste Lando Calrissian er det ikke like mye moro å spore her. Sidehistoriene legger nok opp til noen større og mer omfattende fortellinger lenger frem i tid, men på nåværende tidspunkt føles de mer som sidefyll enn relevante for helheten.

Alt i alt gir Empire’s End en grei avslutning på trilogien, som absolutt slutter bedre enn den begynte. Svakhetene er imidlertid tydelige, ikke minst i bokas midterste del, og sidehistoriene kunne med fordel vært bedre. Likevel har historien sine interessante sider, og kan være verdt å sjekke ut. Bare ikke forvent eksepsjonelt god litteratur.

Dødsstjerner: 3/5

Skulle du være interessert i andre bøker i den nye Star Wars-kanon, har jeg skrevet om de fleste av dem tidligere: Aftermath, Life Debt, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, Ahsoka og Catalyst.

Tales of Berseria

Gruppen med hovedpersoner er på en liten skogstur, cirka 20 timer uti spillet. Vi har av historiemessige grunner plukket med oss en liten bille. Ettersom billen er av en art ingen noensinne har oppdaget før, begynner plutselig en heftig diskusjon blant de mannlige rollefigurene: Er dette en herkulesbille, eller er det en hjortebille? Diskusjonen tar etter hvert ganske heftig av, men én ting er de enige om: Når de kvinnelige rollefigurene spør «Er det ikke det samme» svarer mannfolka unisont og høyrøstet «Absolutt ikke!». Scenen er ment som et humoristisk innslag, og det fungerer, for jeg humrer og ler for meg selv.

Noen timer senere kommer jeg tilbake til en landsby jeg har passert tidligere. Her blir jeg vitne til hvordan alle innbyggerne plutselig blir forvandlet til monstre, eller daemons som de kalles i denne settingen. Indirekte er det mine handlinger som er årsaken til det hele. Men hovedpersonen Velvet velger å ikke bry seg, for målet helliger middelet. Og målet? Å ta livet av hyrden Artorius, en lederskikkelse som mer eller mindre hylles som verdens håp og frelser.

Velkommen til rollespillet Tales of Berseria, et spill som balanserer det humoristiske med det alvorlige, det lettsindige med det mørke. Og dette er en balansegang som absolutt tjener til spillets og seriens fortrinn.

Tales-serien har etter hvert blitt en av de japanske rollespillseriene jeg følger mest med på, og som har levert noen gode innslag. Talesof Graces F var ikke verdens beste spill, men gjorde meg nysgjerrig på mer. Tales of Xillia var derimot meget bra, ikke minst takket være litt unike skurker, mens Tales of Hearts R tok det hele litt ned igjen. Siden den gang har man også fått spillene Tales of Xillia 2 og Tales of Zestiria, men disse har jeg ennå ikke rukket å spille gjennom. Sistnevnte er kanskje en ulempe i møte med Tales of Berseria, ettersom de to spillene finner sted i samme verden. Tales of Berseria er derimot lagt mange hundre år tidligere og skal etter det jeg har skjønt stå nokså selvstendig, og etter 45 timers spilletid føler jeg ikke at jeg har lidd noe handikap av å hoppe rett til Tales of Berseria.

Under en skjebnenatt med en blodrød måne (et fenomen som kalles Scarlet Night i spillets verden) blir verden rammet av noe som kalles deamonblight, som gjør mennesker om til monstre. Hovedpersonen Velvet Crowe overlever sammen med broren Laphicet og svogeren Arthur, mens søsteren Celica og hennes ufødte barn mister livet. Syv år senere rammer en ny Scarlet Night og rammer Velvet på verst tenkelig vis: Hun blir vitne til at Arthur ofrer Laphicet, og selv blir hun forbannet med en demonarm som kan sluke sjeler. Velvet blir fanget, og tre år senere er hun knapt til å kjenne igjen. Når hun endelig rømmer fra sitt fangenskap oppdager hun at Arthur har tatt navnet Artorius, fått ærestittelen hyrde og har æren for å ha introdusert verden for malakhim, åndevesen med mektige evner som mektige eksorsister kan knytte til seg for å bekjempe daemons. Velvet bryr seg imidlertid katten om at Artorius fremstår som verdens frelser, og har bare ett mål for øye: Å hevne sin bror og ta livet av Artorius.

Velvet er den første kvinnelige hovedpersonen som står på egne bein i Tales-serien (i Tales of Xillia var hovedrollen delt mellom den kvinnelige Milla og den mannlige Jude). Hun skal imidlertid slippe å dra på sitt hevntokt alene, og gjennom spillets gang samler hun en hel del lyssky allierte. Samuraien og krigerdemonen Rokurou søker å overvinne sin bror i en duell. Piraten og malak-ånden Eizen har en aura av uflaks rundt seg og omtales derav som en dødsgud. Magikeren Magilou tøyser og tuller for å skjule sin sanne identitet. Eksorsisten Eleanor stiller spørsmålstegn ved om Artorius’ metoder er riktige. Og til slutt har vi malak-ånden som minner Velvet så mye om sin avdøde lillebror at hun velger å kalle ham for Laphicet (ikke uproblematisk og usunt i det hele tatt, sant?).

På mange måter kan personlighetene til de enkelte rollefigurene virke å innfri klassiske japanske stereotyper, og på sett og vis er dette også tilfelle. Samtidig er det noe med kombinasjonen av de enkelte rollefigurene som danner en meget solid enhet. Om ikke annet skiller gruppen seg markert ut på ett punkt: De er på ingen måter good-guys. Tvert imot, alle setter ut med forskjellige mål for øye, men alle er fullt ut innforstått med at handlingene de gjør kan til syvende og sist være til skade for enkeltindivider og verden som helhet.

At gruppen du legger ut på reise med er såpass lite snille og troskyldige er absolutt et av spillets sterkeste kort. Tales-serien har alltid hatt en litt mer ledig og lystig tone enn andre japanske rollespillserier, men denne gangen våger de å prøve seg på en litt mørkere historie. Samtidig kommer man heller ikke bort fra Tales-humoren heller, på godt og vondt, og kombinasjonen mellom lattervekkende øyeblikk og dramatisk mørke stunder skaper en av de beste rollespillhistoriene på en stund. Historien blir dessuten bare bedre utover spillet, og det er ikke rent få ganger både gåsehuden og tårene har lusket like rundt hjørnet.

Mye av humoren i spillet kommer i kjent Tales-stil gjennom små, frivillige samtaleøkter kalt skits. Når en ny skit er tilgjengelig kan man med et tastetrykk aktivere denne, som bringer opp en samtale i tegneserielignende ruter. Noen ganger kan derimot litt vel mange skits komme på rekke og rad, hvilket gjør at det kan bli litt i overkant – på det meste har jeg telt fem skits på rad. Det skal også sies at i kjent Tales-stil er det også enkelte irriterende rollefigurer med i persongalleriet, og når alt kommer til alt kunne historien fungert vel så godt uten disse (eller med noen mindre irriterende versjoner av dem).

Selve kampsystemet kjører et relativt likt opplegg som i tidligere Tales-spill, et system som er kjent for gamle travere og enkelt å sette seg inn i for nykommere. Monstre trasker rundt i det fri i områdene man utforsker, og hvis man velger å kjempe mot dem går man inn i en egen kampmodus. En fin funksjonalitet er at dersom man konfronterer mer enn ett monster samtidig, får man en ekstra vanskelig kamp som fort gir deg det fem- eller seksdobbelte med erfaringspoeng. 

I kampene blir rollefigurer og monstre plassert på et sirkulært kampfelt hvor man kan velge å kjempe eller stikke av. Tempoet er høyt, og for deg som spiller handler det om å lande så mange angrep i kombinasjon som mulig. De forskjellige typene angrep du har kalles artes, og du kan selv sette sammen hvordan artes skal brukes i menyen. Angrep krever souls, en slags variant av mana/magipoeng, og souls kan både vinnes og tapes i kampens hete avhengig av dine og fiendenes handlingsmønstre. I tillegg har Velvet muligheten til å aktivere daemon-armen sin i kamp så lenge forholdende tillater det, og sist men ikke minst har rollefigurene spesialangrep som kan aktiveres når man har nok Break Points og landet et visst minimum av komboer. Kampsystemet er actionfylt og holder høyt tempo. Man kan alltids innvende at endringene er små sammenlignet med tidligere spill i serien, men formelen fungerer uansett så godt at det ikke er noe stort behov for endring.

Andre faktorer som derimot kunne vært endret på er de nokså lineære områdene det begrensede utvalget av sideoppdrag. Tales of Berseria velger å konsentrere seg om en solid hovedhistorie og har derfor lite med meningsfulle sideoppdrag å tilby (det stikk motsatte av Final Fantasy XV, med andre ord). Om hovedhistorien faller i smak er dette derimot uproblematisk. Verre er det med det kjedelige nivådesignet som preger flere av områdene man utforsker. Her er det lite kreativitet å spore, og utviklerne kunne med fordel laget mer spennende og mystiske områder å utforske. Kombinerer man dette med at spillet til tider kan være skikkelig ineffektivt – dette er ikke spillet som respekterer at du har lite fritid å rutte med – føles lønna for strevet litt liten til tider.

Et område som heller ikke har gjennomgått store endringer er det grafiske uttrykket. Tales-spillene kan på mange måter føles som å spille gjennom en anime-serie. Dette er greit nok for de av oss som liker sånt, men samtidig har jeg alltid sittet med en følelse av at grafikken er litt plastikk-aktig. Dette er også tilfelle i Tales of Berseria, og det merkes at spillet først og fremst ble utviklet for Playstation 3, selv om de fleste i Europa vil spille dette på PS4 og PC. Apropos PC, så fungerer denne versjonen overraskende godt. Jeg sier overraskende, for tidligere Tales-porter til PC har hatt rykte på seg med å slite med jevn bildeflyt. PC-versjonen har også det fortrinnet at man kan velge japansk tale (hvorvidt dette er mulig på PS4 vet jeg ikke), noe enhver bør velge uavhengig av preferanse, for det engelske stemmeskuespillet er elendig. Uavhengig av språk og plattform får man uansett servert et meget solid lydspor, som absolutt går inn som et av de mest minneverdige i Tales-serien.

Tales of Berseria mørkere og dystrere enn sine forgjengere, og resultatet er at man får det beste Tales-spillet på lenge. Mangelen på sideoppdrag, savnet av litt skarpere grafikk og noen irriterende rollefigurer til tross, så er hovedhistorien i dette spillet så bra at man får en meget god rollespillopplevelse. Om dette er ditt første eller n-te Tales-spill spiller ingen rolle, her er det bare å begynne spilleøkten.

Nå gjenstår det bare å spille Tales of Zestiria når tiden tillater det.

Score: 8/10

Castle of Illusion Starring Mickey Mouse

Ikke vokste jeg opp med Sega, og noen stor Mikke Mus-fan har jeg heller aldri vært. Likevel har selv jeg fått med meg at mange som vokste opp på 90-tallet har et kjært forhold til Sega-spillet Castle of Illusion Starring Mickey Mouse. Nysgjerrigheten var derfor da en nyversjon av spillet ble gitt ut i 2013, men det var først i fjor at jeg fikk somlet meg til å kjøpe spillet. Årsak? Av en eller annen merkelig grunn annonserte Sega at de skulle trekke spillet tilbake fra salg. Dette betyr at du ikke lenger kan få tak i spillet til konsoll eller PC, kun til mobile plattformer.

Sånn sett føles det merkelig å skulle knote ned tanker om et spill som ikke bare kom ut for noen år siden, men som på toppen av det hele ikke er tilgjengelig for folk flest. Men har man nå først spilt gjennom spillet, kan man like gjerne formulere kort hva man tenker om det.

Som sagt har jeg aldri vært noen stor Mikke-fan. I motsetning til Donald, den mislykkede mannen i gata som stadig er uheldig og aldri klarer å holde på pengene han eventuelt måtte skaffe seg, er den moderne Mikke en altfor vellykket kar. En fysisk manifestasjon av den amerikanske drømmen, om du vil. Samtidig har ikke Mikke alltid vært slik, og årsaken til at jeg likte spillet Epic Mickey i sin tid var nettopp fordi de gikk tilbake til den litt mer rampete og uperfekte Mikke da spillet ble utviklet, slik Mikke var til å begynne med.

Den Mikke vi møter i Castle of Illusion er nok av den litt nyere varianten, og allerede der kjenner jeg motivasjonen synke. Historien er dessuten av den klassiske spill-varianten: Minni blir kidnappet av heksa Mizrabel og bortført til illusjonsslottet slik at Mizrabel kan stjele Minnis skjønnhet, og Mikke må redde henne ved å overvinne Mizrabels undersåtter.

Slottet består av fem verdener med hvert sitt tema, slik som skog, leketøy også videre. Likevel er ikke skillet mellom de forskjellige verdenene så store som en gjerne skulle ønske at de var, og helhetsinntrykket etter de to-tre timene spillet krever av deg er at det er litt vanskelig å skille de forskjellige verdenene fra hverandre.

Spillmekanisk sett er dette et plattformspill av den tradisjonelle sorten. Originalspillet var ikonisk for sjangeren for sin tid, og nyversjonen holder seg tro til formelen. Samtidig har utviklerne her gjort noen snedige grep innimellom hvor de forlater den mer tradisjonelle fra-venstre-mot-høyre-formelen. I noen sekvenser beveger kameraet seg mer sirkulært enn fra side til side, slik at man får en illusjon av å bevege seg mer i dybden i spillet.

Det er tydelig at spillet først og fremst er ment mot den yngre massen, noe man merker på det relativt enkle nivået i spillet og selve presentasjonen. Grafikken er fargerik og morsom, men på ingen måter av det skarpeste slaget. Stemmeskuespill er denne gangen inkludert i spillet og sørger for å gi spillet en lystig og lett tone, inkludert fortellerstemmen. Det er ikke noe som skiller seg ut, men det sørger for å gi spillerne den rette stemningen.

En som sørger for å dra hele opplevelsen litt opp er komponist Grant Kirkhope, mannen som har gitt oss musikken til andre klassikere som Banjo-Kazooie til Nintendo 64. Kirkhope bygger i utgangspunktet på det originale lydsporet komponert av Shigenori Kamiya, samtidig som instrumentbruken og noen originale lydspor for nyversjonen sørger for å gi det hele den kjente og kjære Kirkhope-følelsen. For et fargerikt eventyrspill av denne arten er valget av komponist aldeles treffende.

Alt i alt viser Castle of Illusion Starring Mickey Mouse seg å fri til to slags type spillere: Den litt yngre spiller med forkjærlighet for alt som heter Disney, og da kanskje særlig Mikke Mus, og den litt eldre spilleren med nostalgiske assosiasjoner til det originale spillet fra 1990. For de av oss som ikke faller i noen av disse grupperingene ender spillet fort opp med å bli et enkelt og greit eventyrspill som dessverre drukner litt i mengden. I et år som ga oss legendariske nye plattformspill som Rayman Legends og Super Mario 3D World er det ikke rart at dette spillet fort forsvant under radaren.

Score: 6/10

Spillåret 2017: Ti spill å se frem til

Ikke før er vi ferdige med 2016, før 2017 banker på i full vigør og gjør alt det kan for å få oppmerksomheten vår. For oss spillinteresserte var 2016 er innholdsrikt og spennende år, men det er ingenting som tyder på at 2017 blir noe dårligere.

Etter å ha sett tilbake på spillåret 2016, tenkte jeg denne gangen å se fremover. Å skulle plukke ut de ti spillene jeg gleder meg mest til i 2017 er som vanlig utfordrende. Ikke bare er det en sjanse for at jeg overser noen spill, men det er dessuten ingen garanti for at alle kommer ut i 2017.

Med dette i bakhodet har jeg forsøkt å sortere ut de ti spillene jeg ser mest frem til (jeg har for ordens skyld ikke tatt med nyversjoner av gamle spill). Ikke overraskende er det japanske spill som dominerer listen.

10. Dragon Quest XI (Switch, 3DS, PS4)
Det har tatt sin tid, men det siste året har jeg blitt noe bitt av Dragon Quest-basillen. Den tradisjonelle rollespillserien har kanskje aldri vært den mest populære her til lands, men i Japan er dette serien som overgår Square Enix' andre store rollespillserie, Final Fantasy, i popularitet. Med den karakteristiske stilarten til Dragon Ball-pappa Akira Toriyama, søte og skumle monstre, tradisjonelle rollespillelementer og en litt useriøs tone gjennom hele historien er det forståelig at dette er noe som faller i smak hos mange. De siste ukene har stadig flere videoklipp dukket opp fra det kommende Dragon Quest XI, og det er ikke annet å si enn at dette ser lekkert ut.

9. South Park: The Fractured but Whole (PC, PS4, XBO)
Hvem skulle tro at et spill satt til South Park-settingen skulle bli morsomt? Vel, de fleste av oss, og vi fikk rett. South Park: The Stick of Truth var et herlig og festlig spill som i kjent stil gjorde narr av alt og alle, og satte deg i sentrum for det hele. Spillet fungerte samtidig mer eller mindre som en hyllest til alle de beste øyeblikkene i seriens historie. I 2017 får vi endelig oppfølgeren, og denne gangen er det superhelter som står i fokus. Så spørs det hva man velger, da: Team The Coon eller Team Mysterion. Morsomt blir det nok uansett.

8. Ni no Kuni II (PS4)
Som stor fan av studio Ghibli-filmer var Ni no Kuni et ikke mindre enn magisk eventyr. Grafikken var som snytt ut av filmene, historien vakker, rollefigurene interessante og musikken fra Joe Hisaishi akkurat så vakker som man forventer. Det er ingen grunn til å tro at Level-5 vil gjøre en dårligere jobb med Ni no Kuni 2, ikke minst med tanke på at de denne gangen har maskinkraften til PS4 til disposisjon.

7. Yooka-Laylee (Switch, PS4, XBO, PC)
Et nytt eventyrspill fra gjengen som i sin tid ga oss klassikerne Banjo-Kazooie og Banjo-Tooie, sa du? You had me at Banjo! Dette virker til å bli en av de artigste nye IP-ene i 2017, og ikke minst ser det ut til å by på mye av den samme moroa som eventyrspillene fra 90-tallet. Komponist Grant Kirkhope har de jammen meg også fått med seg. Joda, jeg er klar for et nytt fargerikt og sprøtt eventyr med et radar-par av noen rollefigurer. Dessuten får vi en gjesteopptreden av selveste Shovel Knight i spillet.

6. Valkyria Revolution (PS4, PSV, XBO)
Få spill har fenget meg like mye i forrige konsollgenerasjon som Valkyria Chronicles til PS3, som i ettertid også har fått PC og PS4-versjoner. Taktiske rollespill har alltid fascinert meg, og med Valkyria Chronicles var følelsen på mange måter at sjangeren ble oppfrisket og innovert. Oppfølgeren til PSP var så-som-så, mens Valkyria Chronicles 3, også til PSP, var steinbra (dette kom imidlertid aldri ut utenfor Japan). Når serien nå tar oss med til en ny konsoll, ny tidsepoke og nye rollefigurer, er jeg mer enn klar for å se hva slags utfordringer som står i kø på slagmarken denne gangen. Jeg har forhåpninger om at dette blir morsomt, spennende og ikke minst vanskelig som fy.

5. Danganronpa V3: Killing Harmony (PS4, PSV)
The wait has been un-bear-able. Puhuhuhuhu.

Jeg elsker spill med en god historie, og Danganronpa-spillene har gitt meg noen av de beste spillhistoriene de senere årene. Det psykologiske spillet hvor unge mennesker blir sperret inne, drept og deretter må begynne å finne ut hvem av dem som har begått mordet er intet mindre enn eksepsjonell krim. Dessuten elsker jeg å hate Monokuma, den monokrome robot-teddybjørnen som drar i trådene for det hele. Det blir spennende å se om vi får vite noe mer om settingen og verdenen spillene foregår i med det tredje spillet. Jeg er uansett klar for anime-troper som må anklage hverandre for mord. For å si som Monokuma: Waku-waku, doki-doki!

4. Gravity Rush 2 (PS4)
Dette spillet behøver vi faktisk ikke vente så lenge på, ettersom det kommer ut allerede 20. januar. Gravity Rush var ganske lenge en av de få gode grunnene til å skaffe seg en Playstation Vita. I fjor ble spillet konvertert til PS4, så der forsvant den unnskyldningen. Med oppfølgeren håper jeg på enda mer lek med tyngdekraften i lekre visuelle miljøer basert på franske tegneserier. Svevende byer, flyvende superheltjenter og skyggeskapninger som skal jules opp - what's not to like?

3. Horizon: Zero Dawn (PS4)
Sannsynligvis årets mest spennende nye IP. Gjengen i Guerilla Games har lenge brukt tiden sin på å lage Killzone-spillene, skytespill med lekkert utseende men som likevel ikke har klart å trigge interessen min. Denne gangen får vi derimot leke oss i en post-apokalyptisk verden med robotdinosaurer, hvor vi dessuten får spille som Ygritte fra Game of Thrones (vel, ikke helt, men Aloy skal visstnok være inspirert av Ygritte). Det hele virker å bli et spill i en stor, åpen verden med lekker grafikk og spektakulære kamper. Nevnte jeg forresten robotdinosaurer? Spillet har nemlig robotdinosaurer.

2. Mass Effect: Andromeda (PC, PS4, XBO)
Tenke seg til, idet jeg skriver om dette spillet tikker nyheten inn: Mass Effect: Andromeda lanseres 21. mars 2017. Dermed er det klart for et spennende gjensyn med en av tidenes beste science fiction-serier på spillfronten. Greit nok, Mass Effect 3 sluttet på elendig vis, og BioWare har ikke helt vært i storform de siste fire-fem årene, men det er likevel god grunn til å håpe at dette spillet vil gi oss en ekspedisjon av det sjeldne og eksepsjonelle slaget. Med en helt ny galakse å utforske, nye rollefigurer og ikke minst BioWares første spill som helt og holdent utvikles for dagens konsollgenerasjon, er det håp om at dette kan bli minst like bra som tidligere spill i serien.

1. The Legend of Zelda: Breath of the Wild (Wii U, Switch)
Det begynner å bli en del år siden dette spillet først dukket opp på mine lister over spill jeg ser frem til, og en stund var det nesten slik at en begynte å lure på om dette kom til å bli det neste The Last Guardian hva gjaldt ventetid. Denne gangen er det derimot sikkert. Vi får The Legend of Zelda: Breath of the Wild i år, og vi får det til både Wii U og Switch. Og for et eventyr det virker å bli. Et stort, åpent Zelda-spill, med Ghibli-inspirert visuell stil og et tilsynelatende post-apokalyptisk landskap på linje med det aller første Zelda-spillet fra 1986. Mulighetene virker å være mange, men en ting er i hvert fall sikkert: Zelda-spill har sjeldent skuffet, og det er lite som tyder på at dette kommer til å feile totalt. Jeg er mer klar enn på lenge for et nytt eventyr i Hyrule, enten det blir på Wii U eller Switch.


Andre spill å rette oppmerksomheten mot i 2017 (hvis de kommer ut), men som ikke nådde helt opp på listen: Nier: Automata, Persona 5, Tales of Berseria, Detroit: Become Human, Spider-Man, Hellblade, Nioh, Beyond Good and Evil 2, Scalebound. Yakuza 0, For Honor, Star Wars: Battlefront II

Spillåret 2016: Ingars topp 10

2016 har vært et ekstremt innholdsrik år, på godt og vondt. På allmennbasis har dette vært året for den ene elendigheten etter den andre, med kjendiser som har gått bort på rekke og rad (hvor Star Wars-heltinnen Carrie Fisher er den siste og kanskje kjæreste vi har mistet). Det har også vært året for Brexit, Trump og Carl I. Hagens varsel om sin politiske tilbakekomst, tre tegn på at postfaktualismens tidsalder er over oss for alvor. Legger vi til krig, flykningstrømmer og naturkatastrofer, så får vi et år med mange negative utslag.

Samtidig har ikke året bare vært elendighet. Verden går stort sett fremover, leste vi i høst, og går vi litt etter i sømmene finner vi noe å glede oss over på det personlige plan. Selv kan jeg blant annet mimre tilbake til en minneverdig familieferie i Japan i juli.

For de av oss som er interessert i populærkultur, har 2016 på mange måter vært et særdeles sterkt år. Vi har fått en Star Wars-film som holder mål, to svært gode Marvel-filmer, flere gode sci-fifilmer, og et TV-år som ble langt sterkere enn forventet med serier som Luke Cage, Westworld og nye sesonger av både Daredevil og Game of Thrones (samt en heidundrande overgang fra sesong 6 til 7 i The Walking Dead).

Det samme kan langt på vei sies på spillfronten. 2016 har vært et år med mye innhold og mange gode spill, skjønt noen skuffelser har det også vært underveis. Å skulle velge ut en topp 10-liste byr som vanlig på noen utfordringer. Ikke bare fordi det er mange gode spill å velge mellom, men også fordi man aldri har spilt alle spill som kommer ut i løpet av et år, samme hvor mye tid og innsats man legger ned.

Uansett, med disse utfordringene i bakhodet har jeg forsøkt å sette sammen en topp 10-liste for spillåret 2016. Herved følger mine ti favoritter, samt noen "honorable mentions" til slutt.

10. I am Setsuna
Tokyo RPG Factory er i motsetning til hva navnet indikerer et veldig lite spillstudio, med ti faste ansatte og tjue innleide ekstra medhjelpere. Likevel har Square Enix valgt å satse på å etablere studioet under sine vinger, og sluttresultatet er særdeles lovende. I am Setsuna tar oss med til en verden kledd i evig vinter, og hvor en ung kvinne hvert tiende år utpekes som et offer som må legge ut på en pilegrimsferd for å holde verdens monstre i sjakk. Vi får ta del i denne reisen som i stor grad henter mye av både spillmekanikk og fortellerteknikk fra 90-tallets rollespill, med særlig inspirasjon fra Chrono Trigger og Final Fantasy VI. Melankoli og vemodighet preger spillet tvers igjennom - ikke så rart, ettersom det japanske ordet setsunai kan bety tristhet eller at noe gjør vondt langt inn i hjerterota. Dette setter stemningen for rollefigurene, verdenen, det grafiske uttrykket og ikke minst den fabelaktige musikken, fremført i sin helhet på piano av den 23 år gamle komponisten Tomoki Miyoshi. I am Setsuna er et herlig rollespill for dem som forelsket seg i spill fra sjangeren på 90-tallet, og det er en glede å vite at Tokyo RPG Factory er ett av de mange selskapene som jobber med noe til Nintendo Switch.

9. Dishonored 2
Det første Dishonored satte sine tydelige spor i 2012, og føltes langt på vei som en åndelig oppfølger til den klassiske serien Thief. Siden den gang har Thief fått et nytt spill, et spill som på ingen måter imponerte og var forglemmelig fra start til slutt. Dermed har Dishonored-seriens rolle som "det nye Thief" bare blitt stadfestet. Dette er en posisjon serien forsvarer med Dishonored 2, et spill som er minst like underholdende som det første. Med muligheten for å velge mellom to rollefigurer, nye omgivelser satt til sydligere strøk og områder med mesterlig nivådesign (slik som The Clockwork Mansion) er Dishonored 2 et svært underholdende snikespill. Noen tekniske problemer til tross er dette en klar anbefaling, og jeg ser ingen grunn til at tilhengere av det første spillet skulle bli skuffet over en minst like god oppfølger.

8. Bravely Second: End Layer
La gå, gjenbruket av elementer fra forgjengeren Bravely Default er mange og til tider litt skuffende. Historien er heller ikke like god og gripende. Likevel er det mye godt å si om Bravely Second: End Layer til Nintendo 3DS. I likhet med forgjengeren får vi her et rollespill med klare likhetstrekk til de ni første Final Fantasy-spillene. Du har et fabelaktig kampsystem, minneverdige rollefigurer, et soundtrack som skrur alt opp til 11 og et mesterlig design. Med nye og spennende klasser, nye hovedpersoner og nye områder å besøke sikrer også dette spillet seg en plass på lista, selv om utviklerne bør være klar over at neste spill i serien behøver litt mer innovasjon og nyvinninger for å klare å nå helt til topps.

7. Final Fantasy XV (anmeldelse kommer i januar)
Det føles merkelig å skulle plassere et spill jeg ikke er helt ferdig med på denne listen. Ikke minst blir surrealismen større av at vi snakker om Final Fantasy XV, et spill vi nesten hadde gitt opp å se etter nesten ti års utviklingstid. Likevel kan jeg trygt si at Final Fantasy XV er et spill som fortjener en plass på denne listen. Final Fantasy-serien har alltid hatt noen gjenkjennelige elementer som går igjen fra spill til spill, samtidig som at hvert enkelt spill er unikt og forsøker seg på noe nytt. Noen ganger fungerer det dårlig, men for Final Fantasy XV fungerer det meste aldeles utmerket. Road trip-simulatoren med Noctis, Ignis, Gladiolus og Prompto underholder betraktelig mer enn man skulle tro, og det er fascinerende hvor mye tid spillet får meg til å bruke bare på å kjøre rundt eller gjøre sideoppdrag. Spillet er også utrolig lekkert å se på, og musikken er heller ikke å klage på, selv om den kanskje ikke utmerker seg som seriens beste. Bortgangen fra mer klassisk JRPG til et mer actionpreget JRPG har sine fordeler og ulemper, og de kvinnelige rollefigurenes rolle i spillet kan saktens meg diskuteres, men helhetlig sett er dette fortsatt et utrolig underholdende rollespill. Dessuten har Final Fantasy XV den beste maten jeg noen gang har sett i et spill - jeg blir konstant sulten av matlagingen til Ignis.

6. Titanfall 2
Jeg tror jeg aldri blir lei av ordene "Stand by for Titanfall," etterfulgt av en gigantisk kamprobot som deiser ned fra himmelen til min assistanse. Det første Titanfall var min klare favoritt i spillåret 2014, og Titanfall 2 blir kun overskygget av andre gode spillanseringer dette året. At spillet har kommet i skyggen av Battlefield 1 og Call of Duty: Infinite Warfare er en kardinalsynd, for Titanfall 2 knuser begge titlene til proteinpulver og spiser dem til frokost. Dette skyldes ikke bare at Titanfall 2 har fått flere og mer varierte modi i flerspillerdelen, samt en gripeklo man kan bruke for å svinge seg mellom bygninger og hekte seg fast i motstandernes titaner. Det skyldes heller ikke den skamlekre grafikke som kjører solide 60 bilder per sekund uansett hvor mye som foregår på skjermen. Nei, den største styrken til Titanfall 2 er en vanvittig godt gjennomført historiedel, med et knakende godt narrativ og mesterlig nivådesign jeg ikke kan snakke så mye om uten å avsløre for mye. Dessuten elsker jeg historien om den ferske piloten Jack Cooper og titanen BT-7274. Trenger du et godt og nytt skytespill lansert i høst, er Titanfall 2 min soleklare anbefaling.

5. Fire Emblem: Fates
Helt siden Fire Emblem-serien først ble tilgjengelig for oss vestlige spillere i 2004, har jeg vært en trofast fan som har kost meg med så å si alle spillene i serien. Ventetiden for Fire Emblem: Fates har vært lang, da japanerne har hatt tilgang på spillet nesten et år i forkant, men sluttresultatet var vel verdt tiden. Vi fikk servert noe som langt på vei føles som tre ulike spill, ikke bare ett. Slikt kan man gjøre når man lar deg oppleve en og samme konflikt fra tre forskjellige perspektiv. Ikke bare det, men hvilken side av konflikten du velger påvirker også hvilke klasser du har tilgjengelig, hvor vanskelige oppdragene er og hvilken spillestil du dermed blir nødt til å velge. Også denne gangen får man servert en rekke interessante og festlige rollefigurer, skjønt det er ikke å komme unna at Fire Emblem: Fates kommer et lite stykke til kort sammenlignet med forgjengeren, Fire Emblem: Awakening. Gode håndholdte strategispill vokser ikke på trær, men Fire Emblem viser nok en gang at serien er et av de beste alternativene innenfor sjangeren.

4. Overwatch
Overwatch er uten tvil spillet jeg har brukt mest tid på i år (ikke minst fordi jeg spiller det mye sammen med min langt bedre halvdel), og det er kun to årsaker til at spillet ikke når høyere: Det er langt på vei en ny og forbedret versjon av Team Fortress 2, og det er tre spill som rett og slett bare er enda bedre. Med det sagt er Overwatch et særdeles vel gjennomført spill, men noe annet er det kanskje ikke å forvente fra Blizzard. Studioets første unike IP på nesten 20 år er en heidundrande festlig fremtidsvisjon, og kombinasjonen av lagbasert skytespill, helter med unike egenskaper og spesialangrep samt en grafisk stilart som henter tydelig inspirasjon fra Pixar-filmer er rett og slett eksepsjonell. Rollefigurene er dessuten utrolig varierte, både med tanke på personlighet og egenskaper, og det skal godt gjøres å ikke finne minst én favoritt i denne gjengen, enten din favoritt er gorillaen Winston, den skøyeraktige Tracer eller den sørkoreanske gameren D.Va i sin kamprobot (som ifølge spillets bakgrunnshistorie er rekruttert av den koreanske hæren på grunn av hennes skills i StarCraft II, og som om ikke det var nok strømmer hun Overwatch-slagene live på Twitch). Overwatch er et spill det er lett å sette seg inn i, samtidig som det gang på gang viser seg å være voldsomt utfordrende. Først og fremst er det derimot moro, en moro som bare vokser jo mer du spiller det sammen med gode venner. Sistnevnte faktor er avgjørende for at moroa skal vedvare, men har du først en god gjeng å spille sammen med er Overwatch et spill du kan kose deg med i vanvittig mange timer fremover.

3. Uncharted 4: A Thief's End
Som Playstation-eier er det kanskje én utviklers spill jeg ser mer frem til enn noen andre, og det er Naughty Dog. Etter den aldeles gripende og uforglemmelige opplevelsen de ga oss med The Last of Us i 2013, skulle vi nå endelig få det fjerde og siste spillet i Uncharted, serien som kanskje mer enn noen annen har plassert studioet på kartet. Vi visste hele tiden at spillet kom til å bli morsomt, underholdende, spennende, gripende og fantastisk. At det hele derimot skulle bli så bra tror jeg ikke det var noen som kunne se for seg. Her merkes det klart og tydelig at Nathan Drake og kompani blir regissert av de samme folkene som ga oss The Last of Us, for Uncharted 4: A Thief's End er mer alvorlig, voksen og ettertenksom enn de tre første Uncharted-spillene. Scener og samtaler mellom Nathan og hans kone Elena (ja, nå har de endelig blitt gift) er noe av de mest voksne og realistiske jeg har sett hos et fiksjonelt par, uavhengig av medium. Samtidig er Nathan den han alltid har vært, nemlig den sjarmerende skattejegeren med et hode for gåter og historie, pluss en akrobatisk utholdenhet av de sjeldne. Det hele pakkes inn i usedvanlig lekker grafikk, og musikken av Henry Jackman sørger for å understreke de nye og mer alvorlige undertonene spillet byr på. Enhver eier av en Playstation 4 med respekt for seg selv bør ha Uncharted 4: A Thief's End i samlingen sin, og har du fortsatt ikke konsollen i ditt eie er dette bare nok en god unnskyldning i et stadig mer solid spillbibliotek konsollen kan by på.

2. Abzû
Helt ifra første stund har Abzû virket som et unikt og spennende prosjekt. Dessuten har det vært det neste spillet fra en av hovedaktørene bak Journey, et spill som ikke akkurat har vært uten betydning de siste årene. Legg til at Austin Wintory, samme komponist som sto bak musikken til Journey, også setter tonene til Giant Squids første spill, så har du sørget for at Abzû blir en fantastisk opplevelse. Spillet er på ingen måter særlig langt, men denne unike svømmeturen under havet føles ulikt alt annet man noen gang har spilt (med mulig unntak av Journey). Man svømmer sammen med det yrende livet som kryr under havoverflaten, fra planter og små fisker til havets største skapninger. Det beste med det hele er likevel hvordan livet i havet ikke tjener en høyere funksjon, slik man ofte ser i spill, men at det ganske enkelt bare er der og lever sitt normale liv. En slik designfilosofi er noe vi dessverre ser så altfor sjelden i spillsammenheng, og som gjør Abzû enda mer unikt og minneverdig. Abzû henter sitt fra sumerisk mytologi, hvor navnet sikter til urhavet hvor kaoskreftene råder. Havet vi besøker er til tider kanskje kaotisk, men i dette kaoset er det også yrende liv, skjønnhet og en opplevelse som kan måle seg med de lekreste naturdokumentarer.

1. Owlboy
2016 har vært et underlig spillår. Det er året hvor vi har fått servert hele tre evighetsprosjekter vi nesten hadde gitt opp å få spille: Final Fantasy XV, The Last Guardian og Owlboy. Sistnevnte er kanskje det mest ukjente for mange, men slettes ikke ubetydelig for oss her i landet, ettersom spillet er produsert av en liten gruppe på under et halvt dusin sjeler på Askøy.

Vi har lenge blitt forespeilet et vakkert spill utviklet i retro-stil, med pikselgrafikk og med mange klare assosiasjoner til gamle spill fra Super Nintendo-epoken. Det vi derimot ikke var forberedt på var hvor fantastisk helheten kom til å bli. Da Owlboy endelig ble lansert 1. november fikk vi ikke bare et spill som ga oss en god retro-følelse. Vi fikk et spill hvor helheten var så utrolig vakkert skrudd sammen at det er tilnærmet umulig å mislike. Vi fikk et spill hvor eventyrfølelsen satt som et skudd. Vi fikk et spill hvor hver eneste piksel er pusset og blankpolert til den minste detalj, slik at spillet ser både retro og moderne ut på en og samme tid. Vi fikk et spill hvor musikken til enhver tid passet som hånd i hanske for anledningen, og som alltid maktet å sette den rette stemningen i grotter, åpne himmelrom eller andre forunderlige lokasjoner. Men fremfor alt fikk vi et vakkert eventyr om den stumme uglegutten Otus og vennene hans, en fortelling om et høyst misforstått individ som likevel har et hjerte av gull og et mot uten like.

Owlboy er et mektig eventyrspill, og minner meg på hvorfor spill er et så fantastisk medium som det er. Hatten av for utviklerne i D-Pad Studio for et fantastisk sluttprodukt, et produkt som uten tvil er årets spill anno 2016.


Spill som ikke nådde helt opp, men som fortjener å nevnes: Stardew Valley, The Last Guardian, Battlefield 1, Pokkén Tournament, Deus Ex: Mankind Divided.

Spill jeg ikke har spilt (ennå), men som muligens kunne fått en plass på lista: Batman: The Telltale Series (spilles i disse dager), The Witness, Firewatch, Civilization VI, Oxenfree, Pokemon Sun/Moon, World of Final Fantasy, Tokyo Mirage Sessions #FE.

Spill som har skuffet: Quantum Break, Drømmefall Kapitler, Mighty No. 9, Star Fox Zero.

Catalyst: A Rogue One Novel

Om to dager får vi noe vi aldri har opplevd før. Vi får servert en Star Wars-spillefilm på kino som ikke har Episode knyttet til seg i tittelen. Det er klart for filmen Rogue One: A Star Wars Story, som vil tjene som den første av flere kommende sidehistorier i Star Wars-universet. Slike historier er ikke ukjente for dem som har fulgt med på Star Wars over lengre tid, da en har fått dette i form av bøker, spill og tegneserier (for ikke å glemme TV-serier som The Clone Wars og Rebels), men dette er altså første gang vi får en spillefilm på kino som tjener denne funksjonen.

Rogue One vil etter det vi forstår finne sted like før Star Wars Episode IV: A New Hope (den eldste og første av alle Star Wars-filmene), og forteller oss historien om hvordan en gruppe med opprørere fikk tak i planene til Dødsstjernen – et tyveri som er avgjørende for begivenhetene i Episode IV og utover. Vi vet også at sentralt i denne historien vil vi finne Jyn Erso, en opprører med en mildt sagt spesiell tilknytning til Dødsstjernen. Hennes far, Galen Erso (spilt av Mads Mikkelsen i filmen), er på mange måter ingeniøren og mannen som har gjort konstruksjonen av Dødsstjernen mulig.

En slik tilknytning til universets mest dødelige våpen vil få oss til å tro at Galen Erso må være en mann fullstendig uten moralsk kompass eller ettertanke. Det er derimot her boka Catalyst: A Rogue One Novel – den nyeste av Star Wars-bøkene – kommer inn i bildet. Catalyst forteller oss om prosessene forut for Rogue One, og langt på vei er dette Galens historie. Nærmere bestemt er dette historien om Galen, hans kone Lyra og deres nyfødte datter Jyn. Men det er også en historie om Orson Krennic (spilt av Ben Mendelsohn i filmen), mannen som etter hvert stiger i gradene og blir lederen for Dødsstjerne-prosjektet til først Republikken og deretter Imperiet.

Catalyst gjør en god jobb med å kartlegge flere forhold. Først og fremst får vi et bedre innblikk i Galens sinn og indre motivasjon, en motivasjon som langt på vei kan oppsummeres i hans vitenskapelige interesse for kyber-krystaller, de mystiske Kraft-sensitive krystallene som jedi-ridderne bruker for å lage sine lyssabler. Krystallenes mystiske potensiale er også det som skal til for å kunne drive et våpen med Dødsstjernens destruktive kraft, hvilket betyr at Galens kompetanse raskt blir ettertraktet av hans tidligere studiekamerat Orson. Men hvordan rekrutterer man en krigsfornekter som ikke har den minste interesse for å konstruere våpen av noe slag til å utvikle den mest avgjørende del av universets mest dødelige våpen? Vel, veien dit er lang og brokete, og det er også denne historien Catalyst forteller oss.

Forfatter James Luceno har tidligere bidratt med Star Wars-bøker som tilhører både den gamle kanon (som f.eks. Darth Plagueis) og den nye kanon (Tarkin). Han har i de senere årene utmerket seg som en av de bedre Star Wars-forfatterne, og med Catalyst blir vi minnet om hvorfor. Catalyst er rett på sak, og er på samme tid både omfattende og enkel. Luceno fortaper seg ikke for lenge i unødvendige detaljer, men gir oss alltid nok til å holde det gående, både når det gjelder skildringer av omgivelsene og selve hovedhistorien. Vi får ikke bare et innblikk i Erso-familiens utfordringer, men vi får også et verdifullt innblikk i Orson Krennics tanker og sinn, et innblikk jeg tenker kommer til å bli svært verdifullt når filmen kommer ut.

Selv om Luceno stort sett holder seg til sak, finnes det noe fett som kunne vært trimmet her og der. Vi får et innblikk i et lite lokalt opprør mot Imperiet ca. 2/3 uti boka som vi aldri får noe særlig engasjement for, og til å være et instrument i maktkampen mellom Krennic og Tarkin føles det hele langt mindre spennende og gripende enn det burde ha vært.

Likevel lander Catalyst med beina på jorda og gir deg en verdifull forhistorie til den kommende filmen. Jeg har ingen tvil om at man kan se Rogue One: A Star Wars Story uten å ha lest boka og fortsatt kose seg stort med filmen. Jeg har samtidig en tro og tanke om at lesere av boka vil få et enda større utbytte av det som virker å være en spennende sidehistorie i Star Wars-universet.

Dødsstjerner: 4/5

For mine tanker om andre bøker i den nye Star Wars-kanon, kan du lese mer om følgende: Aftermath, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Aftermath: Life Debt, Bloodline og Ahsoka.