Resonance

En sjanger som alltid har vært populær innenfor pek-og-klikkspillene er mysteriespillene. Enten vi snakker generell krim, mord eller skattejakter, virker det som at pek-og-klikk er det ultimate formatet når det kommer til en sjanger hvor det gjelder å være nysgjerrig, stikke nesa si her og der og generelt ha et våkent øye for hva som skjer.

Har du en forkjærlighet for pek-og-klikk og/eller mysterier, kan fjorårets indiespill Resonance være aktuelt.

På sporet av en morder
I Resonance følger vi de mystiske omstendighetene rundt mordet på forskeren Javier Moralez og brannen ved hans laboratorium Juno. I dødsfallets kjølvann følger vi fire forskjellige individer, som etterhvert blir nødt til å samarbeide for å komme til bunns i mysteriet rundt professorens død: Ed, som var professor Moralez' nærmeste assistent; Anna, som viser seg å være professor Moralez' niese; Bennet, politietterforskeren som ankommer åstedet ved Juno-laboratoriet; og Ray, en journalist og blogger som kommer over saken i sin søken etter hemmeligheten bak en organisasjon kalt Antevorta.

Etterhvert som man kommer til bunns i mysteriet, forstår man at Moralez jobbet med noe kalt Resonance. Eksakt hva Resonance var kommer man stadig nærmere til bunns i, men man forstår snart at det er noe som noen er villige til å ofte både (andres) liv og lemmer for.

I en sjanger hvor historiefortelling spiller en viktig rolle, innfrir dessverre ikke Resonance, i det minste ikke fullt ut. Mysteriet blir fort lett å gjennomskue, samtidig som at enkelte deler av historien forblir ubesvarte ved spillets slutt. At én av spillets to avslutninger drar en Watchmen gjør ikke forutsigbarheten stort bedre. Historien er underholdende nok til tider, og har akkurat nok drivkraft til at man velger å fortsette, men heller ikke stort mer enn det.

Original spillmekanikk
Rent spillmekanisk har Resonance derimot flere elementer som skiller spillet ut fra andre spill i sjangeren, og de fleste fungerer godt nok til å gjøre spillet både unikt og originalt.

Som vanlig er i spill av denne typen, har man i Resonance muligheten til å plukke med seg gjenstander som måtte ligge løst omkring (og du vet veldig godt at disse får du garantert bruk for senere i spillet). Men i tillegg til å plukke med gjenstander, har man to funksjoner som spiller en viktig rolle for å løse oppgavene: Short-Term Memory (STM) og Long-Term Memory (LTM). I LTM lagres viktige begivenheter automatisk, mens man til enhver tid kan dra personer, bygninger, gjenstander eller lignende til STM-menyen og lagre dem der. Presenterer man noe fra STM eller LTM-menyen i samtaler med andre, kan man åpne opp viktige spor i saken og komme seg videre.

En annen funksjon som åpner seg etterhvert som man kommer lengre ut i spillet er at man kan skifte mellom hvilken av hovedpersonene man kontrollerer. På det meste kan man kontrollere fire personer, og man skal ha tunga bent i munnen for å gå riktig frem. Et feilsteg med feil person kan i verste fall bety død, men i ren Braid-stil spoles tiden tilbake dersom man skulle være såpass uheldig (eller udugelig; take your pick).

Utfordrende
Det grafiske preget er, i likhet med f.eks. Gemini Rue, bevissst laget for å se en smule gammeldags ut. Figurer og omgivelser er tydelig pikselerte, men er samtidig mer detaljerte enn hva tilfellet var med Gemini Rue. Totalt sett utpeker det verken som særlig vakkert eller plagsomt, uten at man heller kjenner seg overentusiastisk for den visuelle stilen eller stemningsfulle omgivelser. Lydmessig stiller Resonance heller svakt, med stemmeskuespill kun på det akseptable nivået og heller lite variasjon når det gjelder musikk.

Men det audiovisuelle er likevel bare en innpakning. Kjernen i Resonance ligger fremdeles på gåteløsningen. Og som pek-og-klikkspill flest er Resonance vanskelig. Her spiller de unike spillmekaniske elementene en viktig rolle, ettersom man som spiller blir nødt til å tenke gåteløsning på et helt annet plan enn hva man er vant til. Selv om mange av utfordringene er gode og velutarbeidede, tør jeg likevel påstå at logikken bak ikke alltid sitter som den skal, og at vanskelighetsgraden dermed blir litt vel høy til tider.

Mangler dybde og sjarm
Resonance forsøker å skape noe nytt i en av spillmediets eldste sjangre, og lykkes langt på vei. Likevel sitter man ikke igjen med det største og beste minnet når spillets rulletekst ruller over skjermen. Til det mangler spillet både dybde og sjarm. Men om disse to elementene ikke spiller noen stor rolle for deg, burde Resonance gi deg noen timer med en real utfordring.

Score: 7/10

Dirge of Cerberus: Final Fantasy VII

Verdens største og mest populære japanske rollespillserie er uten diskusjon Final Fantasy. Hvilket av spillene i den nå 26 år gamle serien som er det beste, er en diskusjon som har fylt metervis på metervis med internett (og gitt den klassiske Kirk VS Picard-diskusjonen hard konkurranse). Men at Final Fantasy VII mest sannsynlig er det mest populære spillet i serien, er det nok noe vanskeligere å motstride. I svært mange spillrelaterte sammenhenger vil man se noe som har med Final Fantasy VII å gjøre, enten det er bilder fra spillet, utkledninger eller merchandise. Med tanke på at spillet med sin lansering til Playstation var det første spillet i serien som ble sluppet i Europa, er deler av populariteten lett å forklare.

Etter spillets lansering i 1997 har man får flere utvidelser til Final Fantasy VII-universet, som samlet sett kalles for Compilation of Final Fantasy VII. Første tilskudd til dette var det Japan-eksklusive mobilspillet Before Crisis: Final Fantasy VII fra 2004. Filmen Advent Children fra 2005 er kanskje best kjent på våre kanter. En av delene i samlingen inkluderer Playstation 2-spillet Dirge of Cerberus: Final Fantasy VII. Tenke seg til: Et helt spill med den enigmatiske og mørke helten Vincent Valentine i hovedrollen. Det er da nødt til å bli bra, eller...?

Vincent Valentine VS Deepground

Vi er tilbake på planeten Gaia, og ved spillets start befinner vi oss tre år etter hendelsene i Final Fantasy VII (og ett år etter Advent Children). Vincent Valentine vandrer verden alene mens han kontemplerer over sitt tidligere forhold til Lucretia Crescent, vitenskapskvinnen som havnet i sentrum av en konflikt mellom Vincent og den gale vitenskapsmannen Hojo. Vincent får imidlertid ikke mye tid til å leke mørk og mystisk. Under et besøk i byen Kalm blir byen angrepet av en hensynsløs militær bevegelse kalt Deepground. Det viser seg at Deepground er en av de mørkere hemmlighetene til multiselskapet Shin-ra, og nå har de våknet til live. Deres mål: Intet mindre enn verdens ødeleggelse. Høres ut som en kurant jobb for Vincent & Co.

Utgangspunktet for historien er slettes ikke dårlig. Gaia har tidligere vist seg å tåle et ekstra besøk og to, og Vincent er absolutt en fanfavoritt når det kommer til Final Fantasy VII. Likevel klarer man ikke å unngå at mye av historien faller i fellene kalt banaliteter og forutsigbarhet. Selvfølgelighetene i historie og replikkutvekslinger blir for store. Overraskelsene står ikke akkurat på rekke og rad, og dessverre blir bare historien akkurat nok engasjerende til at man velger å fortsette. Likevel har historien potensial, men man sitter likevel og lurer på om ikke formatet for historiefortellingen er feil.

Final Fantasy shooter? Usj!

For det er ikke først og fremst historien som svikter mest i Dirge of Cerberus. Det er de spillmekaniske elementene som ødelegger det meste. For første gang tar Final Fantasy-serien steget over i tredjepersons-skytespillsjangeren. Med tanke på at Vincent først og fremst er en pistolbruker, burde dette passe godt. Dessverre er systemet langt ifra like knirkefritt som i konkurrerende samtidige spill av typen Metal Gear Solid 3 eller Resident Evil 4. Stort sett handler det hele om å løpe gjennom lineære landskap, skyte alt som ser ut som det rører på seg og bevege seg videre. Dette blir sjeldent vanskelig, og til enhver tid er siktesystemet så behjelpelig at det skal mye til for å bomme helt. Om du derimot skulle velge å gå til fysisk angrep på noen, kan du forvente trege og seine bevegelser.

Tregt og seint karakteriserer mye av spillet. I motsetning til den mer akrobatiske Vincent man har blitt vant til fra Advent Children eller klippscenene i Dirge of Cerberus, er ikke Vincent en mann som beveger mye på seg når man først har kontrollen over ham. Tvert imot trives han svært godt på bakken, og fremfor å hoppe opp små platåer må man forberede seg på stigeklatring som tar uhorvelig lang tid.

Lavbudsjett?

Vakkert er spillet heller ikke. Med tanke på at det er snakk om et Squre Enix-spilll – studioet som alltid har vært banebrytende på grafisk teknologi når det gjelder japanske studioer – og at det kom ut i 2006 – temmelig sent uti Playstation 2s levetid – ser det heller direkte hemskt ut. Forskjellen mellom Dirge of Cerberus og Final Fantasy XII, som kom ut to måneder senere i Japan, er så vesensforskjellig at det er lett å se at Dirge of Cerberus på ingen måter har vært et prestisjeprosjekt for Square Enix. Tar man med de nitriste miljøene og de ensformig designede nivåene, så sier det seg selv at dette er ikke mye å skrive hjem om.

Det eneste som ikke faller fullstendig pladask er lyden. Som vanlig er med Final Fantasy-spill får man også denne gangen servert et godt lydspor, skjønt jevngodt med originalsporet i Final Fantasy VII er det nok likevel ikke. Det engelske stemmeskuespillet er stort sett det samme som i Advent Children, enten man måtte like det eller ikke.

Burde heller vært film

De eneste grunnene man måtte ha for å spille seg gjennom Dirge of Cerberus: Final Fantasy VII må være dersom man har stor forkjærlighet for Final Fantasy (og da gjerne for syveren) eller for Vincent som rollefigur. Sett bort ifra dette er spillet jevnt over så langt under par at er heller triste saker. Spillet bør nok først og fremst huskes som en mørk parentes i Square Enixs repetoar. Noe som egentlig er trist, for dersom selskapet heller hadde brukt kreftene på å lage en CGI-film alá Advent Children med utgangspunkt i historien i Dirge of Cerberus, tror jeg at den kunne blitt underholdende nok.

Score: 5/10

Om E3-messen 2013, en oppsummering

E3-messen, verdens største spillmesse, har som vanlig gått sin vante gang i juni-dagene i Los Angeles denne uka. For de som ikke har hatt tid til å følge med men som skulle ha interesse, følger her en liten oppsummering.

Messen har de senere årene vært noe omdiskutert, mye på grunn av det noe begrensede antallet store nyheter og spillbransjens status. Hvordan har det så fortont seg i år?

Vel, det har i det minste vært flere spennende saker å følge med på i år. Kanskje ikke så rart, ettersom både Sony og Microsoft har hatt stort fokus på sine nye kommende konsoller, henholdsvis Playstation 4 og Xbox One. Konsollene har blitt annonsert tidligere, men nå skulle vi endelig få mer konkret informasjon om hardware, software, pris, dato og ikke minst spillene.

Det har vært mye diskusjoner rundt Xbox One (XBO), mye på grunn av konsollens bruk av nettilgang. Etter Microsofts pressekonferanse mandag har mye av det som var kryptisk blitt klart. Konsollen vil kreve at man logger seg på nettet minst en gang hver 24. time for å verifisere konsollen, og dette gjelder enten man vil spille alene eller med venner over nett. Uten nett, ingen XBO (men da kan du jo bare kjøpe deg en Xbox 360, har Microsofts Don Mattrick sagt). Dette ekskluderer mange potensielle kjøpere. I Norge er vi stort sett sikret med god nettilgang, men selv i USA er god nettilkobling en begrenset gode for mange, og tenker man på mulighetene for å ekspandere til nye potensielle marked skjønner man at nettkravet gjør det vanskelig. Vanskelig blir det også for f.eks. soldater i den amerikanske hæren, som tradisjonelt har vært flittige brukere av Xbox 360 men som ikke alltid har god nettilgang (om noe). Microsoft påstår selv at online-kravet vil berike opplevelsen. Fremdeles er det de som sitter med bevisbyrden og behøver å overbevise et skeptisk marked.

Enda mer kontroversielt har det blitt at Microsoft ønsker å ta livet av bruktspillmarkedet. Markedet er omdiskutert: Noen mener det stjeler profitt fra selskapene og kveler bransjen, andre mener at det er et eget marked og heller beriker spillmiljøet. Med XBO blir det slik at dersom du skal låne spillet bort, kan du låne det bort til én venn, og vedkommende må også ha vært din venn på Xbox Live (nettjenesten til 360 og XBO) en viss periode. Du kan alltids ta med deg spillet bort til vennen din og spille det hos ham, men da må du logge deg på med din konto. Og dersom du kjøper et spill brukt, må du betale en avgift når du registrerer spillet over nett (dette og tiltak mot piratkopiering er hovedårsaken til at XBO kjører online-kravet). Denne avgiften er ikke satt, men vi kan tenke at den ikke blir spesielt lav.

Forvirret? Det har Sony full forståelse for. Det er nok derfor de har laget denne videoen for hvordan man låner spill til en venn på Playstation 4 (PS4):



Da Sony skulle ha sin pressekonferanse, satt folk og ventet i spenning. Ikke bare fordi man endelig skulle få se selve PS4-maskinen, men også fordi mange spørsmål var foreløbig ubesvarte. Microsoft hadde like før annonsert sine online-krav og bruktspill-policy. Hva vil Sony gjøre? Sonys svar var ganske enkelt: Når du har kjøpt spillet, eier du det og du kan gjøre akkurat hva du vil med det. Applausen stod i taket, og med tanke på at E3s publikum består av spillbransjens største utviklere, utgivere og presserepresentanter, forteller det én ting: Sony gir det bransjen vil ha, og det uten å foreta seg noe som helst sammenlignet med hva man har gjort med PS3. Dette gjelder også i forhold til regionssperre: XBO kjører sonedeling mellom Europa og USA/Japan, mens PS4 ikke gjør det, noe som tilsvarer hvordan systemet har vært på 360 og PS3.

Hva så med Nintendo? De lanserte jo sin nye konsoll Wii U i november, så de hadde vel store planer? Vel, faktisk valgte Nintendo å ikke holde en stor pressekonferanse på E3 i år. I stedet har de satset på å vise frem noen av de kommende spillene sine på utvalgte Best Buy-butikker i USA (E3 er lukket for publikum), samt å holde en av sine nettbaserte pressekonferanser, Nintendo Direct. Parallelt med Nintendo Direct har dessuten Nintendo sluppet en bråte med trailere bl.a. på sin offisielle YouTube-kanal. Trolig hadde Nintendo mye å tjene på dette: Man har på forhånd visst at Sony og Microsoft ville kjøre store show og legge mye prestisje i sine konferanser ved å snakke om sine nye maskiner, og sånn sett var det kanskje ikke verdt forsøket å stille seg opp imot dette.

Innholdet Nintendo har vist frem er derimot svært variabelt. Joda, vi har fått sett et nytt Super Mario 3D, Mario Kart og Donkey Kong til Wii U, for å nevne noe. Vi har også fått første glimt av det kommende Super Smash Bros.-spillet, som ser griselekkert ut (i 1080p full HD-grafikk) og som endelig inkluderer Mega Man/Rockman som spillbar figur. Men samtidig var overraskelsene få, og Nintendo kjører et trygt løp. Foruten de allerede annonserte spillene The Wonderful 101 og Bayonetta 2, begge fra eminente Platinum Games, var det dessuten lite å se fra tredjepartsutviklere (studio som verken er en del av Nintendo eller produserer eksklusivt for Nintendo). For få av spillene har lansering i 2013. Dermed fortsetter det knappe spillutvalget til Wii U, noe konsollen absolutt ikke trenger. Nintendos nyeste sliter sårt med salget, og skal etterspørselen øke må det også følge med eksklusive spill som virkelig trekker folk (og flere tredjepartsutviklere).

Hva så med kommende spill? Her har vi fått sett flere spennende trailere. Metal Gear Solid V, The Order: 1886, Super Smash Bros., Battlefield 4, Final Fantasy XV (som tidligere het Final Fantasy Versus XIII, men som nå har skiftet både navn og plattform), Watch Dogs, Dragon Age: Inquisition, Mad Max, Mirror's Edge 2, Kingdom Hearts III, Quantum Break, Beyond: Two Souls, The Division, Halo 5, Star Wars: Battlefront (wiiii! hurraaaa! endeliiiiiig!) og The Witcher 3: Wild Hunt er alle spill som enten har blitt annonsert på E3 eller som har fått nye trailere i forbindelse med messen, bare for å nevne noen få. Selv om flere av spillene har blitt annonsert tidligere, tyder de fleste trailerne på at vi har mye spennende i vente også det kommende året.

Noen nedturer med messen har det vært. Som indikert av konkurransen mellom XBO og PS4 skildret overfor, har mye av messen blitt preget av det som er gammelt fremfor det som er nytt (henholdsvis Sonys avgjørelse om å ikke kopiere XBOs rigide nettilgangssystem). Det har også vært lunkent med nyheter når det gjelder de håndholdte konsollene 3DS og Vita, selv om vi allerede vet at førstnevnte har flere lovende titler i kikkerten. At Vita ikke har fått mer solid oppfølging fra Sony - ja, knapt nok nevnt på Sonys konferanse - er svært merkelig med tanke på at konsollen selger svært dårlig, selv i Japan. Vita har mer behov for solide spillsatsninger enn det Wii U gjør, og det sier ikke rent lite.

Likevel tør jeg påstå at Sony stikker av med seieren på årets messe. Det vil si, det blir en delt førsteplass. Spillselskapet Quantic Dream, best kjent for å ha laget PS3-eksklusive spill som Heavy Rain og Beyond: Two Souls (kommer senere i år) har laget en tech-demo for å vise hva de kan få til på PS4. Traileren er ikke bare visuelt imponerende, den er også morsom, noe som gjør at man ser hele greia på 12 minutter. Kos dere med den avslutningsvis!

Om E3, 2013

E3-messen, verdens største spillmesse, pågår i disse dager. De store selskapene har hatt sine pressekonferanser.

En liten oppsummering og analyse kommer de nærmeste dagene, så snart jeg får tid (noe som sannsynligvis betyr i morgen).

Gemini Rue

De som vokste opp med PC på 80- og 90-tallet, har gjerne et varmt og godt forhold til spillselskapet Sierra. Selskapet grunnlagt og drevet av ekteparet Ken og Roberta Williams var synonymt med gode spillopplevelser innenfor pek-og-klikksjangeren, og med serier som Gabriel Knight, Police Quest og Space Quest skrev de seg inn i hjertet til mang en spiller.

En av disse spillerne var tydeligvis Joshua Nuernberger, som ene og alene satte seg ned for å lage et indie-spill i samme ånd og stilart som Sierras klassikere. Et sted på veien fikk han med seg Wadjet Eye Games, som spedde på spillet med blant annet stemmeskuespill. Sluttresultatet ble i 2011 lansert under tittelen Gemini Rue.

På sporet av fortiden

Gemini Rue kan beskrives som et science-fiction cyberpunk noir-spill, dersom det gir mening. Vi befinner oss i Gemini-solsystemet i det 23. århundre, hvor vi parallelt følger historien til to personer. I den ene enden følger vi Azriel Odin, en røff mann med forhistorie fra både krigstjenesten og feil side av loven som nå arbeider som politietterforsker. Sammen med piloten Kane leter han etter sin bror på den korrupte planeten Barracus. Dette er en jobb som skal vise seg ikke å være bare enkel, ikke minst fordi Barracus i stor grad er kontrollert av syndikatet Boryokudan og deres distribusjon av narkotikumet Juice. I den andre enden følger vi mannen Delta-Six, en innsatt ved en mystisk anstalt hvor kriminelles minner blir slettet og de innsatte deretter blir trent opp igjen til å bli lydige samfunnsborgere.

Man trenger ikke være litteraturprofessor for å skjønne at Delta-Six og Azriels veier på ett eller annet vis er vevd sammen. Det fortellertekniske interessante grepet som Gemini Rue introduserer for å understreke dette, er at man et stykke ut i spillet får friheten til å skifte mellom hvem av de to rollefigurenes historie man ønsker å spille. Og dersom den enes historie skulle kjede deg for øyeblikket eller du står midlertidig fast, er det bare å trykke på den andres profilbilde oppe i høyre hjørne av skjermen.

Mye av spillets tematiske innhold dreier seg rundt identitet og fortid. Hva identifiserer oss, og hvem er vi når vi blir løsrevet fra minnene våre? Er det minnene og fortiden som avgjør hvem vi er, eller er det nuet og fremtiden som har den endelige definisjonsmakten? (finnes det ikke forresten en science-fiction noir-animeserie med noen tilsvarende tema, tro?)

Alt dette hindrer likevel ikke historien fra å falle i klisjéenes forutsigbare rekker. Det er lett å se hvilken retning historien kommer til å ta, og de store overraskelsene uteblir. Man klarer til en viss grad å engasjere seg i historien, men man blir likevel aldri spesielt knyttet til hverken historien eller rollefigurene. Til det er det for lite dybde.

Forkjærlighet for old-school

Som tidligere nevnt er Gemini Rue i større eller mindre grad et enmannsprosjekt, noe som i seg selv er temmelig imponerende. Det er lett å se på den grafiske stilarten og de spillmekaniske elementene at mannen må ha spilt mye pek-og-klikkspill i sin ungdom, og har siden hentet mye inspirasjon derfra. Sierra-titler som Gabriel Knight og Quest-spillene har blitt nevnt, men også andre pek-og-klikkspill som Beneath a Steel Sky (som er gratis på GOG, forresten) har også satt sine tydelige spor over det visuelle særpreget. Planeten Barracus er preget av konstant regnvær, så her anbefales det å spille spillet når det faller en aldri så liten skur ute også.

Som ethvert pek-og-klikkspill med respekt for seg selv må man løse forskjellige gåter og pusleoppdrag underveis for å komme videre. Her synes jeg selv at litt for mange spill i sjangeren tenderer til å bli håpløst vanskelige, men Gemini Rue makter å legge seg på en nokså overkommelig linje. Erkefans av sjangeren vil nok synes det blir i det letteste laget, men for min egen del er dette et nivå jeg kan leve med.

Mer problematisk føler jeg det øvrige spillmekaniske fungerer. Det er ikke alltid kontrollene fungerer optimalt, til tross for at vi snakker om et forholdsvis enkelt pek-og-klikkspill. En annen faktor er skuddvekslingene man nå og da må igjennom. Nå fungerer skuddvekslingene godt i og for seg selv. Det spesielle er likevel at dersom det går riktig ille, dør rollefiguren din. At rollefigurer dør i pek-og-klikkspill er nokså uvanlig, men etter å ha spilt Gemini Rue forstår man også hvorfor. Her blir man stort sett gjenopplivet på akkurat samme tid og sted uten at man får noen merkbar straff for slett spill. Dette gjør at Gemini Rue like gjerne kunne spart seg for hele elementet.

Språkbarrierer

En komponent i spillet som ble introdusert under ledelsen av Wadjet Eye Games er stemmeskuespillet. Stort sett føler man at hver rollefigur har fått en stemmeskuespiller som kler vedkommende, uten at vi snakker revolusjonerende materiale. Derimot er det utrolig irriterende for de av oss med trente ører å høre på den elendige uttalelsen stemmeskuespillerne har av japanske navn, som dukker opp forholdsvis ofte i spillet. Personnavn som Sayuri og begrep som boryokudan (som er det japanerne selv stort sett kaller den japanske mafiaen, den vi i vesten ofte kjenner bedre under navnet yakuza) blir konsekvent uttalt med elendig amerikansk aksent. Med tanke på at Nuernberger tydeligvis høster en stor forkjærlighet for det japanske, burde det vært gjort en bedre jobb på denne fronten.

Bakgrunnsmusikken gjør imidlertid stort sett jobben sin. Nathan Allan Pinard har gjort en god jobb med de begrensede ressursene han må ha hatt til rådighet, og skal man først kjøpe spillet kan man like gjerne plukke det opp på GOG, hvor man også får med soundtracket på kjøpet.

Ikke helt i mål

På mange måter skulle jeg ønske Gemini Rue var bedre. Spillet har et interessant grunnpremiss, potensialet i historien er godt og den grafiske stilarten er mer enn god nok grunn for nostalgikere til å gi spillet en sjanse. Samtidig forsøker spillet å være mer enn hva det er. Med hakket bedre stemmeskuespill, litt mer fordøyelige spillmekaniske elementer og mer uforutsigbar historie kunne dette spillet nådd til topps. Men for all del: Savner man Sierra-tidene og ønsker et interessant pek-og-klikkspill til PC eller iOS, er det bare å prøve.

Score: 7/10

Om monopolmannen EA og Wii U

For et par uker siden kom klarmeldingen fra Electronic Arts til Nintendo: Selskapet har for tiden ingen spill i utvikling til Nintendos nye hjemmekonsoll Wii U, og det foreligger ingen lanseringsplaner av stortitlene deres til konsollen i nær fremtid. Det betyr at Wii U-eiere kan si takk og farvel til serier som Battlefield (en action-favoritt her i gården), Madden (som selger i bøtter og spann i USA) og mest sannsynlig også FIFA (som ikke trenger noen nærmere introduksjon for oss i Europa).

Klarbeskjeden fra EA kom nesten parallellt med Twitter-meldingene fra EA-ansatte Bob Summerwill, som utbasunerte sin mening om hvordan «Wii U er dritt» og at konsollen blant annet har «dårlig nett/nettbutikk» (sa mannen som jobber for selskapet som lanserte SimCity). Meldingene har siden blitt fjernet, men at det hersker uenigheter mellom EA og Nintendo virker tydelig.

Senere har EA rettet litt på seg: Joda, sier de, vi har noen få prosjekter til Wii U. De er bare ikke like store og spennende som til PS4 eller Xbox One.

EAs avskjedsmelding er ikke overraskende, vil mange si: EA er langt ifra alene om å vende Nintendo ryggen om dagen. Utviklerstudio som Avalance Studios (Just Cause-serien) og 4A Games (Metro: Last Light) er blant studioene som har valgt konsollen helt bort. De store tredjepartsspillene til konsollen har latt vente på seg.

Andre er derimot overrasket: Da Wii U ble annonsert for to år siden, var daværende EA-sjef John Riccitiello klar i sin støtte til konsollen, og proklamerte bred støtte fra selskapet til konsollen. To år og en ny sjef senere har pipen tydeligvis fått en annen låt.

Den store forskjellen mellom Wii U-blokkaden til selskaper som Avalance og 4A, er at mens disse studioene er heller små, er EA blant de største i bransjen. Og på særlig én front har de mer eller mindre monopol: Sportsspill.

Selv de som bare spiller spill en sjelden gang kan fullføre slagordet «EA Sports!» (det er for ordens skyld «It's in the game!» dersom du lurte). For mange er EA synonymt med sportsspill, og med navn som Madden, FIFA, Tiger Woods og NFL i ryggen er det ikke så rart. Det er ikke skrekkelig langt unna, men på enkelte fronter har EA et tilnærmet monopol innen sportssjangeren. Med et langt større maskineri og økonomisk kapital i ryggen har EA klart å enten fjerne all konkurranse eller redusere den betydelig. Alternativ som Pro Evolution Soccer-serien er blant unntakene som har overlevd monopolmannens velde.

Når EA så gir Nintendo en kald skulder, står sportsentusiastene dermed ribbet igjen. Alternativene er tilnærmet null, ihvertfall så lenge andre studio ikke velger å utnytte seg av vakuumet.

Wii U har i utgangspunktet potensial når det kommer til sportsspill. Få sjangre tjener mer på å få plagsomme tabeller og menyer bort fra TV-skjermen og ned på en sekundærskjerm. Å kunne endre formasjoner på trykkskjermen midt i en fotballkamp uten å gå via pausemenyer burde være ideelt for flyten og realismen i spillet. Men kapitalen taler sitt klare språk, og EA vil forståelig nok sikre fortjenesten fremfor å forsøke seg på et prosjekt som svikter salgsmessig sett.

Man kan selvsagt ikke tvinge et studio til å jobbe for en spesiell utgiver, men man kan spørre seg hvordan publikum ville reagert dersom EA annonserte noe tilsvarende for PS4 eller Xbox One.

Wii U-eiere har fremdeles den sikkerhet i bunn at de eier en Nintendo-maskin, noe som (før eller senere) sikrer dem tilgangen på eksklusive kvalitetsserier som Mario, Zelda, Pikmin og Metroid. Dessuten har Nintendo fremdeles noen allierte i ryggen. Platinum Games, Warner Bros. og Ubisoft er alle store studio med lovende prosjekt i utvikling (deriblant Bayonetta 2 og Scribblenauts Unmasked). Men for sportsentusiastene kan løpet virke kjørt for Wii U. Og i en bransje hvor FIFA er den niende bestselgende varemerket bør avskjeden gi Nintendo en vekker.

Ekstra lesestoff: Kotaku.