Days Gone

De siste par årene har PlayStation 4 fått servert noen herlige og eksklusive perler som Uncharted 4: A Thief's End, Horizon Zero Dawn, God of War og Spider-Man, for å nevne noen. I tillegg har spill med åpne verdener gått gjennom en solid fornyelse de siste årene, og spill som The Witcher 3:Wild Hunt, Red Dead Redemption2, The Legend of Zelda: Breath of the Wild, Monster Hunter: World og tidligere nevnte Horizon Zero Dawn og Spider-Man har vist oss hvordan spill med åpne verdener skal være i dag. Selv spill som Super Mario Odyssey har hatt litt å si på sistnevnte.

Disse to faktorene tjener slettes ikke til fordel for vårens nye store PlayStation-eksklusive tittel, zombiespillet Days Gone. Spillet er utviklet av Sonys interne studio Ben Studio, som tidligere gikk under navnet Eidedic og som primært er kjent for Syphon Filter-serien og håndholdte spill i Resistance- og Uncharted-seriene til PlayStation Portable og PlayStation Vita. Days Gone er deres første forsøk på å utvikle et stort åpen verden-spill og deres første spill til en hjemmekonsoll siden PlayStation 2-dagene. Spranget er med andre ord stort, og fallhøyden desto større dersom de skulle bomme.

Days Gone tar oss med til den amerikanske delstaten Oregon idet en zombieapokalypse bryter løs (eller Freaker-apokalypse, om du vil, siden ingen i zombiespill eller -serier noen gang kaller en spade for en spade). MC-mannen Deacon St. John forsøker å komme helskinnet ut av byen Farewell sammen med kona Sarah og kompisen Boozer. Begge blir såret – Boozer lettere, Sarah alvorlig – og siden evakueringshelikopteret ikke kan frakte alle tre må Deacon velge om han skal bli med kona i helikopteret eller hjelpe Boozer komme seg helskinnet ut av byen. Deacon sender kona alene med helikopteret i håp om at de alle tre kan møtes igjen senere. Deretter hopper spillets historie to år frem i tid. Verden er gått til grunne, Freakers angriper alt levende de kommer over, de få overlevende har forskanset seg i leirer, og Deacon og Boozer kjører rundt på MC-ene sine som ensomme ulver og tar oppdrag for de forskjellige leirene i området. I dette marerittet vet Deacon fortsatt ikke med sikkerhet hvordan det har gått med Sarah, et spørsmål som gnager i ham idet spillets historie begynner å utfolde seg.

Selv om jeg aldri går av veien for en god postapokalyptisk historie innrømmer jeg at det har begynt å gå inflasjon i sjangeren de siste årene, og kravene til slike historier blir dermed større for min del. Det samme gjelder også zombiesjangeren, en sjanger som krever spill på høyde med The Last of Us eller Resident Evil 2 for at jeg skal la meg underholde. Days Gone klarer dessverre aldri å nå disse høydene, verken på den postapokalyptiske eller zombiekatastrofe-fronten. Manuset blir for tynt, rollefigurene for kjedelige eller generiske, og det er lite i historien som ikke andre har gjort minst like godt eller bedre mange ganger tidligere. Selve settingen med zombier og MC-folk kan gi lettere assosiasjoner til tv-serier som The Walking Dead og Sons of Anarchy, og kombinasjonen av disse to kan nok appellere litt ekstra til noen. For en som derimot har lite kjennskap til Sons of Anarchy og blitt luta lei The Walking Dead er denne kombinasjonen imidlertid ikke nok til å selge historien. Det hele bærer litt preg av en B-film eller en semi-god tv-serie fra tidlig 2000-tallet, og det trengs mer for å holde på min oppmerksomhet og dedikasjon i lengden. Selv om hovedpersonen Deacon, brakt til live av Star Wars-skuespilleren Sam Witwer, har noen gode kvaliteter som gjør ham til en brukbar hovedrollefigur, er spillet for langt og ikke godt nok skrevet til at han heller klarer å hevde seg i det lange løp.

Verdenen man møter i Days Gone er stort, åpent og relativt øde. Man kan støte på zombier i entall, flertall eller horder (sistnevnte kommer vi tilbake til) og ville dyr, men ellers er det lite å finne i det postapokalyptiske Oregon. Dette er naturlig, siden verden er lagt øde etter katastrofen, men det gjør også at spillet føles svært tomt og uten særlig innhold. Helt håpløst er det ikke, for Oregon viser seg fra sin beste side i spillet og er svært pent å kjøre gjennom. Det er også noe avslappende å kjøre på motorsykkelen sin gjennom skog og tomme tettsteder, og jeg må innrømme at jeg ble nesten oppriktig glad i motorsykkelen etter sakte men sikkert ha oppgradert den. Likevel blir man lei av dette også i løpet av de rundt 40 timene det tar å fullføre historien i spillet. Aktivitetene i spillet blir for gjentakende, og med et platt manus mister man også motivasjonen over tid.

Oregon viser seg absolutt fra sin beste side i spillet, og noen av detaljene hos rollefigurene er også fremragende brakt til live (Days Gone har muligens de mest livaktige øyne jeg har sett i dataspill noen gang). Dette forutsatt at spillet kjører som det skal, og her er spillets største problem. Det er lenge siden jeg har vært borti et større PlayStation-spill som sliter så mye med den tekniske ytelsen, men her trenger man ikke være teknisk ekspert for å se at Days Gone sliter kraftig. Antallet bilder per sekund går noen ganger nesten ned til et ensifret tall, detaljene i teksturene kommer og går etter eget velbefinnende, og man kan endatil oppleve at hele spillet krasjer i ny og ne. Legg til datakontrollerte figurer som beveger seg i alle mulige logiske og ulogiske retninger, og man har et av de teknisk svakeste PlayStation-eksklusive spillene. Med tanke på at spillet har vært i produksjon siden tidlig 2015 føles dette som en skuffelse.

På ett område utmerker imidlertid spillet seg, og det er i gjengivelsen av Freakers (nei, vet du hva, la oss nå bare si «zombier» og bli ferdig med det). Zombier som vanker alene kan man hamle opp med ganske lett, og selv litt større flokker på seks-åtte stykk går nokså greit. Det skal imidlertid ikke mye til før motstanden blir for stor og Deacon må stikke av for heller å komme tilbake senere. Verst er det hvis man støter på en horde, hvor antallet zombier kan telle oppi et tresifret beløp. Å se en slik flokk bevege seg og deretter komme settende etter deg er fryktinngytende, og dette er et område hvor spillet kjører overraskende godt teknisk sett. Hvis man ikke er helt mett på zombiesjangeren ennå er dette et område hvor spillet faktisk kan ha noe å by på.

Days Gone er et spill hvor man fort kan tilbringe flere timer om gangen med å kjøre rundt, gjøre småoppdrag og kjempe mot zombier av ren monoton vane. Spillet har sine øyeblikk, og jeg vil aldri si at det er direkte dårlig. Samtidig er det mye å utsette på spillet, både når det kommer til teknisk ytelse, manus og struktur, og jeg mistenker at spillet hadde falt bedre i smak dersom det hadde blitt lansert noen år tidligere. På nåværende tidspunkt føles spillet derimot som «for lite, for sent». Det er synd, for jeg tar gjerne flere spill i fremtiden som lar meg mekke på min personlige motorsykkel.

Score: 6/10

Devil May Cry 4: Special Edition

For et par uker siden oppsummerte jeg mitt lenge forsinkede møte i påsken med de tre første Devil May Cry-spillene. Dette prosjektet ble påbegynt med sikte om å spille Devil May Cry 5 i løpet av dette kalenderåret. Selv om de tre første Devil May Cry-spillene fortsatt har underholdningsverdi, særlig det første og det tredje, er ikke den såkalte HD-pakken spesielt mye å skrive hjem om. Pakken er riktignok fra 2012, men det hadde vært lov å be om en liten oppjustering da denne ble lansert til PC og dagens konsoller i fjor.

Neste del av prosjektet innebærer selvfølgelig å teste Devil May Cry 4. Det fjerde spillet i Devil May Cry-serien kom i 2008 og var det første spillet i serien som tok steget over til en ny konsollgenerasjon. Overgangen til ny teknologi innebar selvfølgelig nye muligheter, men også nye utfordringer med tanke på mestringen av nye systemverktøy. Denne utfordringer ser det imidlertid ut til at Capcom tok på strak arm.

Noe av det første man legger merke til med Devil May Cry 4 er at man ikke spiller som Dante, i det minste ikke til å begynne med. I stedet inntar man rollen som Nero, en ung mann med visse likhetstrekk med vår gamle helt. Det hvite håret og den litt arrogante holdningen er å finne hos Nero også, skjønt sistnevnte er noe mer tonet ned enn hos Dante. Ved spillets start befinner Nero seg i den hellige byen Fortuna hvor den lokale religionen er knyttet til Sparda, demonen som berget menneskeheten for 2000 år siden (og Dantes far). Neros interesse for Sparda-kulten virker ikke å stikke særlig dypt, i det minste ikke like dypt som interessen for tempelsangerinnen Kyrie (morsomt nok for oss teologer har alle rollefigurene fra Fortuna navn basert på liturgiske ledd, som Credo, Glora, Agnus og Sanctus). Under en gudstjeneste blir øverstepresten tilsynelatende drept av selveste Dante samtidig som Fortuna blir angrepet av demoniske krefter. Kyrie blir ført i sikkerhet av sin bror Credo, mens Nero blir igjen for å bekjempe demonene før han tar opp jakten på angriperen. Det tar imidlertid ikke lang tid før jakten avslører at det foregår langt mørkere aktiviteter i Fortuna enn det fasaden skulle tilsi.

Selv om Devil May Cry 2 (som kommer før Devil May Cry 4 i seriens interne kronologi) avslutter med at Dante kjører på en motorsykkel inn i helvete med full visshet om at det er en enveisbillett, kaster Devil May Cy 4 ham inn igjen i aksjon uten å forklare noe mer hvordan han er tilbake igjen. Dette kan vi tolke som at selv ikke Capcom anser Devil May Cry 2 for å være kanon. Men her sporer jeg av, for som nevnt er det Nero man først og fremst spiller som i Devil May Cry 4. Å bytte ut en populær hovedrollefigur er risikabelt (bare se på Metal Gear Solid 2), men spillet lykkes med å introdusere en god ny hovedrollefigur. Nero har mange av de samme karaktertrekkene som Dante, samtidig som at han innfører noe nytt og ferskt til serien. Historien har også en større plass i spillet, noe som er positivt selv om den tar seg selv litt for høytidelig til tider.

Introduksjonen av Nero som hovedrollefigur innebærer også en ny spillestil, selv om han har den samme grunnstrukturen som Dante. Nero er dyktig med både sverd og pistol, men i tillegg kan han skimte med en demonisk høyrearm. Denne gir ham muligheten til å slå, gripe fiender på avstand og komme seg opp til steder som ellers ville vært umulige å nå. Legg til et heftige beats i soundtracket, så er resultatet en fin miks av det kjente og det nye.

Overgangen til en ny konsollgenerasjon merkes også på spillmekanikken. Kampene går raskere og er mer intense, animasjonene flyter bedre og kamerakontrollen er vesentlig bedre, selv om sistnevnte fortsatt ikke er hundre prosent perfekt. Utvalget av fiender er mer variert og balansert, og bosskampene byr på reale utfordringer. På den tekniske fronten skal det også påpekes at PC-versjonen av Special Edition (lansert i 2015) er en vesentlig bedre oppgradering enn den såkalte HD-pakken av de tre første spillene. Riktignok er det lettere å konvertere en versjon som er gitt ut på en nyere og bedre grafikkmotor, men det er uansett fint å få en versjon som kjører 60 bilder i sekundet uten å mukke.

Helt uproblematisk er spillet imidlertid ikke. Special Edition gir deg muligheten til å spille spillet som andre enn bare Nero, og man kan bryne seg på eventyret som Vergil eller komboen Lady/Trish (alle kjent fra tidligere spill i serien). Problemet er at selv om åpningsfilmsekvensen er annerledes, er resten av spillet akkurat det samme. Dette gir ikke alltid mening, særlig hvis man spiller som Vergil, ettersom hans historie utspiller seg cirka tjue år før spillets handling. Lady/Trish-komboen er noe bedre, men de belyser samtidig et annet problem, nemlig fremstillingen av de kvinnelige hovedrollefigurene. At kvinnelige rollefigurer blir fremstilt som eye candy eller jomfruer i nød er ikke akkurat et eksklusivt problem for Devil May Cry 4, men problemet er enda tydeligere her enn i de tidligere spillene i serien.

Alt i alt er Devil May Cry 4 god underholdning dersom man liker hack-and-slash-sjangeren. Tempoet er til tider høyt, utfordringene står i kø uten å bli for vanskelige, og ikke minst gjøres det hele med stil. Introduksjonen av nye rollefigurer går overraskende godt, overgangen til en ny konsollgenerasjon tjener til seriens fordel, og den tekniske presentasjonen flyter godt. Hvis Devil May Cry 5 kan by på noe av det samme med overgangen til en nyere konsollgenerasjon tenker jeg det er mye moro i vente.

Score: 8/10