tirsdag, november 12, 2019

The Outer Worlds



Selv om jeg kan forstå dem som liker dem, er jeg blant dem som aldri har klart å komme helt inn i spillseriene til Bethesda som Fallout og The Elder Scrolls. Jeg har absolutt sett mye potensiale i dem og det er flere elementer ved begge seriene jeg setter pris på, men det har alltid manglet noe som har forhindret meg i å dykke ned i seriene og få sansen for dem, uten at jeg helt har klart å sette fingeren på det.

Kan hende er det bare en frisk og ny start, en bedre spillmotor og en sterk følelse av tv-serien Firefly som skulle til for å selge meg. Det er i hvert fall noe av det man får servert i The Outer Worlds, det nyeste spillet fra Obsidian Entertainment. Spillet er levert at de samme hodene som i sin tid ga oss Fallout: New Vegas, som jeg forstår skal være et av de bedre Fallout-spillene. Hvis Fallout-fans får den samme følelsen som jeg har fått etter noen-og-tjue timer med The Outer Worlds, tror jeg endelig at jeg forstår hva de snakker om.


I en alternativ tidslinje har menneskeheten endelig begynt å kolonisere et nytt solsystem, Halcyon. Problemet er imidlertid at skipet Hope, med de skarpeste og smarteste hodene som skulle til Halcyon, datt ut av hyperrommet og måtte foreta de siste 70 årene av ferden i sakte tempo. Når skipet endelig ankommer Halcyon møter vi et solsystem hvor store megaselskap har fullstendig kontroll, og hvor alle innbyggerne er regelrett slaver under selskapenes kår og ekstreme byråkrati. Du blir vekket til live fra kryosøvn av den eksentriske og ettersøkte doktoren Phineas Welles, som behøver din hjelp for å skaffe de nødvendige kjemikaliene som trengs for å vekke de andre ombord Hope og få Halcyon på rett kjøl igjen. Welles sender deg ned til planeten Terra 2 for å møte en av sine hjelpere, men allerede fra du lander er det åpenbart at dette eventyret blir langt mer vilt og absurd enn man først kunne forestille seg.

Noe av det første som slår deg i The Outer Worlds er humoren. Med et glimt i øyet har Obsidian her skapt et retrofuturistisk univers hvor kommersielle krefter har en latterlig høy kontroll over enkeltmenneskers liv, og måten dette fortoner seg på i ekstremt byråkrati, latterlige systemer og banale avgifter er rett og slett festlig. Å dø er for eksempel straffbart med bøter fordi det er eiendomsbeskadigelse. Det hele pakkes inn i en drakt som gir assosiasjoner til reklamer og selskaper fra tidlig 1900-tallet, men det er ikke langt ifra å være en ekstremdystopisk versjon av vår egen virkelighet hvor megaselskaper får stadig større kontroll over tilværelsen. Blandingen av humor og alvor går sammen i skjønn forening, og er med på å skape en av de mest minneverdige spillhistoriene i år.


Spillets historie og stemning kommer ikke minst godt frem takket være ekstremt velskrevne dialoger, som viser frem Obsidians talenter på sitt beste. Valgmulighetene man har i samtalene er svært store, og det hele bringer til live av talentfulle stemmeskuespillere, ikke minst når det kommer til rollefigurene du etter hvert kan få som følgesvenner på din ferd gjennom Halcyon. Mange av rollefigurene har også klare likhetstrekk med rollefigurene i den klassiske TV-serien Firefly, og kombinert med den retrofuturistiske western-stemningen spillet byr på er det ikke rent sjelden man glemmer at man faktisk ikke spiller et uoffisielt Firefly-spill. I bunn og grunn burde Obisidian solgt en spesialutgave av dette spillet hvor man fikk med en brunjakke og et pistolbelte slik at man med jevne mellomrom kunne lene seg tilbake i stolen med tomlene i beltet og mumle «Shiny». Et fabelaktig lydspor med fokus på gitar og harmonier man har lært seg å forbinde med western-sjangeren gjør at stemningen i spillet sitter som et skudd.

Ved spillets start skal du fordele ferdighetspoeng på rollefiguren din, og hvordan poengene blir fordelt får mye å si for spillestilen din. Er du blant dem som liker å snike deg rundt kan det være en idé å konsentrere poengene dine på hacking og dirking av låser. Kanskje ønsker du å snakke deg ut av situasjoner, enten det er ved å overtale, lyve eller true? Da bør du bruke poeng på å få deg en skarpere tunge (metaforisk, altså, ikke bokstavelig). Eller kanskje ønsker du å gå full revolvermann i denne fremtids-westernsimulatoren? Da kan du konsentrere poengene dine på våpenhåndtering. Hvordan du bruker poengene dine påvirker hvilke muligheter du har til å løse ulike situasjoner, hvilket også betyr at ingen gjennomganger av spillet vil være fullstendig identiske.


En annen faktor som også påvirker spillet er at man med jevne mellomrom blir stil på valg som må tas. I dette solsystemet er etikk og moral skjøvet til side for byråkrati og selskapenes rettigheter, men det betyr også at for folk flest er det kun livet under selskapenes kår de kjenner til. Dette medfører at det sjelden er enkelt å komme med lettvinte løsninger på det ene eller det andre. Det kan kanskje føles riktig å tvinge folk bort fra byen for å unnslippe slaveritilværelsen under et megaselskap, men hva skal menneskene alternativt gjøre når dette livet er det eneste de kjenner og er trente for? Alternativt kan man selvfølgelig legge alt tankegods til side og la revolveren tale for seg, men den slags lovløshet fører sjelden til at mennesker får det bedre i lengden (skjønt, det hender).

The Outer Worlds er et åpent verden-spill i førstepersonsperspektiv, hvor du selv velger hva slags våpen og utstyr du skal bruke. De forskjellige planetene og månene i Halcyon er akkurat passe store, og gir en følelse av åpenhet uten at de er for store eller åpne slik at man går seg bort. Ved spillets slutt savner jeg imidlertid litt flere lokasjoner underveis, og spillet kunne hatt godt av en planet eller to til som bare ventet på å servere oss nye eventyr. Ved hjelp av utforsking, oppdrag og en skuddveksling nå og da samler man opp mer utstyr, som man kan justere på neste gang man befinner seg ved en arbeidsbenk. De forskjellige våpnene har en distinkt følelse slik at det faktisk utgjør en forskjell på hvilket våpen man velger, og våpenfølelsen og kampene i spillet fungerer dermed svært godt. Det hjelper også at spillet ser svært bra ut, ikke bare med tanke på stilarten men også når det gjelder den tekniske ytelsen. Her er det veldig tydelig at vi ikke snakker om et Bethesda-spill, for her er det lite av ødeleggende bugs og klossete tekniske løsninger.


Selv om spillet langt på vei leverer, har det noen ankepunkter som også bør adresseres. Oppdragene i spillet er som regel givende og velskrevne, men oppdragsstrukturen kan fort bli litt slitsom i lengden. Her har man sjelden enkle oppdrag som bare er å gå fra A til B, men mer en struktur hvor man må gjøre A, B og C for å klare oppdraget, hvor A har underoppdragene A1, A2 og A3 som må løses først, hvor A1 igjen har A1a, A1b, A1c og så videre. Dette gjør at man får flere lag i oppdragene som gjør historien mer interessant, men det går samtidig litt på bekostning av flyten i spillet. Og mens vi snakker om flyt og historie, er det verdt å nevne at slutten på spillet ikke helt klarer å holde det samme nivået som resten av spillet. Det er imidlertid ikke snakk om stor nedgang i kvaliteten, og tjener mest som et vitnesbyrd til hvor godt skrevet resten av spillet faktisk er.

The Outer Worlds er langt mer moro enn man skulle forvente, og blandingen av estetikk fra spill som BioShock, stemningen fra TV-serier som Firefly og spillestilen til Fallout viser seg å være full klaff. Hver økt med spillet føles som et friskt pust i hverdagen, og den enorme valgfriheten og humoren gjør at man gleder seg til hver time man har anledning til å legge ned i spillet. Dette er et spill du vil høre mer om når årets spill skal kåres rundt omkring, og det vil slettes ikke være ufortjent.

Score: 9/10