Det begynner å bli en stund siden jeg ble ferdig med Persona
4 Golden. Faktisk ble jeg ferdig med spillet for over en måned siden, og det
etter å ha puslet med spillet siden fotball-VM startet i sommer. Noen
anmeldelser tar med andre ord litt lengre tid å skrive enn andre...
Den japanske rollespillserien Persona, som igjen er en
spin-off av Shin Megami Tensei-serien, har vært iblant oss siden lanseringen av
Revelations: Persona i 1996 (Revelations: Persona er for øvrig ett av spillene
som lanseres til PlayStation Classic 3. desember). Selv om de fleste spillene i
serien har blitt lansert internasjonalt, var det først med lanseringen av Persona5 i fjor at jeg endelig satte med ned med et spill i serien. Forelskelsen var
umiddelbar, og jeg var tydeligvis ikke den eneste, da Persona 5 har blitt det
bestselgende spillet i serien. Stilarten, musikken, rollefigurene og blandingen
mellom skole på dagtid og monsterjakt på kveldstid gjorde Persona 5 til en
uforglemmelig opplevelse.
Persona 5 var imidlertid ikke det første spillet jeg kjøpte
i serien, for den æren skal Persona 4 Golden til PS Vita ha. Spillet ble kjøpt,
men deretter ble det aldri prioritert tid til å begynne på det. Det var derimot
godt å ha noe håndholdt å spille i sommer mens fotball-VM surret og gikk, og
med Persona 5 fortsatt friskt i minne var tiden endelig inne. Idet jeg jobber
meg bakover i en serie forsøker jeg så godt jeg kan å distansere meg fra senere
spill i serien og vurdere spillet på dets egne premisser i forhold til da det
ble lansert. Med Persona 4 Golden er det ikke lett, men heldigvis klarer
spillet å underholde såpass godt at det blir lett å vurdere på eget grunnlag.
Persona 4 Golden er en nylansering av Shin Megami Tensei:
Persona 4, som kom ut på PlayStation 2 så sent som 2009 (2008 i Japan). Innen den
tid hadde mange beveget seg over til PlayStation 3, og spillet fikk dermed en
nyversjon til PS Vita i 2013 (lansert året før i Japan). I likhet med andre
spill i serien fokuserer spillet på en gruppe japanske skoleungdommer som danner
en gruppe, hvor man må leve livet som normalt på dagtid og infiltrere
metaverset og slåss mot underbevissthetens monstre på kveldstid.
Som hovedrollefigur flytter du fra storbyen til den japanske
landsbyen Inaba, hvor du skal bo det neste året hos din onkel og niese. Samtidig
merker du fort at ting ikke er helt som normalt. En mystisk skikkelse kaller
deg inn i det mystiske Velvet Room, et sted du fort aner ikke er av denne
verden, og forteller deg om de store kreftene i deg som er i ferd med å våkne.
Samtidig preget et mordmysterium den virkelige verdenen, et mysterium din onkel
jobber for å løse. Dette kan du ikke tenke så mye over, da du begynner på en ny
skole og må håndtere vanskelighetene dette medfører, men på skolen din begynner
du å høre rykter om det ungdommene kaller for The Midnight Channel: Hvis man
ser på TV-en rundt midnatt vil den lyse opp av seg selv, og den personen du
ender opp med å se på TV-skjermen vil dø. Kan det være en kobling mellom
mordmysteriet og disse ryktene?
Gjennom spillets gang spiller du deg gjennom skoleåret, og sakte
men sikkert jobber du deg nærmere en løsning på en eventuell sammenheng mellom mordmysteriet
og ryktene om The Midnight Channel. Sistnevnte tar utgangspunkt i en populær
urban myte, og det er morsomt å se hvordan utviklerne i Atlus klarer å bygge
opp et helt spill rundt myten. Ikke bare det, men man føler gjennom hele
spillets gang at man nærmer seg en løsning for så å se det hele sile mellom
fingrene. Det er en historie som engasjerer og holder deg gående hele veien, og
takket være spennende rollefigurer som er med deg gjennom hele reisen blir det
aldri kjedelig selv om det kan gå litt treigt og ineffektivt til tider.
For som i Persona-spill flest er rollefigurgalleriet
sentralt i Persona 4 Golden. Hver enkelt av dem føles som ekte figurer (om enn
noe karikerte), med hver sine gleder og bekymringer, og gjennom årets gang
knytter man stadig sterkere bånd til dem. Det er en gjeng man blir oppriktig
glad i, og takker være deres unike personligheter bidrar hver enkelt av dem til
å skape en større og sterkere helhet. Persona-spillene lærer deg at en
sammensatt gruppe er en sterkere og mer dynamisk gruppe, og Persona 4 Golden er
intet unntak. Dette gjelder ikke bare skoleungdommene som løser mordmysterier
sammen med deg i Inaba, men også de øvrige landsbyboerne du møter.
En av hovedårsakene til at rollefigurene føles ekstra gode
og levende er det utsøkte stilartarbeidet som ligger til grunn. Hoveddesigner
Shigenori Soejima har en særegen stil hvor rollefigurene føles levende og
realistiske samtidig som man beholder en viss grad av fiksjon over det hele. Det
er ikke annet å si enn at det estetiske uttrykket i Persona er stilig, og
Persona 4 er intet unntak.
Den beste måten å bli kjent med folk i Inaba på er å
tilbringe tid sammen med dem. Persona-spillene fungerer til tider som en slags
hverdagssimulator hvor man går og gjør ting sammen med venner. Du kan trene med
dem, hjelpe dem med arbeidsoppgaver eller jobbe med problemene deres. Problemstillingene
føles ofte så jordnære og realistiske, og nettopp dette er noe av styrken til
Persona-spillene. Etter hvert som du tilbringer tid med rollefigurene vil
båndet dere imellom bli sterkere, og sterke bånd i denne verden gir deg sterkere
egenskaper i metaverset. Noe av det vanskeligste med Persona-spillene er å vite
hva man skal prioritere: man har lyst å gjøre alt, men det er rett og slett
ikke alt man rekker.
Mye av tiden i spillet vil du imidlertid tilbringe i
metaverset, eller skyggeverdenen, hvor rollefigurenes indre krefter kommer til
syne i form av vesener kalt persona. I Persona 4 entrer man skyggeverdenen
gjennom TV-apparater, og med jevne mellomrom dukker det opp nye steder man må
infiltrere for å komme dypere til bunns i mordmysteriet. Arkitekturen i hver
etasje genereres tilfeldig for hver gang man går opp eller ned i bygningen, og
man må derfor utforske nøye for å komme seg frem. I gangene lusker det
skyggeskapninger som man må kjempe mot for å komme seg videre.
Selve kampsystemet i Persona 4 Golden er ikke særlig
vanskelig å få has på. Det er turbaserte kamper hvor man kan angripe, forsvare
seg, bruke gjenstander eller påkalle sin persona for å utføre mer magiske
angrep. Fiendene man møter på vil ha styrker og svakheter som man gradvis
analyserer seg mer frem til og klarer å utnytte. Dersom alle fiendene blir rammet
av et angrep de er svake mot vil de falle overende, og hvis alle fiendene har
falt overende kan man gå løs med et ekstra kraftig angrep med alle ungdommene i
gruppen din.
Det hele skjer selvfølgelig til velkomponerte beats av Shoji
Meguro, som i Persona 4 Golden har komponert et unikt soundtrack preget av ska,
jazz, hip-hop og den noe ukjente undersjangeren Shibuya-Kei, og har dermed mer
likhetstrekk med spillmusikken i spill som The World Ends With You enn Persona
5. Persona 4 Golden er ikke et spill man spiller med lyden av, selv om det kan
bli noe langtekkelig til tider dersom man foretar lange økter med utforsking og
monsterkamp i metaverset.
Spillets største ankepunkt er at det kan trekke litt ut.
Fortellerteknikken føles ikke alltid like velpolert som den burde være, og
spillet blir dermed også lengre enn det er behov for. Man kommer heller ikke
unna noen erkejapanske stereotyper som til tider kan bli litt slitsomme. Det er
også et minus at spillet ikke tilbyr japansk stemmeskuespill, selv om de
engelske stemmeskuespillerne gjør en helt grei jobb. Sist bør det nevnes at mye
av din suksess med Persona 4 Golden avhenger av hvor godt du kommer overens med
rollefigurgalleriet.
Persona 4 kom kanskje sent i livssyklusen til PlayStation 2,
men takket være relanseringen til Vita fikk det ny og velfortjent
oppmerksomhet. Det skal vi være glade for, for Persona 4 Golden er absolutt et
spill som vil underholde i mange timer. Rent personlig tiltaler fortsatt
stilarten og musikken i Persona 5 meg mer sett i et nyere perspektiv, men det
er slettes ikke feil å sysle med forgjengeren selv den dag i dag.
Score: 9/10
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar