fredag, september 21, 2018

Halo 5: Guardians


For to år siden begynte jeg på et spillprosjekt jeg ga det ikke spesielt kreative navnet Project Halo. Prosjektets formål: Å spille gjennom historiedelen av samtlige Halo-spill for første gang (med unntak av Halo Wars-spillene). I tillegg skulle prosjektet gjennomføres med de originale versjonene av spillene, så her var nyversjoner som Master Chief Collection utelukket.

De to første spillene ble gjennomgått alene, mens alle Halo-spillene til Xbox 360 fra Halo 3 til Halo 4 ble spilt i godt selskap, noe jeg i ettertid har skjønt er den naturlige måten å spille alle Halo-spill på. Fellesskapet som oppstår når du har en våpenbror som sitter i samme stue og bistår deg i kampen mot Covenant eller Forerunners gjør spillopplevelsen unektelig bedre, enten vi snakker eminente titler som Halo: Reach eller litt mer tvilsomme titler som Halo 4.


Allerede her er det derfor noe som skurrer når du fyrer opp Halo 5: Guardians, det første Halo-spillet utviklet eksklusivt til Xbox One. Av uforståelige årsaker har nemlig utviklerne i 343 Industries valgt å lage spillet uten lokal samarbeidsmodus. I stedet satser spillet kun på samarbeid over nett. Det er bedre enn ingenting, og for mange vil dette sikkert være godt nok, men det overrasker meg likevel med tanke på at lokalt samarbeid har vært en av de fundamentale bærebjelkene for Halo-serien siden starten i 2001. Selvfølgelig går det fint an å spille Halo-spillene alene også (jeg gjorde tross alt det selv med de to første spillene), men da hviler til gjengjeld et større ansvar på spillets historie.

Noen rister nok litt håpløst på hodet av at jeg spiller Halo-spillene primært for historiens del, og at jeg ikke bryr seg så mye om flerspillerdelen. Sånn er dog ståa. Jeg spiller primært for historieopplevelsene, og Halo-universet fascinerer meg nok til at jeg bruker tid på spillene. Skaperne av Halo-spillene, Bungie, hadde en god forståelse for hvordan skape et godt narrativ uten at det blir for mye eller for kjedelig for spillere som bare vil sprenge seg gjennom ting. Med Halo 4 og overgangen til 343 Industries fikk man imidlertid en merkbar endring i narrativ teknikk og rollefigurenes personligheter. Halo 5: Guardians fortsetter denne trenden, noe som har sine fordeler og ulemper.

Spillets historie gir deg kontroll over to rollefigurer. I hovedsak inntar du rollen som Jameson Locke, tidligere ONI-agent og lederen for en Spartan-IV-lag som blant andre inkluderer gjengangeren Buck fra Halo 3: ODST. Prometheans er på full fremmarsj samtidig som restene av Covenant ledet av Jul ‘Mdama (som vi møtte på i Halo 4) fortsatt nekter å gi slipp på ideologien sin. Det er midt i en konfrontasjon mellom disse to styrkene at Locke og kompani får vite at en ny og større trussel er i ferd med å våkne til live. Parallelt følger vi historien til gode gamle Master Chief, som etter begivenhetene i Halo 4 fortsatt er merkbart preget. Under et infiltrasjonsoppdrag på den forlatte romstasjonen blir Master Chief imidlertid kontaktet av en gammel og tilsynelatende død kjenning. Kontakten gjør at Master Chief trosser ordre og går sin egen vei, noe som medfører at Lockes gruppe må jakte på Master Chief og følgesvennene hans.


Spillets historie har noen vendinger her og der som absolutt gjør den spennende, og særlig med tanke på hvordan gamle kjenninger og hovedpersoner tar noen nye og uventede vendinger. Derimot er selve fortellerteknikken mer haltende. Med Halo 5: Guardians ønsker 343 Industries å utvide settingen og fortellingen ytterligere. Det er i og for seg greit nok, men problemet er todelt. For det første kan man spille seg gjennom historiedelen på rundt seks timer, hvilket gjør et slikt ønske om å utvide historien vanskelig i spillsammenheng. For det andre forutsetter Halo 5: Guardians i en langt større grad enn tidligere at man er oppdatert på Halo-historien utenom spillene, som for eksempel bøkene og filmatiseringene. Jeg er fan av å utvide historier og verdener utenom hovedmediet for en serie (dette har for eksempel fungert godt for Star Wars), men et slikt dypdykk utenom hovedmediet må likevel være et frivillig dypdykk, ikke en obligatorisk aktivitet man må gjennomføre for å få med seg den fulle og hele bredden i hovedhistorien.

Alt dette, kombinert med en generelt sett svak historie, gjør Halo 5: Guardians til det svakeste spillet i serien for den som spiller med tanke på setting og narrativ. Igjen, det er ikke slik de fleste spiller Halo-spillene, men etter mitt syn hadde Halo 5: Guardians vært tjent med en bedre historie. Dette blir særlig tydelig når man sammenligner med Wolfenstein: The New Order, et spill lansert året før Halo 5: Guardians og som viser hvordan førstepersons skytespill kan fortelle gode og meningsfulle historier uten at det går utover action og spillmekanikk.

Det svake narrativet i spillet blir også underbygget av et svakt lydspor, som er milevis unna den mesterlige musikken serieveteranene Martin O’Donnell og Michael Salvatori serverte i sin tid. Her imponerte ikke Halo 4 heller, og Halo 5: Guardians viser nok en gang hvor viktig et godt lydspor er for å sette et minneverdig inntrykk i spillsammenheng.

Det spillet derimot mestrer er å kombinere den klassiske, solide Halo-spillmekanikken med nye forbedringer pakket inn i en drakt som presser dagens konsollmaskinvare til det ytterste. Halo 5: Guardians ser særdeles pent ut, og gir meg absolutt lyst til å oppleve hele Halo-sagaen igjen i tilsvarende lekre drakt i form av Master Chief Collection. Bevegelsene går langt mer smooth takket være solide 60 bilder i sekundet, skjønt dette medfører en varierende bildekvalitet mellom 900p og 1080p (ønsket om 60 bilder i sekundet er også årsaken til at spillet ikke har lokal samarbeidsmodus). Tempoet er også skrudd noenlunde opp, og Halo 5: Guardians gir deg dermed futuristisk action som er kjappere, friere og mer intenst enn tidligere.

Spillet introduserer ikke altfor mange nye mekanikker, men muligheten til å velge flere forskjellige veier frem mot målet er en kjærkommen nyhet. Nytt er også muligheten for å skru på små rakettmotorer på MJOLNIR-rustningen i kamp, noe man kan bruke til å kjøre gjennom hindringer, smadre inn i fiender eller ta et hopp for så å suse ned i bakken og skape en sjokkbølge. Alle våpen er dessuten utstyrt med bedre sikte denne gangen.


Halo 5: Guardians er Halo-seriens første originale eventyr på Xbox One, men imponerer dessverre ikke. Det er ikke dårlig, men vitner om en serie forbi sin storhetstid som ikke lenger vet hvilken retning den skal ta og hva den skal gjøre for å skille seg ut i mengden. Til gjengjeld krever det ikke mye tid av deg, noe som både kan tolkes positivt og negativt.

Score: 6/10