Overwatch

Få spillselskap har gjennom årenes løp vist like høy mestringsgrad av PC-plattformen som Blizzard. Med titler som Warcraft, Starcraft og Diablo har Blizzard høstet både gode anmeldelser og spillernes gunst gjennom de siste tjue årene. Men de fleste titlene deres har vært knyttet til enten Warcraft eller Starcraft. Faktisk må vi så langt tilbake som til lanseringen av Starcraft i 1998 for å finne deres forrige helt nye IP (intellectual property, eller merkevare på godt norsk).

Derfor er det ikke rart det har vært mye snakk om Overwatch før lansering (pluss, Blizzard er flinke på å markedsføre og skape blest om titlene sine). Spillet er nemlig noe helt nytt fra selskapet, og er i tillegg fruktene av et prosjekt de i sin tid skrapte – Titan – fordi de rett og slett ikke var fornøyd med det de hadde fått til. Med Overwatch har de derimot all grunn til å være fornøyde.

Vi vet egentlig ikke så veldig mye om historien i Overwatch. Spillet har nemlig ingen historiedel, og det meste vi vet om historien og spillets verden er det vi har blitt fortalt gjennom fire kortfilmer og diverse små hint gjemt rundt omkring i spillet. Det vi vet, er at selve navnet Overwatch sikter til en internasjonal fredsbevarende styrke med helter fra hele verden, som alle har en eller annen spesialkvalitet og egenskap. Med tiden ble derimot behovet for Overwatch-styrken borte, og de fleste lever nå skjul eller som leiesoldater. Det vil si, helt til hele gjengen blir kalt sammen igjen.

Savnet etter en historiedel er det aller største minuset med Overwatch. Ikke fordi spillet i og for seg trenger det, men fordi Blizzard er gode på historiefortelling og det å bygge en spennende verden. Overwatch er en verden jeg vil fortape meg i og lære mer om.

Spillets struktur kan ved første øyekast minne om et nettbasert skytespill med en leken grafisk stil som gir umiddelbare assosiasjoner til Pixar-filmer. Det er ikke så langt unna sannheten, men det er ikke fullstendig korrekt.

I Overwatch spiller man sammen med fem andre spillere per lag, før man kastes uti et oppdrag ett eller annet sted i verden. Spillet kan skimte med kreative lokasjoner fra hele verden, og felles for alle brettene er at de er fargerike, innholdsrike og intrikate. Hvert brett har sitt faste oppdrag, og det beste med Overwatch er kanskje nettopp disse oppdragene. For spiller man spillet som et rent skytespill, hvor man kun konsentrerer seg om å skyte fienden flere ganger enn man dør selv, kommer man ikke langt. Overwatch er helt og holdent oppdragsbasert, og ingen av oppdragene er «første lag til så-og-så mange kills.» I stedet skal man overta kontrollpunkter, vokte baser eller eskortere kjøretøy fra A til B. Det at hvert brett har sitt faste oppdrag (man vil f.eks. aldri eskortere et kjøretøy på Hanamura-brettet, ettersom brettet er dedikert til kontrollpunkt-oppdrag) gjør at man mye lettere kan utvikle strategier. Mangelen på oppdragstyper vil nok etter hvert bli et problem for spillet, men i første omgang tjener til mer enn nok underholdning.

Det som virkelig driver og selger Overwatch er rollefigurene, som oser av personlighet og kreativitet. De over tjue figurene er delt inn i fire klasser: Angrep, forsvar, støtte og tank (enheter som tåler litt ekstra juling). Balanserte lag er nøkkelen i spillet, samtidig som at det gjøres lurt i å skifte helt ofte i løpet av en kamp. Faktisk legger Overwatch opp til at du gjør det, og mestrer du ikke én rollefigur i en gitt kamp bør du raskt revurdere hvem du skal skifte til. Hver enkelt helt har sine spesielle egenskaper, og det å finne noen figurer som passer din spillestil vil raskt avgjøre dine resultater i spillet.

I tillegg til at de forskjellige heltene har sine spesielle egenskaper, har de også et ultimatangrep som lades opp sakte men sikkert i løpet av spillets gang. Evnen er tydelige inspirert av såkalte «ults» fra MOBA-sjangeren (fra spill som League of Legends etc.). Et slikt angrep i rette tid kan være avgjørende for spillets progresjon, og kan fort snu seier til tap eller motsatt.

Alt dette pakkes inn i en lettfattelig ramme som gjør spillet enkelt å plukke opp, og det faktum at spillet inneholder såpass varierte rollefigurer med såpass ulike roller gjør det enda lettere for flere å plukke opp spillet og sette seg inn i det. Men ikke bare det, for spillet kan også på sett og vis «belønne» deg etter en kamp dersom du har gjort din jobb veldig bra. Dette gjøres på to måter: Play of the Game-promoteringen, pluss voteringssystemet.

Play of the Game viser den spilleren som gjorde den beste innsatsen i løpet av spillets gang, og viser en kort videosnutt hvor spillerens aller beste øyeblikk i løpet av kampen blir presentert for alle. Svakheten med dette systemet er imidlertid at det som regel er de offensive spillerne som blir promotert. Det er her voteringssystemet like etter videoen kommer inn. Her trekker spillet frem fire spillere som utmerket seg i kampen på hver sin måte, og her handler det i stor grad om de gjorde jobben sin godt eller ikke. Når voteringskandidatene popper opp, kan spillerne som deltok i kampen stemme opp den spilleren de mener fortjener det mest. Det er et system som ikke gjør stort i det lange løp, men det føles alltid godt å bli verdsatt (dette er ikke minst en unik mulighet for spillere som spiller støtte-figurer å komme frem i rampelyset).

Alt dette, kombinert med at hver kamp ikke varer mer ti til femten minutter, gjør at Overwatch er et spill som føles lett å plukke opp, om det så er bare for en runde eller to. Med kombinasjonen av lagspill-mekanikker fra Team Fortress 2, ults fra MOBA-spillene og noen enkle variasjoner av klassiske skytespill, er Overwatch en sikker vinner. Det er moro, det er engasjerende og det er vanedannende, selv de gangene man taper kamper.

Blizzard er kjent for aldri å gi ut et spill før de selv er fornøyd med det de gir ut. Med Overwatch har de all grunn til å være fornøyde.

Score: 9/10