søndag, desember 27, 2015

Splatoon

Julefreden har senket seg, men det vanker fortsatt tid til litt spilling i ny og ne. Er du blant dem som sitter på en Wii U denne jula - enten fordi du har fått en ny eller fordi du har hatt den noen år og drar den frem for spilling i jula - kan det jo være greit med noen tips om hva som kan være kjekt å spille på den.

Kanskje et av årets Nintendo-eksklusive titler vil være noe for deg? Splatoon er om ikke annet enn original fargeklatt som kan skape litt moro og glede i stua en juleferie-morgen.

Splatoon er noe så spesielt som et lagbasert skytespill fra det ellers så familievennlige selskapet Nintendo. Men før du lar varsellampene blinke kan du puste lettet ut. Dette er ikke et spill hvor vold, blod og død herjer. I stedet har Nintendo laget sin egen lille variant av sjangeren. Og det fungerer overraskende godt, til tross for sine åpenbare svakheter.

I Splatoon møter vi vesener kalt inklings. Inklings er som regel i tenårene og er tydelig inspirerte av den hippe og kule skater-kulturen. De er imidlertid ikke helt menneskelige, men en slags krysning av tenåringer og blekkspruter. Dette betyr at de er ganske opptatt av blekk, men ikke nok med det: Inklings kan svømme i blekk ved å ta form av en blekksprut.

Oppskriften i Splatoon er forholdsvis enkel, og samtidig ganske så original og underholdende. Man har to lag med fire inklings i hver som konkurrerer med hverandre over nettet. Hvert lag skal i løpet av de tre minuttene kampen varer sørge for å dekke så mye som mulig av banen i blekk, samtidig som man skal forhindre motstanderlaget å gjøre det samme. Dette gjøres ved hjelp av en rekke våpen som man får større og større tilgang på jo mer man spiller. I utgangspunktet begynner man med et lite blekksprutende gevær, men man kan med tiden åpne malingsrull, malekost, langdistansevåpen, gatling gun og mye mer. Utvalget av våpen er stort og mer balansert enn det man i utgangspunktet skulle tro. Malingsrullen høres jo for eksempel ut som et over-powered våpen, men det stiller deg ganske forsvarsløs i møte med fiender med langdistansevåpen.

Som en forstår har Splatoon fellestrekk med andre lagbaserte skytespill. Imidlertid kommer man ikke særlig langt dersom man kun fokuserer på å skyte motstanderne. Joda, man kan selvfølgelig gjøre det, og av og til er det nødvendig for å hindre fienden i å avansere. Men målet i spillet er ikke å få skutt flest mulig flest ganger, men å dekke banen mest mulig i din blekk-farge. Med dette blir sjangeren, som ellers er så veldig preget av alvor og seriøsitet, plutselig langt mer fargesprakende og moro. Det er fortsatt et nettbasert lag-skytespill, men med et helt unikt preg. På toppen av det hele er det gjort så familievennlig som mulig at man lett kan introdusere den yngre skaren for sjangeren. Det er det ikke mange andre spill i sjangeren som kan skryte av.

Ved lansering har Splatoon hatt litt lite innhold å kunne skryte av, men dette har de gradvis gjort noe med. Spillet har kunnet skimte med stadig flere utvidelser, og det beste av alt er at de er gratis. Splatoon er med andre ord et eksempel på DLC gjort riktig.

Alt er imidlertid ikke bare fryd og gammen med Splatoon, og noen mørke flekker blir ganske tydelige jo mer man spiller dette fargeriket spillet.

Noe man umiddelbart legger merke til er det litt krøkkige kontrollsystemet, og da særlig kamerastyringen. Spiller man Splatoon alene på sin TV-skjerm, er man nødt til å bruke GamePad-kontrollen. For oss som foretrekker Pro-kontrolleren, er dette alltid et minus. Joda, GamePad-kontrollen brukes aktivt for å holde oversikt over kartet og hoppe raskt og effektivt til lagkameraters posisjon på brettet, men det føles likevel som et handicap. Kamerastyringen er det som gjør bruken av GamePad mest krøkkig. Man bruker kontrollerens innebygde gyroskop for å styre kameraet, og korrigerer denne med den høyre styrespaken. Ofte blir ikke dette nøyaktig nok, og det nytter heller ikke kun å bruke styrespaken - til det går kameraet for tregt.

Enspillerdelen av spillet kunne også med fordel vært bedre. Her manøvrerer man seg gjennom et Super Mario Galaxy-lignende landskap på jakt etter slemme Octarians fra verdensrommet. Det fungerer greit for å lære seg spillmekanikkene å kjenne, men blir aldri særlig spennende eller utfordrende.

Flerspillerdelen har også betydelige mangler sammenlignet med andre spill i sjangeren. Mangelen på mulighet til å kommunisere med lagspillerne er plagsom, selv om den absolutt er forståelig (det er mye uhumskheter som lurer i chatten i slike spill som kan ødelegge moroa for de fleste). Mangelen på private lobbyer er også et minus - man kan spille sammen med venner, ja visst, men så langt jeg vet går det ikke an å sette opp private kamper kun venner imellom. Det som kanskje plager mest er at det er så tungvindt å skifte våpen. For å skifte hvilket våpen man skal bruke i flerspillerkamper, må man gå helt ut av lobbyen, skifte våpen, gå inn igjen og vente en gang til på å få tilgang til en kamp.

Antallet baner som er tilgjengelig til kamp er også begrenset, noe som føles hakket unødvendig. Hver dag er det kun fire baner tilgjengelige i flerspillerkamper - to i "vanlige" kamper og to i rangerte kamper. Disse rullerer hver dag, så man kan alltids komme tilbake neste dag og spille mer, men denne begrensningen gjør at Splatoon nytes best i kortere omganger.

Mangler til tross, så er Splatoon et heidundrande morsomt spill. Det føles friskt og originalt, og selv om det med fordel kunne gjort visse ting bedre er det moro å se at Nintendo tør å satse på et nytt og friskt konsept. Forhåpentligvis blir det mer lignende moro å se i fremtiden.

Score: 7/10

Ingen kommentarer: