Enslaved: Odyssey to the West

Studioet Ninja Theory hadde ikke hatt mange år på baken da de i 2010 lanserte Enslaved: Odyssey to the West. Faktisk hadde de bare ett spill på CV-en tidligere, det PS3-eksklusive Heavenly Sword. Heavenly Sword var et spill ved lansering i 2007 gjorde inntrykk, hovedsaklig av to grunner: Det var det første PS3-spillet som virkelig viste meg hva den nye konsollgenerasjonen betydde rent grafisk sett, og det var et spill som viste at skuespiller Andy Serkis – best kjent for sine roller som Gollum, King Kong og Caesar – også kunne bruke evnene sine innenfor spillmediet, og at motion capture også kunne brukes i spillsammenheng.

Selv om Heavenly Sword i sin tid solgte godt og Ninja Theory hadde planer om en trilogi, ble det med det ene spillet til fordel for å leke med nye konsepter. Resultatet av leken ble Enslaved: Odyssey to the West, som til tross for sviktende salgstall slettes ikke fremstår som noe dårlig håndverk.

Et samarbeidsprosjekt

Enslaved: Odyssey to the West er en forholdsvis fri gjenfortellingen av det klassiske kinesiske verket Xī Yóu Jì, bedre kjent som Journey to the West (hvor også den japanske mangaen Dragonball har hentet ikke så rent lite inspirasjon). Men der den opprinnelige fortellingen forteller om en reise gjennom et gammelt, mytisk Kina, finner spiller vårt sted 150 år i fremtiden. Menneskeheten har mer eller mindre gått til grunne etter at maskiner begynte å gjøre opprør mot dem. Storbyene ligger i overgrodde ruiner, og de få menneskene som er igjen lever enten spredt hver for seg, i godt skjulte samfunn eller som slaver under maskinene, som til stadighet er på jakt etter de siste restene av motstandere. På et slavetransportskip over det som en gang var New York sitter den særdeles muskuløse og akrobatiske mannen Monkey fanget i et bur. En av hans medfanger, Trip, klarer imidlertid å komme seg ut av fangenskapet og får Monkey til å følge etter seg, og sammen ender de – noe ufrivillig – opp med å flykte fra det brennende skipet og krasje ned i New Yorks gater. Mens Monkey er bevisstløs etter krasjet benytter teknologigeniet Trip anledningen til å slavebinde Monkey med et mekanisk hodebånd som maskinene bruker for å kontrollere slavene sine. Med båndet rundt hodet oppstår en kobling mellom Monkey og Trip som tvinger Monkey til å gjøre det Trip ber ham om, og skulle hun dø vil han lide samme skjebne. Trip, som er fra en skjult landsby i vest, ber Monkey om å hjelpe ham hjem, og instruksen er klar: Assister, beskytt og bær henne.

Når et helt spill fremstår som et eneste langt eskorteoppdrag, skulle man tro hele spillet står i fare for å kollapse under frustrasjon og sinne over elendig AI som gjør sitt ytterste for å sørge for å gi deg en verst tenkelig opplevelse. Derfor er det befriende å oppleve at Enslaved føles heller motsatt. Trip er kanskje ikke den fødte slåsskjempe, men hun har mange ess i ermet som fort gjør Monkey like avhengig av henne som hun er av ham for å komme seg ut av New York og frem til målet. Denne gjensidigheten er med å skape en historie og atmosfære som få andre eskortespill har prestert tidligere (med mulig unntak av Half-Life 2 og i ettertid også BioShock Infinite). Det hele toppes med animasjoner av Monkey og Trip som er svært teknisk imponerende (selv i dag), hvor både ansikt og øyne må fremheves som særlig velanimerte. Både Monkey og Trip føles svært levende, noe ikke bare animatørene, men også stemmeskuespillerne må ta litt av æren for (Andy Serkis gjør reprise i Ninja Theory-sammenheng og er både stemmen og skikkelsen bak Monkey).

Hopp og deng

Sjangermessig plasserer Enslaved seg temmelig trygt i en moderne plattform-eventyrsjanger, ikke rent ulikt spill som Uncharted-serien. Dermed snakker vi om nokså lineær progresjon i forholdsvis lukkede miljø, som spes på med en solid dose akrobatisk klatring og noen nevekamper mot skumle maskiner av ymse varianter. For den som foretrekker det åpne landskapet som fritt lar seg utforske, vil nok Enslaved dermed fremstå som nokså låst og kjedelig, selv om det ikke mangler på utfordringer underveis. Det er ikke automatisk gitt hvor man skal klatre til enhver tid, selv om man stort sett har god kontroll på dette. Det er imidlertid slåsskampene som skaper de største utfordringene, ikke minst når man etter hvert møter store kvantum av sterke fiender. Til å slåss har Monkey ikke bare knyttnevene å benytte seg av, han har også en stav som kan skyte, forlenges og trekkes sammen etter ønske (igjen noe fra Journey to the West vi også møter i Dragonball). Å lære seg å veksle mellom de ulike hjelpemidlene er nøkkelen for å beseire fiendene, men til tross for de forskjellige bestanddelene blir det litt for mange tendenser til ren knappemosing etter hvert.

Alt dette pakkes på sin side inn i en vakker drakt, og om ikke annet er ferden fra New York og vestover en som ser bra ut. I likhet med andre postapokalypser har vegetasjonen overtatt det meste av landskapet, og selv om vi i ettertid har sett enda bedre gjennomføringer på dette i f.eks. The Last of Us er det fortsatt stas å se menneskenes fordums storhet nå bli overtatt av grønne naturkrefter. Fortsatt er Enslaved et vakkert spill, særlig hvis man tar seg tid til å tukle litt med innstillingene på PC.

For den historiesultne

Det er ingen tvil om at Enslaved: Odyssey to the West bæres av to bjelker: Historie og teknisk standard. Med 2010-brillene på står det absolutt i begge kategoriene, og selv i dag har spillet stor underholdningsverdi. Ikke minst er det samspillet mellom Monkey og Trip det meste står eller faller på, og blir man ikke engasjert av denne delen kan man like gjerne finne noe annet å bruke timene sine på. Er du derimot interessert i gode rollefigurer, karakterdynamikk og litt akrobatisk action, er Enslaved: Odyssey to the West verdt en titt.

Score: 8/10