mandag, april 01, 2013

Metal Gear Rising: Revengeance

Få spillserier er like mye elsket av både anmeldere og fanskare som Metal Gear-spillene. Det som begynte som et ambisiøst infiltrasjonsspill kalt Metal Gear i 1987, har siden den gang bare økt i popularitet. Mye av æren for seriens gjennombrudd kan Metal Gear Solid til Playstation i 1998 ta æren for. I Metal Gear Solid kom filmpasjonen til spillseriens pappa Hideo Kojima fram, og spillet var blant de første store konsollspillene som virkelig inkluderte filmsekvenser. Skillet mellom film og spill ble forsøkt utvisket.

Siden den gang har vi fått flere spill om de store vandrende tank-maskinene kalt Metal Gear. Metal Gear Solid 2 tok serien til de konspiratoriske høyder. Metal Gear Solid 3 gav oss en skikkelig spionthriller under den kalde krigen, hvor vi også fikk kontrollere Naked Snake, senere kjent som Big Boss (og også «far» til seriens tidligere helt, Solid Snake). Det håndholdte Metal Gear Solid: Peace Walker brakte oss til et konfliktfylt Mellom-Amerika på 70-tallet. Og med Metal Gear Solid 4 møtte den konspiratoriske organisasjonen The Patriots sin ende, og den nå aldrende Solid Snake kunne trekke seg tilbake fra sitt siste eventyr.

Heldigvis har Metal Gear-spillene et rikt persongalleri, og at Snake har pensjonert seg betyr derfor ikke at serien må gjøre likeså. Det er på bakgrunn av dette at vi i vinter fikk servert spin off-tittelen Metal Gear Rising: Revengeance. Her møter vi atter en gang Raiden i hovedrollen, en rolle han sist hadde i Metal Gear Solid 2.

En cyborgs historie
Året er 2018, fire år etter Metal Gear Solid 4. The Patriots er historie, men selv om de kontrollerte krigsindustrien betyr dette likevel ikke at krig er historie. Fremdeles spiller PMC (Private Military Companies) en stor rolle i verdensøkonomien. Det er for en slik organisasjon kalt [....] at Raiden, med sin ekstreme cyborg-kropp, arbeider for å sikre fred og stabilitet i et ikke-navngitt afrikansk land. En slik fred er derimot ikke lukrativ for verdensøkonomien, noe som forårsaker et Metal Gear-ledet cyborg-attentat fra et PMC kalt Desperado. Raiden lider nederlag, et nederlag som skaper en blodig hevnlyst. Dette gir ham samtidig mulighet til å ytterligere teste sine cyborg-evner og krefter.

Som en sidehistorie til Metal Gear Solid-serien er historien i Metal Gear Rising ikke på langt nær like intrikat og samfunnskritisk. Til det er tonen i spillet og spillmekanikken som følger med altfor over-the-top og useriøs. Likevel makter utviklerne å skape en historie med noenlunde engasjerende trekk og handling. Raiden avdekker en krigsindustri han selv har vært et offer for, og som selv med sine science fiction-trekk fremdeles har en aktualitet inn imot vår egen virkelighet. På samme måte som moderserien forsøker med andre ord Metal Gear Rising å være et spill som både bringer deg til slagmarken og samtidig får deg til å reflektere over krigens avskyeligheter.

Kutt alt
Den som har forventet seg et snikespill på lik linje med Snake og Raidens tidligere eventyr, må nok gå skuffet tilbake: Metal Gear Rising er først og fremst et hack and slash-spill, noe som reflekterer Raidens nye identitet som en overmenneskelig cyborg med ufattelige krefter. Med sverdet i hånd er Raiden i stand til å kutte nesten alt og alle i fillebiter, en egenskap som gir først og fremst gir oss assosiasjoner til animefigurer som Goemon fra Lupin the 3rd eller spillfigurer som Ryu fra Ninja Gaiden. Med slike egenskaper følger selvsagt formidable fiender, noe som igjen skaper et intenst tempo. I møte med et variert fiendebilde må Raiden veksle mellom hurtige og mer kraftfulle slag. Når muligheten åpner seg kan han så benytte seg av Blade Mode, hvor alt går i sakte fart og fiendens svake punkter åpenbarer seg. Er fiendene nok svekket og Raidens kampmetere fylt nok opp, vil muligheten for å rive ut fiendens nanomaskinkjerner åpenbare seg for den fingernemme. Det er brutalt når Raiden røsker ut blålysende perlekjeder alá ryggrader, men du verden så intenst det er.

Selv om Metal Gear Rising er et originalkonsept fra moderstudioet Kojima Productions, ble spillet på et tidspunkt overlatt til Platinum Games, som først og fremst er kjent for formidable eventyr som Bayonetta og Vanquish. Selv om Metal Gear Rising er et spill som plasserer seg trygt i Kojimas verden, kan man trygt si at påvirknigen fra Bayonetta og Vanquish skinner igjennom i det spillmekaniske. Kort fortalt: Kampsystemet låner mest fra Bayonetta, mens tempoet er mer samsvarende med Vanquish. Adrenalinnivået er skyhøyt gjennom så å si hele spillet, og er det ikke horder av fientlige soldater som hamrer løs på deg er det intense og inn-i-granskauen-så-vanskelige bosskamper som møter deg.

Kontrollmessige svakheter
Det er også et vakkert spill som møter deg. Metal Gear Rising presser konsollene til det ytterste, og spillet flyter utmerket godt til tross for at det til tider kan være temmelig kaotisk og mye som foregår på en gang. Deler av det grafiske særpreget fra Metal Gear Solid 4 er beholdt, samtidig som at Metal Gear Rising kjører sitt eget løp på det stilartmessige punktet. På lydfronten er et solid lydspor med på å bygge opp om det høye adrenalinnivået, og utvalget av musikalske stilarter passer godt overens med spillet i sin helhet. Ja, spillet makter til og med å få dubstep til å høres bra ut, noe som i seg selv er en mektig bedrift.

Det man alltid kommer tilbake til når det gjelder hack-and-slashspill er kontrollsystemet. Er kontrollsystemet sviktende, svikter også helhetsopplevelsen. Og selv om kontrollsystemet i Metal Gear Rising i likhet med Bayonetta gjør mye både enkelt og riktig, er det ikke uten sine svakheter. Unnamanøvre er vanskelige å få til, og her savner jeg en egen knapp slik man finner i Platinum Games' tidligere titler. Dermed beror mye på at man er i stand til å mestre pareringssystemet, som langt ifra er noen enkel affære. Her er timing og retningen på styrespaken avgjørende, men med variabel kamerakontroll er dette dessverre ikke alltid like lett å få til. Resultatet er at Metal Gear Rising blir mer utfordrende enn det egentlig er ment å være, og når spillet i utgangspunktet holder en høy vanskelighetsgrad sier det seg selv at dette ikke er fordelaktig.

Vellykket samarbeid
Likevel er det ingen tvil om at både Platinum Games og Kojima Productions kommer fordelaktig ut av samarbeidsprosjektet. Sluttresultatet er et hack-and-slash-spill slik de stort sett skal være: Så overdådige at de umulig kan tas altfor seriøst, men samtidig festlige. Metal Gear Rising: Revengeance kan kanskje ikke måle seg med moderserien, men det føles heller ikke som en unødvendig spin off-tittel vi kunne klart oss godt foruten. Snarere tvert imot.

Score: 8/10

Ingen kommentarer: