World of Ingar

Om Final Fantasy VIIs 15-årsjubileum

2012-01-31T11:22:00.004+01:00

En ung, rødkledd kvinne kommer gående ut fra en sidegate i en mørk, røyktung by. Fargene som preger bygningene rundt er metalliske og uten liv. Kameraet zoomer stadig lengre bort fra kvinnen, og etterhvert kommer både en og to reaktorpiper til syne. Til slutt ser man hele byen, rund i formen og dyster av natur, med bare en grå røyk og noe grønnskjær her og der til å sprite opp fargene. Et tog høres. Kameraet zoomer inn på en av byens togstasjoner. Toget stanser, og ut av toget hopper en gjeng med miljøterrorister fra organisasjonen Avalanche og begynner å denge løs på soldatene for multiselskapet Shinra. Fra taket av toget hopper en ung mann i tjueåra med karakteristisk frisyre og en gigantisk sverd som er minst like stort som mannen selv. Hans navn er Cloud Strife, og dette er mannen du skal følge resten av historien.

Ja, omtrent slik begynner Final Fantasy VII, som ble lansert i Japan for nøyaktig 15 år siden i dag. Spillet har i etterkant blitt stående som seriens mest kjente og ikoniske installasjon, og det er mangt et gamer-hjerte som blir varmt av nostalgi når man nevner navn som Cloud, Tifa, Barrett, Aerith, Red XIII eller Sephiroth. Med sin spennende historie, unike cyberpunk-setting, persongalleri som var unike for sin tid og utsøkt musikk av Nobuo Uematsu er det selv i dag vanskelig å ikke la seg fascinere av dette klassiske JRPG-eventyret.

Final Fantasy VII var en spillhistorisk milepæl på minst tre måter. For det første var dette det første spillet i serien som ble lansert i Europa. Før den tid var det kun tre av spillene som hadde fått en engelskspråklig lansering, og samtlige var kun gitt ut i Nord-Amerika. Her på berget var det dermed kun noen ytterst få priveligerte sjeler som hadde stiftet bekjentskap med serien. Det er derfor kanskje ikke så rart at mange norske FF-fans holder dette spillet så høyt i kurs: Den første kjærligheten er det som kjent noe spesielt med.

For det andre var Final Fantasy VII det første spillet i serien som ikke ble utgitt på en Nintendokonsoll. De seks første spillene i serien var forbeholdt Nintendos maskiner (dersom man ser bort fra MSX2-porten av det første spillet), men da Nintendo på midten av 90-tallet valgte å tviholde på spillkassetter som format for Nintendo 64, valgte Squaresoft å gå over til konkurrenten Playstation. CD-formatet var bedre tilpasset Squaresofts ambisjonsnivå, og selv da tok spillet hele 3 CD-plater. Resten er, som det sies, spillhistorie. Final Fantasy VII solgte i sin tid i millioneksemplar (i 2010 passerte man 10 millioner solgte enheter), og ble et av konsollens bestselgende spill. For mange ble nok spillet like mye en grunn for innkjøp av konsollen som Halo ble for Xbox noen år senere.

For det tredje (og her kommer spillhistoriens minst bevarte hemmelighet, bare så dere er advart) ble spillet ikonisk ved at en av spillets mest sentrale hovedpersoner, Aerith, tjue timer uti spillet blir drept av skurken Sephiroth. At Final Fantasy-figurer ble drept i løpet av spillets gang var ikke noe nytt; tilsvarende hendelser finner man i V og VI. Men Aeriths død skilte seg på mange måter ut. Den kom ut av ingensteds hen. Den er brutal, idet Sephiroth spidder en mediterende Aerith. Den gjør kampen mot Sephiroth så mye, mye mer personlig. Og ikke minst ble hendelsen brakt til live av det som på den tiden var uovertruffen 3D-grafikk og det melankolske temastykket Aerith's Theme klingende i bakgrunnen. At skolegårdsrykter på den tiden blant spillinteresserte sa at man kunne bringe henne tilbake til live igjen gjennom obskure ritualer forteller noe om hvilken effekt hendelsen hadde på datidens spillere (nostalgikere og nysgjerrige kan se hendelsen i sin helhet her).

Det er mange grunner til både å like og mislike Final Fantasy VII (den dårlige oversettelsen er en av grunnene til at jeg gjerne ser en nyversjon i løpet av årene som kommer). Men spillets betydning for spillhistorien og spillere verden over er vanskelig å bestride. Gratulerer med dagen, Final Fantasy VII!

Final Fantasy XIII-2

2012-01-30T17:45:00.003+01:00

Final Fantasy XIII-2 er oppfølgeren som ifølge utviklerne skal ta fansens ønsker på alvor, og som har tatt til seg mye av tilbakemeldingene forgjengeren fikk. Men finnes det noen som helst garanti for at fansen vet hva de vil, eller at de er enstemmige? Les den første norske anmeldelsen og bli klok her.

Score: 7/10

Resident Evil: Operation Raccoon City (preview)

2012-01-30T13:25:00.005+01:00

Er du fan av zombiespill og/eller Resident Evil? Synes du tanken om en samarbeidsmodus satt i Raccoon City anno 1998 høres ut som en god idé? Vel, for et par uker siden testet jeg en forhåndstitt-versjon av spillet, og den ikke særlig flatterende omtalen leser dere på Gamereactor her.

Senere i dag kommer det også en anmeldelse. Følg med, følg med...

Om søndags-lørdagsgodt, uke 4

2012-01-29T10:26:00.003+01:00

Lørdagsgodt blir denne uka servert på en søndag. Ikke fordi jeg ikke hadde tid igår, men fordi jeg har ikke støtt på så mange nevneverdige videoklipp denne uka. Dermed måtte jeg bruke litt tid på å grave.

Vi begynner i Pixar-avdelingen, nærmere bestemt Cars 2. Filmen er kanskje ikke verdens beste, men jeg lo ihvertfall veldig godt av hele Tokyo-delen av filmen. Følgende sekvens er en liten smakebit...

Deretter følger vi opp med den britiske standup-komikeren Eddie Izzard, som forøvrig har en rolle i Cars 2. Denne gangen snakker han bl.a. om gale diktatorer.

Top 10 Anime Series: #8

2012-01-26T11:06:00.006+01:00

Japansk manga og anime har et hav med undersjangre. Man har en sjanger som skal passe enhver målgruppe og interesse, enten det er snakk om barnehagebarn, bankarbeidere, pensjonister eller ungdom. Man har serier som faller under sjangeren sport, sjakk, økonomi, hverdagsliv, ungdomsdrama, romantikk, teknologi og endatil pornografi. De to mest populære sjangerene er imidlertid shonen og shojou, som oversatt betyr ung mann og ung kvinne/jente. Det er med andre ord snakk om serier som sikter seg primært inn mot tenåringer, og av de to er shonen-serier dem man finner flest av blant verdens bestselgende tegneserier noensinne.

Shonen-sjangeren ble for alvor en salgsvare av dimensjoner da Akira Toriyama lanserte manga-serien Dragon Ball i 1984, og da særlig serier hvor heftige kamper stod sentralt. Senere har mange serier fulgt etter med klare inspiratoriske trekk fra Dragon Ball, enten det er snakk om serier som Shaman King eller (grøss) Naruto. En shonen-serie av nyere dato som likevel har markert seg som et frist pust i sjangeren er Fairy Tail.

Settingen i Fairy Tail er en verden der magi og magikere er daglig kost. De som ønsker å livnære seg av sine magiske egenskaper, må som regel bli medlem av et magisk laug, på engelsk bedre kjent som guild. Blant de fremste og mest legendariske guilds i kongeriket Fiore finner man Fairy Tail i byen Magnolia. Hit kommer den aspirerende magikeren Lucy Heartfilia, med et medlemskap i Fairy Tail for øye. Ved et tilfeldig møte oppstår et vennskap med seriens hovedperson Natsu Dragneel og hans trofaste venn, den flyvende blå katten Happy. Natsu er et sentralt medlem i Fairy Tail som i sin tid ble oppdratt av dragen Igneel, og som dermed mestrer den høyst krevende og sjeldne magiformen Dragon Slayer. Ganske snart etter at Lucy får innpass i Fairy Tail oppstår det et team i lauget, som i tillegg til Natsu og Lucy består av ismagikeren Gray Fullbuster (Natsus stadige rival) og våpen- og rustningseksperten Erza Scarlet, med kallenavnet Fairy Queen Titania. Sammen med Fairy Tails mange øvrige medlemmer deltar vi på spennende eventyr og en reise gjennom gleder og sorger.

Som en god del andre shonen-serier handler Fairy Tail om viktige og gode verdier som ære, vennskap og pågangsmot, og at disse kvalitetene lett kan hjelpe deg til å banke livsskiten ut av motstanderen selv om du i utgangspunktet skulle hatt null sjanse til å vinne. Dermed blir du sterkere innenfor din fagdisiplin underveis, og det kommer godt med, for det gjør motstanderne også. Det er også viktig å understreke at veldig få av slemmingene er eeegentlig onde, de er bare veldig, veldig misforståtte skapninger som tyr til onde midler for å selvrealisere seg selv eller hjelpe sine kjære. Med andre ord, så langt er det lite eller ingenting som skiller Fairy Tail fra den gjennomsnittlige shonen-serien. Parallellene til lignende serier er tydelige. Så, where's the difference?

Den første og mest kjærkomne forskjellen er seriens progresjon. Der andre serier som Naruto fikk meg til å hoppe av i frustrasjon fordi enhver episk slåsskamp tar noenogtjue episoder (hvorav 90% av kampen består av at personene erindrer sin "traumatiske" fortid), er Fairy Tail en serie der det faktisk skjer noe. Det går fremover. Storslåtte oppgjør tar sjelden mer enn en hel episode - gjerne ikke mer enn en halv episode, som regel - og allikevel sitter en igjen med en stor porsjon av tilfredshet etterpå. Serien går fort fremover, men mestrer likevel å holde publikum engasjert med nervepirrende handling. Fairy Tail beviser med andre ord at det går an å tenke storslått og samtidig ikke henge igjen i fortids-myra.

Deretter skal det sies at Fairy Tail har et utrolig variert og underholende dramatis personae. De fleste arketypene man kjenner fra forskjellige animeserier er representert, men ofte tolket på nytt og/eller herlig vis. Dette gjør at man engasjerer seg i større grad i serien, og det er få serier som på så kort varsel kan dra seeren fra latter til tårer.

Fairy Tails kanskje sterkeste salgskort er etter min mening det fantastiske soundtracket (ja, det er ofte det som gjør at jeg faller for en serie). Forestill dere et soundtrack som henter klare trekk fra keltisk og irsk folkemusikk, for deretter å blande det med progrock og metal. Ja, da har du beskrevet mye av sjarmen ved Fairy Tail-soundtracket. Jeg tør faktisk å gå så langt som å si at musikken er noe av den beste kampmusikken jeg har hørt noen gang, uavhengig av medium. Soundtracket kan ikke roses nok, det må rett og slett bare høres. Smakebiter bør inkludere Fairy Tail Main Theme, Erza's Theme, Natsu's Theme (noen flere som får assosiasjoner til Scorpions Hurricane av denne?), Mages' War, Dragonslayer...lista kan fort gjøres lang, så det beste er egentlig å bare kjøpe de tre tilgjengelige soundtrack-albumene og høre gjennom alt sammen.

Fairy Tail er kanskje ikke verdens mest originale serie, men du verden så bra den sammenblander de forskjellige ingrediensene. Av nye og någående shonen-serier er Fairy Tail noe av det beste man kan unne seg. Det er bare å begynne!

Om masteroppgavens problemstilling, 2.0.

2012-01-24T18:08:00.003+01:00

Det begynner å bli en stund siden jeg sist sa noe om masteroppgaven og dens fremgang. Vel, nå har jeg entret mitt siste halvår på Fjellhaug, et halvår som er satt av til kun å jobbe med masteroppgaven. Så langt har denne prosessen stort sett bestått av å lese, bestille bøker, lese, forsøke å systematisere ting og lese.

Siden sist har problemstillingen blitt noe mer spisset inn. Jeg sliter fremdeles med en god formulering, men foreløbig lyder den omtrent slik:

"J.R.R. Tolkien og C.S. Lewis: En komparativ analyse av kristologiske/antikristologiske karaktertrekk og historiens gang (skapelse, fall, frelse, eskatologi) i Narnia og Arda, med særlig fokus på forfatternes konfesjonelle ståsted."

Så får vi se hva tittelen på det hele blir. Hva med Korset, ringen og klesskapet?

Om Star Wars Suite

2012-01-22T10:58:00.003+01:00

Torsdag og fredag ble det arrangert to konserter i Oslo konserthus som svært mange filmglade mennesker i alle aldre hadde glede av. På fredag var det min tur til å ta del i herligheten. Dermed fikk jeg byttet om noen vakttimer, alliert meg med seks andre filmmusikkinteresserte og slengt på meg en nerdete t-skjorte før turen gikk til Oslo sentrum. Mål: Star Wars Suite.

Konserten var, som navnet sier, en fin kolleksjon av filmmusikken fra Star Wars-filmene, fremført live av Oslofilharmonien og dirigert av Lucas Richman. I tillegg opptrådte (selvsagt) 501st Nordic Garrison, en Star Wars-utkledningsgruppe dedikert til sagaens mørkere figuranter, men dessverre var det ingen av dem å skue blant orkesteret. Jeg overdriver ikke når jeg sier at det var folk i alle aldersgrupper og sosiale grupper tilstede, og alle så ut til å nyte den spektakulære konserten.

For spektakulært var det. Selv kjenner jeg Star Wars-musikken nesten tvers igjennom, og det var bedre å sitte og høre det live fremfor å høre London Philharmony Orchestra-fremføringene på plate. Selvsagt, sier man kanskje, men det er ikke alltid et selvfølge at musikk blir bedre live, ikke minst når det er snakk om musikk som man kjenner ut og inn.

Noe småplukk var det likevel. På to av konsertens stykker, Duel of the Fates og Battle of the Heroes, savnet jeg koret som vanligvis pleier å være med, ettersom begge stykkene blir litt mer fattig uten koret. I tillegg var lydbalansen ikke den aller beste da de fremførte Cantina Band. Men utenom dette? Upåklagelig. At herligheten bare kostet 150 kr for oss studenter er selvfølgelig bare en bonus.

Hele konsertlisten får dere her, og her kan dere høre stykkene på Spotify. Jeg ble også gledelig overrasket over at de fleste av mine topp ti-favoritter også var å høre på konserten:

Main Theme (From Episode IV + Episode IV ending)
Duel of the Fates
Anakin's Theme
The Little People (C3P0 & R2-D2)
Flag Parade
The Adventures of Jar-Jar
Across the Stars
Battle of the Heroes
The Imperial March
Pause
The Asteroid Field
Princess Leia's Theme
Cantina Band
Yoda's Theme
Here They Come (Battle of Endor III medley, first part)
Luke and Leia
Parade of the Ewoks
The Forest Battle
The Throne Room

Om lørdagsgodt, uke 3

2012-01-21T12:49:00.001+01:00

Tenke seg til, det er allerede tredje lørdag i 2012. Tiden flyr...

I dag er lørdagsgodt dedikert til god musikk. God musikk kan man blant annet få gjennom YouTube-gruppa The Piano Guys, som tidligere har blitt vist her på bloggen. Dagens dose er todelt: Først får dere en pianosolo fra Pirates of the Caribbean

Deretter kjører vi en vakker sak fra Les Miserables.

Top 10 Anime Series: #9

2012-01-19T10:42:00.008+01:00

Da jeg tilbrakte mine barndomsår i Japan, var det noen animeserier som tidlig utpekte seg som favorittserier (og ingen av dem var Dragon Ball, til tross for at serien var på høyden på den tiden, for den var for voldelig for mitt sarte barnesinn). Noen av dem var serier av mer barnslig natur, som Doraemon og Anpanman. Noen var av det mer banale og utrolig sære humor-slaget, som Crayon Shinchan, en serie jeg fremdeles ser med glede dersom jeg kommer over noen episoder på nettet. Men når det gjalt de mer tøffe, kule seriene som brødrene mine også kunne se på, da var det i hovedsak to serier som utpekte seg. Den ene var 80-tallsserien City Hunter, om den alltid like tøffe og presise opprydningsmannen i Tokyos underverden, Saeba Ryo. Men den andre og enda tøffere serien, som med dette sikrer seg niendeplass på denne lista, var Lupin the 3rd.

Konseptet i Lupin the 3rd er ikke verdens mest kompliserte, noe som også kan forklare hvordan serien fremdeles lirer av seg en halvannentimers film nesten hvert år, godt over 30 år etter seriens debut. Hovedrolleinnehaveren er Arsene Lupin III, barnebarn av den sagnomsuste romanfiguren og mestertyven Arsene Lupin. Lupin III har tydeligvis valgt å følge i bestefarens fotspor, og det er ingen mindre tittel enn "The World's Greatest Thief" som er siktemålet. Men Lupin er ingen ussel småtyv som stjeler lommebøker fra intetanende turister, godteri fra unger eller kamferdrops fra pensjonerte bestemødre. Nei, Lupin har både integritet og ære i beholdt, og å stjele fra de fattige og svake er både uinteressant og æresløst. Med andre ord kan det virke som at Lupin har et slags Robin Hood-kompleks over seg, selv om "gi til de fattige"-delen ikke alltid inntreffer (skjønt det har forekommet i serien; Lupin har tross alt et hjerte). For Lupin er kun det beste og det vanskeligste godt nok. Innbruddssikre banker, uinntakelige fort, skjulte skatter og kriminelt rike kriminelle - ja, det er mer i Lupins bane.

Som regel slipper Lupin å ferdes alene på sine ranseskapader. Hans mest lojale håndlanger, Jigen Daisuke, er med sin Smith & Wesson Model 19 en av verdens mest presise og raske revolvermenn. Titt og ofte får de følge av samuraien Ishikawa Goemon XIII, direkte etterkommer av den legendariske samuraien og mestertyven Ishikawa Goemon. Og hva er vel en serie som dette uten en ekte femme fatale? I Lupins tilfelle heter hun Mine Fujiko, og hvor man har henne på lojalitetsskalaen er aldri godt å si. Lupins kanskje mest trofaste etterfølger er likevel ICPO-etterforsker Zenigata, som har gjort det til sitt livsverk å arrestere Lupin og stille ham til ansvar for sine udåder (i hvor mange år han har forsøkt dette vites ikke, men det er nok snakk om tiår). Dette betyr at der Lupin dukker opp, er Zenigata garantert å følge etter i rettferdighetens navn.

Serien deles som regel inn i tre "epoker," som determineres ut ifra fargen på Lupins dressjakke: I første epoke var den grønn, i den andre og lengste (og dermed på mange måter den mest kanoniske) var den rød, og i den tredje fikk den en mer rosa-lignende farge.

Det er mange grunner til å la seg fascinere og underholde av Lupin the 3rd. Rekken av ikoniske aktører i persongalleriet er bare en av dem. De fleste av hovedrolleinnehaverne har stått som forbilde for mang en anime-figur i ettertid, som f.eks. persongalleriet i Cowboy Bebop eller Nabeshin i Excel Saga. Lupin og Jigen er som ofte svært gjenkjennelige med sin henslengte og hjulbeinte stil, og Jigen er som regel aldri vanskelig å oppdage med det spisse skjegget, hatten trukket godt nedover ansiktet og alltid med en sigarettstump i munnen. Goemon er alltid den stoiske sjel som søker indre ro og ser ned på mye av Lupins adferd (ikke minst når det kommer til damefronten), samtidig som at han ikke kan la være å beundre Lupin. Fujiko er en av animehistoriens mest ikoniske femme fatale-figuranter, som ikke nøler med å spille på sjarm og sexappeal for å oppnå sine mål (som som regel er å stikke av med hele byttet selv). Lupin selv er alltid morsom å følge med på, ikke minst takket være at Lupin helt frem til 1995 ble brakt til live av Yasuo Yamada, en av Japans mest legendariske stemmeskuespillere gjennom tidene. Ikke bare er Lupin en mestertyv med en æreskodeks, men mannen har også et utvalg av utstyr, våpen og dingser som kan få både James Bond og Inspector Gadget til å grine av misunnelse. Dessuten er Lupins intellekt og fingernemhet av et slag som gjør at man aldri vet når mannen kan snu opp-ned på situasjonen. Nevnte jeg forresten at mannen kjører den tøffeste bilen i animehistorien, en Excalibur SSK?

Det er også noe med skurkeserier som fascinerer de fleste av oss. De fleste av oss kan sitte og kose oss med filmer som Ocean's Eleven og The Italian Job, selv om vi både vet og anerkjenner at innbrudd og stjeling er galt. Det vi likevel koser oss med når vi ser slike filmer er ikke tyveriet i seg selv, men hvordan skurkene går frem for å nå frem til det øyensynlig umulige målet. Nettopp i denne faktoren ligger også mye av gleden i Lupin the 3rd. Det er i opplevelsen og fremgangsmåten eventyret ligger, ikke i utbyttet og rikdommene som følger.

Noe av det mest avgjørende for at serien har en så stor plass i mitt hjerte er nok likevel musikken. Ohno Yujis jazztoner setter sin stemning på hele serien, og det ikoniske introduksjonstemaet har blitt tolket på mange vis opp gjennom årene, men alltid solid fundamentert i jazzen (her er bl.a. 1978-varianten, 1992-varianten og Castle of Cagliostro-varianten). Antakelig er Lupin the 3rd en av hovedgrunnene til at jeg den dag i dag fremdeles er glad i jazz som sjanger.

Lupin the 3rd har opp gjennom årene gått gjennom mye som serie. Enkelte av filmene som har blitt laget er katastrofalt dårlige, som Legend of the Gold of Babylon. Samtidig finnes det også filmer som både er underholdende (Episode 0: First Contact) og riktig så spennende (som Hayao Miyazaki-klassikeren Castle of Cagliostro, den beste av Lupin-filmene). Er man på jakt etter en god, gammel traver innen japansk anime som har hatt en stor kulturell påvirkningskraft og som samtidig er underholdende, er anbefalingen herved gitt.

NB: Alle japanske navn er skrevet på japansk vis, med etternavn-fornavn. Unntaket er selvsagt Arsene Lupin, ettersom navnet er fransk av opphav og ikke japansk.

Om 17.januar

2012-01-17T11:01:00.004+01:00

De fleste av oss har visse dager i året som er spesielle. Dager som kanskje er særlig satt av til ettertanke. For meg har 17.januar vært en slik dag helt siden 1995. 17.01.1995 kl.05:46 var tidspunktet for Hanshin-jordskjelvet i Kobe, som krevde over 6.300 liv.

Det er lite som er mer skremmende enn et jordskjelv. Den trygge grunnen under en gir etter og viser seg å være minst like forræderisk som andre naturkrefter og elementer.

I år merker jeg likevel at et annet jordskjelv får en minst like stor bevissthet på denne dagen i mitt hode. Det er snart ett år siden Tohoku-jordskjelvet i Japan 11.mars, som ble etterfult av en ufattelig destruktiv tsunami. Katastrofen var enorm, ødeleggelsene var totale og nesten 20.000 menneskeliv gikk tapt, enten som bekreftede omkomne eller savnede. Selv et materielt velstående og utviklet land som Japan kan totalrammes av naturkatastrofer, og det hele slår oss i ansiktet som et gigantisk memento mori.

Da Tohoku-katastrofen inntraff i fjor, var det veldig mange som uttrykte "Vi kan ikke forestille oss hvordan de har det." Det er sant, men 17.januar 1995 gav nok både meg og mange andre en viss anelse av hva å stå midt oppi en slik katastrofe vil si. Å miste alt og alle. Å bli totalt frarøvet for fremtid og håp. Men samtidig, som overlevende, å måtte ta steget videre, både for sin egen og andres del. At livet til slutt vil gå videre, rett og slett fordi livet må gå videre.

Dagen i dag er tid for å huske på jordskjelvofre i bønn og ettertanke, enten de ble rammet 17.01.1995, 11.03.2011 eller når det enn måtte være.

Om lørdagsgodt, uke 2

2012-01-14T10:50:00.003+01:00

Nok en helg er over oss, og hvilken bedre start på en helg kan man vel få enn med en dose lørdagsgodt?

Tidligere i lørdagsgodt-avdelingen har jeg publisert en video av The Piano Guys. Dagens første video er en nydelig video fra de samme kara, hvor den klassiske salmen Nærmere deg, min Gud blir tolket på cello. Se, lytt, nyt!

Deretter er det tid for litt japansk galskap. Mannen på videoen har sett seg lei av folk som går tregt foran seg på fortauet, og har funnet opp en liten sak som kan løse det problemet.

Top 10 Anime Series: #10

2012-01-13T12:53:00.016+01:00

I høst lovet jeg, etter å ha spurt brukerne på Gamereactor hva de helst ville lese, å lage en topp ti-liste hvor jeg rangerer mine favoritt-animeserier og forteller litt om dem. Nå vil jeg på ingen måter ha det på meg at jeg er en mann som bryter mine løfter, men å lage en slik liste krever en dose forarbeid. For det første må man foreta litt selvransakelse og bestemme seg for eksakt hvilke serier man faktisk holder som sine personlige favoritter. Dernest kommer et stykke like vanskelig arbeid, som er å rangere dem i "riktig" rekkefølge.

Nå er imidlertid forberedelsene unnagjort, og det hele er klappet og klart for en topp ti-liste. Men før vi begynner, ønsker jeg å avklare noen små detaljer:

Jeg har, tro det eller ei, ikke sett alle animeserier på kloden. Det vil si at dette på ingen måte er presentert som noen form for fasit-liste med historiens definitivt beste serier. Noen serier har definitivt unngått radaren, enten fordi jeg ikke har hatt tid til å se dem eller fordi jeg rett og slett aldri har hørt om dem.
Jeg kan ikke garantere at kåringen blir 100% spoiler-fri, men skal selvsagt forsøke mitt beste for ikke å avsløre altfor store detaljer.
Noen serier vil rangeres høyere enn andre av rent subjektive grunner. Det vil si at til tross for at jeg ville gitt en serie 9/10 og en annen 8/10 i en anmelder-situasjon, er det likevel mulig at jeg vil rangere 8/10-serien høyere på et personlig plan enn 9/10-serien.
For hver serie jeg skriver om, vil jeg også forsøke å nevne og referere til lignende serier.
Dette er en liste over anime-serier. Filmer vil derfor ikke bli tatt med, med mindre jeg refererer til dem i forbindelse med en serie eller filmen har en direkte tilknytning til den beskrevne anime-serien (de fleste anime-filmer er ofte basert på en serie; selvstendige animefilmer er det få av). Studio Ghiblis filmer, som ellers ville ha preget så å si hele lista, kommer derfor ikke til å bli nevnt.
Det vil også bli et forsøk på å nevne hvor på "anime-skalaen" man bør være før man gir seg i kast med serien. Noen serier begynner man ikke med dersom man er helt fersk innenfor anime, og parodi-serier krever at man har sett visse serier før man gir seg i kast med dem.

Er dere klare? Da begynner vi med #10 på topp ti-lista, som befinner seg i kultklassiker-sjangeren:

Neon Genesis Evangelion

Dersom man er mer enn middels interessert i anime, må man på ett eller annet tidspunkt streife innom denne serien fra 1995-1996. Neon Genesis Evangelion er ikke bare en stor serie, det er også et fenomen, og et temmelig unikt et sådan. Dessuten er serien interessant på mange måter. For det første var serien i likhet med kultklassiske filmer som Akira og Ghost in the Shell blant elementene som førte til at anime fikk innpass og gjennomslag i Vesten på 90-tallet. For det andre viser serien japaneres fascinasjon for løsrevet religiøs symbolikk, og bruker den på en måte som er fullstendig utenkelig for vestlige serier.

Evangelion er en form for post-apokalyptisk science fiction-serie som finner sted i 2015. Femten år før seriens handling finner sted, i år 2000, fant menneskene den første av englene, Adam, under isen i Antarktis. Funnet og påfølgende eksperiment på Adam påkalte Guds vrede, noe som resulterte i det kataklysmiske Second Impact, en katastrofe som utslettet halve menneskeheten. I de påfølgende årene har menneskeheten gjort seg klar til å kjempe mot det de ser på som Guds utsendinger, Angels (det japanske ordet shito som brukes om vesnene betyr egentlig apostler, men er bevisst oversatt med engler). Både Second Impact og englenes gjenkomst er ifølge serien profetert i Dødehavsrullene, og den hemmelighetsfulle organisasjonen SEELE oppretter dermed gruppen NERV i kampen mot englene. Sentralt i kampen mot englenes gjenkomst i 2015 er store mecha-roboter kalt EVA, det eneste våpenet som kan skade englene og som kun kan styres av utvalgte 14-åringer med spesielle evner. Dersom NERV og EVA feiler i sin kamp mot englene, betyr det et Third Impact og menneskehetens undergang.

Et av seriens tidligste øyeblikk, med en Angel avbidet til høyre.

Tilsynelatende kan handlingen i Evangelion høres ut som den mest typiske post-apokalypse. Det er den på ingen måter. Seriens klare implementering av judokristne elementer er et ganske tidlig og tydelig hint om dette. Men det stikker dypere enn som så.

For det første er serien på mange måter temmelig kryptisk. Mye av handlingen består av mystiske og til tider nærmest uforståelige element, ofte med SEELE, englene eller profetiene i en sentral rolle. Slutten er uten tvil en representant for dette elementet i serien; det er trolig svært få som egentlig kan si eksakt hva som skjer på slutten av serien. Det blir ikke akkurat bedre av at en av seriens sentrale aktører skal ha uttalt at slutten av serien er åpen, og at seeren selv får bestemme hva den innebærer og betyr.

For det andre er persongalleriet i Evangelion en salig blanding av mildt sagt forstyrrede personligheter. Hovedpersonen, 14 år gamle EVA-pilot Ikari Shinji, har mer enn nok personal issues som følger av sin anstrengte relasjon til sin far, NERV-leder Gendo Ikari. Depresjoner, selvmordstanker og anstrengt pubertal seksualidentitet er bare noen av elementene som preget det meste av persongalleriet i serien.

EVA-robotene fra Neon Genesis Evangelion

Opptil flere ganger har jeg nevnt seriens implementering av judokristne elementer. Engler, Adam, Eva og Dødehavsrullene har allerede blitt nevnt. Second Impact er en katastrofe som er som snytt ut av Johannes Åpenbaring. Englene skaper store eksplosjoner, som sender store korsformede lys- og røyksøyler opp til værs. Lilith, Adams første hustru ifølge jødisk mytologi, viser seg etterhvert å ha en sentral rolle i serien. Longinus' lanse, som ifølge legendene var lansen som ble brukt for å stikke Jesus i siden da han hang på korset, dukker opp. Shinji får på et tidspunkt stigmata. Og slik kunne jeg ha fortsatt. Evangelion er på ingen som helst måte for en kristen serie å regne, men med tanke på Japans sekulære kultur og den minimale utbredelsen av kristendom som en personlig tro blant japanere flest, er bruken av judokristne element i serien såpass massiv at den er et studium verdt i seg selv.

Evangelion er på ingen måter din typiske animeserie, og er overhode ikke den serien man begynner sin anime-karriere med. Den er deprimerende, voldsom, blodig, til tider temmelig uforståelig og stappet med syke personer. Og likevel, eller kanskje er det nettopp derfor, er serien så uforståelig fascinerende. Den er unik, gjør et inntrykk på deg på ett eller annet vis, og påvirkningen serien har hatt på animekulturen er nesten for et Second Impact å regne i seg selv.

I tillegg skal vi ikke glemme at seriens introduksjonslåt, A Cruel Angel's Thesis, er en av de beste introlåtene noensinne brukt i en animeserie...

Limbo

2012-01-10T18:20:00.002+01:00

Noen spill er så korte, både når det gjelder egenpresentasjon og innhold, at å anmelde dem også blir en fåmælt og kort affære. Dette er absolutt tilfelle når det gjelder 2010-indiespillet Limbo.

En reise gjennom dødsriket
Det teologiske opphavet til uttrykket limbo er kanskje ukjent for de fleste, men innenfor spekulativ (og ikke-normativ) katolsk teologi er limbo en form for mellomtilstand etter døden som man entrer dersom man dør i arvesynden, men uten å havne i skjærsilden eller helvete. Limbo er mellomtilstanden som først og fremst er tiltenkt fedrene, altså de som døde i gammeltestamentlig tid uten å kjenne til Jesu budskap, og småbarn som dør uten å ha blitt døpt. Det er den siste formen for limbo som er aktuell for Limbo.

Den korte, offisielle beskrivelsen av spillet lyder som følger: «Uncertain of his sister's fate, a boy enters LIMBO.» Dermed snakker vi om en liten gutts reise gjennom dødsriket, som langt ifra er den trygge, skånsomme plassen limbus-teologien opprinnelig er ment som. Limbo viser oss et skummelt sted, fullt av farer og dødelige områder, og det lille som finnes av liv i dødsriket er som regel ute etter å gjøre livet(?) så kjipt for deg som overhode mulig, og aller helst bare ta livet(?) av deg. I jakten på sin kjære søster legger dermed den navnløse gutten ut på sin livs(?) farligste reise.

Noe mer historie enn dette har ikke Limbo å tilby. Spillet har ingen dialog, ingen tekst eller noe som helst som utdyper den forhåndsgitte historien overhode. Dermed sier det seg selv at det er helt andre kort spillutviklerne i Playdead satser på enn det plottmessige.

Spill noir
Det karakteristiske med Limbo er den grafiske stilen. Fra første stund av er det tydelig at hovedinspirasjonen for spillet ligger i god, gammel film noir og sære østeuropeiske kortfilmer. Limbo er etter alt å dømme en svart-hvittverden full av grånyanser og temmelig dim lyssetting. Til gjengjeld er den grafiske stilen svært vakkert gjennomført. Men ikke bare vakkert. Limbo er også et spill som vet å utnytte denne grafiske stilen til å skape et skikkelig guffen stemning. Farer lurer ofte i hvert mørke hjørne, og store stygge skapninger kan når som helst tre ut av mørket og følge etter deg i denne gråbetonte verden. Da kan både mot og fryktløshet forsvinne fra den mest tapre sjel, for døden(?) i Limbo er såpass gufne saker at det vil man helst unngå. Med andre ord: Det kortet Limbo først og fremst satser på er det stemningsmessige, som det grafiske bygger sterkt opp under.

Gameplaymessig sett er Limbo et klassisk todimensjonalt plattformspill hvor man beveger seg fra venstre mot høyre, og forsøker å forsere de hindre som måtte dukke opp underveis. Noen kreative hindre og løsninger dukker alltids opp underveis, men Limbo er likevel et godt stykke unna de store kultklassikerne og banebryterne innenfor sjangeren. Det er veldig lite nytt å spore i plattformelementene, og selv om de fleste gåtene lar seg løse uten de store problemene (bortsett fra noen kontroller som ikke alltid er like samarbeidsvillige) er det ikke de mest kreative gåtene og løsningene vi får servert her.

Kort og godt
Limbo er et spill som satser sterkt på å nå spilleren på det emosjonelle plan. Lykkes de der, er mye gjort. Det er heller ikke mye som tyder på at de ikke har grunn til å gjøre det. Den grafiske stilen, fraværet av musikk og stemmer i spillet samt den overhengende faren av død(?) er alle faktorer som er med på å skape den rette stemningen. Men dersom man kommer forbi stemningens umiddelbare trollbinding, finner man fort ut at Limbo kunne vært så mye mer. Det er verken det mest kreative eller originale spillet når det kommer til plattformelementene. Men alt i alt: Er du ute etter stemningsfull plattformmoro som varer en tre-fire timers tid, er Limbo ideelt for deg.

Score: 7/10

Om fritidslektyre

2012-01-09T11:30:00.005+01:00

Det er januar, og for min del vil perioden januar-juni 2012 hovedsaklig bety én ting: Masteroppgave. Masteroppgave betyr også lesing, hvilket også betyr at det neste halve året vil jeg sannsynligvis ikke ha noe særlig overskudd til å lese noe særlig med bøker på fritiden. Avkobling gjøres tross alt som kjent best når man sysler med noe som er fullstendig urelatert med ens daglige gjøremål.

Heldigvis slipper jeg å stå alene. Nattens ridder har ankommet hybelen fra Amazon, med intet mindre enn fem tegneseriehefter (her gjengitt i kronologisk rekkefølge):

Batman: The Dark Knight Returns
Batman: A Death in the Family
Batman: Hush
Batman and Son
Batman: Battle for the Cowl

I tillegg til at jeg har mer enn nok ulest Donald-lektyre i hyllene, deriblant de tre første bøkene av Don Rosas samlede verk, blir nok dette en vinter og vår i tegneseriens tegn.

Om lørdagsgodt, uke 1

2012-01-07T11:41:00.002+01:00

Årets første lørdag er et faktum. Dermed er det også tid for årets første lørdagsgodt.

Dessverre er det ikke så mye interessant å tilby denne gangen, men et par videoer har jeg da. Først en god, gammel Pepsi-reklame:

Deretter en klassisker fra Looney Tunes og kompani:

God fornøyelse!

Om engelsk og uttale

2012-01-05T17:41:00.005+01:00

Jeg elsker språk. Jeg er av den typen som kan storkose meg over ordspill, og er som regel i hundre når jeg oppdager hvordan f.eks. språk og kultur henger sammen. Derfor publiserer jeg i dag denne, som jeg oppdaget via Facebook (takk til Silje). Husk å lese hele sulamitten høyt.

Dearest creature in creation,
Study English pronunciation.
I will teach you in my verse
Sounds like corpse, corps, horse, and worse.
I will keep you, Suzy, busy,
Make your head with heat grow dizzy.
Tear in eye, your dress will tear.
So shall I! Oh hear my prayer.
Just compare heart, beard, and heard,
Dies and diet, lord and word,
Sword and sward, retain and Britain.
(Mind the latter, how it’s written.)
Now I surely will not plague you
With such words as plaque and ague.
But be careful how you speak:
Say break and steak, but bleak and streak;
Cloven, oven, how and low,
Script, receipt, show, poem, and toe.
Hear me say, devoid of trickery,
Daughter, laughter, and Terpsichore,
Typhoid, measles, topsails, aisles,
Exiles, similes, and reviles;
Scholar, vicar, and cigar,
Solar, mica, war and far;
One, anemone, Balmoral,
Kitchen, lichen, laundry, laurel;
Gertrude, German, wind and mind,
Scene, Melpomene, mankind.
Billet does not rhyme with ballet,
Bouquet, wallet, mallet, chalet.
Blood and flood are not like food,
Nor is mould like should and would.
Viscous, viscount, load and broad,
Toward, to forward, to reward.
And your pronunciation’s OK
When you correctly say croquet,
Rounded, wounded, grieve and sieve,
Friend and fiend, alive and live.
Ivy, privy, famous; clamour
And enamour rhyme with hammer.
River, rival, tomb, bomb, comb,
Doll and roll and some and home.
Stranger does not rhyme with anger,
Neither does devour with clangour.
Souls but foul, haunt but aunt,
Font, front, wont, want, grand, and grant,
Shoes, goes, does. Now first say finger,
And then singer, ginger, linger,
Real, zeal, mauve, gauze, gouge and gauge,
Marriage, foliage, mirage, and age.
Query does not rhyme with very,
Nor does fury sound like bury.
Dost, lost, post and doth, cloth, loth.
Job, nob, bosom, transom, oath.
Though the differences seem little,
We say actual but victual.
Refer does not rhyme with deafer.
Fe0ffer does, and zephyr, heifer.
Mint, pint, senate and sedate;
Dull, bull, and George ate late.
Scenic, Arabic, Pacific,
Science, conscience, scientific.
Liberty, library, heave and heaven,
Rachel, ache, moustache, eleven.
We say hallowed, but allowed,
People, leopard, towed, but vowed.
Mark the differences, moreover,
Between mover, cover, clover;
Leeches, breeches, wise, precise,
Chalice, but police and lice;
Camel, constable, unstable,
Principle, disciple, label.
Petal, panel, and canal,
Wait, surprise, plait, promise, pal.
Worm and storm, chaise, chaos, chair,
Senator, spectator, mayor.
Tour, but our and succour, four.
Gas, alas, and Arkansas.
Sea, idea, Korea, area,
Psalm, Maria, but malaria.
Youth, south, southern, cleanse and clean.
Doctrine, turpentine, marine.
Compare alien with Italian,
Dandelion and battalion.
Sally with ally, yea, ye,
Eye, I, ay, aye, whey, and key.
Say aver, but ever, fever,
Neither, leisure, skein, deceiver.
Heron, granary, canary.
Crevice and device and aerie.
Face, but preface, not efface.
Phlegm, phlegmatic, ass, glass, bass.
Large, but target, gin, give, verging,
Ought, out, joust and scour, scourging.
Ear, but earn and wear and tear
Do not rhyme with here but ere.
Seven is right, but so is even,
Hyphen, roughen, nephew Stephen,
Monkey, donkey, Turk and jerk,
Ask, grasp, wasp, and cork and work.
Pronunciation (think of Psyche!)
Is a paling stout and spikey?
Won’t it make you lose your wits,
Writing groats and saying grits?
It’s a dark abyss or tunnel:
Strewn with stones, stowed, solace, gunwale,
Islington and Isle of Wight,
Housewife, verdict and indict.
Finally, which rhymes with enough,
Though, through, plough, or dough, or cough?
Hiccough has the sound of cup.
My advice is to give up!!!

-The Chaos, by G. Nolst Trenite, aka Charivarius (1870-1946)-

Mario Kart 7

2012-01-03T19:13:00.003+01:00

2012 åpner ironisk nok her på bloggen med å reflektere litt over et av fjorårets siste storspill og 3DS-konsollens utvikling i året som har gått. Da Nintendos nye håndholdte ble lansert i mars 2011, var problemene knyttet til konsollen i hovedsak to: Prisen var for stiv, og utvalget av gode spill, og da særlig Nintendos egne eksklusive titler, manglet.

Etterhvert som 2011 gikk fikk Nintendo skikk på begge delene, og særlig de tre siste månedene har spillere fått servert mange grunner til å tørke støv av 3DSen der den hadde ligget i skuffen siden lansering. Og som vanlig er det Mario som drar opp salget hos Nintendo med to solide titler, nemlig Super Mario 3D Land og Mario Kart 7. Det er med andre ord kjente og kjære spor Nintendo går i for å gi 3D-entusiastene det de vil ha. Spørsmålet er om de unngår fallgruvene.

Til lands, vanns og lufta med i Mario Kart 7

For syvende gang
For Mario Kart-seriens del er grunnprinsippet det samme i alle spillene: Man kjører gokart med Mario, Peach, Toad, Yoshi, Bowser og resten av Nintendo-gjengen på realistiske og surrealistiske baner, hvor man kappkjører om å komme først i mål samtidig som man håndterer et rikt våpenarsenal for å stikke kjepper i hjulene på motstanderen. Våpenarsenalet er riktignok av det mer ikke-voldelige slaget, ettersom man i hovedsak kaster skilpaddeskall og bananskall på motstanderne for å sinke dem og bruker sopper for å gi ens egen gokartmotor en ekstra rus (pun intended). Helt siden Super Mario Karts dager har man også kunne spille sammen med minst en motspiller, enten i fartsfylte prøvelser på de vanlige banene eller i en duellmodus på egne baner, hvor det da gjelder å knerte motspilleren først. Foruten dette har hver Mario Kart-installasjon forsøkt å gjøre visse endringer i den tradisjonelle oppskriften. Noen idéer blir hengende ved, mens andre idéer har forsvunnet inn i spillhistorien.

Nyvinninger skorter det heller ikke på i Mario Kart 7. Den første og mest påfallende er muligheten til å endre bestanddelene på kjøretøyet ditt. Her kan man endre karosseri, dekk og fallskjerm slik at bilen blir best mulig tilpasset din egen kjørestil. Foretrekker du akselerasjon fremfor toppfart eller motsatt, så har du full frihet til å endre på dette. Det hele veiledes av oversiktlige og enkle grafer, noe som gjør det hele lett å lære og mestre. Den neste store nyvinningen er bilenes egenskap til å kjøre både til lands, vanns og i lufta med. Å kunne kjøre under vann gjør ikke den store forskjellen: Man merker økt treghet, men det er også alt. Når man flyr gjelder det derimot å bruke fallskjermen sin slik at man kan utnytte luftstrømmene best mulig. Resultatet kan ofte gi deg flere sekunders forsprang. En tredje nyvinning er å bruke førstepersonsperspektiv samtidig som man styrer gokarten med konsollens innebygde gyroskop. Moro er det absolutt, og for oss veteraner gir det en ny utfordring, men å kjøre på denne måten mens 3D-effekten er i bruk er langt ifra en ideell løsning.

Pimp my cart!

3D og banedesign
Med introduksjonen av Mario Kart 7 til 3DS er det første og mest grunnleggende spørsmålet: Bruker spillet 3D-effekten på en god måte? Svaret her er uten tvil ja. Effekten skaper en økt detaljrikhet når den er på, men kan skrus av for dem som ikke ønsker å bruke den uten at det går på spillbarheten løs. 3D gir spillet en økt dybde, samtidig som at enkelte element i spillet nærmest havner ''oppå'' omgivelsene. Et lite og nesten ubetydelig eksempel er nedtellings-tallene i begynnelsen av et løp. Et langt bedre eksempel er bruken av blekkvåpenet, et våpen som svartner til motstanderens skjerm og som ble introdusert i Wii-utgaven. Idet man blir rammet av blekk spruter det et svart lag så å si ytterst på skjermen, noe som selvsagt gjør at det blir vanskelig å se hva som skjer på selve banen. Enkelt og likevel intuitivt. Den grafiske stilen har ikke endret seg siden DS- og Wii-utgaven, men grafikkskarpheten har fått en fin oppskalering siden DS-utgaven, og sluttresultatet ser overraskende bra ut.

Baneutvalget er også stort og variert, med 16 nye og 16 gamle baner å bryne seg på. Noen av de nye banene viser en utrolig kreativitet, hvor Melody Motorway er min personlige favoritt. En bane bestående av musikkinstrumenter som samspiller med bakgrunnsmusikken kan ikke kalles annet enn underholdende. De fleste retrobanene har beholdt sitt tradisjonelle utseende, men noen enkle modifikasjoner har de likevel gått igjennom. Det er likevel ikke alle banene som er like godt utviklet, og baner som Shy Guy Bazaar og Rosalina's Ice World kunne jeg godt vært foruten. Muligheten for å skaffe seg flere baner online hadde heller ikke vært meg imot, men ettersom Nintendo så langt har kjørt en streng ikke-DLC-policy får vi heller klare oss uten.

Paragliding er en av de nye mulighetene i Mario Kart 7

God flerspillermulighet
Flerspillerdelen er et område hvor Mario Kart 7 har fått en grundig oppskalering siden alle tidligere titler i serien, særlig de håndholdte. Muligheten for å spille over nett har en sentral rolle i spillet, og som i Mario Kart Wii kan man spille kun mot venner eller i åpne grupper med folk fra hele verden. Det nye og mest spennende er muligheten for å danne seg egne online-grupper. Dette kan være grupper som er dedikerte til spesielt inviterte, som et firma eller en skoleklasse, eller bare åpne grupper hvor spesifikke regler er satt. Fordi man har muligheten til å spesifisere kriteriene for slike grupper, som f.eks. begrenset våpenbruk eller motorklasse, gir dette rom for å danne nettgrupper for enhver smak.

Alt i alt fortoner Mario Kart 7 seg som alle tidligere spill i serien: Enkelt å lære, vanskelig å mestre, og med en formel som det tydeligvis skal mye til før man går lei. Det store minuset er nok for dem som allerede eier Mario Kart DS, ettersom man kan lure på hvorvidt de egentlig har noe behov for denne nykomlingen. Men trenger du et solid innslag til 3DS som man kan spille både i korte og lengre runder av gangen, er Mario Kart 7 en sikker vinner.

Score: 8/10

Om nyttårslørdagsgodt

2011-12-31T11:41:00.000+01:00

Nyttårsdagene feires i år på Røros for min del sammen med familie, før jeg vender nesa tilbake mot Bergen 2.januar. Nå etter nyttår skal jeg tross alt bare jobbe med masteroppgaven uansett, og om jeg ligger på en sofa i Oslo eller i Bergen og leser spiller forsåvidt liten rolle.

Noen små videosnutter på tampen av det nye året. Vel møtt i 2012!

Bastion

2011-12-28T18:33:00.002+01:00

Ferie er tid som gir mulighet til så mangt. Familiesamvær, avslapping, lesing, sosialt fellesskap og en film eller serie i ny og ne, bare for å nevne noe. Når alt dette skal pakkes inn på samme tidsrom, kan det være greit at man tyr til et enkelt småspill dersom man skal pleie spillinteressen i samme slengen. I så måte er indie-spill, små og gjerne alternative spill produsert av mindre spillstudio, som regel et godt alternativ.

Det skal også sies at 2011 har vært et særdeles innholdsrikt spillår, med den ene stortittelen etter den andre fra august og frem til tidlig desember. Slik sett er det nesten for ille at jeg ikke har rukket å spille indie-spillet Bastion før nå, selv om det ble lansert i august. Det er rent for ille, fordi dette er et indie-spill som flere burde vie en smule av sin oppmerksomhet.

Tre av Bastions fire hovedpersoner: Zulf, Rucks og The Kid.

Så fast en borg...
Bastion kan ved første øyenkast se koselig og uskyldig ut med sin anime-inspirerte stilart, men tematisk sett faller spillet inn under sjangeren post-apokalypse, en sjanger som i høst har primært sett blitt dominert av storspillet Rage. En altomfattende katastrofe ved navnet Calamity har etterlatt verden i ruiner. Verden er fragmentert og ødelagt, økologien har blitt overtatt av monstre og den en gang så vakre sivilisasjonen Caelondia er nesten ikke til å kjenne igjen. Igjen står The Kid, en ung soldatlærling med en brokete fortid, som kjemper seg frem til et sted kalt Bastion. I Bastion møter han den eldre mannen Rucks, som forteller ham at Bastion kan bli bygget opp som et trygt skjulested for dem og eventuelt andre overlevende. Det krever likevel at noen samler inn kraftkrystaller kalt Cores, og det er ikke vanskelig å se for seg hvem det er som må reise rundt og samle inn disse.

Noe av det Bastion har et klart og tydelig fokus på helt fra starten av er den narrative stilen. Hele historien i spillet fortelles med den røffe og mørke fortellerstemmen til Rucks (som gir det hele en tilnærmet Leonard Cohen-følelse når man spiller). Han veksler mellom å skildre hendelsesforløpet som utspiller seg mens du spiller som Kid, fortelle hvordan livet var før Calamity eller spekulere på hvilken vei verden vil gå videre. Den unge mannen som skal redde verden er ikke akkurat en nyhet når det gjelder spill, men fortellerteknikken i Bastion vil for mange fremstå som både unik og spennende. Da spiller det liten rolle at historien inneholder enkelte hull her og der, selv om også historien jevnt over er både god og engasjerende.

Feuer frei! Bang, bang!

Med våpen i hånd
Spillestilen i Bastion er også interessant. Fra skjulesteder reiser man ved hjelp av såkalte Skybridges til forskjellige steder for å samle sammen stadig flere Cores. Her formes banene rundt Kid mens du beveger deg fremover, uten at det er snakk om tilfeldig banegenerering alá Diablo II. Denne stilen bygger på en fiffig måte opp under spillets historie om den altødeleggende katastrofen, og hvordan Bastion blir en trygg og fast landmasse i det post-apokalyptiske landskapet. Selve gameplayet er en balansert blanding av action og rollespill, hvor man kjemper seg gjennom fientlig landskap med et stadig større utvalg av våpen man kan modifisere. Til enhver tid kan en kjempe med to våpen for hånden, i tillegg til å utstyre seg med et spesialangrep tilpasset ett av de to våpnene. Variasjonen av våpen gir spilleren muligheter til å tilpasse arsenalet til ens egen spillestil, hvilket er unektelig positivt. Litt mer negativt er derimot kampene, som på sitt mest intense kan bli en smule uoversiktlige.

Etterhvert som man samler flere Cores fra de forskjellige ville landskapene vil man bygge ut og stabilisere Bastion i større grad. Dermed får en muligheter til å videreutvikle våpen, utstyre Kid med et utvalg av drikkevarer som påvirker evnene hans, minnes de katastroferammede ofrene ved å mestre gitte utfordringer eller tilbe forskjellige guder i en helligdom (som ironisk nok gjør spillet vanskeligere, ikke lettere). Man kan også reise til dedikerte treningsområder for å mestre de forskjellige våpnene ytterligere, eller foreta en reise i en transcendent drømmeverden hvor utfordringene (og belønningene) står i kø. Bastion er med andre ord et spill man enten kan haste igjennom eller bruke mer tid på, men de som bruker mye tid vil nok merke at spillet gjerne kunne hatt noe mer variasjon.

Monstre lurer overalt i Bastion, selv i gresset.

Fryd for øret
Fremfor alt er likevel Bastion er nytelse for øret. Jeg har allerede nevnt den røffe fortellerstemmen som fort gir deg assosiasjoner til ensomme cowboyers historier rundt et leirbål i den mørke ørkennatten. For noen kan nok denne fortone seg som noe monoton i lengden, mens for andre vil denne være med på å sette den rette stemningen for spillet. Om ikke fortellerstemmen gjør det, så bør ihvertfall musikken gjøre det. Komponist Darren Korb har på mesterlig vis laget et soundtrack som blandet gamle instrumenter og stilarter med nye, og som til enhver tid vet å sette rette stemningen. En fellesnevner for musikken i sin helhet vil nok likevel være western, og assosiasjonene går i løpet av spillets gang flere ganger til både western-klassikere som Rio Bravo, True Grit og The Good, The Bad and the Ugly, samt hybridserien og mesterverket Firefly. Jeg vil vel nesten tørre å påstå at spillmusikken i Bastion er blant årets beste, noe som plasserer den i samme bås som L.A. Noire, Deus Ex: Human Revolution, Batman: Arkham City og The Legend of Zelda: Skyward Sword. Ikke verst for et indie-spill (soundtracket er tilgjengelig i sin helhet på Spotify, og kan også kjøpes både fysisk og digitalt på Supergiant Games' nettsider).

(For de interesserte som vil ha en prøvesmak, anbefaler jeg A Proper Story, Terminal March, Slinger's Song og spesielt Build That Wall (Zia's Theme)).

Omgivelsene i Bastion er fragmenterte og vakre.

En herlig debut
I et oppfølgerpreget spillår har det vært langt mellom de helt originale og nyskapende idéene. Bastion makter dessverre ikke å komme med noe fullstendig nytt og revolusjonerende, men det er neimen meg ikke langt unna. De få timene det tar å gjennomføre Bastion gir en herlig opplevelse, og gjør at eventyret langt ifra blir et forglemmelig ett. Slik jeg har forstått det er Bastion det første spillet fra utviklerne Supergiant Games. Hvis det er tilfelle, tør jeg påstå at Bastion er en knakende god debut som absolutt gir mer-smak.

Score: 8/10

Post #1.100: Juleferie

2011-12-26T10:03:00.000+01:00

Julen er over oss. Nyt den med andakt!

Om Festivus

2011-12-23T10:08:00.003+01:00

Også i år, som i fjor, markerer vi lille julaften her på bloggen med å snakke om Festivus. Det er tross alt greit å vise at man respekterer dem med behov for å feire andre festiviteter enn folk flest.

Festivus er et Seinfeld-fenomen. Her forklares det at Festivus er en religiøst uavhengig høytid for alle de som er lei av julas kjas og mas og som ønsker en egen høytid fritatt for alle disse forpliktelsene. Ikke overraskende er det Frank Constanza, Georges far, som fant opp denne høytiden da George var liten (og som blant mange andre faktorer forklarer en god del om Georges personlighet).

Det er mange måter å feire Festivus på. Her er bare noen av ingrediensene:

Stua skal dekorerer med en aluminiumspåle istedenfor et tre. Den beste løsningen er derfor å dra en lyktestolpe inn i stua.

Før Festivus-måltidet inntas skal man gå gjennom en runde med The Airing of Grievances, hvor alle som sitter rundt bordet skal fortelle den enkelte som sitter til bords hvordan vedkommende har skuffet han/henne i løpet av året som har gått.

På ett eller annet tidspunkt må man også gjennom The Feats of Strength. I Constanza-familien foregår dette som regel i form av bryting.

Hendelser som lett lar seg forklare på en naturlig, rasjonell måte beskrives som Festivus-mirakler.

A happy Festivus for the rest of us!

2011: En oppfølgerodyssé

2011-12-21T16:15:00.005+01:00

Vi sier det hvert år, og vi mener det antakeligvis like mye hvert år også: «Dette har vært tidenes spillår.» Hvilke eksakte kriterier det er som skal til for å oppnå denne tittelen er det få som vet, og muligens er det bare snakk om et entusiastisk uttrykk fra oss spillinteressertes side.

Det er heller ikke å benekte at 2011 har vært et begivenhetsrikt år på spillfronten. Solide titler, sylskarp grafikk, enorme spillverdener og titusener av timer med kvalitetsunderholdning (for den som har tid til å rekke alt) har bare vært noen av faktorene som har sikret spillmediet en solid posisjon i underholdningsbransjen anno 2011. Dessuten har det vært mange andre begivenheter innenfor spillbransjen som har fanget vår oppmerksomhet. Lanseringen av 3DS, hackingen av Playstation Network og annonseringen av Playstation Vita og Wii U er kun et par stikkord i denne sammenhengen.

Det er likevel én særdeles viktig faktor som hindrer meg i å proklamere 2011 som tidenes spillår. Faktoren kan oppsummeres i ett ord: Oppfølgere.

Det er ikke til å stikke under en stol: Årets største, mest pengeinnbringende og mest kritikerroste titler på spillbransjen har tilnærmet alle som en vært oppfølgere eller spill i en allerede veletablert serie. Crysis 2, Resistance 3, Killzone 3, Battlefield 3, Deus Ex: Human Revolution, The Legend of Zelda: Skyward Sword, Uncharted 3, Batman: Arkham City, Assassin's Creed: Revelations, Portal 2, Call of Duty: Modern Warfare 3, FIFA 12, Football Manager 2012, Saint's Row the Third, The Elder Scrolls V: Skyrim, Total War: Shogun 2, The Witcher 2: Assassin of Kings, Super Mario 3D Land, Mario Kart 7, Gears of War 3, Duke Nukem Forever, LEGO Harry Potter, LEGO Pirates of the Caribbean, Dragon Age II...behøver jeg å fortsette?

2011 blir stående i spillhistorien som et gigantisk oppfølgerår. Hvilke konsekvenser får dette for spillbransjen?

Hvilken av disse karakterene fra spillåret 2011 stammer ikke fra en oppfølger?

På den ene siden liker vi oppfølgere. Det er jo tross alt derfor de utvikles i hopetall, og det er derfor vi kjøper dem. For min egen del jeg er bare nødt til å innrømme at noen av årets beste spillopplevelser kom nettopp fra oppfølgere som Zelda, Deus Ex og Batman. Oppfølgere har også den styrke at de bærer med seg erfaringer fra tidligere lanseringer, og vet gjennom dette hva som har fungert, hva som ikke har fungert og hvordan publikum og presse ønsker at spillene skal være. Dessuten ligger det sikre inntekter i oppfølgere: Lanseringen av Modern Warfare 3, som har gått inn i historiebøkene som tidenes mest inntekstbringene lansering av et underholdningsprodukt noensinne, er bare ett av mange bevis på dette.

Samtidig er spillbransjen en bransje som til enhver tid har blitt drevet opp- og fremover av nytenkning, nyskaping og innovasjon, i mye større grad enn andre bransjer i og utenfor underholdningsmedia. Det er grenser for hvor mange ganger vi ønsker å få servert det samme opplegget, den samme historien og det samme gameplayet. Før eller siden vil man oppleve noe nytt, noe ukjent, noe spennende. Mennesker har en naturlig nysgjerrighet etter å oppleve og lære mer, noe også spillbransjen må ta på alvor. Det er tross alt ofte de nyskapende og innovative titlene som går inn i historiebøkene og blir husket, ikke nødvendigvis oppfølgeren som presset det grafiske nivået opp to piksler per billedramme.

Det er her den største faren ved oppfølgere ligger: Oppfølgere risikerer å hemme spillbransjen og binde dem opp i etablerte konvensjoner. Det trekkes ofte paralleller og likhetstrekk mellom spill- og filmbransje, og innen filmbransjen ser vi hvordan møkkadårlige oppfølgere som Transformers 3 innkasserer store penger samtidig som at perler som Drive forblir ukjente for de store massene. Spill er i likhet med film avhengige av en viss form for anerkjennelse (i form av salg) for at et konsept, en idé og en trend skal kunne fange an. Kjøper vi bare oppfølgere, risikerer vi med andre ord å kun få oppfølgere.

Heldigvis er ikke situasjonen like svart som jeg nå maler den. Noen av årets mest omtalte og populære titler har vært både helt nye konsept og/eller vist en utrolig innovasjonsevne. To titler som popper opp i hodet mitt er L.A. Noire og Minecraft. L.A. Noire hadde kanskje sine svakheter, men få er i tvil om at spillets positive sider fungerte ypperlig, og at spillet trigget noe i de fleste av oss som satte oss ned med det (at romkameraten min, som sjelden har tid til å spille noe mer enn et par omganger PES 2011, spilte L.A. Noire til endes, burde si litt). Minecraft tar utgangspunkt i en enkelt konsept, og resultatet har vært en enorm og ubestridelig suksess.

Indie-spillene har også hatt et godt år i 2011, enten distribusjonen har vært via konvensjonelle konsoller eller via smarttelefoner. Bastion er en av mine personlige favoritter på denne fronten, og på høgskolen jeg går på dukker ordet Wordfeud opp minst én gang per lunsj.

Catherine, ett av årets mest originale spill, ser vi ikke i Europa før 2012...

To av årets mest minneverdige og uavhengige spillopplevelser for min del har dessverre til gode å bli lansert i Europa, nemlig Catherine og Ni no Kuni. Catherine er uten tvil det mest interessante av de to, ikke minst på grunn av utroskap-tematikken som spiller en sentral rolle i spillet. Måten spillet tilnærmer seg spørsmålet på er interessant og spennende (noe bl.a. denne artikkelen viser), og Catherine bør definitivt stå på spilliteressertes spilleliste for 2012. Ni no Kuni til DS får vi nok dessverre aldri se utenfor Japan, hvilket er synd med tanke på spillets geniale bok-og-spill-spillestil (trylleboka Magic Master som brukes i spillet følger med i en hardcoverversjon når man kjøper spillet, og må brukes jevnlig for å komme seg videre). Imidlertid har vi blitt lovet en europeisk lansering av PS3-versjonen, og den elegange fusjonen av Level-5 og filmstudioet Studio Ghibli (studioet bak filmer som Prinsesse Mononoke, Chihiro og heksene og Laputa – Himmelslottet) kommer om ikke annet til å være en visuell fryd med sin levende animestil. Begge titlene viser at det lar seg fint gjøre å lage gode og store spill uten at det er snakk om oppfølgere.

Spillåret 2011 har uten tvil stått i oppfølgernes tegn. Det blir spennende å se hvilken retning 2012 tar...

Om et filmepisk tiårsjubileum

2011-12-19T17:00:00.005+01:00

Dagen i dag kan virke som en hvilken som helst dag for de fleste av oss, særlig for de av oss som befinner oss midt i eksamens-rush. For ti år siden var dette derimot ikke en hvilken som helst dag. Tvert imot, dagen i dag markerer et særdeles viktig filmhistorisk øyeblikk.

Den 19.desember 2001, da jeg var skarve 14 år gammel, dukker The Lord of the Rings: The Fellowship of the Ring opp på kinolerretet for første gang (i det minste i Norge og USA; noen slasker i Storbritannia fikk muligheten allerede 10.desember samme år).

Det var ikke noe lite prosjekt Peter Jackson tok på seg da han gikk inn for å regissere det litterære mesterverket. Kompleksiteten i Tolkiens bøker avspeiler forfatterens perfeksjonistiske tendenser, og uansett hvordan Jackson hadde gått frem ville noen fans uansett bli misfornøyde. Trikset var dermed å skape en filmtrilogi som de fleste kunne godta, med eller uten visse element fra bøkene.

Ikke var Jackson verdens mest kjente regissør heller. Kultfilmer som Braindead og Bad Taste var nok kjent hos splatterfans, men utenom det kan man ikke si at navnet Jackson var særlig anerkjent i filmmiljøet. Men slik ble det altså: En liten, tykk, hårete og (stort sett) barføtt mann i kortbukser skulle altså lage tre filmer med hobbiter i hovedrollene. Som også er små, tykke, hårete og stort sett barføtte. Men hobbitene går stort sett ikke i kortbukser...

Noe av det som trolig gjorde The Lord of the Rings-filmene til slike episke mesterverk som de ble var de dedikerte menneskene som arbeidet med prosjektet. Menn som Alan Lee og John Howe, som begge har illustrert hver sitt Tolkien-verk (henholdsvis Ringenes Herre og Silmarillion), ble hyret inn som concept artists. Christopher Lee, en skuespiller med kanskje tidenes mest varierte repetoar og som leser Ringenes Herre årlig, var blant de eminente skuespillerne som ble trukket inn i prosjektet. Men kanskje like viktig var Jacksons dedikerte sjel. Mannen la seg ikke på en George Lucas-linje hvor alt skulle være digitaliserte spesialeffekter, men la sammen med effektstudioet Weta sin ære i at dette skulle gjøres så detaljert og skikkelig som Tolkiens mesterverk fortjente.

Resten er, som de sier, filmhistorie...

Om spillåret 2011, et tilbakeblikk

2011-12-18T11:42:00.006+01:00

Når desember inntreffer havner de fleste av oss i en slags form for mimremodus, der vi ser tilbake på året som har gått. Nyhetskavalkader av forskjellig slag er bare et eksempel på dette.

Innenfor spillmiljøet manifesterer denne nostalgien seg i diverse Årets Spill-kåringer og lister. Denne lista skiller seg derimot ut en aldri så liten smule. Det jeg i dag vil gjøre, er å gå til den første bloggposten jeg skrev i 2011. Her listet jeg opp de ti spillene jeg så mest frem til i 2011, og i dag vil jeg hente tilbake de samme spillene og se hvorvidt de svarte til forventningene eller ikke. Dette betyr med andre at dette ikke er en ''best of''-liste fra min side, men et forsøk på å se om forventningene fra begynnelsen av året ble oppfylt eller ikke.

Men nok prat. La oss gå i gang, i samme rekkefølge som jeg listet dem opp tidligere i år:

1) The Legend of Zelda: Skyward Sword
Da et nytt Zelda-spill designet med Wii for øye ble annonsert, var entusiasmen raskt på topp. Forventningene skulle settes på prøve i november, og skulle jammen vise seg å tåle prøvelsen. For min del er det ingen tvil om at dette er årets personlige favoritt (les anmeldelsen her).

2) Deus Ex: Human Revolution
Skytespill har sjelden vært min greie. De blir fort generiske, uengasjerende og gjør lite for å glede en spiller som meg som gjerne hungrer etter noe mer enn bare hjernedød tidtrøyte. Heldigvis finnes det unntak. Det første Deus Ex-spillet fra 2000 er kanskje det beste eksemplet, og når det tredje spillet i serien etter mange års ventetid endelig ble lansert var jeg raskt på pletten. Selv om Human Revolution hadde et lite stykke igjen til originalens storhet, snakker vi fremdeles om et høyst engasjerende spill, ikke minst når det gjelder spillets dype tematikk. Et av årets mest minneverdige spill (les anmeldelsen her).

3) Dragon Age II
Jeg elsket det første Dragon Age. Spillet minnet meg om BioWares kvalitetsstempel fra gammel tid, og havet av mulighetene som spillet gav i forhold til historiens progresjon engasjerte meg stort. Derfor kunne jeg ikke la være å bli litt skuffet av oppfølgeren. Nivådesignet var repetativt og dårlig, historien tok aldri skikkelig av og kampsystemet fra forrige spill hadde blitt kokt ned til et nærmest helspikket action-hack-and-slash-system. Dragon Age II er faktisk spillet som har gjort meg bekymret for BioWares fremtid som kvalitetsleverandør (les anmeldelsen her).

4) Portal 2
Hvem kan la være å elske Portal? Humoren, kreativiteten og utfordringene? At Valve klarte å følge opp kultklassikeren er i seg selv en prestasjon. At Portal 2 til gjengjeld ble så bra – ja, nesten bedre enn forgjengeren sådan – er en heltedåd som fortjener all ros. Årets spillfigur finner man dessuten i Portal 2 – den smådumme AI-en Wheatley gav meg krampelatter mang en gang med kommentarer som «I am speaking in an accent that is beyond her range of hearing!» Å hyre J.K. Simmons inn i rollen som Cave Johnson var heller ikke feil av Valve (les anmeldelsen her).

5) Uncharted 3: Drake's Deception
Uncharted var moro. Uncharted 2 var storartet. Uncharted 3 er lekkert, i det minste på det audiovisuelle plan. Det er mer av det man har fått servert i de to første spillene, og skattejakten i Rub' Al Khali-ørkenen er virkelig en spennende affære. Samtidig kunne jeg ikke unngå å bli litt skuffet. Spillet er actionpakket fra ende til annen, men i alt adrenalinet forsvinner også noe av dybden som spillet forsøker å introdusere i begynnelsen, særlig med tanke på hovedpersonen Nathans fortid og motiver. Puslespill-aspektene var også kokt ned til en håndfull hendelser, som heller ikke var noe særlig utfordrende. Det blir spennende å se hvilken retning serien tar med neste års Uncharted: Golden Abyss (les anmeldelsen her)

6) L.A. Noire
Det er lite som slår god krim. Det er også lite som slår stilfulle noir-historier fra USAs 30- og 40-tall, der T-forden og dresssene dominerer. Alt lå dermed til rette for at L.A. Noire skulle bli et spennende eventyr. Og langt på vei holdt det også mål. En spennende historie, kreative avhør-sekvenser som satte spilleren på prøve og den revolusjonerende Motion Scan-teknologien som gjengav utrolig detaljerte ansikter gjorde at L.A. Noire kom ut av det med æren i behold. Det til tross for at spillet hadde lite å by på utenom hovedhistorien, og at L.A. føltes som en utrolig tom by når man kjørte rundtomkring. Et ekstra pluss til Andrew Hale for musikken, som er et av årets beste spillsoundtrack (les anmeldelsen her)

7) The Last Guardian
Heller ikke i år fikk vi spille dette storslåtte eventyret av mannen bak ICO og Shadow of the Colossus. Hvor lenge må vi vente, mon tro?

8) Batman: Arkham City
Det er mange grunner til at jeg digger Batman, og spillet Arkham Asylum gjorde ikke saken dårligere. Da oppfølgeren Arkham City kom i oktober, slo Rocksteady virkelig på stortromma. Fremfor å servere en kliss lik oppfølger, hadde de skapt et mer åpent bymiljø spekket med innhold. At så mange Batman-figurer ble flettet så naturlig inn i spillets handling er intet mindre enn et mesterverk. Arkham City skal også ha skryt for å ha holdt på min interesse lenge etter at jeg var ferdig med hovedhistorien. Det er ikke ofte slikt skjer lenger (les anmeldelsen her)

9) Ni no Kuni
I senere tid har vi fått beskjed om at samarbeidsprosjektet mellom Level-5 og filmstudioet Studio Ghibli også får en vestlig lansering. Det vil si, PS3-versjonen. DS-versjonen må man nok se langt etter utenfor Japan. Det har likevel ikke hindret meg i å spille spillet i høst. Spillet om Oliver som på mystisk vis entrer en magisk verden er absolutt noe man bør holde utkikk etter til neste år, og DS-versjonen har vist seg å være en av de beste koblingene mellom bok og spill jeg har prøvd de senere årene (trollmannsboka Magic Master som Oliver bruker i spillet følger med i hardcover-versjon når man kjøper spillet, og for å klare spillet må man med jevne mellomrom slå opp i boka for å komme videre). Vi som er litt mer erfarne med RPG-sjangeren vil nok synes at spillet er litt enkelt, men ettersom spillet har yngre og mer ferske spillere for øye er dette bare noe man må tåle (anmeldelse er på vei).

10) Valkyria Chronicles III
Et annet spill vi kan se langt etter her i Vesten, takket være sviktende salg til PSP og Sonys nedprioritering av konsollen. Spillet er også det eneste på lista jeg enda ikke har fått begynt på, men som jeg satser på å putle med i juleferien (jeg plukket det opp i Japan i sommer).

2011 har vært både spennende, overraskende og skuffende, slik et år ofte er på alle områder. Det blir spennende å se hva 2012 bringer.

Om lørdagsgodt, uke 50

2011-12-17T10:33:00.003+01:00

Helga er over oss, og for min del er juleferien nærmest så godt som et faktum. Dermed kan helga brukes på å slappe av (med visse forbehold; jeg er tross alt på jobb). Og en god kilde til avslapping er YouTube og dets gleder.

Vi starter i reklamehjørnet. Samsung har som kjent hatt sitt å stri med i rettsapparatet i kampen mot Apple. Denne reklamen nevner aldri konkurrentene ved navn, men det er likevel tydelig å se hvem de sikter til.

Den andre videoen er noe så spesielt som en fransk kortfilm ved navn Skhizein, som handler om stakkars Henry som etter en ulykke alltid befinner seg 91 cm borte fra hvor han egentlig skulle ha vært (dersom du ikke forstod forklaringen, er det bare å trykke Play og se selv). Besyndelig, fascinerende og høyst interessant.

Om en desembergave til meg selv, part deux

2011-12-16T20:37:00.003+01:00

Det sies at det hjelper å snakke om problemene sine. I går klagde jeg min nød over manglende høydepunkter i min tegneseriehøst, og kommenterte da særlig den kraftige forsinkelsen som har rammet utgivelsen av Don Rosas samlede verk.

Vel, gjett hva som dukket opp i posten i dag?

Med første ladning av bøker fulgte også denne hakkespettmedaljen med. Og E.I.E.R. står for ordens skyld for Eminent Innehaver av Eksklusiv Rosasamling.

Kassetten med bøkene, sett forfra.

Kassetten med bøkene, sett bakfra (forsiden av Don Rosas Xanadu-historie).

Don Rosas første Donald-historie: Solens sønn.

Forsiden på de tre bøkene. Alle forsidene tar utgangspunkt i en av historiene (noen som kjenner dem igjen?).

Det er ingen tvil om hva som skal leses i helga ihvertfall. Takk og lov at jeg er så godt som ferdig med de siste skoleoppgavene...

Om en desembergave til meg selv

2011-12-15T14:51:00.006+01:00

På tegneseriefronten har det ikke vært ekstremt mye å rope hurra for i høst. Sant nok, å bli invitert til markeringen for tegneseriens 100-årsjubileum i november var absolutt moro, og fremdeles trekker jeg på smilebåndet når jeg tenker tilbake på begivenheten. Men ellers har det for min del ikke vært høsten for de store utgivelsene. Pondus har glitret med sitt fravær, den nye M-samleboka var oppriktig talt noe søppel og Don Rosas samlede verker, som opprinnelig skulle vært gitt ut i juni, lar fremdeles vente på seg (her har vi ikke hørt noe siden oktober).

I slik en mørk tegneseriehøst får man dermed som regel ikke større lyspunkt enn dem man lager selv. Eventuelt kjøper selv. Derfor gikk jeg for sistnevnte i dag, og fikk endelig kjøpt det manglende mellomleddet i Asterix-samlinga mi.

Med bok nr. 3 i hendene har jeg dermed fått nok en tegneseriesamling komplett (en sannhet med visse modifikasjoner, men bok nr. 7 i serien er temmelig sjelden og vanskelig å få tak i).

Nevnte jeg at disse Asterix-bøkene er fra 80-tallet og innbundet i villsvinskinn?

Assassin's Creed: Revelations

2011-12-13T16:26:00.004+01:00

Å skulle sette seg ned og skrive en anmeldelse av et Assassin's Creed-spill er neimen meg ikke lett, selv på hobbybasis. Den etterhvert veletablerte serien har siden starten i 2007 hatt jevnlige utgivelser, og hver utgivelse forsøker på å skape noe nytt og spennende. Samtidig har serien beholdt noen av de irritasjonsmomentene som har fulgt med serien i alle dets fire leveår, og hvorvidt historien faller i smak er i aller høyeste grad en smakssak – en smak som ofte avhenger av hvor interessert en er i historisk korrekthet, konspirasjonsteorier og hvor irritert en blir over at alle historiske personer tydeligvis snakket elendig engelsk med historiens mest kunstige dialekter.

(Les også: Assassin's Creed, Assassin's Creed II og Assassin's Creed: Brotherhood)

Hvor mye glede en får ut av et spill i Assassin's Creed-serien er dermed en absolutt subjektiv sak, kanskje mer enn innenfor spillmediet ellers. Alt i alt kommer det an på hvilke faktorer man vektlegger, hvilket forhold en har til de tidligere spillene i serien og om de eventuelle nyvinningene faller i smak. For min egen del kan jeg informere om at det første spillet kjentes noe middelmådig, toeren var det beste i serien så langt mens Brotherhood føltes noe ensformig og repeterende. Spenningen var derfor stor angående Assassin's Creed: Revelations, det siste spillet i det som blir omtalt som Ezio-trilogien.

Denne gangen går turen til Konstantinopel anno 1511

I skjæringspunktet mellom øst og vest
Handlingen i Assassin's Creed: Revelations fortsetter omtrentlig en uke etter avslutningen i Brotherhood. Desmond Miles, seriens hovedperson som gjenopplever minnene til sine snikmorder-forfedre i maskinen Animus, har glidd inn i en form for koma, mens bevisstheten hans er fanget i en kjerneutgave av Animus-programvaren. Her lærer han at den eneste måten han kan gjenforene kropp og sinn er å fullende det han har begynt på, og avslutte minnesynkroniseringen med sine to forfedre Altaïr og Ezio. Dermed bringer eventyret oss til Konstantinopel (også kjent som Bysants og Istanbul) anno 1511, og nok en gang er det snikmorderen Ezio Auditore da Firenze vi følger gjennom hoveddelen av spillet. Ezio er på jakt etter fem nøkler til biblioteket i Masyaf, festningen hvor snikmorderordenen hadde sitt sete i Altaïrs tid, og biblioteket skal huse en gjenstand som kan endevende og muligens avslutte konflikten mellom snikmorderne og tempelridderne. Samtidig blir Ezio fanget opp i politiske konflikter i Konstantinopel, hvor tempelridderne ikke uventet har en finger med i spillet.

Konstantinopel er et rikt senter for handlingen i Revelations. Som hovedstad for et gammelt imperium som falt seksti år før spillets handling, var Konstantinopel et spennende møtepunkt mellom Europa og Asia. Det var også et rikt sentrum for kultur og artikektur. Sistnevnte er vidunderlig og livaktig konstruert i Revelations, og Ubisoft viser at de etterhvert begynner å få taket på å digitalt rekonstruere gamle historiske byer. Byen yrer av liv, har mange spennende områder og byr på mer variert terreng enn det Roma anno 1501 gjorde i Brotherhood.

Handlingen er det derimot så som så med. Det skal sies at etter å ha forlatt det noe forutsigbare plottet i Brotherhood er historien i Revelations noe bedre og spennende. Den mangler likevel de helt store overraskelsene, og selv om den historiske arenaen føles forfriskende kjennes historien ut som et opptråkk av gamle stier. Det kan virke som at Ubisoft begynner å gå tom for ideer for spillhistorier satt i rennessansen. Kanskje like greit at Revelations er det siste spillet med Ezio i hovedrollen?

Bylandskapet er både stort, variert og vakkert.

Mye av det samme
Oppskriften i ssassin's Creed-spillene er stort sett den samme: Man får et historisk byterreng som er temmelig åpent. Her kan man boltre og kaste seg frem i ekte parkour-stil over hustak og mellom folkemengder, for så å støte på noen oppdrag som driver historien videre. Flere av disse oppdragene kan du løse slik du selv vil, men som snikmorder sier det seg selv at ofte involverer det eliminasjon av sentrale tempelridder-personligheter. På denne fronten har det ikke skjedd overraskende mye i serien siden Assassin's Creed II, og det gjelder også denne gangen. Fremdeles kan man leie tyver, leiesoldater eller kvinner til å distrahere vakter, man kan bruke den skjulte klingen og andre våpen eller gjemme seg i folkemengder og høystakker. På våpenfronten introduseres det svært lite nytt, med unntak av bomber. I Revelations kan man mekke forskjellige bomber som dreper eller distraherer, og ingrediensene gir mulighet for en del variasjon. Dessverre er det ytterst sjelden at bombene føles nødvendige, og følelsen av mangelen på nyheter er dermed et faktum.

Som mestersnikmorder høster Ezio stor respekt, og deler av spillet kan brukes på å utnytte respekten til å rekruttere nye snikmordere. Oppskriften er den samme som i Brotherhood, men grenser ofte til det banale. At man får mennesker man nettopp har hjulpet ut av livsfare til å bli med i ordenen kan man forstå, men et scenario der du rekrutterer en kar fordi du løper raskere enn han eller stjeler mer enn henne? Nei, det blir for søkt. Mangelen på gode og varierte sideoppdrag preget Brotherhood, og dessverre rammer de samme symptomene også Revelations. Sideoppdrag er heller ikke det eneste som mangler i spillet: Også gåter som setter de små grå i sving er fullstendig fraværende (her var Assassin's Creed II et ypperlig eksempel, hvor kryptografiske oppgaver var sentrale sideoppdrag).

Nå blir det bråk! Ja, et realt ståk...

Knappekrøll og tetris-tull
Problemene ser dessverre ut til å stå i kø for Revelations. Assassin's Creed-serien har i mine øyne alltid slitt med å tilby gode kontroller, og altfor mange funksjoner bruker for mange av de samme knappene, noe som ofte får fatale følger (bokstavlig talt). Og det kan virke som at Ubisoft har forsøkt å endre på dette, ettersom noen kontrollfunksjoner som falkeblikket har fått designert nye knapper. Men knapperot er fremdeles et faktum i Revelations. Ezio hopper og gjør stort sett dit han vil, ikke dit spilleren vil, og det er få spill som har fått aggresjonen til å koke så kraftig i meg som Revelations (i den grad spillere utvikler voldelige tendenser, er det ikke voldelig handling og tematikk men kontrollsystem ala dette som må ta skylden). Mens vi snakker om kontrollsystem, kan man jo i samme slengen nevne at Revelations følger forgjengerens kampkontroller hvor man med et enkelt tastetrykk kan gå ifra det ene drapet til det andre i store kamper. Løsningen er at de kampsituasjonene man havner i under spillingen er banalt enkle. På denne fronten har serien stagnert kraftig med de to siste installasjonene; det hele blir fordummende lett.

Mens vi snakker om fordummende: Når du blir lei av å spille som Ezio, kan du spille som Desmond i Animus-kjernen og løse fem småoppdrag hvor man blir bedre kjent me Desmonds historie. Her entrer man for første gang i serien et førstepersonsperspektiv, og skal forsere noen psykedeliske rom med noe som kan minne om plassering av tetrisklosser i 3D. Jeg har riktignok ønsket av Ubisoft skulle tilføre serien noe nytt snart, men dersom dette er deres svar på tiltale kan de bare spare seg. Det er lenge siden jeg har spilt noe så dørgende kjedelig som Desmond-oppdragene, og det er kun interessen for Desmonds historie som driver deg til å i det hele tatt forsøke deg på dem.

Er det ikke noen forbedringer i spillet i det hele tatt? Jo, noen er det heldigvis. Jeg har tidligere nevnt at Konstantinopel er mer fargerik og spennende enn hva Roma var, og at historien er hakket bedre. I tillegg fortjener musikken en liten oppmerksomhet. Serieveteran Jesper Kyd har med soundtracket til Revelations tatt et stort steg videre fra musikken i Brotherhood, som ofte føltes malplassert og sjelden trigget den gode følelsen i spilleren. Denne gangen ser det derimot ut til at han har lært, noe som fortjener ros.

Et eksempel på hvordan man lager bomber i Revelations.

Pensjonstid
Er Assassin's Creed: Revelations verdt tiden og pengene dine? Det kommer an på så mangt. Har du ikke spilt noen tidligere spill i serien vil nok mange av frustrasjonsmomentene gå deg hus forbi, og du kan sikkert legge til både en og to på karakterskalaen. Syntes du Brotherhood var storartet og ønsker deg så få forandringer som mulig, bør du bli fornøyd. Men er du slik som meg, som syntes at serien begynte å gå ett steg frem og to tilbake i Brotherhood, da er det ingen hast med å bruke pengene dine ennå. Ezio har i Revelations bikket 50 og begynner å bli gammel, og med Revelations merker man at det gjør serien også. Håpet er derfor at Ubisoft nå kan legge en ellers så spennende rennessanse bak seg, og begynne å skue fremover mot en ny og spennende tidsalder i Assassin's Creed III.

Spillet er tilgjengelig til både PS3, Xbox 360 og PC. Spillet er spilt på PS3, og kun enspillerdelen er testet.

Score: 6/10

Om lørdagsgodt, uke 49

2011-12-10T11:15:00.002+01:00

Lørdagen er igjen over oss, og denne gangen er det mye godt i vente i ukas lørdagsgodt.

Vi begynner i Star Wars-hjørnet, hvor Star Wars og cello-musikk møtes i skjønn forening i Cello Wars.

"Rhett & Link" er en YouTube-gruppe med mye underholdende materiale. Denne gangen har de latt YouTube tekste tradisjonelle julesanger med en automatisk tekstefunksjon. Resultatet er ikke alltid like samsvarende med julesangenes tekster, for å si det sånn...

Til slutt, litt datahumor. Antivirusprogrammet Norton har i 2011 laget en rekke morsomme reklamer, og her er et herlig utvalg av dem (jeg holdt på å dette av sofaen rundt 3:42 minutter uti videoen).

Dead Ingar Day: Semesterinnspurt

2011-12-09T09:38:00.005+01:00

Som de fleste andre studenter i landet er desember på mange måter forbundet med skole, skole og skole. Dermed sier det seg selv at blogge-overskuddet er noe fraværende.

Derfor nøyer vi oss med litt enkel humor i dag:

Om en kommende liste

2011-12-05T17:56:00.003+01:00

Som en forsøk på å skape en form for kontinuerlig bloggerekke på Gamereactor-bloggen, har jeg etter lesernes ønske bestemt meg for å lage en topp ti-liste over mine favoritt-animeserier. Ettersom jeg ikke ser noen god grunn til ikke å poste den samme lista på to blogger, vil topplista også bli å lese på denne bloggen.

Men dere må nok vente en stund enda. Før jeg kommer så langt er det nemlig fremdeles en haug med ord som skal leveres inn før juleferien...

Om lørdagsgodt, uke 48

2011-12-03T14:25:00.002+01:00

Nok en gang er det lørdag, og selv om jeg foreløbig har brukt mye av dagen på skolearbeid (og fått unna 1.000 av de totalt 8.000 ordene som skal leveres inn før den 20.desember) må vi kunne ta oss tid til litt lørdagsgodt. Eller, kanskje det nettopp er på sånne dager behovet er størst.

Vi begynner i det internett-fenomenologiske hjørnet. Denne sangen tar for seg utrolig mange YouTube-fenomen, som Nyancat, Trololo, Numa Numa Boy og Dramatic Look. Morsom og imponerende.

Den andre videoen tar oss med i julestemningens hjørne, hvor tre særdeles talentfulle Muppets synger julesangen Ringing of the Bells.

Uncharted 3: Drake's Deception

2011-12-02T14:43:00.003+01:00

Det er ingen tvil om at Playstation 3 har mange sterke kort på hånden når det kommer til eksklusive titler. Tidligere har jeg uttrykt min glede for spill som Valkyria Chronicles og Heavy Rain, men Naughty Dogs Uncharted-serie er nok uten tvil en av de mest populære PS3-seriene en har. Kombinasjonen mellom Indiana Jones-lignende skattejakteventyr kombinert med Tomb Raider-aktig forsering av ufremkommelig terreng har sammen med solide doser humor og stramt regisserte action-sekvenser vist seg å være en suksessformel av de sjeldne, og selv har jeg storkost meg tidligere med både det første og det andre spillet i serien (Uncharted 2: Among Thieves var i mine øyne årets spill 2009).

(Les også: Uncharted: Drake's Fortune og Uncharted 2: Among Thieves)

Når nå tredje spillet i serien er ute i høst, er det både forventinger og krav knyttet til lanseringen. Klarer serien å fornye seg, eller får man se et repetisjonsproblem alá Assassin's Creed-serien? Svaret er: A little bit of both.

Serieveteranene Nathan, Elena og Victor er tilbake i Uncharted 3.

Atlantis of the Sands
I Uncharted var det Sør-Amerika og El Dorado som var handlingens sentrum, og i Uncharted 2 var det Shambala eller Shangri-La i Nepals indre som preget handlingen. I Uncharted 3 går turen til det sanddekte ørkenlandskapet på den arabiske halvøya, nærmere bestemt den høyst dødelige Rub' al Khali-ørkenen. Vår favoritt-skattejeger Nathan Drake er nok en gang på jakt etter skatter som samtidig involverer nærmere detaljer om det hemmelige livet til hans forfader, Sir Francis Drake. Denne gangen fører dette ham og mentoren Victor Sullivan til London, hvor en hemmelig organisasjon sitter på spor fra Francis Drake og T.E. Lawrence (aka Lawrence of Arabia) som skal lede dem til den sagnomsuste byen Ubar, også kjent som Iram of the Pillars eller Atlantis of the Sands, som skal ha blitt tilintetgjort som følger av Guds vrede. Når ringen til Francis blir stjålet fra Nathan blir engasjementet mer enn bare profesjonelt, og jakten på nok en forsvunnet by begynner. Jakten skal gå til Frankrike, Syria og Yemen, og strekker seg over skogkledde ruiner, gamle fort og endeløse sanddyner.

Som vanlig er det action, humor og atter en gang action som preger Uncharted 3. Jakten på forsvunnede historiske skatter slutter aldri å underholde, og Nathan Drake er som vanlig en eminent og storsjarmerende leading man. Det er derimot ikke bare de vanlige eventyrfylte reisene som fyller historien i Uncharted 3. Også Nathans indre liv og motiver for sin endeløse jakt etter sin forfaders historie er tema som blir tatt opp i spillet. Det er spennende å spekulere på bakgrunnsmotivene for hvorfor Nathan gang etter gang kaster seg ut i livsfare. Dessverre havner disse bakgrunnsmotivene etterhver i...ja, nettopp, bakgrunnen. Første halvdel av spillet er mye mer preget av de dyptpløyende og reflekterende øyeblikkene enn andre halvdel, hvor actionsekvensene avløser hverandre med samlebåndseffektivitet. Her kan man jo selvsagt argumentere for at Naughty Dog gir pekepinn på hvor historien kan ta veien i fremtiden, men mitt ønske er heller at utviklerne fullfører det løpet de begynner på.

Det er mer enn nok action i Uncharted 3. Hva med å rømme ut av en brennende villa?

Action and reaction
Fortellerteknikken i Uncharted-serien har alltid vært modellert etter mønster av høybudsjetterte Hollywood-filmer, og Uncharted 3 er intet unntak. Det hele fortelles på svært cinematisk vis, og actionsekvensene står i kø for å skru hjerterytmen opp hundreognoe slag i minuttet. Regien er stram og kaster deg fra den ene halsbrekkende situasjonen til den andre. Uncharted 3 er uten tvil det mest adrenalinladede innslaget i serien, og en liten stund er man nesten bekymret for at det hele skal gå fullstendig over-the-top. Fullt så langt går man ikke i Uncharted 3, men det er neimen meg ikke langt unna. Heldigvis bikker det aldri fullstendig over, noe som betyr at spillet er stappet med spennende øyeblikk og intense kampsekvenser. Hvorvidt siktesystemet eller nevekampene faller i smak er som tidligere i serien høyst individuelt: Noen vil elske det, og andre vil hate det. Et par smånyheter, som muligheten til å kaste tilbake granater på fienden, ønskes også velkommen. Man slipper likevel ikke unna følelsen av at actionsekvensene overskygger historien og gjør at den kommer i andre rekke, noe som kan være med på å forklare de uforløste historieelementene.

Underveis skal man også løse gåter, og særlig i Uncharted 2 var det flere gåter av det kreative og morsomme slaget. Her er det nok oppfølgeren ofrer mest til fordel for en mer actionfylt opplevelse. Gåtene er heller få, og de få som er tar ikke all verdens tid å løse. Med unntak av én enkeltgåte i en fransk krypt er de ikke av det mest kreative slaget heller. Det kan kjennes som om utviklerne begynner å gå tomme for ideer på denne fronten, og skal neste innslag i Uncharted-serien holde på seriens gode nivå etterlyser jeg herved mer kreativitet på gåteplanet.

For sent ute til flyet? Ikke noe problem for Nathan Drake!

Audiovisuell prakt
For de som først og fremst trakter etter den audiovisuelle opplevelsen er det derimot ingenting å si på Uncharted 3. Hele spillet serveres i lekker grafikk, og er det første ikke-håndholdte spillet jeg har spilt til endes i 3D. Der 3D-animasjonene gjorde lite eller ingenting for å bedre den grafiske opplevelsen i Batman: Arkham City, skaper 3D-animasjonene en utsøkt dybde (pun intended) som kler spillet særdeles godt. Inspirasjonen fra Lawrence of Arabia er tydelig gjennom hele spillet (mannen er en sentral person for historien), og når man kommer til det arabiske ørkenlandskapet merker man tydelig at utviklerteamet har latt seg inspirere av filmen ved samme navn. Sanddynene er imponerende detaljerte, og man kjenner nærmest heten dirre imot ansiktet. Minst like imponerende er kapitlene hvor man befinner seg midt ute på et stormfylt hav, hvor man har designet et helt stormhav fremfor å bare bruke de samme bølgeanimasjonene om og om igjen. Eier man en PS3 er Uncharted 3 med andre ord noe av det peneste man kommer borti.

Også musikken av veteran Greg Edmonson (samme sjel som står bak Firefly-musikken) er med på å sette en fabelaktig og korrekt stemning for spillet. Musikken oppleves som mer minneverdig og engasjerende enn det den var i forgjengeren, uten at musikken var dårlig i Uncharted 2. Musikken i de arabiske miljøene kan nok bli noe klisjéfylte for enkelte, men at den er stemningsskapende er det likevel ingen tvil om. Seriens åpningstema har også fått en liten renovasjon, og stykket er endelig blitt så pompøst og innholdsmettet som det fortjener å være. Stemmeskuespillet i spillet er som vanlig på toppnivå, der hver enkelte person i spillet blir vakkert brakt til live gjennom livlige og dyktige stemmer. Uncharted 3 er med andre en fryd for både øyne og ører.

Ørkenlandskapene i Uncharted 3 er noe av det mest imponerende på grafikkfronten i år.

Mye bra, men lite nytt
Uncharted 3 er et spill som jeg sitter igjen med svært delte meninger om. På den ene siden er det uten tvil underholdende, og er et spill jeg gjerne spiller igjen ved senere anledninger. Det tilbyr mye av det som var bra med forgjengerne, og prøver også å utforske noen av de dypere sidene ved seriens persongalleri. Samtidig klarer jeg ikke å unngå å kjenne på litt frustrasjon og skuffelse over at serien ikke har utviklet seg mer siden 2009. Man får servert mye av det samme man fikk med Uncharted 2, men det er også alt man får. På enkelte fronter føles det dessuten som at serien faktisk stagnerer, noe som definitivt ikke er et godt tegn. For min del, som gjerne krever mer av spill enn vakkert utseende, håper jeg dermed at seriens neste ledd tar konseptet ett steg videre og unngår de to stegene tilbake som Uncharted 3 tar i samme slengen.

Score: 7/10

Om jul-baktanker og ateistisk misjonering

2011-12-02T12:56:00.003+01:00

Jeg har tidligere her på bloggen uttrykt en viss misnøye med at Fjellhaug mottar og abbonerer på ukesskriftet Norge IDAG, men innser samtidig at bladet om ikke annet er prisen man må betale for å støtte opp om pressefrihet og ytringsfrihet.

En ukesavis jeg derimot har stor glede av er Morgenbladet. Avisen er trygt plantet på venstresiden politisk, men makter likevel å servere variert og innholdsrikt materiale som jevnt over pløyer langt dypere enn den daglige tabloidpressen.

Ukas kronikk er et godt eksempel på den underholdende tonen avisen kan presentere. Her ironiseres det over de røster som hvert år ved juletider forsøker å opplyse oss om at jule eeeegentlig ikke er en kristen høytid, men er en "kuppet" høytid. Det er den samme leksa hvert år, sånn at vi skal være sikre på å få det med oss.

Underholdningsfaktoren er høy, og anbefalingen herved gitt. Les her.

Om juletider og julehumor

2011-11-29T19:48:00.005+01:00

Ettersom jeg ikke har noe mer fornuftig å skrive om akkurat nå (skjønt en bloggpost om Uncharted 3 er på vei), blir dette en blablabla-bloggpost. Det er lenge siden jeg serverte en av dem nå.

- Søndag var det 1.søndag i advent, noe som betyr at jula nærmer seg med stormskritt. Også i år satser jeg på å unnagjøre det meste av julehandelen digitalt, enten over nettet eller ved å kjøpe gaver som leveres via digital distribusjon. Julestri, sa du? Hvilken julestri?

- For mange betyr advent det samme som julemusikk. For min del er jeg derimot blitt gammel nok til å tørre å innrømme at det meste av julemusikken kjeder meg. Det samme, år etter år, og det meste av det nye materiale vi har fått servert de siste årene har ikke akkurat vært mye å skryte av. Nuvel, hver sin smak...

- Det nærmeste jeg nok kommer julestri er skolearbeidet. Grovt regnet skal det skrives og leveres inn rundt 8.000 ord før 20.desember. 2.000 av dem består av en deloppgave i masteroppgave-forberedelsene, og resten er en bokrapport og en lengre oppgave i faget Religion og kultur, også mer kjent som Religionsvitenskap. Men jeg er allerede godt i gang, så det virker overkommelig.

- For de som lurer på hvordan det går med masteroppgaven, så kommer det flere oppdateringer der etterhvert. For øyeblikket holder det å nevne at jeg for tiden sitter fordypet i Narnia-bøkene når jeg har tid og overskudd.

- Det har blitt mye film den siste tiden. Noen av dem er legendarisk gode, som Gudfaren-filmene, How to Train Your Dragon og The Good, The Bad and the Ugly. Noen av dem er fullt severdige, som Up in the Air og Into the Wild. Og noen av dem er mer bisarre, som Night Watch.

Til slutt, en liten dose julehumor jeg fikk tilsendt på mail forrige uke. Jeg lo ihvertfall.

Om lørdagsgodt, uke 47

2011-11-26T16:06:00.002+01:00

Også denne lørdagen spanderer vi på oss litt lørdagsgodt, og denne gangen går vi i det mer allmenne hjørnet. Dagens video er en god, gammel slager fra Tom & Jerry som jeg fant på YouTube. Denne snutten vokste jeg opp med, og selv idag tenker jeg alltid på denne videoen når jeg hører dette klassiske musikkstykket.

Det jeg ikke visste, var at denne Tom & Jerry-snutten faktisk vant Oscar i 1946 for beste kortfilm. Så vet dere det.

Stykket er forresten Hungarian Rhapsody nr 2 av Frans Liszt, for de som måtte lure.

Om Freddie Mercury, 20 år senere

2011-11-24T15:48:00.003+01:00

Selv om musikksmak er en delt og subjektiv sak, er det ikke til å stikke under en stol at noen band og artister har hatt en større påvirkningskraft på musikkbransjen enn andre. Det britiske bandet Queen er uten tvil et slikt band. Ikke bare behersket Queen en rekke sjangre og hadde en gitarist som fremdeles trekkes frem som av det 20-århundrets mest betydningsfulle (Brian Mays eksperimentering med gitar og delay er unektelig på grensen til det legendariske), men Queen skal også ha mye av æren for å ha utviklet musikkvideoen som sjanger. Bandet var store på det å lage musikkvideoer som passet overens med sangenes tema, tonalitet og motiv. Og jeg legger ikke skjul på det: Queen er blant de bandene som betyr mest for meg innenfor musikk.

I år fyller Queen 40 år som band. Men i dag markeres en annet Queen-dato av betraktelig tristere grad. I dag, 24.november, er det 20 år siden vokalisten Freddie Mercurys bortgang.

Få kan unngå å bli imponerte over å høre Freddies vokal, som med krystallklar stemme kunne spenne over mer enn fire oktaver. På diverse kåringer over rockehistoriens beste vokalister finner man alltid Freddies navn, ikke sjelden på topp eller i nærheten av toppen. Det er med andre ord en artist som fortjener å bli minnet.

For å markere denne dagen har jeg derfor samlet et lite utvalg over noen personlige Queen-favoritter, i mer eller mindre tilfeldig rekkefølge (videoklippene er stort sett hentet fra Queens egen YouTube-kanal).

Bohemian Rhapsody (1975)

Another One Bites the Dust (1980)

My Melancholy Blues (1977)

Too Much Love Will Kill You (1988/1992)

Somebody to Love (1976)

The Show Must Go On (1991)

Og ikke minst, min definitive favoritt: I Want It All (1989)

Om spillårets tapere 2011

2011-11-22T17:20:00.002+01:00

En diskusjon som alltid går heftig for seg på slutten av et spillår er når anmeldere, spillere og utviklere begynner å diskutere «årets Spill» (med stor S, ja). Diskusjonen går gjerne for seg med tilnærmet religiøs fanatisme, og motstanderne blir enten klassifiserte som ignorante, kunnskapsløse, n00bs eller rett og slett bare dumme.

En kanskje mer interessant analyse man kan foreta seg er å se hvem som kan karakteriseres som «årets tapere» innenfor spillbransjen. Taper er et sterkt ord, men trenger ikke nødvendigvis bety at taperen i seg selv stiller med et dårlig produkt. Det kan være mye som gjør at noe eller noen innenfor spillbransjen fortjener et taper-stempel: Tidspunktet for produktlanseringen kan være uheldig, spillet kan være det enkeltspillet som trekker en ellers glitrende serie ned i søla, eller enkeltfaktorer kan resultere i at det som ellers er et genuint bra produkt går på trynet.

Når jeg med dette erklærer Nintendo 3DS og Playstation Portable som årets tapere 2011, må man derfor ha denne definisjonen i bakhodet.

Personlig er jeg en glad eier og bruker av både 3DS og PSP. 3DS har riktignok hatt sine lanseringsproblemer og et noe slunkent spillbibliotek, men sistnevnte begynner å komme seg, og salgstallene så langt for 3DS er faktisk bedre enn de i sin tid var for DS. PSP har vært på markedet noen år nå, og det er fremdeles gode titler å hente til konsollen om man går tilbake noen lanseringsår.

Så hva er problemet, eller problemene som jeg egentlig burde si? Et radikalt forandret spillterreng og nedprioritering er to av stikkordene her.

At mobilspillene er i enorm fremvekst i Vesten så vi allerede i fjor. At antall mobilspillende mennesker skulle gå så kraftig opp på ett år var derimot overraskende. Nye tall viser at iOS og Android er de mest populære plattformene for håndholdt spilling i 2011, noe avhengighetsskapende spill som Angry Birds og Wordfeud må ta mye av æren for. Mobiltelefonene er en plattform som åpner for nye muligheter og nytt publikum, men som samtidig står i fare for å bli en spillboble som grunnet kvantitet fremfor kvalitet fort kan sprekke. Et sprekk som kan få større konsekvenser for spillmarkedet enn mobilspillenes introduksjon.
Mobilspill er i og for seg ikke noe nytt. I Japan har fenomenet lenge vært en legitim og anerkjent del av spillmarkedet. Det er likevel nytt at markedet er i internasjonal vekst, og kurven er brattere enn noensinne. Dette får konsekvenser for tradisjonelle håndholdte kjemper som Nintendo og Sony. Hvordan legitimerer man konsoller til godt over tusenlappen og spill til opptil 500 kroner, når mobiltelefoner man allerede eier kan tilby underholdning til stort sett under femtilappen?

Det er dette terrenget Sony møter nå i desember når de lanserer den håndholdte konsollen Playstation Vita i Japan. Timingen kunne mildt sagt ikke vært dårligere, men reelt sett har Sony ikke noe valg: Å kansellere en lanseringsklar konsoll kan umulig være billig. Likevel kan man umulig hevde at Sony har håndtert det håndholdte markedet anno 2011 på en god måte. PSP-markedet har så og si vært dødt i Europa, og selv har jeg ikke spilt noe nytt på konsollen siden Dissidia 012 ble sluppet i mars. Titler som Valkyria Chronicles III og Final Fantasy Type-0 kan vi se langt etter i Vesten, og med dette er det klart at Sony signaliserer hva de synes om vestlige PSP-brukere.

Slik sett kan man påstå at Nintendo har taklet utgivelsen av 3DS på en bedre måte, ettersom det per dags dato lanseres både DS- og 3DS-spill. Likevel sliter Nintendo med den samme økonomiske utfordringen som Sony. Bedre blir det ikke av at begge selskapene er stasjonerte i Japan, en eksportnasjon som sliter med historisk høy valutakurs.

Løsningen for begge selskapene ligger i et enkel og samtidig vanskelig ord: Spillene.

Er spillene gode nok på en konsoll, bidrar det til å øke salget. Er det ingen spill som frister, kjøper man rett og slett ikke konsollen. 3DS manglet store lanseringstitler, noe som fikk konsekvenser. Likevel har fokuset på eksklusive serier med bred appell alltid vært Nintendos sterkeste kort, og fremdeles er jeg overbevist om at så lenge Nintendo og Sony gir meg gode titler til de håndholdte konsollene, er dette maskiner jeg er interesserte i.

Men dette bringer oss over på en annen problemstilling. Nintendos sterkeste kort er som sagt de eksklusive titlene, men intet kan bestå kun ved å fokusere på gammel storhet og ære. Nintendo lager fremdeles gode spill, men med unntak av Wii Sports og lignende Wii-titler samt noen tredjepartsspill har ikke Nintendo lansert en ny spillserie siden Pikmin, som i likhet med Gamecube feirer tiårsjubileum i år.

Ti år, det er lenge i spillbransjen det! Litt for lenge. Og dersom de håndholdte konsollene skal ha noen fremtid: Altfor lenge.

Det blir spennende å se om 2012 endrer på tilværelsen, eller om årets tapere er dømt til evig fortapelse...

Oh, Canada: En sniktikk hos Funcom

2011-11-21T17:04:00.002+01:00

De av dere med god hukommelse husker kanskje at jeg var i Canada for en måneds tid siden på oppdrag for Gamereactor. Turen handlet rett og slett om å reise til Canada, delta på en forhåndstest av et spill, reise hjem igjen og skrive om spillet.

Frem til nå har jeg vært ganske hysj-hysj om hvilket spill det var jeg testet, rett og slett på grunn av hva man har lov til å avsløre og ikke (vi vil jo tross alt at folk skal lese artiklene våre, ikke dra dem ut av munnen vår). Men ettersom artikkelen både har blitt trykket i Gamereactor-bladet og senest i dag blitt utgitt på nettsidene våre, er det på tide å gi seg med hemmelighetsspillet.

Så for de interesserte: Værsågod, en forhåndstitt på det kommende norske online-spillet The Secret World, utviklet av ingen ringere enn norske Funcom (folka bak bl.a. Den Lengste Reisen og Drømmefall). Artikkelen kan leses her. God fornøyelse!

Bildet er tatt i Funcoms lokaler i Montreal, og Midgard var da navnet på rommet hvor vi satt og testet spillet.

Om Gamecubes tiårsdag

2011-11-20T19:20:00.004+01:00

For noen få dager siden fylte Microsofts debut på konsollmarkedet ti år. Men i går fyller en av dens konkurrenter like mange antall år. I går var det Nintendo Gamecubes tur til å blåse ut de ti bursdagslysene på kaka (i USA, riktignok: I Japan ble konsollen sluppet i september 2001, og jeg husker fremdeles når konsollen ble lansert 3.mai 2002 i Norge).

Nintendos blålilla kube nådde aldri de helt store salgstallene, verken her til lands eller internasjonalt. Totalt i verden snakker vi om i underkant av 22 millioner solgte konsoller, mot 24 millioner Xbox-konsoller og svimlende 150 millioner PS2-konsoller. Det var likevel mye ved konsollen som bør trekkes frem selv i dag. Konsollen var ambisiøst tilregnet bruk av internett (noe få spill dessverre støttet opp på en god måte, med unntak av Mario Kart). Den fikk også den snertne løsningen hvor man kunne koble opp en Gameboy Advance via en spesiell kabel og låse opp ekstrainnhold i flere spill (som regel i tilfeller hvor det var snakk om samme spillserie til både GBA og Gamecube). Og ikke minst: Den dag i dag tør jeg fremdeles å argumentere for at Gamecube-kontrollen er spillhistoriens mest behagelig og ergonomiske. Det er få andre kontroller som sitter like behagelig i hendene mine som Nintendos lille lilla (til sammenligning var Xbox sin kontroll ekstremt stor og klumpete i mine små pianohender).

Blant mange gamere ble ofte Gamecube beskylt for ikke å ha gode nok spill. Det var kanskje tilfelle for multikonsollspillene, men når det kom til eksklusive spill hadde Gamecube mer enn nok å stille med, og noen av dem ble senere overført til andre konsoller. Baten Kaitos, Starfox, The Legend of Zelda: The Wind Waker, Star Wars: Rogue Squadron II, Viewtiful Joe, Super Mario Sunshine, Metroid Prime, Fire Emblem, Resident Evil 0 og 4 var bare noe av det konsollen kunne skimte med. I peisestua hjemme var det derimot lite som slo så godt an blant vennegjengen som Super Smash Bros. Melee, og den dag i dag hender det at jeg spiller den gamle klassikeren fremfor Wii-versjonen av serien.

Gratulerer med dagen, Gamecube!

Om lørdagsgodt, uke 46

2011-11-19T17:45:00.003+01:00

Nok en lørdag er over oss, og nok en lørdag betyr nok en tid for lørdagsgodt. Den siste uka har jeg gått igjennom flere av kortfilmene man finner på I Check Movies' kortfilmliste, så det blir to filmer fra den lista i dag.

Den første av dem er en kortfilm fra 1982 servert av selveste Tim Burton. Og selv den gang fornektet mannen seg ikke.

Den andre er en vakker liten kortfilm fra 2008 som burde få selv den mest hardhjertede der ute til å bli noe øm om hjertet.

Om juleheftenes 100-årsfeiring

2011-11-17T18:18:00.004+01:00

Forleden dag i forrige uke havnet det en interessant mail i innboksen min. Mailen var fra Egmont Serieforlaget, det største serieforlaget i Norge som gir ut serier som Donald, Fantomet, Pondus etc. Mailen gjaldt en invitasjon til en markering kalt "Tegneserien feirer hundre år i Norge", og var en invitasjon "til pressen" angående 100-årsmarkeringen for den første selvstendige tegneserieutgivelsen i Norge, nemlig et julehefte med Knoll og Tott fra 1911 (heftet het Knold og Tot i skole, og var fra den gang rampegutta gikk fast på skolen).

Jeg syntes invitasjonen var noe merkelig, ettersom den var "til pressen." Jeg tok kontakt med Gamereactor og spurte om de visste noe om dette, men der var de blanke. Jeg sendte mail tilbake og forhørte meg, og fikk svar om at invitasjonen var noe misvisende. De hadde nemlig også invitert "en god del bloggere, interesseorganisasjoner og andre som vi mener kunne være interessert i å komme på feiringen."

Så der har vi det. World of Ingar har nådd rosabloggenes rekker, og forfatteren kan herved stille seg i rekken med Voe og de andre kjendisbloggere. O gru!

Samtidig var det selvsagt unektelig morsomt å bli invitert som følger av å skrive en blogg som blant (mye!) annet viser en interesse for tegneserier. Og ettersom tegneserier, uavhengig av nasjonalitet, har en stor plass i mitt hjerte, takket jeg dermed ja til å bli med på arrangementet.

Det skulle vise seg å være en aldri så minneverdig begivenhet på Litteraturhuset i Oslo, hvor de fremmøtte ikke var mange (jeg tipper vi var 30-40 stykk i rommet), men hvor de fremmøtte virket både engasjerte og interesserte. Det var også mye interessant fakta å få servert innledningsvis. Juleheftene er et ganske særnorsk fenomen, der det selges halvannen million eksemplarer tilsammen årlig. De bestselgende heftene, som Knoll og Tott, Pondus og Donald, selger gjerne over 100.000 eksemplarer på knappe seks uker.

Program var det også. Størst var vel kanskje å få servert et særdeles festlig kåseri av Per Inge Torkeldsen om tegneserier. Han fortalte blant annet om hvordan han skrev eksamensoppgave i pedagogikk på lærerskolen om tegneserier, ettersom pedagogikk var verdens kjedeligste fag og fordi mannen (angivelig) leste tegneserier fremfor pensumbøker han aldri kjøpte. Et anerkjennende nikk fra min side. Han fortalte også om hvor greit det er for oss menn å samle på tegneserier (95% av tegneserie-samlere er menn ifølge ham selv). For, som han omtrentlig sa: "Damene samler bare på ting som fingerbøler, djupe tallerkner og porselenskatter som det ikke går an å få en komplett samling av. Mens menn samler på tegneserier fordi det går an å samle på dem og få en komplett samling. Og har man først kjøpt blad nr. 38, må man jo skaffe de 37 første også!" Så der har vi forklaringen.

Andre storheter som holdt foredrag og presentasjoner var Arild Midthun, den eneste norske Donald-tegneren, som blant annet har tegnet historier skrevet av Knut Nærum. Tormod Løkling, som bl.a. er ko-forfatter av flere av Knut Nærum-Donaldhistoriene og redaktør i Pondus, fortalte om arbeidet med julehefter og juleheftenes historie. Knut Nerheim Bergene, mannen bak enruterserien Canoot, fortalte om hvordan det har vært å jobbe med hele tre julehefter i år. Og Haakon W. Isachsen, redaktør i Egmont Serieforlaget, presenterte jubileumsboka Knoll og Tott: 100 år i Norge (som burde være en fin julegave for alle norske tegneserieentusiaster). En enkel servering, gavepakke med samtlige av årets 35 julehefter og mulighet til å ta en one-on-one-prat med de involverte hørte også med. At Arild satt i 1.etasje i Litteraturhuset etterpå og signerte sin nye Hall of Fame-bok var jo bare en ekstra bonus.

Kort oppsummert: Å bli invitert som en blogger til et tegneseriearrangement kan ikke sies å være annet enn stor moro.

En kort fotosession til slutt (tatt med mobilkamera, så beklager den dårlige kvaliteten):

Arild Midthun forteller om arbeidet med det helnorske Donald-juleheftet

Per Inge Torkelsen i sitt herlige kåseri om vårt forhold til juleheftene

En signerings- og tegnerunde med Arild ble det også tid til etterpå. Koselig prat hadde vi også.

Batman: Arkham City

2011-11-16T15:31:00.003+01:00

Da Batman: Arkham Asylum ble utgitt i 2009, kom spillet som en aldri så liten overraskelse. Fremfor å kjøre den klassiske linja hvor man laget et forhastet og elendig superheltspill basert på en eller annen filmlisens, fikk utviklerne i Rocksteady oppfylt sitt ønske om å bruke tid på å lage et ordentlig Batman-spill basert på tegneserieuniverset. Resultatet var et overraskende underholdende spill hvor Batman-tegneserien ble brakt til live på imponerende vis, og til tross for at Batman: Arkham Asylum ikke ble Årets Spill 2009 for min del, var det ikke langt unna.

En slik suksess kan man selvsagt ikke gå forbi uten å lage en oppfølger, og selv om Rocksteady kunne ha lansert oppfølgeren Batman: Arkham City i fjor, valgte de å utsette lanseringen med ett år for å finpusse på prosjektet. Resultatet er nok et Batman-spill som viser nattens ridder fra hans beste side, og som lett overgår det man ellers ser på superheltspill-fronten.

The Dark Knight is back in town!

Imponerende persongalleri
Når Batman: Arkham City sparkes i gang har det gått 18 måneder siden Joker kuppet Arkham Asylum og gjorde det til et fristed for de innsatte superskurkene. Hendelsene på Arkham-øya viste Gothams innbyggere at den psykiatriske institusjonen langt ifra opprettholdt den sikkerheten man skulle forvente, og som et resultat stilte Arkham-direktør Quincy Sharp til valg med løfter om å hanske opp med Gothams kriminalitet en gang for alle. Med en brakseier i ordførervalget oppfyller Sharp sitt løfte, og stenger av et stort område av Gotham for å gjøre det om til en kriminal-fangeleir. Resultatet er Arkham City, et inngjerdet byområde hvor de kriminelle får herje fritt innad, territorielle kriger er en del av dagliglivet og lovløsheten er hverdagskost. I sentrum for prosjektet står doktor Hugo Strange, en av de få skurkene i Batman-verden som kjenner Batmans identitet. Det er derimot tydelig at Strange har større planer for Arkham City enn dets nåværende stadium, og at Batman står i veien. Løsningen for Strange blir dermed å kidnappe Bruce Wayne og kaste ham inn i Arkham City, hvor mannen er fritt bytte for Arkhams skurker og superskurker. Det er her Bruces lange natt i Arkham City begynner, hvor han må skaffe til veie Batman-utstyret og løse Arkham Citys mysterium.

Rocksteady gjorde som sagt en stødig jobb med historien i Arkham Asylum, som i stor grad var basert på tegneserien ved samme navn. Jobben er ikke akkurat gjort noe dårligere i Arkham City. Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at så godt som samtlige store superskurker innenfor Batman-universet dukker opp på ett eller annet tidspunkt i Arkham City, det være seg Joker, Harley Quinn, Penguin, Catwoman (som er en spillbar karakter), Mr. Freeze, Two-Face, Deadshot og mange, mange flere. Det herlige er likevel hvordan alle karakterene er vevd inn i Arkham City uten at de føles malplasserte eller overflødige, og hvordan alle er brakt til live gjennom fantastisk stemmeskuespill. Noen av karakterene er forbeholdt spillets sideoppdrag, slik som Riddler og Deadshot, mens flere av dem glir gradvis inn i hovedhistorien. Og hele tiden føles det bare så riktig. Den territorielle krigen som pågår innad i det nye Arkham-komplekset gir et naturlig spillerom for mange av de innsatte å boltre seg med sin egen agenda og mål, og naturlig nok vil hver og en av dem ha en bit av Batman. Det som imponerer mest er hvordan Rocksteady kan gå fra en skurk til en annen og likevel få det til som en naturlig del av spillets historie. Det flyter mye bedre enn det en turde å håpe i forkant, og betraktelig bedre enn hva man hadde fryktet.

Et stort minus som riktignok må påpekes er at Rocksteady ser ut til å slite med å avslutte spillet på en naturlig måte. Den siste timen inneholder litt for mange antiklimatiske øyeblikk til at den når helt til topps, sine klimatiske øyeblikk til tross. En annen faktor er at de til tider sliter med å skrive gode dialoger og replikker, og mye av praten i spillet kan fort oppfattes som forutsigbar og uoriginal. Det skal også sies at slutten inneholder svært mange kontroversielle hendelser og avgjørelser, som trolig vil diskuteres i det lange, brede og heftige på nettforum hvorvidt det kan anerkjennes som Batman-kanon eller ikke. Hvorvidt begivenhetene trekker spillet opp eller ned er opp til den enkelte spiller å avgjøre, men for min del ble det litt i det meste laget.

Catwoman og Joker er bare to av de mange superskurkene i Arkham City.

I'm Batman!
Arkham City er på mange måter likt Arkham Asylum. Det er Batman, du har mange kule våpen og angrep til disposisjon og det er mange skurker involvert. Den store forskjellen er at Arkham City er så mye, mye større. Der Arkham Asylum var forvist til en mindre anstalt på en liten øy, befinner man seg i Arkham City i et større og åpen bylandskap. Ikke helt ulikt Assassin's Creed, på mange måter. Samtidig er ikke Arkham City for stort, og det tar deg ikke mer enn et par timer å finne ut av hvor de viktigste stedene, bygningene og personene befinner seg. Sin begrensede størrelse til tross er det imponerende hvor innholdsmettet og variert spillet er. Områdene innad i Arkham City er svært forskjellige, ofte preget av superskurken som har overtatt lokasjonen. Flere områder krever dessuten at man vender tilbake senere med nye våpen dersom man ønsker å samle absolutt alt, uten at dette er påkrevd eller nødvendig i de fleste tilfellene (bare hvis du ønsker å fullføre spillet 100%).

Samtidig kjenner jeg at Arkham City er et spill som gir meg et oppriktig ønske om å faktisk samle, finne og utforske absolutt alt som er å finne i spillet. Hovedårsaken til dette må være den herlige stemningen som spillet gir, ikke minst på det audiovisuelle planet. Gotham er en mørk og dyster storby, og Arkham City gir deg det mørkeste og dystreste byen har å tilby. Spillet er mørkt, men ikke så kølsvart at man ikke ser noenting. Det er et lekkert mørke som kler kriminalbyen idet jeg som Batman kaster meg utfor en bygning, svever over de falleferdige høyblokkene og hører på den særdeles stemningsfulle musikken i bakgrunnen. Ja, Arkham City gir meg faktisk følelsen av at jeg er Batman, i mye større grad enn det forgjengeren gjorde. Det er bare å skru av lyset, skru opp lyden og la det audiovisuelle sette deg i ekte Batman-stemning.

Det handler om å snike seg på motstanderne når man er Batman.

Innholdsmettet
Våpen- og kampmessig har Batman både flere våpen og mer smidige bevegelser enn sist gang. Fremdeles er mye av utstyret fra forrige spill med, som muligheten til å henge fra en gargoyle og plukke opp skurker eller å bruke kappen til å gli gjennom luften. Samtidig har Rocksteady introdusert flere nyheter som er både morsomme og spennende å bruke, som isgranater eller et gevær som sender positive eller negative elektriske impulser. Nye bevegelser er også introdusert, blant annet den utrolig tøffe stupbombefunksjonen, som både kan benyttes for å holde seg lenger i lufta eller for å sende løs en sjokkbølge mot fiendene idet en lander. Havner man i en mano y mano-situasjon flyter kampene bedre enn i forgjengeren, uten at systemet trengte noen særlige forbedringer i utgangspunktet. Fremdeles kan man ane tendenser til knappemosing når det blir litt for mange motstandere å hanskes med, men bevegelsene kjennes av en eller annen grunn smidigere og kontrollene bedre enn før.

Når hoveddelen av spillet blir for mye av det gode eller du ønsker en smule variasjon, kan man ta en titt på databanken hvor samtlige av personene i spillet introduseres med flust av detaljer (bl.a. den særdeles nyttige biten hvor man får opplyst hviket Batman-nummer figuren dukket opp i for første gang), se på de fabelaktige illustrasjonsbildene i billedgalleriet eller gå løs på en av de mange utfordringene i Challenge Mode. Arkham City tilbyr deg variert og spennende innhold, som gjør at spillet har en utrolig lang holdbarhet.

Også i Arkham City må Batman bruke sine detektivegenskaper for å løse mysterier.

Et av årets beste
I 2009 imponerte Batman: Arkham Asylum. I 2011 serverer Batman: Arkham City det en ikke skulle tro var mulig: Et spill som er bedre på samtlige punkt. Det er større, mer spennnede, lekrere og en bedre hyllest til nattens ridder enn forgjengeren. I den store oppfølger-høsten som spillåret 2011 har vært preget av, er Arkham City noe av det beste man kan bruke tid og penger på. Heller ikke i år når Batman opp til noen Årets Spill-pris. Men det er neimen meg ikke langt ifra.

Score: 9/10

The Legend of Zelda: Skyward Sword

2011-11-15T12:56:00.004+01:00

"Man kan trygt si at Wii-eiere ikke har hatt mye glede av konsollen sin så langt i år (med unntak av Xenoblade Chronicles). Men med The Legend of Zelda: Skyward Sword er alt glemt og Nintendo tilgitt. Spillet minner oss på hvorfor vi elsker Zelda, og at 25 år er ingen pensjonsalder for denne livskraftige serien. The Legend of Zelda: Skyward Sword entrer min bok som Wiis beste spill, årets spill 2011 og det beste Zelda-eventyret siden The Wind Waker."

Score: 10/10

Les den første norske anmeldelsen av spillet i sin helhet her.

Om lørdagsgodt, uke 45

2011-11-12T17:34:00.002+01:00

Selv om jeg i praksis har isolert meg fra omverdenen for å spille så mye som mulig av det nyeste Zelda-spillet for Gamereactor, må jeg jo servere litt lørdagsgodt.

Også denne uka har Ylvis vært på farta, og serverer denne gangen en herlig LiveAid-parodi.

Før Ylvis' tid var det KLM som regjerte i humor-Norge, og Yngve Hågensen som regjerte i LO (og dermed også indirekte Arbeiderpartiet). Når de to møtes kan resultatet bli et stykke politisk moro.

Til slutt: Dersom dere lurer på hva det er jeg sitter med i helga, kan denne traileren gi et aldri så lite pekepinn. Anmeldelsen kommer forhåpentligvis på tirsdag.

Om masteroppgavens problemstilling

2011-11-10T16:42:00.004+01:00

I skrivende stund befinner vi oss i november. For oss som går siste året på masterstudiet er selve masteroppgave-skrivingen fremdeles et stykke unna, men med fag som Metodekurs og med bøker som Masteroppgaven: Hvordan begynne - og fullføre på leselista er vi med andre ord i full gang med arbeidet allerede. Per nå handler det mest om å finne seg en definitiv problemstilling, prøve å sette opp en form for disposisjon og tidsplan, samt kanskje begynne å lese på et par bøker som er relevante for oppgaven.

Hva går oppgaven min ut på, spør du? Why, I'm glad you asked! Helt spikra er ikke formuleringen ennå, men foreløbig lyder problemstillingen omtrent som følger:

«J.R.R. Tolkien og C.S. Lewis: En komparativ analyse av teologiske elementer, symboler og livstolkinger i deres fiksjonelle forfatterskap i lys av konfesjonelle forskjeller.»

Endringer kan fortsatt skje, men etter nyttår er det med andre ord Tolkien og Lewis som blir mine faste følgesvenner.

Om bibeloversettelser og Norge IDAG

2011-11-07T16:43:00.012+01:00

Det er ikke mye som irriterer meg mer her i verden enn dårlig journalistikk, noe et blogginnlegg fra forrige uke også forsøker å sette ord på. En ting er å være uenig i sakens konklusjon eller premisser. Slikt skal man kunne diskutere i det offentlige rom, slik at det kan stå til gjenstand for saklige tilbakemeldinger og kritikk. En annen sak er det når hele journalistikken stinker av feil tilnærmingsmetode til problematikken, en fullstendig mangel på forståelse for problemstillingen og en tilnærmet propagandamessig skrivestil.

Sistnevnte argumenter er min generelle begrunnelse for ikke å lese Norge IDAG (heretter NID), en ukentlig trykksak (i utgangspunktet kalles produktet for en ukeavis, men jeg nekter å nedverdige andre kvalitetspregede ukeaviser med å kategorisere NID under denne sjangeren) utgitt av en Norges mest omdiskuterte personligheter innenfor kristne norske miljøer. Av natur er NID mer en form for propagandaskrift for redaktørens og venners synspunkter og høyst diskutable teologi. NID faller langt unna det man vanligvis karakterisere som dyptpløyende, god, saklig, drøftende eller analytisk journalistikk.

Men når det engang er slik at Fjellhaug får inn dette bladet og har det liggende på biblioteket, så hender det at jeg kaster et blikk på forsiden. Hovedsaklig for å bekreftet mine fordommer mot NID. Hovedoppslaget på det nyeste nummeret, hvor temaet tydeligvis er den nye bibeloversettelsen fra Bibelselskapet, fjerner ikke akkurat denne tvilen:

Slik bommet bibelselskapet
"Det Norske Bibelselskap har brukt 33 mill kr på å komme med en ny bibeloversettelse som går mot Troen - og en to tusen år gammel oversettelsestradisjon. Det gjelder jomfrufødselen - som før var belagt i den gamle kirkebibelen, fra Bibelselskapet med Jes 7:14. Slå den opp og les det. Her står jomfru."

En overskrift og inngress hvor det er mer enn nok å ta tak i, med andre ord. Resten av artikkelen fortsetter i samme spor, men det tar jeg etterhvert.

Det er ikke lite dramatisk når NID kan kaste en hel redaksjon med bibeloversettere, lingvister, forfattere og andre konsulenter på hedenskapens bål når selve Troen blir tatt ifra dem på grunn av oversettelsen av et vers, som også tidligere har skapt debatt.

La oss ta det hele fra begynnelsen: GT er i utgangspunktet skrevet på hebraisk, mens NT er skrevet på gresk, som var datidens verdensspråk jamfør dagens engelsk. På Jesu tid snakket man imidlertid ikke hebraisk i Israel, men aramaisk, og ingen av NTs forfattere (med unntak av Lukas) hadde gresk som morsmål, men derimot som sitt andrespråk (eller muligens tredje for den saks skyld). GTs grunntekster er som sagt på hebraisk, men rundt 3.århundre f.Kr. ble det utarbeidet en gresk oversettelse av GT kalt Septuaginta (som regel bare oppført som LXX, ettersom navnet betyr sytti). Det interessante er at når man leser NT-skriftene på gresk, vil man ved litt arbeid fort oppdage at når forfatterene siterer Skriftene (som er NTs måte å omtale GT på) skjer dette som regel på grunnlag av LXX-teksten. Lukas gjør det nærmest konsekvent, mens andre NT-forfattere følger diverse tradisjoner og regler idet de siterer GT.

Verset som er aktuelt for NIDs harme er Jesaja 7:14, et vers som ofte trekkes frem i argumentasjonen av Jesu jomfrufødsel. Her leser vi følgende (jeg siterer her fra Norsk Bibel 88, ettersom dette er oversettelsen jeg for tiden selv bruker):

Se, en jomfru skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel.

Verset knyttes opp til Jesu fødsel i Matteus 1:22-23 (her siterer jeg fra 2011-oversettelsen):

Alt dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som Herren har talt gjennom profeten: Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel – det betyr: Gud med oss.

Så kommer vi til stridens kjerne: Teksten i Jes 7:14 lyder ikke likt på hebraisk og i LXX, og forskjellen ligger i ordet som tradisjonelt sett oversettes med "jomfru." Tar man utgangspunkt i LXX-teksten er dette ingen problem, ettersom ordet som her er brukt, παρθένος (parthenos), er det greske ordet for jomfru. Dette er også ordet som benyttes av Matteus (og som Bibelselskapet naturlig nok har beholdt; noe annet ville være dårlig oversetterarbeid). Problemet er at den hebraiske teksten bruker ordet הָעַלְמָה (ha-almah), som bokstavlig sett oversettes med "ung jente" (en engelsk interlineær oversettelse har her brukt det passende ordet damsel).

Her står enhver oversetter som tar utgangspunkt i alt som heter lingvistikk, kildekritikk og oversettelsesarbeid, overfor et problem. Skal man ta utgangspunkt i størst mulig overensstemmelse mellom Matteus-evangeliet og hans kilde, eller skal man gå direkte til begge skriftenes grunntekst og grunnspråk? I Bibelselskapets tilfelle har man valgt det siste, noe de flere steder har gjort et godt arbeid med. Her skal de særlig ha skryt for de poetiske profettekstene som Jesaja, hvor språklige virkemidler som alliterasjon, et vanlig virkemiddel innenfor eldre poetiske tradisjoner (alliterasjon er et svært vanlig virkemiddel i bl.a. norrøn dikterkunst). Dette er en form for ros som NID glatt hopper over.

Oversettelse er aldri et enkelt arbeid. Om man oversetter ord for ord, forsvinner fort underforståtte meninger og lyriske element (et problem NO88 sliter med). Om man derimot forsøker å gå inn i tekstens kontekst og lyriske virkemidler må man ofte ta avgjørelser for å overføre underforståtte meninger slik at det gir mening for dagens lesere, men samtidig kan dette involvere tolkningsavgjørelser som kan oppfattes som kontroversielle. Sistnevnte ser man et eksempel på når NB2011 har valgt å oversette σάρξ (sarx) med "kjøtt," mens den tradisjonelle norske oversettelsen har vært "kjød" (sarx inkluderer både en bokstavlig og overført betydning, noe som ikke kommer godt frem ved bruk av "kjøtt").

Men slik er det. Språk er i stadig endring, og konteksten og assosiasjonsrammene som dagens lesere har er ikke de samme som de var i Midt-Østen for 2.500 år siden. Derfor vil det alltid være noen poeng som forsvinner (alle som har lest tegneserier av typen The Far Side/Larsons gale verden eller Calvin & Hobbes/Tommy og Tigern vet at dette er en uungåelig konsekvens av møtet mellom to språk).

Det er derfor en fullstendig mangel for lingvistisk dybde i NIDs kritikk. For det første: Jomfrufødselen er på ingen måter fjernet fra NO2011 (ordet står fremdeles klinkende klart i Matteus-teksten). Det blir å lese mer ut av et valg Bibelselskapet har tatt enn det det er grunnlag for, et valg det forøvrig er fullt ut belegg for språklig sett. For det andre: NID skriver "Slå opp og les det." Javel, slå opp på hvilket språk? Gresk? Norsk? Hebraisk? Hvilket tekstdokument skal jeg bruke som grunnlag? Dødehavsrull-utgaven av Jesaja (som er det mest komplette dokumentet blant Dødehavsrullene)? Codex Leningradensis? Septuaginta? Å "slå opp og lese det" som NID formulerer det er ikke bare-bare. Det er store spørsmål som ligger til grunn i et oversettelsesarbeid, ikke bare lingvistisk men også når det gjelder hvilke dokument en skal bruke som grunnnlag når man samler en helhetlig tekst.

Selve artikkelen i NID (som jeg med stor motstand og gru tok meg tid til å lese) er ikke stort bedre:

"Vi skulle nesten tro at oversettelsen ble til for å kaste jomfruen ut. Vi har også fått to andre utmerkete bibeloversettelser i mellomtiden. Carl Fr. Wisløff stod bak den ene sammen med Arthur Berg og Thoralf Gilbrant – de siste høvdinger i norsk kristenliv. Norvald Yri stod bak den andre, sammen med Sigurd Grindheim og Leif Jacobsen. Den siste kom ut på Hermon Forlag, en gigant i kristen bokbransje ved siden av Lunde Forlag."

Den første oversettelsen det siktes til er NB88. Den andre er Bibelen Guds Ord (BGO), som baserer sin oversettelse på samme dokumenter som den engelske King James. Disse dokumentene, kalt Textus Receptus, ble samlet og benyttet av 1500-tallshumanisten Erasmus av Rotterdam. Kontroversene rundt Textus Receptus er ikke små. Kildegrunnlaget består av noen få dokumenter, som samlet sett ikke inneholdt hele NT. Hullene ble fylt inn ved å oversette Vulgata, den latinske oversettelsen som ligger til grunn for den katolske kirkes bibelbruk. Jeg er ingen bibeloversetter selv, men vet nok til å skjønne at jo flere mellomledd en oversettelse går igjennom, jo større er sjansene for feilgrep og oversettelser som varierer sterkt ifra originalteksten. Men selvsagt skryter NID av BGO når flere av blekkas sentrale aktører også er aktive i arbeidet med Hermon Forlag.

"Disse to oversettelsene [BGO og NB88], er trolig de beste uansett. Grunnen til det er at det må stilles to krav til en bibeloversettelse. Den må følge teksten mest nøyaktig. Den kan ikke bli så kul at bikkja di kan lese den – eller at de tomme kirkene blir fulle igjen. Det er umulig. For den skal følge teksten nøyaktig. Og er det noe vanskelig i teksten som ikke er lett å lese, ja, da må bibeloversettelsen inneholde dette også. [...] Det andre en bibeloversettelse må følge, er Troen - og den jødisk kristne bibeltradisjonen. Den skal ikke følge den historisk kritiske metode, om disse to kommer i konflikt. Det har skjedd nå."

Igjen ser man en total mangel på forståelse for oversettelsesarbeid. For hva er nøyaktig oversettelse? Det som står best til det vante og det tradisjonelle? Det som oversetter alt ord for ord? Det som søker å overføre GT og NTs kontekstuelle betydning til dagens tilhørere? I tillegg er det hårreisende å se hvordan troen (som NID gjengir med stor T - det totale antall skrivefeil i avsnittet over er minst like hårreisende for min del, men det er en annen sak) blir gjenstand for oversettelsesarbeidet. Man aner en nærmest kjetterstempling av Bibelselskapet som følger av valget de har tatt. Oversettelse er først og fremst lingvistikk og kildegranskning. Jeg ser heller ikke at troen lider som følger av oversettelsesarbeidet. Tar man utgangspunkt i trosbekjennelsens formulering, "...født av jomfru Maria," så er dette fremdeles ivaretatt i NT. Jeg ser at spørsmålet er kontroversielt, og at det er rom for å diskutere dette og andre valg Bibelselskapet har tatt i sitt arbeid. Det blir spennende å se med tiden (når jeg etterhvert får jobbet mer med oversettelsen; mitt foreløbige møte har vært noe kort), men jeg har ingen tro på at dette er en oversettelse som vil lede meg eller andre sjeler til fall.

Legg til slutt til et par konspiratoriske element, som tallsymbolikk som ikke gir mening for utenforstående flest og en tanke om at alt var bedre før, og NIDs konklusjon er et faktum:

"Ren sannsynlighetsregning gjør sjansen for at de gamle fikk oversettelsen rett, rent språklig, mange ganger større enn at Oslo-oversetterne har fått det rett. Og så har Oslo-oversetterne en enorm feilkilde vi ikke kan se de har korrigert for. Den heter tidsånden – som har forlangt i flere generasjoner at det teologiske miljø skulle droppe jomfrufødselen."

Hva sannsynlighetsregning har å si for at oversettere i gamle dager skulle ha mer rett enn dagens, er meg fullstendig ukjent. Å kritisere tidsånden er alltid trendy innenfor kristen kritikk av alt som er gæærnt med dagens samfunn, men dette spørsmålet går betraktelig lengre bak i tid enn de siste årene (jødisk kritikk av kristendommen har ofte tatt utgangspunkt i nettopp Jes 7:14-spørsmålet).

Jeg skulle gjerne ønske at NID kunne ta seg selv i nakken og skrive noe fornuftig til en forandring. Eller, enda bedre, legge ned hele blekka. Men dette er nok et under jeg ikke helt klarer å tro er mulig, min tro på jomfrufødselens under til tross...

For de som er interesserte i mer lesing om saken, følger herved NIDs artikkel, iTros korte presentasjon av NB2011 via Sverre Bøe og Vårt Lands korte artikkel om saken (som sikkert gir lenker til flere artikler og debatter).

Om lørdagsgodt, uke 44

2011-11-05T12:20:00.003+01:00

Lørdagen er nok en gang over oss. Og til tross for at jeg forsøker å gjøre noe faglig konstruktivt denne lørdagen (ettersom jeg har vakt og dermed må befinne meg på Fjellhaug uansett) er det også rom og tid for litt moro og avkobling. Det er med andre ord tid for ukens lørdagsgodt.

Vi starter med ukas farsott, som de fleste trolig allerede har fått med seg, nemlig Ylvis-brødrenes sang om Stonehenge. Det er imponerende hvor mange musikksjangre de klarer å parodiere med én enkeltsang, og den er i tillegg underholdende:

I min kronologiske gjennomgang av Scrubs har jeg også funnet ut hvorfor sal er viktig når man rir:

Til slutt, en filmtrailer til en film som måtte passe i dag. Det er tross alt 5.november og Guy Fawkes Day i dag.

For de som vil ha en skikkelig godbit fra filmen, anbefales denne videoen med Vs allitererende introduksjonsmonolog.

Om vold og spillmediet

2011-11-03T16:44:00.005+01:00

Diskusjonene om den eventuelle sammenhengen mellom spillmediet og voldsutøvelse kan til tider virke som evige og uendelige. De hardeste kritikerne, som gjerne er ikke-spillende personer i alderen 30+, kan hardnakkede påstå at spill avler vold og gjør unge menn og gutter til følelsesmessig avstumpede mennesker. Spillere flest har derimot en tendens å ta slike beskyldninger svært personlig, skyter rygg og unnskylder seg med at det ikke er noen sammenheng, eller at sammenhengen i så tilfelle kun gjelder de ytterst få.

Nå har spørsmålet nok en gang blitt aktuelt, men saken har denne gangen en noe annen fremstilling enn det den vanligvis har.

Det er ikke noe ukjent faktum at Anders Behring Breivik i sitt manifest oppgav spill som World of Warcraft og Call of Duty: Modern Warfare 2 (MW2) både som fritidssysler, og oppgav bl.a. sistnevnte spill som "mer som en del av treningssimuleringen min enn noe annet" i manifestet sitt. Dette var noe av årsaken til at butikkjeder som Coop og Platekompaniet rett etter 22.juli valgte å fjerne disse spillene midlertidig fra butikkhyllene sine, en handling som i seg selv ikke akkurat var 100% konsekvent (man kunne f.eks. forhåndsbestille lignende spill som Battlefield 3 og Modern Warfare 3 på nettsidene til Platekompaniet). Men spillenes fravær varte ikke lenge, og spillene er nå igjen tilgjengelige i butikkene.

Grunnen til at saken nå har blitt aktuell igjen, er at en far hvis datter overlevde Utøya-massakren har bestemt seg for å saksøke utgiverne av MW2, ifølge Fædrelandsvennen. Mannen uttaler at han ønsker å bruke lovverket til å regulere samfunnsfiendtlig aktivitet, og legger til: "Vi må stille spørsmålstegn om det er samfunnsgavnelig med vold som underholdning."

Mye har vært sagt om hvor feilproposjonerte raske koblinger mellom spill og vold er, og fremfor å ramse opp de samme argumentene kan man heller henvise de interesserte til gode kommentarer angående tematikken, som NRK og Gamer.no sine artikler. Samtidig legger jeg ikke skjul på at om jeg ikke støtter politianmeldelsen av en konkret dataspill, er jeg enig i at det er fullt ut legitimt å stille spørsmålstegn ved voldsbruken i spillene. Diskusjonen om virkemidler i alle medier, det være seg bøker, film og spill, bør være legitime og skal kunne fremmes på en saklig måte dersom man ønsker at mediet skal godtas som en seriøs samfunnsaktør. Spill har uten tvil kommet for å bli blant de store mediene, og skal spillindustrien oppnå den posisjonen som seriøst medium som de så gjerne trakter etter må man også tåle at spill blir diskutert på seriøst vis. MW2 åpner med den høyst omdiskuterte scenen No Russian, hvor en CIA må delta i en terroraksjon mot sivile på en russisk flyplass for ikke å avsløre sitt undercover-oppdrag blant terroristgruppa. Sekvensen kan hoppes over, men den er uten tvil kontroversiell og fortjener en diskusjon, så lenge den skjer på saklig vis.

For det er liten tvil om at ikke all sex- og voldsbruk i filmer og spill (for å ta to medier) er nødvendige, verken for handlingen eller produktkvaliteten. Hvor direkte en skal være i sine skildringer er også en grense som stadig testes i mediene. En som omgås slike medier med jevne mellomrom (og det er etterhvert de fleste av oss) bør derfor reflektere over sitt eget forhold til medienes virkemidler og hva det gjør med en. Å si "jeg blir ikke påvirket når jeg ser film" er omtrent like banalt å si som "kroppen min blir ikke påvirket av hva jeg spiser." Idet samhandlingen mellom individ og medium finner sted vil påvirkningen på en eller annen måte finne sted. Spørsmålet er heller derfor hvorvidt en er klar over denne påvirkningen, på hvilken måte en lar seg påvirke og i hvor stor grad dette skjer. Jo større ettertanken rundt slike spørsmål og bevissthet om sine egne meninger og holdninger er, jo lettere kan en selv kontrollere noe av denne påvirkningen.

Fra den omstridte MW2-scenen "No Russian".

Det er derimot nærmest skuffende å lese hvordan store medier fremdeles nærmest lurer leserne til seg med å slå opp fete overskrifter hvor koblingen mellom spill og vold står sentralt. I forbindelse med politianmeldelsen har Dagbladet nok en gang kastet all seriøs journalistikk på dør og blåser opp med store bokstaver "Er det slik terroristen trente på å drepe?" og fortsetter:

"I september 2005 bestilte Anders Behring Breivik flere spill med voldelig innhold. Dagbladet har fått tilgang til dokumentasjon terroretterforskerne har hentet inn og politiet kartlegger nå hvilke spill Breivik kan ha blitt inspirert av. Den da 26 år gamle Anders Behring Breivik bestilte flere voldelige og omstridte spill, blant annet «Max Payne 2, The Fall of Max Payne», «True Crime , Streets of LA», «Mace Griffin, Bounty Hunter», «Unreal II: The Awakening», «Legacy of Kain: Defiance», «Dungeons & Dragons Heroes», «Baldur's Gate: Dark Alliance II» og «The Lord of the Rings: The Return of the King»"

Hvorfor sier jeg at Dagbladet kaster seriøsiteten på dør? Jo, fordi spill som Baldur's Gate og et spill basert på Ringenes Herre-filmene knapt nok noen gang har blitt omtalt som "omstridte."

Skriver Dagbladet dette fordi de ikke har kompetente mennesker på området? Overhode ikke. Dagbladets spillavdeling, PressFire, er blant Norges ledende spillmedier med flere høyst erfarne skribenter og anmeldere. En kjapp prat med noen av dem eller å inkludere en av dem i arbeidet med artikkelen kunne lett ha endret hele artikkelens perspektiv, men snarveier er tydeligvis lov å ta i jakten på høye lesertall. At artikkelen med det ender opp som grunn, uinformativ og underbygger syndebukk-skapende fordommer i jakten på de lette løsningene er bare en pris man tydeligvis må betale.

Vi må gjerne diskutere medievirkemidler. Men la oss for all del gjøre det på seriøst vis. Både spillindustrien, spillere og ikke-spillende utenforstående fortjener det.

Om Umberto Eco og renslighet

2011-10-31T15:46:00.007+01:00

Det er ikke ofte man ler høyt av en pensumbok. Men så er det heller ikke hver dag man har pensumbøker skrevet av selveste Umberto Eco, med forord av Thomas Hylland Eriksen. Da kan det foregå slik når det snakkes om det visuelle oppsettet på en masteroppgave:

Som du har sett er det ikke nødvendig å sette punktum etter overskrifter. På samme måte er det god skikk å sette opp numrene til høyre og ikke til venstre, med andre ord slik:
En
To
Tre
Fire
Fem
Seks
Sju
Åtte
Ni
Ti
og ikke slik:
...
7. Sju
8. Åtte
9. Ni
10. Ti

Det samme gjelder for romertall. Er dette en finesse? Nei, enkel renslighet. Hvis slipset ditt er skjevt så retter du på det, og heller ikke en hippie liker å ha dueskitt på skuldrene.

Det å lære seg å skrive en masteroppgave kan bli morsommere enn først antatt. Håper masteroppgaven viser seg å bli like underholdende (boka heter forresten Kunsten å skrive en akademisk oppgave, hovedoppgave og masteroppgave for de som måtte være interesserte).

Følg med videre for flere innblikk i masteroppgaven og hva den kommer til å inneholde!

Om lørdagsgodt, uke 43

2011-10-29T14:55:00.004+02:00

Det er jammen meg lørdag igjen. Vi vet alle hvordan dette utspiller seg. Først kjører vi en liten skjult kamera-snutt:

Deretter en Eddie Izzard-snutt om våpen:

Have fun! Nå skal jeg spille Batman: Arkham City.

Oh, Canada: Travle dager

2011-10-26T17:07:00.008+02:00

De som har Facebook har antakeligvis fått med seg at det har dryppet noen dråper av oppdateringer her fra Montreal. Her på bloggen har det derimot vært stille. Det er beklagelig.

Det har vært spennende dager, mettet med innhold og opplevelser, men samtidig også jet lag, mye byvandring på egen hånd og også noen lettere mageproblemer. Men stort sett har det hele vært en fabelaktig opplevelse. Særlig minnerikt var gudstjenesten jeg deltok i på søndag, som var i en presbyteriansk kirke like i nærheten av hotellet. Kirkekor og gamle steinkirkebygg er en kombinasjon som aldri slutter å fascinere og røre meg.

Spillstudioet som har vært målet med denne turen ble besøkt i går, og gårsdagen var utrolig spennende og innholdsmettet (og da tenker jeg ikke bare på den heftige kjøttmiddagen vi fikk servert på kvelden). Jeg har med andre ord mye stoff som skal ned på papiret, så forhåpentligvis får jeg sydd det hele sammen til en helhetlig og underholdende tekst. De som vil lese mer om det får følge med på Gamereactor-sidene og se om det ikke kommer noe (jeg kan jo alltids legge ved en link her på bloggen også når den tid kommer, men vi liker det når folk klikker seg på siden våres jevnt og trutt).

Noen bilder til slutt. Jeg kan ikke vise så mye bilder fra gårsdagen, men noen glimt fra dagene som har gått blir det. I kveld (i morgen per norsk tid) bærer det tilbake til Oslo igjen.

Jeg tenkte ikke over det før jeg dro til Canada, men selvfølgelig er franske tegneserier populære i Quebec. Tintin, Sprint og Asterix-effekter og serier er ikke vanskelige å finne.

Japansk restaurant må til.

Montreal har mange praktfulle kirkebygg å presentere.

Slik ser det ut inni presbyterianerkirken The Church of St.Andrew and St.Paul

Kan det friste med et Asterix-sjakkbrett, anyone?

Hotellrommet mitt. Luksuriøst og flott hotell, by the way.

Litt nerdeshopping må til.

Om lørdagsgodt (på en søndag), uke 42

2011-10-23T19:10:00.002+02:00

Om hodet mitt ikke surrer fullstendig, så er det fremdeles søndag og helg i Norge (datamaskinen min sier ihvertfall at klokka i skrivende stund er 19:10 i Norge). Så jeg får heller beklage at det ikke ble noe lørdagsgodt i går, og heller servere dere litt søndagsgodt istedetfor.

To godsaker i dag, begge to spillrelaterte. Den første er en reklamesnutt fra Sony, som virkelig anbefales (tror også flere ikke-gamere vil ta den).

Den andre er en liten trudelutt som parodierer den stereotype Final Fantasy-fansen. Takk og lov at jeg ikke er noen stereotyp...

Oh, Canada: Vel fremme

2011-10-23T03:36:00.002+02:00

Jeg er vel fremme i Montreal. Døgnvill og sliten, men fremdeles en god opplevelse så langt. Det hjelper på at man blir oppgradert til businessklasse uten å spørre, og at hotellrommet er særdeles luksuriøst (særlig badet).

Det er ikke mye bilder jeg har tatt så langt, men disse karene traff jeg på Heathrow. Tenkte det måtte knipses.

Oh, Canada: En tur over Atlanteren

2011-10-21T22:30:00.003+02:00

Atlanterhavet er ifølge min nevø Benjamin havet som ligger mellom Amerika og Øygarden. Og forsåvidt stemmer jo dette. Amerika kan derimot være så mangt. Nord for det som vi vanligvis kaller Amerika ligger det et annet land som også strengt tatt ligger i Amerika. Det heter Canada. Dit går turen i morgen.

Lørdag-torsdag skal jeg nemlig på min første businesstrip for Gamereactor. Turen går til Montreal via London, og alle reiseutgifter er dekket.

Hva eksakt er det jeg skal se på? Vel, det tror jeg vi venter med å fortelle til jeg har skrevet ferdig intervjuer og artikler fra turen. Men noen øvrige glimt blir det nok underveis. Det er tross alt bare tirsdagen som skal gå med til pressebegivenheten, så jeg har tre andre ukedager å boltre meg i fransktalende Canada på. Le joy!

Machinarium

2011-10-20T14:26:00.002+02:00

Pek-og-klikkspill er som nevnt ved tidligere anledninger en sjanger som har kommet, gått og vendt tilbake innenfor spillbransjen. På begynnelsen av nittitallet var sjangeren rådende på PC-fronten, og på slutten av nittitallet var sjangeren så godt som borte. Den tradisjonsrike sjangeren klarte bare ikke å holde tritt med med grafikktunge, innovative spill som fornyet spillbransjen.

De siste årene har distribusjon av spill over internett derimot gitt nytt liv til små og spesielle spillprosjekt, som regel samlet under den såkalte indie-kategorien. Flere av disse indie-spillene er et forsøk på å skape nye og gode pek-og-klikkspill av den tradisjonelle sorten. Et av de kanskje vakreste forsøkene på dette er Machinarium, et syvmannsprosjekt fra Tsjekkia (som ikke akkurat pumper ut nevneverdige mengder med spill til vanlig).

Den grafiske stilen i Machinarium er unik og gjenkjennelig.

På jakt etter kjærligheten
Machinarium tar oss med til en by hvor befolkningen utelukkende består av roboter (og som gir påfallende assosiasjoner til byen i Beneath a Steel Sky), og det hele er brakt til live i en steampunk-lignende setting. Spillet åpner med at den lille roboten Josef blir transportert på søppeldynga utenfor byen. Det skal vise seg at utvisningen skyldes en gjeng med lokale bøller i byen, som i tillegg til å slenge Josef på dynga har kidnappet robot-kjæresten hans og planlegger et aldri så lite kupp inne i storbyen. Josef er derimot full av street smart, og kombinert med et unikt pågangsmot og et brennende ønske om å befri sin kjære samler Josef sammen delene sine fra søppeldynga og begir seg på den lange veien tilbake til storbyen.

Det er mye unikt med Machinarium. Historien er på sin side både original nok og godt fortalt, men det er først og fremst fortellerteknikken som virkelig gjør at spillet skiller seg ut fra mengden. Med unntak av visse meningsløse lyder og noen mekaniske gisp en gang iblant er Machinarium blottet for replikker. I stedet foregår all kommunikasjon via snakkebobler, hvor budskapet formidles gjennom tegninger og små animasjonssnutter. Dette gir spillet en mye bredere appell enn mer tekstbaserte spill som f.eks. The Longest Journey, ettersom oversettelse og språkkunnskaper ikke forutsettes. Med denne fortellerteknikken, kombinert med Josefs stadige pågangsmot i de vakre omgivelsene, blir Machinarium et spill som vokser på deg etterhvert som du spiller.

Her stikker vår venn Josef bokstavlig talt fingeren i jorda.

Leken grafikk og musikk
De tegnede snakkeboblene har allerede blitt nevnt som et særpreg ved spillet, men hele den visuelle stilen i Machinarium bærer preg av å være et håndtegnet kunstverk. Kombinert med kommunikasjonsmetoden føles dermed spillet mer som en animert kortfilm for barn i alle aldre snarere enn som et spill. Det hele er tegnet/animert med en utrolig gjennomført og karakteristisk stil, noe som fort gjør at Machinarium skiller seg ut ifra mengden. Dette er et spill som med andre ord har lang holdbarhet, fordi det spiller på en gjennomført og sjarmerende grafisk stil snarere enn pikselpussing og tunge grafikkort. Stillbilder fra spillet gir et visst inntrykk av den grafiske stilen, men det er først når man ser den i bevegelse og i levende live at man innser hvor velutviklet den er.

Kanskje enda mer imponerende enn grafikken er musikken, som har et utrolig variert repetoar å tilby. Her snakker vi om alt ifra monotone lyder med futuristisk klang til jazz og klassisk av ypperste merke. Til enhver tid henger musikken i Machinarium med som en trofast følgesvenn, og er alltid med på å skape den korrekte stemningen. Å spille Machinarium uten lyd er utenkelig: Man skyter seg selv i foten om man ikke nyter dette spillet med alt det spillet har å tilby på audiovisuelt nivå.

Kommunikasjonen i spillet foregår via snakkebobler

Utfordrende gåter
Som ethvert pek-og-klikkspill av den gamle skolen skal man i Machinarium bevege seg fremover i spillet gjennom å løse gåter av diverse slag. Disse kan variere fra å hjelpe en gammel robot med rullestolen sin til å spille små arkadeversjoner av gamle klassikere som Space Invaders. Gåtene er kreativt uttenkt, variasjonen er god og til enhver tid har man en hintfunksjon som gir deg et lite tips om hva som er målet ditt i den gitte situasjonen. Dessverre fungerer sjelden sistnevnte på noen særlig god måte, ettersom problemet som regel ikke er hva du skal gjøre med hvordan du skal gjøre det. Og her møter man på Machinariums største problem, nemlig vanskelighetsgraden. Flere av gåtene er på grensen til det urimelig vanskelige til tider, og man skal være både tålmodig og ha god logisk sans for å løse flere av oppgavene. Alle pek-og-klikkspill med respekt for seg selv har krevende gåter, men det er også mulig å bli for krevende.

Et mindre problem med spillet er mangelen på innovasjon. Rent audiovisuelt er spillet mer enn unikt nok, men til syvende og sist er dette et pek-og-klikkspill av den gode gamle sorten uten de helt store nyvinningene. Jeg skulle gjerne sett at spillet en gang iblant vågde å tenke litt større om seg selv og ta noen ekstra sjanser.

Å komme seg over denne broa er Josefs første og kanskje enkleste oppgave i spillet.

Pek-og-klikkmoro
Men mangelen på nyvinninger og en nærmest urimelig vanskelighetsgrad er likevel for småting å regne i møte med denne indie-perlen. Machinarium er både sjarmerende, utfordrende og underholdende, samtidig som at spillets korte lengde gjør at det passer godt som et spill å kose seg med mellom høstens store mastodonter (spillet tar 3-6 timer, alt etter hvor lang tid man bruker på gåtene). Har du en forkjærlighet for vakker stil, gåter, steampunk eller roboter er valget enkelt.

Score: 8/10

Om topp 10 Star Wars-lydspor

2011-10-18T18:00:00.004+02:00

To Star Wars-halvmaraton i full HD har blitt gjennomført de to siste helgene. Begivenhetene har vært stemningsfulle, mange har kommet innom og de fleste som har vært der har sett ut til å kose seg (selvfølgelig koste man seg, hvordan kan man ikke kose seg med Star Wars...).

Noe av det som karakteriserer Star Wars som kvalitet er den merkverdige, minneverdige og standardsettende musikken til John Williams. Den omvendte bruken av det klassiske leitmotif-prinsippet slik vi i dag kjenner det via film og spill skal John Williams ha mye av æren for med sine Star Wars-komposisjoner.

Musikken fortjener med andre ord all oppmerksomhet, og da ikke bare de mest kjente temastykkene som introduksjonen og The Imperial March. Derfor følger det nå en liten topp ti-liste over de beste lydsporene fra de seks Star Wars-filmene (jeg beklager noe varierende kvalitet på lydklippene, men det var det beste jeg fant i farten).

10. Anakin's Betrayal

Det første stykket som presenteres er fra den siste filmen, og posisjonen kan absolutt diskuteres. Stykket i seg selv har kanskje ikke den største verdi, særlig sammenlignet med mye annet John Williams har laget. Samtidig er det noe med konnotasjonene som ligger i stykket, ettersom det lyder i bakgrunnen under et kritisk og sorgfylt øyeblikk i Star Wars-sagaen: Order 66.

9. Parade of the Ewoks

Hvem kan vel mislike ewokene: De små, søte og likevel krigerske teddybjørnene fra Return of the Jedi? Musikken som følger med denne kortvokste raser bidrar bare til å skru opp sjarmfaktoren mange hakk.

8. The Emperor Arrives

På mange måter er Keiseren i Star Wars et langt større symbol på ondskapen enn hva Darth Vader er, særlig når man ser filmene i lys av hendelsene i de tre nyeste filmene. Keiserens tema, som først introduseres i The Return of the Jedi, er med på å styrke dette.

7. The Asteroid Field

Star Wars har mange actionfylte og spennende partier. En av de mest spennende er en av fluktscenene i The Empire Strikes Back, hvor våre venner flyr gjennom et asteroidefelt. Ypperlig musikalsk grunnarbeid er kanskje noe av det som gjør scenen så god.

6. Cantina Band

Mye av Star Wars-musikken er pompøs og majestetisk. Cantina Band er det stikk motsatte. Sporet fungerer som bakgrunnmusikk på en bar i den første filmen, og har senere blitt brukt i en rekke andre anledninger, enten de er Star Wars-relaterte eller bare refererer til dette. Sporet dukket bl.a. opp i filmer som Team America (under navnet Derka Derk: Terrorist Theme) og Paul, og Star Wars-fans får med dette gjerne en god latter.

http://www.blogger.com/img/blank.gif

5. The Force

The Force dukker aldri opp som et enkeltspor i seg selv på noen av CD-platene, men høres blant annet som en del av et annet spor i Star Wars Episode IV. Der The Imperial March representerer ondskap og Kraftens mørke side, er dette stykket assosiert med håp og Kraftens lyse side. Følgende versjon er fra Star Wars Episode VI, hvor man får servert den beste varianten av stykket.

4. The Throne Room/End Title

Slutten på den første Star Wars-filmen er både seremoniell og høytidelig. Hva passer da bedre enn et stykke som åpner med så godt som de samme tonene som Mendelsohns bryllupsmarsj, men som plutselig glir over i en variasjon av The Force-temaet? Det er nok mange Star Wars-fans som har drømt om å bruke dette stykket i bryllupet sitt, ja...

3. Main Title/Rebel Blockade Runner

Star Wars-hovedtemaet er også et av sagaens mest kjente komposisjoner. Og hva kan vi vel si? Det finnes ikke noen bedre måte å åpne en film på enn med nettopp disse tonene. Denne utgaven er den første fra 1977.

2. Duel of the Fates

Med Star Wars Episode I entret sagaen en ny tid i filmhistorien, men Williams presterte å servere et ikke mindre imponerende lydspor enn før. Det desiderte høydepunktet serveres når filmens store lyssabelduell settes i gang, og Duel of the Fates begynner å strømme ut gjennom høytalerne. Med en tekst på sanskrit fullastet med ord som dreadful, battle, raging, purify og loss er det ingen tvil om at stykket er skrevet med tanke på strid og sorg. Som John Williams selv sier det: "...the way it's done is so dramatic and so like a great pagan altar, the whole thing seems like a dance or a ballet, a religious ceremony of some kind, probably ending in the death of one of the combatants."

1. The Imperial March

En nærmest ubestridt ener. Vi snakker tross alt om en komposisjon som er brukt langt utover Star Wars-universet (bl.a. i The Simpsons i møte med mr. Burns), og som mange kjenner selv om de ikke har noe forhold til Star Wars. Stykket har blitt ensbetydende med den personifiserte ondskapen innenfor film, og reflekterer virkelig det majestetiske, episke og gradiose ved Star Wars, imperiet og Darth Vader.

Om lørdagsgodt, uke 41

2011-10-15T11:49:00.002+02:00

Det er en ny lørdag i dag, og dere vet vel hva det betyr, mine damer og herrer? Det stemmer, det er nok en gang tid for (dam-data-dam-tam-taaaam): Lørdagsgodt!

Vi starter i filmavdelingen i dag, og ser på den første kinotraileren til en av vårens desidert største kinofilmer, The Avengers. Folk som gikk for å se Captain America på kino og satt til rulleteksten var over har allerede sett en liten teaser, men her er endelig en fulltrailer til filmen hvor Marvel-kinoheltene fra de siste årene samles til en felles strid. At Firefly-opphavsmann Joss Whedon sitter i regissørstolen er selvsagt ikke noe minus.

Vi fortsetter i spillavdelingen. Denne gangen ser vi på den kommende iPhone 4S, og leker med tanken om å la Portal-datamaskinen GLaDOS følge med som standard til den nye telefonen.

Til slutt, en anti-piratkopiering-propagandavideo fra tv-serien The IT Crowd:

Epic Mickey

2011-10-13T13:09:00.003+02:00

Den siste måneden har eksamenslesing tatt mye av tiden, hvilket betyr at tiden til spilling synker (nesten) proposjonalt. I den grad man tar seg tid til spilling blir det som regel noen korte riff i Rock Band 3 eller en liten økt på mitt nye håndholdte prosjekt, det japanske DS-spillet Ni no Kuni. Det betyr likevel ikke at konsollspillingen er helt forkastet. I september var det en japansk utgave av spillet Catherine som stod på agendaen (anmeldelsen kommer en eller annen gang), og ikke minst har det vært tid for å børste støv av Wii-maskinen for noen runder Mario Kart over nett og noen økter med Disney på privaten.

For å finne ut om en person bare er en Disney-entusiast eller om vedkommende er en hardbarket og belært fan, kan man stille vedkommende følgende spørsmål: «Vet du hvem Oswald the Lucky Rabbit er?» Kan du svare ja på spørsmålet, er du i samme bås som Deus Ex-skaper Warren Spector, som tydeligvis har en forkjærlighet for det gode, gamle Disney-materialet. Dersom du ikke vet hvem Oswald er, er det bare å ta en runde med et av fjorårets mest unike spill, Epic Mickey.

Mikke leker seg i Yen Sids laboratorium.

Fra Disneyland til Ødeland
I Epic Mickey er det, som navnet tilsier, Mikke Mus som er hovedpersonen. Det er derimot ikke den romantiserte og ordentlige Mikke som vi kjenner fra Disney Channel, Disneyland eller de italienske Donald Pocket-historiene vi møter. Her snakker vi om den klassiske, originale tolkningen av Mikke fra den gang han var en noe uberegnelig og skøyeraktig liten rakker. På ett eller annet tidspunkt før Mikke ble berømt oppdaget han at speilet på soverommet hans var en magisk portal til verkstedet til trollmannen Yen Sid (prøv å les navnet baklengs, forresten). Trollmannen var travelt opptatt med å lage et magisk rike hvor glemte Disneyfilm-figurer kunne leve tilværelsen sin i glede og harmoni, og for å skape dette riket brukte han magisk maling og tynner. Dessverre glemte trollmannen å forsegle malerutstyret da han gikk til sengs, og den nesevise Mikke kom i sin lek med malerutstyret i skade for å søle krukka med tynner over det magiske riket. I panikk flykter Mikke tilbake til soverommet, årene går og fadesen blir glemt. Det vil si, helt til en natt (18.november, som jo er Mikkes fødselsdag) hvor portalen igjen åpnes, og et stort monster kalt Kladden (som er en nytolkning av Spøkelseskladden) trekker med seg Mikke inn i det magiske riket, nå kjent som Ødelandet. For å komme seg hjem igjen må derfor Mikke legge ut på en reise gjennom det mørke og dystre Ødelandet (som etter Tynnerkatastrofen har blitt en forvrengt versjon av Disneyland), hvor han i sitt møte med glemte Disneyfigurer blant annet må knytte bånd med den fremste av dem: Oswald Kanin.

Epic Mickey er på mange måter et plattformspill rettet mot barn, samtidig som det er et mørkt og dystert Mikke Mus-eventyr med klare likhetstrekk til Sega Mega Drive-klassikeren Castle of Illusion Starring Mickey Mouse. Det er også et spill hvor utviklerne (med Warren Spector i spissen) ønsker å vise sin forkjærlighet til gode gamle klassikere som nå er så godt som glemt, særlig i USA. At det er særlig det amerikanske Disney-markedet det tenkes på i spillet kommer tydelig frem ved at karakterer som Klaus og Klara, som er velkjente blant norske Disney-entusiaster, bor i Ødelandet sammen med andre glemte karakterer. Og eventyret i Ødelandet kan fort vise seg å bli et eventyr som inspirerer små og store til senere å grave seg nedover i Disney-arkivet og finne frem noen skjulte perler som har betydd mye for tegnefilmenes utvikling.

By the power of Grayskull!

Ókami møter El Shaddai møter Disney
Fordi Ødelandet er en verden skapt med maling og tynner, spiller nettopp disse ingrediensene en sentral rolle i Epic Mickey. Mikke er nemlig ikke alene i Ødelandet: Sammen med gnomen Gus har han også Yen Sids magiske malerutstyr til disposisjon. Ødelandet er dessuten sterkt preget av Tynnerkatastrofen, og det meste i landet kan dermed både repareres med maling eller ødelegges ytterligere med tynner. Hvilken fremgangsmetode du velger, er helt opp til den enkelte spiller. Og her er kanskje noe av det mest befriende med Epic Mickey: Der andre spill helt tydelig fremstiller dine valg som gode eller onde, står Mikke fritt til å ta sine valg avhengig av situasjonen. Man har selvsagt belønninger som ekskluderer hverandre, men det er ingen moralske kompass som vipper opp eller ned som følger av dine handlinger. Om du vil hjelpe Ødeland-innbyggerne eller gjøre livet ytterligere surt for dem, om du vil gjøre deg til venns med fiendene ved bruk av maling eller tynne dem til døde med tynner...valget er ditt. Malingsmotivet i spillet gjør at også den grafiske stilen er tilpasset deretter, slik at det hele har et malerisk motiv over seg. Det er en ekte tegnefilmstil over mye av Epic Mickey, og spillet kler det så absolutt.

For å reise frem og tilbake i Ødelandet benytter man seg av filmlerret. Når man entrer filmlerretene entrer man en klassisk Disney-(kort)film, som man skal på klassisk plattformspillvis forsere i to dimensjoner. Underveis kan man samle på filmruller, som åpner noen av disse kortfilmene i spillets bonus-seksjon. Og denne overgangen mellom to og tre dimensjoner mestrer Epic Mickey temmelig godt, i motsetning til f.eks. El Shaddai (hvor problemene riktignok var flere enn som så). Det er kanskje først og fremst gjennom de todimensjonale brettene at forkjærligheten for klassiske Disney er tydeligst. I den tredimensjonale Ødeland-verden er det flere deler av landet som skal besøkes, og overalt hvor man drar er det diverse småjobber som må fikses. Det er med andre ord duket for plattformmoro som man kan bruke lang tid på.

På den musikalske fronten gjør James Dooley en god jobb med å skape rett stemning i korrekt situasjon. Sjørøververden høres som snytt ut fra Pirates of the Caribbean, og musikken i de klassiske todimensjonale sekvensene er gjengitt på vakkert vis. Musikken har derimot en tendens til å bli noe repeterende, og i lengden skulle man ønske man fikk servert noe mer variert og minneverdig.

De todimensjonale brettene er direkte inspirert av gamle (kort)filmer.

Kameratrøbbel og imageproblem
Epic Mickey kunne fort blitt et av fjorårets beste spill, særlig med tanke på det unge Wii-publikumet. Dessverre er det flere elementer som hindrer spillet i å oppnå dette. En urkjedelig begynnelse hvor man irriterer seg over småplukk og ikke helt ser sjarmen med spillet er noe som beklageligvis vil frastøte mange spillere. I et spill som kan fullføres på rundt ti-elleve timer har man ikke råd til at spillerne kjeder seg gjennom de to første timene. Noe som øker frustrasjonen i begynnelsen er også kamerabruken, som gjennom hele spillet er med på å skape mer hodebry enn hjelp. Her har spillet rett og slett gått på en ordentlig smell.

Jeg nevnte tidligere at spillet også forsøker å rette seg mot barn, om enn med en litt skummel faktor mikset inn i spillet. Dette kommer ekstra tydelig frem dersom du kjøper spillet i Norge, og man får servert norsk tekst og norsk fortellerstemme i introduksjonen og avslutningen. Resten av spillet er derimot fullt av tekst, noe som krever gode leseferdigheter hos spilleren. Det kan med andre ord virke som at Epic Mickey sliter litt med å bestemme seg for hvem de ønsker at deres publikum skal være. Noen ganger retter de seg helt klart mot det yngre publikum, mens andre ganger blir disse ekskludert til fordel for gamle travere.

Også mellomsekvensene har en malerisk stil.

Wii-eksklusiv Disney-moro
Epic Mickey kunne vært så mye mer. Med en mye mer tydelig profil kunne dette vært en naturlig gave til alle små og store Wii-eiere. Nå fremstår det som en litt mer eksklusiv fremstilling av det klassiske Disney som de eldre og mer inne-i-Disney-spillerne vil like, men som andre igjen kanskje vil mislike. Samtidig er det ingen tvil om at spillet har mye plattform-moro å tilby, og kombinasjonen av Disneyland og Banjo-Kazooie-lignende stemning kan på det beste vise seg å være svært underholdende. Dette er uten tvil en tittel verd å sjekke ut dersom man eier en Wii, og desto større grunn dersom du liker den klassiske versjonen av Mikke Mus.

Score: 7/10

Om å kjede seg

2011-10-11T16:19:00.005+02:00

Jeg har et problem. Det er ikke et stort problem, men like fullt et problem. Nå er det noen blant vennene mine som har tro på at å lufte problemene sine høyt kan hjelpe. Selv kjenner jeg en viss skepsis overfor teknikken, men i dette tilfelle har jeg valgt å prøve. Det kan tross alt være noen andre der ute med tilsvarende problem.

Mitt problem er følgende: Jeg kjeder meg.

Nei, jeg tenker ikke på et generelt grunnlag. Jeg kjeder meg ikke hele tiden. Men i en spesifikk situasjon har jeg begynt å kjede meg stadig mer.

Jeg kjeder meg nemlig på møter.

Eksakt når og hvordan fenomenet oppstår er vanskelig å si. Noen ganger er det den generelle formen på møtet som blir kjedsommelig, hvor sangene føles tomme for innhold og møtets konferansierer nærmest bare jatter. Andre ganger er det de faste rutinene som blir trøttende. Altfor ofte, og dette er kanskje det mest skremmende, er det selve møtets sentrum, talen, som er kilden til kjedsomheten.

Jeg oppfatter dette som et problem fordi jeg i utgangspunktet er interessert i å gå på kristne møter. Ikke minst styrkes dette behovet gjennom at jeg hver tredje uke jobber, noe som gjør mitt sosiale liv begrenset de ukene. Noen av møtene jeg går på har dermed først og fremst en sosial funksjon, mens andre møter igjen er steder hvor jeg søker den åndelige føden. Men når følelsen av både sosial og åndelig føde forsvinner til fordel for en økende grad av kjedsomhet, kunne jeg ikke da like gjerne latt være å gå på møter?

Forhåpentligvis er det hele bare et forbigående stadium. Hvis ikke må jeg begynne å se etter en løsning på problemet...

Om lørdagsgodt, uke 40

2011-10-08T11:20:00.002+02:00

Det er lørdag, og det betyr lørdagsgodt. Denne uka har jeg diverse å tilby dere.

Først ute er denne bursdagssangen til min kjære mor, som fylte år på torsdag.

I morgen er det Star Wars-halvmaraton hos meg, så noe må man jo se på for å varme opp i mellomtiden.

Jeg begynner å bli svært komfortabel med min nye TV. 3D-funksjonen fungerer svært bra, skjønt helt slik i denne videoen fungerer det kanskje ikke...

Om nyttige nettsteder

2011-10-07T10:11:00.005+02:00

Jeg er en mann som liker å holde orden på livet mitt. En del av det å holde orden betyr å ha oversikt. Den beste måten å ha oversikt på er i mine øyne å lage lister. Noen vil kanskje påstå at det blir litt vel mye alá hovedpersonen i Naiv. Super, men faktum er at jeg liker lister som viser meg hva jeg skal gjøre, hva jeg planlegger å gjøre og som kan hjelpe meg i planleggingsstadiet.

I det siste har jeg oppdaget flere nettsteder som hjelper meg med nettopp slike lister. Noen av dem har jeg brukt over lengre tid, mens andre er temmelig ferske for meg.

My Anime List: Denne siden har jeg brukt i et par år nå, og er en temmelig oversiktlig side for den som er glad i anime. Her kan man sette opp en liste over animeserier og -filmer en har sett, sette karakter på dem, lese brukeranmeldelser og få tips til andre serier som kan være av samme kaliber. Hver serie rangeres også etter brukerpopularitet og gjennomsnittskarakter. I tillegg forteller serien deg hvor mye tid du har brukt tilsammen på alle seriene du har sett (en funksjon som kanskje ikke alle er like glad i...).
How Long to Beat: Denne siden oppdaget jeg for rundt en måned eller to siden, men har blitt et svært nyttig verktøy for meg. På siden kan man slå opp hvor lang tid det tar å gjennomføre et spill. Her opereres det med forskjellige kategorier, som bl.a. Speedrun, Main Story og Completionists. For sånne som meg, som har noen uspilte spill liggende i spillbunken, kan denne siden være praktisk for å få et cirka-estimat på hvor lang tid det vil ta å spille spillet. Dette kan særlig være nyttig når man skal begynne på et gammelt spill i påvente av noen av høstens store nyheter.
I Check Movies: Så å si alle filminteresserte med internettilgang har hørt om IMDb (Internet Movie Database). Og selv om jeg liker IMDb svært godt (ikke minst Android-appen deres), så savner jeg noen ganger større bredde i karakterspekteret og toppfilmlistene deres. På I Check Movies har man tilgang på flere av verdens største, beste og mest populære filmlister. Men sidens fremste oppgave er å gi deg muligheten til å krysse av filmer du har sett på disse listene. Ettersom man har tilgang på all verdens mulige filmlister (f.eks. o store kritiker Roger Eberts liste over de mest severdige filmene) får man et større spekter av filmer enn det man gjerne får på IMDb, noe som ikke minst blir tydelig når det gjelder eldre og/eller internasjonale filmer (takk til Svein Jarle som introduserte meg til nettsiden for et par uker siden).

Har du tips til tilsvarende nettsteder som du verdsetter og som du synes er nyttige, er det bare å nevne dem i kommentarfeltet nedenfor.

Om ting fremtidens barn ikke vil oppleve

2011-10-05T13:05:00.003+02:00

Det skal sies: Det var helt andre forhold før i tiden. Mye av det jeg opplevde som barn virker helt fremmed for meg nå, og ikke minst vil den generasjonen med barn som vokser opp i dag (som mine onkelunger) gå glipp av en hel haug med opplevelser som var selvskrevne i min barndom. Følgende liste fra IDG (den er et par år gammel, men greit nok) er en fin oppsummering av hva dagens barn aldri vil oppleve:

Audio/tv:

Å sette en vhs-kasett inn i en videospiller for å se på eller ta opp noe, samt å spille musikk fra kassett via stereoanlegget (sjekk ut denne artikkelen)
Minidisc, vinylplater og "dvd-ens vinylplate" laserdisk
Å spole en videokassett tilbake til start etter endt visning
Crt-tver som fyller halve stua
Å høre støyen mens du søker etter din favorittradiokanal
3D-filmer med briller med rødt og grønt filter

Data/spill:

Den digge lyden av modem som kobler seg opp

Bruk av jumpere for å sette IRQ
Dos, og ikke minst terminaler for å koble seg til hovedserver
Skjermer som var sorte og grønne
Stille inn volumkontrollen på kasettdekket for å få et spill til å laste, og vente i lang tid før det faktisk blir lastet
Lure på om du har råd til mer ram
Blåse støv fra en Nintendo-kasett for å se om den fungerer
Starte datamaskin fra floppy
Å slette noe for å få nok plass til noe annet

Internett:

NSCA Mosaic
Bruke atlas for å komme seg fra A til B
Å bruke banken i åpningstiden, samt å kun kunne handle fra mandag til lørdag
Telefonbøker og gule sider
Aviser og blader lagd av døde trær
Å kjøpe et domenenavn som faktisk består av ord
Å ikke vite hva vennene gjør til enhver tid
Å vente flere minutter, om ikke timer, på å laste ned noe

Ting og tang:

Skrivemaskiner
Å putte film i kamera, og å sende denne for å bli fremkalt
Å gå seg vill. Gps-er kommer på flere og flere telefoner.
Telefoner med dreieur, samt telefonautomater
Fax-maskiner

Annet:

Å gå til videobutikken for å leie film
Å finne bøker i kartoteket på biblioteket
Å manuelt måtte åpne bildøren
Skrive en sjekk
Rulleskøyter i stedet for «rollerblades»
En fysisk ordbok
Å ikke vite hvem som ringer
Å huske noens telefonnummer

En enda lengre og bedre 100-punktsliste finner dere på Wired.

Om diverse og ymse

2011-10-05T10:25:00.004+02:00

En uke siden forrige innlegg? Du verden, tiden flyr. Dette blir bare en kjapp oppdatering på ståa siden sist.

Eksamen i faget Martin Luthers teologi er vel overstått. Jeg har sjelden vært mindre motivert for et fag. Ikke fordi faget i seg selv er kjedelig; tvert imot. Men når man har hatt tilsvarende fag to-tre-fire ganger tidligere under forskjellige navn, er man ikke mye motivert for å gå på forelesning. Heldigvis har størstedelen av faget bestått av å lese kildeskriftene til Luther, noe som har vært meget moro.

Fjellhaug-turnéen til Rogaland torsdag-søndag gikk svært bra. Det var en fornøyelig tur, stemningen var på topp, møtene var gode, og ikke minst: Fjellhaug Mandskor af Lægmend hadde sin gjenopplivelse. At jeg måtte stå foran og dirigere er en annen sak, særlig med tanke på at jeg ikke har brukt kordireksjonskunnskapene mine på fem år...

De siste ukene har jeg begynt å sykle hit og dit i Oslo, ettersom jeg har fått låne en sykkel av Martin. Det er forfriskende å ta seg frem i byen, særlig nå på høsten. Med den klare og småkalde (men ikke bikkjekalde) høstluften og de fine fargene er Oslo-sykling på høsten noe som varmt kan anbefales. Dessuten sparer man penger på det.

Denne terminen skal jeg ha selvstudium i faget kontekstuell teologi. Det blir spennende å kjøre et helt fag med bare selvstudium, men det skal nok gå bra.

Om lørdagsgodt, uke 39 (på forskudd)

2011-09-29T07:47:00.003+02:00

Ettersom jeg reiser til Rogaland torsdag-søndag og ikke vet hvordan datatilgangen kommer til å bli, kommer ukas lørdagsgodt litt tidligere. Enjoy!

Om en svært l33t kake

2011-09-27T16:32:00.005+02:00

For de fleste som har Facebook, gikk det forhåpentligvis ikke helt hus forbi at denne bloggeren hadde bursdag på lørdag (noe spesielt, forresten, å skulle fylle 24 den 24.september). Ettersom jeg hadde vaktuke på Fjellhaug kunne jeg ikke dra ut for å feire, men heldigvis finnes det noen sjeler her i verden som tar initiativ og kommer på besøk. Enda bedre blir besøket når de har laget kake. Toppen av kaka blir når den er formet som en gammel Nintendo 8-bitkonsoll (NES).

Mange takk til herr og fru Bamle for godt selskap og god kake! Kaka var trolig årets kuleste presang!

Om Don Rosa i Oslo

2011-09-26T14:12:00.003+02:00

Dersom du er halvparten så stor Donald-fan som det jeg er, sier overskriften seg selv. For de som ikke er like mye Donald-fans må det kanskje en ekstra forklaring til:

I morgen den dag besøker selveste o store Donald-tegner Keno Don Rosa bokhandelen Tronsmo i Oslo. Don Rosa blir av de fleste Donald-entusiaster sett på som mannen som videreførte mye av arven og sjarmen som Donald oppnådde den gang da Carl Barks (mannen bak figurer som Skrue, Anton, Petter Smart etc) tegnet Donald på 1940-1960-tallet. Don Rosa er kanskje mest kjent for historiene Skrues liv, som gikk i tolv deler på begynnelsen av 90-tallet. Han er også en stor filmentusiast, og hans blikk for detaljer går ofte igjen når han tegner historiene sine.

I morgen, det vil si tirsdag 27.september, skal mannen signere det du måtte bringe av hans tegneserier på Tronsmo bokhandel. For å komme deg dit gjør du følgende:

Ta 11-, 17- eller 18-trikken til Tullinsgate.

Gå av.

Gå inn i butikken med et stort Tintin-bilde på skiltet hvor det står Tronsmo bokhandel. You can't miss it!

Er du en ekte Donald-fan er dette en hendelse du bør få med deg. Selv har jeg truffet Rosa tidligere, og pga eksamensforberedelser vet jeg ikke om jeg får tid til å ta turen. Men om jeg skulle få muligheten: Sees der, folkens!

Om lørdagsgodt, uke 38

2011-09-24T14:56:00.003+02:00

Nok en lørdag er inn over oss, og som vanlig betyr det at det er tid for lørdagsgodt.

Forrige uke postet jeg den nye DnB-reklamen med George Clooney. Nå til dags, i disse YouTube-tider, er det få Hollywood-stjerner som reiser til utlandet for å spille inn reklamefilmer. George Clooney er et rederlig unntak (og et annet unntak finner vi i filmen Lost in Translation). Men før YouTube var det ganske vanlig at stjerner dro til utlandet (bl.a. Japan) for å spille inn sære reklamer. Det var jo ingen i hjemlandet som kom til å se dem, tenkte de. En av de mest aktive på reklamefronten var Arnold Schwarzenegger.

For spillinteresserte som har noe som helst kjennskap til Portal følger denne godbiten:

Torsdag kveld begynte femte sesong av The Big Bang Theory i USA, og de to første episodene tyder på at vi har fremdeles mye moro i vente. Som en slags oppvarming følger her tabbesporet fra sesong 4:

Om nytt husalter

2011-09-23T17:54:00.003+02:00

Den som entrer stua vår, vil se at det Tommy i Tommy & Tigern i sin tid kalte for "O største av alle massemedier" har en sentral plass i innredningen. Men TV-skjermen som har fulgt meg i noen år nå begynte å vise sine alderdomstegn. Når jeg i tillegg har blitt mer kresen på den slags opp gjennom årene og lønninga for august-september var temmelig stor, ble beslutningen endelig tatt: Det skal kjøpes ny TV.

Mmm...fersk elektronikk...

Før

Etter

For de nysgjerrige kan jeg informere om at den nyinnkjøpte lekkerbisken er en Panasonic 42" 3D Plasma-TV TX-P42VT30Y. Med flere testvinnerpriser virker dette som et solid kjøp, og med salget av den gamle skjermen blir dessuten det hele ganske overkommelig i pris.

Og ja: Den kjører stereoskopisk 3D.

Battlefield: Bad Company 2

2011-09-23T16:43:00.004+02:00

Det begynner å bli en god stund nå siden forrige spillanmeldelse på denne bloggen. Forklaringene på det er mange: Jeg har sittet dypt forankret i Luthers kildeskrifter og forberedelser til skoleeksamen, jeg er for tiden lat og jeg har de to siste ukene storkost meg med årets kanskje mest unike japanske spill, Catherine (som jeg selvsagt kommer tilbake til her på bloggen senere). Å øve piano, arrangere bursdagsfest og å pløye gjennom første sesong av Scrubs tar selvsagt også tid.

En annen grunn til at jeg har drøyd med denne anmeldelsen, er at førsteperson-skytespill som sjanger sjelden makter å fascinere meg noe særlig. Det må nesten et spill på nivå med Deus Ex eller Half-Life til for at jeg i det hele tatt skal fatte interesse. Men FPS er som kjent en stor sjanger blant den gjengse spillinteresserte mann, og som anmeldeer ønsker jeg dessuten å stadig utfordre mine egne fordommer, presse interessenes grenser og utvide horisonten. Derfor er kanskje «bedre sent enn aldri» det beste komplimentet jeg kan få når jeg i august (mens jeg ventet på Deus Ex) forsøkte meg på et av fjorårets mest kritikerroste skytespill: Battlefield: Bad Company 2.

Bad Company = Good Company
Jeg er stor fan av Battlefield 1942, men bortsett fra det har min erfaring med serien vært skuffende liten. Dette er også tilfelle med Battlefield: Bad Company, et spill som dro bort ifra seriens originale konsept og valgte å inkludere og fokusere på en mer historiedrevet enspillerdel. En kjapp tur på nettet og en kort resymé av handlingen i Bad Company er derimot alt som skal til for å gi seg i kast med Bad Company 2.

Som i forgjengeren møter man Preston Marlowe, soldat i det noe uortodokse militære laget Bad Company. Kallenavnet er høyst fortjent: Vi snakker om en gruppe soldater hvis disiplin, orden og å følge reglene er nærmest ukjente begreper, og hvor alle har havnet i laget etter å ha skapt trøbbel (medsoldat Haggard er f.eks. en notorisk pyroman og elsker å sprenge ting i lufta, noe som ikke alltid går upåaktet hen). Likevel er laget kjent for å få utrettet oppdragene de blir satt til, noe som denne gangen skal sende dem avgårde over iskalde Sibir, snødekte Andes, sandfylte ørkener og fuktige jungelområder på jakt etter et gammel supervåpen fra 2.verdenskrig.

For de av oss som setter pris på gode historier, utmerkede narrative egenskaper, uventede hendelsesforløp og dype dialoger er ikke Bad Company 2 akkurat sendt fra himmelen. Samtidig ville slike elementer ikke akkurat bygget opp om spillets hovedpersoners stil, og historien makter fremdeles å engasjere nok til at man spiller seg gjennom hele spillets historiedel. Mye av spillets historiedel bæres av persongalleriet, som har nok av herlige bemerkninger, referanser og kommentarer å komme med underveis. Her skal det mye til for å knekke både moral og pågangsmot, og Bad Company kan fort vise seg for mange å bli et aldri så lite good company.

Fysisk grensesprengende
Spill har gått igjennom en særdeles stor utvikling de siste årene, noe som ikke minst har gjort sitt utslag på spillfysikken. Og det er på dette området at Bad Company 2 virkelig skinner. I Bad Company introduserte utviklerne DICE fysikkmotoren Frostbite 1.0, som gjorde at mye i spillet kunne destrueres. I Bad Company 2 benyttes Frostbite 1.5 og Destruction 2.0, som i praksis gir mulighet for at alt kan ødelegges. Vegger, gjerder og betongklosser er ikke trygge tilholdssteder over lengre perioder, og før du vet ordet av det kan det som virket som et trygt dekke vise seg å bli en dødsfelle. Ja, hele hus kan fort ramle i hodet på deg om du ikke passer deg. Det hele responserer dessuten på realistisk vis, og objekter faller sjelden sammen på samme måte to ganger på rad. Det er med andre ord snakk om en særdeles virkelighetstro spillfysikk, som gir enhver sjel med sans for å rive ned gjenstander mer enn nok å forlyste seg med.

Lyden har også et virkelig realistisk og heftig preg over seg, og særlig våpen-lydeffektene sitter som et skudd(!). Den som spiller med et godt headset blir selvsagt ekstra belønnet for dette, men Bad Company 2 gir deg god oversikt når du spiller på det lydmessige plan. Å bedømme avstanden til fiender og å spore lydkilder har trolig aldri vært lettere enn i Bad Company 2. Herlig stemmeskuespill av hovedpersongalleriet sper også på det lille ekstra på lydfronten, skjønt jeg hadde savnet et mer minneverdig musikkspor. Som gammel 1942-fan savnet jeg bl.a. seriens hovedtema. Likevel behøver ikke et nedtonet fokus på musikk i et krigsspill å være negativt, ettersom dette også kan være et virkemiddel for å skru opp realismen (til tross for at Bad Company 2 ikke akkurat er tidenes mest realistiske spill rent handlingsmessig).

Underholdende flerspiller
Men Battlefield har i mine øyne først og fremst alltid handlet om flerspillerdelen. Og også her overbeviser Bad Company 2. Har man god nok nettverksforbindelse og datakraft til det, kan spillet by på time etter time med underholdende flerspilleropplevelser. Det merkes også i konsollversjonen at spillet har lånt det som skal til av Modern Warfare-spillene for at også flerspillerdelen til konsoll blir underholdende. Med den realistiske fysikkmotoren er tiden omme for samtlige spillere som liker å holde seg i skjul på ett og samme sted for å plaffe ned motstanderne. Bad Company 2 krever at man kontinuerlig tenker strategisk, benytter terrenget etter best mulig evne og er tilpasningsdyktig når det gjelder bevegelse. Spillet burde sørge for mang en underholdende flerspillerstund, det være seg foran TV-skjermen eller på PC, på LAN eller over nett.

Når alt kommer til alt er det lite å trekke ned på med Bad Company 2. Som FPS gjør spillet det meste riktig, og for den som elsker den slags må spillet fortone seg som noe av det beste man kan sysle med frem til Battlefield 3 og Modern Warfare 3 begynner spillkrigen om ca. en måneds tid. For oss som ikke er de største fansa av FPS føler derimot Bad Company 2 som alle andre FPS. Det er aldri dårlig, men det mangler likevel det lille ekstra som gjør at spillet skiller seg ut fra mengden. Det bringer ikke inn noen særlige elementer som føles forfriskende eller ekstremt fornyende for sjangeren. Råtøff fysikkmotor og underholdende flerspillerdel er selvsagt bra det, men for min egen del blir ikke Bad Company 2 det spillet som jeg minnes tilbake med glede og nostalgi om fem, ti eller tjue år. Til det savner jeg en betydelig sterkere enspillerdel.

Score: 7/10

Om Luther og øvrighetene

2011-09-22T13:14:00.006+02:00

Passende nok i disse post-valgdagene sitter jeg nå og leser Luthers skrift Om den verdslige øvrighet (eller Temporal Authority). Her diskuterer Luther spørsmålet om forholdet mellom kirke og statsmakt (uten at det nødvendigvis går inn på statskirkeordningen per se). Skriftet er sentralt for forstålsen av toregimentslæren: På den ene siden opererer Gud gjennom kirken, hvor mennesker vinnes til den evige frelse og hvor evangeliet forkynnes til omvendelse. På den andre siden opererer Gud gjennom statsmakten, hvor bl.a. Rom 13 tjener som grunnlag for å forsvare statens ansvar og oppgaver.

Mange kristne i dag klager over hvor avkristnet den norske stat har blitt (hvorvidt den norske stat kunne avkristnes i utgangspunktet er en annen side av saken jeg ofte har tenkt på). De ønsker det de kaller for "kristne grunnverdier" i politikken, og noen ganger kan man nærmest få inntrykk av at kristendommen burde stått til grunn for all lovgiving i landet.

Greit, det var litt satt på spissen, men jeg tror dere henger med likevel.

Tanken om å styre statsmakten etter kristentroens prinsipp og å avskaffe all våpenmakt og våpenbruk er forsåvidt ikke ny. Selv Luther har støtt på den. Hans reaksjon på den er følgende:

Certainly it is true that Christians, so far as themselves are concerned, are subject neither to law nor sword, and have need of neither. But take heed and first fill the world with real Christains before you attempt to rule it in a Christian and evangelical manner. This you will never accomplish: for the world and the masses are and always will be un-Christian, even if they are all baptized and Christian in name. Christians are few and far between (as the saying is). Therefore, it is out of the question that there should be a common Christian government over the whole world, or indeed over a single country or any considerable body of people, for the wicked always outnumber the good. Hence, a man who would venture to govern an entire country or the world with the gospel would be like a sheperd who sould put together in one fold wolves, lions, eagles, and sheep, and let them mingle freely with one another, saying, "Help yourselves, and be good and peaceful toward one another. The fold is open, there is plenty of food. You need have no fear of dogs and clubs." The sheep would doubtless keep the peace and allow themselves to be fed and governed peacefully, but they would not live long, nor would one beast survive another.

-Luther's Works Vol 45, page 91-92-

Toregimentslæren er noe enhver kristen med interesse for politikk burde kjenne til. Den har noe å lære oss, selv 500 år senere.

Om Luther-andakt

2011-09-21T22:45:00.003+02:00

I bokhylla mi finnes det en andaktsbok kalt Ved tro alene, en andaktsbok skrevet av Luther. Formelen her er temmelig enkel: Her tas det utgangspunkt i et bibelord, og deretter følger det en mindre andaktstekst. Boka leses dessverre ikke hver dag (slik ambisjonen egentlig er), men dagens andakt var bare for god til å bli forbigått i stillhet:

Hvorfor vi ikke ber

[Vil du gi sønnen din] en orm når han ber om en fisk? ...hvor mye mer skal da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham! (Matt 7:10-11)

Våre egne viktige behov bør være nok til å få oss til å be. Men som det ikke var nok, bruker Jesus et vakkert bilde fra familielivet for å overtale oss til å be. Heller ikke et problembarn ville ha fått en orm istedenfor en fisk av foreldrene. Med dette bildet sier Jesus: "Menneskenaturen er fordervet. Dere er langt fra så gode som Gud, men likevel gir dere barna gode gaver. Vil ikke Gud også gi dere gode gaver hvis dere ber om det? Han er jo deres himmelske og fullkomne Far." Hvis vi tar dette bildet innover oss, får vi en trang til å be.

Men dere kommer ofte til å bli fristet og møte motstand. Det skjer når dere forstår hva Gud sier i Ordet, når dere begynner å leve i samsvar med det, og når dere forkynner det for andre. Menneskenaturen er en fiende av bønnen. Den blir så fort lei, skjødesløs og likegyldig til det som Gud sier og det gode han gir oss i livet. Derfor får dere aldri så mye visdom, kunnskap om Guds Ord, tro, kjærlighet eller tålmodighet som dere burde. Hver dag henger kjødet rundt halsen deres og sleper dere bort fra bønnen. Verden er også en fiende av bønnen. Den er så misunnelig for at dere har troen og Guds dyrebare Ord at den nekter å ha noe med det å gjøre, uansett hvor svake dere måtte være. Verden fordømmer dere. Den prøver å ta bort det dere har, og lar dere ikke være i fred.

Dette er bønnens to fiender: kjødet og verden. På innsiden forsøker de å få oss til å be mindre, og på utsiden prøver de å jage oss bort fra bønnen. Alt vi kan gjøre, er å fortsette å rope til Gud. Vi skal be om kraft og en bedre evne til å forstå Ordet hans.

Om Luther-lesing og bokmerker

2011-09-21T22:42:00.004+02:00

Når man sitter på lesesalen og leser ei bok, for så å måtte forlate boka, da må man ta det man har for hånden og bruke det som bokmerke. Selv om det "for hånden" måtte være en brevkniv.

Vennligst ikke tolk dette som en kritikk av Luthers skrift :-)

Om Luthers rike språk

2011-09-18T16:04:00.003+02:00

Å sitte og lese kildeskriftene av Luther kan, tro det eller ei, være en temmelig underholdende opplevelse. Luther var ikke akkurat mannen som var sjenert når det gjaldt språkbruken, for å si det sånn, og å sitte og lese kommentarene hans kan dermed resultere i sporadisk latter på lesesalen. Luther er f.eks. den eneste teologen jeg vet om som bruker ordet "dass" når han diskuterer med Erasmus. Og har man en viss forestillingsevne kan følgende sitat også bli underholdende (utgangspunktet er kirkemøtet i Jerusalem i Apgj 15, hvor det diskuteres hvorvidt man som hedning måtte holde moseloven for å kunne bli kristen):

Now St. James nevertheless does it very moderately; he disregards the whole Mosaic law concerning sacrifice and all the other items that had to be observed in Jerusalem and in the conuntry and takes up only four items which offend the Jews dispersed among the Gentiles. These dispersed Jews could not but see the Gentiles' ways, live among them, and at times eat with them; so it was vexing and also wrong to place blood sausage, rabbits cooked in blood, blood jellies, and meat sacrifices to idols before a Jew, especially if one knew that he abhorred it and took it as an insult. It would be the same as if I said, "Listen, Jew! Even if I could bring you to Christ by refraining from eating blood sausage or from serving it to you, I would not do it. I would rather scare you away from accepting Christ and chase you to hell with blood sausage." Would that be kind, not to mention Christian?

-Luther's Works Vol 41, page 76-

Ah, tyskere og deres fascinasjon for pølser...

Om lørdagsgodt, uke 37

2011-09-17T14:03:00.002+02:00

Forrige lørdag introduserte jeg en bloggpost kalt "lørdagsgodt," hvor jeg slengte inn en rekke videoklipp. Det ble trolig starten på en ny tradisjon, hvor jeg hver lørdag (så sant jeg har tilgang på nett) legger ut en post med artige videoklipp (forutsatt at jeg har noen klipp å dele). Og nei, Christer, det er ikke et plagiat av dine fredagsposter jeg driver med her; dette har jeg tenkt på en stund.

Dessverre er det ikke mye å dele denne uka, skjønt denne reklamesnutten fikk både meg og mine medkinogjengere til å le på onsdag.

Ellers kan de som vil gå og se de ti dårligste klippene fra Hercules in New York, Arnold Scharzeneggers første Hollywood-film, som Einar og jeg så på søndag. God fornøyelse!

Om sommerens storfilmer

2011-09-16T18:06:00.011+02:00

Sommeren er som regel tiden for den ene store blockbusteren fra USA etter den andre. For den som er glad i film, kan juni-august dermed være en god tid på året. For den som er glad i film og som foretrekker å bruke sommeren på å reise, kan det derimot ta noe tid før alle sommerens filmer som skal sees er inntatt. Slik har det da vært i mitt tilfelle, og for min del ble ikke bunken med sommerfilmer unnagjort før på onsdag (selv om jeg fikk sett tre av dem på ei uke da jeg kom tilbake til Oslo). Dermed kommer ikke den korte gjennomgangen og presentasjonen av hver av dem før nå (i kronologisk og kvalitetsmessig stigende rekkefølge, underlig nok):

Green Lantern:
Superheltfilmer har vi sett mange av det siste tiåret, noen av dem bedre enn andre. Til min store glede som DC Comics-fan har de to siste Batman-filmene vært storslagne av karakter, noe Christopher Nolan skal ha mye av æren for. Til min store skuffelse som DC Comics-fan er det derimot få andre av DC-heltene som gjør seg like godt på lerretet. Filmatiseringen av Green Lantern (tegneseriehelten Sheldon i The Big Bang Theory er så glad i, se bl.a. her og her) er dessverre en så stereotyp superheltfilm som man kan få det. Tøffing på kjøret redder romvesen, romvesen er medlem av en intergalaktisk fredsstyrke, tøffingen utpekes som arvtager til det døende romvesenet, tøffingen redder verden og vinner dama...you know, the works. Tross et godt grunnmateriale som man har liggende i tegneseriene, makter filmer verken å engasjere eller overraske. Ikke engang jagerflyscenen i starten av filmen klarer å heve øyenbrynene; dette klarte faktisk Top Gun bedre på 80-tallet. Det er selvsagt lov å håpe at oppfølgeren blir bedre, men jeg har mine tvil.

Cars 2:
Hvem kan vel ikke like Cars? En Pixar-film om racerbiler og andre slags biler (hvor øynene er plassert i frontruta og ikke i lyktene, slik det tradisjonelt ble gjort før i tiden) er jo bare nødt til å vinne barnehjerter i alle aldre, og Lightning McQueen er langt på vei blitt mer populær enn de fleste andre Disney-helter (inkludert i min nevøs hjerte). Kritikerne har derimot vært negative til oppfølgeren, og til en viss grad kan man forstå dem. For Cars 2 er uten tvil den svakeste Pixar-filmen på lenge, om ikke totalt. Med det sagt, så har Pixar særdeles mye å gå på, noe som gjør at Cars 2 fremdeles både er morsom og underholdende. Å veve inn flere spionfilmelementer i filmen har vekslende utfall, men totalt sett er Cars 2 likevel en film jeg lo høyt og godt av flere ganger (ikke minst når gjengen er i Tokyo). Spennende er den også med sine racing-scener, og burde være nok til å tilfredsstille den som ikke er altfor kritisk.

Harry Potter and the Deathly Hallows, Part 2:
Mange har kjent på en stor sorg i sommer, fordi Harry Potter-filmene endelig har nådd sitt endepunkt. For min del, som alltid har følt at filmene er noe mangelfulle og ufullstendige, var sorgen betraktelig større for fire år siden da den siste boka kom ut. Mange har også vært delte i meningene når det gjelder filmatiseringen av den siste boka, ettersom todelingnen gjorde at mange følte at del én ble for langtekkelig. Selv mener jeg dette var et strategisk valg, ettersom bruken av duologi gjør at man ikke behøver å stresse seg gjennom filmatiseringen av en innholdsmettet bok. Men hva man enn måtte mene om den første delen, så er det klart at andre delen uten tvil er blant de bedre filmene. Historien nøstes opp på en helhetlig og oversiktlig måte, samtidig som at spenningsnivået når i taket når det siste uungåelige slaget mellom Voldemorts tilhengerskare og hans motstandere braker løs. Filmen (og boka, la oss ikke glemme det) er mettet med overraskelser, spenning og kanskje også et øyeblikk og to som vil presse tårer frem hos de mer følsomme sjeler (m.a.o. de mer følsomme enn meg selv). Og endelig får man svaret på hvor seriens kanskje mest enigmatiske karakter, Severus Snape, regner sin tilhørighet. Om du ikke skulle orke å lese boka (lettlest som den er til tross for sin store størrelse) er film to en god avslutning av en varierende filmserie.

Captain America: The First Avenger:
Som DC Comics-fan er det surt å innrømme det, men årets mest underholdede superheltfilm så langt tilhører Marvels persongalleri. Det er forøvrig det eneste sure med Captain America-filmen, hvor en av verdens eldste superhelter (kapteinen gjorde sin debut i 1941, etter både Fantomet, Batman og Superman) bringer til lerretet på særdeles underholdende vis. Som den første forsøkskaninen i et eksperiment som skal danne en hær av supersoldater (som det selvsagt aldri blir noe av), blir stusselige og svake Steve Rogers gjort om til en muskelbunt uten sidestykke. Filmen serverer god progresjon, morsomme detaljer til andre Marvel-filmer og tegneserieversjonen av kapteinen (bl.a. deles første nr av Captain America ut til skuelystne barn i filmen) og jevnt over godt skuespill. Ikke minst er det underholdende å se Hugo Weaving som skurkerollen, en skuespiller vi har sett altfor lite til siden den storslåtte V for Vendetta

Rise of the Planet of the Apes:
Den første Planet of the Apes-filmen fra 1967 skapte filmhistorie med sin avslutningsscene, og er fremdeles en god science fiction-film. De andre apefilmene har hatt noe varierende kvalitet, og remaken av den første filmen som Tim Burton lagde i 2001 var katastrofalt dårlig. Derfor var det med en viss skepsis jeg gikk for å se Rise of the Planet of the Apes, som rent handlingsmessig bærer flere likhetstrekk med Conquest of the Planet of the Apes. Men jammen meg overrasket regissør Rupert Wyatt. Ikke bare har han laget en film som både kan tjene som en total reboot av serien og som en prolog til den eksisterende serien (hvorav jeg inntil videre ser på filmen i lys av sistnevnte alternativ), han har også maktet å lage en film som både tar vare på apefansen og samtidig viser respekt for kinogjengere som bare er middels interessert i sci-fi. Spørsmålet om hva som kan skje når mennesket forsøker å ta kontroll over evolusjonens gang er tydeligvis i skuddet i populærkulturen for tide (ja, jeg har Deus Ex i tankene nå), og Rise of the Planet of the Apes gir et særdeles interessant perspektiv på hvordan det hele kan gå temmelig gæærnt. Har man sett den første apefilmen er det nok av referanser som gjør opplevelsen betraktelig bedre, men dette er ikke noe krav. Anbefalingen er herved gitt!

Så, hvilke filmer har dere sett i sommer? Noen favoritter og/eller anbefalinger?

Om hemmelig valg

2011-09-13T17:22:00.004+02:00

De fleste sjeler som er bosatt i Norge og som har tilgang på ett eller annet medium, fikk muligens med seg at det var valg i dette kalde landet i nord i går. Hvordan utfallet av valget ble kommer jeg ikke til å diskutere noe særlig her; nok av andre mennesker gjør det bedre enn meg, og jeg kan ikke akkurat si at mitt engasjement for kommunevalg er særlig stort, ettersom jeg ikke har bodd i min registrerte hjemkommune på over fem år.

Skal man tro statistikken er det også andre som sliter med å engasjere seg rundt årets valg. Med en valgdeltakelse på ca 62,5% har man ikke fått den store oppslutningen rundt demokratiet som man hadde regnet med som en respons på 22/7-massakren. Må noe gjøres for å øke valgdeltakelsen blant den norske befolkning?

En forslag jeg har for å gjøre valgprosessen mer spennende, er en redefinisjon av begrepet hemmelig valg. For sånn som ståa er nå, så er det ikke særlig mye hemmelighetsklammeri rundt valget. Jeg mener, media har jo ikke snakket om annet de siste fire ukene! Er det noe dette valget slettes ikke har vært, så er det hemmelig. Så å si alle har jo visst om det!

Derfor foreslår jeg at stortingsvalget om to år faktisk forblir hemmelig i ordets rette forstand. Ingen får vite når og hvor valget tar sted. Den som skal delta i valget, må nøste opp en tråd med koder og spor for å finne frem til valgets hemmelighet. Kall det et esoterisk valg, om du vil.

Jeg medgir at valgoppslutningen blir nok betraktelig mindre med denne løsningen. Men tenk dere hvor moro og tilfredsstillende det hadde vært for den som faktisk deltok på dette og kastet seg ut i valgets eventyr (eller quest, om du vil). For min del høres dette mye mer spennende ut enn dagens løsning ihvertfall.

Om Mark 7:31-37

2011-09-10T10:34:00.004+02:00

På Fjellhaug er vi såpass priviligerte at vi har en gresk-gruppe, hvor vi hver onsdag går gjennom kommende søndags prekentekst på det greske grunnspråket. Morgendagens tekst er hentet fra Mark 7:31-37, og under onsdagens gjennomgang av teksten var det et par perspektiv som dukket opp som kunne være interessante å dele.

Først, en nærmere kikk på vers 32: "De førte til ham en mann som var døv og hadde vanskelig for å tale, og de bad ham legge hånden på ham." Vanligvis brukes ordet κωφός (kåfos) i NT om stumme, men i dette verset brukes det mer uvanlige adjektivet μογιλαλον (mogilalos), her oversatt med "vanskelig for å tale."

Bruken av μογιλαλος skjer i det greske NT kun én gang. I den greske oversettelsen av GT, Septuaginta, forekommer også dette ordet kun én gang, og det er i Jesaja 35:1-6:

Ørkenen og det øde land skal glede seg. Ødemarken skal juble og blomstre som en lilje.

Den skal blomstre og juble, ja, juble og synge med fryd. Libanons herlighet er gitt den, Karmels og Sarons prakt. De skal se Herrens herlighet, vår Guds prakt.

Styrk de slappe hender, og gjør de vaklende knær sterke!

Si til de urolige hjerter: Vær frimodige, frykt ikke! Se, der er deres Gud! Hevnen kommer, Guds gjengjeldelse. Han kommer selv og frelser dere.

Da skal de blindes øyne åpnes, og de døves ører lukkes opp.

Da skal den lamme springe som en hjort, og den stummes tunge juble. For kilder bryter fram i ørkenen, og bekker i ødemarken.

Det virker lite tilfeldig at Markus velger å bruke μογιλαλον i teksten. Vi befinner oss i Dekapolis-området, nord for datidens Israel og i det som Jesaja karakteriserte som Libanon. Markus ser dermed en kobling mellom Jesu handling og Jesaja-teksten, som blir som en profeti å regne. Kanskje ikke så rart, når man bare noen kapitler senere i Jesaja har en annen kjent tekst som er koblet opp mot Jesu virke:

Herren Herrens Ånd er over meg, fordi Herren har salvet meg til å forkynne et godt budskap for de elendige. Han har sendt meg til å forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, til å utrope frihet for de fangne og frigjørelse for de bundne. (Jes 61:1)

Det andre punktet som skaper et snev av merkverdighet i teksten er vers 33: "Han tok ham da med seg avsides, bort fra folket. Han stakk fingrene i ørene hans, spyttet og rørte ved tungen hans."

Mange fortolkere har prøvd å forklare Jesu handling her. Skaper han et magisk rite? Er det slik at man regnet med at spytt hadde helbredende kraft i gamle dager? Teoriene har vært mange. Kommentarforfatteren som skiller seg mest ut ifra mengden med søkte teorier er trolig Richard Lenski. Hans tanke er at Jesus rett og slett bruker tegnspråk overfor den døvstumme. Ved andre anledninger henvender Jesus seg direkte til dem han helbreder med ord, slik som i teksten om den lamme ved Betesda-dammen ("Vil du bli frisk?", Joh 5:6). Til den døvstumme vil muntlig kommunikasjon falle død til jorden, men dette forhindrer ikke Jesus i å kommunisere med mannen på mannens egne premisser.

Å jobbe med prekentekster er med andre ord spennende saker. Å jobbe med dem på grunnspråket gjør det dobbelt så moro, minst.

Om lørdagsgodt

2011-09-10T10:17:00.005+02:00

Det er lørdag. Lørdag betyr helg. Helg betyr at man er klar for noe moro. Og den beste måten å ha det moro på nå til dags er vel kanskje YouTube. Vel, ikke den beste, men definitivt en av de enkleste.

Denne reklamen fant jeg på Facebook i dag morges. Takk til Espen:

Enkelte mennesker har gitt uttrykk for at de tenker på meg når de ser denne reklamen (som jeg forsåvidt har vist her på bloggen tidligere). Og jeg som aldri hadde noe Darth Vader-kostyme da jeg var liten. Forstå det den som kan...

Til slutt: En herlig hyllest til Michael Jackson. Særdeles imponerende, og noe som burde få de fleste i godt humør.

El Shaddai: Ascension of the Metatron

2011-09-09T09:30:00.004+02:00

I forrige uke satt jeg og koseleste litt i Enoks bok, et pseudiepigrafisk skrift. Noe av grunnen til dette (bortsett fra at jeg lenge har hatt lyst til det) var at jeg skulle forberede meg til å spille El Shaddai: Ascension of the Metatron, et japansk spill som slippes i dag og som er basert på første delen av Enoks bok, Vekterboken. Anmeldelsen kan leses her.

En ekstra takk til Espen F. Johannessen som lånte meg Xboxen sin i noen dager, slik at jeg kunne teste spillet.

Score: 6/10

Edit: Dette er den første norske anmeldelsen blant de store spillmediene. Hurra!

Deus Ex: Human Revolution

2011-09-06T12:58:00.005+02:00

Av ymse grunner (som vi har skrevet såvidt om tidligere på siden) har Gamereactors anmeldelse av Deus Ex: Human Revolution blitt noe forsinket, men nå er den endelig kommet. Så, er dette årets spill? Er Human Revolution en verdig oppfølger til det originale Deus Ex? Les anmeldelsen her og finn ut detaljene!

Score: 9/10

Edit: For de som måtte ønske supplerende lesning, finner dere her anmeldelsene av Deus Ex og Deus Ex: Invisible War.

Dead Ingar Day: Dead Weekend

2011-09-04T18:45:00.003+02:00

Det er lenge siden forrige Dead Ingar Day, men den labre bloggeaktiviteten i det siste vitner vel klart og tydelig om at det er en liten nedgangstid akkurat nå. Skrivesperren er et faktum, så vi får se når det løsner igjen.

Skjønt, fullt så ille er det ikke. Anmeldelsen av Deus Ex: Human Revolution ble skrevet ferdig i går, så den kommer nok på nettsidene til Gamereactor i morgen.

Litt semantisk komedie til slutt, for å gi dere det lille ekstra.

Om Luther-lesing og åpent hus

2011-08-31T22:43:00.005+02:00

Oi, her var det en blogg! Den var visst min. Slikt skjer når man sitter fortapt i Deus Ex: Human Revolution. Men fortvil ikke: Jeg går og brygger på noen planer for fremtidige bloggposter. Bare vent, så skal dere se!

For de som måtte bekymre seg over mitt stadige snakk om Deus Ex: Human Revolution: Ta det med ro! Jeg er ajour med pensum, og denne uka har det vært minimalt med undervisning. I morgen begynner det derimot igjen, så vi får se hvor mye fritid det blir fremover. Vi har bl.a. en 5.000-ordsoppgave som det bare er å glede seg til.

Faget vi sitter med nå er Martin Luthers teologi. Min åpenbaring, der jeg satt bøyd over Luthers originale skrifter, var at når alt kommer til alt er ikke tilværelsen så verst. Jeg mener, staten betaler i praksis for at jeg kan drikke kaffe og lese Luther. Verre sjebner kan tenkes enn å lese eksempelvis følgende:

One thing, and one alone, is necessary for life, justification, and Christian liberty; and that is the most holy word of God, the Gospel of Christ, as He says: "I am the resurrection and the life; he that believeth in Me shall not die eternally." [...]

But you will ask, What is this word, and by what means is it to be used, since there are so many words of God? I answer, The Apostle Paul (Rom 1) explains what it is, namely the Gospel of God, concerning His Son, incarnate, suffering, risen, and glorified, through the Spirit, the Sanctifier. To preach Christ is to feed the soul, to justify it, to set it free, and to save it, if it believes the preaching. For faith alone and the efficacious use of the word of God, bring salvation. [...]

Since then this faith can reign onlyin the inward man, as it is said, "With the heart man believeth unto righteousness (Rom 10:10); and since it alone justifies, it is evident that by no outward work or labour can the winward man be at all justified, made free and saved; and that no works whatever have any relation to him. And so, on the other hand, it is solely by impiety and incredulity of heart that he becomes guilty and a slave of sin, deserving condemnation, not by any outward sin or work. Therefore the first care of every Christian ought to be to lay aside all reliance on works, and strengthen his faith alone more and more, and by it grow in the knowledge, not of works, but of Christ Jesus, who has suffered and risen again for him, as Peter teaches (1.Pet 5) when he makes no other work to be a Christian one.

-Concerning Christian Liberty (Om kristenmenneskets frihet), anno 1520-

Tenk, slikt et herlig budskap får jeg faktisk stipend for å lese. Jeg smiler.

Søndag hadde vi åpent hus her i 596. Det rocket, kan man si (ihvertfall når Rock Band 3 ble satt i gang mot slutten av kvelden).

Om spillehelg

2011-08-27T17:45:00.002+02:00

Det er lite kontakt å få med meg om dagene. Årsak: Deus Ex: Human Revolution er på plass, og det skal spilles og anmeldes for Gamereactor.

Det får bli en videosnutt i dag også. Vi kjører litt Queen på japansk, selv om de færreste forstår språket.

Om ønskelister

2011-08-24T09:13:00.007+02:00

I dag skriver vi 24.august. Om en måned skriver vi 24.september. 24.september blir jeg 24 år. En slik symmetri skjer bare en gang. I den forbindelse har jeg latt et snev av narsissisme komme over meg og laget diverse ønskelister.

Ønskelistene finner dere i margen til venstre på bloggen, men for ordens skyld:

Amazon.uk-ønskelista inneholder et fyldig spekter av spill, filmer, musikk og tegneserier. Blant annet.

Amazon.com-ønskelista (også kalt Kindle-ønskeliste) er først og fremst tiltenkt mine bok-ønsker, og da hovedsaklig til Kindle. Her er det ingen leveringstid; jeg får dem med en gang de er kjøpt.

Steam-ønskelista gjelder kun dataspill, men slikt er tross alt ytterst sjeldent feil.

Think Geek-ønskelista består av diverste kuriositeter, t-skjorter og andre ting en stakkars nerd måtte synes er festlig. Hva med en kaffekopp, for eksempel?

En feiring blir det nok også etterhvert, for de av dere som måtte befinne dere i Oslo-området. Stay tuned!

OBS: Gaver vil selvsagt ikke være en nødvendig adgangsbillett til den kommende feiringen, men gjelder mest for dem som måtte føle seg i det gavmilde hjørnet.

Om blogg og blogging

2011-08-23T13:08:00.003+02:00

Jeg ytret et aldri så lite hint av misnøye i gårsdagens blogginnlegg. Eller, ikke misnøye. Snarere en form for fortvilelse, dersom man kan kalle det for noe som helst. Jeg gav uttrykk for en aldri så liten mistanke om at ingen leser bloggen lenger.

Ytringen var ikke helt rettferdig og burde kanskje vært noe mer...tja, subtil...men noe sant er det nok i det. Ifølge Bloggers egen bloggstatistikk har leserantallet for denne bloggen gått betraktelig ned de siste månedene. Antall kommentarer på de siste 16 postene har vært tre stykk. Og de fleste leserne virker som om de streifer tilfeldig innom bloggen takket være Google og noen søkte søkeord (pun intended).

Jeg er samtidig verken overrasket eller videre frustrert over situasjonen. I motsetning til hva bloggen og folks bilde av meg kan gi inntrykk av, så er de fleste av mine venner og bekjente heller lite interessert i denne bloggens gjengående tematikker: Spill, tegneserier, film, diverse Japan-relatert stoff etc. Da forstår man at man trekker unna, når denne bloggen stort sett handler om de timelige ting.

Dette er det også flere som har uttrykt sin skepsis over. "Du skriver mye om spill," sier de f.eks., og hinter muligens om at de savner mer kristentro-poster eller mastergrads-funderinger over teologiske tema. Og det kunne da vært moro å skrive om det. Men nei.

Slik bloggen har utviklet seg, har den først og fremst utviklet seg til å bli en kanal hvor jeg kan blogge om det som opptar meg, og som jeg kanskje ikke får pratet nok om eller får nok utløp for i Fjellhaug-miljøet til daglig. Dermed vil bloggen fortsette å eksistere, like mye for min egen del som for andres. Ja, kanskje mest for min egen del.

World of Ingar blir nok fremdeles en fritidsorientert blogg. Så får de teologisk interesserte heller ta en god, gammeldags face-to-faceprat med meg over en kopp kaffe for å finne ut av hva som rører seg i teologi-delen av hjernen.

EDIT: Jeg innser i etterkant at også denne posten fort kan misforstås. Den er verken ment som en form for syting eller klaging for å få flere kommentarer i feltet. Den er først og fremst som en klargjørelse, både for meg selv og for den som måtte lese bloggen, om hvilke motiver jeg har med denne bloggen. Sånn, da var det avklart.

Om skolestart og Elvis

2011-08-22T09:07:00.003+02:00

Skolestart er et faktum. Mitt siste år på Fjellhaug er også et faktum. Det at jeg nå har gått fem år på Fjellhaug er nesten en skummel tanke. At jeg er ferdig til neste år er ikke fullt så skummelt. At jeg er blant de eldste (det være seg aldersmessig eller metaforisk sett) er vel kanskje det skumleste av det hele.

Jeg husker godt den gangen jeg begynte på Fjellhaug i 2006, og de som gikk masterstudiet var de høyt opplyste, vise og store karene. I dag ser jeg på meg selv, og føler meg verken høyt opplyst, vis eller stor (det mangler nok noen kebab-måltid før jeg kan kalle meg stor). Jeg uttrykte overfor at det nesten er skummelt. Det er nok litt feil måte å uttrykke det på. "Bisarrt" er et bedre ord, tror jeg.

I går satt Thomas og jeg og så på diverse musikkvideoklipp på YouTube. Vi satt i stillhet og age når vi kom til Elvis' fremføring av Bridge Over Troubled Water (en sang som i mitt hode lenge har vært besudlet takket være Oslo Gospel Choir). Det er vakkert og storslått, så jeg deler det her. Det har blitt mange videoklipp i det siste, men det får bare våge seg (ingen leser denne bloggen lenger uansett, så...)

Om oppgang i den japanske økonomien

2011-08-18T08:42:00.002+02:00

BBC skriver i dag:

Japan's trade surplus has widened by more-than-expected in July, boosting optimism that the country's economy is continuing to recover.

Var det vel ikke det jeg visste hele tiden: Tre nerder på guttetur i Japan med altfor mye penger på bankkortet var det eneste som skulle til for å få sving på den japanske økonomien igjen. Så, kjære Japan, det eneste vi kan si til dette er "dozo/værsågod/you're welcome!"

Drømmefall: Den lengste reisen

2011-08-15T17:58:00.003+02:00

Vårt kalde land i nord er gjerne ikke det vi alltid forbinder med verdens navle. I spillsammenheng gjelder kanskje dette i større grad enn andre, og mangelen på norske kvalitetsspill overgås kun av mangelen på underholdende norske TV-serier. Heldigvis finnes det et unntak for enhver regel, og studioet som sørger for unntaket i vår sammenheng heter Funcom. Da de gav ut pek-og-klikkspillet Den lengste reisen i en tid hvor pek-og-klikk var en tilnærmet utdødd sjanger i 1999, skulle dette vise seg å være et vakkert og stemningsfullt eventyr som både var utfordrende og underholdende. Er man nordmann og spillinteressert, bør man på ett eller annet tidspunkt streife innom Den lengste reisen.

Les også: Den lengste reisen.

Syv lange og syv breie senere skulle det vise seg at Funcom ikke hadde tenkt å gi fullstendig slipp på veien de hadde begynt å gå i 1999. Og det skal man ikke protestere på: April Ryans eventyr fra 1999 var både velskrevet og vakkert, og historien om den unge kvinnen med evnen til å reise mellom vår teknologi-orienterte verden Stark og den magiske verden Arcadia var en frisk pust i fantasysjangeren. Settingen hadde absolutt potensiale til å bidra til større og dypere utforsking. Men ville Funcom lykkes med å fortsette historien i Drømmefall: Den lengte reisen (eller Dreamfall: The Longest Journey som det heter på engelsk)?

Hovedpersonen Zoë Castillo utenfor sitt hjem i Casablanca.

Tilbake til Arcadia
Når Drømmefall tar til, har ti år passert siden begivenhetene i Den lengste reisen. Kort tid etter at forrige spill sluttet (eller omtrent samtidig med slutten) inntraff en global katastrofe kalt Kollapsen, som blant annet førte til at enkelte teknologiske hjelpemidler ble ubrukelige. Siden den gang har den tekologiske verden Stark kommet seg på bena igjen, men ikke uten et visst preg av et totalitært regime og politistat-tendenser. I denne tid og politiske situasjon møter vi Zoë Castillo, den tjue år gamle avhoppede studenten fra Casablanca. Etter å ha droppet studielivet har Zoë samtidig glidd inn i en identitetskrise, hvor den konstante funderingen over hvem hun er og hva hun skal gjøre gjør henne fullstendig utmattet og apatisk. Det meningsløse skal imidlertid brått ta slutt idet journalist-ekskjæresten ringer og ber henne om en tjeneste: Dra ned til sentrum og hent en pakke for meg. Dermed kastes Zoë ut i et eventyr som involverer både Stark og Arcadia, og som inkluderer drømmer, totalitære imperier og et maktsykt entreprise.

Det er definitivt persongalleriet og historien som bærer Drømmefall stødig gjennom spillets gang. Zoë er, i likhet med sin forgjenger April, ei sterk kvinne som verken satser på tunge skyttere, sexappeal eller superkrefter for å komme seg gjennom problemene, men heller løser dem gjennom pågangsmot og kløkt. Om man skulle beskrive Zoë med ett ord, må realitisk være et komplement som treffer temmelig nært. Men det er ikke bare Zoës mot og oppfinnsomhet som står sterkt i Drømmefall. Også de andre karakterene i spillet er vel utarbeidede, og båndet som oppstår mellom flere av dem fører dessuten til radikale og realistiske forandringer i deres tankesett, levemåte og ideologi. Vi møter gamle kjenninger som Benrime, April, Crow og Roper Klacks, men også nye karakterer som Kian Alvane fra det totalitære persisk-inspirerte Azadi-riket. Totalt er det duket for en spennende fortalt historie, velutarbeidede dialoger og et persongalleri man rett og slett vil huske. Settingen er også godt utvidet, der den originale kosmologien fra forrige spill er ispedd elementer fra både persisk historie og aboriginsk mytologi. Ulempen med det hele? Spillet slutter omtrent halvveis uti historien, og den påstått planlagte del to av duologien lar vente på seg. Her er det bare å håpe at Funcom snart blir ferdige med sitt ambisiøse onlineprosjekt The Secret World og vender tilbake til Stark og Arcadia så fort som mulig (noe manusforfatter Ragnar Tørnquist visstnok nylig har lovet ligger i kortene).

Her vil gamle spillere fort kjenne seg igjen.

Gamle miljøer i ny drakt
Når Drømmefall åpner med sitt fargerike landskap fra Casablanca, er det ikke mye som minner om forgjengerens spillmekanikk, farger eller omgivelser. Der Den lengste reisen var et klassisk pek-og-klikkspill med statiske bakgrunner, tilbyr Drømmefall en noe mer fri verden med større bevegelsesfrihet i nyere eventyrspill-stil. Og noe annet kan man vel knapt forvente; syv år er tross alt en hel generasjon innenfor spillbransjen. Men etterhvert som eventyret tar til og Zoë blir nødt til å reise på tvers av både landegrenser og verdensgrenser, vil man (dersom man har spilt forgjengeren) komme til steder, områder og bygninger som man fort kjenner igjen, selv om grafikken har blitt bedre og dimensjonene flere. Det er fort gjort å få en nostalgisk følelse i magen når man ser fasaden til vertshuset The Journeyman i den snøkledde byen Marcuria, eller at det går kaldt nedover ryggen på deg når du ser hvor langt ned i rennesteinen Venice har sunket på knappe ti år. Funcom har gjort en god jobb med å modernisere de gamle miljøene og samtidig ekspandere dem, og både gamle og nye spillere vil etterhvert lære å orientere seg gjennom spillets lokasjoner. Noen av karakteranimasjonene er riktignok stive, og det grafiske detaljnivåte er aldri på høyde med storselskap som f.eks. Square Enix, men med tanke på at dette er et produkt fra lille Norge skal man ikke klage. Stygt er det uansett aldri, langtifra.

Musikalsk sett er Drømmefall et steg videre fra sin forgjenger. Det musikalske bildet er mer komplett og komplekst enn før, og Leon Willett har gjort en god jobb med å balansere både stemninger og tonebilder. Et av spillets tidligste stykker, The Hospital Room, fungerer utmerket som et slags tema for spillet i sin helhet, og er et stykke man fort lærer seg å assosiere med piktoreske scenebilder fra spillet.

Turen går til USA, Marokko...og Japan.

Ubrukelige kamper og gåter
Men til tross for sin moderne drakt og sterke persongalleri, så har Drømmefall gått et kraftig steg tilbake i forhold til sin forgjenger på to sentrale områder: Kontrollsystem og gåteløsing. Som tidligere nevnt har Drømmefall gått bort ifra den tradisjonelle pek-og-klikkløsningen, og prøver istedetfor et kontrollsystem hvor kamper er inkludert. Men kamper er det få av i spillet, og de få kampene man støter på i spillet er utrolig klossete utført. Animasjonene er stive, fiendene er stokk dumme og det er altfor lett å overvinne motstanderen. Funcom har tydeligvis forsøkt å gjøre Drømmefall mer action-mettet og spennende for det gjengse publikum, men resultatet er sørgelige saker. Inkluderer man en kamerakontroll som (i PC-utgaven) føles helt bakvendt i forhold til alt annet man er vant til å spille, så ender man opp med et kontrollmessig underlegent spill. Da var Den lengste reisen bedre, sin utdaterte spillmekanikk til tross (for den fungerte jo).

Drømmefalls andre store svakhet er gåtene i spillet. Den lengste reisen var stappfullt av gåter og oppgaveløsing, hvor de fleste av dem var av så kompleks art at det til tider nesten tok bort all motivasjonen. I Drømmefall er oppgavene betraktelig færre og altfor enkle. De mest kompliserte oppgavene består av hacke noen hengelåser eller å plassere noen runer i riktig rekkefølge i forhold til hverandre. Her er det lite som krever stort av spilleren, og noe litt mer utfordrende materiale er sårt savnet.

Drømmefall er vakkert, det er det ingen tvil om.

Vakker verden
Men slike feil kan tilgis. For det Drømmefall gjør rett, er også meget godt gjort. Som en spiller som først og fremst er på jakt etter den gode stemningen og den underholdende historien, kan jeg tilgi spillmekanikk og gåter som ikke fungerer optimalt. Drømmefall er først og fremst en reise inn i det fantastifulle og det undrende, det mystiske og det fascinerende, det vakre og det maleriske. Og det er det jeg sitter igjen med og husker i etterkant med glede.

Score: 7/10

Om Weird Als nye album

2011-08-13T16:35:00.002+02:00

Av alle steder var det i Japan jeg først fikk med meg at "Weird Al" Yankovic har kommet med et nytt album i år, Alpocalypse. Og musikkvideoen og sangen Perform This Way må jo sies å ta fenomenet Lady Gaga på kornet.

Og siden vi først er inne på Weird Al...

Om slaveri, før og nå

2011-08-13T12:15:00.005+02:00

"We curse the rain when it falls upon our heads, yet without it we should starve. The world needs rain...and slaves. You make a face, but it is true. Consider Quarth. In art, music, magic, trade, all that makes us more than beasts, Quarth sits above the rest of mankind as you sit at the summit of this pyramid...but below, in place of bricks, magnificence that is the Queen of Cities rests upon the backs of slaves. Ask yourself, if all men must grub in the dirt for food, how shall any man lift his eyes to contemplate the stars? If each of us must break his back to build a hovel, who shall rise the temples to glorify the gods? For some men to be great, others must be enslaved."

-A Dance with Dragons: A Song of Ice and Fire by George R. Martin, page 207-

I min gjennomlesing av den femte boka i George Martins serie A Song of Ice and Fire (hvorav vårens suksesserie på TV, Game of Thrones, er første boka i serien), bet dialogen om slaveri mellom to av karakterene seg fast i meg. For noe sannhet er det tross alt i sitatet.

En særlig grunn til at jeg la merke til nettopp dette sitatet, er kanskje fordi jeg de siste dagene også har besjeftiget meg med en annen TV-serie fra HBO ved navn John Adams. Miniserien består av knappe sju episoder og følger John Adams, USAs andre president og en av de mest sentrale aktørene når det gjalt veien til uavhengighet. John Adams var en mann med ordet i sin makt, og stod blant annet sammen med Thomas Jefferson og Benjamin Franklin sentralt når uavhengighetserklæringen skulle formuleres. Den andre setningen i erklæringen går som følger:

"We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty and the pursuit of Happiness."

Til tross for slike vakre ord, var ordene likevel ikke forbeholdt alle USAs innbyggere. Både indianerne og slavene var utelatt spesifikt fra manifestet, og likheten som skulle gjelde for alle mennesker var lenge forbeholdt den hvite, mannlige delen av USA. Og store deler av oppbyggingen av USA skjedde takket være slavedrift. I John Adams kommer dette særlig frem i nest siste episode, når det som skal bli Washington D.C. blir bygget hovedsaklig ved hjelp av slavedrift.

To av John Adams mest sentrale støttespillere gjennom livet var hans kone Abigail og George Washington, USAs første president. Abigail er gjennom hele serien den konsekvente stemmen som taler mot slavedrift, som hun (korrekt nok) mener er en stor synd og et brudd på Guds skaperordning. I TV-serien, idet USA ble selvstendig og konflikten med Storbritannia var på sitt hardeste, fører Abigail og George Washington en samtale. Abigail undrer seg om ikke konflikten er en straffedom fra oven. George Washington må, av politiske hensyn, unngå å svare direkte på spørsmålet, men indirekte merker man hvor enig han er med Abigail i motstanden mot slaveriet.

"Men slike barbariske ordninger hører fortiden til," har vi gjerne en tendens til å tenke, og ser på hvordan demokrati og likestilling har bygget både vår og andre nasjoner. Vi har jo tross alt kommet så mye lenger.

Eller har vi virkelig det?

Når vår velstand og materielle rikdom baserer seg på import av billige råvarer fra fattige land, og når vi selger dyre produkter tilbake, holder vi ikke da hele land og verdensområder nede i fattigdom? Når milliarder av verdens innbyggere ikke har noen reell mulighet til å endre sin sjebne, yrke og livsstil, hvordan kan de da kalles frie?

Når store deler av verdens befolkning systematisk holdes nede og godene i verden ikke fordeles rett, er ikke dette det samme som slaveri? Har vi ikke bare flyttet bort ifra vår egen tomt, slik at vi slipper å beskue det ubehagelige?

Misforstå meg rett: Jeg er verken mer eller mindre sosialt engasjert enn de fleste av dere. Min egen livsstil er en del av det store, urettferdige systemet. Ofte føler ikke for å gi slipp på så altfor mye av det som er gitt meg. Samtidig må jeg erkjenne at min og den generelle vestlige livsstil verken er bærekraftig eller representativ for store deler av verdens befolkning.

Vår velstand er avhengig av billig import. Det er denne moderne slavedriften som bygger og bærer vår sivilisasjon, og som nå står i fare når land etter land i Vesten rammes av økonomiske kriser. Når vi får varene billig og sitter igjen med store overskudd, er det andre som må stå i den andre enden av skalaen.

Og likevel klager vi på at alt er så dyrt i dette landet, og at vi må få mer penger å rutte med. Er det bare meg, eller er det noe i dette bildet som er ravende feil? Eller er det, som Xaro i A Dance with Dragons sier det, uungåelig?

Dream Trigger 3D

2011-08-10T11:28:00.003+02:00

Det begynner å bli en stund siden forrige gang jeg skrev en anmeldelse for GameReactor (og det er bevisst; jeg har tross alt hatt sommerferie). I disse dager venter jeg bare på beskjeden om at Deus Ex: Human Revolution kan hentes på kontoret. Inntil den tid kommer finnes det andre og mindre minneverdige spill man kan ta for seg for GR. Sånn som Dream Trigger 3D til 3DS, for eksempel.

Anmeldelsen finner dere her.