torsdag, april 30, 2020

Sakura Wars


Her til lands er det ikke mange som kjenner spillserien Sakura Wars, men det skyldes nok først og fremst at Sega Saturn og Sega Dreamcast aldri ble store konsoller her til lands. I Japan solgte derimot disse Sega-konsollene vesentlig bedre, og av Segas egne suksesserier var Sakura Wars, en serie som besto av en blanding med turbasert strategi, visual novel og dating sim.

Nå er det femten år siden forrige spill i serien, men nå satser Sega på en soft reboot av serien. Denne gangen er også vi vestlige spillere inkludert, og Sakura Wars gjør dermed sin entre på PlayStation 4.

Anmeldelsen av spillet kan dere lese her.

onsdag, april 29, 2020

Hi Score Girl (sesong 2)


Jeg ser langt ifra like mye anime som jeg skulle ønske, og mye av nyere anime jeg faktisk tar meg tid til å se holder svært sjelden den kvaliteten jeg skulle ønske. Gleden var derfor stor da jeg snublet over Hi Score Girl på Netflix og var hektet fra første stund. Serien har blitt en av mine favoritter fra de siste årene.

Nå i april har Netflix publisert sesong 2, og selv om den ikke er like skarp som forgjengeren er det fortsatt god grunn til å snakke varmt om serien.

Anmeldelsen leser dere her.

torsdag, april 16, 2020

Doom Eternal



I oppveksten var Doom det skumle, voldelige spillet man helst skulle ligge unna. Det gjorde jeg også (og angrer ikke på det, da jeg uansett var for ung for den typen spill den gang), men det innebar at jeg gikk Doom (2016) i møte uten noen særlige forventninger da jeg endelig satte meg ned med spillet i fjor. Jeg hadde hørt lovord og skryt, men det jeg ikke var forberedt på var den rene og skjære moroa jeg fikk av spillet. Tenke seg til: et spill utelukkende basert på fart, intensitet og å skyte demoner på rått og brutalt vis, hvor ethvert forsøk på å skape en historie rundt det blir knust med knyttnevene av hovedpersonen selv. I utgangspunktet det stikk motsatte av hva en historieorientert spiller som meg vil ha, men likevel koste jeg meg stort med spillet. Doom (2016) tar maktfantasien og skrur den opp til et absurd høyt nivå, og intensiteten er så mesterlig gjennomført at det hele føles som en voldelig jazzballett.

Året etter at jeg satte meg ned med spillet, og fire år etter forgjengerens lansering, er oppfølgeren Doom Eternal nå ute. Her blir man lovet mer av alt: Mer action, mer intensitet, mer glory kills og mye mer rip and tear. Det høres selvsagt lovende ut, men mer innebærer ikke nødvendigvis alltid bedre.


Du inntar nok en gang rollen som Doomguy, to år etter hendelsene i forrige spill. Denne gangen er slagmarken flyttet fra Mars til jorda. Enorme portaler har åpnet seg på jorda, og ondskapens krefter renner over en fortapt klode som ikke har sjans til å stå imot. 60% av jordas befolkning er drept idet Doomguy ankommer jorda i det flyvende romfortet Fortress of Doom. Formålet er klart og tydelig: Ta livet av tre Hell Priests og bryt opp den vanhellige alliansen mellom helvetets krefter og den engleaktige Maykr-rasen, som sammen står bak enorme mengder lidelse og død for egen vinnings skyld.

Noe av det første man vil legge merke til er at Doom Eternal forsøker å bygge mer historie rundt hendelsene i spillet. Det er i og for seg ikke en dum idé, ettersom dette har fungert veldig godt for de nye spillene i søsterserien Wolfenstein (to spill jeg har rost mye for sin gode historiefortelling). Problemet er at det forrige spillet la seg på en stikk motsatt linje, og gjorde dette på en utrolig god og underholdende måte. I Doom var Doomguy interessert i én eneste ting: Rip and tear, hvor alt som så ut som det rørte på seg skulle ødelegges. Doomguy i Doom var en ren ødeleggelsesmaskin, en form for inkarnert raseri. Mye av dette er beholdt i Doom Eternal, men noe av mystikken forsvinner idet utviklerne i id Software fokuserer mer på Doomguys historie og de underliggende motivene for helvetets krefters frembrudd. Bruken av tredjepersonsperspektiv hvor man ser Doomguy og deler av ansiktet hans gjennom visiret er et eksempel på hvordan mystikken blir brutt på en måte som ikke kler Doom-sagaen så godt som det burde.


Historien rundt har jeg derimot ingen problemer med å takle eller forstå, men det er ikke derfor man først og fremst setter seg ned med Doom Eternal. Det man vil ha er intens action, og det får man til gjengjeld også så det svir. Det vil si, etter et par timer, for Doom Eternal tar litt tid før det kommer ordentlig i gang. Man har dermed ikke den samme pangstarten som i forgjengeren, og spillet mangler et tilsvarende ikonisk øyeblikk som det man fikk i starten av forrige spill. Når det derimot løsner, er det derimot mye moro i vente.

Du har et langt større utvalg av både fiender og våpen denne gangen, og dette resulterer i at man faktisk må tenke seg litt om før man gyver løs på fiendene. Hva er svakhetene deres? Hvilket våpen passer best mot denne typen fiende? Hvilken rekkefølge er det lurt å ta dem i? Det hele fortoner seg nesten som et strategisk sjakkparti, så sant sjakk hadde vært et spill fullt av metalmusikk, ild og intens action. Her gjelder det å veksle raskt mellom våpen, være på farten hele tiden og balansere hvilke typer angrep man gjennomfører ut ifra hva man mangler. Har man lite helse bør man gjøre kort prosess på en demon med et glory kill, som denne gangen kommer i et bredt spekter av brutale animasjoner som føles like tilfredsstillende hver gang. Har man lite ammunisjon bør man trekke frem motorsagen, og har man lite igjen av rustningspoeng er det frem med flammekasteren. Ofte må vekslingen mellom våpen og angrepsmønster gjennomføres på få, korte sekunder, og når man kommer i flyten er det nesten en euforisk følelse. Dersom Doom (2016) var en voldelig jazzballett, er dette en voldelig rockeopera over fire akter.

Som et slags forsøk på å skape litt variasjon fra de intense actionsekvensene kommer Doom Eternal med noen plattformsekvenser. Her må man hoppe rundt omkring og klatre opp langs vegger for å komme frem til målet. Det skaper absolutt et avbrekk, men det føles noen ganger litt malplassert og er dermed langt ifra Doom Eternals beste kvalitet. Om ikke annet åpner dette opp for langt større bevegelsesmuligheter vertikalt så vel som horisontalt.


Derimot føles det langt mer i Doom-ånden å finne og bryne seg på ett av spillet seks Slayer Challenges. Som Doom-spill flest kommer Doom Eternal med områder fylt av hemmeligheter og skjulte veier, noe som føles langt mer underholdende denne gangen takket være et betydelig bedre kart. I noen skjulte irrganger vil du finne nøkler som åpner opp såkalte Slayer Challenges. Her blir man kastet inn et lite, komprimert område hvor bølge etter bølge med fiender kastes mot deg, og hvor formålet er å overleve hordene slik at man blir belønnet med en Empyrean Key (som låser opp spillets sterkeste våpen). Å klare en slik utfordring etter flere forsøk føles veldig tilfredsstillende. Å klare en slik utfordring på første forsøk gjør at du føler deg uovervinnelig og som demondøden inkarnert.

Hele opplevelsen pakkes inn i det som kanskje kan ende opp som årets beste audiovisuelle pakke. På PC ser Doom Eternal rett og slett helt fabelaktig ut, mye takket være den helt nye grafikkmotoren idTech 7. Id Software har alltid vært banebrytere når det kommer til grafikk, og Doom Eternal er slettes intet unntak. Det er ekstremt imponerende å se hvor godt spillet kjører visuelt sett, og hele tiden er ytelsen bunnsolid med 60 bilder i sekundet uten den minste stotring. Lys- og skyggeeffekter er strålende, selv uten HDR, og det er tøft å se hvor mye arbeid som er lagt ned i omgivelser de fleste spillere bare vil løpe raskt gjennom. Lydmessig får man også denne gangen servert heftige toner av Mick Gordon, og selv om det kanskje ikke føles like banebrytende denne gangen er det fortsatt stemningsfullt og tøft som bare juling.


Doom Eternal lover mer av alt fra forgjengeren, og spillet holdet løftet. Hvorvidt mer av alt er en god ting er et annet spørsmål. Spillet leverer på tempo, intensitet og den audiovisuelle presentasjonen, ikke minst takket være en ny og bunnsolid grafikkmotor. At spillet avmystifiserer Doomguy og implementerer plattformelementer er derimot nye grep spillet ikke lykkes like godt med, men det er langt ifra nok til å forringe opplevelsen i det lange løp.

I skrivende stund er verden i en svært spesiell situasjon, og det kan være frustrerende å være så mye hjemme mens verden går av hengslene. I en slik stund er Doom Eternal ekstra lett å anbefale, da spillet fungerer aldeles utmerket som terapi. Få ting gir deg en like god følelse av koronakatarsis som å krøste horder med demoner på beste Doom-vis.

Score: 8/10

tirsdag, april 14, 2020

Spilltips i smittevernstiden (del 2)


Mye tyder på at smittervernstiltakene i samfunnet fortsatt vil vare en god stund til. Vi må med andre ord belage oss på mer hjemmetid fremover. Heldigvis finnes det positive sider ved dette. For eksempel kan man bruke mer tid på spill. Men hva skal man spille?

I denne artikkelen tar jeg for meg en tjuetalls spill man kan bryne seg på i smittevernstiden, alt fra gratistitler til retroklassikere og utfordrende spill.

mandag, april 13, 2020

Final Fantasy VII Remake


Jeg har fått gleden av å anmelde mange spill i løpet av mine snart ti år i Gamereactor. Noen av disse titlene har vært større enn andre, slik som The Legend of Zelda: Skyward Sword , Shovel Knight og Dishonored II. Likevel er det få, om noen, titler som har vært i nærheten av Final Fantasy VII Remake når det kommer til skala og forventningen i forkant.

Anmeldelsen kan dere lese her.

onsdag, april 01, 2020

Om Death Stranding, pandemi og fellesskap



Følgende tekst ble holdt som andakt via Teams på Fjellhaug 31.03.2020.

Åpningsbønn (kirkebønn for 4. søndag i faste):
Barmhjertige Gud, du som lot din Sønn ofre seg selv for å sone vår skyld, vi ber deg: vend våre øyne mot ham når vi blir satt på prøve, og lid med oss i vår svakhet, ved Jesus Kristus, som med deg og Den hellige ånd lever og råder, én sann Gud, fra evighet til evighet. Amen.

8. november 2019 kunne dataspillinteresserte mennesker verden over benke seg opp foran hver sin TV og PlayStation og begi seg i kast med spillet Death Stranding, det nyeste spillet fra en av de særeste og samtidig mest ambisiøse spillskaperne i bransjen: Hideo Kojima. Spillet setter deg i en postapokalyptisk fremtid der mesteparten av verden har gått til grunne. De overlevende lever nå i hver sine isolerte samfunn, enten alene eller i små fellesskap, og den eneste kontakten de har med omverdenen er ved hjelp av budbringere som leverer pakker med mat og andre nødvendigheter til dem. Du inntar rollen som budbringeren Sam Porter Bridges, spilt av Norman Reedus (kjent fra The Walking Dead og The Boondock Saints), og jobben din er å levere pakker og skape et nettverk slik at menneskene igjen kan bli del av et fellesskap og løse problemene sammen.

Da spillet kom ut i fjor høst var det enkelte som mente at settingen var temmelig sær og urealistisk. Men spol fire måneder frem i tid, og plutselig har vår egen virkelighet ikke så rent få fellestrekk med den vi ser i Death Stranding. En pandemi har tvunget oss til å endre vår livsstil, og nå sitter vi hver for oss – og også i vår virkelighet er det postmannen som er den uvirkelige helten som bringer oss det vi trenger.

Både Death Stranding og pandemien vi nå opplever har vist oss noe vesentlig: Som mennesker er vi avhengige av å være en del av et fellesskap. Selv introverte mennesker som meg, som klarer meg veldig godt i egen stue bare jeg har mat, vann, strøm og internett, har behov for å oppsøke det sosiale fellesskapet digitalt. Vi er avhengige av å koble oss sammen, være del av et fellesskap som utgjør noe større enn oss selv og løse utfordringene som en del av en større enhet enn det individuelle. Problemene vi står ovenfor i dagens samfunn lar seg ikke løse hver for oss, men kun når vi er en del av et større fellesskap: Kommunalt, nasjonalt og globalt.

For enkelte i samfunnet kan dette kanskje komme som en overraskelse, men i den kristne kirke har fellesskapstanken vært en sentral del av vårt DNA siden dag én. I Norge sier vi ofte at tro er en privatsak, men faktum er at kristen tro alltid har blitt utøvd i fellesskap med andre. Helt siden urkirken har kristne søsken kommet sammen på faste tidspunkt for å dele tro, liv og nestekjærlighet. Selv om det alltid finnes kristne som ikke kan møtes åpent i fellesskap for å dele sin tro, er det likevel ingen tvil om at den kristne normaltilstanden er å møte andre troende på felles faste tider.

Et av de mest sentrale elementene i den kristne tro, nattverden, understreker dette. På engelsk heter nattverd «communion», som vi hører minner om ordet «community», og det engelske navnet kommer av det latinske navnet på sakramentet, «communio», som oversettes med «å dele i fellesskap». Når vi kristne samles understreker vi betydningen av fellesskapet ved å samles ytterligere. I beste Inception-stil får man altså en samling inni en samling.

Videre understreker vi fellesskapets betydning hver søndag, når kristne over hele verden bekjenner sin tro i trosbekjennelsen: «Jeg tror på den hellige ånd, en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn …». Og dette hellige samfunnet, det er nettopp kirken, denne samlingen av troende som kommer sammen i fellesskap.

Hvorfor fellesskapet er så viktig for kristne kan man ha flere tanker om. Man kan trekke frem et evolusjonært aspekt og si at det er større sjanse for å overleve og videreføre arten i flokk. Man kan trekke frem det rent menneskelige aspektet, som både Death Stranding og dagens situasjon understreker: Vi trenger ganske enkelt hverandre, både fysisk og psykisk, både for å overleve og ikke gå på veggene. Men jeg tror at det også handler om noe teologisk, nemlig Gud selv. Gud, slik vi kjenner ham, er i sitt vesen et fellesskap: Faderen, Sønnen og Ånden. Fra evighet av har Gud vært et fellesskap, en relasjon. Jeg tror det er nettopp dette det vil si å være skapt i Guds bilde: Vi får være en del av fellesskapet, både med våre kristne søsken men også med Gud selv. Dermed kan vi si som kirkefaderen Augustin sier om Gud: «Du har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.»

Hebreerbrevet 10:25 oppfordrer oss til å bli med når menigheten samles. For noen er dette utfordrende å få til selv i en normal hverdag, og i disse dager kan flere av oss få en forståelse av hvorfor. Likevel lever vi i en tid der vi likevel kan samles i kristne fellesskap digitalt. Vi gjør det akkurat her og nå, og hver søndag har jeg fått delta på gudstjenester på nett (og seertallene viser at jeg da er del av et stort fellesskap). La oss fortsette å samles i disse isolerte tider, og la oss bringe dette fellesskapet av tro, håp og kjærlighet videre til de som nå kjenner ekstra på ensomhet og håpløshet.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen!

Ta imot Herrens velsignelse:
Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!

Gå i fred, vask dine hender og tjen Herren med glede!