torsdag, mai 23, 2019

Devil May Cry HD Collection



Det finnes alltid noen spillserier man som spillentusiast kjenner til ved navn og rykte, men som man aldri har tatt seg tid til å teste selv. Dette skyldes ikke nødvendigvis at man har et dårlig inntrykk av serien, men man er likevel ikke der at man ønsker å prioritere serien til fordel for andre ting.

På mange måter oppsummerer dette mitt forhold til spillserien Devil May Cry, som har vært blant oss i større eller mindre grad siden 2001. Spillseriens fokus på høyt tempo og akrobatisk hack-and-slash med sverd og pistoler har senere inspirert spill som Bayonetta, en spillserie og spillestil jeg er en stor fan av. Serien var dog aldri særlig aktuell for meg da den var på høyden av sin levetid på 2000-tallet, og i ettertid har serien forsvunnet litt i glemmeboken.


Sistnevnte har imidlertid endret seg. De siste par årene har Capcom levert det ene kvalitetsspillet etter det andre basert på sine klassiske serier, og i år har Devil May Cry V høstet det ene lovordet etter det andre. Jeg fant dermed ut at det ville være moro å plukke opp, men jeg kjente samtidig at jeg ønsket å pløye gjennom de tidligere spillene i serien. Dermed ble Devil May Cry HD Collection kjøpt og spilt i påsken (og uken deretter) for å se hva hele demonjegerserien dreier seg om.

I Devil May Cry-serien møter vi hovedpersonen Dante, en eplekjekk demonjeger med karakteristisk hvitt hår og rød trenchcoat. Dante er ikke som eplekjekke demonjegere flest, for selv er han sønn av Sparda, den legendariske demonen som for 2000 år siden gjorde opprør mot sin egen rase og berget menneskeheten ut av mørket. Som halvt demon har Dante overmenneskelig styrke, noe som kommer godt i kampen mot mørke krefter. Dante selv har derimot ikke like noble intensjoner som sin far, men virker å ha kastet seg inn i bransjen fordi det er det han kan best.


Vi blir ikke like godt kjent med Dante som person i de tre første Devil May Cry-spillene som man skulle ønske, og det er egentlig først i seriens tredje spill at man får mer fokus på historie og rollefigurer. Likevel klarer serien å levere akkurat nok til å gi en grei ramme for actionspillene, og det er på en måte forfriskende å spille litt eldre spill som vet hva de skal prioritere.

De tre spillene man får servert i HD Collection er svært blandet drops. Det første Devil May Cry-spillet begynte faktisk utviklingsfasen som et fjerde Resident Evil-spill, og dette merker man både på spillets atmosfære samt bevegelses- og kamerakontrollen (spillet som til slutt fikk tittelen Resident Evil 4 ble, som kanskje kjent, vesentlig annerledes enn sine forgjengere). Devil May Cry 2 tar en litt mer åpen vri, men er samtidig spillet som tjener som selve definisjonen av ordet «karakterdrap». Det andre spillet i serien er i ettertid husket som det dårligste i serien, og det med rette. Devil May Cry 3: Dante’s Awakening er på sin side spillet hvor serien endelig finner formen og kommer til sin rett. Her finner spillet en god balanse mellom utforsking og gåteløsing, fiendegalleri og et kombo-orientert kampsystem. Her får man også mer historie med filmsekvenser og et utvidet rollefigurgalleri som gjør serien hakket dypere enn tidligere. Her er det med andre ord fortsatt underholdningsverdi å finne, selv om Devil May Cry 2 glatt kan hoppes over.


Hva selve HD-pakken angår er det derimot ikke like lett å bli entusiastisk. Pakken ble opprinnelig lansert til PlayStation 3 og Xbox 360 i 2012, før den ble relansert til dagens plattformer (inkludert PC) i fjor. En skulle da ha tenkt at man hadde finpusset samlepakken ytterligere, men her har Capcom virkelig satset på å gjøre så lite som mulig. Den grafiske standarden er knapt nok oppskalert, og hele bildet fremstår som grøtete og kornete gjennom alle tre spillene. Noen form for bildeoppskalering finner man heller ikke, slik at selv en 24-tommers PC-skjerm av nokså ny art blir for stort for spillet. For å toppe det hele er spillet heller ikke justert for nyere kontrolloppsett, og å sette opp et eget kontrolloppsett kan man dessverre se langt etter.

Musikken i serien kan trekkes frem som et høydepunkt, særlig fra det tredje spillet i serien. HD-pakken har derimot en rar loop-feil som gjør at man hører veldig tydelig når bakgrunnsmusikken slutter før den begynner på en ny runde. Igjen vitner dette om slapt arbeid fra Capcoms side. At PC-utgaven heller ikke åpner for japansk stemmeskuespill er et stort minus i dagens målestokk.

Devil May Cry HD Collection er godt for ett formal, som er å oppleve seriens tre første spill på dagens plattformer. Man får verken mer eller mindre. Selv om spillene i seg selv fortsatt har underholdningsverdi, er det lov å håpe på mer av en HD-samlepakke som gis ut for andre gang i 2018.

Score: 5/10

Ingen kommentarer: