lørdag, april 27, 2019

Avengers: Endgame


I 2008 så det som skulle bli verdens største filmprosjekt sin spede begynnelse. Da kom superheltfilmen Iron Man ut, og siden den gang har Marvel lansert en rekke superheltfilmer som alle er knyttet til ett og samme filmunivers.

Nå, nesten på dagen elleve år senere, har Marvel Cinematic Universe nådd sitt foreløpige endepunkt. Det kommer naturlig flere filmer fremover, men Avengers: Endgame innebærer slutten på en epoke i Marvel-filmuniverset. Og for en finale det er!

Anmeldelsen kan dere lese her.

torsdag, april 18, 2019

My Time at Portia


Spill hvor man skal bygge og gjerne drive med litt gårdsdrift på si er som regel avslappende å spille, men er det noe moro? Svaret på dette spørsmålet har jeg testet meg frem til i spillet My Time at Portia, som etter et par måneder på PC nå også er ute på konsoll.

Anmeldelsen kan dere lese her.

onsdag, april 17, 2019

Shazam!


Til tross for at superhelten Shazam har vært blant oss ganske lenge, er han langt ifra den mest kjente av DC-universets superhelter blant folk flest. Dette tar Shazam!-filmen sikte på å endre, og lykkes langt på vei med det.

Anmeldelsen av filmen kan dere lese her.

mandag, april 15, 2019

Legg "git gud"-holdningen på hylla!


I spillsammenheng kan man støte på uttrykket "git gud," som er en bevisst feilstavelse av "get good." Begrepet brukes om at man må bli bedre i spillet, men spørsmålet er om dette er et konstruktivt og godt uttrykk å bruke.

I debatten rundt hvorvidt alle spill bør ha justerbar vanskelighetsgrad, en debatt som nylig er gjenoppfrisket av spillet Sekiro: Shadows Die Twice, har kritikerne fremmet at man bare må "git gud" eller legge spillet bort. I en kommentar fremmer jeg påstanden om at dette er en lite gunstig måte å uttrykke seg på.

Kommentaren om "git gud"-mentaliteten kan dere lese her.

tirsdag, april 09, 2019

Om japanske tegn, keisere og fredelige dager


Følgende tekst ble holdt som andakt ved FIH 08.04.2019.

Det er ikke spesielt uvanlig under andaktene på Fjellhaug at det forekommer noen impulser og innslag fra misjonsland (vi er jo tross alt drevet av en misjonsorganisasjon). I dagens andakt tenkte jeg derfor å gi dere en ørliten språkleksjon i japansk.

Som misjonærbarn fra Japan kan man trygt si at jeg er litt over middels interessert i det som har med Japan å gjøre, inkludert – til en viss grad – det politiske bildet. Akkurat der er Japan nå inne i en spennende prosess. Den japanske keiseren, Akihito, skal nemlig abdisere 1. mai i en alder av 85 år. Han overgir da makten til sin sønn, og blir da den første keiseren som har abdisert i Japan på over 200 år, så det er naturlig nok en interessant politisk sak for landet.

I Japan er det slik at en keiserperiode får sitt eget navn, som man bruker f.eks. i landets krøniker og på mynter. Dette er også navnet keiseren vil bli omtalt som etter sin død. Akihito, som går av, vil dermed bli omtalt som Heisei etter sin død, ettersom keiserperioden hans har båret navnet Heisei. I Japan har navn stor betydning, ikke minst hvordan de skrives, og det er her vi skal ha en liten språkleksjon.

På japansk har man et grunnalfabet (egentlig har de to, men det trenger jeg ikke gå i detalj på nå). I tillegg bruker man kinesiske skrifttegn eller ideogram, som på japansk kalles kanji. En kanji står for et helt ord eller uttrykk, og hvilke kanji man skriver et navn med har derfor stor betydning. På japansk kan mange ord og navn uttales likt, men det er først når man ser hvilke kanji som er brukt at man vet hvilken betydning som ligger under.

Den 1. april erklærte japanske myndigheter at den kommende keiserperioden skal bære navnet Reiwa (令和). Navnet er hentet fra Japans eldste poetiske verk, Manyoshu, og når man setter de to tegnene sammen skal de ifølge det japanske utenriksdepartementet bety «beautiful harmony», «vakker harmoni.»

Jeg synes dette er et vakkert navn, og i hvert fall mye bedre enn et visst navnebytte som et stort norsk selskap foretok seg forrige måned. Det tok imidlertid et par dager før denne betydningen ble forklart, for de to kanji som er brukt kan nemlig leses litt annerledes når de står hver for seg.

Den første kanji (令) kan leses som «orden/order» eller «ordentlig/orderly», men også som «befaling/command» eller «erklæring/decree». Den andre kanji (和) leses normalt som «fred/peace.» Da navnet Reiwa ble først annonsert, ble det dermed oversatt som «orderly peace». Perioden som nå avsluttes heter som nevnt Heisei (平成), som kan oversettes med «achieving peace» (å oppnå fred).

Som vi skjønner er «fred» et nøkkelord her. Tanken blant japanerne er at disse navnene er ment å definere tiden man går inn i. Hvorvidt dette faktisk er noe man oppnår er en annen sak. I perioden som nå avsluttes har Japan vært plaget av alderdom, stagnasjon, store naturkatastrofer og en endring av grunnloven som på sikt kan gi dem større muligheter til å gå til krig (det har de nemlig ikke lov til i dag etter 1945). I Japan er det også vanlig å kåre et «kanji of the year», og fjorårets seier gikk til tegnet for katastrofe, «sai» (災), et tegn som ifølge en undersøkelse utført av japansk forsikringsbransje også oppsummerer Heisei-perioden som nå avsluttes 1. mai.

Den fred som man håper på er med andre ord ikke alltid like lett å oppnå, og er heller ikke nødvendigvis den freden man alltid får. Heldigvis finnes den en annen fred. En fred som overgår de jordiske grensene og vår forstand, og som er av det litt mer permanente slaget. Det er faktisk denne freden vi skal feire i påskehøytiden neste uke, og som vi møter på i en av de sentrale påsketekstene i Joh 14:27:

«Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.»

Ved juletid leser vi fra Jesaja, hvor det snakkes om han som skal kalles Fredsfyrste. I påsken får vi en påminnelse om at dette ikke bare er tomme ord vi leser for å skape god julestemning. Den hellige fred er en av de avgjørende kvalitetene til Jesus, og gjennom påsken får vi minne og feire at dette er noe vi fortsatt får ta del i, hver dag, gjennom hans død og oppstandelse.

mandag, april 08, 2019

Gode Gamlereactor: Heroes of Might & Magic III

I artikkelserien Gode Gamlereactor tar vi i Gamereactor for oss spill vi vokste opp med og spiller dem på nytt i dag. Formålet med serien er å se litt på hvor godt spillene har holdt seg i dag og hvorvidt de fortsatt har underholdningsverdi, med eller uten nostalgibrillene på.

I den nyeste artikkelen i serien har jeg tatt for meg en av mine bardomsklassikere, nemlig Heroes of Might & Magic III: The Restoration of Erathia (ofte bare kjent som Heroes III). Spillet hadde 20-årsjubileum 28. februar, så teksten er en kombinasjon av en hyllest og et tilbakeblikk.

Artikkelen kan dere lese her.