tirsdag, januar 09, 2018

Om måltidsfellesskap

Følgende tekst ble holdt som andakt ved FIH 08.01.2018.

I høst har jeg blant annet brukt litt tid på å se NRK-serien «Da vi styrte landet.» Konseptet for serien er enkelt, men relativt unikt: Her samles de seks siste statsministrene vi har hatt i landet til et fellesmåltid. Sammen spiser og prater de, og gjennom seks episoder får vi et innblikk i hver enkelt statsministers ministerperiode.

Jeg tror det er ganske unikt at seks statsministre kan samles på den måten for å prate og le. Med tre ministre fra Arbeiderpartiet, to fra Høyre og en fra KrF er de politiske forskjellene ganske store, men man merker likevel at de seks har en respekt for hverandre. At vi har et politisk system her i landet som tillater dette er noe jeg kjenner takknemlighet for.

Gjennom de seks episodene får vi møte seks statsministre som har en tydelig respekt for hverandre, for de har en unik forståelse av hva det vil si å faktisk styre et land. Samtidig går de heller ikke av banen for å vise uenighet og peke på punkter den enkelte kunne gjort bedre. En av disse konfrontasjonene møter vi faktisk mellom to fra samme parti.

I episoden om Torbjørn Jaglands statsministerperiode snakker ministrene litt til slutt om den lange perioden hvor Jens Stoltenberg styrte landet. Jagland synes selvfølgelig det er flott at Arbeiderpartiet fikk styre så lenge, men har samtidig en kritisk bemerkning til Jens Stoltenberg. «Det er for mange fattige og ekskluderte barn,» sier Jagland. «Barn som ikke kan gå i bursdag fordi de ikke har råd til å kjøpe gave, barn som ikke kan være med på en skoletur. Og én ting jeg synes du kunne ha gjennomført i din periode, Jens, det var det SV satte på dagsorden: At alle barn skal ha et måltid. Det er en fantastisk ting jeg har sett i Europa. Integrerende og inkluderende. At alle kommer og kan spise det samme og sitte rundt et bord. Alle er på like fot én gang i døgnet. Et så rikt land som Norge burde ha den muligheten.»

Jeg tenker at Jagland har oppfattet noe riktig. Å spise sammen er noe av det mest inkluderende vi kan gjøre. Det er fort noen grenser og barrierer som forsvinner når man spiser sammen. Det synes jeg for øvrig er en veldig flott ting her på Fjellhaug: At elever, studenter, FIH-ansatte og ansatte på NLMs hovedkontor kan sitte med hverandre og spise lunsj sammen.

Samtidig er det ikke slik at vi mangler denne muligheten i Norge. Riktig nok er ikke dette en del av den norske skolen, men det finnes et sted hvor Jaglands drøm om et måltidsfellesskap hvor alle er like er en realitet. Den muligheten finner vi i kirken. Og måltidet? Det heter nattverd. Ja, måltidselementer er til og med til stede i navnet, for ordet nattverd betyr enkelt og greit «kveldsmat.»

Når Kristus står frem og inviterer oss til fellesskap med seg, er dette nettopp et åpent og inkluderende fellesskap hvor alle er velkommen. Kirken er i bunn og grunn en sosialdemokrats drøm, for her er alle en del av det samme fellesskapet med de samme godene, uavhengige av hvem de er og hvor de kommer fra. Når Paulus blant annet i Galaterbrev skriver «Her er verken jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus», er dette temmelig imponerende lesning. I dagens Norge har vi ganske flat struktur, men i kulturer hvor strukturen er mye mer spiss tror jeg man forstår hvor radikal denne tanken egentlig er.


Og hva er det kristne gjør når de kommer sammen? Jo, de spiser. Og når vi deler brød og vin spiller det ingen rolle hvor vi er i livet. Det spiller ingen rolle hvem vi er, hvor lenge vi har bekjent den kristne tro eller hvor store synder vi sliter med å riste av oss. I nattverden er maten den samme for alle: Nåde for synder og fred uten like. Det er mat vi alle trenger. Og det er mat vi alle får, igjen og igjen. Uten fortjeneste, uten egen innsats. Det er derfor nattverden innledes med å si: Kom, for alt er ferdig.

Ingen kommentarer: