tirsdag, desember 12, 2017

Cuphead

I dagens dataanimerte tidsalder kan man lage mange imponerende visuelle effekter, enten det er i spill eller filmer. Det vi ofte glemmer når vi ser animerte filmer i dag, er at det fantes en tid hvor alt animasjonsarbeid måtte gjøres for hånd uten digitale hjelpemidler (og noen filmstudio, slik som japanske Studio Ghibli, har fortsatt strenge regler for hvor mye dataanimasjon man faktisk tillater). Dermed blir det desto mer imponerende å se animasjonsfilmer fra sjangerens spede begynnelse på 1920- og 1930-tallet når man tenker over hvor mye arbeid som faktisk er lagt ned i animasjonene, og det er også lettere å forstå hvor stor inspirasjonskilde disse animasjonsfilmene må ha vært for en hel generasjon.

To brødre som har latt seg inspirere av animasjonsfilmene fra denne tidsepoken er Chad og Jared Moldenhauer fra Canada, som i 2010 begynte arbeidet med et indie-spill. Nå, hele syv år senere og med kun noen få ekstra hjelpere på veien, er arbeidet deres omsider utgitt i form av Cuphead. Sluttresultatet er et imponerende stykke arbeid som kombinerer håndtegnet animasjonsteknikk fra 1930-tallet med spillmekanikk anno 2017.


Cuphead introduserer oss for tittelrollefiguren Cuphead og hans kompis Mugman, to villstyringer uten altfor mange bekymringer i verden og lite omtanke for konsekvenser. Det skal vise seg å bli deres bane. Til tross for gjentatte advarsler ender de opp i det lokale kasinoet, og etter mange runder med seier ender de to opp med å satse sine egne sjeler. Regelen «The house always wins» gjelder selvfølgelig også her, ikke minst når det er djevelen sjøl som driver kasinoet. Cuphead og Mugman får imidlertid en sjanse til å komme seg ut av knipen. Dersom de kan overvinne øyas øvrige innbyggere som skylder sjelene sine, vil Cuphead og Mugman bli fri. Dermed inntar de to rollen som inkassokrevere og legger ut på en lang og strabasiøs ferd.

Noe av det første man legger merke til når man starter opp Cuphead er at hovedrollefiguren har mange likhetstrekk med Mikke Mus slik han en gang så ut. I dag er vi vant til Mikke som den ordentlige og lovlydige Andeby-borgeren, men i starten var Mikke en ordentlig rabagast som ikke hadde særlig respekt for orden og regler. Med en svart kropp, røde kortbukser og utrolig store sko er likhetstrekkene mellom 1930-talls-Mikke og Cuphead påfallende.

Likheten med animasjonsfilmer fra 1930-tallet som Mikke Mus, Skippern og Betty Boop er påfallende allerede fra begynnelsen, og stilen er gjennomført til den minste detalj. Fra oppstartsskjerm og resultatlister til de mest intense kampene spillet har å by på fremstår det hele som en ordentlig blast from the past. Spillet kan til og med skimte med bildeflimringen vi forbinder med filmer fra denne perioden, og selv lyden har en skurring lagt over seg som gir følelsen av gamle grammofonplater og lydteknikk fra forrige årtusen. At alle spillets animasjoner og bakgrunner på toppen av dette er håndtegnet (og det for det meste av bare én mann) gjør at det hele bare fremstår som enda mer imponerende, og det er ikke annet å si enn at spillet er nydelig og unikt visuelt sett.


Teknisk sett er det også interessant å se at selve spillmekanikken går i 60 bilder per sekund, mens animasjonene går i filmstandarden på 24 bilder per sekund. Dermed får man et spill hvor alt ser ut som gamle animasjonsfilmer, men som samtidig flyter like godt og smertefritt som man forventer av spill i dag. Med et par unntak holder billedraten seg konstant, og det er få tekniske problemer å spore underveis.

Det kommer godt med, for Cuphead er et spill som virkelig setter deg som spiller på prøve, og da behøver man et spill som flyter godt. Spillmekanisk sett er Cuphead et run-and-gun-spill som i hovedsak består av enorme bosskamper. De fleste bossene må bekjempes med begge beina på jorda, men noen ganger får man også prøve seg på luftkamper. Bossene har sine angrepsmønstre som må tolkes og unnvikes for å vinne kampene. Dette er langt mer krevende enn det høres ut som, ikke minst fordi man i utgangspunktet ikke tåler mer enn tre slag før man er ute av kampen og må begynne helt på nytt igjen. Cuphead er et spill som kommer til å kreve en enorm mengde tålmodighet, gode porsjoner med presisjon og en liten dose flaks. Det krever at du analyserer fienden din og lærer deg angrepsmønstre, og det krever at du til enhver tid holder på oppmerksomheten din. Spillmekanisk sett kan Cuphead beskrives som en blanding av Dark Souls, Shovel Knight og Contra. Meget vanskelig, med andre ord, men utrolig tilfredsstillende når man endelig får det til.


Noen ganger får man et avbrekk fra de store og krevende bosskampene, hvor målet i stedet er å ta seg frem fra A til B. Disse brettene bærer mer preg av Contra enn Dark Souls og gir en viss form for variasjon i spillet, men det er også her spillet fremstår som noe svakere enn ellers. 
Plattformelementene er helt greie, men skiller seg ikke nevneverdig ut. Med litt mer tid og kreativt design kunne disse delene av spillet blitt enda bedre, men det fungerer uansett slik det er i dag også.

Den visuelle stilen og kvaliteten er det første man legger merke til i spillet, men Cuphead skal også ha ros for den mesterlige musikken av Kristofer Maddigan. Her er det fullt trøkk fra start til slutt, med et lydbilde som virkelig gjenspeiler den herlige tidsepoken 1930-tallet var for musikken. Her er det swing- og bebop-jazz kombinert med herlige boogie-woogie-pianostykker. Musikken gjenspeiler med dette ikke bare tidsepoken spillet henter inspirasjon fra, men også intensiteten som gjennomsyrer hele spillet. Med stykker som Carnival Kerfuffle, Aviary Action, Funfair Fever, Floral Fury og Die House er det mer enn nok kvalitet å hente på musikkfronten. Ulempen dette medfører er at man ikke får det avbrekket i musikken man trenger for å skape nok variasjon og pauser, noe som gjør at lydsporet som en helhet faller noe ned på lista over den beste spillmusikken anno 2017 (det har vært et usedvanlig godt år for spillmusikk i år, så Cuphead må tåle intens konkurranse her).


Cuphead er et spill som imponerer. Spillet vitner om et solid stykke arbeid, og de få menneskene som står bak produksjonen fortjener virkelig å lene seg tilbake og se på fruktene av mange års arbeid. Er du av typen som ikke kan fordra animasjonsstilen fra 1930-tallet eller ekstremt krevende spill, er dette kanskje ikke spillet for deg. Hvis ikke er dette absolutt en indie-tittel verdt å sjekke ut, om ikke annet bare på grunn av dets unike stil og særpreg.

Score: 8/10

Ingen kommentarer: