fredag, november 10, 2017

Wolfenstein II: The New Colossus

Da svenske MachineGames i 2014 ga ut et nytt spill i den gamle og ærverdige Wolfenstein-serien, var det nok ikke mange som forventet seg et spill med dybde, god historie og minneverdige rollefigurer. Det var derimot nettopp det man fikk servert med Wolfenstein: The New Order, et spill som fortsatt holder stand tre år senere. Historien om jødisk-amerikanske William «BJ» Blazkowich som kjemper mot nazistene i et alternativt 1960-tall hvor nazistene vant krigen skildret en uhyggelig verden, og nå er det klart for fortsettelsen.

Wolfenstein II fortsetter historien der forgjengeren slapp, som ikke akkurat endte optimalt for BJ. Kroppen hans er temmelig herjet, og fem måneder senere er BJ avhengig av rullestol for å ta seg frem. Den slags tar derimot ikke nazistene og general Engel noe hensyn til, og BJ og resten av motstandsbevegelsen må ruste til kamp mot en nazisthær som er temmelig ampre etter at deres jerngrep om Europa har løsnet. Nå er tiden inne for å vente blikket mot USA, et USA som er rensket for mangfold og inkludering og som nå lever under nazistenes åk.


Åpningssekvensen i spillet, hvor BJ må bevege seg rundt i U-båten i rullestol og kjempe mot nazistene som er i ferd med å trenge inn, er en meget stilig sekvens som setter stemningen med en gang. Ikke bare er dette en av de få sekvensene i spillhistorien hvor du er bundet til en rullestol, den står også som en sterk kontrast til den mektige, sterke og fleksible hovedpersonen vi møtte i det første spillet. Wolfenstein-spillene er delvis en maktfantasi, og lite bryter denne illusjonen så mye som å være så ufleksibel som det en rullestol kan gjøre deg.

Etter å ha spilt Wolfenstein: The New Order er det noen elementer jeg også forventer å få servert i oppfølgeren. Jeg forventer en grufull visjon om en alternativ verdenshistorie, hvor vi ser et verdenssamfunn kontrollert av nazistenes grusomme ideologi. Jeg forventer minneverdige rollefigurer som gjør et varig inntrykk på meg og som gjør dette til mer enn bare en voldsfest, men til en kamp om noe og noen som faktisk er verdt å kjempe for. Jeg forventer urovekkende antagonister som får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg, fordi de ikke bare hjernedøde fotsoldater men faktiske nazister med full tro på at deres ideologiske ståsted er det sanne og rette. Dessuten forventer jeg en solid spillmekanikk hvor tempoet er høyt, intensiteten sitter som støpt og hvor kampene krever en aldri så liten innsats av meg som spiller.

Alt dette får du heldigvis også servert i Wolfenstein II: The New Colossus. Det er et velpolert spill hvor alle forventingene nevnt over i det store og det hele blir innfridd. Å møte et nazistisk USA hvor hvite maktgrupper som KKK har fått innflytelse og hvor det ikke er en eneste ikke-hvit person å se er direkte fryktinngytende, og det er dessuten passende for tidsepoken å se hvordan den amerikanske motstandsbevegelsen består av grupperinger som nettopp kjemper for sine borgerrettigheter eller mot etablissementet i vår egen virkelighet. Utviklerne har dessuten gjort en utrolig god jobb med å blande impulser og stilarter fra virkelighetenes 60-tall med denne alternative historien, noe som gjør det verdt å finne samleobjekter og lignende i spillet. Rollefigurene, både gamle og nye, gjør dette til et spill man bør ta seg tid til om man liker gode historier, og vi får blant annet et bedre innblikk i BJs barndom og oppvekst, en bakgrunn som absolutt er med på å forme hans identitet.


Mest av alt gjør dette kanskje inntrykk fordi MachineGames treffer utmerket godt når det gjelder timing. Vi skulle ikke tro det, men 2017 er året hvor vi har sett nazister marsjere i våre egne gater uten å bli forhindret, og hvor høyreorienterte grupperinger får stadig større oppslutning i vestlige land. Wolfenstein forteller oss kanskje om en alternativ virkelighet, men når man ser et USA strippet for mangfold og toleranse for annerledeshet og hvor nazister og KKK-medlemmer går sammen nedover gatene i Roswell, åpner det for alvorlig ettertanke angående hvor vår egen virkelighet er på vei hen. Man skal selvfølgelig være forsiktig med å «hitle» sine meningsmotstandere for både det ene og det andre, men veien mellom hatretorikken man møter i spillet og vår egen virkelighet er neimen meg ikke lang til tider.

Samtidig er det noen små svakheter å spore i historiefortellingen, hovedsakelig i spillets avslutning. De nye Wolfenstein-spillene er på sitt beste når de kjører en balansegang mellom maktfantasi og et godt narrativ, men blir desto svakere når det vipper for mye over i den ene retningen. I den grad det vipper er det mest i retning maktfantasien, og særlig spillets avslutning preges av dette og blir noe utilfredsstillende. Det står for mye i kontrast til resten av spillet og mister dermed også noe av sin finesse.

Rent spillmekanisk sett følger spillet mye av det samme vi så i forrige spill. Du har et bredt spekter av våpen å velge blant, kan bruke to våpen samtidig og har en viss fleksibilitet når det kommer til fremgangsmetode. Eliminerer du offiserer før de får slått alarm vil nazistene ikke kunne sende inn forsterkninger, og alternative veier gjør at man bør forsøke å planlegge før man stormer inn. Likevel er spillet noe svakere på dette området enn det forgjengeren var, og muligheten for alternative veier mot målet føles mindre utviklet denne gangen, til tross for at man får tilgang på noen hendige oppgraderinger underveis. Dermed blir Wolfenstein II litt for ofte redusert til en såkalte «corridor shooter», hvor man ledes nedover en trangt og avgrenset vei frem mot målet. Heldigvis har man også flere sekvenser som gjør opp for dette, så fullstendig krise er det ikke. Og når alt sitter, så sitter det virkelig som det skal. Wolfenstein II er intenst, heseblesende og ramsalt action. Brutalt kan det også være, så 18-årsgrensen er absolutt på sin plass.

Menyene i spillet har fått en solid overhaling, og våpenhjulet føles mye bedre å bruke enn hva tilfellet var i forrige spill. Det er dessuten morsomt å se hvordan opplæringsmanualene i pausemenyen ser ut som instruksjonsbøker fra 60-tallet, med tegninger som illustrerer hvordan man skal gå frem for å gjøre det ene og det andre.


Overhalt er også grafikken, og særlig PC-utgaven av spillet ser fenomenalt ut. Personene er detaljerte og levende, omgivelsene er meget flott gjengitt og det hele flyter bunnsolid hele veien gjennom. Noen NPC-er kunne nok vært litt bedre gjengitt, og håranimasjonene er ikke alltid de beste, men i det store og det hele er dette et spill hvor grafikken virkelig skinner. Det vil si, helt til spillet krasjer. For øyeblikket sliter PC-utgaven med at spillet låser seg og går i svart, hovedsakelig når man skal gå videre til et nytt sted (ofte via en filmsekvens). Ironien er at dette har blitt enda mer problematisk etter en oppdatering av spillet. Dette løser seg forhåpentligvis etter hvert, men det skaper en frustrasjon spillet kunne klart seg foruten.

Wolfenstein II: The New Colossus har kanskje noen svakheter, men dette hindrer likevel ikke spillet fra å bli en solid opplevelse. Spillet forteller en meget god historie som treffer meget godt når det gjelder timing, og viser at førstepersons skytespill absolutt er en sjanger som kan brukes for dette formålet. Med en urovekkende alternativ historie, minneverdige rollefigurer og intens action er dette et spill vel verdt å sjekke ut, forutsatt at man er i stand til å tåle brutale grafiske skildringer.

Score: 8/10

Ingen kommentarer: