søndag, november 05, 2017

Super Mario Odyssey

I over tretti år har Mario vært ansiktet utad til Nintendo, et ansikt som på slutten av 90-tallet var mer gjenkjennelig for amerikanske barn enn Mikke Mus. Hovedårsaken er selvfølgelig alle plattformspillene til Nintendo hvor Mario selv er hovedpersonen. Gjennom årenes løp har spill som Super Mario Bros., Super Mario World, Super Mario 64 og Super Mario Galaxy gang etter gang vist oss hva ren spillglede handler om, og satt en ny standard for hva en kan forvente av et plattformspill ment for både store og små.

Noen stusset kanskje litt over at Mario ikke var representert med sitt eget spill da Nintendo lanserte sin nye konsoll, Switch, i mars. Dette er imidlertid ikke første gang, for det samme var tilfelle med Gamecube, Wii og 3DS da disse ble lansert. Mario er med andre ord ikke en figur som alene skal fronte salget av en ny konsoll, men når spillene først har blitt lansert er de som regel med på å løfte salget. Det samme tror jeg vi vil se med god grunn også denne gangen med Switch, for Super Mario Odyssey er rett og slett en fest.


Noen ting forandrer seg ikke, selv ikke om man problematiserer det aldri så mye. Grunnpremisset for Mario-spillene er et slikt felt. Bowser har gifteplaner – igjen! Han kidnapper en forsvarsløs prinsesse Peach – igjen! (hvor ble det av den beintøffe prinsesse Peach som kunne skyte fra seg i Mario + Rabbids Kingdom Battle, tro?). Mario må forsøke å redde prinsessen – nok en gang! Det er en formel som fungerer, ja, men den er også utdatert og gammeldags. Det nye denne gangen er at Mario får hjelp, nærmere bestemt av Cappy. Cappy er en hatte-skapning (disse burde vel hete hattifnatter på norsk) fra Cap Kingdom, og inntar rollen som Marios hatt i dette spillet.

Å ha Cappy til partner fører med seg mange fordeler. Cappy kan kastes på fiender, folk og mynter, og dermed brukes som et redskap og våpen. Han kan også snurre på ett bestemt punkt i lufta, slik at Mario kan hoppe på ham og dermed nå frem til utilgjengelige områder. Cappys fremste funksjon er likevel at han gir Mario muligheten til å overta kontrollen over skapningen som får som hatten passer. Ser du for eksempel en frosk, en kanonkule eller en T-Rex (ja, disse finnes faktisk i spillet), kan du bare hive Cappy på dem og overta kontrollen over dem. Det eneste kriteriet er at det eller den du hiver hatten på ikke må ha på seg en hatt fra før.


Funksjonen med å overta kontrollen over skapninger og gjenstander på denne måten skaper et herlig originalt spill hvor det oppmuntres til utforsking og eksperimentering over en lav sko. Med så mange forskjellige skapninger og gjenstander man kan vinne kontrollen over, er det duket for mange kreative innslag. Det er i utgangspunktet et enkelt konsept, men det utnyttes på en så leken og fantasifull måte gjennom spillet at man får respekt for det gode arbeidet utviklerne har gjort med å komme på ideer.

Mekanikken kombineres med store og åpne verdener, som videreutvikler Mario-spillene slik vi så det i Super Mario 64 og Super Mario Sunshine, og til dels også i Super Mario Galaxy-spillene. For å følge etter Bowser må Mario og Cappy samle på Power Moons som fungerer som drivstoff for luftskipet Odyssey, og disse finner man skjult rundt omkring i de forskjellige verdenene. Og når jeg sier rundt omkring, betyr det i praksis overalt. Spillet har angivelig over 800 måner som kan samles, og selv har jeg ennå ikke funnet halvparten av dem (ikke at jeg behøver det for å fullføre spillet). Månene finner du i store og åpne verdener, og for første gang i et Mario-spill har man en åpen verden-struktur. I stedet for å gå inn i en verden og vinne gjenstanden du er på jakt etter for så å gå ut igjen, slik man gjorde i Super Mario 64 og Super Mario Sunshine, kan du nå gå dit du vil og samle det du vil før du umiddelbart går videre til neste mål. Resultatet er strålende. Dette er et spill som oppfordrer deg til å utforske omgivelsene dine, og skulle du gå en litt annen vei for å se nærmere på det som pirrer nysgjerrigheten din er du velkommen til å gjøre det. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg tilfeldigvis oppdaget en Power Moon på veien til et annet mål, og det er like herlig og fornøyelig hver gang. Det eneste som er å utsette, er at de fleste Power Moons er litt vel lette å skaffe seg. Super Mario Odyssey er ikke et vanskelig spill, og med så mange måner å samle med så tilgjengelig vanskelighetsgrad kan man av og til føle det går en slags inflasjon i dem.


Måtene man får tak i Power Moons på er ekstremt varierte, som i Mario-spill flest. Her kan det være snakk om plattformhopping og bosskamper til kappløp, puslespill, løpe i perfekte sirkler eller lage mat. Noen ganger må man til og med inn i todimensjonale omgivelser, hvor alt plutselig ser ut som gode, gamle Super Mario Bros. fra 1985. Disse sekvensene er utrolig gjennomførte og stilige, ikke minst fordi musikken også går fra å være orkestrert til midi.

Alt dette rammes inn av et elegant kontrollsystem som aldri krangler med deg, og for muligens første gang i et Mario-spill fungerer også kameraet fullt ut denne gangen. Det hele ser dessuten skarpt og nydelig ut, med klare farger slik man forventer av et Mario-spill men også med mange detaljer og skarp grafikk. Spillet er vakkert å se på, hvorpå spillets omfattende fotomodus også kommer til sin rett. Med fotomodus kan du knipse dine egne skjermbilder av Mario, og modusen er lett å bruke samtidig som den gir mange muligheter.


Den herlige musikken må også trekkes frem. Storby-verdenen New Donk City med sin New York anno 1930-tallslook og groove har fått mye oppmerksomhet før spillets lansering, og det er ikke så rart. Både stilen og lyden denne verdenen har å by på har vist en kreativitet og kvalitet som virkelig er representativ for Super Mario Odyssey. Her er det mye bra musikk å spore, hvor komponistene viser minst like stor lekenhet og kreativitet som banedesignerne. Spillets hovedtema, Jump Up, Super Star! har allerede sjarmert oss i senk, og er bare en liten del av den herlige musikken spillet har å by på. Tema som New Donk City, Steam Gardens og Bowser’s Castle 2 er rett og slett mesterlige stykker som oser av kvalitet, og som nok en gang demonstrerer satsningen Nintendo har hatt på dette området de siste årene.

Nok en gang viser Mario oss hva ren spillglede vil si, og jeg tror det må være tilnærmet umulig å spille Super Mario Odyssey uten å kjenne på glede og moro. Dette er et stort, åpent og underholdende spill med mye å gjøre, kreative ideer og en herlig audiovisuell presentasjon. Switch-tvilerne begynner å gå tomme for argumenter til å kunne forbli sittende på gjerdet, for Super Mario Odyssey markerer slutten på et solid første halvår for konsollen. Årets mest sjarmerende spill er et faktum.

Score: 9/10

Ingen kommentarer: