mandag, november 06, 2017

South Park: The Fractured But Whole

Få serier har gjennom årenes løp provosert like mye som South Park. Serieskaperne Trey Parker og Matt Stone har hele tiden hatt som grunnprinsipp at alt og alle kan gjøres narr av, og at ingenting er hellig for dem. Dette medfører selvfølgelig at de tråkker over streker med sjumilsstøvler titt og ofte, men samtidig er resultatet også et program som veldig ofte treffer noen satiriske spikre rett på kornet. Få har truffet bedre med sin satire knyttet til scientologi, politisk korrekthet og karikaturstridigheter så godt som South Park.

Det er noe av det samme en i bunn og grunn forventer når en setter seg ned med det nyeste South Park-spillet, South Park: The Fractured But Whole. Spillet er en oppfølger til 2014-spillet South Park: The Stick of Truth, der den fiksjonelle lille Colorado-byen fikk en rollespillinnpakning. Spillet føltes underholdende den gang, og alt i alt opplevde man spillet som en ti-tolv timer lang South Park-episode med noe nytt og mange herlige referanser til seriens lange historie.


Der fokuset forrige gang lå på rollespill med fantasy-setting, er det denne gangen superhelter som fører an. Gjengen i South Park har fått øynene opp for hvor mye penger det ligger i en god superhelt-merkevare, men uenigheter har oppstått (fordi Cartman, aka The Coon, selvfølgelig vil være i førersetet for sin egen franchise kalt Coon and Friends). Dermed er det duket for real konflikt mellom superheltene i Coon and Friends på den ene siden og Freedom Pals på den andre. Du, som er den nye gutten i nabolaget (også kjent som Douchebag, Butthole, FartLord og andre lite smigrende kallenavn) forsøker så godt du kan å manøvrere deg gjennom dette superhelt-virvaret. Du begynner med å hjelpe Coon and Friends å finne en savnet katt, slik at belønningen på 100 dollar kan finansiere superhelt-merkevaren deres, men i beste South Park-stil går ting etter hvert over alle støvleskaft.

Der rollespill fikk gjennomgå i forrige spill, får superhelt-sjangeren sin dose med latterliggjøring i dette spillet. Det er herlig og treffende, med mange gode kommentarer underveis. Superheltklasser, bakgrunnshistorier, svakheter og superkrefter er alt sammen håndtert på fornøyelig vis. Samtidig treffer ikke humoren i spillet like godt denne gangen som sist. Etter hvert virker det som at utviklerne går stadig mer tom for ideer, og velger å kompensere for dette ved hjelp av enda mer prompehumor. Nå var ikke forgjengeren fri for den slags heller, men den gang tjente mer som et supplement til den helhetlige historiens, mens denne gangen føles det mer som en dårlig erstatter. Dermed blir det færre av de gode spissformuleringene og de gode referansene, og igjen står vi med litt for mange platte og meningsløse prompevitser.


Det er ikke dermed sagt at spillet er uten noen fenomenale øyeblikk. At man stadig vekk må rope «Car!» og avbryte kampen for å gå ut av veien slik at biler kan kjøre forbi er nesten alltid morsomt. Vi finner også mye bra vitsing når det kommer til hvor forvirrende det kan være for alle parter å forholde seg til et etter hvert komplisert lappeteppe av kjønn og seksuell orientering (og hvordan lokale rednecks forsøker å banke deg opp uansett hva du identifiserer deg som). Vi får også servert morsomme episoder knyttet til politi og rase-problematikken i USA, mikroaggresjoner og yaoi, hvor sistnevnte blant annet resulterer i en kjempefestlig ultimate ability-animasjon.

Rent spillmekanisk sett er mye likt som i forgjengeren. Man går rundt i South Park, og her er det lett å kjenne seg igjen fra forrige gang. Med jevne mellomrom skal kamper utkjempes, det være seg mot innleide minions fra Mexico, koreanske ninjaer (de er billigere i drift enn japanske) eller krabbefolk. Kampene er turbaserte og utkjempes på et rutenett, hvilket betyr at her må man tenke på hvordan man manøvrer rollefigurene sine sammenlignet med forrige spill, ettersom det varierer hvordan angrepene fungerer i forhold til fiendens plassering (horisontalt, vertikalt eller diagonalt). Etter hvert som du får flere allierte kan du sette sammen et lag som passer dine behov best, og i tillegg får du ganske mange klasser du selv kan velge blant når det kommer til din egen rollefigur. Noen av kampene kan bli i det enkleste laget, men i det store og det hele er det denne delen av spillet som fungerer best.

Utover hovedhistorien finnes det sideoppdrag du kan gjør, men de er heller få. Noen av dem gir deg solide kampbonuser, mens andre føles egentlig bare mer som fyllmateriale. Alt i alt er det ikke så mye å si om denne delen av spillet, da det ikke gjør noe nevneverdig inntrykk. Menysystemet gjør heller ikke noe nevneverdig inntrykk, ikke av det gode slaget i det minste.


Kort oppsummert er South Park: The Fractured But Whole en delt opplevelse. Det er et South Park-spill, så det er definitivt ikke for alle. For dem som tåler den typen humor South Park har å komme med er det absolutt mange morsomheter å finne her, og det er en viss sjanse for at du vil le opptil flere ganger. Derimot mangler spillet den ekstra brodden de hadde sist gang, og spillet blir litt for likt og gjentakende i lengden (det er dessuten unødvendig langt). Det underholder, men gir deg ikke så god valuta for pengene som det burde eller kunne.

Score: 7/10

Ingen kommentarer: